Autoritetsdyrkelsen

 

«Paven hylles etter historisk USA-tale»

(Aftenposten 25. september 2015) 

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Pave-Frans-Dodsstraff-ma-oppheves-over-hele-kloden-8178610.html 

 

«Man kan da ikke kritisere en biskop!», fikk Edwien høre fra redaksjonelt hold i en av landets aviser. Medienes servilitet overfor kirkemakten er en lite ærerik historie.

Nå er det Aftenpostens kristne  korrespondent (Kristoffer Rønneberg) som ukritisk hyller pave Frans’ tale i kongressen i Washington, ved et sitat av en republikansk senator og presidentkandidat.

« - En ledestjerne for rettskaffenhet og verdighet. Paven har vært en stødig forkjemper for livets dyd, ekteskap og religionsfrihet».

Den amerikanske (katolske) utenriksminister John Kerry siteres slik: 

«Jeg er begeistret og beveget av pavens oppfordring til å løse konflikter gjennom diplomati, til å gjøre noe med klimaendringene og til å beskytte de mest sårbare i samfunnet vårt, skriver Kerry».

La meg også nevne at Vårt Lands papiravis 23. sept. 2015 i en mangesiders reportasje om «FNs hovedmål fram til 2030» har klart å smyge inn den hvitkledde og korsprydete pave Frans nederst på siden (ingen andre statsledere er avbildet i denne reportasjen i Vårt Land).  

I Stavanger Aftenblad 26. sept. 2015 kan vi lese følgende: 

«Pave Frans kritiserte de rike, grådige og maktsyke da han talte i FN’s hovedforsamling i går. Han mener også at rike land driver med det han kaller ideologisk kolonialisering».

I Rogalands Avis lørdag 26. sept. flagrer den kyske, hvitkledde pave Frans over to helsider, ved siden av president Barack Obama (journalist: Heidi Taksdal Skjeseth).

Den kristne autoritetsdyrkelsen er avskyelig! De som har den minste kjennskap til Den katolske kirkes begeistring og tilslutning til militarismen og de to verdenskrigene det forrige århundret, samt voldsutgytelser og overgrepshistorie de foregående årtusen frem til i dag, må bli svært pinlig berørt av pave Frans opptreden i FN. 

For et hykleri!

PRIO's direktør Kristian Berg Harpviken lanserte pave Frans som fredspris-kandidat for et par år siden. Skandaløst! Den krigerske og militarstiske samfunnsviter og katolsk-troende, Janne Haaland Matlary, kan vel ikke overraske oss lenger (med sine tette forbindelser til Vatikanet):

"Hun er rådgiver for Det pavelige råd for rettferdighet og fred og Det pavelige råd for familien". 

Matlary har også vært utenrikspolitisk rådgiver for fyrsten av Lichtenstein, medlem av Forsvarspolitisk utvalg OG spaltist i flere aviser og tidsskrifter. Hun har vært forsker ved NUPI og politisk aktiv i KrF. Hun ble i 2001 utnevnt til dame av Maltesenerordenen. For en karriere!    

https://no.wikipedia.org/wiki/Janne_Haaland_Matlary 

 

Stavanger Aftenblad har 6. okt. dette år omtalt fredspriskandidaten pave Frans som "en brobygger, som snakker mindre om synd enn om kjærlighet". Hvis slikt kristelig tøv kvalifiserer til Nobels fredspris, må det bli klart at den norske nobelkomite er helt uskikket til å forvalte Alfred Nobels testamente.

Hvorvidt Den katolske kirke er mer moden for kritiske perpektiv, kan vi lese på Verdidebatts blogg 27. august, postet av Morten Erik Stensberg.

Ola Tjørhoms bok "Fornyelsen som forsvant - Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag", er åpenbart svært provoserende for de katolsk-troende katolikker som opptrer på Verdidebatt.

