Det norske misjonsselskap

 

«Pinse er den tredje store høytiden i den kristne kirke. Den feires alltid 50 dager etter påske. Pinsen skal markere at Gud sendte sin talsmann til jorda: Den hellige ånd. Peter og de andre disiplene var både redde og umotiverte etter at Jesus hadde forlatt dem og reist tilbake til himmelen. Men da Den hellige ånd kom, fikk de ny kraft. Du kan lese om det i starten av Apostlenes gjerninger. Derfor er pinsen også kirkens fødselsdag. Den første menigheten ble dannet i Jerusalem. Herfra har evangeliet spredt seg til hele verden.

Den hellige ånd er Guds ånd – den tredje personen i guddommen. Han er tilgjengelig for alle mennesker. Man får Ånden i dåpen – og siden kan Ånden erfares på et uttall av måter. Ofte har det med kraft og motivasjon å gjøre. Les gjerne selv hva Jesus sier i Joh 14 og 16 om sin talsmann!».

(Den norske kirke/Kirkerådet)

 

Å «forkynne evangeliet» kan den troende bare gjøre ved Helligåndens hjelp og utrustning. Den troende kan intet gjøre av eller ved seg selv, i følge luthersk lære. Misjon er angivelig et påbud og en plikt, i følge den kristne kirke (jfr. «misjonsbefalingen»).

Nå er jo dette litt rart, for Jesus har andre steder i evangeliene advart mot «hedningemisjon». Mye tyder på at Jesus ville stilt seg helt fremmed overfor den kristne kirkes misjonsvirksomhet.

Til sine disipler sier Jesus følgende:

«Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer! Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk. Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder».

(Mt. kap. 10)

Jesu møte med den kanaaneiske kvinne i «landet omkring Tyrus og Sidon» - en utlending - viser en svært lite sympatisk side ved Jesus.

(Mt. kap. 15)

«Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk».

 

Vi hører at Ånden er kirken, eller: kirken er Ånden. Og Helligånden (kirken?) har utsendt luthersk-protestantiske misjonærer fra Norge siden 1842, i samme epoke som (kristne) europeiske stormakter koloniserte store deler av verden. Politisk-økonomisk og kristen imperialisme gikk hånd i hånd. Den kristne koloniherren og misjonæren forsto hverandre (naturlig nok) meget godt.

(Fra 1400-tallet fulgte katolske munker og prester alltid i de oppdagelsesreisendes fotspor, dvs. de var med skipene som seilte på de store verdenshav).  

 

Virkningshistorien er forferdende og ubehagelig nær oss i tid. To katastrofale verdenskriger i det 20. århundret, med over 50 millioner døde, står som den kristen-europeiske sivilisasjonens absolutte moralske og etisk-rettslige kollaps. Den planmessige tilintetgjørelse av det forhatte og hatede jødiske folk - Holocaust - var teologisk og ideologisk grundig forberedt av den kristne kirke det foregående årtusen, med voldsom aggressiv antijødisk forkynnelse og propaganda helt fra oldtidens kirkefedre via middelalderens grusomme forfølgelser til Martin Luthers hatefulle, vulgære antisemittisme på 1500-tallet.

Selvsagt var også mange av Opplysningstidens menn påvirket og preget av den kirke-kristne antijødiske indoktrinering og oppdragelse. Jødene var i de foregående århundrer (lenge før Opplysningstiden) blitt utestengt i flere kristne europeiske stater, og til sist i Norge så sent som på 1800-tallet. Ja, selv om det knapt fantes jøder i landet.

Når Det nye testamente i Halvor Moxnes’ versjon og idealverden tolkes som et maktkritisk og frigjørende budskap, er det nødvendig å minne om slaveriet, misjonsimperialismen og kolonikrigenes ofre. Kristne europeeres mer enn 300-års slavehandel og slavehold i de oversjøiske kolonier er et nattsvart kapittel i kirke-kristendommens voldshistorie.

Raseskille-politikken (apartheid) i Sør-Afrika var en videreføring av den europeiske kirkes uhyrlige, dualistiske menneskesyn, hvor de svarte allerede var fratatt alt menneskeverd. Som vi vet, formelt ble ikke raseskille-politikken opphevet før så sent som i 1994.

Kristne kirkehistorikere, teologer og apologeter har en svært selektiv hukommelse. Da trenger vi seriøse, nøkterne historikere som korrigerer teologenes usannferdige, skjønnmalende idealbilder. Det "kristne menneskesynet" er ikke et teologisk, abstrakt-teoretisk spørmål (som det endeløse, tåpelige spørsmål om "Det ondes problem", i teologisk terminologi: Teodicé), men har avsatt dype blodspor i historien.  

 

DEN KRISTNE DUALISME  OG "KIRKENS ENHET"  

 

"Vi bør nok definere begrepet "Kirkens enhet" mye videre, nemlig som det verdensvide fellesskap av troende, av alle som tror på Jesus som vår Herre og frelser. Jeg oppfatter det som du snevrer det inn til å gjelde dem som tolker Bibelen på din måte".

(Verdidebatt)

I vår tid er det ikke bare Vatikanet og pavekirkens mange pedofile prester og biskoper som må konfronteres (event. rettsforfølges) med den kirkelige, kriminelle praksis, men også luthersk-protestantiske ledere og lærere i vårt land.

De har bedrøvelig nok alle samme autoritære, maskuline lære, dogmatikk og utgangspunkt, og derfor beskytter de hverandre. De forgriper seg på og utøver sin makt over forsvarsløse barn og unge. Det er alltid de mest svake og sårbare blant oss kirkens maktpersoner kaster seg over. Mønsteret er uhyggelig. I godhetens og kjærlighetens navn ligger mange ødelagte liv tilbake. Utallige synder, misgjerninger og lovovertredelser er begått. Men kirken gir syndsforlatelse og skyldfrihet, tilgivelse og nåde.

De læstadianske menigheter i Tysfjord (og andre steder i vår nordlige landsdel) er alle produkter og utvekster av kirkelig-luthersk misjonsoffensiv: såkalte vekkelsesbevegelser på 1800-tallet. Nå kalles alt dette "usunn" tro og teologi. Men det er virkningshistorie! Og samemisjonen eksisterer fortsatt.

