«Da Jesus ble født kom godheten til jorden».
Dette løgnaktige,
uhyrlige utsagn kunne man høre fra prekestolen i Tromsø domkirke 1. juledag. Påstanden ble fremsatt av en biskop og kringkastet over det ganske land, i statskanalen NRK. Denne ene enkle setning avslører med all tydelighet at kirke
og kristenhet sitter håpløst fast i oldtidsmytologien og åpenbaringstroen. Ingen utvikling, bevegelse eller nytenkning har funnet sted. Her er ikke spor av Opplysningstidens innsikter. Forakten for menneskelig tenkning og erfaring er påtakelig.
Nedenfor har jeg plukket ut et lite utsnitt fra diverse aviser/blader nå i julehøytiden. Det er helt skrekkelig hvordan Den norske kirke fra alle "mikrofonstativer" (les: prekestoler) ukritisk
spyr ut sin forkynnelse. Vi finner ikke spor av "kristendomskritikk" i våre offentlige medier. Men straks julehøytiden er over, eksploderer islamdebatten - religionskritikken - igjen i norske medier (som nå i Aftenposten).
Noen av oss kjenner på en ganske bestemt og urovekkende OVERSTYRING. Det er forbløffende hvor ensrettet og samstemt avisene er (i papir og på nett). Det er som om alle redaktører
og journalister skulle ha gått på et forberedende kurs i Den norske kirkes regi.
«Julen er en markering av at historiens viktigste person kom til jorden. Derfor er kjernen i julen nåde og tilgivelse. Det er en gave vi gjerne gir videre! Ordet tilgi betyr å starte på nytt, å benåde,
å utslette gjeld...Det var på korset all verdens ugjerninger ble tatt på en manns skuldre. I julen feirer derfor mer enn to milliarder kristne at Jesus kom til jorden for å gi frelse og tilgivelse til oss ufullkomne mennesker. Ved Guds
nåde har Jesus med det han gjorde gitt oss nytt håp. Kort fortalt er nåde alt du får fra Gud uten å ha fortjent det».
(Menighetsblad november
2015, Øivind Tjelle, sokneprest i Gausel menighet)
«Mitt yndlingsevangelium, Johannes, bruker bildene om lys og mørke gjennom hele sin beretning om Jesus.
«Det sanne lys som lyser for hvert menneske, kom nå til verden». Og «Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».
(Lokalavisen Agder 23. des.2015, Hilde Sirnes, prost i Lister prosti)
«Den viktigste varmen som går fra
ett hjerte til et annet. Denne varmen er for meg julens kjerne...Juleevangeliet forteller oss at Jesu foreldre, Maria og Josef, trengte et rom. Men det var ikke rom for dem noe sted, og det ble en stall som ble redningen. Vi leser også at etter Jesu
fødsel måtte den hellige familie flykte fra Herodes da han bestemte at alle guttebarn fra 2 år og nedover skulle drepes. Barnemordet i Betlehem må ha vært noe av det mest grusomme verden har vært vitne til».
(Vårt Land 24. desember 2015).
«Før eller senere vil den evige ansvarsløsheten og kretsingen
rundt egne behov gå på en smell. Vi trenger nåde».
(Vårt Land: «Min tro», 12. des. 2015).
«Den som ikke kneler, vil selv utgjøre det høyeste punktet i sin tilværelse...Den som ikke forstår hva all denne prisingen er godt for, har kanskje ikke forstått at det skjer noe mellom en
som takker og en som takkes. De utveksler dype hemmeligheter, de binder bånd. Det sunneste et menneske kan gjøre, er å bøye seg».
«Vi sitter på en håpskapital av en annen verden...En verdensorden uten nåde gjør oss redde. Motet renner ut...Jeg tror på en kilde uten bunn, som renner over, og den som tar
imot blir rik. Ikke på penger, men på håp...Jeg tror på Jesus Kristus, et rotskudd. Håpets Gud, ikke hatets. Et håp ut av skadde røtter. Et håp rett ut av usannsynlighet».
(Prest og forfatter Jostein Ørum, Vårt Land 15. og 16. des. 2015).
«Det spiller ingen rolle om du tror eller
tviler. Salmenes julebudskap har du uansett ikke vondt av».
«Når jeg i kirka er med på trosbekjennelsen, er det som deltaker i et språk
jeg deler med andre før meg i hundrevis av år, ikke en tilslutning til en forgangen kosmologi. Det samme gjelder julefortellingen. Hva er egentlig galt om alle norske skolebarn får høre fortelligen om en fattig fødsel i det
Brorson kaller «andres stall og strå»?
(Klassekampen 22. des. 2015, Øyvind T. Gulliksen)
«Kristendommen er en kjærlighetsreligion».
(Verdidebatt)
«Vi
har sluttet med vold for voldens skyld. Den slags tilhører en ond, straffende gud, men ikke den kristne Gud».
(Verdidebatt).
«Er vårt evangelium skjult, så er det skjult for dem som går fortapt. For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler
frem fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde». (2. Korinterbrev 4, 1 - 6).
"Også han
(Jesus) knytter an til lyset som Gud kaller frem i skapelsen. Lyset som er fra verdens begynnelse, det stråler i Jesu ansikt. Var det ikke det samme lyset
som strålte da Paulus falt til jorden på vei mot Damaskus? Det lyset skinner i troendes hjerter. Det skinner i januar og i åpenbaringstiden. Evangeliet er at Gud åpner seg. Han viser ansikt for menneskene. Nå kan vi åpne
oss for ham og for hverandre".
(Maria Bjørndal, Vårt Land 30. desember 2015)
«Aftenbladet
og Adresseavisa bruker en dobbelside på innvandrings- og islam-motstanderen Hege Storhaug lille julaften, dagen før Jesu fødselsdag, da kristendommens grunnlegger ble født, kjærlighetens,
nestekjærlighetens og tilgivelsens gud».
(cand.polit. Kirsten Øvregaard, Aftenbladet 31. des. 2015).
Jeg må opplyse skribenten Øvregaard om at Lars Gule og de kristne debattantene på Vårt Lands Verdidebatt har brukt de fleste kristne høytidsdagene
på Hege Storhaug og hennes bok. Det er virkelig verdt å reflektere over.
(For min del vil jeg ikke bli overrasket om Lars Gule konverterer til islam, eller om Didrik Søderlind
bekjenner seg som kristen).
Kirken har i årtusener og århundrer brukt terror og trusler for å skremme sine meningsmotstandere til taushet (slik IS gjør det i
dag). Den gjør det fortsatt, men på en langt mer indirekte og sofistikert måte. Å bruke de kristne juledagene til skittkasting mot en forfatter og islamkritiker OG mot en konkurrerende religion, er
nok helt i kristendommens – og bekjennelsens - ånd.
Den grelle kontrasten mellom de sentimentale juleprekenene (bl.a. biskop Per Arne Dahl) OG raseriet mot Storhaug (fra Gule)
og mot islam (fra kristenfolket) er svært avslørende. Men Vårt Land taler konstant med «to tunger», eller opptrer med det jeg kaller "Janus-ansiktet". Liten eller ingen moderering har funnet sted.
Er biskoper og teologer fornøyd med sine kristen-indoktrinerte "konfirmanter" og «elever» - lekfolkets innsats - på Verdidebatt?
Hvorfor
er de TAUSE?
Det er selvsagt mye vi kan kritisere islam/islamisme/IS for. Men historisk har politisk kristendom vist seg langt farligere enn politisk islam. Det er derfor
ikke så overraskende om noen konverterte muslimer og IS-krigere har en (autoritær) kirke-kristen oppdragelse, eller en (autoritær) politisk-ideologisk bakgrunn. Akkurat som kristendommen er islam en autoritær,
ekspansiv og patriarkalsk religion. Begge forlanger lydighet av sine tilhengere. Begge forlanger å være offentlige (politiske!). De er begge misjonerende religioner. Som statiske åpenbaringsreligioner har de lite utviklingspotensiale.
De kristne frykter islams utbredelse i Europa, mens de selv arbeider planmessig og målbevisst for å utbre sin religion til alle kontinenter. Ja, til den fjerneste avkrok. Dette er
merkelig nok intet tema for verken Selbekk, Storhaug, Støre eller Gule, heller ikke for den "kristen-sosialistiske" biskop emeritus: tidligere Japan-misjonær og generalsekretær i NMS Tor
Berger Jørgensen.
http://www.verdidebatt.no/tbj/
De to
aggressive, konkurrerende religioner utgjør den største trussel mot fredelig sameksistens mellom stater og folk. Og det er kristendommens uhyrlige Jesus-apoteose som fremfor alt har plantet
fiendskap og splittelse blant folkene.
Dagbladets gjengivelse av det franske satiremagasients siste karikatur er helt på sin plass.
http://www.dagbladet.no/2016/01/04/kultur/charlie_hebdo/terror/utenriks/paris/42613171/
I kirkens bekjennelse, teologi og historie finner vi ingen "gjestfrihet". Som 30-åring, etter sin "religiøse omvendelse"
ved Johannes-dåpen, sto Jesus fram som en fanatisk doms- og endetidpredikant, ikke som noen «fredsfyrste». Han brakte med seg splittelse, trusler og lydighetskrav. 1400 år senere i det katolske Spania kunne spanske
jøder bare redde sitt liv ved å la seg tvangsdøpe. Kristen dåp, omvendelse og «tro» var og er den eneste inngangsbilett til paradisets salighet.
Kristendommen forkynner og lærer at oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth står over
alle andre profeter og religionsstiftere. Ikke bare det, Den norske kirke forkynner at den «guddommelige» Jesus skal komme igjen for å DØMME Allah, Muhammed og alle denne religionens tilhengere. Ja, som også jøder, buddhister
og hinduer...For en provokasjon! Men vi forstår at det kan bli ganske folksomt i den kristne straffeavdeling: helvete.
