I dette innlegget gjengir jeg noen interessante avsnitt fra boken «Helvetes förhistoria» (1963), et lite skrift på 109 s. Forfatteren er Martin P:N Nilsson,
født i 1874. Han ble i 1909 professor i klassisk oldtid og antikkens historie i Lund. På «vaskeseddelen» sies at han i et tusentall skrifter har formidlet sin forskning i religionsvitenskap, historie, språkvitenskap og folkloristikk.
Herfra siterer jeg også avsnittet nedenfor (jeg har etter fattig evne oversatt tekstene fra svensk):
«Ingen
tro eller forestilling har utøvet en så tyngende makt som den som fremstiller verden på den andre siden av graven som et straffens sted, der menneskene må sone for de synder og den vantro de har gjort seg skyldige i under sitt jordeliv.
Pervers lyst og og glede over de andres lidelser og uforsonlighet overfor annerledes troende/tenkende har gjort straffens sted til et skrekkens sted, der fantasien har fråtset i grusomheter. Om hvordan denne tro oppsto i de religioner som gikk forut
for kristendommen, om Satans opphav og drømmen om saligheten, forteller Martin P:N Nilsson i Helvetes förhistoria».
https://sv.wikipedia.org/wiki/Martin_P:son_Nilsson
https://sok.riksarkivet.se/SBL/Presentation.aspx?id=8963
(I norske digitale oppslagsverk
er forfatteren ikke nevnt eller omtalt)
------------------------
«Opphøyelsen
av det onde til det andre dominerende prinsippet i verden og i tiden stadige kamp mot det gode stammer fra den persiske religionen. Det grunnleggende
prinsippet i Zarathustras lære er DUALISMEN, motsetningen mellom det gode og det onde. På den ene siden finner vi spådommer eller profetier av Ahura Mazda, visdommens ånd, og under ham de seks Amesha Sprentas, som snarere kan sies å
være erkeengler eller personifikasjoner av ulike sider av Ahura Mazdas vesen enn underordnende guder.
Mot Ahura Mazda og hans rike står Angra Mainiu og hans flokk («løgnerne»),
og for perserne var løgnen kardinalsynden. Verdensforløpet fremstilles som en stadig strid hvor Angra Mainiu og hans rike kjemper mot de gode maktene. I denne strid er det menneskenes plikt å
delta på det godes side.
Kampen er ikke evig, for én gang avsluttes den siste strid. Ilden kastes over jorden, men det onde skal fortæres og det gode skal bestå
i all evighet.
Når menneskene dør, forlater sjelen kroppen og virrer omkring i tre dager inntil den stanser opp overfor avgrunnen. Foran «broen» skal det holdes
dom over menneskene; de gjerninger menneskene har utført i jordelivet skal veies opp mot hverandre. Den persiske religionen har preget dualismen mellom det onde og det gode i dens skarpeste form,
MEN DEN LAR IKKE DENNE MOTSATS VÆRE EVIG...Striden ender med Angra Mainius og det ondes endelige tilintetgjørelse, men i denne verden og så lenge Mainius virker, er han det ondes fremste hersker. I blant er man fristet til å
si: den onde Guden...
Mithrasreligionen, som under det andre og tredje århundret e. Kr. var spredt vidt omkring i det romerske riket - og som ble ansett som
en av kristendommens alvorligste konkurrenter - var en avlegger av den persiske religionen. Denne religionen utøvet en sterk og dyptgående påvirkning ikke bare på den antikke verden, men på den yngre
jødedommen...Man sporer med rette den persiske religionens innflytelse i visse forestillinger som fremtrer i senjødedommen, men som mangler i den eldre. Det gjelder både forestillingen om de engleskarer som omgir Herren, og om de ytterste
og siste hendelser.
Det gammeltestamentlige Scheol lignet grekernes Hades; etter døden
eksisterer kun et kraftløst og vesensløst avbilde av menneskene. Scheol betegnes som «glemselens land».
Fra den persiske religionen kom også den ondes fyrste
inn i senjødedommens forestillingsverden sammen med andre eskatologiske bilder og tanker, og dermed fulgte den skarpe dualismen mellom det gode og det onde, som er ukjent for den eldre
jødedommen. Satan tiltales som anklageren i Det gamle testamente, og derved fikk det et helt annet innhold. Det kom til å betegne det onde prinsippet.
I
dette stykket som i mye annet har kristendommen tatt arv etter jødedommen.
Den som blir overrasket over å høre at forestillingen om underverdenen som et
straffens sted hvor menneskene får unngjelde for sine synder i dette livet stammer fra grekerne, må bli enda mer overrasket over navnet på den mann som mer enn noen annen sluttet seg til denne forestilling og bidro til dens
utbredelse: PLATON! Han står for den almenne bevisstheten som den store idealist, idélærer og transcendentalfilosofiens grunnlegger.
Men idealismen
utelukker på ingen måte hardhet. Idealisten vil forbedre og foredle menneskene, men han vil gjøre det på den vei som han holder for den rette og riktige. De likegyldige, og motstanderne, er for ham «det rettes» fiender.
Han bedømmer dem deretter, og om han har makt til det behandler han dem deretter.
Mange liv er blitt ofret, og mange grusomheter er blitt utøvet i idéenes
hellige navn.
