Ursynden: ulydighet

Advent: Herrens komme

 

Jeg har i et foregående innlegg presentert deler av Erich Fromms psykologiske/psykoanalytiske perspektiv på «synden»,  i det han omtaler som autoritære religioner. Fromms øvrige forfatterskap er vel verdt et nærmere bekjentskap.

I dette og noen påfølgende innlegg vil jeg bl.a. trekke frem den kirkelige teologi og teologenes syn på «synden» og «det onde». Med andre ord:  menneskesyn og historieoppfatning i den kristne kirkes (offisielle) lære.

Man vil se at det er et svært pessimistisk bilde som trer frem. Det hjelper ikke at kirken forkynner at «mennesket er skapt i Guds bilde». Da må vi straks spørre: i hvilken guds bilde? Snakker vi om den gammeltestamentlige (mytologiske) Jahve? Eller, om den kirke-kristne mannsguden Jesus (Kristus)? - Den mytologiske krigsguden, eller den historiske domsprofeten?

Kirken og dens presteskap liker dårlig å bli konfrontert offentlig med sitt fundamentale syndsbegrep. De forsøker ved meningsløse omtolkninger og omskrivinger å snike seg unna (som biskop Tor Berger Jørgensen i A-Magasinet for få år siden). Det samme gjelder for Jesu stygge doms- og helvetestrusler i Det nye testamente. De verste uttalelser finner vi i Jesu ord i Matteus-evangeliet og i Johannes Åpenbaring  (det første og siste skrift i den kristne bibel: NT). Skriftene er utvalgt, samlet og overlevert av kirken selv.

 

SYNDEFALLET:  HISTORIENS STARTPUNKT

 

I følge kirkens særegne historieoppfatning var det "den allmektige Fader", "himmelens og jordens skaper", «verdens frelser» som ble født i Betlehem for ca. 2000 år siden, og denne «historiske» begivenhet skal nå feires av kristenheten over hele verden. På et gitt tidspunkt i historien, i en liten avkrok av verden, lot «Gud» seg føde på jorden for å frelse sitt folk fra deres synder.

Den første Adam og den første Eva brøt kyskhetens lov i "Edens have". Som straff for deres ulydighet jaget guden dem ut av Paradiset. Derved brakte de synden og lidelsen -  fødsel og død - inn i verden. I følge kristen lære begynner menneskehetens historie, generasjonenes kretsløp, med synd og ulydighet. Syndefallet i en mytisk urtid ble av kirken historisert. Kirkens forskrudde forestilling om den falne og utro menneskeslekt var skapt.

Jeg hopper her over syndfloden. Et neste trinn i den kristne historieoppfatning var/er Jesu (Kristi) fødsel, som også innleder vår kristen-europeiske tidsalder. Jesus oppfattes som den annen Adam, unnfanget ved erkeengelen Gabriels medvirkning, født av en jordisk kvinne, en (ubesmittet) jomfru: den annen Eva. Slik har kirken sikret seg at Jesus fødes på jorden ren og kysk: uten synd!

Med sitt guddommelige opphav har Jesus, etter sitt kortvarige oppdrag på jorden, vendt tilbake til gudens, Faderens og Herrens trone, hvorfra han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Dette skal bli det siste trinn i den kristne historieoppfatning. Jesu gjenkomst til dom skal bringe historien til ende.

Den lille krets av utvalgte («de helliges samfunn») skal hentes til Paradiset, mens resten av menneskeheten skal straffes (fysisk og/eller psykisk) til evig tid. For hva? For ulydighet mot Skaperen, Faderen, Herren, Sønnen.  

De Kristus-troende skal våke og be, for de vet aldri når deres Herre – Kristus Kongen - kommer for å skille dem ut fra de allerede dømte og fortapte (jfr. predestinasjonen).

I en adventspreken nylig i en lokalavis står følgende å lese:

«Advent tyder «kome» eller «ankomst». Guds kyrkje ventar på at Jesus Kristus skal koma attende frå himmelen for å døma levande og døde. Ingen kjenner dagen eller timen. Men me følgjer nøye med på framdrifta i misjonsarbeidet. For når evangeliet om Guds rike er forkynt som eit vitnemål for alle folkeslaga, vil enden koma. Det er Guds tidsplan. Kor langt er med komne?".

