Det kristne diktaturet

«Men mine fiender som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne».

(Luk. 19:27)

 

«De (protestantene) fordømmer alle vranglærer som er oppkommet mot denne artikkel, som f.eks. manikeerne, som hevder at det er to opprinnelige makter, en god og en ond, like ens valentinianerne, arianerne, eunomianerne, muhammedanerne og alle av liknende slag. De fordømmer også samosatenerne, de gamle og de nye som, enda de påstår at der bare er en person, på utspekulert og ugudelig vis farer med talekunster om Ordet og Den Hellige Ånd, og sier at de ikke er særskilte personer, men at "Ordet" betyr det talte ordet og at "Ånden" er en skapt bevegelse i tingene».

(Den augsburgske bekjennelse fra 1536, populært kalt Augustana, art. 1. Om den evige torturstraff disse og mange andre grupper skal lide står skrevet i art. 17: «pine uten ende»).

 

Dette skriftet er stadig gyldig, offisiell lære i Den norske kirke. Martin Luthers helvetesstraff er hentet fra (den opphøyde og idealiserte) Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene.

Hvordan kirke-apologetene får dette heslige tankeinnholdet - verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn – til å forenes med frihet, demokrati, humanisme og toleranse vil de ikke diskutere offentlig. Men homofili diskuterer de gjerne, år etter år etter år...uten løsning!  

 

Alle kirkens 5 bekjennelsesskrifter kan leses her:  

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/augsburgske_bekjennelse.pdf 

http://hedning.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=327  

 

«I hvilken skole har de gått, de som begår overgrep mot menneskerettighetene – i øst eller vest – i det kristne kulturområdet? De kristne kirkers offisielle gudsrike-teologi har alltid fornektet menneskeverd og menneskerett hos alle som viser «ideologisk ulydighet» overfor dens troskrav, de gjør det fremdeles i sine konfesjoner, og de har i stor grad gjort det i sin dennesidige praksis – overfor vantro, kjettere, jøder osv.»

(Andreas Edwien)

 

Et «prestedrap» i en katolsk kirke er visst noe helt annet enn andre drap, og det hviskes forsiktig om «religionskrig». Merk den tilslørende språkbruken nedenfor:  

«IS’ hovedstrategi er å provosere fram mest mulig konflikt mellom Vesten og den muslimske verden, for slik å fremme den endetidskrigen de mener skal gi verdensherredømme. Ved å angripe kirken, vil de trolig forsøke å skape en front mellom muslimer og kristne».

(Vårt Lands lederartikkel 28. juli)

 

Man sier ikke «det kristne Vesten», for det er bare den arabiske verden som identifiseres med sin religion. Det finnes muslimske selvmordsbomber(e), men ikke kristen militærmakt, for ikke å nevne (kristne) førerløse droner som slipper bomber over muslimske land. Hvem styrer disse terror- og drapsmaskinene?

Atombomben ble oppfunnet og produsert av det kristne Vesten - og sluppet løs over Hiroshima og Nagasaki av det kristne Vesten. Noe mer altødeleggende og destruktivt er ikke mulig å tenke seg. I det militaristiske kristne Vesten produseres i dag nye typer kampfly og "supervåpen". Fredsbyggende? Hvem er FIENDEN? Heri ligger ingen "ærefrykt for livet" (jfr. Schweitzer), men forakt og dyp mistro til vårt fellesmenneskelige potensiale for å skape gode og fredelige vilkår på vår felles jord.

 

ISLAMKRITIKK VS. KRISTENDOMSKRITIKK

 

«Det ville vært fint, ikke sant, om militante muslimer ble fredfulle kristne».

(Espen Ottosen, Aftenposten 6. august: «Vi er alle misjonærer». Såkalt "fredfulle kristne" truer oss med evigvarende tortur hvis vi ikke underkaster oss den kristne gudens herredømme).

 

«Qureshi appellerer til "absolutt lojalitet" mot islam, Muhammed, tolkingstradisjonar. Dette er på mange vis parallelt til lojalitetstenking i resten av den abrahamittisk-profetiske tradisjon. Også Jesus kravde absolutt lojalitet, med bakgrunn i at han tala på vegne av Gud. Men Jesus hadde som kjent ein del andre verdiar og agendaer og handlingar enn Muhammed».

(Hallvard Jørgensens kommentar, Verdidebatt 7. august. Også den kristne kirke i dag, katolsk og luthersk, krever "absolutt lojalitet" fordi den påstår å "tale på vegne av Gud".)

 

«Islamistene mener at Muhammeds middelalderstat må være idealet for alle tider, fordi profetens liv åpenbarer Guds evige vilje». 

(Erling Rimehaug Vårt Land 27. juli: «Muhammeds idealstat». For de kristne er det slik at også profeten Jesu liv og idealstat "åpenbarer Guds evige vilje".)

 

http://www.vl.no/meninger/kommentar/muhammeds-idealstat-1.757967 

 

«De tror på alle påbud og forbud som Muhammed har gitt dem fra sin Allah. De tror at jihad gir dem fribillett til paradis. De er hellig ovebevist om at ikke-muslimer har mindre verdi og derav skal ha færre rettigheter. Nei, Fugelli, islams tekster er ikke som Det nye testamentet, og Muhammad var Jesus’ rake motsetning».

(Hege Storhaug, Dagbladet 10. aug. 2016)

 

Dette er virkelig morsomt! Per Fugelli har i følge Vårt Land ingen Gud og ingen himmel, men HAN HAR JESUS (akkurat som Hege Storhaug). Disse to autoritetsdyrkerne har altså samme forbilde: en dommedagspredikant fra oldtiden!

«Om ikke Fugelli lever etter Jesu ord om sannhet, kan ingen ta fra ham hans kjærlighet til mannen fra Nasaret. Han er «forelsket i Jesus», sier han...

- Jeg tror på Jesus. Ikke som Guds sønn eller født av en jomfru, men han er virkelig og har hele tiden i 73 år vært min helt. Han står for alt vi bør strebe mot».

(Per Fugelli, Vårt Land «Min tro» 7. mai 2016).  

 

Alt dette lyder som «hakk i plata». Vi møter i disse og lignende innlegg den samme, monotone leksa. Det samme selvtilfredse hovmod. Og den velkjente dualismen. Selvkritikk er et fremmedord for kristen-apologetene. Jesus er uangripelig, selvsagt fordi han i kirkens bekjennelse og læregrunnlag ikke er menneskelig, men opphøyet til "Gud selv" og "Guds eneste Sønn".

De kristne har skilt seg ut fra verden - med oldtidsprofeten Jesus som «ledestjerne». Se innlegget nedenfor på Verdidebatt som meget godt bekrefter de kristnes elitisme og eksklusivitet. De er "supermennesker": utvalgt, hellige, skyldfrie, rettferdiggjort.   

Og la det være sagt med en gang: formuleringen "Guds barn" eller "Guds døtre" finnes ikke i Det nye testamentets grunnlagsskrifter. Her finnes bare "Guds sønner". Oversettelsen til "Guds barn" er en skriftforfalskning foretatt av Martin Luther.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11654516/#post_11654516

 

Jesus var en eskatologisk-apokalyptisk kriger. Hans opptreden er til tider svært aggressiv. Det er knapt mulig å forstå hvordan Jesu mytologiske, før-vitenskapelige og pre-historiske autoritetstenkning og dualisme kan appellere til dagens godt utdannete, opplyste mennesker.

Måtehold, dialog og forsoning inngikk ikke i den (kosmiske) endetidskrigen Jesus ventet på i sin levetid: striden mellom «Guds sønner» og «Satans sønner».

Om Jesu idealstat (gudsriket) kan leses i kap. III s. 39f. i Andreas Edwiens bok «Jesus i konflikt med menneskerettighetene» (1979): «Hans samfunnsideal et diktatur med ham selv som autokratisk hersker. I denne rolle et forbilde for despoter». 

Den autoritære tenkning er gjennomgående og konsekvent i den kristne kirkes teologi og historie.

 

I Matteus 5: 44 står det i følge Øyvind Schønnings selektive og polariserte religionssyn (jfr. Verdidebatt):

”Men jeg sier dere:  Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.”

Ved å lese hele Matteus-evangeliet, vil man få et langt mer sammenhengende bilde av Jesu lære og predikantvirksomhet enn hva Schønning presenterer. I Jesu voldsdualisme i evangelieskriftene finnes ingen «gylden middelvei». Hans grusomme straffetrusler over sine fiender (teologiske meningsmotstandere) har Schønning VALGT å ignorere. Da har VI god grunn til å ignorere Schønnings blogg på Verdidebatt.