Jeg siterer Njål Kristiansen (mangeårig katolsk-troende debattant på Verdidebatt):

"Først var han (Tjørhom) i strid med den lutherske kirken, så klarte han å konvertere og ble raskt i minst like sterk strid med den katolske. Jeg nekter å tro at dette er noen av kirkenes feil når det samme skjer to ganger av to på hverandre på følgende tilfeller".

Og jo da, det er nettopp når kritikken gjentar seg - gang på gang  - at konvertittene må lyttes til. Det er et sunt tegn.  

I følge Njål Kristiansen har pave Frans satt i gang "tankeprosesser" som det er for tidlig å spå utfallet av, men som ingen venter seg noen revolusjon av før om i beste fall noen tid. Du verden hvor han helgarderer seg! Vi ser at Kristiansen, akkurat som hans luthersk-evangeliske trosfrender, forskanser seg i sine "skyttergraver" når de møter kritikk fra interne kritikere. Demokratiet er utålelig!

-----------------------   

 

«Folkekirkens» alvorlige krise i vårt land utspiller seg nå for åpen scene. Vi kan alle bivåne dens uunngåelige undergang, i denne eller neste generasjon. Teologer og folkekirke-apologeter har for lengst brukt opp «kortene» sine, både hva gjelder sekularisme-spøkelset og den utskjelte ny-ateisme.

Den skammelige og uverdige homofilisaken den kristne kirke (taktisk) har holdt i live de siste tiårene kan vise seg å bli en av de siste spikere i likkisten. Den splitter hele den såkalt "misjonale", "globale" og "universelle" kirke. - Ikke bare vår hjemlige og provinsielle luthersk-protestantiske "folkekirke", men også den ortodokse og romersk-katolske kirke OG deres mange avarter på det afrikanske, amerikanske og asiatiske kontinentet.

 

http://www.vl.no/ortodoks-kyrkjetopp-homofili-saka-skaper-kyrkjekrise-1.76293  

http://www.katolsk.no/nyheter/2014/11/Pavens-naermeste-radgiver-kardinal-Maradiaga-om-kuriereform-bispesynoden-og-pave-Frans%20  https://www.ortodoks.no/generelt 

 

Teologi-professor Sturla Stålsetts merkelige "kirkeparti" i kongeriket Norge viser liten solidaritet med ofrene for kirke-kristendommens grusomt diskriminerende holdninger verden over, både når det gjelder kvinner, barn og homofile. Det er også ganske symptomatisk at Vårt Lands nettavis ikke bringer følgende eksplosive nyheten til sine lesere:  

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/storbritannia/tidligere-britisk-biskop-doemt-for-seksuelle-overgrep/a/23538614/ 

 

Dess mer politisk og/eller verdslig Den norske kirke blir, dess mer likegyldig blir den. Forsøkene på å plassere pave Frans i det verdenspolitiske sentrum er like krampaktig som den norske (lutherske) biskop Tor Berger Jørgensens selsomme utspill om klima- og skattespørsmål.

I sin kirkelig-teologiske bagasje bærer pave og biskop med seg de mest anti-demokratiske og inhumane forestillinger som noensinne er oppfunnet. Man må bare ikke la seg forføre eller villede av den manipulerende, populistiske retorikken.

Historisk har (kirkelig) teologi og politikk vært en livsfarlig kombinasjon. Middelalderens årtusen, hvor Den katolske kirke hadde nær uinnskrenket makt over folk og samfunn, er også den mest autoritære og voldelige tidsalder i Europas historie. Med reformasjonen ble brutaliseringen i samfunnet forsterket.

Et "religiøst diktatur" lar seg ikke forene med et (sekulært) liberal-demokratisk og sivilisert kultursamfunn. Men i stedet for at den antikverte og anemiske paveinstitusjonen og pavemakten stilles for en internasjonal domstol for sine uhyrlige forbrytelser i historisk og nyere tid, blir denne rare, kyske mannspersonen – pave Frans - i sine hvite gevanter plassert på FN’s talerstol!