Pastoren spekulerer i at år 2025 kan være tidspunktet for Jesu komme, følgelig for verdens og historiens ende. Slikt kristelig-mytologisk sludder forkynnes altså i lokalpressen dette år, i velkjent monologisk form. Det er kirke-kristen lære, må vite! Da forlanger avisredaksjonene at leserne bøyer seg taust og knelende for den kristne dogmatikk. Prekener og andakter skal ikke diskuteres.

Ingen ville akseptere slik skremselspropaganda fra annet hold. La oss bare håpe at ingen barn eller unge leser slikt som dette.

I en adventspreken i Stavanger Aftenblad 7. des. ("Dagens ord":  Skal komme igjen i herlighet) står følgende å lese:

"Vi venter på deg. Som en venn lengter etter sin kjære venn. Til å se deg igjen. Med våre egne øyne. Og allerede nå kjenner vi at du ikke er langt borte.. Det gløder i oss. Du lever. Du er ikke langt borte. Du puster i oss...La oss være klar til å løpe ham i møte. Jesus. Når han kommer...".

Aftenbladet pøser ut med spalter på spalter om kirkens monotone homofiliproblem. Men den kristne eskatologi forkynnes i monologens form uten debatt, kritisk refleksjon eller dialog.

 

«Det kom så brått på»

 

Et aktuelt eksempel på presteskapets skamfering av bibelske tekster, finner vi i søndagens helsides preken i Stavanger Aftenblad lørdag 21. nov. 2015. Den smilende presten fra St. Petri kirke (såkalt dialogkirke/kulturkirke) har utformet prekenen denne «Domssøndag/Kristi kongedag» i kirkeåret.  

Overskriften lyder slik: «Det kom så brått på». Her er det ikke Jesu forkynnelse om dommedag og Menneskesønnens snarlige komme som «kom så brått på», men flyktningestrømmen i år 2015! Etter gjennomlesning av denne absurde prekenutlegning kan man som leser føle seg både infantilisert og sterkt undervurdert.

Prekenteksten er Jesu meget usympatiske lignelse om de «fem uforstandige og fem kloke brudepiker»  i Matteus 25, 1-13. Den må leses og forstås på bakgrunn av Jesu endetidsforventninger. Han ventet utålmodig på historiens avslutning i sin egen levetid. Det er mange slike og lignende svært moralsk klanderverdige beretninger og lignelser i Jesu forkynnelse i evangelieskriftene, og som altså inngår i kirkeårets prekentekster i vår tid.  

Når disse historisk-relative antikke tekster i moderne forkynnelse løsrives fra deres religionshistoriske bakgrunn og sammenheng OG søkes «aktualisert» for moderne mennesker i år 2015, må resultatet bli lettere komisk. Men fordi kirken har gjort Jesus fra Nazareth til «den oppstandne Gud», svever han over eller utenfor historien og kan dermed (mis)brukes for alle tider, behov og formål.

Oppstandelses-teologien var, er og blir kirkens hovedproblem!

Jeg sier med en debattant i Aftenbladets papiravis 2. des.: Jesu ord «har ikke noe med oss å gjøre i det hele tatt!». Så sant! Og vi trenger ingen teologisk utdanning for å fastslå dette. Menneskelig logikk, erfaring og alminnelig sunn fornuft er mer enn godt nok.

Aftenbladets prest i St. Petri kirke bedriver velkjent skriftforfalskning. Denne prekenutlegning viser sørgelig klart hvordan teologer/prester synes å ha mistet normal leseferdighet. Prekenen er uten mening. Moderniseringsmanien hos dagens presteskap handler nok mest om dem selv. Den apokalyptisk-eskatologiske dommedagsprofeten, Jesus fra Nazareth, henvendte seg bare til sine landsmenn i sin egen samtid.

Igjen: romerkirken ca. 300 år senere fratok mennesket og oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth hans historiske identitet og opphøyet ham til «Gud selv» og «Guds eneste Sønn» (jfr. kirkemøtet i Nicæa og Den nicænske bekjennelse). Alle biskoper og prester har siden avgitt sitt troskapsløfte – lydighet - til denne autoritære maktkirken:  romerkirken/keiserkirken. Ja, som også Aftenbladets  prest.   

Nevnte preken samt Aftenbladets prangende og famøse Jesus-oppslag mandag 23. nov. antyder samtidig den kirkelige «strategi» for den kommende kristne julehøytid. Vi skjønner at Betlehems-mytologien i år forsøkes relatert til dagens flyktningeproblematikk.