VI FORTAPTE OG FORDØMTE
Noen teologer mener at vi «fortapte», vi som har sagt klart NEI! til den kristne gudens «frelsestilbud» - «gaven», som de så fint kaller det
i dag - skal lide sjelelig eller psykisk over "Guds" fravær, en pine som endog skal være verre enn den fysiske. For vår avvisning skal vi straffes "uten ende", i følge den stadig gyldige (Confessio) Augustana.
I den menneskelige verden skjer ikke gaveutveksling på denne brutale, umenneskelige og ubarmhjertige måte. Vi har ikke gitt hverandre gaver denne julen, under trusler om straff. Ingen
sier: Hvis du ikke tar i mot min gave, skal det gå deg ille...Men dette er kirkens glade budskap: «evangeliet»!
En kvinnelig sjømannsprest sier det slik i
sin julepreken:
«- Kirken er gjerne den som er kjappest ute med å refse gavehysteriet i jula. Samtidig er kirken den som tilbyr den råeste og mest spektakulære
gaven av dem alle: Gavekort på fred, fryd og frelse i all evighet!...Dette barnet var sønn av Gud, skperen av himmel og jord. Det er bare han som kan gi fred i hjertet. Det er bare han som
kan gi ekte glede. Det er bare han som kan gi oss evig liv».
Vi som ikke vil ha dette «gavekortet», kan altså ikke føle fred i hjertet eller ekte
glede? Slik nedlatende forakt for vår menneskelighet bør vi nå bli spart for.
Det sies at der hvor "Gud" har trukket tilbake sin
kjærlighet, vil det være uutholdelig. Det synes kirkens presteskap er en passende straff for oss som med god grunn som ikke vil motta «gaven». For å si det mildt: de
unner oss ikke et godt etterliv. Vi nektes ikke bare adgang til det kristne «herberget» (saligheten i gudsriket), men skal straffes til evig tid i en egen avdeling. Det er rart at de "frelste" kan kjenne fred og fryd ved en slik tanke.
Da har de vel forlatt det menneskelige rom?
I følge en "teologisk teori" skal vi fortapte tilintetgjøres
(«annihilasjon»). Skal vi brennes opp, kanskje? Betyr det at vi fortapte i utgangspunktet ikke har noen «sjel», som de kristne («Kristus-troende»)? Vi er ikke bare mindreverdige,
men også sjelløse? Hvordan har det seg at noen har sjel, og andre ikke? Hvordan har de kristne fått en sjel som skal leve evig?
Vi gudløse/ugudelige/vantro og alle
som ikke bekjenner seg til noen religion ER ALLEREDE fordømt og fortapt. De kristne (som Erling Rimehaug og Dag Løkke i Vårt Land) gleder seg til DOMMENS DAG (!) fordi de har den overbevisning at de allerede er borgere
av det hinsidige «Guds rike»: den overjordiske gudsstaten.
I den kristne perverse virkelighetsoppfatning sitter Faderen og Sønnen på hver sin
trone (hvor de har sittet i 2000 år), mens den tredje mannspersonen i treenigheten – Den hellige ånd - flyr rundt i verden for å kalle og vekke opp de på forhånd «utvalgte» borgere av gudsriket: den
lille hvite flokk av hellige.
De er angivelig «født på ny», først ved dåpsvannet og siden på ny og på ny ved jevnlig å drikke Jesu
Kristi blod. De utgjør det raserene blodsfellesskap. «Mange er kalt, men få er utvalgt», sa Jesus. Det er disse Jesus ("Gud selv", eller "Guds enbårne sønn") skal sortere ut når han kommer igjen "for å
dømme levende og døde", i følge Den norske kirkes bekjennelse.
Gjestfriheten i det kristne «herberget» er begrenset til de allerede
utvalgte. Den «gjestfrihet» Jesus taler om i Bergprekenen gjaldt bare hans disipler og tilhengere. Hvordan man tok i mot disiplene (som omvandrende predikanter var de avhengig av folks velgjørenhet),
skulle man stå til rette for på Dommens dag. Vi vet jo at Jesus fra Nazareth i sin korte predikantvirksomhet slynget de verste forbannelser (kollektivt) over de byer som avviste ham og hans disipler.
Helvetes-trusselen er sterkt neddempet i kristen forkynnelse i dag. I julepreknene forties «fortapelsens mulighet», som det gjerne kalles i våre dager. Man vil helst ikke være skråsikker lenger,
men overlater slike teologisk «vanskelige spørsmål» til den «skjulte Gud». Man skal få lov til å «tvile» litt. Det har teologene besluttet! Tanken er at hva enn den (allmektige) dømmende mannsguden
finner på, så vil hans dom være rettferdig. Det betyr intet for den kristen-troende at den himmelske straffejustis støter voldsomt an mot vår menneskelige rettferdighetssans og moralbegreper. Den kristne «Gud»
befinner seg hinsides moral. Men det gjør da vel de fleste mytologiske gudeskikkelser i religionshistorien?
MYTOLOGI VS. HISTORIE
Det som mangler i Hans-Petter Halvorsens ellers utmerkede innlegg i VG nylig er forståelse for og henvisninger til jødisk religionsutvikling, skrifttolkning og historiesyn. Her synes han like "blind" som den kirkelige teologi. Halvorsen viser ingen interesse for jødedommens religionsutvikling gjennom årtusener, som heller
ikke kristne teologer.
Det er høyst merkelig at den religion og det folk som har frembrakt Det gamle testamente - som også jøden Jesu lære - ikke omtales.
At GT er et genuint israelittisk-jødisk skrift (ikke kristent!) har visst ingen interesse. Det kulturmiljø i oldtiden store deler av bibelen, som også Jesu lære, ble til i er helt uten betydning.
Den lokale mytologien om stammeguden, krigsguden og "folkeføreren" Jahve, skiller seg ikke vesentlig fra de omliggende kulturers gudesønner. De
tidlige nomadiske hebreere/israelitter henga seg periodevis til dyrkelse av nabofolkenes guder. På sine vandringer så de hvordan andre folk tilba bilder og statuer av gudene og dyrket dem ved spesielle helligdommer og offerplasser. Da de
forsøkte å bli bofaste bønder, overtok de tidvis kanaanernes (fruktbarhets)guder, som skulle gi "godt vær og rik grøde til dem som dyrket jorden".
Var
den kanaanittiske gudesønnen Ba'al mer human enn Jahve? Kanaaneernes viktigste gud ved siden himmel- og skaperguden El, var Ba'al. I 1. Kongebok 18, 19 hører vi om en styrkeprøve mellom profeten Elias OG 850 profeter
av Astarte og Ba'al på Karmel-fjellet...
Vi finner morsomme fortellinger i GT om hovedstaden Babel/Babylonia fra omkring år 1800 f.Kr. (byen hadde mer enn 50 templer). Dette
storriket var visstnok også hjemlandet for stjernetydning/astrologi. Byen Ur i Babylonia anses for å være Abrahams hjemsted. Mange kjenner til fortellingen om "Babels tårn", viet statsguden Bel-Marduk. Det skulle
nå helt opp til himmelen...
Men spørsmålet er: hvorfor vekker de mytologiske fortellingene om Jahve så mye mer forargelse i vår tid enn gudeskikkelsene i oldtidens og middelalderens mytologier, som også i den norrøne mytologi? Hvorfor stiller man helt andre moralske krav
til Jahve enn til andre gudeskikkelser i oldtidens mytologier?
Paulus' polemikk mot dyrkelsen av fruktbarhetsgudinnen Diana i Efesus (det romerske navnet på den greske gudinnen Artemis)
omtales i Ap.gj. kap. 19. I kap. 14 omtales også et tempel til ære for den gresk-romerske gud: Zevs/Jupiter (far til både guder og mennesker).
---------------------
Vi ser at de utflytende og tvetydige folkekirke-teologene («tåkefyrstene») heller ikke klarer å gi slipp på den morbide helvetesforestillingen fra oldtiden,
men de tror visst at de kan humanisere den. Det er den primitive Jesus-teologien og Kristus-mytologien fra oldtidens keiserkirke alle kristne kirker og menigheter har som teologisk-ideologsik grunnlag.
Ved den kristne gudens DOM skal historiens overgripere (endelig) få sin straff og offeret (endelig) sin oppreisning, sier teologer
i dag. Ja, endelig skal rettferdigheten skje fyllest, sier de. Dette er den moderniserte/moderate/liberale varianten av den primitive, kristne domstanken. Men den har intet grunnlag i «Skriften», dvs. i Jesu lære i evangelieskriftene (som
kirken selv har autorisert og overlevert).
Man bør merke seg at få eller ingen teologer avviser DOMMEN. De holder for en stor del fast på forestillingen
om en hinsidig belønning og straff - de to utganger - slik Jesus i sin mytologiske villfarelse forkynte det for 2000 år siden. Slik også Den norske kirkes preses gjentok det i NRK's spektakulære programserie januar 2014.
http://www.nrk.no/dokumentar/vil-fortelle-om-det-sanne-helvete-1.11461507
Kirkens teologer har bare litt avvikende oppfatninger om straffens art og karakter. De bekymrer seg lite over at det ikke eksisterer noen objektive straffelover som skal danne grunnlag for domsavsigelsen.
De fleste av oss er ikke verken overgripere eller forbrytere. Hvorfor skal vi da stilles fremfor «Guds» domstol? Det er forbrytere og lovovertredere som møter i rettsalen. Men i
den himmelske rettsal stilles alt på hodet: den uskyldige skal dømmes! Det vil si, vi skal dømmes ikke for hva vi gjør, men for hva vi er:
ufullkomne mennesker.