I Koranens sura 9.5 står det slik, stadig i følge Schønning (han har plukket ut skriftsteder som passer for hans polemikk mot islam):

”Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag, så la dem dra sin vei. Gud er tilgivende, nåderik».

Det er her balansen er så slående skjev og inkonsekvensen så påfallende. Her trekkes voldsordene i Koranen frem, mens Jesu voldsord i evangelieskriftene forties. Hvilken av de brutale, morderiske guder i disse hellige skrifter som er mest nådeløs eller nåderik kan nok diskuteres. De er begge både nådeløse og tidvis barmhjertige. Det samme gjelder for disse guders profeter: Muhammed og Jesus. Den meningsløse konkurranse mellom dem avslører disse religionenes umodenhet (skjønt vi vet jo at islam verdsetter Jesus som profet).

Deres etterfølgere og tilhengere har vist mer av korangudens og bibelgudens erobringsvilje, krigslyst og brutalitet enn av fredstanker. Kristne og muslimer har gjennom historien ganske opplagt foretrukket de voldelige (demoniske) aspekter ved deres guder.

Disse to autoritære og totalitære religioner har derfor tilnærmet samme problem i dag: de evner ikke å forklare (rasjonelt) eller begrunne (fornuftig) voldsutgytelsene i historisk tid. Ingen av dem kan med noen legitim rett hevde å være en kjærlighetsreligion eller en fredsreligion.

Kravet til underkastelse, diskriminering i mange former, krig og erobring er ikke verdier vi verdsetter i dag.

 

Sindre Bangstad er en forsker som stikker hodet frem igjen. Han titulerer seg som sosialantrolpolog tilknyttet Det teologiske fakultet, som KIFO-forsker og salafisme-forsker. Han bærer mange hatter.

Til Vårt Land sier han 9. august: 

«Kampen om hvem som representerer den rette islam i Norge har blitt markant polarisert de siste årene».

Da kan vi straks spørre: hvem representerer den rette kristendom i Norge? Hvem taler på vegne av «alle kristne» i Norge? De konservative? De liberale? De bibeltro? De progressive?

Som nå det morsomme angrepet fra den ordinerte presten Gyrid Gunnes på Hanne Nabintu Herlands opptreden i anledning Olavsfestdagene i Trondheim. Disse to kvinner er begge kristne (les: Kristus-troende), og de befinner seg i hver sin ytterkant. Presten Gunnes har hatt mange rare stunt («performance») i det offentlige rom. Hun slipper til i Klassekampen, men hun er utestengt fra prestetjeneste i Den norske kirke. Så hvem snakker hun på vegne av?

«Rett kristendom» og «rett lære» finner vi ganske enkelt i de fem autoriserte bekjennelsesskriftene!    

Vi aner mye potensielt konfliktstoff når (norske) muslimer nå opptrer etter de samme konfliktlinjer som kristendommen det siste århundret i vårt land, som f.eks. den meget stygge, uverdige splittelsen mellom Menighetsfakultetet og Det teologiske fakultet. Polariseringen er sørgelig velkjent i kristendommens teologi og historie. Og fortsatt strides de ulike fraksjoner og kirkesamfunn  om hva som er «rett bibelsyn».

Splid og konflikt skjærer ikke bare dypt mellom religionene, eller mellom de kristne konfesjonene, men også innad i ett og samme kirkesamfunn. All denne infantile kjeklingen blir vi eksponert for i det offentlige rom. Den har ingen samfunnsnytte! Den forgifter og forsimpler tanke- og åndsliv.

Vi ber derfor om at slik intern splid og krangel blir ført på BAKROMMENE! Vi har fått mange nok eksempler på hvor splittende og konfliktskapende disse to religionene er. La oss nå få fred.

 

Islamkritikk blir omfavnet av de fleste medier. Men den gode og såkalt «nåderike» Jesus i NT (motsatt den onde Muhammed i Koranen) finner vi få eksempler på i kirkens skrift- og læregrunnlag, i dens historiske praksis, i kirkemøtenes vedtak gjennom historien, eller i de maktinstitusjoner kirken bygget opp.

Det er det primitive hevnbegjær hos Jesus fra Nazareth vi kjenner igjen i kirkens historiske praksis. Kristendommens «fiender» er blitt truet og straffet med pine, tortur og død, helt fra 400-tallet og påfølgende årtusen. Kirken hentet Jesu (hinsidige) straffe- og torturanstalt ned til jorden. Uten Jesu sjelelige rasisme – dualismen – er det umulig å forklare kirkens voldsbarbari.

 

Med grenseløst hovmod skryter kirken og dens apologeter på seg æren for Europas sivilisering og humanisering. Med all dokumentasjon som foreligger om forfølgelser, vold og terror kan vi bare undres over realitetsorienteringen og tankeforstyrrelsene.

Handler det om en dyptliggende moralsk defekt, autoritetsdyrkelse/førerdyrkelse eller intellektuell latskap?

 

ÅNDELIG KRIGFØRING

 

Korskampanjen som nå pågår på Internett er en form for «åndelig krigføring» (les Dagen og Vårt Land). Korset er et voldelig og voldsomt aggressivt symbol. Kirkens «hellige kriger» gjennom historien ble ført under korsets banner. Utallige krigere og soldater er blitt dekorert med korset for heltemodig innsats. Utallige kristne militarister er helgenkåret, som voldsmannen og krigerkongen Olav «den hellige». Så viktig er denne primitive voldsmann og krigerhøvding for kirken at planleggingen av tusenårs-jubileet i år 2030 allerede har pågått i mange år.

Hva i all verden betyr det at han oppfattes som og stadig omtales som DEN EVIGE KONGE?  

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/MAMMON/Olavsfestdagene-372911

 

Nå er misjonsgeneralene på offensiven for å blankpusse kirke-kristendommens teologiske våpen: HELVETESBOMBEN! Biskop Tor Berger Jørgensen vil avskaffe atomvåpen, men ikke helvetesbomben!  

Se Tor Berger Jørgensens innlegg om muslim-misjon og Daniel Joachim Kleivens Kina-misjon på Verdidebatt samt Ottosens siste innlegg i Aftenposten, med den famøse, svært villedende tittelen: «Vi er alle misjonærer». 

Nei, det er vi ikke!

 

https://snl.no/misjon 

https://no.wikipedia.org/wiki/Misjon

https://no.wikipedia.org/wiki/Kategori:Norske_misjonsorganisasjoner

 

Se også de makabre oppslagene i  de kristelige dagsavisene Dagen og Vårt Land nedenfor. Alt synes mulig og akseptabelt i den kristne misjonsimperialismens hensikt. Man finner nesten ikke ord for handlinger som dette (i et dypt voldsherjet og religionssplittet land som Irak).

Noe ønske om religionsfred er dette ikke uttrykk for. Det vil nok snarere piske opp religionshatet, i god kirkelig tradisjon. Men metodene forteller mye om kristendommens selvforståelse; den betrakter seg som overlegen alle religioner (her: islam), og som sådan benytter den alle tenkelige og utenkelige midler. Også ulovligheter, som såkalt «bibelsmugling» har kristne misjonærer skrytt på seg.

All moral og lovlydighet kan man glatt sette til side for kristendommens (verdens)utbredelse. I stater hvor kristen misjon er underlagt visse restriksjoner, opererer kristne misjonærer med en skjult eller dobbel «identitet» for myndighetene (jfr. såkalt «teltmakermisjon»).

Med store, trykksterke bokstaver blir slik misjonsvirksomhet uttalt, forklart og begrunnet her.

 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/MISJON/Bibeldropp-med-droner-373278

http://www.vl.no/nyhet/dropper-bibler-med-droner-over-is-1.763148 

 

http://www.emmaus.org/wp-content/uploads/2014/04/Fagseminar-teltmakermisjon.pdf 

https://no.wikipedia.org/wiki/HimalPartner 

http://www.nlm.no/nlm/norge/region-soervest/nyheter/misjonsarbeid-i-lukkede-omraader

 

Frafalne, sekulære og/eller kritiske muslimer blir beundret og fremhevet fra høyre til venstre i vårt lands stadig kristelige mediaflora. De er HELTER, mens frafalne kristne eller kritikere av kristendommen er «religionsfiendtlige». Kanskje fordi de ikke omtaler seg som "sekulære kristne"? 