Ved en rekke barne- og ungdomsinstitusjoner det forrige århundret, drevet av katolikker og protestanter, er det avdekket en fryktelig autoritær og iskald disiplin. Vi har også forstått at luthersk-protestantiske misjonærer hadde mer omsorg for "hedningebarn" på misjonsmarken enn for egne barn, som ble plassert på internat og barnehjem fordi foreldrene hadde langt viktigere og høyerestående målsettinger for sitt liv enn å ivareta sine barns behov. Dette har de kalt "kjærlighet", eller "kallsopplevelse".

Kirkens kjærlighetsoppfatning er oss fullstendig fremmed. Et sted spør den helortodokse Jon Kvalbein betimelig hvorfor vi skal frykte Gud, hvis han bare er kjærlighet..? Essensen i den evangelisk-lutherske lære er godt presentert på Kvalbeins blogg på Verdidebatt. Han er forbilledlig klar og konsekvent, i motsetning til liberalteologenes unnvikende, grumsete "tåketale".

http://www.verdidebatt.no/jonkvalbein/

Man bør merke seg at ingen liberale eller folkekirkelige presteordinerte biskoper/teologer motsier Kvalbein. Hvorfor er de TAUSE? Veldig snodig at verken lutheraneren Grande, A. O. Søvik, H. Jørgensen, T. B. Jørgensen eller Dag Løkke uttaler seg på Kvalbeins siste blogginnlegg.

Så kan vi også more oss litt over H. Jørgensens svært nedlatende  kommentar nedenfor, som sedvanlig godt innpakket i forførende, språklige finesser. Vi forstår hvorfor han ikke inspirerer til videre debatt. Jørgensen er en mester i språklig manipulasjon.

Bakenfor fremmedgjørende, overlessede ord og snedige referanser (til teologer) er alt bare tomhet. Jørgensen hyller BÅDE den katolske tradisjonen OG moderniteten, men forstår ikke at disse to tradisjoner kolliderer på det voldsomste. Han er som så mange moderne teologer innvklet i umulige selvmotsigelser.

"Det gjer at kyrkja også må vere meir romsleg og varsam med kva ein tillet for sine medlemer. Så vil eg tenke at ein her, i god tradisjonell stil, bør skjelne mellom struktur og medlemsmasse. Prestar, biskopar o. a. skal forvalte tradisjonen og trua, dei må ha tydelegare livssyn og overtydingar enn medlemer, som i større grad må få vere "undervegs" og i dialog med tradisjonen. Om dei altså kjenner behov for dette.

Elles vil eg også utfordre tanken om at Dnk ikkje utfordrar til omvending etc. Dette er nok sikkert sant, om ein legg til grunn klassisk pietistisk omvendingsforkynning. Men bør ein gjere dette?

Religionsdialog er også ein måte å skape tru og identitet på, like eins babysong, eller salmekveldar, eller pilegrimsreiser, eller tradisjonelle gudstenester etc. Og bibelordet lyder i einkvar gudsteneste, til ettertanke, refleksjon, utfordring. Klassisk omvendingsforkynning har for øvrig også skapt mange sår og skakkøyrde skjebner. Det finst nok ei tid for slikt også. Men. Ja."

http://www.msn.com/nb-no/nyheter/other/bj%c3%b8rn-eidsv%c3%a5g-%e2%80%93-isachsen-gjorde-troens-rom-st%c3%b8rre/ar-BBontW5

 

Og hvor ble det av lekmann Dag Løkke? Han var jo over alt på Verdidebatt en lengre periode, men etter kirkevalget ble han plutselig borte. Hva skjedde? Vel, det er ikke utenkelig at de konservative (helortodokse) og de liberale (halvortodokse) arbeider tett sammen, men har hver sine arbeidsoppgaver.

Nå er det dosent Per Bjørnar Grande som er sendt ut på Verdidebatt, og han vil bare snakke med seg selv. Mange fører på samme vis hver sine monologiske dialoger og klarer ikke å kommunisere direkte med hverandre. Vi forstår at de har et enormt kommunikasjonsproblem, ikke bare utad, men også innad.

Indre splid og sekterisme er en følge av dualismen, hvor grupper og menigheter utskiller seg som "utvalgte" til å forvalte den eneste rene, sanne lære. Om det er predikanter eller teologer som står i spissen gjør liten forskjell.

De følger Jesu bud og eksempel: er du ikke med meg, er du mot meg. De skaper alle en front mellom seg selv og "de andre", og de setter stigmatiserende merkelapper på sine motstandere: djevelens barn, hvitkalkede graver, ormeyngel, blinde, løgnere, vantro, ugudelige, vranglærere, ny-fundamentalister, biblisister...Listen er uendelig lang.  

Som vi vet har beskyldninger om kjetteri og vranglære haglet mot interne trosavvikere og meningsmotstandere gjennom hele kirkens forferdelige historie, og med fatale konsekvenser. I vår humane rettsstat dag har kirken ingen straffelover eller fysiske sanksjonsmuligheter (som dødsstraff/bålbrenninger eller kirketukt) til rådighet overfor sine meningsmotstandere, som f.eks. "vranglærere" og "blasfemikere". Kirkemakten utøves mer skjult og indirekte, bl.a. i form av det jeg vil kalle "stille infiltrasjon" på mange samfunnsnivå.

Men heller ikke i dag, etter mer enn 1700 år, kan de (felles) oldkirkelige bekjennelser sikre "Kirkens enhet". Det er sannelig ikke lett å begripe verken "økumenikk" eller såkalt "dialog-teologi på norsk" (jfr. nylig utgitt bok med samme tittel). 

Utad har Den norske kirkes teologer skamløst og selvrettferdig monopolisert dialog-begrepet. Den har opprettet "kirkelige dialogsentre" med såkalte dialogprester og dialogkirker. Det høres jo fint og riktig ut, men er helt uforenlig med  kirkens autoriserte skrift- og læregrunnlag: Jesu lære og Det nye testamente, katolske og lutherske bekjennelser. 