Det hele er komplett absurd, tatt i betraktning at den kristne kirkeinstitusjonen selv har vært og er den verste overgriper
gjennom historien. Ingen annen religion eller ideologi har krenket menneskeverdet som kirke-kristendommen. Men kirkens maktpersoner og voldsutøvere skal i følge evangelisk-luthersk lære ikke dømmes for sine gjerninger.
De har allerede fått sine synder/forbrytelser tilgitt, må vite. Svært mange av dem er endog helgenkåret!
Den avgrensede himmelske
avdeling av gudsriket i universet vil nok romme mange tilgitte massemordere og voldsmenn, som herskesyke, korrupte og umoralske paver. - Som den brutale krigerkongen «Olav den hellige», utallige korsfarere/tempelriddere,
torturister, inkvisitorer, bålbrennere, kristne koloniherrer/imperialister og slaveholdere.
Uten sin motsetning faller kirkens frelses-lære
sammen («soteriologi» er den teologiske termen). I går som i dag er det den evige fortapelse vi «vantro» (eller «feiltroende») skal frelses fra. Derfor driver kirken misjon! Ingen må tro
at det er bistandsarbeid eller barmhjertighetsgjerninger som motiverer kristen misjon. Misjonsorganisasjonene, som også Den norske kirke, er svært opptatt av å telle antall døpte («omvendte»
og/eller «frelste» sjeler).
Hege Storhaug sier følgende i et intervju 22. des.:
«Islam er ingen vanlig religion. Muslimene anser Muhammed som et perfekt menneske, men han var en massedrapsmann».
Hva er så en «vanlig religion»?
Hva var en «vanlig religion» i oldtiden? Var og er kristendommen en «vanlig religion»? Oppfattes Muhammed som perfekt? Fullkommen? Nei! Han var et feilbarlig menneske - ingen gud! Profeter er ikke guder! Dette forstår både
jøder og muslimer, men ikke de kristne!
De gammeltestamentlige profeter er svært så menneskelige – altså feilbarlige
og ufullkomne. Men hvilken (etisk) standard er det Hege Storhaug og Vebjørn Selbekk måler Muhammed ut fra? Er det kanskje den angivelig guddommelige og ufeilbarlige Jesus fra Nazareth (rettere: kirkens «Kristus») de har som
modell? En jødisk doms- og endetidspredikant fra oldtiden?
Jesus var forhindret fra å utbre «gudsriket» i denne verden fordi hans land var under romersk okkupasjon
(skjønt visse senjødiske fraksjoner, som de militante selotene, forsøkte å frembringe gudsrikets komme og det endelige apokalyptiske oppgjør mellom lysets og mørkets sønner, vhj av voldelige metoder). Derfor
henla Jesus gudsriket til det hinsidige. Hans etterfølgere (kirken) på det europeiske kontinent hadde ingen slike geografiske, kulturelle eller politisk sperrer, men innledet sine voldelige erobringstokter i denne verden, flere
århundrer før Muhammed var født.
Det kunne være interessant å høre hvordan Hege Storhaug
vurderer pave Frans. Er det slik at katolikkene anser pave Frans for «perfekt»? Bærer pavene gjennom de forgangne århundrer noe ansvar for massemord og massakrer i det kristne Europa? Var de og deres håndlangere massemordere?
(Hvem sto bak inkvisisjonen, korstog, jødeforfølgelser, bålbrenninger av kjettere og hekser?).
Var det nestekjærlighet som motiverte de kristne til å selge/kjøpe
og holde seg med afrikanske slaver i mer enn 300 år? Var det Jesu budskap de videreførte da de med makt, tvang og trusler erobret store deler av den kjente og ukjente verden? Hva skjedde med den indianske urbefolkning da katolske munker
sammen med europeisk-kristne kolonister og «oppdagelsesreisende»/sjøfarere gikk i land på det Sør-amerikanske kontinent?
NORGE VAR ET AV DE SISTE LAND I EUROPA SOM AVSKAFFET OFFENTLIGE HENRETTELSER
I Aftenposten 25.12.2015 («Bergen 1876: halshugd med øks foran «halve byen») kunne vi lese at den eneste brukte henrettelsesmetoden i Norge
på 1800-tallet var halshugging med øks. I Bergen i år 1876 ble morderen Jacob Wallin halshugget med øks. Ca. 5000 skuelystne bergensere møtte frem for
å overvære denne offentlige henrettelse. Fengselsprest Konrad Dahl var aktiv under selve henrettelsen. Dette skjedde for bare 139 år siden! Det var den siste offentlige henrettelse i Bergen, men ikke den siste i Norge.
En prest var normalt til stede og «Fader Vår» ble fremsagt av prest, med mulighet for den dømte til å stemme i, og underveis ble halshuggingen utført.
Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer helt frem til straffeloven av 1842, men er ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet.
Den siste offentlige piskingen i Bergen skjedde i 1825. Henging var vanlig straff for simpelt tyveri, mens halshugging ble idømt for grove mord.
IS’
grusomme, barbariske straffereaksjoner i dag er altså sørgelig velkjent i vårt luthersk-evangeliske statskirkeland. Hvor mange århundrer? Var det nestekjærligheten og
det «ukrenkelige menneskeverdet» som inspirerte de kristen-protestantisk oppdratte lovgiverne, bødlene/skarpretterne og torturistene?
KRITISK JOURNALISTIKK?
Skribenten Øvregaard
i Aftenbladet etterlyser mer «kritisk journalistikk», men hun er selv fullstendig ukritisk i sin framstilling av Jesus: «kristendommens grunnlegger». Det er slike skribenter som fyller avisspaltene juledagene. De fremstår
som kirkens «lakeier». De løper kirkens ærend. Den norske kirke har utallige «koryfeer», som den sender ut på den offentlige scene for å frembære kirkens «evangelium», ofte godt pakket inn
i glanset papir.
Det er interessant at noen muslimer/imamer utfordrer kirkens gudsbilde. På Verdidebatt er det blitt sagt at ingen historisk person er blitt svertet som Muhammed.
Noe riktig er det i dette. Men «sverte» er et altfor mildt ord. I Augustana blir muslimer (her kalt: «muhammedanere») eksplisitt nevnt som fordømte. De skal som alle oss
andre fordømte PINES UTEN ENDE. Vi blir likestilt med djevlene (onde av natur), fratatt vår menneskelighet. Dette er «jesusianernes» budskap den dag i dag.
Noen
har tatt til orde for å feire Jesu og Muhammeds fødselsdag på samme tid. Det er en interessant tanke. Har norske kirkeledere (biskoper) og «dialogprester» svart på en slik utfordring? Er de litt forlegne, kanskje?
«– Det er snart fødselsdagen til våre profeter Jesus og Muhammed (Gud velsigne dem). I denne anledning vil
vi, ambassadørene i Norge som representerer medlemsstatene i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIS), bringe det norske folk våre varmeste og hjerteligste lykkeønskninger».
Dette skriver 16 muslimske ambassadører i Aftenposten.
"Man må kunne ta oppgjør enten det er Jesus, Muhammed
eller andre som har betydd mye for menneskeheten gjennom historien og som betyr mye for milliarder av mennesker i dag".
(FrP's innvandringspolitiske talsmann til
VG 07.01.2015).
Dessverre, vi finner ikke slike tilløp til oppgjør verken hos Hege Storhaug, Vebjørn Selbekk eller hos Tor Berger Jørgensen.
De er ikke i stand til å vurdere kristendommens stifter og hovedperson, Jesus fra Nazareth, fra en nøktern-historisk og kritisk synsvinkel.
«Kirkens oppgave er å være et håpets sted når folk er redde og mister livsmotet. Og budskapet er fortsatt
like viktig: «Frykt ikke – i dag er dere født en frelser i Davids by»
(Sokneprest Einar Gelius, Aftenposten 23. des. 2015)
Nei, kirken har ikke vært og er ikke et «håpets sted», men et «fryktens sted». Men vi skjønner at kirken og dens presteskap har bygget opp et SELVBILDE av helt
andre dimensjoner. For kirken og dens menigheter fantes og finnes ingen godhet i verden før Jesu «guddommelige» fødsel omkring vår tidsregnings begynnelse. All menneskelig
streben, erfaring, utvikling, tenkning og sivilisasjonsbygging før og etter vår tidsregning er som strøket ut av den latterlig naive, kristne historieoppfatning. Som forbilde klamrer de seg til den trivielle historien om Den barmhjertige
samaritan, som om alminnelig hjelpsomhet skulle være noe helt ukjent i det jødiske miljø Jesus vokste opp i. Det er ikke sant!
Den kristelige ukeavisen Dag og Tids gjengivelse 24. desember av tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsetts flammende preken 20. desember (en lysmesse for konfirmantene i Vestre Aker kirke), er bare et slag i luften. Vi kan vel si det slik: tommer
tønner skramler høyt.
«Når barmhjertighet blir et fremmed ord, da blir det kaldt rundt oss», sier Stålsett. Et «fremmed ord»? For
noe sludder! Det er snarere kirkens klamme og betingede barmhjertighetstanke som fremkaller kuldegysninger hos oss. Vi betakker oss for den kristne barmhjertighet. Vi vil ikke ha den! Vi finner rikelig med menneskelig omtanke, raushet og «nestekjærlighet»
helt andre steder enn i den kristne kirke, og vi aksepterer ikke kirkens nedvurdering av vår menneskelighet!