Den som bruker kristen-navnet signaliserer at han/hun befinner seg litt innenfor den kristne tradisjon. Det betyr ofte at man sier noe positivt om Jesus (som Per Fugelli og Hege Storhaug), eller at det (utilsiktet) oppfattes slik av de kristne. Da er de godt fornøyd.  

Jeg personlig har aldri forstått denne type selvbetegnelse. Min livsholdning vil jeg aldri på noen som helst måte knytte til ordet "kristen", eller til noe som kan assosieres med kristendom, Kristus eller noe "kristent" og "kristelig".   

 

I vårt demokratiske samfunn søkes kirke- og kristendomskritikere («fienden») bekjempet med andre midler enn tidligere, bl.a. gjennom fortielse, latterliggjøring og baktalelse. Og de benytter alle medier som mikrofonstativ (prekestol). 

Den minste antydning til kirke- og kristendomskritikk i mediene blir av Vårt Land (og ny-apologetene) blåst opp og utlagt som et angrep på ytringsfriheten og religionsfriheten. Eller, vi får høre at vi er uvitende om den kristne teologi. Som om teologi kan gjøre noen klok!

Nå nylig har vi på Verdidebatt fått demonstrert den kirkelige hersketeknikk fra de to rasende, arrogante (katolske) herrer:  Eirik A. Steenhoff og Olav Rune Ekeland Bastrup.

Verdidebatts redaktør og moderatorer lar det hele passere. Det er visst presse-etisk forsvarlig.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11654098/

 

Det finnes få tegn til teologi- og dogmekritikk hos de mange (kirke-lojale) skribenter i Aftenposten og andre toneangivende aviser. Hvilke akademiske titler de skjuler seg bak, hjelper dem lite. Vi kjenner dem igjen.  

Mangel på selvkritikk synes å være en alvorlig skavank hos kristen-folket. Espen Ottosen siste innlegg i Aftenposten oser av selvtilfredshet, men avslører bare den forstenede dogmatikkens begrensninger. Han har stivnet og stagnert i det dogmatiske fengsel, og derfor vet vi til enhver tid hva han vil si. Det finnes ingen overraskelser, ingen nytenkning. Alt er sørgelig forutsigbart. Når Ottosen og andre kristne skribenter dristig titulerer seg som "filosofer" forventer vi en ganske annen intellektuell redelighet, åpenhet og kritisk sans.  

 

RELIGIONSDEBATT I MEDIENE

 

Medienes religionsdekning er jevnt over servil og fordummende, kanskje fordi Den norske kirke, de teologiske fakulteter og Vårt Land fortsatt styrer i kulissene?  Man er svært forsiktig med å påkalle den kirkelig-teologiske vrede. Kirkens "makt over sinnene" går via mediemakten.

Aftenposten og VG samt mange regionaviser, som eies av det konservative kirkelojale Schibsted-konsernet, er bare ett eksempel. Vårt Lands mediehus eier både Dagsavisen og Rogalands avis. Det er vel mulig at det er inngått en slags stilltiende «overrenskomst» om at bare avisen Vårt Land skal ta hånd om religionsdebatten.

I Klassekampens ukentlige religionsspalte er det for det meste islam/islamisme som diskuteres og presenteres. Religions- og kristendomskritikk er ganske fraværende. Kristen forkynnelse har Klassekampen i årtier overlatt til katolske patere/munker, først (avdøde) Arnfinn Haram, så Haavar Simon Nilsen. Sistnevnte skriver også i ukeavisen Dag og Tid og i Vårt Land (slik den katolske konvertitten Eskil Skjeldal har vandret fra Klassekampen, og derfra til Dag og Tid og Vårt Land). Disse spaltistene har fått utbre seg i Klassekampen med de utroligste påstander - uten kritikk og motinnlegg!  

Nå sist er Koranen også tema for Klassekampens spaltist og teolog/prest Gyrid Gunnes. Det ligner en avledningsmanøver. Hvorfor Gynnes ikke heller skriver om den kristne bibel, Det nye testamente, er jo et spørsmål å stille. Det burde da være nok å ta av når det gjelder tilblivelse, revisjoner, tolkningstradisjoner og forfalskninger? Nei, hun vil heller skrive om Koranen! Det er klart vi kan undres over hvilke beveggrunner hun og Klassekampen har. En (ordinert) teolog som er mer opptatt av Koranen enn av Det nye testamente!?  

Trygve W. Jordheims tøysete innlegg i Vårt Land er eksempler på hva vi IKKE vil ha i avisspaltene. Med bakgrunn i Aftenpostens leserinnlegg av Marianne Sunde, forteller Jordheim at han synes det må være greit «å himle med øynene når folk vil ha en avis med nyheter og innsiktsfulle almenngyldige kommentarar». Hvor avslørende!

Det blir klart at vi befinner oss på ulike «planeter», og det er kanskje ikke rart at Vårt Land sliter med lave opplagstall (den overlever på rundhåndet pressestøtte, og stadig flere himler nok med øynene over denne). Det viser seg at avisen ikke får flere lesere om den knytter til seg såkalt «liberale» teologer, human-etikere eller muslimer som spaltister. Det blir ikke mindre «religiøst preik» av den grunn.

Vi alminnelige avislesere må også ha lov til å «himle med øynene» når religionsoverdosen i Aftenposten og Vårt Land tar helt overhånd. Jordheim innrømmer kjekt at det er vanskelig å bli enig om hva som er «en fornuftig religionsdekning når virkeligheten drar i så forskjellige retninger...». Ja, det er nettopp den særegne tankeboblen de kristne befinner seg i, som gjør fornuftig religionsdebatt så umulig.

«Tro» (les: Kristus-tro) er det magiske ordet som blokkerer all saklig meningsutveksling. På et slikt grunnlag er det ikke mulig å møtes som gjensidig likeverdige samtalepartnere.

Alle honnørordene kristenfolket smykker seg med, synes bare som et «spill for galleriet». De leker demokrati, dialog og religionsfrihet. Ny-apologeter skolerer seg i filosofi, ikke av interesse for tenkning, men i trosforsvarets tjeneste. De går på kurs i apologetikk for å lære å argumentere FOR troen MOT kritikk. De lærer bl.a. hvordan de skal angripe ateistene.

Den kristne religion står på leirføtter. Læregrunnlaget og hele det teologiske byggverket har en så SVAK grunnvoll at den ikke tåler den minste rystelse. Derfor er det heller ikke ved argumenter den har blitt stående i nær 2000 år, men ved indoktrinering, trusler og maktbruk.

Det er den såkalte «ny-ateismens» kraft og tyngde, dens utbredelse særlig det siste tiåret som har mobilisert kristenfolket til voldsom apologetisk iver (tankesmien «Skaperkraft» er en slik motreaksjon).

Men dessverre, ingen nye innsikter er fremmet fra denne kant. Ingen ny kunnskap. De tråkker i gamle spor. De «går i barndommen», kan man si. De lengter tilbake til den autoritære tidsalder. Denne form for regresjon og/eller hjemlengsel – som også "tvilens uutholdelighet" - har ført mange lutheranere til katolisismen: Faderhuset.  

Å overlate tenkningen til Paven er et tegn på umodenhet.

Nå er vi nylig blitt fortalt at også «studentmiljøet er religionsfiendtlig». Dette er typisk språkbruk og vinkling i Vårt Land. At likegyldighet/overbærenhet eller kritikk blir omformet til FIENDTLIGHET i en avis som Vårt Land, kan vel ikke overraske noen. 

 

«KRISTNE VERDIER» 

 

Hvorvidt Vårt Land har «trikset» med opplagstallene, gjenstår å se. Intet kan lenger overraske oss. Det er ikke lenge siden skandalen rundt avgåtte sjefredaktør Simonnes’ grådighet ble avslørt. Denne kristelige avisens selverklærte fokus på «verdier» viser seg å ha lite med ETIKK å gjøre. Verdiene er plastiske, men først og fremst er de «kristne». De skilles ut ved en egen målestokk og egne referanser som storsamfunnet og almenheten ikke lenger deler.

Verdiene er kristne – for de kristne. Det vanskeliggjør all kommunikasjon.  

Problemet med lave opplagstall består i at færre og færre deler Den norske kirke, Jordheim og Vårt Lands virkelighetsoppfatning. Med det verdensbildet som daglig og ukentlig forkynnes i Vårt Land (og fra alle prekestoler), har ikke avisen noe å si av interesse for den opplyste majoritet.