Man har visst fra kirkelig hold en "religionsdialog" gående med muslimer og andre religioner, samtidig som de praktiserer pågående, aggressiv misjon blant jøder og muslimer. Nå strever de for å integrere dialogbegrepet i sin misjonsvirksomhet (såkalt "missiologi"). Hvordan de får dette til å henge sammen når målet og hensikten er omvendelse, er ikke lett å forstå.

Å invitere muslimer til såkalte dialogmøter innenfor en kirkelig ramme er en misjonsstrategi. Dette er etter mitt syn klart uttrykt i biskop emeritus Tor Berger Jørgensens og VL' Erling Rimehaugs innlegg på Verdidebatt. Dialog er ikke en verdi i seg selv, og religionsfrihet er bare verdifull hvis den tjener kirkelige interesser. Dette kan man få bekreftet i alle interne misjonsblader, hvor misjonsorganisjonenes aktiviteter, strategier og planer gjøres kjent for misjonsfolket.

Likeverdig dialog er noe helt fremmed for den kristne kirke og dens misjonsvirksomhet, både teologisk og historisk. Den har utbredt seg ved makt, tvang og trusler. Kirkeledere og kirkelærere (som også deres "elever") klarer ikke engang å kommunisere sivilisert med egne trosfrender. De interne konflikter og selvmotsigelser, hykleriet og dobbeltmoralen, er svært iøynefallende. Det gjelder både den nasjonale og den globale kirke.

Dialogen med egne trosfrender går fullstendig i stå. Ja, hvordan står det egentlig til med dialogen mellom lutheranere og katolikker? Den hører vi lite om. I hvor mange tiår har den pågått? Hva er de uløselige  (teologiske) stridsspørsmålene? Kirkeorganisasjon? Sakramentlære og frelsesspørsmål? På Verdidebatt ser vi hvordan den interne kommunikasjon og dialog ofte bryter sammen i gjensidige anklager, fortielse og meningsløsheter. 

Når stadig færre (lykkeligvis) benytter seg av kirkens tjenester og seremonier, er det trolig også uttrykk for en "stille protest" mot kirkens innhold, budskap og lære. Ved å overvære en gudstjeneste eller høymesse, med dens språk og liturgi, vil mange få god nok innsikt i den underlige forestillingsverden og virkelighetsoppfatning de kristne holder seg med.

Rekordhøye kirkeutmeldinger (også i Rogaland) den senere tid viser at den høyprofilerte, ensidige homofilisaken - som Sturla Stålsetts "kirkeparti" trodde skulle bli en vinnersak - har redusert kirkens omdømme katastrofalt. I Aftenbladet holder man stadig liv i denne trettende, utmattende diskusjonen. At biskop Erling Pettersen nylig har annonsert sin avgang, kan tyde på at kirkens interne problemer er blitt for store for biskopen.

Så kan vi både more oss og forskrekkes over de utrolige, spektakulære oppslagene nedenfor, som vel bare bekrefter kirkens splittelse og interne fiendtlighet. Her er ingen "kirkelig enhet", ingen DIALOG!  

Siste nyhet er at planlegging av et fellesmøte mellom de ortodokse kirker i Hellas, Russland, Georgia og Syria har pågått i hele 55 år! Jeg sier ikke mer. Se link nedenfor.

 

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/20/533136.html

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_gravs_kirke

http://politiken.dk/udland/int_mellemoesten/ECE3248321/miraklernes-tid-er-ikke-forbi-jesu-gravkirke-faar-nyt-tag-trods-aarhundreders-strid-mellem-kristne-kirker/

http://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/frste-mte-for-ortodokse-kirker-pa-1200-ar-kan-bli-avlyst/3423235270.html

 

Tilbake til Verdidebatt. Hvorfor holder Njål Kristiansen og Oddbjørn Johannessen seg borte fra Kvalbeins innlegg - hvis de har den minste interesse for "dialog" og "debatt" om den kirkelige bekjennelse, teologi og lære? 

Disse to hyperaktive lekmanns-teologer har en bemerkelsesverdig posisjon på Verdidebatt, som kan tyde på at de er spesielt engasjert av Vårt Lands redaksjon. Det synes ellers ganske klart at det ikke er presse-etiske retningslinjer Verdidebatts redaktør synes mest forpliktet på, men teologisk-ideologiske interesser.

Nevnte "ordstyrere" skaper mye irritasjon med sine uklarheter og avledninger, men de er samtidig svært representative for "kriseteologien". De unngår alle ubehagelige spørsmål. Ingen av dem tar tak i de to sentrale sakramenter katolikker og lutheranere har felles, og som angivelig utgjør eneste vei til "frelse" for menneskeheten. Enhver som avviser kirkens såkalte "frelsestilbud" (eller "gave", som noen kaller det i dag), går evig fortapt.

En muslim må døpes/innvies (ved vann, ånd og blod) av en statslønnet innviet/ordinert prest for å bli "frelst". Dette samtidig som lutheranere og katolikker fører endeløse samtaler om hva som kvalifiserer til frelse og evig salighet. Ja, de har ført reddsomme, langvarige kriger mot hverandre om denne type "lærespørsmål". Hvordan skal vi beskrive og forstå slik galskap?

Klarere enn dette kan det vel ikke sies hva dåpens innhold betyr og innebærer (denne LÆRE er forkynt og utbredt i århundrer og årtusener):  

"Men når vi alle skal stilles for Guds domstol, nytter det ikke å vise til en tradisjon. Hva betyr da dåpen for mennesker som uttrykkelig sier at de ikke tror på Gud eller som selv ikke vil kalle seg kristne? Dåpsattesten er ingen inngangsbillett til Guds evige rike for mennesker som ikke eier en frelsende tro på Kristus".

(Jon Kvalbein, Verdidebatt)

 

Den helortodokse Jon Kvalbein og den halvortodokse prost Trond Bakkevig i Den norske kirke står begge fast på Den augsburgske bekjennelse (Augustana), art. XVII:  Om Kristi gjenkomst til dom.