Ingen våger å anfekte «Hans hellighet». Det viser at vi europeeere og det kristne vesten er langt mer religiøst umodne og tilbakestående enn vi liker å tro. Vi har ennå en lang vei å gå før vi har frigjort oss fra den autoritære kirkemaktens lammende indoktrinering det foregående årtusen.    

I virkeligheten startet kristendommens verdsliggjøring og politisering så tidlig som på 3-400-tallet, med dens allianse med den despotiske keiser- og herskermakten. Den kristne kirkes maktbegjær, grådighet og sans for materielle goder kom tidlig til uttrykk. Dagens pave vil selvsagt ikke snakke om Vatikanets og klostrenes ufattelige rikdommer, heller ikke om hvordan de har erhvervet den.

Den katolske kirkes forbund med fascistenes ledere og med den fascistiske og nazistiske ideologi, har kirkehistoriker Karlheinz Deschner beskrevet og dokumentert  inngående i boken "Med Gud og fascistene" (Pax Forlag 1971).  

"Da Julius Streicher, utgiveren av bladet "Der Sturmer" og en av de råeste og mest brutale jødehaterne nasjonalsosialismen kan fremvise,  - da Streicher etter krigen under krigsforbryterprosessene i Nurnberg skulle forsvare seg, gjorde han det blant annet ved å henvise til sin protestantiske religion, han påberopte seg Martin Luther. Men han kunne ha gjort mere, han kunne også ha påberopt seg den "evangeliske" kirkes praktiske og moralske støtte til Adolf Hitler og til hele nasjonalsosialismen".

I følge Jens Bjørneboes forord ligger ikke den vesentlige forskjell mellom den katolske og protestantiske kirke i holdningen til fascismen, men i at den katolske kirke var mest utbredt i de fascistiske land - mens den protestantiske kirke hovedsakelig spilte en rolle i Nordtyskland. Det dreier seg om en kvantitativ forskjell, ikke om annet. Bakgrunnen er også den samme.

Grunnleggeren av den evangeliske lære og kirke, Martin Luther, er en av de mest hatefulle forgrunnsfigurer i historien. Hans grove utskjellinger av jøder, tyrkere og bønder er så forferdelige at vi nesten ikke kan sette det på trykk.

--------------------- 

 

I vårt luthersk-evangeliske land er ikke prestene «kirkens tjenere», men statens funksjonærer. Man snakker gjerne om «politikerforakt». Hvorfor ikke «presteforakt»?

Hvor langt verdsliggjøringen og materialismen har kommet, ser vi av artikkelen nedenfor. Det er vel tvilsomt om prester får sympati for sine krav, trusler og pressmidler for ordnet arbeidstid (ja, de har også villet streike for høyere lønn). Når de selv ikke skjønner at presteyrket ikke er et alminnelig yrke, har de utspilt sin rolle.

http://www.vl.no/nyhet/prestene-f%C3%A5r-fast-arbeidstid-trekker-trusler-om-rettssak-1.403058 

I år 2015 kan vi konstatere at den interne «teologiske debatt» ennå ikke har klart å sprenge de smålige og trange rammer som folkekirke-apologetenes propaganda og fiksering på samliv- og ekteskapsspørsmål har demonstrert for oss med all tydelighet den senere tid. Det kan være nok å nevne de sære interne debatter på Vårt Lands Verdidebatt som nylig har pågått mellom lutheranerne Dag Løkke, Jarl Henning Ulrichsen og Svein Aage Christoffersen samt katolikkene Eirik A. Steenhoff og Olav Rune Ekeland Bastrup. Mange flere navn kunne vært nevnt.

