"Krever ja fra medlemmer i trossamfunn...Det kreves en aktiv og uttrykkelig melding eller bekreftelse fra en person før vedkommende kan regnes som medlem...Innmelding
av voksne medlemmer fra trossamfunnet uten medlemmets vitende, skal ikke godkjennes som formelt medlemskap/tilhørighet...».
Kulturdepartementet sier videre at lovverket har vært klart siden 1960-tallet: Ingen kan meldes inn i trossamfunn uten å si ja. Men hvordan definerer Kulturdepartementet et «trossamfunn»? Inngår
Den norske kirke i denne betegnelsen?
Hvordan blir innmelding ved barnedåp vurdert opp mot religionsfrihet, Menneskerettighetserklæringen
og Barnekonvensjonen?
Norske borgere tilkjennes ingen frihet, anonymitet eller uavhengighet når det gjelder såkalt «livsynsstilhørighet». Det er ikke
mulig å være uavhengig fritenker i Norge. Du kan ikke bare melde deg ut av Den norske kirke og tro at du er fri og uavhengig, økonomisk og konfesjonelt. Den norske kirke jakter på
deg og dine skattepenger inntil du melder inn i et annet tros- eller livssynssamfunn. Du har intet valg. Det finnes intet livssynsnøytralt rom! Du tilhører enten Den norske kirke eller et annet tros- og livssynssamfunn. Religionsfrihet??
Det er bare i religiøse og politiske diktaturer vi finner denne type overvåking og registrering av borgere. I vårt land blir ikke nyfødte barn og deres foreldres
politiske tilhørighet registrert i noe skjema (så vidt jeg vet finnes ikke et offentlig register over norske borgeres politiske tilhørighet).
«Gjennom dåp blir man medlem av Den norske kirke. Dessuten må man være bosatt i Norge eller være norsk statsborger i utlandet for å være medlem. Man
kan ikke samtidig være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn i Norge. Personer som flytter til Norge, blir medlemmer av kirken ved dåp, eller ved innmelding, dersom de er døpt i deres hjemland».
http://www.fredrikstad.kirken.no/Felles/Innogutmelding.aspx
Det som i DKK er «medlemsjuks» kalles «medlemsrot» i Dnk (og i Vårt Land). Og man vil ha oss til å tro at Den norske kirke ikke har beriket seg på denne dypt urettferdige, udemokratiske og etisk forkastelige medlemspraksis. Vi vet bedre. Når Kirkerådet (Den norske kirkes «regjering») rykker ut med meldinger om at de ikke
forstår og ikke kan forklare.., er det uttrykk for langt mer enn ubehjelpelighet. Som i mange andre saker er det Den norske (stats)kirkes troverdighet og moralske
autoritet som står på spill. Vi kan fornemme en god porsjon kynisme og beregning. De kristne kirkes biskoper og teologer er meget drevne strateger. De har århundrers og årtuseners erfaring.
Medlem av Kirkerådet og Åpen folkekirke, Kristin Gunleiksrud Raaum, uttaler dristig i Vårt Land at «Det er mange som skjønner at nå handler
det om hvilken kirke vi skal ha i fremtiden». Mener virkelig Gunleiksrud Raaum at JA eller NEI til homofile vigsler i kirkerommet handler om kirkens fremtid? Er virkelig kirke-kristendommen i Norge redusert til denne ene «saken»,
som altså verken Jesus selv, kirkefedrene eller bekjennelsesskriftene er opptatt av? Da står det svært dårlig til med kirken. Men den bekrefter alle våre fordommer: den er monomant og hysterisk fiksert på seksualitet
og samlivsform. Og ikke som gode menneskelige ordninger, juridisk og praktisk, men som teologiske lærespørsmål. Da må det gå galt.
Nå er
det jo Martin Luther som er Den norske kirkes fremste teologiske autoritet. Hva har han sagt om homofili? Hva har han sagt om ekteskapet? Om seksualitet? (Hva den kyske pave Frans
og hans mannlige hoff i Vatikanstaten mener om homofilt samliv, vet vi godt. Ekteskapet er som kjent et «sakrament» i DKK. Skilsmisse og prevensjon er «bannlyst»).
Morsomt
nok: ingen snakker om den ene biskopen i DnK som har reservert seg mot å vie skilte par i kirken! Inkluderende? Hva med en fraskilt homofil? Hva med en udøpt homofil?
Nei, det er nok mange som ikke forstår kirkens prioriteringer. Etter mitt syn er det liten tvil om at kirkens trettende og uverdige homofiliproblem (mis)brukes som lynavleder. Den leder oppmerksomheten bort fra dogmene og doktrinene,
samtidig som "saken" utnyttes til å skaffe seg velvilje og slik holde medlemmene på plass i Den norske kirke!
(Man må
huske på at rekruttering av medlemmer til DnK skjer i svært liten grad ved voksne menneskers aktive, frivillige innmelding).
De autoriserte bekjennelser og læreskrifter har
bestått uendret i minst 1700 år. Jesu doms- og straffetrusler i evangelieskriftene er ikke til å misforstå. Det er ingen saklig-historisk grunn til å hevde at han i sin (meget dominerende) dualistiske og eskatologisk-mytologiske
forkynnelse er "feilsitert" (eller "misinterpretert"). Jesu religiøse forestillinger ble av ham selv oppfattet helt BOKSTAVLIG!
Jesus var
ingen «formidabel moralsk autoritet», slik en skribent på Verdidebatt har uttalt nylig. Men det er dette "kriseteologien" vil ha oss til å tro. Langt større visdom og humanitet fantes i hans samtid, utenfor hans overspente sektmiljø. Ja, også blant hans landsmenn av jødiske lovkyndige og rabbinere. Men de skal man ikke få kjennskap til, for da blir
ikke Jesus det «unikum» kirkens teologer forlanger at han skal være - for at han skal kunne dyrkes som overmenneskelig, ufeilbarlig autoritet.
Når ikke
en gang det splittede bispekollegiet vil fortelle tvangsinndøpte kirkemedlemmer hva «kristen tro og lære» handler om, kan vi vel ikke forvente at 15-åringer skal begripe det biskop Per
Arne Dahl nylig har omtalt som «et åpent sår i kirken»? Men det er mange åpne sår på kirkens "kropp", og verken tyter ut både her og der.
Det finnes intet samsvar mellom kirkens autoritære dogmatikk/ lære/ideologi og dens valgkamp-propaganda: "en åpen og inkluderende folkekirke". I selve dåpen demonstreres den «sjelelige rasisme» som
det (ofte) skrikende barnet ved døpefonten ikke kan verge seg mot.
«Folket» inviteres altså til en blødende kirke? En religion
og kirke som ikke klarer å håndtere uenighet – og som mobber og trakasserer egne trosfrender? Det har den gjort gjennom hele sin historie. Kirken er selv den verste "mobber". Den
har krenket vårt menneskeverd i tusener av år. I de forgagne århundrer ble intern «uenighet» løst ved terror, tvang og trusler (noen straffereaksjoner: bøter, ekskommunikasjon, fredløshet, forbannelser/bannlysninger,
landsforvisning, tap av borgerrettigheter, tortur og dødsstraff).
Kirkehistorikeren Karlheinz Deschners beskrivelse av kirkemøtet
i Nicæa år 325 er en studie i hat og intoleranse (delegatene gikk endog til fysisk angrep på hverandre). Kirken har altså ingen tradisjon for å håndtere sivilisert meningsutveksling og uenighet: en av demokratiets
byggesteiner. Fordi den luthersk-evangeliske kirke ikke lenger har "den sterke mann" som tidligere var representert ved kirkefyrsten (herskeren, kongen), eller som den autoritære pavemakten i DKK, går den i langsom
oppløsning INNENFRA. Alle dens dype, indre spenninger kommer nå til overflaten. Med andre ord: det er demokratiet som utgjør den største trussel for DnK.
Historien om splittelsen («skisma») mellom de tre hovedkirker - den katolske, ortodokse og protestantiske - er så grotesk at vi vel knapt kan finne maken til FIENDSKAP og HATKRIMINALITET.
Religionskrigene i kjølvannet av reformasjonen taler sitt tydelige språk. I dag benytter kirken(e) mer sofistikerte metoder mot sine meningsmotstandere, som verbal sjikanering, latterliggjøring, fortielse, utfrysing o.l. Den banale
homofilisaken både kamuflerer og synliggjør et dypere og langt mer alvorlig problem: kirken tåler ikke faglig-kvalifisert kritikk av sine autoriserte dogmer, og den tolererer ikke det minste læreavvik!
(Den har ingen plass for presten Helge Hognestad).
DnK skriker at den er for alle, og at Gud elsker alle, men postulerer
på samme tid at Jesus fra Nazareth (en jødisk oldtidsprofet og endetidspredikant) er Veien, Sannheten og Livet – eneste vei til frelse og evig salighet! Et mer lukket og ekskluderende
«evangelium» kan vanskelig tenkes (jfr. Joh. 3, 18). Jesus brukte de verste skjellsord - og trusler - mot sine meningsmotstandere, sine jødiske landsmenn.
(Nå nylig
har rockepresten Bjørn Eidsvåg hentet frem Jesu stygge skjellsord: "hvitkalkede graver" - i en polemikk mot hans meningsmotstandere innenfor kirken).