Vi trenger heldigvis ikke
å FØLE kjærlighet for å handle anstendig, rett og godt overfor våre medmennesker. Vi trenger ingen guddommelig autoritet, ingen bibelske bud, ingen bekjennelse, lære eller teologi som motivasjon eller rettesnor. Vi trenger
ingen utsikter om belønning i et hinsidig liv. De fleste mennesker praktiserer godhet og omsorg daglig, naturlig og selvfølgelig, uten å lage en «teologi» ut av det. Det må være ganske slitsomt å skulle måtte
FØLE så mye rart for å vise alminnelig enkel omtanke og solidaritet. Det er nok vanskelig, kanskje umulig, for den kristne Gunnar Stålsett å tilkjenne oss ikke-kristne en etisk-moralsk høyverdig holdning.
Det kristne godhetstyranniet får vi ellers et godt og aktuelt eksempel på her
http://www.katolsk.no/nyheter/2015/11/pave-frans-brev-i-anledning-barmhjertighetens-ar
Så kan vi bare registrere det grusomme hykleri og paradoks at samtidig med at pave Frans med selvtilfreds patos proklamerer "barmhjertighetens år", får vi nye avsløringer om denne pavekirkens overgrep
og mishandling av flere hundre korgutter.
Da blir også dette innlegget i Vårt Land og på Verdidebatt grotesk
http://www.vl.no/meninger/spaltist/offerlammene-1.672546
Det er litt ironisk at vi kritikere stadig må minne kirken om dens egen autoriserte bekjennelse og teologi. Det er ikke etiske refleksjoner, men troslydighet «skrift og bekjennelse» forlanger. De kristne hovedkirker liker svært
dårlig å bli konfrontert med sin ubarmhjertighet og brutale maktutfoldelse gjennom tusener av år.
Det kristne «julebudskapet» handler ikke om gjestfrihet, godhet eller håp, men om at Jesus kom til jorden for å frelse oss arme syndere. Dette var angivelig «Guds»
plan siden syndefallet, og godhet (gode gjerninger) har lite med saken å gjøre. Luthersk-protestantiske kristne gjentar jo inntil det kjedsommelige at gode gjerninger ikke kan frelse noen. Paulus sa det, og Luther "meislet det i stein".
Jesus brakte lyset og håpet til jorden, blir det hevdet. Håpet om hva da? Er det noe i Kirkens 2000 års historie som gir oss grunn til å tro på det?
Det gjentas og gjentas at vi alle trenger «Guds nåde». Det er ikke sant! Kirkens nådesteologi er avskyelig, men den forteller svært mye om det kristne (pessimistiske) menneskesynet. Vi mennesker over hele verden OPPLEVER
og ERFARER noe helt annet. Gjennom storhet og skrøpelighet utvikler vi oss og bygger gode fellesskap. Vi trenger ingen guders «tilgivelse» for våre feiltrinn. Vi søker ikke fullkommenhet, og derfor heller ikke kultisk
renselse. Vi vil ha oss frabedt å bli betegnet som fordervede syndere, som uten dåpens «renselse» skal være evig fordømt og fortapt!
Det
er uhyre grovt av Gunnar Stålsett å beskylde oss for «forakt for nestekjærlighet og godhet...». Slik ufin moralisering faller på stengrunn. Den SELVGODHET vi her møter er langt, langt verre enn den «fariseisme»
Jesus og de kristne har anklaget jøder og jødedommen for. Vi kan med god grunn vende det hele om og si at kirke-kristendommen brakte mørke, håpløshet og frykt innover Europa. «Den mørke
middelalder» fortjener betegnelsen. Få kunne utfordre kirkens dogmatiske voktere uten å risikere liv og helse. Kirkemakten hersket over menneskers liv, fra fødsel til død. Ja, også inn i evigheten. De hadde og har «nøklene»
til himmelrikets port. For en makt!
Det var opplysningstiden 1700 år etter Jesu fødsel som brakte streif av lys og håp over vårt mørke, (religiøst)
kvelende og plagede kontinent. I dag er det noen forsiktige røster som stiller spørsmålstegn ved «treenighetslæren» (jfr. Verdidebatt). På 1500-tallet, etter reformasjonen,
ble man brent på bålet for slike kjetterske spørsmål. Et eksempel er Miguel Servets grufulle skjebne i det reformerte Sveits. Det er i det hele tatt vanskelig å se hvilke humane eller sivilisatoriske fremskritt
reformasjonen brakte.
Bibelen (Det nye testamente?) er slett ikke «brennende aktuell», som Stålsett vil ha det til, men er et viktig kulturhistorisk dokument som
forteller om et lite folks vandringer, levevis og religiøse forestillinger for 2000 år siden. Menneskeheten har faktisk utviklet seg siden denne oldtid, selv om kirken ikke anerkjenner denne utvikling. Alt hva som finnes av historier,
visdomsord, myter, legender og anekdoter i Det gamle testamente er langt mer interessant enn den rene (eskatologiske) forkynnelse vi møter i Det nye testamente.
Det er i synet på bibelens skriftsamlinger at jøder og kristne skiller lag. Jødene har et historisk perspektiv på sine skrifter, de kristne et kirkelig-dogmatisk perspektiv. Det er to ganske ulike
innfallsvinkler! Jøder er ikke utviklingsfiendtlige som de kristne. Den menneskelige rasjonalitet har ikke vært truende for jødedommen, som for kristendommen.
I islam oppfattes
Koranen som Guds endelige åpenbaring, i kristendommen er det personen Jesus. Det lutherske verbalinspirasjons-prinsippet er nok heller ikke så ulikt islams syn på Koranen. Jfr. Luthers slagord «skriften alene» OG den
liturgiske formulering «Den hellige skrift»... «Herrens ord».
Partilederen i KrF Knut Arild Hareide vil ha mer «kristne verdier»
inn i regjeringen. Igjen må vi spørre: Hvilke «verdier» er det snakk om? Er det toleranse? Er det medmenneskelighet? Igjen dette kristne behovet for å ta på seg æren for alt som minner om omtanke for andre mennesker.
Det er frekt og det er provoserende!
Det er også voldsomt provoserende når den samme Hareide i VG 07.01.2015 gjemmer seg feigt bak livssynsbegrepet. Vi vet at "kristen
tro" handler om noe helt annet enn livssyn. Den offisielle kristendommen er en doms- og frelseslære, med et sett autoritative (udiskutable) dogmer og læresetninger som angivelig skal være avgjørende
og bestemmende for menneskehetens evige skjebne.
"Ingen truande menneske har ein av-og-på-knapp", sier Hareide. Vi vet at de "Kristus-troende" ikke har denne "knappen". Vi vet at deres kristen-tro er så altomfattende og gjennomgripende for personligheten og for deres verdensbilde/virkelighetsoppfatning at
de ikke kan skille mellom det private og det offentlige. Det er derfor alle diskusjoner og debatter med de kristne blir helt umulige. Enhver kritikk blir oppfattet som et angrep på deres religiøst-kristne identitet.
På en slik bakgrunn er det forståelig at mange religionsdebatter blir så emosjonelt ladet (motsatt politiske debatter).
Mange av oss som har en mer eller mindre
klart (artikulert) utformet livsanskuelse er selvsagt ikke "troende". Vi bygger ikke våre liv og virkelighetsoppfatning på "tro" (= Kristus-tro), slik de kristne gjør det. Vårt personlige og private "livssyn" har
heller ingen offentlig interesse, og Hareide har ingen rett til å uttale seg på vegne av oss.
Vi har stor tillit til vitenskapens frembringelser
om vår fysiske virkelighet OG om det grenseløse universet, og vi kan når som helst justere våre oppfatninger om verdens tilblivelse og menneskehetens utvikling. Det kan ikke de
kristne, for deres (statiske) verdensbilde er fastslått i Den nicænske bekjennelse fra år 325 evt.
Det er nok de kristne postulater og
doktriner (nedfelt i steinharde, uforanderlige bekjennelser) Hareides parti og kirke forlanger skal være offentlig. Men han tør ikke å si det høyt. Det er Hareide selv som røper berøringsangst
for hva kirke-kristendommen "trur på". Hvorfor klarer han ikke å nevne eller omtale den grunnlovsfestede evangelisk-lutherske lære: Augustana?
"BØNN FOR OSLO" (6. til 10. januar)
Vi er den senere tid av
Vårt Lands sjefredaktør blitt informert om at nåværende regjering har flere "trosministere"... Og både avisene Vårt Land, Dagsavisen og VG har brakt den siste nyhet om at "Oslo-byråder stiller opp på
bønneaksjon" i Filadelfiakirken i Oslo (Geir Lippestad, Raymond Johansen og Frode Kyvåg).
"Gjennom "Bønn for Oslo" ønsker vi å takke Gud
for byen og ta inn byens behov og be for den alle som bor her...", sier pastor Erik Andreassen (han tror at Oslo er den byen Gud elsker mest i Norge).
I VG får vi høre at
Arbeiderpartiet er på nye søkende veier, og at Ap driver en systematisk kampanje for å vinne KrF på sin side av det politiske gjerdet. I Dagsavisen kan vi lese at Raymond Johansen ikke
er fremmed for at religion (kristendommen?) kunne fått større plass. De som jevnlig leser Vårt Land vil vite at Ap-politikeren Raymond Johansen har snakket om "sin tro" i denne avisen, som også Jonas Gahr Støre ved
flere anledninger. Det er skrekkelig hva disse Ap-politikerne presterer å si.
----------------------
Espen Ottosens forkynnelse i Aftenposten oser av forakt og hovmodig nedlatenhet. Og så våger han å titulere seg som filosof! Det er ikke til å tro! Ottosens innlegg
demonstrerer ypperlig hvorfor en kristen teolog kan ikke være verken filosof eller historiker. Kristen-apologet og dogmatiker Ottosen spyr ut de velkjente kristelige klisjeer og infantiliteter, som en utenatlært lekse. Han uttrykker ingen selvstendig
tanke eller mening, men reproduserer den kristne bekjennelse og teologi. Som (ordinert) teolog er han forpliktet på denne.