Den «tro» som utgjør avisens grunnlag og profil, er uten mening. Kirkespråket og trosspråket har ingen gyldighet utenfor kretsen/gruppen/sekten.

Det er nok fryktelig vanskelig for kristen-Norge å akseptere at kirke-kristendommens troverdighet og autoritet svekkes år for år. Det går bare én vei. Teologiens oppløsning har gått for langt (delvis frembrakt av kirkens «liberale» teologer), og kirken kan ikke gjenvinne tapte skanser.

Espen Ottosens monotoni i Aftenposten er bare et symptom på den isolasjonsskade kirke og kristendom lider av. Kommentarfeltene viser at han og hans likesinnede er helt uten kontakt med leserne. Det finnes ikke snev av nysgjerrighet for hva Ottosen står for.

Når spørsmålet om søndagen skal oppfattes som hviledag, oppstandelsesdag, høytidsdag- og helligdag eller «motstandsdag» blir en viktig sak og stridspunkt (jfr. Rimehaugs blogg på Verdidebatt), kan vi med god grunn undre oss over avisens prioriteringer. Avisen forstår visst ikke at slikt tankestoff er meningsløst for utenforstående. Men det forteller mye om avisens oppfatning av «verdier» og «debatt» at den publiserer Rimehaugs kommentar på sitt debattforum. Vi har mange grunner til å «himle med øynene».

Rimehaugs fantasifulle fabuleringer om søndagens revolusjonære kraft har vi ikke oppdaget. Det er lite trolig at vi noensinne vil begripe Rimehaugs  «påvisning av at budet om å helligholde den sjuende dagen er helt grunnleggende for hele det bibelske budskapet». Innenfra sett er det hele enkelt: søndagen er Jesu oppstandelsesdag! Slike rare, interne refleksjoner utvider nok ikke Vårt Lands leserskare.

Hva skal denne avisen gjøre når dens høye ambisjonsnivå ikke står i forhold til resultatene? "Troen" er ikke relevant!

Som sagt, kristen-folket skryter på seg opphavsretten til alle gode «verdier». Vi hører og leser om «verdidebatt» - «verdiavis» - «verdibank» - - - Så kommer den ene kollapsen etter den andre.

Vi finner oppslag om utallige maktovergrep og manipulasjon i kristne miljøer og menigheter i vår tid, krav om (ekstern) granskning av mediehuset Vårt Land/Mentor Medier, det skandaløse og velkjente utspillet om Utøya-massakren fra lederen for partiet De kristne (dette er ikke er noe nytt) OG en ny overgrepshistorie, nå begått av en KrF-politiker i Hordaland. Fra den katolske kirke kommer det stadig nye overgrepshistorier. Det tar ikke slutt. Korrupsjons-skandaler dukker jevnlig opp, også i kristen-lutherske miljøer.

Småligheten og trangsynet vedvarer, for Hareides deltakelse i årets homoparade har skapt mye rabalder innad i KrF. Kirkepolitikk og lærespørsmål er noe ganske annet enn etikk og verdier. Avisen Vårt Land har mye å holde styr på, som også den katolsk-troende Njål Kristiansen på Verdidebatt. Så kom nylig også avsløringene om 17 nye anmeldelser til politiet om seksuelle overgrep i Tysfjord kommune, hvor den (kristen-lutherske) læstadianske menigheten står i sentrum.  

Det var greit så lenge Vårt Land kunne isolere medlemsjuks og seksuelle overgrep til Den katolske kirke. Avisen er som kjent svært dyktig når det gjelder å tørke skiten av på andre. Nå baller det på seg med så mange interne «saker» at vi kan føle en viss medlidenhet med Den norske kirke, Vårt Land, KrF, Høyremann og katolikk Njål Kristiansen.  

Vi har også hørt om drikkepress, mobbing, pillemisbruk og pornoavhengighet i kristne miljøer. Det er alltid noen som føler trang til å bekjenne sine synder, gjerne også offentlig. Men hvem er det som «frister» dem til syndige tanker og handlinger? Er det Gud eller Satan?

«Led oss ikke inn i fristelse», har de kristne bedt i sitt i Fader Vår gjennom utallige århundrer. Nå har teologene plutselig fått endret ordlyden.  

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Var-Far-i-himmelen---Fadervar-i-ny-oversettelse-515217b.html 

 

Vårt Lands «Verdidebatt» er et grotesk eksempel på hva som skjer når avisen forsøker å monopolisere og kontrollere religionsdebatten i vår offentlighet. Debattforumet er redusert til et slags kirkerom, bedehus og misjonsmøte. Vi som kjenner slike miljøer fra innsiden vil lett kjenne igjen kristenhetens tenke- og talemåter. Det er som om tiden har stått stille. Vi ser også at kristne debattanter hopper frem og tilbake mellom kommentarfeltene på Verdidebatt og i Dagen.  

Debattredaktør og moderatorer (hvem?) på Verdidebatt vil tydeligvis ha det slik. Kanskje også de utallige prester, teologer og biskoper som er registrert på forumet? Deres TAUSHET er talende. Som «hyrder» korrigerer de ikke sine «får». Nei, hvordan kan de vel det, når de selv er menighetens og «fårenes» troslærere og veiledere? Det kan tenkes at de er godt fornøyd med sine konfirmanters og elevers skrekkelige uttalelser på Verdidebatt (bare de slipper å uttale det samme selv).

Ekstremismen og fundamentalismen har vært der hele tiden, men nå er den kommet opp til overflaten også på Verdidebatt.

Når apologetene søker å monopolisere (les: kristne) våre moderne samfunns sekulære idealer og verdier, bør de jo i det minste kunne vise til historiske eksempler hvor demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetstenkningen har vært praktisert av de kristne kirker og kirkestater. Det gjør de ikke, for det finnes ingen humanisme, sosial-etisk eller liberal-demokratisk tendens eller praksis i de kirkelige bekjennelser, vedtekter og institusjoner de foregående årtusen.

Den kristne kirke har ikke etterlatt seg noe av betydning på disse vitale områder i menneskeliv og samfunnsliv. Tatt i betraktning den selvskrytende retorikken OG den faktiske politiske makt og innflytelse den kristne kirke har utøvet i halvannet årtusen, er det underlig at den ikke har noen konkrete resultater å vise til, verken sosial-etisk, rettslig eller politisk.

Den kristne kirke har sviktet totalt, selvsagt fordi den helt fra oldtiden allierte seg med herskermakten: keisere, konger, fyrster og stormenn. Kirken forsøker å fraskrive seg også dette ansvar, ved å framstille seg som et viljeløst "offer" for statlig styring og kontroll. Historien forteller noe ganske annet.

Vatikanstaten er et ypperlig eksempel på at «Vestens idealer» ikke har påvirket Den katolske kirke: VERDENS STØRSTE, MEKTIGSTE OG ELDSTE KIRKESAMFUNN. Den er autoritær, statisk og reaksjonær. Det finnes ingen tilsvarende religiøs-politisk mannsstat i verden. Det anfekter ikke de kristne, utrolig nok.

Hallvard Jørgensens siste kommentar på Verdidebatt er illustrerende og avslørende:

http://www.verdidebatt.no/halnorjoe/?replies=true 

 

Den kristen-katolske Vatikanstaten er selvsagt intet forbilde for vår moderne tid, verken for samfunnsdannelse eller moral. Pave Frans er en religiøs-kristen diktator - med Jesus som forbilde. Vi vil ALDRI leve i et slikt religiøst diktatur!

Ingen katolsk pave eller luthersk biskop kan påtvinge oss en tenkemåte, et sett leveregler og læresetninger vi må underkaste oss for å oppnå «frelse» i den hinsidige verden. Vi har ingen evighetslengsel.

Vi har tvert om lykkeligvis erfart at vi kan skape gode, levedyktige samfunn i dette liv. Vi trenger absolutt ikke kirkenes steinharde dogmer, livsfjerne teologiske teorier og «frelseslære» (soteriologi) for å leve et godt liv i samfunn med våre medmennesker.

 

DEN KRISTNE KIRKES HISTORIE     

 

Katolske munker og geistlighetens maktbegjær, intriger, materielle grådighet og seksuelle utskeielser gjennom det foregående årtusen er selvsagt intet tema for de kristne historieskrivernes interesse. De søker å unngå slike ubehagelige tema, og derfor må VI unngå DEM og heller oppsøke uavhengige, nøkterne historikere.