Vi er alle i samme båt, skriver Dag Løkke på Verdidebatt. Jaså? Men i samme åndedrag : «Jesus den eneste
veien til Gud». Sekterisme, diskriminering og eksklusivitet er fundamental i Løkkes og hans kirkes teologi. Fortsatt kan Den norske kirke TRUE ikke-kristne og ikke-døpte med evigvarende fysisk og sjelelig tortur uten
å risikere noe som helst. Det er hatkriminalitet, med statlig godkjenning! Det er den kristne mannsgudens karakter av despotisk uberegnelighet som i århundrer og årtusener har skremt de
kristne sammen i selvrettferdige flokker. Bare VI er frelst, roper de.
På sin blogg skriver denne folkekirke-apologeten at han ikke ser på Gud/Jahve/Allah som personer.
Er ikke "Guds eneste Sønn" en person? Hva er Han ("Gud") da? Hvorfor omtales guden som hankjønn, hvis han ikke er en person? Er Han en idé, et begrep, en ånd? Hvorfor beskriver Løkke guden sin nettopp som en
person (som han selv) – helt i overrensstemmelse med kirkens sterkt antropomorfiske gudsbilde i bekjennelsesskriftene? Det er nok fordi guden er (fysisk) identisk med en historisk mannsperson: Jesus fra Nazareth. Det er
ham Løkke "tror på". Han er som "Jesus Kristus" sann Gud og sant menneske, ifølge Nicæneum...Han er FØDT, ikke skapt...(bare mennesker, levende vesener,
FØDES).
Folkekirke-apologeten Løkke bør forklare leserne og kirkens medlemmer: er det en «ånd» eller en «idé» som angivelig
viser seg for disiplene etter «oppstandelsen»... som spiser fisk og går gjennom lukkede dører? - Som tilgir syndere og viser de få "utvalgte" (gjenfødte, skyldfrie, raserene) nåde? Er
det en «ånd» eller et «begrep» som i følge Apostolicum skal komme igjen for å dømme?
Den kristne mannsguden er like selvmotsigende som Løkke selv. Han bekrefter bare (noe omskrevet) kirkefader Tertullians berømte utsagn fra oldtiden: «Credo, quia absurdum».
Den logiske brist er gjennomgående i Løkkes gudsoppfatning, som også hos den konservative tankesmien «Skaperkrafts» apologeter (jfr. MF-teologene Hallvard Jørgensen og Atle Ottosen Søvik - med makker og sekundant:
Telenor-ingeniøren Bjørn Are Davidsen. De bedriver alle pseudovitenskap). Noen mener kanskje at de kan briljere ved å oppgi en bachelor eller mastergrad i filosofi på sin CV. Vi gjennomskuer dem. De er ikke opptatt av tenkning i og for seg, bare av hvordan den kan benyttes for et kirkelig-apologetisk formål. All kristen tenkning er håpløst dogmatisk bundet til Nicæneum: keiseren
og hans (politiske) romerkirkes DIKTAT! "Kristus Pantokrator" ble støpt i samme form som keiserdyrkelsen. Alle biskoper har siden bøyet seg lydig for denne Keiserkirkes guddommelige autoritet.
Når det logiske resonnementet brister, og man havner i umulige selvmotsigelser, bør man kanskje henvise sine religiøs-teologiske "paradokser" til poesiens språk.
Langt mer interessant enn den kristne apologetikkens endeløse gjentakelser (den svermer evindelig rundt seg selv), er det å konstatere at såkalt kritiske «religionsvitere» ikke deltar i noen offentlig debatt med kristne teologer og apologeter. De er ganske fraværende i papiravisenes debattspalter. Den akademiske elite har på det groveste sviktet sitt samfunnsansvar, moralsk og intellektuelt. Den skiller gjerne ut "lukkede sekter" eller såkalte "kristenfundamentalister", men våger ikke å berøre det felles dogmatiske tankeinnhold kristendommen har som grunnvoll:
Jesus-dyrkelsen, Jesus-apoteosen.
Derfor opplever vi år etter år med kjedsommelig forutsigbarhet: kirkens
fastlåste homofiliproblem. Og derfor fokuserer religionsviter og professor Dag Øistein Endsjø på en religiøs festival i Japan (ja, også Endsjø er blitt
spaltist i Vårt Land). En japansk shinto-festival som feirer fallos og fruktbarhet er nok svært eksotisk og pirrende for Vårt Lands lesere. Den a-seksuelle og kyske Jesus ("den annen Adam") blir ganske blek og anemisk, for ikke
å si livsfornektende! Ja, akkurat som den lange rekken av bleke, bedrøvede og kjønnsløse katolske helgener, munker og nonner. Idealet er forsakelse, selvfornektese, lidelse og ydmykhet. Den blir hellig som motarbeider
og bekjemper livskreftene. Livsglede og livsbejaenhet er SYND! Ikke rart at mange av dem er avbildet med et sykelig utseende. De har tynet sin kropp og psyke for all livskraft.
Dag
Løkke tilpasser sin gud etter sine tilhørere, slik de fleste folkekirke-teologer gjør det (som også Sturla Stålsett).
https://no.wikipedia.org/wiki/Tertullianus
http://www.jordemoderforeningen.dk/tidsskrift-for-jordemoedre/singlevisning/artikel/hvad-troen-ved-og-hvad-videnskaben-ved/
Jeg anbefaler kritiske lesere å studere nøye Løkkes forvirrende og selvmotsigende gudsforestilling. Jeg vil tro at han er ganske representativ for den «kriseteologi» som
har dominert offentligheten særlig det siste halve århundret. Den uberegnelige og irrasjonelle mannsguden Løkke hyller er svært så menneskelig. Slik var også Jesus fra Nazareth, forvirret og full av motsetninger. Mange
av oss betakker oss for denne gudens kjærlighet. Denne rare kjærligheten folkekirke-apologetene nå kaster etter oss, er svært påtrengende. Den kan tidvis oppleves direkte fornærmende og respektløs.
«Kjærligheten er «inkonsekvent». Gud selv er «inkonsekvent». Hadde han vært konsekvent etter våre begreper, ville vi alle vært fortapt. Heldigvis
er han ikke det!».
Nei, den menneskelige visdom og kjærlighet er sjelden like inkonsekvent som den kristne "Gud". Kirkens forrykte forestilling om de
"fortapte" (hentet fra Jesu lære) er heldigvis i ferd med å forsvinne fra vårt vokabular. La oss være lykkelige for at den kristne "Gud" ikke lenger styrer vår skjebne. Det er Han som er fortapt!
Den kristne voldsdualisme er i almenhetens bevissthet mer eller mindre tilbakelagt, og få ønsker vel dens grufulle "tilbakekomst" i vår tid. Vi
har århundrers erfaring med dens dødbringende og nedbrytende virkning. I humanitetens og demokratiets navn: det er nok nå!
Men i avisen Vårt Land er det
ikke nok: her er voldsteologien høyst levende. Og ja, til og med på "Verdidebatt": et kristelig debattforum som foregir å styre etter presse-etiske retningslinjer. Det
er ikke til å tro!
I skrift, tale og handling har kirkens «evangelium» (dogmet om Jesus) medført ufattelige lidelser for millioner på millioner av mennesker
verden over. Når DnK beregnende blåser opp sitt konstruerte homofiliproblem, år etter år, må vi huske på at det ikke er etikken som historisk har skapt dype og varige kirkesplittelser,
men de mest absurde LÆRESPØRSMÅL!
«Alle har reelle valgmuligheter og blir informert om hva kandidatene står
for. Dette er det viktigste kirkevalget noensinne, fordi det blir et valg som tydeliggjør alternativene», sier Gunnleiksrud Raaum.
Tull og tøys! Jeg spør: driver
kirken mangeårig trosopplæring blant barn og unge for at de som 15-åringer skal si ja eller nei til homofile vigsler i kirkerommet?
Avisen Vårt Lands dårlig skjulte skadefryd ved opprullingen av DKK’s medlemsjuks for en tid tilbake var det nok mange som merket seg. Det var bare et tidsspørsmål før lyskasteren skulle sveipe over DnK’s
merkelige form for medlemsregistrering . Vårt Lands redaksjon og kommentatorer er så nært knyttet til DnK – og «antikatolsk» - at avisen ikke evnet å opptre objektivt
i denne saken. Man kunne kanskje ikke forvente annet av en evangelisk-luthersk avis.
Nå pågår også hvitvasking av Martin Luther for fullt i Vårt Lands sterkt tendensiøse kampanje-journalistikk. På Verdidebatt står to troende katolikker (Bastrup og Kristiansen) i rekken av «brannslukkere», trolig i den hensikt å
avlede oppmerksomheten fra Den katolske kirkes rasistiske og antisemittiske teologi og historie det foregående halvannet årtusen.
Vi ser det gang på gang: disse
to hovedkirker tåler ikke å bli konfrontert med de grufulle og dokumenterte detaljer i deres voldshistorie og voldsteologi. De er bundet sammen i et ubrytelig teologisk-ideologisk skjebnefellesskap. Angrep på den ene betyr angrep
på den andre. Kritikk av den ene rammer den andre. De er bundet sammen i internt fiendskap gjennom århundrer OG gjennom sine felles forsvarsstrategier overfor eksterne motstandere. Lutheranere og katolikker konkurrerer om proselytter, men har som
felles læregrunnlag de tre urørlige, steinharde oldkirkelige bekjennelser.
Når både Den norske kirke (v/Kirkerådet)
OG kirkedepartementet «toer sine hender» i den mangeårige uverdige og inkriminerende innmeldings-praksis, skjønner vi at spørsmålet om medlemskap i DnK er eksplosivt! Hvilken kompetanse en (luthersk) kristen-troende
kulturminister, kirkeminister og «pilegrimsminister», korsbærer og tidligere styreleder i Sjømannsmisjonen, har for å «rydde opp» i Den norske (stats)kirkens medlemsjuks blir interessant å følge
videre. Har hun kanskje et habilitetsproblem?