Se nedenfor "Fri Tankes" intervju med Bakkevig i 2011. Dette skriftet utgjør selve læregrunnlaget/ideologien i den evangelisk-lutherske kirke, og følgelig er det helt fundamentalt for å forstå de såkalt "kristne verdier" og "den kristne kulturarv" kirken roser seg av, vedlikeholder og viderefører. Bekjennelsen(e) er urørlige, uforanderlige. De skal fastholdes, men ikke omtales eller diskuteres.   

http://fritanke.no/nyheter/ugudelige-skal-fortsatt-fordommes-til-evig-pine/19.8639  

Det er skremmende hvordan prost og profilert kirkepolitiker Trond Bakkevig fraskriver seg ansvar. Han har i mange år markert seg som skribent og intervjuobjekt i mange aviser, i Aftenposten fast spaltist (forkynner) i en del år.

Om begrepet "folkekirke" sier han til Fri Tanke at det "var noe politikerne fant på i en sen nattetime på Stortinget".  

Jaså? Er det slik grunnlovsbestemmelser blir til, Bakkevig? Det er sjokkerende uttalelser han kommer med.

http://fritanke.no/nyheter/bakkevig-den-norske-kirke-har-aldri-kjempet-for-begrepet-folkekirke/19.10199 

Bakkevig synes mer fortrolig med "Statskirken" enn med "Folkekirken". Statens (forutsigbare) finansielle støtte er langt viktigere for Bakkevigs kirke enn det mer ustabile "folket", som ikke lenger opptrer som den lydige og lojale "saueflokk" kirkens "hyrder" forlanger at den skal være.

https://no.wikipedia.org/wiki/Statskirke

Vi finner mange særdeles interessante detaljopplysninger om Bakkevig på Wikipedia og andre nettsider, motsatt den knappe, korte omtale på Store norske leksikon (som sedvanlig forfattet av TF-professor Tarald Rasmussen).

Rekken av rare ordener og æresbevisninger Trond Bakkevig er tildelt kjenner vi godt igjen fra andre profilerte kirkelige teologer og kristne samfunnsaktører. Jeg har ved en tidligere og lignende anledning omtalt både Inge Lønning (TF-professor, Luther-ekspert, kirkepolitiker og Stortingsmann for Høyre) OG Bondevik-regjeringens utenriksminister/diplomat Knut Vollebæk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Knut_Volleb%C3%A6k

 

 

DUALISMENS VIRKNINGSHISTORIE

 

Kirken og den europeisk-kristne historie viser at raseskille og segregasjon, etnisk rensing og massemord ble praktisert lenge før og lenge etter nazismens totalitære diktatur i krigsårene. Avisen Vårt Land og andre kristelige medier vil ha det til at antisemittisme og jødehat oppstod i noen få avgrensede tiår i det forrige århundret (mellomkrigstiden?), eller på 1800-tallet. Alt før denne tid blir kalt "antijudaisme".

"Antijudaisme er en religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedom. Antijudaismen har spilt en stor rolle i kristen historie. Antijudaisme er ikke ensbetydende med antisemittisme, et begrep som oppstod i 1879 og betegner rasemessig motivert jødehat".

 

Se her de forvirrede begreper og forestillinger:

https://snl.no/.search?utf8=%E2%9C%93&query=antijudaisme

http://www.nb.no/nbsok/nb/26265a558b5d19cbef00dc1ac6fb1a52?index=4#0

 

Religiøs eller kristen motivert fiendtlig holdning? 

Hvordan skal kirken forklare dens dehumanisering (demonisering) av jødene kollektivt gjennom mer enn halvannet årtusen? Det er en rasisme som går langt dypere enn rasemessige kjennetegn.

Jødene ble tidlig fratatt sin menneskelighet og sammenstilt med djevelen (onde av natur), med svin, geiter, ormer og edderkopper. Dyriske, onde og farlige. Ofte også omtalt som en "kreftsvulst". 

Er dette "antijudaisme" eller "antisemittisme"?  

Det er bemerkelsesverdig hvordan kirkens teologiske og faktisk-historiske JØDEHAT det foregående årtusen stadig benektes/tilsløres/forties i Vårt Land og i andre kristelig-dogmatiske fora.

Den dogmatiske avisen Vårt Land OG apologeten Hege Storhaug  projiserer all sin uerkjente antisemittisme på islam. Overraskende er det ikke. Vi står overfor en historie som er helt, helt umulig for kirken å håndtere. Men den skriker mot oss fra utallige skrifter, illustrasjoner og skulpturer. Den er så heslig, ondsinnet og brutal at den sprenger alle normale forståelsesrammer.

Stadig fortielse, benektelse og alskens avledningsmanøvre fra kirke-kristent hold tyder på en viss anelse om at kristendommen aldri vil kunne overleve en full gjennomgang og belysning av dette ufattelige barbariet.

Det er et gjennomgående mønster at betegnelsen "kristendom" svært sjeldent opptrer i debatter og publikasjoner som handler om religion og vold. Kirkelige apologeter i alle avskygninger har som fremste målsetting å vedlikeholde Jesus-forgudelsen: autoritetsdyrkelsen. Antisemittismen er dypt innvevd i denne.

I vår tids religionskonflikt/religionskrig med islam og islamisme er det om å gjøre å framstille Jesus som "pasifist" og "fredsfyrste" i kontrast og opposisjon til den krigerske oldtidsprofeten Muhammed (og den gammeltestamentlige guden Jahve).

Å skille mytologi fra historie har ikke verken kristendommen eller islam lyktes godt med. Som åpenbaringsreligioner avviker de sterkt fra lovreligionen jødedommen (ofte betegnet som "etisk monoteisme"). Historisk er det jødedommen som har vist seg som den mest fredelige religion, og kristendommen som den mest aggressive og voldelige.

 

Offentligheten/almenheten har til denne tid blitt fantastisk villedet av kirkelig-dogmatiske aktører, bl.a. av den presteordinerte rockeartisten Bjørn Eidsvåg (kjedsommelig portrettert i Dagbladets Magasinet gjennom mange, mange år).