Men korrumperingen («egoismen»?) i romerkirken startet med det avgjørende, berømmelige Nicæa-møtet i år 325, hvor den despotiske keiser Konstantin ble hyllet og opphøyet av kirkemøtets delegater (2-300 biskoper).

Også militarismens språk og symboler er fremtredende i mange av de kristne kirkers skrifter, helt frem til 2. verdenskrig i det forrige århundret. At medlemmene av ungdomsbevegelsen «Jesus Revolution» kalte seg Kristi soldater, er da ikke noe nytt!

Kristendom og militarisme, i skrift og historie, har vært nøye sammenbundet i mer enn 1700 år.

Det er ingen stor overgang fra den helgenkårede Martin av Tours (300-tallet), tempelridderne og Bernhard av Clairvaux (fra 1100-tallet), til den aristokratisk-krigerske Jesuittordenen på 1500-tallet.

http://edwien.no/tema/voldsideologi/  

Tyske teologer i det forrige århundre har avgitt mange skrekkelige uttalelser om de to verdenskrigene («den hellige krigen») som drepte ca. 50 millioner mennesker.

«Den evangeliske kirke har alltid trofast delt det tyske folks skjebne. Til våpen av stål har den gitt uovervinnelige krefter fra Guds ord...derfor går vi i forbønn for Føreren og riket».

«Jesus er feltherren, de kristne er hans soldater».

Vi er mer forferdet enn imponert over hva kristenheten har prestert gjennom de foregående årtusen. Men det er forståelig hvorfor sensureringsiveren gjør seg så sterkt gjeldende, i aktuell kristen (og muslimsk) apologi.  

--------------------- 

 

Den muslimske konvertitt Linda Noor presenterer seg slik på Verdidebatt:  

«Jeg er ingen utbryter, men en helt vanlig sunni-muslim, som tar klar avstand fra sekterisme og andre former for overlegenhets-tenkning. Jeg har bakgrunn fra flere års frivillig arbeid i Rabita moskeen (hvor jeg fortsatt er medlem) og flere år som moderator på nettsiden Islam.no.

Å fremstille meg som en som kjemper mot muslimers rettigheter er direkte usannferdig. Jeg har engasjert meg sterkt mot diskriminering og hets av kvinner som bærer hijab og jeg har forsvart hijab i politiet og gått hardt ut mot forbud av barnehijab og niqab. Jeg har støttet at muslimske elever må kunne få be på skolen, som kristne elever har adgang til.

Jeg ønsker i likhet med Mohammed Usman Rana, og mange andre norskmuslimske samfunnsdebattanter å vise at det ikke er en motsetning mellom å være norsk og muslim. Det er helt uforståelig at det fører til krigserklæring fra Islam Nets leder».

 

Den kristen-norske Espen Ottosen og den muslimsk-norske Linda Noor synes ganske samstemte i i sine ortodokse/konservative standpunkter, teologisk og moralsk. Deres synspunkter vinner liten oppslutning og liten sympati i kommentarfeltene. Det er et godt tegn.

Vi vil ikke ha deres religiøse belæringer og forskrifter om homofili og hijab, dvs. om seksualitet/samliv og klesdrakt. De har intet guddommelig mandat til å påtvinge oss sine forskrudde ideer, med opphav i oldtidens profetskikkelser og åpenbaringsreligioner.

Den historiske utvikling har for lengst PARKERT dem. De har intet å si oss i dag. De tilhører RELIONSHISTORIEN! At 2 - 3 milliarder mennesker ennå bøyer seg lydig for disse primitive oldtidsprofeter, viser bare hvordan den religiøse indoktrinering virker og fungerer.

Religionspsykologien er dessverre et meget underkommunisert forskningfelt. Det kan skyldes at teologene har "okkupert" faget.

Vår "norskhet" vil vi ikke ha forbundet verken med kristendommen eller islam, men utelukkende med de grunnlovsfestede prinsipper: demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene. 

At de to nevnte autoritære og imperialistiske religioner ikke kan eller vil respektere og etterleve våre vestlige kultursamfunns ypperste frembringelser, verdier og rettigheter meget hardt tilkjempet fra Opplysningstiden, er et (sekterisk) internt problem de må løse i "bakrommene" sine.

Alle kunstige behov og problemstillinger kristendommen og islam konstruerer, er helt uten interesse og relevans for vår tid. De befinner seg helt i bakleksa og har intet å tilføre oss. Sant og si har vi liten interesse for hva de kommer fram til. Espen Ottosens innlegg i Aftenposten er jo bare til å gremmes over, eller gjespe over.

 

Vi trenger ingen bastante, dogmatiske postulater/læresetninger som "krykker" for vår undring og våre ubesvarte spørsmål om livets og universets mysterium.

Vår tanke er fri! Men den kristne og muslimske tanke er alt annet enn fri. Tanketyranniet fra dette hold gjør seg gjeldende i alle medier.

 

(Men en debatt i offentligheten mellom Gyrid Gunnes og Linda Noor om hvorvidt de tilber samme gud, kunne nok ha en viss interesse).

 

«KIRKEADELEN»  

 

Det er ikke mye som tyder på at de kristne i vårt land og i det øvrige Vesten har lagt romerkirken/pavekirken og lutherkirkens «evige mønster» bak seg (les: autoritære regimer).

Kirkeadelen har bestått i mer enn 1700 år. Det er bare å studere pavemakten og Peterskirken, de 11 biskopene i Den norske kirke OG de ortodokse patriarkene i deres utrolige prakt og ytre staffasje.

https://www.bing.com/images/search?q=peterskirken+i+vatikanet&qpvt=peterskirken+i+vatikanet&qpvt=peterskirken+i+vatikanet&qpvt=peterskirken+i+vatikanet&FORM=IGRE 

Alt er til ære for Gud, må vite. Den kristne guden trenger materiell luksus og kostbarheter for å blidgjøres. Ja, og så trenger han et fysisk hus (store, praktfulle kirkebygg) å bo i. Helst en katedral eller domkirke. I Nidarosdomen føler han seg «hjemme» (sammen med Olav den hellige, Per Arne Dahl, kronprinsesse Mette-Marit og Jonas Gahr Støre). Her ble den treenige eller firfoldige makten samlet i 2010:  STAT - KIRKE - KONGEHUS - MEDIER.

  

http://www.dagbladet.no/2010/07/29/kjendis/kronprinsesse_mette-marit/kronprins_haakon/jonas_gahr_store/nidarosdomen/12759696/ 

https://www.nrk.no/norge/mette-marit-snakket-om-kjaerlighet-1.7228005

http://www.tv2.no/a/3256109

 

Og i 2013 en ny selsom seanse i Nidarosdomen med Per Arne Dahl. Gjester: Ole Paus, Jon Michelet og Per Fugelli.

https://radio.nrk.no/serie/gudstjeneste-radio/DMPT05003113/04-08-2013

 

(En mer beskjeden moske eller synagoge kan ikke romme den kristne allhærs Gud:  himmelens og jordens skaper, verdens frelser og dommer).

 

FØYDALISMENS SAMFUNNSORDEN

 

De kristne har rettet mange anklager mot oldtidsprofeten Muhammed. Han beskyldes for å være en hensynsløs kriger, erobrer og hærfører. Han kritiseres for pedofili og for sine mange koner. Men de mener vel ikke at "barnebruder", flerkoneri og trellkvinner ("friller") var ukjent blant kirkeadelen i den kristne oldtid og middelalder? Alle kristne herskere tiltok seg friheter.

Se forøvrig Erik Bergs kommentarer på Verdidebatt, som denne

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11574644/?next=40#post_11575016

 

Det er rart at kristenheten ikke vier samme oppmerksomhet til "sine egne kristne herskere, hærførere og diktatorer" (deres moral og livsstil). Mennesker og samfunnsdannelser i oldtiden og middelalderen - israelittisk, orientalsk eller romersk-kristen - hadde på langt nær den samme forståelse og følsomhet for de idealer og "menneskerettigheter" vi i dag hyller.

 

«Den politiske historie i tidlig middelalder er kirkens historie, og mange av dens tidligere ledere var menn med så vel verdslig som åndelig makt. Det ble fort oppdaget at religiøs enhet var med på å skape nasjonal identitet og tilhørighet, noe kirken stadig utnyttet. Kirkebygging ble derfor brukt som symbol på både åndelig og politisk makt.

Kristendommen påvirket føydalsamfunn, bysamfunn, keiser og konger. Krangelen mellom pave og keiser dreide seg stort sett om politisk makt, ikke så mye holdningene til kristendommen. F.eks. hevdet keiseren at han hadde fått sin makt i kraft "av Guds nåde", og at han var en forsvarer av kristendommen». 