Det er interessant å merke seg at visse
nettaviser resirkulerer eldre artikler. Den religiøse fantasi har åpenbart en grense. Verdt å studere er Vårt Lands bilag 23. desember. Avisens journalister gjør bruk av en ny pussig kristelig-journalistisk sjanger
i et desperat håp om å «fornye», eller gjøre «levende» og «relevant» den kristne Betlehemsmytologien. Det faller nok steindødt til jorden hos alle andre enn avisens Kristus-troende abonnenter. Her
er mer diktning og fabulering enn historieskriving. Å kalle denne type dogmetro forkynnelse for «reportasje» er en grov tilsnikelse.
Det styggeste innlegget i VG
denne julehøytid er publisert av forfatter og tidligere redaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen. Innlegget er ganske riktig «ufattelig smakløst», som det er sagt i kommentarfeltet. Å utnytte
det døde flyktningebarnet i den kristne forkynnelsens øyemed er kynisk og ufølsomt. Kirken og de kristne forsøker å «kuppe» all empati, godhet og omsorg. Er det for å tekkes den kristne guden at
vi skal vise omsorg?
http://www.vg.no/nyheter/meninger/flyktningkrisen-i-europa/det-doede-jesusbarnet/a/23585689/
Også biskop Erling J. Pettersen har i sitt rundskriv til alle menigheter i bispedømmet en hevisning til bildet av den døde gutten på stranda. I følge biskopen er krisen
i Middelhavet mer enn tall i en flyktningestatistikk, det handler om de barna salmeboken omtaler, som han gjengir etter en oversettelse av prest og salmedikter Eivind Skeie:
«Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud
Stråler mot oss kjærlighet fra
Hør oss, se oss, Stjernebarn stig ned,
Så jordens barn i alle land finner julens fred».
Man kunne fristes til å spørre Stavanger-biskopen: Hvilke skjebne venter et UDØPT (muslimsk) barn etter døden? Når også
tidligere Oslo-biskop, Gunnar Stålsett, knytter an til tre gamle Alan Kurdi i vannkanten på en strand i Tyrkia, kan vi bare forferdes: «Motivet av barnet i krybben flyter hos meg sammen
med bildet av barnet på stranden».
Kirken lærer at utenfor sakramentene, som dåpen, finnes
ingen frelse. Derfor praktiserer kirken BARNEDÅP!
Dessverre, også VG’s egne kommentatorer og redaktører mister fullstendig hodet (forstanden)
under julehøytiden. De opptrer som kirkens «lakeier». Det er sørgelig. Les bare utenrikskommentator Per Olav Ødegårds «julepreken» i VG 1. juledag: «Da Jesus ble flyktning».
Denne kunne vært skrevet av en hvilken som helt liberalteolog. Ja, vi har fått et ganske godt inntrykk av det tette samarbeidet mellom avisredaksjoner og kirkelige teologer.
Når
medieaktører, journalister og redaktører kommer «ut av skapet» ved kirkens høytider forstår vi desto bedre hvorfor teologi- og dogmekritikk er så totalt fraværende
i mediebildet. Den samme kritikk kan rettes mot Aftenposten (jfr. Einar Gelius). Det kan synes som om kristne forkynnere og apologeter har fordelt avisene mellom seg. Biskop Per Arne Dahl har publisert sin søvndyssende julepreken i
Vårt Land, Aftenposten, i Dagsavisens «Nye meninger», og nå sist i Dagbladet. Jeg er ganske enig med en av kommentatorene som betegner prekenen som «platt og intetsigende».
(Dagbladets Fredrik Wandrup har 24. des. lett desperat etter et sidespor. Han har skrevet en kommentar om «Eselets rolle i kulturhistorien»...Kan vi annet enn smile?).
Den kristne "Gud" er en mann!
Så har vi Halvor Moxnes,
teologiprofessor ved TF (emeritus), som på nrk.no/ytring skal belære oss om «Juleevangelier, legender og fakta». Vi skjønner at han er teolog, ikke historiker! Det er
verdt å merke seg at dette innlegget på NRK’s debattsider (Ytring.no) er lukket for kommentarer. Noen teologiprofessorer blir godt beskyttet av NRK.
Jeg kan ellers nevne
at denne (liberale) teologiprofessor i 2014 fikk prisen for årets artikkel i «Tidsskrift for kjønnsforskning». TF-teolog og kjønnsforsker Jorunn Økland har så vidt jeg forstår hatt
Moxnes som veileder. Og hva var så tema for Moxnes’ studium? Jo, jakten på JESU MANDIGHET (les: Guds MANDIGHET)! Vi får vite at ved overgangen til 1900-tallet var teologene svært opptatt av Jesu maskulinitet og Jesus som mannsideal
(jfr. Vårt Land og A-magasinet). Vi kan vel ikke få den kristne hankjønnsguden bedre belyst og bekreftet enn dette. Jeg siterer Moxnes:
«For de gradvis mer liberale teologene ved universitetet, og for andre kulturåpne kristne, skulle den menneskelige Jesus-skikkelsen fungere både som ideal både for borgerne og for samfunnet. Spørsmålet
om mannsidealet ble derfor et spørsmål om Jesus-idealet».
http://www.vl.no/2.616/graver-etter-gud-1.314040
Artikkelen av teologiprofessor Moxnes ble publisert i Aftenpostens A-magasinet 19. desember 2014: "Da Jesus ble mann» (i betydningen
mandig og maskulin). Vi må hele tiden være klar over at det er «Gud selv» som beskrives. Den kristne «Gud» er identisk med den jødiske mannspersonen Jesus fra Nazareth.
Liberalteologen Moxnes’ «Gud» er en MANN!
I Jesu fysiske skikkelse ble «Gud» FØDT og vandret angivelig på
jorden i ca. 30 år. Alle som vil vite noe om HVEM den kristne «Gud» er, henvises til evangelieskriftene i Det nye testamente. Jeg tviler sterkt på at den «Gud» som taler gjennom
Jesus forkynnelse og virksomhet appellerer til vår tids mennesker. Jesu (primitive) eskatologi, dualisme og mytologi har vi for lengst overskredet og tilbakelagt. Ingen «re-aktualisering» av Betlehems-mytologien kan stanse eller bremse utviklingen.
Så kan vi håpe at kristne teologer, ny-apologeter og skribenter i år 2016 vil klargjøre og presisere langt tydeligere det særegne og
spesifikke kirke-kristne gudsbilde. Står vi overfor den ene og samme uforanderlige «Gud», eller er gudsforestillingen selv underlagt forandringens og utviklingens lov: patriarkanes gud
- profetenes gud – senjødedommens og Jesus gud – Paulus’ gud - kirkefedrenes gud – romerkirkens gud – Martin Luthers gud - liberalteologenes gud – filosofenes gud?
Eller, som Steinar Malmin skriver på Verdidebatt nylig: «Jesus er en LEVENDE GUD». Ja, dette er kirkens aktuelle lære den dag i dag. Det betyr at ingen religionsutvikling
har skjedd på kirkens grunn. Ingen «teologiske teorier» det siste århundret har heller medført noen revisjoner av de steinharde bekjennelsesskriftene: «La oss bekjenne vår
hellige tro» (jfr. Apostolicum og Nicæneum).
LYS – MØRKE
Lys – mørke-
metaforikken er helt sentral i det kristne «juleevangelium». Verden var angivelig innhyllet i mørke (Satans herskertid?) inntil det "guddommelige" Jesus-barnet brakte lyset inn i verden. Det sies her: «Han
kom til sine egne, men de tok ikke imot ham». Ja, kirken har i årtusener forkynt og lært at Jesus («Gud selv») ble født inn i et morass av ondskap, mørke, blindhet, loviskhet og hykleri. Det er ikke sant!
At Jesu jødiske landsmenn klokelig avviste hans overspente messias-pretensjoner - og romerkirkens guddommeliggjøring av ham 300 år senere - kan kirken aldri tilgi jødene (her må det innskytes at Jesus selv aldri offentlig betegnet seg som "messias", men som "menneskesønnen"!).
For sin sindige og fornuftige avvisning har det jødiske folk måttet lide i mer enn 1700 år. De ble av kirken forbannet og straffet med de verste utskjellinger og forfølgelser: hån, ydmykelser, terror og
død. «Dere har djevelen til far», sier Jesus i Johannes-evangeliet. En styggere (demonisk) anklage er aldri noengang blitt rettet mot et folk.
Jødene ble
som antatte «gudsmordere» i oldkirken kollektivt fratatt sitt menneskeverd, sidestilt med djevelen. For en galskap! At allmaktens "Gud", verdensherskeren, den evige skaper og opprettholder av «himmel og jord» (som sies å
ha eksistert fra evighet til evighet), lot seg drepe for 2000 år siden, er fullstendig latterlig.
Nei! Oldtidsprofeten Jesu tragiske endelikt (korsfestelsen!) har nok helt andre
og naturlige årsaksforklaringer. Mennesket og domspredikanten Jesus fra Nazareth ble anklaget og dømt etter datidens lover. Så enkelt er det! Han ble blant annet anklaget for blasfemi. Hele rettergangen mot Jesus må
forstås og kan forklares ut fra hans samtids forestillinger og rettsoppfatninger. Vi kan ikke projisere vår tids rettsoppfatning på oldtidens samfunn.
Martin
Luther og den protestantiske straffejustis 1500 år senere i Danmark-Norge gikk også inn for DØDSSTRAFF FOR BLASFEMI. I dag ville Jesus kanskje blitt innlagt på psykiatrisk sykehus. Mennesker med «vrangforestillinger»
trenger behandling. Det må sies å være et betydelig humant fremskritt i strafferettens historie.