(En ikke ubetydelig tilleggsopplysning: den kristne kirkeministeren Widvey er en av de mest formuende ministre i nåværende
regjering).
BARNEDÅP OG MEDLEMSKAP
«Senest fra 500-tallet ble dåp av barn vanlig. På 1500-tallet innførte de mest radikale kirkelige reformatorer
voksendåp og gjorde den avhengig av personlig tilslutning til kirken».
(Store norske leksikon)
«Det er helt avgjørende at medlemskap i trossamfunn er frivillig».
(Venstres nestleder, Vårt Land 6. august)
«Barnet skal beskyttes mot virksomhet som kan oppmuntre til rasemessig, religiøs eller annen diskriminering. I dets oppdragelse skal legges vekt på verdien av forståelse, toleranse,
vennskap mellom folkene, fred og verdensomfattende brorskap».
(FN-erklæringen fra 1959 om barnets rettigheter)
«...alle skolelover som foreskriver konfesjonell kristendomsundervisning med indoktrinering av barn til tro på og lydighet av Jesus som autoritet og ideal, som «frelser»,
«Guds sønn», «Gud», er klart uforenlig med FN’s erklæringer om menneskets og barnets rettigheter».
(Andreas Edwien: «Jesus
i konflikt med menneskerettighetene», 1979)
Ingen av kriteriene for alminnelig medlemskap er oppfylt ved barnedåpen. Det betyr at
Den norske kirke (som også DKK) opererer med helt andre medlemskriterier enn alminnelig medlemskap i organisasjoner/institusjoner, foreninger og partier. Vi ser ovenfor at oppmerksomheten kun er rettet mot voksne, som uten deres vitende
er blitt innmeldt (det gjelder både DKK og DnK).
Spebarn er ikke i stand til å gi aktiv eller uttrykkelig melding/bekreftelse. De kan ikke gi det «ja» som kreves for
medlemmer i trossamfunn. Uten deres vitende og samtykke blir de likevel formelt godkjent som medlemmer (event. tilhørige). De er fullstendig rettsløse og ubeskyttet, hjelpeløst prisgitt deres foresatte og formynderes bestemmelser
(som selv er blitt tvangsinnmeldt som barn). Og inntil fylte 15 år er det et rent påtvungent medlemskap – hvis da ikke foreldrene har forhindret det i tide.
«I følge prinsipp 1 i barnerettighetserklæringen har barnet krav på de samme rettigheter – følgelig også etter art. 20 – som det voksne menneske».
15-åringer anses merkelig nok modne nok for kirkevalg, men ikke for Stortingsvalg. Mener Den norske (stats)kirke at 15-åringer har mentale
forutsetninger for å sette seg inn i kirkeorganisasjonens intrikate strukturer, liturgi og symboler OG holdbarheten av dens dogmatiske postulater? Er 15-åringer mer modne for å vurdere og ta stilling til en kirkelig ideologi/teologi enn til en politisk ideologi? Er det ikke litt rart at 15-åringer avkreves stillingstaken til et «livssyn» mange voksne mennesker bruker hele livet på å avklare gjennom studier, kunnskap
og livserfaring?
Teologer (troslærere og prestelærere) trenger ca. 6 -7 års akademiske studier for å forstå kirke-kristen tro og lære, mens altså umyndige 15-åringer forventes å ha avklart sitt «livssyn»? Ja, kirke-kristen teologi er visstnok så «sofistikert» at den ikke engang kan diskuteres åpent
i papiravisenes debattspalter. Demokratisk (kritisk) debatt om kirkens dogmer og teologi er så og si ikke-eksisterende i våre toneangivende papiraviser.
Religionshistorikere og religionsvitere er forbausende TAUSE!
Alle som har gjennomgått kirke-kristen indoktrinering og «trosopplæring» VET
at kristendommen ikke handler om verken homofili, skatt, bompenger eller klimaspørsmål. Hva kristendommen (inkl. «kirkepartiene») egentlig handler om blir oss ikke fortalt.
Folkekirke-aktivistene, som Sturla Stålsetts kirkeparti, driver kirkelig valgkamp ganske på samme vis som visse «populistiske» politikere. De er mer opptatt av å sanke «stemmer» enn
av å informere velgerne om det felles ideologiske og teologisk-dogmatiske grunnlag alle kristne kirke og menigheter har felles: synet på Jesu guddommelige, ufeilbarlige autoritet!
TVANGSINNMELDING
Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra et notat av Andreas Edwien (1984), fra de årene han var leder for Religionskritisk utvalg
i HEF:
«Etter min mening er det like viktig og nødvendig at man – like ofte og like skarpt – setter søkelyset på innmeldingen i statskirken, slik den foregår ved den kirkelige barnedåp. Og siden HEF i høy grad baserer seg på FN’s menneskerettighets-erklæring, har vi et solid utgangspunkt i erklæringens artikkel
20, punkt 2 (jfr. p. 1 og art. 19), som setter forbud mot tvangsinnmelding i organisasjoner.
Det er kirkeordningsloven av 1953 (§ 2, p.
5) som trekker den konsekvens av barnedåpen at den skal være ensbetydende med barnets (dvs. tvungne) medlemskap i vår evangelisk-lutherske statskirke. At denne artikkel er i strid med MRE’s artikkel 20, kan det etter mitt skjønn
ikke være den minste tvil om. – Samtidig vil jeg påpeke at det ikke følger av grunnlovens § 2 at barn skal være medlemmer
i kirken. Det heter bare at foreldrene skal oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske religion. En opphevelse av kirkeordningslovens dåpsbestemmelser i § 2 kan derfor ikke være avhengig av noen grunnlovsendring.
For det første bør man (her: Human-Etisk Forbund) under sine oppfordringer til folk om å melde seg ut av statskirken, gjøre foreldre uttrykkelig oppmerksom på at de ved å døpe og dermed
innmelde sine spebarn i den statskirkelige organisasjon, begår brudd på MRE’s artikkel 20.
For det andre – og i nær sammenheng med dette: å utarbeide et
lovforslag for opphevelse av § 2 i kirkeordningsloven som foreskriver barnets tvungne kirkemedlemskap, med den begrunnelse at dette er i strid med MRS’ artikkel 20, og at slikt medlemskap heller ikke følger av grunnlovens § 2.
Når det altså i kirkeordningsloven (§ 2, p. 6) heter at «den som er over 15 år, kan melde seg inn eller ut av Den norske kirke», så bør dette endres
slik – som en konsekvens av MRE’s art. 20 – ingen kan være medlem av Den norske kirke før en har fylt 15 (event. 18?) år».
Foreldreretten. Et slikt initiativ kan betraktes som et inngrep i foreldreretten. Dette kan jeg ikke være enig i. For det første er ikke forslaget rettet mot foreldrenes rett til å døpe
sine barn, men mot den juridiske konsekvens staten i kirkeordningsloven trekker av denne dåp: medlemskap.
Forøvrig mener
jeg forbudet mot tvungent medlemskap i organisasjoner bør anses som et ledd i det alminnelige barnevern, og det spørs derfor om ikke forbudet bør lovfestes generelt, slik at det gjelder medlemskap i alle ideologiske organisasjoner (altså
også de frikirkelige).
Forøvrig vil jeg påpeke at MRE’s artikkel 26, punkt 3 om foreldreretten ikke innebærer noen rett for foreldrene til å innmelde barn
i ideologiske/religiøse organisasjoner, bare til å bestemme den undervisning de ønsker de skal få.
Medlemskap – tilhørighet. Sondringen
mellom «medlemskap» i og «tilhørighet» til statskirken er så søkt at den må forlanges opphevet. Den er visstnok en følge av at dåpsplikten er opphevet, og må vel betegnes som et knep
som har til formål å bevare den konfesjonelle kristendomsundervisnings obligatoriske karakter.
Konsekvensen av at vår lovgiving på dette viktige punkt bringes i samsvar
med MRE, slik at barnedåpens juridiske betydning som barnets medlemskap i Den norske kirke opphører og at dessuten begrepet «kirketilhørighet» som en slags svakere form for «medlemskap» avskaffes, vil altså
innebære at kirkens myndigheter henvises til å skape et nytt og sunnere grunnlag for kirkemedlemskap i samsvar med den normale, frivillige medlemskapsform».
(sitat
slutt)
-------------------------
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-06-07-31
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-17-2007-2008-/id507168/?ch=3
«Når et barn blir båret til dåp, blir vi minnet om at
ingen kan bære seg selv. Gjennom dåpen blir vi en del av et fellesskap som strekker seg over hele verden – og gjennom alle tider. Det er en markering der barnet har alle sine viktigste støttespillere rundt seg, og der Gud lover å
følge barnet alle dager».
Det er vel ikke så sikkert at barn og unge i dag føler seg bekvemme ved tanken på å bli fulgt av den kristne
Gud alle dager («over hele verden – og gjennom alle tider»). Hovedhensikten med dåpsundervisning og trosopplæring synes å være å binde barnet til kirken for livstid.
«Etter vår kirkes lære er tjenesten med ord og sakrament innstiftet av Gud, for at vi skal komme til den
rettferdiggjørende tro på Guds nåde i Kristus (CA IV og V)».
(«Kirkelig embete og statsembete», Den norske kirkes presteforening 1981)
I den samme brosjyre kan vi lese følgende om embete og kirke etter norsk kirkerett. Man tror nesten ikke hva man leser, men her står det skriftlig.