Dagbladets forkjærlighet for denne type teologer kjenner vi fra 1960-årene. Jfr. skribent YNGVAR USTVEDT og forfatter PHILIP HOUM, som begge pendlet mellom NRK og Dagbladet.

HOUMS tenensiøse Jesus-bøker er vel verdt å hente frem igjen.  

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Philip_Houm

https://nbl.snl.no/Philip_Houm

 

Eidsvåg har nylig fortalt til VG (gjengitt i Vårt Land) at han fortsatt "heier på Jesus", at han er "født med Jesus-iver" (merk: FØDT MED), og at han som teolog fortsatt er begeistret for Jesus: "Man mister sine idoler, men jeg har ikke helt mistet Jesus".

Formuleringene er svært avslørende. Til VG forteller Eidsvåg at han ble født inn i "et konservativt trossyn", men har funnet tilbake til teologen i seg. Sammen med den kristen-troende Sverre Tindberg skal han på det Norske Teatrets hovedscene til høsten fremføre forestillingen: "Etterlyst: Jesus".

Eidsvåg forteller videre at han gjennomskuet svovelpredikantenes autoritet. En del av dem omtaler han som "svikefulle personer som farer med løgn".

Da må vi spørre: hvilke løgner og vrangforestillinger om Jesus skal Eidsvåg og Tindberg fremføre på teaterscenen til høsten? De har ganske sikkert "modernisert" og "demokratisert" ham, slik at han skal passe inn i deres teologisk-ideologiske verdensbilde i dag.

Hvorfor disse to godt voksne menn trenger Jesus 2000 etter hans død, er jo et spørsmål vi kan stille (Eidsvåg klarer ikke å miste ham, sier han til VG). Vi kan uttrykke vår medlidenhet eller betegne ham som svikefull og løgnaktig, men til sjuende og sist er det kanskje bare religionspsykologien som kan forklare dette fenomen.  

"Han ville gå i dypet, undersøke hvilken relevans religion har i dag", skriver VG om Eidsvåg, og han kjenner seg visstnok "tryggere i fundamentet i troen". Her møter vi den ekle, uklare språkbruken: religionens relevans, eller fundamentet i troen...Hva "fundamentet i troen" er for Eidsvåg, får vi ingen klarhet i. Presisjonsnivået i VG er ikke særlig høyt. Vi kan vel regne med at verken Eidsvåg eller VG's journalist har interesse av å presisere "troens fundament".  

Huff og huff!

Enkelt sagt: det er Eidsvåg og Tindberg som trenger en "oppdatert" og "modernisert" Jesus. Vi andre vet at historiske personer ikke lar seg forme og manipulere på denne måte. Vi holder oss med de beretninger om Jesus kirken selv har utvalgt og overlevert.

Det er ikke mye "dyphet" eller "dybde" verken hos Jesus eller hos Eidsvåg. Heller ikke hos læremesterne: Karsten Isachsen og Per Arne Dahl, med sin trivielle og banale kvasipsykologi. Jeg antar de kan kategoriseres i samme bås. Der hvor Eidsvåg poengterer Isachsens fornyelse av det religiøs-kristelige språket (og troens rom), leser vi andre bare overfladiskhet og tomhet.  

http://www.msn.com/nb-no/nyheter/other/bj%c3%b8rn-eidsv%c3%a5g-%e2%80%93-isachsen-gjorde-troens-rom-st%c3%b8rre/ar-BBontW5

Hvis Eidsvåg og Tindberg har tilgang til andre historiske kilder om Jesus enn de som er overlevert oss i Det nye testamente, må de oppgi skriftlige kilder og dokumentasjon. Det er helt uakseptabelt at de synser, føler og mener etter sitt eget subjektive forgodtbefinnede, ca. 2000 år etter Jesu levetid. Det er dypt respektløst å frata Jesus hans historiske identitet.

http://www.vg.no/rampelys/teater-og-show/bjoern-eidsvaag-om-troen-man-mister-sine-idoler-men-jeg-har-ikke-helt-mistet-jesus/a/23708968/

 

Det er virkningshistorien av Jesusforgudelsen - rasisme/antisemittisme - vi burde få prestentert på teaterscenen.

Jødene ble forvist til "ghettoer" i middelalderen, indianerne til "reservater". Afrikanske slaver var en rettsløs handelsvare i mer enn 300 år i de kristen-europeiske kolonier fra 1400-tallet (de ble kjøpt og solgt på auksjoner). Som forpint og hundset arbeidskraft på plantasjene OG utnyttede "husslaver kan vi i dag knapt fatte de lidelser og ydmykelser vest-afrikanske slaver måtte gjennomgå av sine mektige, hoverende (kristne) koloniherrer bl.a. i de amerikanske sørstatene, i Sør-Amerika OG i Karibien.

Europeisk koloni- og misjonshistorie i land som Uganda, Kongo, Sudan, Namibia, Rwanda/Burundi, Sør-Afrika, Madagaskar og Algerie m.fl. er det all grunn til å undersøke nærmere. Ja, også den britiske "kronkoloni" og/eller "Juvelens krone": India. Listen over de kristne europeeres herjinger og maktutøvelse i koloniene er uendelig.

Folkegrupper som jøder, indianere og svarte har gjennomlevd ufattelige lidelser og ydmykelser gjennom århundrene, som følge av kristne europeeres tøyelsesløse rasehovmod, erobringsiver og herskertrang. Å ignorere det undertrykkende potensiale i kirkens skrift- og læregrunnlag, er moralsk uansvarlig. Å fortie virkningshistorien frem til vår tid er etikkens og moralens totale sammenbrudd i den kristne kirke.

Så er da kirke-kristendommen heller ingen etikk, men en IDEOLOGI!

"...man skal handle moralsk og tro på moralpredikantens guddommelige fullmakt for ikke å bli dømt og straffet av en lunefull og farlig "far i himmelen", dette er Jesu svake og meget primitive moral-motivering. Det er belønningen i himmelen hans troende lille skare skal satse på og straffen i Gehenna (helvete) de må strebe etter å unngå - ja, bedre enn å havne helskinnet i helvete, er det å hogge en hånd eller fot av seg, eller rive et av sine øyne ut.