Vi venter bare på at Aftenpostens Trond Bakkevig og Espen Ottosen, Vårt Lands Håvard Nyhus og VG’s Hanne Skartveit skal følge opp dette infantile, sentimentale røret, som med noen få variasjoner gjentas og gjentas hvert eneste år. Vi kan regne med at helge-magasinene til Stavanger Aftenblad, VG, Dagbladet og Aftenposten vil bringe noenlunde samme infantile tankestoff som Vårt Lands advents-bilag. Innimellom klassiske juletema som  ribbesteik, samlivsproblemer, kjendisprofilering og den fryktelige ensomheten vil kanskje også de velkjente "godhetsposørene" dukke opp igjen i spaltene:  Per Fugelli, "Snåsamannen" og kongehuset...Da vet vi at julen er kommet til statskirkelandet og kongeriket Norge.

Hvert eneste år rydder mediene (ukritisk) plass for Betlehems-mytologien. Den blir kringkastet over det ganske land av statskanalen NRK. Messen fra Peterskirken vil trolig igjen bli overført. For spesielt interesserte kritikere vil den være en høyst underholdende, for ikke å si en surrealistisk seanse.

Håvard Nyhus’ rop om «åndelige vismenn» etter svenske forbilder, som angivelig  «skriver skarpt, dypsindig og tilgjengelig for et bredt publikum» kan vi meget godt unnvære i norsk offentlighet. Vi har fått mer enn nok av Nyhus selv og hans ny-apologetiske åndsfrender.

Som kristen ("Kristus-troende") skulle man tro at Nyhus ville øse av den ny-testamentlige visdom. Er ikke Jesus fra Nazareth en «åndelig vismann» etter Nyhus’ smak? Som «sann Gud og sant menneske» rommer vel Jesus i seg den skarpeste og mest dypsindige visdom, eller hva?   

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat28/subcat33/thread11614912/#post_11614912 

Avisen Vårt Lands årlige og rituelle advents-bilag (28. nov. 2015) har nådd toppen i banalisering og kommersialisering. Billedserien på førstesiden forteller mye om kirkens krise.

I avisens 4-siders spalte «Vennskapstrær» handler TRE-ENIGHETEN (!) om skogforvaltning...Skal dette være eksempel på den spesielle reportasje-sjangeren Vårt Lands kristne journalister har innført de senere år ved kirkens høytider? Kan vi annet enn smile? Juletreet og «tre-enigheten» søkes sammenkoblet. Slike fantasifulle språkleker i den kriserammede teologi har stor underholdningsverdi, men null informasjonsverdi.  

På Verdidebatt ser vi at kirkens absurde lære om «treenigheten» i disse dager er gjenstand for et annet alvor og en mer seriøs behandling enn vi er vant til fra kirkelig hold (jfr. Ole Jørgen Anfindsens tråder). Men man vil nok ikke ha slike forstyrrende debatter om kirkens dogmer (gudsbildet!) inn i de toneangivende papiravisene i «den søte juletid».

Det vi også kan merke oss på Verdidebatt er at noen muslimer nå tar tak i den underlige teologisk-dogmatiske doktrine: «treenigheten», dvs. det kristne gudsbildet. Jesus som "Gud selv" er selvsagt den mest provokative og meningsløse doktrine som noensinne er konstruert i religionshistorien.

Videre kan vi notere oss at ingen kristen biskop eller ordinert teolog opptrer i disse debatter (utallige av dem er registrert på Verdidebatt). Hvorfor er de tause? Er det ikke de som ustanselig proklamerer «religionsdialog»? Ønsker de ingen «dialog» om det kristne gudsbildet:  inkarnasjonen - treenigheten - kristologien?  

Men hvilket tidspunkt kunne passe bedre for dialog og konfrontasjon enn nettopp julemåneden?

Ole Jørgen Anfindsen har gjennomgått en høyst besynderlig religionsvandring. Hans selsomme bakgrunnshistorie kan nok i stor grad forklare hans religiøse utvikling (mange med hans bakgrunn kommer aldri helt løs fra kristendommens grep). Det er fortsatt et åpent spørsmål hvordan Anfindsen har landet i «treenigheten» og «kristologien».