Dokumentasjonen
på kirkens giftige jødehat er drepende, i tekster og karikaturer, og ikke minst i kirkens historisk-faktiske voldsutgytelser gjennom mer enn halvannet årtusen. MF-teologen Oskar Skarsaune (professor emeritus) våger
ikke å berøre denne fryktelige giftige materie, like lite som hans øvrige teologiske kolleger. Det er svært alvorlige anklager og forbrytelser den kristne kirke har på samvittigheten.
http://www.vl.no/tro24/derfor-tror-ikke-j%C3%B8dene-at-jesus-er-messias-1.668503
Som eminente historikere har mange jødiske forskere dokumentert kristendommens brutale og lite ærerike historie. Det er snodig at teologiprofessor
Oskar Skarsaune ikke henviser til jødiske historikere, som motsatt kirkelige dogmatikere har brakt oss mye saklig-nøktern kunnskap om de historisk-faktiske og praktiske konsekvenser av den kirke-kristne
(teologiske) antisemittisme.
Kirkens fanatiske jødehat det foregående årtusen kulminerte med reformatoren Martin Luther på 1500-tallet OG Hitlers «ildovner»
(gasskamre) for bare litt over 70 år siden. Noe mer ekstremistisk enn det vanvittige kristne jødehatet er ikke mulig å tenke seg. Den brutalitet, ondskap og ondsinnethet kirken har utvist overgår alt vi kan kan tenke oss.
Kirke-kristendommens mer enn tusenårige hat og aggressivitet mot jøder og jødedom er noe mer neddempet i dag, men det er stadig sterkt følbart. Det kanaliseres bare
inn i nye former. Den stygge brodden mot jøder og jødedom («fariseere og de skriftlærde») gjennomstrømmer Det nye testamente, følgelig også kirkeårets prekentekster. Jødehatet gjentas og gjentas
med disse ledsagende ord i liturgien: «Slik lyder Herrens ord». Og: «La oss bekjenne vår hellige tro». Dette års julehøytid ble Den nicænske bekjennelse
fremført både i Peterskirken OG i Tromsø domkirke.
Det bør man merke seg!
«For riket er ditt...makten og æren i evighet»
Gjennom adventstiden har vi fått høre at de kristne venter på «julekongen», som ble født i Betlehem omkring år 0, og som rituelt og symbolsk fødes
på nytt og på nytt hvert eneste år. Det er den kristne gudens fødselsdag, må vite. Men for hvert år blir denne «Konge», «Frelser» og «Dommer» mer og mer fremmed for oss. Mer og mer uforståelig
og absurd. Mer og mer likegyldig.
I følge TF-teolog Åste Dokka og VL-kommentator Erling
Rimehaug er Skaperen, Allherskeren og Dommeren nå plutselig blitt en fattig, svak og sårbar Gud...Kan vi annet enn smile? Kan vi ikke snart få fred for teologenes spekulative gudsteorier? I mer enn halvannet årtusen
har de holdt med sine fantasifulle teorier om guden sin, men ennå forstår de ikke om Han er fjern eller nær...Så går de igjen i gang med de trettende, monotone spekulasjoner om gudens «transcendens» og «immanens».
De roterer blindt i den samme materie. De kommer ingen vei. Denne julen har vi virkelig fått bekreftet det Vårt Lands kommentator, Alf Gjøsund, har kalt «søvndyssende» prekener.
En gang i året, 23., 24. og 25. desember, eksploderer den overspente mytologien i en hysterisk autoritetsdyrkelse vi ikke finner maken til i religionshistorien. På en side sett er det nyttig å få
alt dette absurde tankegodset frem i lyset. Vi forventer nå at kirkelige teologer og ny-apologeter i fortsettelsen snakker SANT om den historiske Jesus fra Nazareth, og ikke om en fraværende
«Gud» (eller «Kristus»), eller om et universelt, abstrakt eller kvasi-filosofisk gudsbegrep, men om den navngitte og historisk lokaliserte mannsguden kirken faktisk har feiret dette år. Nå må de
holde opp med sine avledningsmanøvre!
Vi har rett til å forlange en definisjon av den kristne «Gud»! Ingen biskop, prest, teolog eller apologet kan etter
årets julefeiring snike seg unna - eller filosofere seg bort fra - mannsgudens fysiske fødsel i verden og i historien. Denne julehøytid har vi hørt og lest til det kjedsommelige at Jesusbarnet ("Guds enbårne Sønn")
ble født i fattige kår. Som i denne julepreken:
«- Sjå for deg stallen på Betlehemsmarka, kald og fuktig, dei litt slitne gjeterane
som har vore på jobb lenge, og ein litt skitten stall, ikkje julevaska og fin. Det var her Jesus kom, midt i julekvardagen. Han kjem til oss i vår kvardag og. Han kjem til deg – om du vil. Han vil være med deg på jobb, når
du kjøyrer sliten heim, når du hentar ungane litt for seint i barnehagen, og når du har hatt ein dag som ikkje blei slik du hadde tenkt deg».
Nei, vi ser
ikke for oss krybben eller stallen på Betlehemsmarken, men katedralene! Igjen og igjen blir vi slått av den grelle kontrasten mellom den angivelige gudefødselen i en fattig stall/krybbe OG domkirkenes og katedralenes ufattelige
rikdom og prakt. Hele den kirkelige liturgi er en usmakelig demonstrasjon av MAKT, POMPØSITET og RIKDOM. Alle ser at katedralene ikke har «krybben» eller «stallen» som ideal.
Pave Frans’ avskyelige messe i Peterskirken dette år var ett av flere skrikende eksempler. Det er nok snarere det gammeltestamentlige templet som har tjent som modell for den kristne
religionsutøvelse i middelalderen. Vi gjenkjenner den ytre, luksuriøse prakt OG prester, liturger og funksjonærers status og roller. For en komedie!
Paver, biskoper og
prester hersker fortsatt til dels som fordums keisere, konger og fyrster, men de har (naturlig nok) i vår moderne, opplyste tid mistet mye av sin autoritet, makt og prestisje. Glorien og auraen – lyset over Betlehemsmarkene – har
bleknet og falmet atskillig.
Det er verken husrom eller hjerterom i kirkens «herberge». Det vet alle vi som har vokst opp i dette
miljøet. Homofiliproblemet som herjer kirken i dag er bare ett eksempel.
Adventstiden er ikke de lystige hjerters høytid, får vi høre, men tiden for lysets komme
og lysets kraft. Og videre: bak det grønne og glitrende tre kan det være kaldt og guffent, taust og utrygt med skjulte tragedier for store og små. Julen er Guds håndtrykk til oss,
ikke med løfte om fravær av sorger, men om nærvær i alt... «Advent og jul er tiden da vi feirer det minste som kom til verden med den største kraften...600 år før Jesu komme fikk de sin hilsen fra profeten
Jesaia...».
Det er ikke mye igjen av skaperguden, verdensherskeren og verdensdommeren («Kristus pantokrator») i den puslete og svake Jesus-skikkelsen moderne teologer tegner i dag. Han tiltaler oss ikke det minste, verken som allhersker, etisk forbilde eller som fattig, sårbar og svak «Gud»...Som
sådan er han bare en speiling av den menneskelige skrøpelighet. Teologenes projeksjoner gjør seg like sterkt gjeldende i dag som i går.
JESUS OG MARIA
I den autoritære tidsalder var Jesus alt annet enn svak og sårbar:
«Majestas Domini eller Den majestetiske Jesus er en fremstilling som viser Kristus som allhersker sittende på en jordklode, tronstol eller en regnbue ofte i en mandorla og
han kan være omgitt av de fire evangelistsymbolene. Den tronende Kristus utstråler autoritet og representerer den triumferende himmelherskeren og fremtidige dommeren».
Det er heller ikke mye fattigdom, svakhet eller sårbarhet i den tidlige middelalderens fremstillinger av Maria som «keiserinne» og «himmeldronning», gjerne kledd i royalt purpur og gull.
På 1100-tallet undergikk Maria en dramatisk forandring: «Da utviklet hun seg til en mer tilgjengelig kjærlig og mild morsfigur. Hun tjente som surrogatmor i munke- og nonneklostrene, der
noviser ble opptatt i ung alder». I Det nye testamente taler («gudefødersken») Maria bare fire ganger. Vi vet lite om hennes liv. En av forfatterne av en studie i tre bind om Maria sier det slik: «Så forvent ikke
at de har med alle detaljer om Maria. Livet hennes er satt sammen av rykter».
(Det kan vi vel også si om mirakelberetningene om Jesus).
Nettopp fordi man vet så lite om Maria «kan man projisere alle mulige verdier over på henne...En kulturell grøt...Hun kan være den sørgende moren, den unge jomfruen, gudinneskikkelsen.
Akkurat som Jesus er ideal-mannen, er Maria idealkvinnen».
(National Geographic nr. 12, s. 20 - 42: «Jomfru Marias helbredende
mirakler. Maria-kulten har millioner av tilbedere»).
I ikonografien gjennom utallige århundrer er «den hellige familie» (Maria, Josef og Jesus) framstilt som alt annet
enn fattig. Se bare idyllen, prakten og glansbildene her:
https://www.google.no/search?q=Maria,+Jesus+og+Josef&biw=1366&bih=583&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0ahUKEwjjqqem8v7JAhXn_HIKHe84BpIQ_AUIBigB
http://www.katolsk.no/biografier/historisk/aug22
Herfra kan vi gå til de mange (kirkelige) kommentarer i våre papiraviser og nettaviser. Du verden for et sammensurium av utflytende og motstridende ideer (jfr. Vårt Land, Aftenposten, VG og NRK’s nettavis).