I dag er dette en meget slett grunnvoll for etikken. Man må nærmest bruke Jesu eget bilde og si at det er å bygge den på sandgrunn, bl.a. fordi den knyttes til et verdensbilde og en psykologi som forskning og erfaring har tvunget oss til å oppgi".

(Andreas Edwien, 1979)

 

"...fordi den folkegruppe som i vårt århundre gang på gang har brutt verdensfreden og som i dag truer den sterkere enn noen annen, er den som i mer enn et årtusen nettopp har hatt kristendommen som sin dominerende livsanskuelse. Fordi ikke noen del av verden har vært preget så sterkt av ufred og krig i hele denne tidsepoke som den kristne del. Fordi det ikke i noen verdensdel i vår tid blir smidd mord- og ødeleggelsesvåpen i slike mengder og med en slik destruksjonsevne som her. Fordi ingen kirke, ingen offentlig religion i historiens løp har dekorert så mange krigere med sitt symbol: den romerske galge - korset".

"Kristendommen er en ideologi, dvs. et system av forestillinger, anskuelser og vurderingsmåter. Dens grunnleggende doktrine har et rent teologisk innhold og sier at Jesus fra Nazareth er "Kristus" og "Gud", og at derfor såvel hans lære om "Gud" og mennesker som læren om ham og hans "Gud" slik de foreligger i de bibelske skrifter, er en definitiv og ufeilbarlig sannhetsåpenbaring. Kort sagt: kristendom er Jesus-forgudelse og Kristus-dyrkelse, hvor Jesus står som den formelt ufeilbarlige autoritet.

Det betyr at kristendommen først og fremst er en teologi, ikke en etikk. Det er de teologiske forestillinger og læresatser, ikke de etiske normer, som karakteriserer kristendommen".

(Andreas Edwien 1977/1986)

 

«De eldste og største norske misjonsselskaper er Det Norske Misjonsselskap (1842), Den Norske Israelmisjon (1844), Den norske Santalmisjon (1867, nå sammenslått med Det norske lutherske Indremisjonsselskap og kalt Normisjon), Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, nå Norsk Luthersk Misjonssamband (1891) og Pinsevennenes Ytre Misjon (1910)».

http://korsetsseier.no/2016/03/18/frelst/    

http://misjonen.blogspot.no/2008/04/misjonshistorie.html    

Kinamisjon er stadig aktuelt stoff i avisen Vårt Land. Ja, også NRK har omsorg for kinesernes «frelse».

https://tv.nrk.no/serie/med-jesus-i-kina/KOID76001015/sesong-1/episode-1   

Noen kuriøse spor etter kristen misjon finner vi også i Japan. For en tid tilbake brakte ABC- avisen oppslaget om at Jesus endte opp som risdyrker i en provins nord i Japan, hvor han levde, døde og ble gravlagt. Han var da i 50-årene.

http://www.abcnyheter.no/reise/2016/01/05/195191937/hevder-jesus-ble-begravet-i-japan   

Historien er ganske fornøyelig. Den minner litt om boken «Jesus døde i Kashmir» (1981). Denne type legender viser kanskje at asiater i visse miljøer ikke har funnet de kristne misjonærenes «oppstandelses-dogme» troverdig. Tanken synes å være at Jesus overlevde korsfestelsen og flyktet hals over hode til Kashmir eller Japan (eller, kanskje flyktet en gravid Maria Magdalena til Frankrike?).

Det vi kan konstatere er at ingen av disse morsomme historier er mindre sannsynlige enn kirkens absurde postulat om "Jesu oppstandelse". Langt mer sannsynlig er det nok at Jesus døde og ble gravlagt i sitt hjemlands jord. «Den tomme grav» er ikke noe "mysterium" overhodet. Jesus var underlagt de samme fysisk-biologiske lovmessigheter som alle dødelige mennesker.

-------------------- 

 

I avisen Vårt Land møter vi stadig fortellinger om muslimer/palestinere som omvender seg til «Jesus» eller «Kristus», som de morsomt nok ofte møter i drømmer...De blir forvandlet, i samsvar med det kristne «omvendelses-skjema».

«For meg har det vært overraskende å bli kjent med mange som har hatt et "visjonært" møte, gjerne i en drøm, med Jesus - og blitt "omvendt" ved det, uten ellers å vite som mye verken om Jesus eller kristendommen. Men møtet har vært så skjelsettende at det har forandret livet deres. Ord om nåde, tilgivelse, kjærlighet er ord som går igjen. Og frihet i motsetning til det mange  oppfatter som tvang i deres egen religiøse erfaring».

(Biskop emeritus, Tor Berger Jørgensen, Verdidebatt)

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat17/thread11648357/#post_11648357

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11648349/#post_11648349

 

 

Einar Amdahl: en misjonsmann

 

http://www.nb.no/nbsok/nb/bfcafc644a6ff939945ec75ee943ec3d?index=2#0   

https://snl.no/Einar_Amdahl 

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_Norske_Misjonsselskap 

 

«Jeg betenker meg ikke i å påstå at nest etter Paulus er Luther den kristne kirkes største teolog...Luther forteller med enestående genialitet gudsåpenbaringens innhold på en ny og eiendommelig måte og samtidig så nær beslektet med Det nye testamente at det er saklig helt det samme...Guds formål med evangeliet er å bringe mennesket til å innse sin nødstilstand. Da må forkynneren til enhver tid være klar over hva samtidsmenneskene forstår med sin nød».  

(Einar Amdahl, 1967)   

 

Einar Amdahl var generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap i 30 år. Han skrev sine memoarer i boken «Tider og mennesker» (1967).

Teksten nedenfor består i hovedsak av avsnitt fra denne boken. Den er nær oss i tid og forteller mye om tenkningen i kirke- og misjonshistorie i vårt statskirkelige land.