Å skjelne mellom såkalt egalitær og hierarkisk treenighet er en morsom (teologisk) avsporing, en tankelek. Oldtidens voldsomme teologiske stridigheter mellom arianerne og athanasianerne har bare religionshistorisk interesse. Kirkemøtenes meningsløse kristologiske og trinitariske stridigheter i oldkirken tilhører tilhører historiens "skraphaug".

 

http://www.verdidebatt.no/ojanfindsen/?replies=true&next=10 

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_treenighet 

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom 

 

Jeg vet ikke om det er den ubestemmelige, halvåndelige Kristus-figuren  Anfindsen som kristen (og «uforbederlig religiøs») klamrer seg til. I så fall er han kanskje på bølgelengde med flere moderne teologer, som gjerne vil kvitte seg med den historiske Jesus OG hele Det gamle testamente (som i tradisjonen fra Paulus/Marcion via Adolf Harnack, Bultman/Jervell og frem til Helge Hognestad).

Når Anfindsen også relaterer seg til presten Gyrid Gunnes, skjønner vi bedre i hvilket teologisk landskap han befinner seg. Man får et bestemt inntrykk av at det pågår et omfattende kristent-teologisk arbeid i den mulige hensikt å frigjøre kristendommen fra det fysisk-materialistiske (historiske!) gudsbilde. Det er en umulighet!  

Man kan ikke på en og samme tid forkynne en slags abstraktåndeliggjort gud OG hans fysiske fødsel i historisk tid. Det er mannspersonen Jesus fra Nazareth ("Gud av Gud", "sann Gud og sant menneske", i følge Nicæneum) enhver kristen har å forholde seg til.

På den ene side opptrer noen røster som søker en viss forsiktig tilnærming mellom oldtidsprofetene Jesus og Muhammed. Dette er den eneste farbare vei å gå for å oppnå en våpenhvile mellom de to mest autoritære, krigerske og imperialistiske religioner vi kjenner: kristendommen og islam. Ingen av disse to oldtidsprofeter står over den andre.

På den annen side opprettholder kristelige medier, som også Vårt Land/Verdidebatt, den stygge og uholdbare polarisering mellom kristendommen og islam: den gode Jesus vs. den onde Muhammed, Det gamle testamente vs. Det nye testamente, den krigerske Jahve vs. den snille og fredelige kristne «Gud».

Dette til tross for at hele kirkens historie vitner om korsets voldsmettede symbolikk. Det var på slagmarken, krigsskueplassen, keiser Konstantin så korsets tegn på himmelen: «ved dette tegn skal du seire».

Kors og krig har siden vært uløselig sammenbundet i kirkens historie. Mange århundrer etter keiser Konstantins syn om seier ved korset, ser vi kristne korsfarere og tempelriddere avbildet med sverdet i hånden OG det avskyelige korset påsydd deres drakter:  et torturredskap, volds- og henrettelsesmiddel. For en provokasjon OG krigserklæring mot alle religioner/religionsstiftere og deres tilhengere, mot alle verdens folkeslag!

Ikke bare kors og sverd ledsager den kristne voldshistorie, men også ilden (jfr. kjetterbålene og heksebålene gjennom middelalderens århundrer).

 

«Øksen ligger allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden».

(Matt. 3:10)

"Han svarte og sa: Den som sår den gode sæd er Menneskesønnen. Åkeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn; men ugresset er den ondes barn; fienden som sådde det, er djevelen; høsten er verdens ende; høstfolkene er englene.

Likesom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til verdens ende: Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen; der det skal være gråt og tenners gnidsel. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. Den som har ører, han høre!..

Således skal det gå til ved verdens ende: Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel».

(Matt. 13. kap. Les også den fryktelige domsscenen i Matt. 25. kap.).

 

«Men disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, før dem hit og hugg (rettere: slakt) dem ned for mine øyne», sier den tilsynelatende fredelige Jesus i Luk. 19:27.

 

I mange skriftord fra de overleverte evangelier maner Jesus til strid, fiendskap og ufred. Når han forklarer sitt billedspråk for sine (uvitende) disipler blir vi bare rystet.

Kirke-kristendommens dualistiske verdensbilde og menneskesyn gjennomstrømmer vår kristen-europeiske historie (med andre ord: «den kristne arv»):  «vi» og «dem», «de gode» og «de onde», venner og fiender, tilhengere og motstandere, de frelsesverdige og de fordømte.