Jeg siterer:
«Etter gjeldende norsk kirkerett kan en ikke trekke noe skille mellom stat og kirke som institusjoner eller korporasjoner. Skillet er av begrepsmessig
natur. Statsmyndighetene, regjering og departement er nemlig organer innen kirken. De er sentrale kirkelige styringsorganer samtidig som de er statlige organer, og de står overfor presten nettopp som representanter
for kirken. Det er regjering og departement som utnevner prester og meddeler ordinasjonsløyve, som fastsetter ritualet for ordinasjon, og som etter Grunnlovens § 16 påser at prestene følger «de dem foreskrevne Normer».
I sine kirkelige funksjoner er disse statsorganer bundet av påbudet i Grunnlovens §4 om å «haandheve og beskytte» den evangelisk-lutherske religion. Som kirkelige organer er de følgelig i like høy grad konfesjonelt bundet som biskoper og prester er».
Vi har mange konkrete eksempler på hvor tett og intim forbindelsen er mellom KIRKE - STAT
– KONGE - MEDIER. Jfr. også KORS - SVERD - KRONE.
For noen år siden gikk kronprinsparet og daværende utenriksminister Jonas
Gahr Støre pilegrimsvandring sammen, og de endte opp i Nidarosdomen. Her ble de møtt av nåværende biskop (daværende Stortingsprest) Per Arne Dahl. På bakgrunn av
hans mangeårige andakter («Søndagstanker») i Aftenposten, ble denne selsomme seansen i Nidarosdomen servilt og utførlig dekket av denne avisen – og selvsagt overført
av Norsk Rikskringkasting. At den nåværende kristne statsråd (med bred erfaring fra næringslivet), Thorhild Widvey, inviterer til «pilegrimsvandring», som hennes
forgjenger Trond Giske, demonstrerer mer makt enn dialog.
Vi må alltid huske på hvordan kirken definerer seg selv:
en bekjennende og misjonerende kirke. Den kristne ministeren styrer skuta dit kirken vil. Religionsdialog er egentlig kirkens dialog med seg selv. Som vi vet fra Stålsett-utvalgets rapport ble det her uttrykt ønske om «mer
religion i offentligheten», og for kirken betyr dette «mer kristendom».
Under dekke av religionsdialog, kan den gi seg selv mer og mer rom. Kristen misjon har som mål
å KRISTNE hele verden. Det er dialogens negasjon! Ja, slik barnedåpen i seg selv er en avvisning av all dialog! Også kirkelig konfirmasjon må forstås i samme retning: det
er «Gud» som bekrefter sitt løfte, sies det nå. Konfirmanten er passivisert! Den unge har å knele lydig ved alterringen, i dag som i de foregående århundrer. Barnet ved døpefonten og de unge knelende
ved alterrringen demonstrerer svært godt kirkens krav til lydighet og underkastelse.
Ekte og sann dialog kan bare finne sted mellom likeverdige samtalepartnere. En slik
forutsetning er ikke til stede verken i den tidlige, systematiske indoktrinering av barn og unge (jfr. dåps- og trosopplæring), eller i kirkens misjonsvirksomhet. Når kirken driver aktiv
(les: aggressiv) misjon blant muslimer og jøder, er det en grov krenkelse av religionsfriheten. Men hvis det skulle forholde seg slik at kristen misjon kan rettferdiggjøre sin misjonsvirksomhet ut fra Menneskerettighetserklæringen,
må den akseptere at også muslimer gis den samme aksept for aktiv misjonsvirksomhet blant kristne i vårt land.
Etter at Jonas Gahr Støre var blitt valgt til leder i
Ap, fortalte Vårt Lands kommentator Erling Rimehaug avisens lesere at han selv hadde gått til nattverd sammen med bl.a. Støre OG kronprinsparet. De er altså medlemmer av "de helliges
samfunn", et eksklusivt herrefolk?
Igjen altså: den hellige allianse mellom kirkemakt, statsmakt, kongemakt og mediemakt. Ingen kan vel ha unngått å merke
seg hvor fornøyd avisen Vårt Land er med Støre, kristen-Jonas, som Ap-leder (han har vært et yndet intervjuobjekt i denne avisens spalte «Min tro»).
http://www.vl.no/samfunn/kristen-leder-for-arbeiderpartiet-1.84125
Nå har også
den kristen-troende og steinrike kapitalisten Stein Erik Hagen engasjert seg for kirkepartiet «Åpen folkekirke», ved en generøs donasjon på 500 000 kroner. Vi får igjen
bekreftet at samspillet mellom «børs og katedral», «Gud og Mammon» er meget tett. Når DnK søker og finner medspillere og «lojale tjenere» blant underholdningsartister, kapitalister og
statsråder gir det et samlet bilde over hvor moralsk korrumpert kirken er. Hele kirkehistorien vitner om den samme bedrøvelige tendens: uten allianse med despotiske herskere og pengesterke aktører, kunne kirke-kristendommen
aldri ha overlevd inntil vår tid.
I dag er Den norske kirke redusert til et gedigent byråkratisk forvaltningapparat (med et visst seremonielt ansvar), helt avhengig av statlige
pengeoverføringer.
Vi føler ingen medlidenhet med den «stakkars» Stavanger-biskopen, som nå må flytte ut av sin praktfulle bisperesidens og inn i en leid
leilighet (etter bopliktens avvikling). Ja, tenk at en biskops BOLIG blir hovedoppslag i flere av landets aviser! Det forteller svært mye om den kristne geistlighetens nedarvede maktposisjon
og priviliegier. «Jeg kan ikke lenger springe 60 meteren mellom stuene, for å si det sånn», sier biskop Pettersen flåsete til Aftenbladet. Hvor avslørende!
Se her hvor lukrativ en (kommunal) prestebolig har vært:
http://www.lostat.no/saravtaler/husleie-for-tjenesteboliger-mv-article276-202.html
http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/stavanger/Biskopen-flytter-fra-bispeboligen_Ahar-ikke-rad-til-a-bli-boende-3748274.html
http://www.vl.no/troogkirke/den-norske-kirke-betaler-best-blant-livssynsakt%C3%B8rene-1.42824
Materialistisk grådighet
Hva tjener en norsk biskop, og hvem betaler hans/hennes lønn?
Hvem betaler den kostbare bispekappen? Få andre yrkesgrupper i vårt land fremviser en tilsvarende pomp og prakt, materiell-verdslig grådighet, som de kristne kirker og DnK’s
geistlighet.
https://kirken.no/globalassets/kirken.no/migrering/kr_24_1_13_brev_fra_fad.pdf
«En generell betraktning av listene (skattelistene 2013) er at biskoper i Den norske kirke og folk tilknyttet media og helbredelse
er lønnsvinnerne».
http://www.vg.no/nyheter/skatten-din/tjener-for-godt/a/249453/
Se nedenfor hvordan Presteforeningen arbeider for å sikre prestene gode arbeids- og
lønnsvilkår. Vi ser at dette forbundet er like materialistisk innstilt som enhver annen fagforening. Når vi vet at prester hovedsakelig arbeider for «sjelenes frelse», kan vi nok finne det noe underlig at de er så opptatt av sine egne materielle behov. En "tjenende" kirke? Tja, mon tro det.
http://www.prest.no/files/2015/04/Rundskriv-om-oppheving-av-prestenes-boplikt-og-ny-tjenesteboligordning-i-rekrutteringssvake-omra%CC%8Ader-L1050792.pdf
I et innlegg i Vårt Land nylig møter vi et uvanlig syn på tiggere. En svært ufin og usympatisk holdning: tiggeren blir her et middel
for den kristne til å foredle sin karakter, en "Guds gave" til ham. Skrekkelig!
http://www.vl.no/meninger/kommentar/gaven-p%C3%A5-gaten-1.383905
SYND – DOM - NÅDE – FRELSE
Dette er kjernebegreper i Den norske kirkes (lutherske) teologi og antropologi. De uttrykker kirkens
dystre, pessimistiske menneskesyn, og må forstås innenfor dens stivnede teologisk-dogmatiske systemtenkning og virkelighetsoppfatning. Det handler om eksklusivt religiøst-kristne begreper, som aldri
kan alminneliggjøres eller omsettes til et sekulært/verdslig tankesett.
Kirkens menneskesyn er uløselig knyttet til DÅPEN - og følgelig til MEDLEMSKAP!
Da er det både utilgivelig og uansvarlig av folkekirke-teologene å ikke informere kirkens voksne MEDLEMMER om dåpens innhold, grunnlag og formål.
Den kirkelige doktrine om arvesynden betegner menneskets medfødte ondskap og fordervelse. Ved barnedåpen har presten i århundrer befalt «den urene ånd» å fare ut av spebarnet. Det
betraktes som en synder som har behov for Guds tilgivende nåde. Vi må spørre: hvordan har den nyfødte kunnet forsynde seg så sterkt mot Gud, at barnet kun ved dåpen kan frelses fra et evig helvete (torturkammer)?
Dette tilskriver mange århundrers teologi Adams syndefall, forstått som en historisk begivenhet, som skulle nedkalle straffen over samtlige av hans etterkommere på jorden (jfr. Augustin
og Martin Luther).
«Om dåpen lærer de (protestantene) at den er nødvendig til frelse, og at Guds nåde blir budt fram ved dåpen, og at barna bør døpes, de som blir mottatt i Guds nåde, når de ved dåpen er overgitt
til Gud. De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp».