Skal man vurdere dem ut fra deres kirkelig-dogmatiske posisjoner, er Ulrichsen uten tvil den mest ryddige og redelige debattant. Han har i sin kommentar 2. okt. ("Kirkens hellige tekster") gitt en betimelig utfordring til leserne av Verdidebatt:

Søndag 11. oktober er det 20. søndag i Treenighetstiden. Da leses følgende tekster etter II tekstrekke: 1. Mosebok 2,18–25, Efeserbrevet 5,31–33 og Markusevangeliet 10,2-9.

Etter lesningen av de to første tekstene sies det: “Slik lyder Herrens ord”. Etter lesningen av den tredje teksten sies det: “Slik lyder det hellige evangelium”.

Disse rare teologiske debattene på Verdidebatt er ikke bare underholdende lesning, men også avslørende for den innkapslede «kristne tenkning». Debattene føres av høyt utdannede fagfolk og lekfolk, og jeg vil tro de fremkaller mange smil og mye hoderisting blant utenforstående. De later ikke til å forstå at deres sære forestillinger og interne terminologi ikke har interesse for andre enn dem selv. Men det kan ha stor nytte at denne «teologiske tenkning» blir eksponert i det offentlige rom. Den avmystifiserer teologien og blottstiller dens livs- og verdensfjernhet. Slike debatter vil høyst sannsynlig bare forsterke avstanden og fremmedgjøringen mellom «folk» og kirke. Normal kommunikasjon må bli umulig.

(Men også mellom de teologiske fakulteter - presteskoler -  har stridighetene rast gjennom mer enn et århundre).

Man må huske på at kristen teologi er en ideologi, dvs. et omfattende tankesystem den kristne alltid har som avgjørende referanse (det gjelder også kristne politikere!). Den er et enormt system av detaljerte, livsfjerne og teoretiske (lære)forestillinger om den kristne «Gud», om verden, historien, samfunnet og mennesket. Det er når man leser teologisk litteratur at man virkelig forstår hvor gjennomgripende, intrikat og omfattende denne dogmatisk-ideologiske LÆRE er.

Sentrum i dette tankesystemet er førerdyrkelsen, dvs. Kristus-tro/Kristus-dyrkelse. (Mange kjenner nok slagordet: «Vi skal lyde Gud mer enn mennesker»). Den kristne «Gud» er identisk med mannspersonen «Jesus Kristus». Troslydigheten er eneste frelseskriterium i den luthersk-evangeliske «folkekirke».   

 

Folkekirke-apologeter som Sturla Stålsett og  Dag Løkke på Verdidebatt mener nok at de og deres tilhengere har overskredet mytologien, men som Jesus-dyrkere er de håpløst fanget i oldtidsmytologien. De synes å mene at bare ved å gjenta og gjenta ordet «kjærlighet», så skal alt være sagt.

Men det er hva de ikke sier som har størst interesse! De vet nok at de ikke blir populære av å snakke om den dom, frelse og fortapelse som deres idol-Jesus lærte og forkynte for sine landsmenn (og kun for dem!) for 2000 år siden.

De hevder å «ta mennesker og erfaringer på alvor», men påstår samtidig at en historisk mannsperson for 2000 år siden sto (fysisk) opp fra graven og for opp til himmelen...Ja, i nær 2000 år har denne oldtidsprofeten – angivelig «Guds eneste Sønn» - sittet ved Guds trone: «Faderens høyre hånd». Som Guds dommerfullmektig/visegud skal Jesus komme igjen for å dømme levende og døde.

Slik mytologisk-dogmatisk villfarelse viser mer enn tydelig at kirken ikke tar den menneskelige kunnskap og erfaring alvorlig. Kirkens bekjennelse og dogmatikk er ikke relevant, men forstenet, primitiv og reaksjonær!  

Paver, biskoper og teologer har i 1700 år LØYET om det historiske mennesket og oldtidspredikanten Jesus fra Nazareth.