 

Frankerkongen Karl den store (742 - 814) ble SALVET og KRONET til romersk keiser av paven.

"Karl den Store lot seg krone av Paven i Roma, den første juledag år 800. Aachen skulle bli kroningsbyen for tysk-romerske keisere i nesten 600 år, fra Otto den I. i år 932 til år 1531, da keiser Ferdinand den I. satt på den samme primitive steintronen, som har stått her siden 800-tallet, som fremdeles er å se i Pfalzkapelle – dagens domkirke".

"Karl drev med ivrig kristning av områdene han kom over, men var selv ganske pragmatisk på visse fronter. Han giftet seg 5 ganger gjennom livet, og hadde flere koner og barn på si. Han var også ganske brutal mot lokale revolter".

 

https://snl.no/Karl_1_den_store

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/karlstor

http://kirkehistorie.com/middelalderen/olavdh/Karl_den_store.htm

 

https://www.bing.com/images/search?q=karl+den+store&qpvt=karl+den+store&qpvt=karl+den+store&qpvt=karl+den+store&FORM=IGRE

 

I det føydale, autoritære og statiske middelaldersamfunnet tilhørte kirken den priviligerte overklasse. Vi kan snakke om et forfølgelsessamfunn, et sterkt sosialt, lagdelt klassesamfunn og et privilegiesamfunn.

http://home.broadpark.no/~jantaule/kongen/kongen.htm

 

«I de få beskrivelser av samfunnet som kjennes fra middelalderen beskrives det som bestående av tre forskjellige stender som var gudgitte og evige. Øverst i hierarkiet var oratores, «de bedende» (geistlige), deretter bellatores, «de kjempende» (konger, adel og riddere), og nederst befant laboratores, «de arbeidende» (folket og resten av samfunnet) seg. 

Parallelt med det verdslige maktsystem fantes der en geistlig organisasjon, og formelt sett var alle kirker og klostre i hele den katolske kristendom underlagt den romerske pavens myndighet. I høymiddelalderen rådde pavestolen dessuten over så store ressurser og nøt så stor prestisje at flere av periodens paver insisterte på at de også hadde herredømmet over verdslige fyrster».

 

I perioder var kirken Europas største jordeier. Den franske revolusjonen (1789 –1799) ble utløst av tredjestandens raseri og opprør mot kirkens og adelens privilegier. Resultatet etter mange omveltninger og tilbakeslag ble den sekulære forfatning vi kjenner i Frankrike i dag. Litt upresist og plastisk kanskje, men likevel et godt og pålitelig prinsipp.

Som tidligere kolonimakt og nåværende aggressor kvalifiserer dog ikke Frankrike til Nobels fredspris, som heller ikke Obama, EU eller pave Frans. Hva direktøren ved PRIO, Kristian Berg Harpviken, tenkte for 3 år siden da han uttalte følgende, skandaløse ord er helt umulig å begripe om man ikke er en naiv kristen:    

«- Den viktigste grunnen til at pave Frans er øverst på min topp fem-liste, er at han har satt utvikling og omfordeling av rikdom i verden veldig høyt på agendaen, sier Harpviken til NTB».

 

http://www.nettavisen.no/nyheter/harpviken-tror-pa-fredspris-til-pave-frans/3749933.html

http://www.bt.no/nyheter/utenriks/Dette-er-arets-fredspris-favoritter-3211460.html 

 

«Frankrike gikk gjennom en voldsom forvandling da føydale, aristokratiske og religiøse privilegier fordampet under et fortløpende angrep fra radikale venstreorienterte grupper, massene i gatene, fattige, og bønder på landet.

Gamle ideer om tradisjon og hierarki – om monarki, aristokrati, og kirkens autoritet – ble brått veltet overende av prinsipper og idealer fra opplysningstiden:  Liberté, égalité, fraternité – «Frihet, likhet, brorskap», eller likhet, brorskap og likhet for loven (rettsvern)».

 

Mange årtier senere demonstrerte massene i Russland mot tsarens enevelde. På 1500-tallet hadde den russiske herskeren stått opp som en mektig, autokratisk person: en TSAR. Med dette viste han at han så på seg selv på lik linje med keiseren av Østromerriket, eller den mongolske khanen.

Den russisk-ortodokse kirke var keiserrikets statskirke, og tsaren var dennes offisielle overhode med tittel som kirkens overordnede forsvarer. Vi kjenner det godt igjen. Kirken og tsaren (eller kirken og kongen?) hadde i århundrer på det groveste utbyttet og utnyttet den fattige russiske bonde.

At kommunismen MÅTTE bli ateistisk synes logisk.   

http://www.norsk-ortodoks.com/2014/11/hellige-tsar-martyr-nikolai-ii-myte-og.html 

 

Leilendinge-systemet fra middelalderen var en videreføring av slaveinstitusjonen fra den antikke romerkirkens tid. Den største godseieren var ofte geistligheten. Hvordan kirken erhvervet sin rikdom og sine eiendomsbesittelser, får vi ikke helt klarhet i.  

Men biskoper og kirker fikk mange gaver. Ikke sjelden var hensikten å sikre seg kirkens og geistlighetens velvilje her i livet og en mildere skjebne i det hinsidige liv.

«Omkring 1300 eide kirken og klostre 40 % av jorden i Norge, konge og adel eide knapt 30 %. Jorden ble leid ut til brukerne som da var leilendinger. I tillegg til kirke, konge og adel kunne også stormenn eie jord som ble leid ut».

«En leilending var bonde, men hans status var lavere enn odelsbonden, om gårdene ellers var like. Frem til 1700-tallet var de fleste norske bønder leilendinger. Jordeierne var i de fleste tilfelle adelsmenn, kirken, etter reformasjonen kongen, og byborgere».

Et annet norsk ord er «bygsling»: «i eldre tid den vanlige form for leie av gårdsbruk, særlig når det gjaldt stats- og kirkegods og annet større jordegods».

«Bestemmelsene om leilendinger er falt bort ved lov om forpaktning av 25. juni 1965».

 

Husmannsvesenet kjenner vi fra vårt eget land. Antall husmenn var særlig høyt på 1700-tallet. Fra 1600-tallet vokste befolkningen, og med den antallet husmenn. Husmennene ble en ny samfunnsklasse, som ved folketellingen 1801 utgjorde omkring 30% av befolkningen. Toppen ble nådd omkring 1855, da det var 65 060 husmenn.

 

Jeg minner om at Jesus selv i mange av sine fryktelige lignelser oppstiller husholderen/slaveeieren/godseieren – datidens trelleinstitusjon - som MODELL for gudsforholdet.

 

Da kirken fikk sans for verdslig makt og rikdom oppsto behovet for en «nytolkning» av fattigdomsidealet. «Salig er de fattige i ånden», sier Jesus hos Mat. 5, 3:11. Noen har ment at dette er en senere tilføyelse, da fattigdomsidealet ikke lenger passet den nye maktkirkens (keiserkirkens) behov.

Hos Luk. 6:20 er ordlyden noe annerledes. Men vi forstår at alle ikke er like i "himlenes rike".

Fordi Jesus på flere områder er så selvmotsigende, kunne man finne skriftord til legitimering av rikdom og eiendomsbesittelser. Jesus hadde flere velstående og høyt ansette tilhengere, som Nikodemus (medlem av jødenes høye råd og fariseernes religiøse og politiske parti). Jesus og hans disipler arbeidet ikke og ble derfor understøttet bl.a. av velstående kvinner i kretsen. 

Man kan nok i noen av Jesu beretninger og lignelser finne bakveier eller omveier for de rikes adgang til himmelriket. Noen av Jesu fæle lignelser peker i denne retning, som f.eks. den Jesus forteller i Luk. 19: 12 – 27 («Lignelsen om pundene»...«Lignelsen om de betrodde penger og de opprørske undersåtter»).  

 

-------------------   

 

Finnes det kristendomskritikk overhodet i mediespaltene? Hvis religionskritikk tilkjennes en legitim rolle i offentligheten, må selvsagt mediene i samsvar med likebehandlings-prinsippet gi plass ikke bare for islamkritikk, men også for faglig, prinsipiell kirke- og  kristendomskritikk.

Trygve W. Jordheim er tro & kirke-redaktør (eller nyhetsredaktør?) i Vårt Land. Han avslutter et av sine innslag med en språklig akrobatikk jeg antar vil være vanskelig å forstå for folk flest.