(«Augustana»: Art. IX
Om dåpen)
Her sies intet om medlemskap. Og Jesus har såvidt jeg vet aldri brukt ordet «nåde». I Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene finnes ingen
henvisninger til eller instruksjoner om en «kirke». Sakramentlæren er en kirkelig oppfinnelse. Jesus hadde intet fremtidsperspektiv utover sin egen generasjon. Vi snakker her om den kristne
inkarnerte «Gud», eller «Guds eneste Sønn» i fysisk, eksklusiv forstand, som varslet verdens undergang og historiens slutt i sin egen levetid for 2000 år siden.
https://kirken.no/nb-NO/konfirmasjon/dap/
«Dåpen viser at du er en del av et fellesskap som strekker seg over hele jorden. Dåpen medfører også at du blir medlem av Den norske kirke...Bibelen
(?) forteller at dåpen er Guds gave til oss. Dåpen er et synlig tegn på Guds kjærlighet og på at den døpte er en del av kirken».
https://kirken.no/nb-NO/daap/dapsliturgien/
Det særegne verdensbilde
og menneskesyn vi møter i Den norske kirkes dåpsliturgi/dåpsteologi er nok i stigende grad en medvirkende årsak til at antall døpte går dramatisk ned i vår tid. Vi er langt bedre opplyst enn våre forfedre.
Majoriteten av de som har mottatt valgkort er tvangsdøpt som spebarn – og følgelig tvangsinnmeldt i Den norske kirke!
https://snl.no/d%C3%A5p
«For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus».
(«Bibelordet» i avisen
Vårt Land 14. august 2015: Gal. 3, 26-29)
«Vi har vært og skal fortsatt være en folkekirke med stort nedslag i befolkningen, og med dåpen
som eneste medlemskriterium».
(Preses Helga H. Byfuglien til Sjømannsmisjonens blad «Hjem» 4/2015)
«Jeg ble mer og mer opptatt av det faktum at jeg ble døpt. For meg har det blitt et punkt hvor Gud så meg før jeg så ham. Jeg har store problemer med folk som venter med å
døpe ungene til de er så store at de kan bestemme selv. Når vi tenker på alt vi bestemmer for barna fra dag en, er det naivt å leve i et slags tomrom (??) til konfirmasjonen før man velger hva man skal
gjøre. Jeg er litt bekymret for at folk slutter å døpe ungene sine hvis de virkelig mener at de har med Gud å gjøre. Det er noe annet hvis de har avskrevet alt med Gud, da handler det
om å være ærlig».
(Øystein Larsen, pensjonert biskop, sitert i Vårt Land 11. august 2015)
Barn og unge lever altså i et slags TOMROM til konfirmasjonsalder - hvis de ikke blir fanget opp av Den norske kirkes trosopplærere? Dette sitatet av en biskop bør studeres med «lupe». Jeg vet
ikke om biskop Larsen er bevisst hva han faktisk sier, men for noen av oss (kritiske) utenforstående er hans utsagn ikke bare skremmende autoritært, men også fullt av forakt.
NOU Norges offentlige utredninger 2000:26 «...til et åpent liv i tro og tillit». Dåpsopplæring i Den
norske kirke (93 s.)
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/en-evangelisk-luthersk-kirke/
«Utvalget legger med dette fram sin innstilling og utredning om lovfestet rett til dåpsopplæring i Den norske kirke.
Innstillingen er enstemmig...Dåp og dåpsopplæring hører uløselig sammen. Alle døpte har rett til dåpsopplæring...Å lovfeste retten til dåpsopplæring
for alle døpte i Den norske kirke er denne utredningens ambisiøse prosjekt. Det er en ambisjon som vokser frem av følgende erkjennelse: Bare den kirke som overleverer, vil overleve».
«Knapt noen enkeltfaktor i barns religiøse liv har så stor betydning som den tidlige påvirkning
i familie og nærmiljø».
«Utgangspunktet for utvalgets arbeid med ulike organisatoriske modeller for dåpsopplæring, har vært
det enkelte døpte barns rett til å få dåpsopplæring...Utvalgets fokus har vært døpte barn/ungdommer fra 0 til 18 år».
Nei! en slik «rett» har ingen demokratisk, juridisk eller folkerettslig legitimitet, og heller ingen etisk eller faglig-pedagogisk begrunnelse. Tvert om handler det om en meget spesiell og intern (kirkelig)
«rettsoppfatning» som krenker barns integritet fra deres første leveår, hvor de er på det mest sårbare og hjelpeløse.
Ingen omskrivinger
kan rettferdiggjøre URETTEN!
«Hovedmålsettingen med en dåpsopplæring for vår tid er å gi barn og unge livshjelp: Den livshjelp som handler om støtte til å tolke og mestre tilværelsen og sitt eget liv i lys av kristen tro. Kirken skal være et møtested og et fellesskap,
der barn og unge får hjelp til å samle trådene i sin livsvev og se helheten og sammenhengen i sitt liv. Her skal de finne hjelp og trøst når de har behov for det. Her skal de få næring
for sin tro og sine etiske vurderinger. Kirken har et medansvar for å ivareta barnekonvensjonens uttrykte rett til åndelig utvikling. Dåpsopplæring er også en måte
å engasjere alle døpte til ansvarsdeltakelse i kirken og samfunnet».
«KRL-faget slik det nå er, gir alle elevene undervisning om
de ulike religionene. På den måten vil alle elever i et stadig mer flerkulturelt samfunn få kjennskap til hverandres tro og tradisjoner. Derimot ivaretar KRL-faget i liten grad den religiøse
identitetsdannelsen barnet har behov for som basis for å møte andres tro og overbevisning med et åpent sinn. En motivering for å innføre trosopplæring i skolen, kan være å møte akkurat dette behovet».
Det er ganske rart å snakke om små barns rett til «åndelig utvikling» og «den religiøse identitetsdannelsen barnet har behov
for»...I hvilket lovverk er denne rett nedfelt, og med hvilken saklig-objektive begrunnelse? Hvilken rett har Den norske kirke til å DEFINERE og FYLLE barns såkalt «åndelige» behov fra spebarnsalder (0
– 18 år)?
Ordet «åndelig» eller «religiøs» blir ikke definert i NOU.
Vi
kan stille hele saken på hodet og si at Den norske kirkes dåps- og trosopplæring har som fremste hensikt å frata barn den ustoppelige og ufiltrerte nysgjerrighet, spontanitet og fantasi de beriker den voksne verden med. Kirkens
målsetting er så tidlig som mulig, ved planmessig indoktrinering, å plante et kunstig kristent behov i de små barnesinn.
https://uit.no/Content/351250/Sakspapirer%20studentparlamentet%20250913.pdf
Våre
små uskyldige verdensborgere har ingen «åndelige» eller «religiøse» aspirasjoner - som deres voksne læremestere - men forholder
seg lekende og åpent til verden før Kirken invaderer deres liv og (mottakelige) sinn med sine dogmatiske, sekteriske og monolittiske grensesteiner.
Mange som har gjennomgått kirke-kristen trosopplæring VET at den ikke handler om homofili. Den handler om FRELSE og FORTAPELSE, kort sagt om det kristne dualistiske menneskesyn.
Noen er på forhånd utvalgt til frelse og evig salighet, andre til fordømmelse og evig straff («pine uten ende»).
Nå er det mye rart de kristne kirker strides
om, som spørsmålet om hva «Guds rike er»...om udøpte er «Guds barn»...om «frelsesgrunnlaget» osv.
Det er veldig morsomt
når Knut Grønvik i Vårt Land «vil fjerne Guds barn fra dåpsliturgien».
«FORTAPELSEN»
http://www.verdidebatt.no/tordensky/
På Verdidebatt kan vi nå
lese «fruktene» av kirke-kristen indoktrinering, i innlegget til Tore Szilling: «Fortapelsen» (på sin profil omtaler han seg som «en vanlig kristen
mann»).
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat17/thread11592108/#post_11592108
De hjelpeløse kommentarene til folkekirke-apologeten Dag Løkke er pinlig lesning. Jeg anbefaler leserne å studere Løkkes
blogg. Hans gudsbilde fremstår både forvirret og selvmotsigende. Når han blir utfordret av en muslim, får han store problemer med å forklare sitt (ekskluderende) gudsbilde.
I Løkkes kirkes konfesjonelle skriftgrunnlag, Augustana (art. 1 og 16) blir «muhamedanerne» eksplisitt nevnt og fordømt.
«Gud elsker alle», men fordømmer jøder, muslimer og ateister? Hvordan får den «folkekirkelige» Løkke dette til å henge sammen?
«Og jeg tror på en god Gud som elsker alle. Det du gjør, er å operere med et bibelsyn som tar alt i Bibelen bokstavelig, og så argumenterer
du mot det. Når du mener at Gud er ond, så forstår jeg at du tar avstand. Det har jeg ingen problemer med å skjønne. Men jeg tar altså ikke Bibelen bokstavelig. Den er skrevet
av ufullkomne mennesker gjennom mange hundre år under skiftende forhold».
Men Dag Løkkes ideal-Jesus var da i høy grad bokstavtro!
Jesus fra Nazareth var ingen «liberal» teolog. Han ville nok ha stilt seg helt fremmed overfor Løkkes selektive og subjektive tolkninger. Løkkes anklager mot et såkalt bokstavtro bibelsyn må med nødvendighet
ramme hans historieløse Jesus-idolatri. Hans «tro på en god Gud som elsker alle» er uttrykk for hans subjektive tolkning. Den står ikke i samsvar med Jesu lære og
forkynnelse i evangelieskriftene. Løkkes moderniserte folkekirke-teologi er i høy grad resultat av «ufullkomne mennesker under skiftende forhold». Den er ikke særlig overbevisende, verken historisk-vitenskapelig eller
etisk, men like subjektiv som all kristelig forkynnelse.