Etter mitt syn er det lett å se hvordan kristenheten (både helortodokse og halvortodokse kristne) stadig reproduserer Jesu mytologi og dualistiske lære og forkynnelse. Kirken har næret seg av fiendebilder gjennom hele sin historie og teologi (den berømmelige «fiendekjærligheten», som kirken skamløst skryter av, er i virkeligheten en dyp moralsk defekt).

Vi VET hvordan kirken historisk-faktisk har behandlet sine innbilte «fiender» gjennom historien.

En naiv gudsdyrker og Jesus-troende debattant på Verdidebatt (04 12 2015) presterer å skrive følgende:  «...Jesus er riktignok det kjærligste av alle kjærlige mennesker som har levd, men i forhold til Gud er han nærmest «ingenting»!.

For noe tøv! Det er ikke til å tro! Men Jesus-propagandistene møter vi igjen og igjen, i mange sammenhenger og i mange forkledninger, og ofte fra uventet (sekulært) hold. Ja, også i Klassekampens torsdagsspalte (jfr. religionshistoriker Gro Steinsland og poet/skribent Karin Moe).

I denne julemåned er det INKARNASJONEN som skal feires i den kristne kirke («Gud ble menneske», eller rettere: et menneske ble gjort til «Gud»). Ett år skulle jomfru Maria være forbilde for alle fødende og lidende kvinner. Så skulle Josef fremheves som forbilde for den moderne mannen. I år vil man åpenbart relatere Betlehems-mytologien til dagens flyktningeproblematikk: Jesus som flykting! Denne versjonen har vi også hørt før, men den blir ikke mer sann av den grunn.

La oss heller ikke glemme rekken av anti-israelske innslag som år etter år publiseres omkring julehøytiden og kirkens øvrige høytider. Vårt Lands mangeårige kommentator, reiseleder og Midtøsten-korrespondent Erling Rimehaug følger opp i velkjent kristelig stil, naivt og romantisk:

«Vi har gått gjennom fagre riker på jorden – og målet vårt har vært stedet der himmelen lot seg føde. Nå er vi snart fremme».

«Men kjeden går også bakover gjennom århundrene, tilbake til det unge paret som en gang vandret de lange og strabasiøse milene fra Nazareth. Vi har gått i deres fotspor. Vi hører sammen med dem, gjennom barnet som de bar med seg over de steinete åsene og ned de bratte bakkene».  

Nei! vi hører definitivt ikke sammen med dem! Men under stjernenatten utenfor Betlehem fornemmer Rimehaug  «alle soldatføtter som har marsjert over denne jorden, alle våpen som har vært brukt akkurat i disse traktene. Finnes det en plett på jorden mindre preget av fred?».

Du store verden! Tenk at Rimehaug har fornemmet alle soldatføtter og alle våpen! Vi tror ham ikke et øyeblikk! Han har ennå ikke «fornemmet» den heslige kirke-kristne antisemittisme de foregående årtusen. Han lytter helst til "tonen fra himmelen", men er fullstendig døv for larmen - smerteskrik og tårer - fra jordens fordømte og fortapte, de som ikke kunne verge seg mot kirkemaktens fysiske og psykiske terror.  

(Vårt Lands bilag: «advent», 28. nov. 2015).

For reportasjesjef i advents-bilagets lederartikkel er det en gammel og slitt nisse som aktiverer hennes juleminner, for de forteller historien om stunder med besteforeldre:  «Tradisjoner trenger ikke å være store greiene. Det er fortellingen rundt som betyr noe».

Vel, vi lesere er nok ikke så interessert i Bratbergs familiehistorie, og vi kunne vel ønske at hun hadde holdt den for seg selv og ikke publisert den på lederplass i Vårt Lands advents-bilag. Vi er tusener på tusener som i meget høytidelige og alvorstyngede former har fått opplest «jule-evangeliet» hvert eneste år gjennom barndom og oppvekst.

Det er ikke nissens historie som er blitt gjenfortalt fra prekestolene og i stuene gjennom århundrer. Men redaktør Bratberg er pussig nok avbildet med en nisse i hånden.