Han definerer «religionens samfunnsrolle» slik:

«Problemet, eller det som gjør at dekningen provoserer noen, er de tilfellene der stoffet fremstår som «dekning av religion» - en service til spesielt interesserte – når primærintensjonen (?) tvert i mot er å speile og avdekke religionens samfunnsrolle. De som skriver oppgitte innlegg «mot stoff om religion», representerer de som ikke opplever å bli klokere og mer samfunnsorientert av saker der religion er en viktig komponent».

Akkurat! Vi blir ikke noe klokere av kristendommens samfunnsrolle. Etter at kirkeledere og troslærere i nær 2000 år med bønn, intense studier og Helligåndens opplysning, med massiv statsstøttet kirkelig-teologisk propaganda gjennom oppdragelse, undervisning, forskning og trosopplæring fra den kirkelige "elite", er den kristne gudens eksistens ennå ikke blitt sannsynliggjort.

 

BARE LITT PROBLEMATISK?

 

Øyvind Schønning  avslutter en av sine kommentarer på Verdidebatt med disse fryktelige, megetsigende ord:   

«Jeg anser ikke Kristendom som helt 100% uproblematisk. For eksempel mener jeg troen på evig helvete er problematisk. Men det er hevet over tvil at Islam er den aller verste av de store verdensreligionene».

Jaså? Er det hevet over tvil? Schønning vet nok godt at noen historikere ikke er enig med ham i dette spørsmål. For ham er troen på evig helvete bare litt «problematisk». Han har nok mer eller mindre reflektert overtatt kirkens gudsbilde og menneskesyn. Vi kan ikke forvente annet enn slikt mytologisk og dualistisk vrøvl fra en kristen-troende Jesus-dyrker.

La oss hoppe til nettavisen Dagen 1. august 2016:

«Me må ikkje gje opp i urolege krisetider. I denne tida med terror og politiske og økonomiske omveltningar, treng folk evangeliet meir enn nokon gong før! Evangeliet skaper lys i mørke. Evangeliet gir håp og nytt liv. Evangeliet er vår trygge heim som tar i mot bortkomne barn og flyktningar. Evangeliet er godt nytt nytt for alle menneske som lengtar etter fred og forsoning».

(- Men bare hvis vi underkaster oss Nicæneum, Apostolicums tre trosartikler og Augustana?)

 

------------------- 

 

Ingen kritikere har tatt til orde for «religionsfrie» medier, slik Human-Etiker Christian Lomsdalen mer enn antyder i sitt oppsiktsvekkende motinnlegg i Aftenposten 26. juli. HEF har ved sin ungdomsgruppe den senere tid plassert seg nærmest i opposisjon til religionskritikken. Det er en trist utvikling, og det er et spørsmål hvordan grupperinger innenfor HEF har kommet frem til slike konklusjoner. Om det skyldes tilskuddsordningen, medlemsrekruttering eller HEF's tette og mangeårige samarbeidsformer med Den norske kirke, liberale teologer og MF og andre "tros- og livssynssamfunn", skal jeg ikke utbrodere her.

Vi andre, uavhengige kritikere og humanister, forventer og forlanger et visst selvkritisk, kildekritisk, historisk etterrettelig og intellektuelt nivå, ikke minst fra biskoper, prester og teologer med opp til 6 års akademisk utdannelse!

Man må være klar over at kristen-konservativ geistlighet har hatt betydelig innflytelse i Aftenposten gjennom mange tiår. Den sterkt profilerte teolog, KrF-politiker og biskop Per Lønning var Kirkeredaktør i Aftenposten gjennom mange år. Han ble avløst av prest (og  Stortingsprest) Per Arne Dahls mangeårige søndagspludringer, redaktør Dag Kullerud (nå redaktør i tidsskriftet Kirke og Kultur), og nå Misjonssambandets Espen Ottosen.

Ja, også prost Trond Bakkvig og prest Sunniva Gylver har vært spaltister (prekenforkynnere) i Aftenposten de senere år. Så vidt jeg forstår er de begge uteksaminert fra Menighetsfakultetet.

Avisens tradisjonelle kirkelojalitet er videreført av Knut Olav Åmås og Harald Stanghelle. Den førstes sterkt emosjonelt ladet rapport fra sin pilegrimsvandring i 2013 (gjentatt i Vårt Land) OG den andres ukritiske tilslutning til Stålsett-rapporten, er svært minneverdige "vitnesbyrd".

Ut av dette utvalgets arbeid fremkom ønsket om MER RELIGION I OFFENTLIGHETEN. Vi ser det bedrøvelige resultatet i dag. Den nødvendige, prinsipielle religionskritikken er skjøvet ut til fordel for "likebehandlings"-prinsippet. Hvis vi ikke tolererer alle religionsuttrykk, som undertrykkende lære og praksiser, stemples vi som religionsfiendtlige. Så galt kan det bli.

Våre demokratiske friheter og menneskerettslige verdier kan altså (mis)brukes til å legitimere ufrihet og diskriminering. Et absurd utslag av denne misforståtte toleransen er det når "trossamfunn" må søke myndighetene om å få diskriminere...Religioner og trossamfunn nyter altså en slik særstilling i vårt samfunn at de kan søke om dispensasjon fra gjeldende lovverk FOR Å DISKRIMINERE.

Det er naturlig at slike ordninger vekker harme og oppgitthet i vårt samfunn, hvor stadig færre vil eller kan identifisere seg med en bestemt religion. Oppslutningen om Den norske kirke ("Folkekirken") er svært laber. Gudstroen er på kraftig retur, og denne nye virkelighet må vi kunne forvente at mediene gjenspeiler.

Det er rart at nettavisenes kommentarfelt - hvor kritikk av og skepsis til kirke og religion er massiv og godt begrunnet - ikke blir tatt alvorlig av papiravisenes redaksjoner. "Folkets" mening ignoreres. I stedet får man altså mer av Misjonssambandets konservative teolog: Espen Ottosen. Og mer av hans muslimske kollega og motpart: Mohammad Usman Rana (begge faste, honorerte skribenter i avisen).

Er det dette Aftenposten forstår med "likebehandling" av religioner? Den første får mye motstand i kommentarfeltene på nettavisen, den andre får motstand i form av motinnlegg i avisen. Her er det mye som skurrer. Man kan jo undres over om Espen Ottosen nyter en særlig  (priviligert) beskyttelse mot kritikk i papiravisen?

Løsningen er IKKE mer religionsforkynnelse og mer Gud i offentligheten! Vårt Land, KIFO og UiA/TF/MF med sin sterke tilknytning og lojalitet til Den norske kirke, vil nødvendigvis være inhabile i religionsdebatten.

Det er interessant å tråkke opp karriereveier og nettverk ("kameraderiet") til kirkelige aktører i dag. Med andre ord: «kirkeadelen» i medier, Akademia og samfunnsliv.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Stadig-flere-gar-pilegrimsvandringer-i-Norge-Jeg-hadde-slett-ikke-tenkt-a-bli-en-av-dem-112955b.html 

http://www.vl.no/2.616/kulturredaktoren-ble-pilegrim-1.44108

 

---------------------   

 

Dagbladet omfavnet tidlig liberalteologene og kvinnelige prester. Avisens gjentatte pludringer med rockepresten Bjørn Eidsvåg  OG kristen-healeren fra Snåsa i helgebilaget Magasinet, eksempler på denne statiske tradisjonen.  

I Dagbladets korps av kommentatorer er det bare noen få religions- og kirkekritiske stemmer igjen. Avisens republikanske journalister graver opp alvorlige forhold ved kongehusets økonomiske disposisjoner, men samme avis har hatt mange kongevennlige og prinsessevennlige reportasjer i sitt ukemagasin (ikke minst da tidligere og mangeårige kulturredaktør i Dagbladet - Hege Duckert - pleiet kontakt med kongehuset/kronprinsparet. Hun hoppet til NRK omtrent på samme tid som Aasheim fra NRK hoppet til Dagbladets sjefstol).

Denne dobbeltheten er typisk for våre offentlige medier (3. august pludrer Dagbladets papiravis koselig med KrF’s leder Knut Arild Hareide over en hel side). Man snakker med to tunger, også i Dagbladet.

Det er særlig rundt kirkens høytider at avisredaksjonene (i papir og på nett) avslører sin servile kirkelojalitet.