Det er merkelig hvordan folkekirke-teologene nå forsøker å manøvrere seg bort fra det klare,
bokstavlige tankeinnholdet i "Skrift og bekjennelse".
Ja, hvorfor TIER Sturla Stålsett om verdensbilde, gudsbilde og
menneskesyn i Augustana (den konfesjonelle bekjennelse han selv har avgitt troskapsløfte til)? Det er jo selvsagt fordi han som ordinert prest mener dette skriftets tankeinnhold er historisk SANT og OBJEKTIVT.
Men hvis bekjennelsesskriftene også er skrevet av «ufullkomne mennesker» - hvorfor har de bestått uendret og urevidert i ca. 1700 år? Hvorfor har kirken selv utvalgt, autorisert og overlevert evangelieskriftene – hvis de er upålitelige?
Forholder det seg slik at Løkke legger andre kriterier
til grunn for tolkning av «Bibelen» og "Skriften" enn av bekjennelsene?
Ingen registrerte biskoper eller fakultetsteologer
på Verdidebatt har så langt korrigert Tore Czillings helvetesforestilling, heller ikke Kjetil Mähles innlegg «Vend om..». Nei, hvordan kan de vel det når deres (indoktrinerte) konfirmanter/elever spyr ut de volds- og straffetrusler de kristne kirker i årtusener og århundrer har slynget ut over verden, med skriftlig grunnlag i Jesu lære og forkynnelse?
Her er rikelig med sitater fra Det nye testamente, og vi forstår at folkekirke-apologeter som Løkke kanskje opplever
det ubehagelig å bli påminnet om Jesu faktiske lære og forkynnelse i evangelieskriftene.
Da kan det være beleilig for noen naive Jesus-dyrkere, som
i en annen dagsavis nylig (Rogalands Avis), å henvise til «Jesus- seminaret», hvor teologer/tekstkritikere i sin allmektighet og allvitenhet har skilt ut noen få ekte Jesus-ord fra de
falske...Vi kan svært enkelt og forutsigbart fastslå hva disse Jesus-troende bibelforskere kommer frem til.
«Jesus-seminaret blev dannet 1985 som en del av Westar-instituttet i Californien av de amerikanske orientalister Robert W. Funk og John Dominic Crossan. De konsentrerer seg om å oplede autentisk (?) Jesusmateriale».
http://nlaopencollege.no/kl103-dybdeartikkel-kvinners-troverdighet-og-den-tomme-graven/
https://da.wikipedia.org/wiki/Jesu-liv-forskning#Jesus-seminaret
Czilling siterer Jesu grusomme doms- og straffetrusler i evangelieskriftene, og vi skjønner hvorfor Løkke og hans likesinnede
kommer i store teologiske og etiske vanskeligheter. Også noen kritikere og ateister på Verdidebatt er (dessverre) forført av den «liberale» teologiens historieløse Jesus-ideal.
Når det gjelder kristen forkynnelse, ser vi at debattleder på Verdidebatt Johannes Morken praktiserer
en svært lemfeldig, inkonsekvent og uetisk form for «moderering». Når det gjelder kristen forkynnelse og misjon er alt tillatt.
Innlegget av Tore Czilling
kan leses som et uhyggelig gravmæle over Verdidebatt (som snart, atter en gang, skal «gjenoppstå» i ny form). Det er etter mitt syn klart at Verdidebatt ikke har evnet å skille klart mellom saklig debatt OG kristen forkynnelse.
Det skal bli interessant å notere hvilken ny strategi og
taktikk Vårt Land nå vil innføre.
«RIKTIG OG GODT»?
Jeg siterer Mønsterplanen, Kristendomskunnskap 1. klassetrinn (!). Forberedende kristendomskunnskap med emner med religiøst og etisk innhold.
Hvor gammel var/er
man som første klassing: 6 eller 7 år?
«Hovedtanken er Gud som skaper og far, og hans barns trygghet, muligheter og forpliktelser. En prøver
å vekke elevenes undring over, og takknemlighet for alt Gud har gitt oss, og gi dem forståelse for det som er riktig og godt».
Kanskje kan KIFO gjøre en spørreundersøkelse blant barn og unge som har gjennomgått Den norske kirkes (statsfinansierte) trosopplæring fra 0 – 18 år og spørre dem hvordan deres «åndelige utvikling» og «religiøse behov» er blitt ivaretatt og stimulert?
I følge NOU
er det helt klart at Den norske (stats)kirke søker å påvirke barn og unges «åndelige utvikling» i en helt bestemt retning. For utallige barn som har gjennomgått kirkens trosopplæring, er verden et
farlig sted full av truende makter, farer og fiender. Tillit er for mange tvangsinndøpte kirkemedlemmer forvandlet til mistro, utrygghet og angst. Dåpsopplæring som kristen «livstolkning», «livshjelp» og «livsmestring»
har gjort mange barn og unge livsudyktige.
Å tilegne seg «den kristne tro» innebærer et bestemt verdensbilde og menneskesyn, overlevert gjennom årtusener –
helt fra oldtidsprofeten Jesu mytologiske og eskatologiske forestillinger i Det nye testamente. Det er ikke mye «livshjelp» for det 21. århundre å finne i Jesu forkynnelse og predikantvirksomhet i evangelieskriftene, som heller
ikke i kirkefedrenes skrifter eller i Den norske kirkes stadig gyldige bekjennelsesskrifter.
«Dåpsopplæring er undervisning og oppdragelse som skal
hjelpe barn og unge til å tilegne seg den kristne tro, finne sin plass i menighetens fellesskap, og å leve i samsvar med kristen livstolkning. En slik opplæring
varer i prinsippet hele livet...Når utvalget bruker begrepet konfirmasjonsopplæring, er det altså å forstå som en del av dåpsopplæringen».
«Jesu egen befaling om å forkynne evangeliet ved å døpe og lære (Matt 28) er forpliktende for kirken...Hovedelementer i undervisningen som Fadervår, trosbekjennelsen og de ti bud...Reformatoren Martin Luther understreket
betydningen av å formidle grunnleggende kristen kunnskap...Med Lov om konfirmasjonen i 1736 fikk man for første gang en ordnet opplæring av alle døpte, og denne en plikt for alle...Kristendomsundervisningen utgjorde etter 1939-planen
8-10% av undervisningstiden...Gjennom årelange debatter ble tankegangen fra 1939 ført videre, inntil det i forbindelse med Lov om grunnskolen i 1969 ble slått fast at kristendomsundervisningen ikke kan kalles kirkens dåpsundervisning
og at kirken selv har ansvar for å gi dåpsundervisning i kirkelig forstand.
Plan for dåpsopplæring angir mål, innhold og arbeidsmåter
i dåpsopplæringen fra 0 -15 år, fra dåp til konfirmasjon. Målet er at barnet skal «bli hos Kristus når han/hun vokser opp, likesom han/hun blir forenet med ham»
(sml. dåpsliturgien i Den norske kirke)...Planen bygger på fasetenkningen fra 1970-tallet, med avgensede tiltak som det forventes at alle døpte deltar i, og kontinuerlig arbeid som består i barneforeninger, klubber, kor, speider og
lignende. Det understrekes at dåpsopplæring er mer enn kunnskap. Den er også hjelp til å leve i menighetens fellesskap og til å leve som en kristen. Dåpsopplæring er livslæring...Både Plan for dåpsopplæring og Plan for konfirmasjonstiden legger vekt på gudstjenesten som et fast fellesskap for alle døpte. Slik
synliggjør dagens planer betydningen av gudstjenesten, kirkens grunnleggende samværsform gjennom 2000 år».
«TRO er ikke noen privatsak»
Når den såkalte
«Folkekirken» baserer sitt medlemsgrunnlag på tvangsinndøpte medlemmer, er det forståelig at den får lettere panikk når antall døpte går ned. Den griper desperat til (kosmetiske) revisjoner og justeringer
i håp om at «folket» lar seg forføre av ytre former: innpakningen.
«Den farlige religionen» står som tittel
i Rimehaugs retoriske kommentar 25. juli 2015 i Vårt Land. Hvilken «religion»? Hvorfor bruker han «religionen» i bestemt form entall?
Her møter vi
igjen den lettsindige lek med ord fra kirkelige apologeter. Hvordan Rimehaug definerer «religion» og «religiøsitet» får vi ingen opplysning om. For da måtte han jo innholdsbestemme den konkrete religionen: kristendommen. Det våger han ikke. Avisens andakter og prekener samt Verdidebatts forkynnere er derimot ultra-ortodoks og fundamentalistisk. Prester, pastorer og patere sørger for
å gi Vårt Lands tradisjonelle lesere den kirkelige "dogmatikk" de har behov for å få bekreftet.
Mer enn 1700-års dokumenterte kirkehistorie
viser hvor farlig «religionen» kristendommen har vært og er.
http://www.vl.no/meninger/kommentar/den-farlige-religionen-1.377464
En rekke andre kirkelig-teologiske begreper flyter.
Se bare her
http://www.123hjemmeside.no/builder/pages/preview.aspx?pageid=73781707
«Troen alene» er et grunnleggende slagord i evangelisk-luthersk teologi, følgelig også i Den norske kirke. Rimehaug
vet vel at ingen andre kjente (verdens)religioner har oppstilt «tro» som eneste frelseskriterium?