Misjonsorganisasjonene bruker nok litt andre ord i dag, i taktisk hensikt, men de forkynner mer skjult og indirekte det samme aggressive, monolittiske budskap. Det teologiske grunnlaget er tilnærmet det samme i dag som for hundre år siden. Bekjennelse, lære og dogmatikk er ikke endret. Bare i navnevalg, retorikk og virkemidler/arbeidsmåter har misjonsorganisasjonene endret seg noe.

Et interessant oppslagsverk er boken "Norsk Håndbok for Misjon" (Egede-Instituttet, 1949).

Aggressiv, militaristisk tenkning, språkbruk og handling er velkjent i kirkens mer enn tusenårige historie, og kan selvsagt ikke avgrenses til såkalte «trosbevegelser» i 1980-90-årene, som den kristne ungdomsbevegelsen «Jesus Revolution Army». Det som mangler i den ellers utmerkede programserie i VG: «Frelst» (produsert av Rut Helen Gjævert), i debatter og intervjuer i etterkant, er den teologiske erkjennelse og historiske kontinuitet.

 

Sentralt hos Luther, i følge Amdahl

 

Guds rettferdighet åpenbares i dommen og nåden. Utenfor Kristus dømmer Guds rettferdighet oss som syndere. Guds rettferdighet i Kristus gjør oss rettferdige.

(Men hva denne type kristne «rettferdighet» eller «rettferdiggjørelse» betyr, er det nok få som forstår i dag. I vår tids humane, siviliserte rettsoppfatning har den lutherske «rettferdiggjørelsen» - troen alene - ingen plass. Det gir ingen mening! I en sivilisert rettsstat er det ingen som dømmes til straff eller frifinnelse på grunnlag av en subjektiv «tro» eller vilkårlig lojalitet/lydighet til dommeren). 

Gud har opprettet både en domstol og en nådestol. Gud er vred på synderen, Kristus overgis til dom, lidelse og død for at Guds vrede skal vendes fra oss.

Ingen har siden Paulus forkynt Guds vrede så mektig som Luther, og heller ingen Guds kjærlighet. I Kristus er Guds soning og forsoning fullkommen. Den blir gitt gratis til den som tar i mot Guds tilbud.

For Kristi skyld vil Gud glemme all vrede, alle trusler. I Kristus er nådetiden til stede, men skjult for den menneskelige erkjennelse: fornuften.

I nådetiden er vi under Guds nådes tukt, som er en faderlig tukt.

Han oppdrar sine barn gjennom kors og trengsler. Vi skal erkjenne at vi har fortjent straffen over vår synd, og at vi samtidig må leve under den som Guds kjærlige oppdragelse.

Den troende erkjenner dette, ydmyker seg og søker nåden i Kristus. Den kristnes kors er fellesskapet med Kristus på korset. Kristi kors og den kristnes kors hører sammen i Guds frelse. Troen er visshet om ting som ikke kan ses. Kristenlivet er et skjult liv. Når den troende kommer til himmelen, blir troslivet åpenbart. Kristenlivet her nede er daglig korsfestelse med Kristus.

Troslivet er et liv i anfektelse. Den største anfektelse er å kjenne seg forlatt av Gud. Den troende roper til Gud, men får ikke svar. Han er i samme stilling som Kristus var på korset – forlatt av Gud.

Luther har sagt:  «Når Gud vil kaste meg i helvete, tar jeg Kristus med meg. Og hvor Kristus er, der er det intet helvete».

 

Om «Kristendommens fremtid»

 

Det er røster innenfor kirken som hevder at det er nødvendig at kristendommen kommer i pakt med tiden, at den nå er foreldet, den har ikke virkelig betydning for nåtidsmennesket. Gud er død, undere skjer ikke blant den menneskeslekt som kjenner naturens lovmessighet. Dette vil føre til en religion, som ikke er en ny og sannere kristendom, men bare kvasireligiøsitet og knapt nok det.

Den kristne kirke må besinne seg, den må orientere seg helt ut fra Guds åpenbaring som det åndelige og alt bestemmende; Guds åpenbaring er Jesus Kristus...Vi skal ikke med vår fornuft forsøke å nå fram til den enhet mellom Faderen og Sønnen som er hinsides den enhet som er kommet til oss i Jesus fra Nasaret.

Guds velgjerninger er i Jesus Kristus og bare i Ham...Jesu ord er Guds ord, Jesu gjerninger er Guds gjerninger, Jesu sinn er Guds sinn, Jesu person er Gud, Jesu kamp og seier er Guds kjærlighets innsats til frelse og forvandling av oss...Jesus levde hele sitt liv i stadig fristelse, som var den gudsfiendtlige makts angrep på ham. Han seiret alltid, vi taper alltid...

Det som alltid er og blir det avgjørende og grunnleggende for kristen tro og liv, er Jesu oppgjør med Gud på korset – ikke mine opplevelser...Denne troens sanne tillit til Frelseren er totalt, virket av den Hellige Ånd...Han forvandler mennesket, alt blir nytt, han skaper troen og opprettholder den.

Den som ikke har den Hellige Ånd, Kristi Ånd, hører ikke Jesus Kristus til (Rom. 8:9). Guds Ånd bor i den troende (1. Kor. 3:16)...

Guds sannhet i hans åpenbaring blir i dag ikke tatt helt alvorlig. Sannheten er at naturen med sine verdier og krefter er Guds skaperverk og hans eiendom. Mennesket lever i og av denne Guds eiendom, det har ikke noen selvstendig eiendom. Vestens naturvitenskap har utforsket naturens verdier og krefter, og dette er til stor gagn for mennesket, men dette er ikke menneskets eget verk, men Guds verk gjennom mennesket (1. Mos. 1: 28: «Legg jorden under dere»).

Denne sekularisering er den nødvendige konsekvens av kristent budskap og tro. Men så har vi i Vesten opplevd en videregående sekularisering, nemlig at naturen ikke erkjennes som Guds skaperverk, men er helt selvstendig, og naturvitenskapen betraktes bare som menneskets innsats og produkt, dette har ingen forbindelse med Guds ubrutte frelsesgjerning i den skapte verden.