TEKSTVERKSTEDET i Vårt Lands papiravis 23. des. (4 sider med prekener!) bærer følgende titler (med bibeltekster): Blant vanlige mennesker...Guden som fikk et
ansikt...Julefreden slår sprekker...Det hellige øyeblikket... (den ene tittelen verre enn det andre).
I Sjømannskirkens blad Hjem nr. 7 – 2015 finner vi spalten «Prestenes preken». 6 sjømannsprester (offshore, Dubai, Paris, Sør-Amerika, Torreveja, København) formidler her julens budskap, over to sider. Svært
avslørende!
https://www.sjomannskirken.no/hjem/
«Frykt ikke»
Dette forkynner både Espen Ottosen (Verdidebatt 23. des.) OG Einar Gelius (Aftenposten 23. des.).
Hva skulle vi frykte? Hva er det Ottosen og Gelius frykter? Det kan synes som om kristelige skribenter og spaltister har snakket sammen på forhånd og fordelt avisene mellom seg.
«Hva skal vi med Jesus i dag?»
Dette spørsmålet stilte Einar Gelius i VG des. 2011. Avisens politiske kommentator, Hanne
Skartveit, har siden lydig og lojalt fulgt opp med kristelige kommentarer. Fra Vårt Lands spekulative reportasje-sjanger 28.12.2015: « - Enten holder vi på å miste forstanden,
eller så er dette Gud». Er det kanskje Vårt Lands journalister som holder på å miste forstanden?
Som ved andre høytider er det kristen dogmatikk som styrer all fremstilling. Historikerens nøkterne og sindige perspektiv finner vi få spor av, men rikelig med fabuleringer og diktning. Og Vårt Lands (kjerne)lesere vil ha
det slik. De er fornøyd når de får sin «barnetro» bekreftet.
Å «TVILE PÅ TROEN»: SVAK ELLER STERK TRO...
(Tom
Arne Møllerbråten)
Både i bokform og i mange siders innlegg i Vårt Land julaften (jfr.
Verdidebatt) har ny-apologeten Møllerbråten markert seg den senere tid. Som troslærer/sjelesørger for unge mennesker anser han det som sin hovedoppgave å rettlede dem til en sterkere og tryggere
tro. Unge mennesker må altså styres og/eller veiledes av kirkens troslærere, som Møllerbråten. Det mest bemerkelsesverdige er at vi gjennom fire sider i Vårt Land
med «samtaler om tvil» ikke får vite hva konkret de unge faktisk tviler på.
Vi skjønner
at unge menneskers «tvil» er blitt et stort teologisk problem for presteskapet og troslærerne. Men hvor i «skrift og bekjennelse» finner vi en gradering av den kristne tro? Kan man tro lite på Jesus, eller ha en svak tro
på Jesus, og likevel bli frelst? Har Møllerbråten fått fullmakt fra Jesus til å avgjøre hva som er akseptabel «tvil»?
Jeg siterer Møllerbråten:
«Mange har tvil om sin egen tro fordi de ikke føler Gud slik de tror man skal føle Gud. Hvis Gud finnes, må man jo kunne kjenne hans nærvær,
tenker mange...Det som likevel er overraskende med at så mange er usikker på om Gud er fornøyd med dem, er at forkynnelsen de har blitt utsatt for i det store og hele er preget av en overmåte raus og kjærlig Gud...Tvil blir sett
på som en trussel mot troen. Men kanskje åpenhet og ærlighet om tvil ville gjort kristne tryggere i sin tro?».
«Selv setter jeg ord på tvilen
fordi jeg gjerne vil tro. Målet er å skape en tro hos elevene som holder. Ikke bare her på folkehøyskolen, men gjennom livene deres», sier Møllerbråten.
Vi får altså liten forståelse for hva den kristne ungdommen «tviler på». Og det er ganske bemerkelsesverdig at
Møllerbråten ganske konsekvent snakker om Gud, ikke om Jesus eller Kristus. Som selverklært «kristen skeptiker» forstår vi ikke hva Møllerbråten selv «tviler på», eller er skeptisk
til. Han unngår behendig alle kirkelig-dogmatiske hovedproblemer. Er det Jesu jomfrufødsel og oppstandelse han tviler på?
«Tvilen» er i kirkelige kretser blitt
et magisk ord, akkurat som «troen». Disse magiske ordene skal ikke forklares, presiseres eller underbygges. De er innholdstomme, de betyr ingenting. Det er ord som er virksomme bare ved at de uttales. Og slik minner kirkespråket
mer og mer om magisk tenkning.
«Troen på troen»...«tvilen på tvilen»...Og nå: «tvilen på troen»...Dette er bare
ansvarsløs lek med ord: koketteri. Kirkens teologer og troslærere har et betydelig språklig-kommunikativt problem. Vi forstår ikke hva de snakker om. Vi har ingen felles referanser. Men vi forstår såpass at det indirekte
er bibeltekstene de forholder seg til. Om det handler om Alf Gjøsunds rare «Thomas-tvil» eller Tom Arne Møllerbråtens «tvil på troen», går vel ut
på ett. De bare leker seg uforpliktende med ord, og de er så fornøyd med seg selv. Vi må bare ikke ta deres pludrende, selvopptatte språkleker på alvor. Da kan de lett bli hissige.
Jeg oppgir nedenfor Vårt Lands fire siders juleprekener 23. desember, med bibeltekster. Etter som Alf Gjøsund for en tid tilbake var så opptatt av prestenes «søvndyssende»
prekener, kunne vi håpe at han nå saklig og seriøst tar tak i sin egen avis’ juleprekener:
Bibeltekstene julaften, 1. juledag, 2. juledag og Romjulssøndag i Vårt lands papiravis:
Lukas 2: 1 – 20 (Jostein Ørum, forfatter og prest i Landvik og Eide)
Johannes 1, 1 – 14 (Per Eriksen, pastor i Fredrikstad Frikirke)
Johannes 16, 1 – 4a (Maria Bjørndal, prest i Storsalen
menighet)
Lukas 2, 25 – 35 (Kjersti Gautestad Norheim, prest i Birkeland kirke i Bergen)
«Det skjer i disse dager»... (merk presensformen)
(Stavanger Aftenblad 24. des. 2015)
Avisen har som førstesideoppslag
julaften en palestinsk kvinne som holder sitt nyfødte barn i armene: «Nyfødte Mohannad hviler trygt i mor Raedas armer. Hyrdene vokter sine får på marken og herberget er sprengfullt.
Bli med til byen der julen begynte».
Hvorfor ikke et nyfødt jødisk barn? Til tross for at Jesus var jøde, viser Aftenbladet ingen interesse
for dialog med jøder og jødedom. Som ved alle kristne høytider blir jøder (nå: staten Israel/jødiske soldater) manet frem som onde, umenneskelige og fæle okkupanter.
Det er karakteristisk at den kristne MF-teolog, Oskar Skarsaune, i Vårt Land belærer oss om jødedommen. Hvor ble det av (religions)dialogen? Hvorfor tillater ikke Vårt Land og de teologiske
fakulteter at jødiske historikere og religionsforskere selv får komme til orde? Hvor lenge skal vi akseptere at kristne (fakultets)teologer styrer eller manipulerer våre oppfatninger om jødedommen og deres "messiastro"?
Om islam?
Det er på tide at (ordinerte) teologer, fakultetsteologer og kristne religionshistorikere får smake sin egen medisin. Nå vil vi høre hva jødiske og muslimske kristendomsforskere, kristendomskritikere og kristendomseksperter har å si om den kristne religion, eller
mer presist om den kristne teologi («læren om Gud»). La oss se om kristne teologer kan tolerere å få sin religion kritisk vurdert utenfra, på samme måte som de selv mener seg kompetente til å vurdere og
felle dommer over alle andre religioner.
Det er meg en gåte at kristen-troende teologer/religionshistorikere benyttes som «ekspertkommentatorer» på hele religionsfeltet
(eks. lutheraneren Jan Oppsal v/Misjonshøgskolen, TF-professoren Notto Thelle og den troende katolikk Kari Vogt. Mange flere navn kunne nevnes).
http://www.vl.no/tro24/derfor-tror-ikke-j%C3%B8dene-at-jesus-er-messias-1.668503
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Usikkerhet_-utrygghet-og-frykt-for-fremtiden-preger-nok-mange-av-oss-na-Frykt-ikke--Einar-Gelius-8294970.html
«Noe av det tristeste jeg opplever som prest er å møte mennesker som ikke har noe å se frem til, som er uten håp, uten fremtidstro. Mennesker uten glede
og livslyst, og som er preget av frykt og usikkerhet», skriver presten Gelius.
Stakkars presten Gelius; har han virkelig ikke
møtt mennesker som kjenner glede og livslyst? Er han selv kanskje så preget av frykt og usikkerhet at han ikke klarer å møte sine medmenneskers håp og fremtidstro? Projiserer han kanskje sin egen framtidsfrykt (helvetestrusselen)
på alle mennesker han møter?
«Vi er vitner til et israelsk maktovergrep overfor det palestinske folket som bare blir verre og verre. Hus for hus, landsby
etter landsby i Palestina blir jevnet med jorden av israelske tanks og bulldosere».
«Men også denne julehøytiden vil ordene om fred og kjærlighet
bli forkynt både i Betlehem og i Norge. Ordene som har gitt håp og tro til så mange mennesker opp igjennom historien. Ord som har skapt både
frigjøring og livsmot – der det før (?) hersket fortvilelse og undertrykkelse».
Hvilken
fortvilelse og undertrykkelse har den kristne kirken selv frembrakt?