«TROENS PLASS I DET OFFENTLIGE ROM»
Når Rimehaug påstår at det er Islam som har brakt religionen tilbake i det offentlige rom, kan vi med like god grunn hevde at det
er de utskjelte «ny-ateistene» som har revitalisert religionskritikken i det offentlige rom og stimulert svært mange til kritisk utforskning og bevisstgjøring (det ser vi bl.a. i kommentarfeltene på nettavisene).
Desto mer kritikkverdig er det at papiravisene ikke gjenspeiler denne stadig mer kritiske offentlighet.
Sentral SV-politiker og nestleder i partiet, Bård
Vegar Solhjell, har provosert mange kristne den senere tid, bl.a. den allestedsnærværende kristen-apologet Håvard Nyhus (aktuell skribent i 4 – 5 aviser). Og det til tross for at han har pådratt seg en meget stygg flekk på sitt journalistiske rulleblad.
Man bør studere nøye boken «Gud
er tilbake» (Skaperkraft/Frekk Forlag, 2013) , hvor både Erik Solheim og Bård Vegar Solhjell er bidragsytere.
http://www.dagen.no/Innenriks/Erik_Solheim_argumenterer_for_troens_plass_i_det_offentlige_rommet-21914
http://skaperkraft.no/?tag=gud-er-tilbake
Fra (stats)kirkelig hold er polemikken den samme: både muslimer,
jøder OG ateister rammes av Augustanas evigvarende torturstraff. Udøpte, vantro og gudløse blir i Augustana art. 17 sidestilt med "djevlene". Vi er onde av natur og har
intet menneskeverd.
Men kristen-sosialistene Solheim og Solhjell synes ikke det minste anfektet av tankeinnholdet i dette skrekkelige (stadig gyldige) læreskriftet. Mange
SV-politikere og kristen-sosialister har tvert om en morbid forkjærlighet for Lukas-evangeliet og dens fæle beretning: "Den rike mann og Lasarus".
«Imam,
SV-statsråd og Misjonssambandet-talsmann er blant dem som i en ny bok argumenterer for troens plass i det offentlige rom».
Se Solheims opptreden på Oslo Symposium
2013:
http://www.vl.no/samfunn/sv-solheim-m%C3%B8tt-med-jubel-p%C3%A5-symposium-1.24152
Den «samstemtpolitikken» de to kristne ministrene Jonas Gahr Støre og Erik Solheim utformet i regjering, kan studeres nærmere
her:
http://www.rorg.no/Artikler/2561.html
http://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2015/far-ikke-kritiske-sporsmal/
Se hvordan Rimehaug skamløst sjonglerer med trosbegrepet, uten den minste definisjon eller avgrensning. At Rimehaug gjemmer seg
bak en muslim, er ikke noen stor overraskelse.
(Kristne og muslimer har en felles «offentlig» agenda, som også en felles «antijødisk» og «anti-Israelsk»
agenda).
«TRO er ikke noen privatsak, sa Hadia Tajik da hun mottok innstillingen fra Stålsettutvalget...At TRO er en privatsak, innebærer at det sekulære
dominerer offentligheten. Å være IKKE-TROENDE framstår som nøytralt og normalt. Å ha en TRO og gi uttrykk for det, er å være partisk. En partileder som TROR, kan ikke representere hele partiet. Men de som TROR, kan
godt være representert av en partileder som ikke TROR. Det er logikken i Støre-saken. IKKE-TRO er nøytralt, TRO er partisk...
Kampen mot Statskirkens
makt er blitt forvekslet med en kamp mot kristendommens innflytelse i samfunnet. Det er blitt suspekt at politikere gir uttrykk for TRO, fordi det blir forstått som en form for maktutøvelse. «En reaksjonær åndsmakt som kirken
må nøytraliseres med statskontroll», skrev Martin Tranmæl, og det ble Arbeiderpartiets løsning».
Martin Tranmæl viste seg å være klartenkt og forutseende. Den norske kirke er ved hjelp av mangeårig statskontroll i dag blitt så «nøytralisert» at den er fullstendig akterutseilt og likegyldig.
Når Den norske kirkes bekjennelse og lære i år 2015 har endt opp i spørsmålet om «homofile vigsler», forstår vi at Tranmæls strategi har vært meget effektfull. Alt det sprikende religiøse
babbel vi får servert i mediespaltene i dag, er uttrykk for en defensiv kirke som har mistet "grepet". Den religiøse støyen er svært slitsom og enerverende.
«For
muslimer er islam en offentlig sak», skriver Rimehaug. Er han uvitende om hvordan kristendommens verdensbilde, samfunnssyn og historiesyn har gjennomsyret vår offentlighet gjennom minst
1700 år?
Er ikke Rimehaug klar over at kristendommen har vært en «offentlig sak» siden keiser Konstantins Romerkirke
ble etablert år 325 i Nicæa?
«Det er
ikke vår skyld!»
Biskop Andreas Aarflot om Kirkens «synder»
i Humanist 3/1995:
«Den gamle tidens kristendom, med sin tvang og sine voldsmetoder, var en umoden kristendom. Nå
er kristendommen noe annet, selv om «grunnen» er den samme, sier Den norske Kirkes primas, som mener at Kirkens 1000-års jubileum fører folket nærmere Kirken».
«- Det jeg helst vil si noe om er Kirkens bærende grunnlag. Når vi skreller vekk alle de stridstemaene som er oppe i tiden, står det viktige igjen, og det
er evangeliet om Jesus Kristus, forsoneren mellom menneske og Gud og mellom mennesker innbyrdes».
«Blant
de mest betente konflikter innen Kirken for tiden er spørsmålet om homofili og bispemøtets behandling av homofiliutvalgets rapport».
«Homofile
par lever i strid med Guds åpenbare vilje. Det er et standpunkt som er retningsgivende for alle i Kirken. Prester og biskoper som mener noe annet kan gi uttrykk for sitt syn, men de må forvalte den gamle linjen som flertallet av biskopene står for».
KIRKENS «HATKRIMINALITET» GJENNOM 1700 ÅR
Det er forskrekkelig
når avisen Vårt Land «liksom» befatter seg med alle «fobiene» (nå også «kristofobi»), mens hele kirkens historie vitner om dens HAT mot alle former
for overtredelser og religionsavvik (som brudd på helligdagsfreden, mot banning, mot utøvere av andre religioner).
Det er forferdende at kirken ikke har kommet lenger i sin
historiske (selv) erkjennelse. Den har ikke endret en tøddel eller bokstav i sine autoritære bekjennelsesskrifter. Det viser Den norske kirkes umodenhet og tilbakeståenhet.
«Innføringen av kristendommen førte til en brutalisering i behandlingen av avvikere og sosialt elendige som kom på kant med samfunnets normer. Der hvor det
før-kristne samfunn tillot oppgjør mellom parter i form av bøter, ble det nå innført kategoriske dødsstraffer. Også hor, bannskap, abort, homoseksualitet, tyveri og trolldom ble straffet med døden. Reformasjonen
på 1500-tallet førte til en ytterligere skjerping og en enda tydeligere vektlegging på Bibelens bud og straffenormer».
«En
av de mange følger av kristningen av Norge var at kirken fikk stor og økende innflytelse over utformingen av samfunnets rettsregler. Mange av disse rettsreglene ble inntatt i landskapslovens kristenretter
og ble siden redigert inn i den norske landsloven. Strafferettskapitlet i Norske Lov av 15. april 1687 er strukturert ut fra Bibelens 10 bud (Dekalogen). Kriminallovene står oppført i en innbyrdes rekkefølge avhengig av hvilket av de ti
bud den enkelte straffelov svarer til. Hele straffeloven var en religiøst betinget straffelov...Det var Guds Lov som gjennomsyret straffelovgivningen som ble gjeldende i Danmark-Norge på 1680-tallet».
«Men det som skjedde ved den direkte overføring av mosaisk rett var at lovbestemmelser som hadde hatt sin
gyldighet i et stammesamfunn i Midt-Østen flere tusen år tidligere, med ett slag ble gjort til gjeldende straffelov i de nordligste deler av Europa til dels i klart brudd med tradisjonell rettsoppfatning og gjeldende kriminalitetsbegreper.
Samvirke mellom kirke og stat, mellom protestanten og kongemakten som aksepterte deres syn på forholdet mellom synd – forbrytelse, førte til en kraftig reaksjon i hele rettstilstanden».
«Norske Lov var ikke bare en redigering av alle de enkelte straffelover som med utgangspunkt i mosaisk rett ville bli gjort gjeldende i løpet av 1500-1600-tallet. Den skjerpet også disse bestemmelsene
og kom derfor i enda sterkere grad i overensstemmelse med mosaisk rett blant annet ved bestemmelsen om kvalifisert dødsstraff for majestetsforbrytelser og ved følgende bestemmelse om Gudsbespottelse som
var i overensstemmelse med Guds Lov...Den skjerpende lovgivning ble fulgt opp av en nidkjær straffeforfølgelse...Fogd, lensmann og prest bidro aktivt og nidkjært i arbeidet med å få dømt alle som forbrøt
seg mot straffebudene».
(Mosaisk rett ble altså innført og praktisert – ikke av jøder - men av
lutheranere i Danmark-Norge så sent som på 1600-tallet. Flere grusomme detaljer kan leses i Humanist 3/1995, i artikkelen «Loven, Bibelen og kriminaliteten», av statsarkivar og dr. philos Hans Eyvind Næss) .
"SKAPELSESTEOLOGIEN"
Helt til slutt må vi få med noe om den rare «skapelsesteologien», dvs. det teologiske grunnlaget for kirkens plutselige engasjement for miljø- og klimaspørsmål (som startet
opp i 1990-årene). Den har like store vanskeligheter med å begrunne teologisk sitt miljøengasjement, som den har for sitt engasjement for fred og nedrustning.