Her må det komme en radikal forvandling av lære og liv. Ellers vil sekularismen være en dødelig gift for kristendommen.

Guds åpenbaring i Bibelen, hvor Jesus Kristus er den endelige og avgjørende åpenbaringen, forkynner klart gudsfiendtlige makter, fordervsmaktene er virksomme over alt, ikke bare i menneskesinnet og menneskesamfunnet, men også i naturen. De kristne er med i denne kamp.

Her eksisterer ikke nøytralitet, her er vi enten med Gud eller mot ham...Det er en uimotståelig kjensgjerning at mennesket har av Skaperen fått anledning til å si ja eller nei til sannheten. Men det sies ofte nei når Guds ånd i evangeliet griper dem.

Fariseeren og de skriftlærde på Jesu tid er et bevis på dette. Mennesket foretrekker ofte løgnen fremfor sannheten. Vi må regne med at kristendommen aldri vil vinne flertallet av menneskene.

 

Om «Åndskampen i verden»

 

Sekularismen er den farligste ideologi og livsform.

Nå er den sterk i Vesten, og den vil uimotståelig trenge frem i resten av verden sammen med naturvitenskap og teknikk. Hvor mennesket øyner mulighet for stadig bedre økonomiske kår, vil dette bli en større verdi enn religionen og vil fortrenge den slik at den i høyden blir en biting i livet.

Sekularismen er menneskets største fare, den fører til oppløsning av all religion.

 

Om mennesket generelt

 

Mennesket er «skapt i Guds bilde» og er kronen på skaperverket. «Skapt i Guds bilde» vil si at det er skapt til og anlagt for samliv med Gud, til å ha tillit med ham, lydighet mot ham og til tjeneste for ham.

Dette er det rene menneske, det sanne menneske.

Visselig lever ikke mennesket i dette samliv med Gud, det er opprørsk og selvrådig. Men Guds bestemmelse kan det aldri omgjøre.

 

Om årene etter 1905

 

På forskjellig vis fikk jeg i disse år et visst inntrykk av at vi kunne ha gode forhåpninger om erobringer for misjonen i Afrika og Asia. Innsatsen fra Europa og Amerika var stadig stigende...Særlig vokste interessen for misjon i Kina, verdens folkerikeste land.

...Der er forresten allerede Tegn til at Muhammedanismen snart har overlevd seg selv...At Buddhismen desuden allerede er en utlevet Religionsform, medens Kristendommen fremdeles efter alle Kampe står der like usvekket, ja, sterkere enn nogensinde, er for bekjent til at behøve nogen nærmere Paavisning...

Amdahl (og NMS) uttaler videre «at den hele Forskjell i alle Henseender i sin dybeste Grund beror derpaa, at hin eier, men disse savner et levende og levendegjørende Ord fra Gud:  thi det er i dette Ord, den oppreisende kraft ligger».

Denne vudering var felles for alle ledende personer i misjonen på denne tid, forteller Amdahl.  

Men den side av fremtidsperspektivet vi ikke kjente, var hvordan menneskene ville forholde seg til religionene over alt i verden hvis det ble gjennomført full religionsfrihet og det ble ikke noen folkeopinion til gunst for en bestemt religion.

 

Om verdier i andre religioner

 

Ren, kristen tro kan ikke tale om religionen i religionene. Jesus Kristus er religionens opphør. Dette betyr ikke at vi slutter å kalle kristendommen religion. NB etter dens rolle i menneskesamfunnet. Men etter sitt vesen er den ikke, som de mange religioner, produkt av mennesket, men totalt Guds produkt.

(Uttalelse fra Misjonsselskapet)

 

Om nazistenes propaganda i 1939

 

Verken før eller siden har jeg fått så sterkt inntrykk av hvor genialt det sataniske element i mennesket kan bli...I denne tiden søkte jeg nærmere orientering om nazismen og Hitler gjennom det saklige og pålitelige tyske kristelige bladet «Reformierte Kirchenzeitung». Bladet kunne ikke komme med kritikk rettet mot nazibevegelsen eller Hitler personlig, men det gav saklige og veiledende meddelelser om nazismens holdning til kirke og kristendom.

I sine uttalelser om kristendom og kirke var Hitler noe tolerant, men det var klart at kirken skulle anerkjenne hans ideologi...Innen den lutherske kirke fremsto i denne tid en teologisk retning som lærte at det er bestemte, det vil si samfunnets ordninger i og med at Gud skapte mennesket. Disse ordninger som er selvstendige og uforanderlige, har funnet uttrykk i nazismens samfunnssystem. Dette må kirken anerkjenne. Og innta en positiv holdning til nazismen og Hitler. Kirken må underordne seg og være helt lydig. Praktisk gav dette seg uttrykk i «Deutsche Christen».

Nazismen hadde ingen selvstendig utarbeidet ideologi. Den fulgte vesentlig den engelskættede tyske forfatteren Houston Stewart Chamberlains teori om den ariske rases overlegenhet særlig representert ved tyskerne – med uttrykt hat mot andre raser, særlig jødene. Ideologen i nazismen var Alfred Rosenberg, som enkelt overtok Chamberlains teori.

(Man kan her særlig merke seg at Amdahl ikke opplyser at disse to sentrale nazi-ideologer, raseteoretikeren og hans elev, var troende kristne. Se annet innlegg på denne hjemmeside: «To kristne nazister») 

 

Nazismen og kirken presenteres i Amdahls bok som «to store motsetninger». De fundamentale forskjellene (eller likheter?) oppgir Amdahl i 6 punkter. Jeg siterer nedenfor de første to punkter:   

1.  Nazismen. Føreren er den høyeste, absolutte autoritet for staten og kirken. Kirken. Gud er den absolutte autoritet som skaper og herre.

2.  Nazismen. Førerens bestemmelser er aboslutt lov som samfunnet og hvert menneske skal lyde. Kirken. Guds lov er den eneste norm for samfunn og individ.

 

(sitat slutt) 

 

------------------   

 

12.06.2016 (revidert 18.06.2016)

G. Ullestad