Avisens materialistiske innfallsvinkel kommer også godt til uttrykk gjennom advents-bilagets 4-siders spørsmål:  Hvilken gjenstand er viktig for deg i jul eller advent? Her ramses opp nisser og engler, nisseluer, julestjerne, juleduk, julekalender, julesanger, julekrybbe, julebrus, pinnekjøtt, pepperkaker m.m. Bare en av 24 intervjuobjekter, en kvinnelig pensjonist, svarer:  Jesusbarnet.

Avisen Vårt Land kan slik leses som et barometer på den kirkelig-teologiske krisetilstand i vårt land:  avkristningen går sin ubønnhørlige gang.

Fra kirkelig hold signaliseres hvert år at man kan eller bør føle seg veldig ensom i julen...Det gjør vi da slett ikke! At denne høytiden skal være så «vanskelig» er ganske umulig å begripe. Vi trenger ingen arrangerte jule-selskaper for å nyte fridager, sosialt samvær og god mat. Mange vil nok betakke seg for den kirkelige (nedlatende) medlidenhet.

For folk flest er det trolig ikke det minste vanskelig eller skummelt å snakke om «julefeiringen». Det er langt mer interessant og forunderlig hvilke menneskelige drama kirken konstruerer rundt juletider.

 

«RELIGIØST KLIMAARBEID» 

 

Avisen Vårt Land forteller oss at det finnes noe som heter «religiøst klimaarbeid». Hva er dette for noe rart? Den norske lutherske generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, blir i Vårt Land spurt om hva en «troende» kan gjøre for klimaet. Han svarer slik: «Det viktigste vi kan gjøre er å lære opp neste generasjon til å ha tro på seg selv, og på at de kan forandre verden». Jeg spør: er dette et «religiøst» og/eller «kristent» standpunkt? Hva er det spesifikt religiøs-kristne her?

Merkelig nok: MF-teologen Fykse Tveit henviser ikke til kirkens guddommelige hovedperson, eller til den kristne bibel (NT) i denne sak. Har han kanskje ikke funnet noen passende skriftreferanser hos endetidspredikanten Jesus fra Nazareth? 

http://www.vl.no/nyhet/%C3%A5tte-troende-p%C3%A5-klimatoppm%C3%B8tet-om-religi%C3%B8st-klimaarbeid-1.479075 

Ingen kristne afrikanske kirkeledere er heller konferert i denne artikkel. Men! en afrikansk imam svarer omtrent slik vi kjenner det fra kristne forkynnere:  

«Å be. Bønn har evne til å forandre alt. Det gjelder både oss selv, men også andre fordi den man ber til er den Guden som har skapt alt». (merk språkbruken).

Einar Tjelle, assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd (Den norske kirkes «utenrikskomite») sier det slik: «Jeg tror vi gjennom bønn, meditasjon – som faste og konkrete handlinger, kan utfordre både våre politiske ledere og våre egne».

Og til slutt i denne rare artikkel i Vårt Land fremheves den norske hel-dogmatiske («konservative») biskop Ingeborg Midttømme. Hun er motstander av homofilt samliv/homofile vigsler, men altså forkjemper for «klimaspørsmålet»:  

«I religiøst (?) arbeid ligger en mulighet for forandring. Ta bønn som eksempel. Det at jeg ber for den jeg ber for, gjør noe med meg. I tillegg tror man at den som blir bedt for, forandres av å be. Dermed gir det en mulighet til selv å skape endring, og å påvirke den som tar ansvaret...Det viktigste er å la seg påvirke av det Bibelen (?) sier til oss kristne. Og å lese bibelordet med et åpent sinn. Jeg er glad vi har fått egne tekster for å feire Skaperverkets dag. Under forhandlingene i Paris har jeg også selv tatt med meg dem for å reflektere».

Vel, vi har inntil i dag ikke merket eller registrert bønnens VIRKNINGER, som de «troende» tillegger så stor vekt. Dette til tross for at både kristne og muslimer (i millionantall) angivelig BER for klimaet.

Ja, de ber visst også for (religions)fred, mens de slakter hverandre ned på flere kontinenter.

Hvem er blitt «forandret» av å bli bedt for? Hvilke samfunnsmessige endringer har bønnen fremkalt gjennom kirkens historie? Hvilken ansvarlig (stats)leder er blitt «forandret» ved å bli bedt for? Er det ikke på tide at vi blir forelagt en viss dokumentasjon på bønnens virkninger gjennom historien?

 

-------------------------

 

07.12.2015 (redigert 21.12.2015) 

G. Ullestad