Forbilder og kilder til den korte skildringen av de saliges
sted og den mye mer detaljerte av de fordømtes skjebne søker man forgjeves i Det gamle som i Det nye testamente...De rettferdiges lysglansede framstilling har vitterlig sitt forbilde i åpenbaringen ved Kristi forklaring, og lovsangen
til Herren stammer fra Det gamle testamente.
«Rettferdig gjengjeldelse»
Overensstemmelsen mellom skildringen av straffens sted og art i den greske litteraturen OG
i «Petrus’ åpenbaringer» er ved første øyekast slående likt. Det viser seg at de straffede opptrer i to kategorier...De rettferdige er de som tror på Gud, de urettferdige er de som har forfulgt og forrådt dem, dvs. de som har forvansket troen: kjetterne. De er rettferdighetens fiender. Deres straff skal måles ut fra hvilke forbrytelser de har begått
mot rettferdigheten og de rettferdige.
Meningen med straffen i den andre verden, som det å rense menneskene fra det onde og forberede dem for det saliges rike, var en tanke som
oppstod hos menn som stod på høyden av sin tids intellektuelle dannelse og religiøse tenkning, som Pindaros. Blant de store masser slo tanken ikke rot. Det de var mottakelig for, var skrekkbildene av straffen i
underverdenen.
Antikkens grekere var ikke særlig opptatt av synd og skyldbevissthet, eller av anger over det gale de hadde begått. Derimot var de svært
opptatt av tanken på rettferdig gjengjeldelse.
Hesiodos er rettferdighetens profet. Man har likestilt ham med en av de største av Israels
profeter, som levde omtrent samtidig: Amos. Forskjellen er at Amos er grepet av den rettferdige Herrens høyhet og storhet. Han er mer en religiøs vekkelsesprofet. Hesiodos setter nok også sitt håp til Zevs som
rettferdighetens beskytter, men hans lidenskap er i første rekke sosial. Han ser redningen fra den menneskelige nød i rettferdighetens seier på jorden, i rettferdige dommer.
Hans patos har ikke bare rettferdigheten som mål, men også arbeidet: ærlig arbeid sikrer menneskene fra nød og armod.
Rettferdighet krever straff, gjengjeldelse for onde handlinger. Allerede Homer lar velsignelse og oveflod tilfalle en god og rettferdig konges styre. Hesiodos
anlegger samme tanke på samfunnet (på hans tid var kongedømmet oppløst).
Hos grekerne oppsto forestillingen om straff i underverdenen dels i mytologien,
dels i de orfiske mysteriene. I mytologiens straffested hadde man forbrutt seg mot gudene, ikke gjennom troløshet/vantro, men gjennom grovt forbryterske handlinger.
Hos orfikerne derimot er forsømmelsen av å la seg innvie og gjennomgå mysterienes renselse en årsak til religiøs utlegning av straffen.
Den greske sindige tenkning
om rettferdig gjengjeldelse på grunnlag av et fromt og rettferdig liv utelukket hevntanken. I gresk tenkning var det forseelser mot lov og rett, moral og barmhjertighet - ikke troløshet
og ateisme - som dømte et menneske til straff i det neste liv. Man hører ikke at epikureerne eller Euhemeros henfaller til spekulasjoner om straff i den neste verden for gudsfornektelse og troløshet...
Grekerne kunne ikke tåle tanken at straffen i det neste liv rett og slett var hevn for begåtte forbrytelser og feilsteg.
De første kristne kjente seg som rettferdige, men de mente også at deres rettferdighet sprang ut av deres religiøse tro, deres tro på og frykt for Herren. Dermed
ble religion og moral for dem ett og det samme, uatskillelig og uoppløselig forbundet...Til de forbrytelser som skulle straffes i det neste liv ble regnet ikke bare moralsk forkastelige handlinger, men i første rekke vantroen;
en synd som ikke består i avstandstaken fra almenn-menneskelig rettferdighet og moral, men i avstand fra den tro som «brødrene» (sekten/menigheten) sluttet seg til; fra rettferdighetens vei til dyrkelsen av andre guder, og ikke
den eneste ene.
I den menneskelige naturen finnes en mørk nattside, et titanisk element for å si det med orfikerne og Platon, et potensiale for
ondskap og glede over andres lidelser, som holdes tilbake av kultur og humanitet, men bryter frem når fanatisme og bitterhet egger sinnene.
Med barmhjertighet og moral har den
intet å gjøre. Den retter seg fremst mot dem som hyller en annen tro, andre oppfatninger, og den skjerpes og blir bitrere hos dem som mener seg å sitte inne med sannheten.
Den gjengjeldelse som de tilføyer sine motstandere i virkeligheten, eller i fantasien, får all den hardhet og grusomhet som hevngjerrigheten kan fremkalle og utmale. Slik er det ikke bare i de skrekkbilder som henlegges
til en annen verden, men også i virkelighetens verden...Inkvisisjonen satte dette i system, men vår egen tid kan ikke heve seg over sin humanitet uten å betenke hvilken skjebne som
rammer de beseirede i en revolusjon eller en borgerkrig. Dette er et avskyelig emne og et sørgelig kapittel i menneskelighetens historie».
(sitat slutt)
------------------------
19.02.2016
G.
Ullestad