 

«To syn som ikke lar seg forene»

 

https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/vigsel-av-likekjonnede-sak-pa-kirkemotet-2016/ 

 

Avisen Vårt Land har gjengitt et brev sendt fra bispemøtet til Kirkerådet (Den norske kirkes «regjering»):

«Kirken må erkjenne at det foreligger to syn i denne saken som ikke lar seg forene. De som forfekter det ene synet, må likevel akseptere at andre mener annerledes. Vi erkjenner derfor at Kirkemøtet bør inviteres til å gjøre et nytt vedtak hvor denne erkjennelsen legges til grunn.»

I samme innlegg sier Kirkerådets øverste leder, Svein Arne Lindø (Den norske kirkes «regjeringssjef») at han ikke har kjennskap til dette skrivet fra bispemøtet. Vi kan nok undres litt over  kommunikasjonslinjene i den såkalt åpne og inkluderende «folkekirke». Det er selve livsnerven i et demokrati at vi borgere kan leve med ulike syn og meninger. Vi har nå fått bekreftet at Den norske kirke ikke er en demokratisk institusjon. Den roper skrikende høyt om både ytringsfrihet, religionsfrihet og dialog, men i praksis ser vi at kirken ikke forstår hva disse verdier, friheter og rettigheter faktisk betyr.

«De helliges samfunn» utgjør intet demokrati, men et samfunn hvor medlemmene er pålagt å bøye kne for den himmelske diktator: Herren, Faderen og Sønnen. Og ja, Kongen selv! Universets skaper og verdens hersker! De kristnes ultimate høydepunkt og tilfredsstillelse er å spise og drikke Jesu legeme og blod. Det er primitivt og avskyelig!

Troen er privat, sier de kristne (med forunderlig bifall av avisredaktører), men på samme tid: en politisk kraft OG en del av den troendes identitet. Og så klarer de ikke engang å presisere hva og hvem de «tror på»? Ganske merkelig.

(Jfr. Jonas Gahr Støres selsomme opptreden i Sarons dal i sommer og Dagbladets presentasjon av ham).

«Religion(en)» skal og må være offentlig, sier de kristne, men de vil ikke presisere hvilken religion de snakker om. «Gud tilbake i politikken» uttalte SV’s statsråd, Erik Solheim, triumferende for noen år siden, med god støtte fra Ap’s daværende utenriksminister, Jonas Gahr Støre. Ut fra den upresise formulering, forstår vi (selvsagt) at det er den kristne "Gud" det er tale om.

Såkalt «kristne verdier» danner grunnlag for kristne politiske partier, men plutselig handler ikke homofilt samliv om «kristne verdier», men om teologi! Det er morsomt å registrere hvordan kirkemakten og kirkepolitikkens aktører med både hjelpeløshet og taktisk dyktighet manøvrerer. Krf-leder, Arild Hareide, har nektet å svare på spørsmål om hva han stemte ved kirkevalget. Det er Den norske kirke som bestemmer, sier Hareide. Han kan altså ikke tenke selv?

Var det ikke et verdispørsmål likevel? Når det passer seg overlater Hareide de kompliserte verdispørsmålene til teologien, som på sin side heller ikke klarer å løse den «vanskelige saken» (biskopene er som kjent delt i dette syn).

Vi kan nok regne med at også den ordinerte presten Einar Gelius overlater noen "vanskelige spørsmål", som helveteslæren, til Den norske kirkes bispekollegium. For Ap i Bergen er det visst intet problem å støtte KrF’s ordførerkandidat, selv om hun taler i tunger, mener homofili er synd OG tror på helbredelse ved bønn.

Så kan man også forundre seg over teologiprofessor Sturla Stålsett og hans kirkeparti, som i sin besynderlige kampanje for homofile vigsler i Den norske kirke IKKE har våget å angripe pave Frans for hans forstokkede, reaksjonære syn (rettere: LÆRE).

 

----------------------

 

06.10.2015 (rev. 14.10. 2015) 

G. Ullestad