Moderne teologer er henvist til diktning og fabulering – og til «teologiske teorier». De finner ingen hjemmel for sine spekulative (moderniserte) teorier i den kristne bibel: Det nye testamente.
Jesus fra Nazareth (kirkens idealiserte hovedperson) var ikke opptatt av verken feminisme, homofili,
klimaspørsmål eller fredssaken. Hans eneste presserende oppdrag var å kalle sine jødiske landsmenn til OMVENDELSE! Jesus hadde det svært travelt, da han mente at «Guds rike» skulle bryte frem i hans egen levetid
(snart med bulder og brak, snart som "en tyv om natten").
De sentrale ny-testamentlige skikkelser, som Jesus og Paulus, levde i endetidsforventningens tegn.
«Om alle land lå øde. Kristen gudstro i en truet verden»
(Presteforeningens studiebibliotek, 1990)
Bidragsytere: Helge S. Kvanvig – Peter Stuhlmacher – Inge Lønning – Jan-Olav Henriksen – Svein Aage Christoffersen – Ivar Aasheim – Erik Solheim – Halvor
Nordhaug – Leif-Gunnar Engedal – Eyvind Skeie.
Her er mye rart å lese!
«Dypest
sett ligger kirkens begrunnelse for å engasjere seg i miljøvern på et annet plan. Både den kristne skapertroen og det kristne håpet gir en sterk motivasjon for kirkens miljøengasjement...Teologien
er ofte blitt anklaget for å være himmelvendt, og glemme den virkelighet vi lever i her på jorden».
«Den bibelske tekst som mer
enn noen annen har preget det vesterlandske syn på menneskets forhold til naturen er 1. Mos. 1, 26ff. Her skildres mennesket, skapt i Guds bilde, som Herre over skaperverket. At mennesket er skapt i «Guds bilde» betyr at mennesket har kongelig
verdighet. En konge var i det gamle orienten en avbildning av sin gud".
Det mest påfallende i denne boken er de sparsomme henvisninger til Det nye testamente, og til Jesu lære i evangelieskriftene. Det er morsomt hvor fantasifulle (lutherske) ny-testamentlige teologer blir når «den økologiske krise» søkes begrunnet eller forklart i den
«bibelske teologi» og i «Skriftenes vitnesbyrd».
«Utvikling er ingen teologisk kategori», sier den lutherske teologiprofessor Inge Lønning i sitt bidrag. Det har han (desverre) helt rett i. Det er forskrekkelig hva kirken har lært og forkynt de foregående årtusener.
«I den tidligste kristne overlevering er innholdet i Jesu forkynnelse gjengitt i kortformelen «vend om, for himmelriket er nær!» (Matt.: 4:17). I de berømte 95 tesene
om avlatshandelen fra allehelgensaften 1517 tok Luther utgangspunkt i denne kortformel og slo fast at «da vår Herre og mester sa: «vend om!», mente han at hele de troendes liv skal være
en omvendelse»..Det dreier seg altså om en grunnleggende forvandling, om et skifte av livsretning, motivert i himmelrikets nærvær i og med Jesus».
HVOR STAMMER DE ANTISEMITTISKE FORESTILLINGER FRA?
«Vend om...» er tittelen på et nylig innlegg
av Kjetil Mähle på Verdidebatt. Igjen og igjen: det er forkynnelse til omvendelse alt handler om. En illustrasjon som fremstiller den ariske omvandrende predikanten Jesus OG en
uniformert nazist i fortrolig passiar på landeveien er ikke bare uhyggelig, men meget avslørende for den kristne teologi (vi kan her merke oss at den europeiske Jesus-figuren ikke har noen orientalske trekk).
Er den europeiske "Jesus" OG den tyske nazisten (kanskje hjemmehørende i Martin Luthers hjemland?)
enige om kristendommens «sjelelige rasisme»? Jesus ville kaste sine jødiske meningsmotstandere i "ildovnen". Mer enn 1700 år senere i det kristne Europa kastet
Hitler dem i "gasskamrene". Hitler uttalte at han bare ville fullføre det kristendommen hadde påbegynt...
Slik ender altså den kristne teologi, i dag som i går.
Det er sørgelig velkjent og forutsigbart. Ingen utvikling har heller funnet sted på Vårt Lands debattsider.
Vi VET, motstatt Vårt Lands journalister,
at kirkens urgamle jødehat er sterkt uttalt hos kirkefedrene (i tale, skrift og prekener) mange, mange århundrer før den karikerte jødefiguren figurerte
i middelalderens kirkekunst.
Anklagen mot Jøden som "gudsmorder" er avspeilet i kirkens propaganda fra tidlig oldtid. Judtith Vogts
trilogi avslører hvordan "Kirkens rolle i indoktrineringen av det demoniske bildet av jøden har holdt seg helt til våre dager".
"I århundreder
tog Kirken alle visuelle midler i brug for at påvirke læsekyndige som analfabet - med skræmmende trusler om evig død, evig fortabelse for alle Kristi fjender: Jøder. Hæretikere.
Vantro. Hvilke propagandistiske kneb er her taget i brug? Hvordan tilsværtes ærkefjenden, hvordan diaboliseres jøden? Hvorledes afspejler Kirkens tiltagende polemiske holdning sig i afbildninger av Synagoga og Moses, sindbilleder på
den jødiske lære?".
Når den kristelige avisen Vårt Land presenterer (uoversatte!) historieverk
av Sara Lipton (som bøkene "Images of intolerance..." og "Dark terror...") under tittelen "Slik ble jøde-nesen til", forstår vi at Vårt Lands luthersk-evangeliske
journalister har en ganske annen og teologisk-dogmatisk agenda enn historieforskningen.
Den skandinaviske forsker og cand.polit. Judith
Vogt fra Københavns Universitet har for lengst dokumentert jødehatets historie i det kristne Europa fra Middelalderen frem til vår tid, gjennom mange hundre karikaturer (med en fyldig og veldokumentert
tekst). At Vårt Lands journalister fortier denne dokumentasjon, er ikke særlig tillitvekkende.
«NATURENS MÅLSETTING ER Å LOVPRISE GUD»
Her handler det om teologiprofessor
ved MF og UiA: Jan-Olav Henriksen (bidragsyter i boken «Om alle land lå øde...», Den norske kirkes presteforening 1990).
Se også Henriksens bok "Guds virkelighet: hovedtrekk i kristen dogmatikk" (1994).
Den lutherske MF-professor Jan-Olav Henriksen utbroderer sine personlige, luftige og abstrakte teorier om «en hermenutikk om naturen» - med få konkrete skriftreferanser til Jesus og Det nye testamente, heller
ikke til lutherske tekster. Henriksens tekst er som de øvrige bidrag i denne boken et ordskvalder uten forståelig mening.
Å utarbeide spekulative teorier om
en fremtid som ikke finnes hos Jesus i evangelieskriftene, må sies å være en ganske spesiell (intellektuell) øvelse blant vår tids moderne teologer.
«Måler vi våre handlinger i historien på hvordan det endrer naturen, vil dermed naturen også på en helt annen måte enn tidligere
være med på å gi retningen for hvordan historien skal se ut i fremtiden.
Dette viser også ut over en forståelse av Gud og hans handlinger
som begrenser Guds handling til historien i snever forstand. Hvis vi i stedet forstår historie som alt det som er gjenstand for Guds virke, må også naturen komme i synsfeltet. Da er naturen, som en del av Guds virkeområde, også en del av Guds historieskapende virke. Dette er en sentral del av Det gamle testamentets forståelse av Gud, der det mangler noe eget begrep både om natur og om historie.
I stedet beskrives begge dimensjoner som Guds handling».
«Alt peker i retning av at vi må forsøke å utarbeide skapelsestankens
konsekvenser med henblikk på natursynet. Det innebærer at vi må fastholde hele virkeligheten som grunnleggende kontingent og avhengig av Guds fortsatte skapervirke...Skapelsestanken gir mulighet
for å forstå skaperverket som en helhet av liv og gjensidig avhengighet, knyttet til Gud som altets opprettholder og livgiver...Naturens målsetting om å lovprise Gud kan ikke observeres,
og springer heller ikke ut av menneskelig nyttetenkning. Men for at naturen skal kunne lovprise Gud, må den fremstå som god».
«Hvordan skal vi i fremtiden forstå Jesu henvisninger til liljene på marken eller til spurvene under himmelen dersom det ikke lenger finnes liljer, og spurvene
er tause fordi det ikke finnes trær å synge i?».
----------------------
Noen kilder til forståelse av kirkerett, lære og liturgi
Den norske kirke og staten. Innstilling fra Det frivillige kirkeråds utredningskommisjon av 1969, Nomi
Forlag 1973
Bjørn Sandvik (red): Folkekirken – status og strategier (Presteforeningens studiebibliotek, 1988)
Per-Otto Gulliksen: Stat og Kirke i Norge. Kirkerett mellom teologi og politikk (Verbum 2000)
Ola Erik Domaas: Tradisjonens tro. Kristen troslære for lærerstudenter (Tano Aschehoug 1996, 4. opplag Universitetsopplaget, 2004)
Liturgi. Forslag til ny ordning for hovedgudstjeneste i Den norske kirke (Eide Forlag 2008)
Dåpslitturgi og høringsdokument. Saksutredning. Forslag til dåpsliturgi for Den norske kirke – 2008 (Eide Forlag og Den norske kirke ved Kirkerådet, 2008)
---------------------
G. Ullestad
22.08.2015 (revidert 25.08.15)