«Skjulte skatter i julens budskap»
(Verdidebatt, Werner Christie 23. des. 2015)
https://no.wikipedia.org/wiki/Werner_Christie_(1949%E2%80%93)
Ja, disse
skatter er visst så «skjult» at vi ikke får øye på dem, annet enn i kirkelige teologer og apologeters trange utsyn. Men i juleprekenene dette år har vi fått det godt klarlagt. Alt kirken
ikke kan forklare rasjonelt, henviser den til «den skjulte Gud».
Det er helt riktig som Vårt Land sier det: «Kristne går stadig hyppigere i forsvar».
Mengden av apologetisk litteratur i vår tid forteller mye om hvor TRUENDE de såkalte «ny-ateistenes» kritikk har vært og er for den «kristne tro» («Kristus-troen»). Den såkalte "trosdialogen"
kristne forlag utgir i våre dager, finner vi svært lite interessant og relevant. Den er "søvndyssende", akkurat som kirkens prekener.
http://www.vl.no/meninger/kommentar/kristne-g%C3%A5r-stadig-hyppigere-i-forsvar-1.668948
Selveste sjefs-apologeten gjennom flere tiår,
Bjørn Are Davidsen, med lange fangarmer inn i Humanists redaksjon, er blitt merkelig taus og passiv de senere år. Denne såkalte "myteknuser" og "trosforsvarerekspert" har Vårt Lands
avisredaksjon knyttet tett til seg, som også hans nære kompis i HEF: Didrik Søderlind.
Davidsen våger ikke lenger å debattere
på Verdidebatt. Han er ikke like skråsikker som han engang var, den gang han boltret seg selvsikkert i alle medier. Hovmodig utdelte han sine sarkasmer i alle retninger. Det er ganske nedslående å observere at Davidsen
ikke har beveget seg hinsides sine gamle, monotone favoritttema (såkalt "pseudovitenskap", eller var det "kulturarkeologi"?).
http://www.vl.no/nyhet/oppfordrer-kristne-til-myteknusing-1.670313
Men det har poppet opp flere yngre arvinger,
som Jørgensen, Kleiven og Nyhus. De vil nok gjerne fremstå som unge ekspansive og nytenkende teologer og apologeter, men de unnviker alle hovedproblemet i den kristne kirkes
dogmatikk: oppstandelses-teologien og Kristus-mytologien.
Vi finner disse ny-apologeter blant Vårt Lands spaltister og på Verdidebatt. De ytrer seg nødig i våre
toneangivende medier (bortsett fra Nyhus). De er opplagt blitt mer engstelige for saklig debatt og konfrontasjon i det offentlige rom. Men innenfor Vårt Lands dogmatiske rammeverk føler de seg kanskje trygge og beskyttet?
Noen av dem tilhører kretsen rundt Espen Ottosen i tankesmien «Skaperkraft», han som nå dristig omtaler seg som teolog og filosof. Andre tilhører en såkalt
«progressiv» tankesmie, som den aggressive Ida Marie Gilbert (jfr. bildet i Vårt Land). De har felles en skolering i apologetikk, eller noen studiepoeng (bachelor?) i filosofi. Men det ser
ikke ut til at deres akademiske skolering hjelper dem. Det skyldes kanskje at dagens religionskritikere har tilstrekkelig etisk integritet og intellektuell ballast til å gjennomskue dem.
Gjennom flere år er vi - «folket» - av teologer nedlatende betegnet som religiøse analfabeter. Men etter mitt syn er det nettopp religiøse analfabeter de kristne ledere, hyrdene, vil ha. Når de
i mediespaltene spyr ut sine infantile kristelige prekener og kommentarer, er det opplagt at de betrakter oss som uvitende og umodne barn. Og slik vil de ha oss! De kan ikke tåle at vi uttaler oss om teologi!
I NLA Høgskolens medlemsblad desember 2015 leser vi om Leif Egil Reve (27 år), som gikk fra å være en ateist som mente
at kristne var virkelighetsfjerne, til å bli en kristen som bruker store deler av sin tid på trosforsvar. Nå studerer han ved NLA Høgskolen og drømmer om å drive med apologetikk på fulltid. Han er fra Kristiansand,
vekter, assistent i barnehage og studerer kommunikasjon og livssyn ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen. Han er politisk aktiv i Venstre.
«Det er ikke noe skille mellom å
være intellektuell og åndelig, det handler om å være helhetlige og konsekvente», sier Leif Egil Reve.
« - Apologetikk handler om å kunne
gi svar. I vår kultur er det nært knyttet til hvordan vitenskap og religion kan kombineres. Apologetikk tar utgangspunkt i 1. Peters brev 3, 15: Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp
dere eier...».
Som ateist i sine ungdomsår stilte visst Reve «vanskelige spørsmål», men da han fikk seg kristen kjæreste og ble med henne på
en kristen leir bestemte han seg for å la de kritiske spørsmålene bli igjen hjemme. Og etter diskusjoner med leirledelsen om hvordan universet oppstod, ble han mer og mer usikker...Reve er blitt svært ambisiøs, og ønsker
å nå ut til ikke-kristne. Ja, drømmen er å jobbe som apologet på fulltid. Og han vil gjerne holde foredrag på universiteter og høgskoler.
(Det
er svært pinlig å lese slike intervjuer).
«Vi vedtar ikke Gud», skriver apologet og lekmann Dag Løkke
på Verdidebatt. Jo da, det er nettopp hva kirkemøtene har gjort gjennom årtusener. Men det er vel ganske typisk at offentligheten ikke får innsyn i HVA som faktisk ble vedtatt på kirkemøter og konsiler. Artikkelen nedenfor
(Store norske leksikon) er fullstendig intetsigende, bare en meningsløs oppramsing av årstall.
https://snl.no/kirkem%C3%B8te
http://www.katolsk.no/tro/tema/historie/artikler/7konsil
Helt til slutt vil jeg henlede lesernes oppmerksomhet på Tore Laugeruds morsomme blogginnlegg på Verdidebatt.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11618985/
«Lengselen
er et erfaringsmessig (?) tegn på Guds nærvær i mennesket og i skaperverket. Og samtidig er lengselen uttrykk for en ødelagt relasjon, for
Guds fravær».
Nettavisen Vårt Land følger opp med et spektakulært oppslag:
"Teologien må erkjenne at sex egentlig handler om Gud" (jfr. innlegget på Verdidebatt, skrevet skrevet av MF-teologen Morten Erik Stensberg 04.01.2016).
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11621247/
Vi får ikke en gang ha våre private følelser - som lengselen - i fred for kirkens totalitære kontrollbehov. At vi mennesker primært søker mot hverandre, og ikke mot den kristne "Gud" er nok en utålelig tanke for kristne teologer og apologeter.
Vi har menneskelige følelser, behov og lengsler
som kun retter seg mot andre mennesker, ikke mot "Gud". Men for den kristne kirke er det avgjørende at grunnleggende menneskelige behov kanaliseres bort fra den menneskelige verden og inn i
et religiøst spor (mange vil være kjent med de kirkelige floskler: «den åndelige nød» og «den religiøse lengsel»).
Helt
alminnelige menneskelige følelser blir kaldt og kynisk omformet til «teologisk nøkkel og kirkelig strategi». Skrekk og gru! Slik invaderes vi, krenkes og fremmedgjøres av teologisk teori og definisjonsmakt. Den mektige kirkeinstitusjonen søker fortsatt å erobre alle aspekter av menneskelivet. Det er fremst ved å invadere følelseslivet (fra tidlig barnealder) at kirken har kunnet opprettholde sin «makt over sinnene».
Derfor har maktkirken fortsatt umyndige barn og unge som sine fremste satsningsområder.
Mange har i dag lykkeligvis en langt større følelsesmessig og intellektuell
avstand til kirken enn de foregående generasjoner, og er derfor også bedre rustet til å gjennomskue Den norske kirkes manipulasjoner. Vi har i vår tid en intellektuell og
moralsk beredskap som ingen generasjoner før oss.
Den type spekulative «teologiske teorier» om gudsfravær (transcendens) og/eller nærhet til "Gud" (immanens)
- eller om "det ondes problem" - som vi eksponeres for i Vårt Land, interesserer oss ikke det minste. Det er alt eldgammelt teologisk tankestoff. I denne teologiske «sandkasse» har de kristne gudsekspertene
boltret seg i nær 2000 år. De makter ikke å frembringe noe nytt. Den teologiske monotoni er drepende. Teologenes ville teorier og konstruksjoner om deres mannsgud har ingen almenn,
samfunnsnyttig betydning. Og slett ingen personlig appell til vår tid, verken følesesmessig eller intellektuelt!
Bortsett fra en viss underholdningsverdi, kan
vi fra utsiden ha stor nytte av å vurdere og analysere teologenes tenkemåte, som også Bjørn Are Davidsens velkjente apologi ("pseudovitenskap")
i Vårt Land og på Verdidebatt. «Teologi» er et fenomen i seg selv; en språk- og tankeverden helt på siden i det akademisk-vitenskapelige miljø.
Dette årets utallige "juleprekener" i det offentlige rom har med sørgelig klarhet vist at kirke-kristendommen er en steinhard, stivnet og dogmatisk religion, uten evne til eller mulighet for forandring
og utvikling. Når den Nicænske og Apostoliske bekjennelse stadig fremføres i kirkerommet (oppildnet av våre pairaviser), skjønner vi at tiden har stått stille siden oldtiden. Historiens hjul har forlengst rullet forbi den. Da er det intet HÅP for kirken. Den vil langsomt og sikkert avgå ved døden. Det er bare et tidsspørsmål.
---------------------
03.01.2016 (revidert 09.02.2016)
G. Ullestad