 

Vi er trolig mange som deler Marianne Sundes oppgitthet i leserinnlegget i Aftenposten «Fri oss fra religiøst preik». En svært treffende tittel, etter mitt syn. Klar, tydelig og direkte tale er bare befriende.

Det er også betegnende at det er Vårt Land som følger opp saken. Da får man selvsagt en helt spesiell vinkling. Det gjelder å slukke brannen(e) før de tar skikkelig fyr.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Fri-oss-fra-religiost-preik-Vi-har-fatt-nok-no-av-religiose-skribentar-i-Aftenposten---Marianne-Sunde-600702b.html  

 

Elefanten i rommet, eller bjelken i eget øye 

 

http://www.vl.no/meninger/kommentar/elefanten-i-rommet-1.761915

 

Siste kommentar av «tvileren» Alf Gjøsund  i Vårt Land («Elefanten i rommet» 5. august) viser at liten utvikling eller erkjennelse har skjedd. Det er «sektlederen» (mannen) som er problemet, ikke den kristne lære. Og man sørger for at han plasseres i ytterkanten, ikke i sentrum.

 

"Kristen-Norge diskuterer usunn kristendom, men unngår hovedårsaken: den sprø lederen".

"Vi har sett det en del ganger nå: Utbryteren som konfronterer sektlederen med de vonde erfaringene, og alle eksemplene på dårlig teologi. Sektlederen som forsvarer seg med fraser som åpenbart ikke er beregnet på andre enn sine egne tilhengere".

 

Det er angivelig en «personlighetsforstyrret» leder som er problemet. Han må bare diagnostiseres og isoleres, så er han kanskje "uskadeliggjort"?  Han er ikke en sunn, ekte kristen, men "religiøs", må vite. Dette har Gjøsunds avis i mange måneder forledet leserne til å tro, og i denne kommentaren går han svært langt i å sykeliggjøre (diagnostisere) den farlige, ødeleggende sekt- og menighetsleder. 

Konklusjonen, eller strategien minner litt om rettsaken mot Anders B. Breivik og den første sakkyndige uttalelse. Breiviks ideologisk-teologiske verdensbilde (som svært mange mennesker deler) ble erklært å være "psykotisk".   

Spørsmålet er:  hvordan vil Gjøsund karakterisere den utallige rekken av profeter, dommedagspredikanter og helvetesforkynnere, forskrudde kirkefedre, munker, paver, biskoper og helgenkonger i den kristne kirkes historie?

Flere århundrers heksehysteri ble klekket ut i de lukkede, inneklemte geistlige gemakker (klostercellene), av seksualfrustrerte menn.

Snakker vi om kollektiv psykose? Kollektive vrangforestillinger? Hva kunne man gjøre når slike ville ideer ble plantet i menneskesinnet ovenfra, av den (all)mektige geistligheten?

Hvorfor blir ikke keiser Konstantin, Olav Haraldsson, Katarina av Sienna og Martin Luther (fjern)diagnostisert med en psykisk lidelse? Paulus fremstår heller ikke som en særlig psykisk balansert person.

Hvorfor er så mange av kirkens uberegnelige (despotiske) forgrunnsfigurer HELGENKÅRET? Skulle de kanskje heller hatt en psykiatrisk diagnose?

 

Jeg siterer Gjøsund igjen:

"Det er noen sosiale koder og grenser han ikke har helt ­taket på. Det er noe med blikket,­ ­latteren og ordbruken".

«Men når slike avvik kombineres med en narcissisme som også er godt over gjennomsnittet, begynner vi å få en person som kan gjøre stor skade. I borettslag (?) og frivillige organisasjoner (?) kan han ødelegge mye. Hvis han i tillegg er religiøs (?), og oppdager hvor mye makt det kan gi å ha «Gud» og «Ånden» på sin side, nærmer blandingen seg på sin side det katastrofale.

Hvorfor slipper han (!) i det hele tatt til? Hvorfor blir han (!) ikke uskadeliggjort før han (!) rekker å ødelegge mennesker?».

 

Jeg minner om at kvinnen Anne Christiansen har vært og er en sentral figur i "Jesus Revolution Army" og i organisasjonen "JesusKvinner". Idealet sies å være "å mobilisere jenter og kvinner i alle aldre til byggingen av Guds rike i hjem og familie, menighetsliv og samfunnsliv".

Hvorvidt Vårt Land og Gjøsund stiller seg i opposisjon til et slikt ideal, er det ikke så lett å få klart begrep om.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Christiansen

La oss spørre: hvorfor ble ikke de kristne forfølgere og torturister det foregående årtusen USKADELIGGJORT før de la ut på sine ville krigertokter, og før de plyndret, massakrerte, brente og torturerte sine (uskyldige) ofre?

En av grunnene er kanskje at Alf Gjøsund "anonymiserer" de enkeltmennesker og de handlinger som har gjort så stor skade og hatt så katastrofale og ødeleggende virkninger for menneskers liv.

Hvem er de? Hvilke handlinger dreier det seg om?

Hvem bærer ansvaret for at katolsk og luthersk teologi har bestått uforandret og urørt frem til i dag? Hvorfor skyter man på lekmanns-predikantene når det er pave, biskop og teologer som alltid har det siste, avgjørende ord?

Hvis Gjøsund vet hvem disse farlige («religiøse») mennesker er, hvorfor TIER han om dem? Det er ikke deres navn vi etterlyser. Men er de rapportert til helsemyndigheter, barnevern event. politi? 

Herom er Gjøsund TAUS.

Består problemet i redselen for «personkonflikt», eller i redselen for å konfronteres med den virkelige elefanten i rommet:  kristendommens autoriserte LÆRE (gudsbilde og menneskesyn), kravet til troslydighet og autoritetsdyrkelse?   

«Mange av de verste eksemplene på grenseoverskridende atferd og forkynnelse ser vi hos leder som verken er underlagt tilsyn eller kontroll av andre».

Men dette er da ganske alminnelig "atferd og forkynnelse" i de fleste kristne kirker og menigheter? All kirkelig lære, dogmatikk og liturgi er "grenseoverskridende".  Hva slags (offentlig?) tilsyn og tiltak mener Gjøsund at kristne «karismatiske menigheter» trenger? Jo, et KURS! Men hva slags tilsyn trenger da Den norske kirke?

Hvordan kan det gå til at Gjøsund, med sine store ord og personlige dramatiske erfaringer utviser slik manglende dømmekraft? 

 

Er ikke psykiske og/eller fysiske helseskader hos barn og unge mennesker et offentlig, helsefaglig anliggende? Nei, det synes ikke slik. Man ønsker opplagt ikke for mye oppmerksomhet om fenomenet.

Etter VGs programserie "Frelst" og Anders Torps bok har det vært forbausende stille i andre medier. Det synes ganske tydelig at avisen Vårt Land har tiltatt seg kontrollen og definisjonsmakten i dette store og uoversiktlige feltet.

SUNN evangelisk forkynnelse og lære og SUNNE kristne psykologer mobiliseres for å bringe "brente" eller skadeskutte barn og unge inn i folden. Særskilte kristne organisasjoner opprettes for å fange dem opp og lede dem frem til en sunn og moden "tro".   

 

Usunn kristendom skal bare forbindes med såkalt «karismatisk kristendom» og/eller perifere "religiøse" sektledere. Vårt Lands redaksjon har bestemt at usunn kristendom er et lederproblem. Basta!

Alf Gjøsund klarer ikke med ett ord å forklare leserne hva SUNN KRISTENDOM er.

Er han selv tilknyttet en SUNN MENIGHET, med en SUNN LEDER og en SUNN KRISTENDOM?  

Hvor henter den SUNNE MENIGHETSLEDER inspirasjon fra? Hvilke Jesus-ord er plukket ut, og hvilke er valgt bort?

 

Alf Gjøsund bærer flere hatter. Han opptrer også (i Erling Rimehaugs ånd?) som reiseleder til Betlehem og Det hellige land.  

"I Marias og Josefs fotspor fra Nazaret til Betlehem...Det er veien Maria gikk med Jesus i magen, men også den veien han gikk opp til Jerusalem den siste påsken...På turen skal vi ha bibellesninger både knyttet til landskapet vi går i og til Jesu vandring mot lidelsen. Turen vil vise deg Det hellige land fra en helt ny side".

 

http://www.leserreiser.no/alf-gj%C3%B8sund-1.608858?view=leaderDetails  

 

 

DEN (KRISTNE) AUTORITÆRE OG/ELLER "SPRØ" LEDEREN     

 

Jesus fra Nazareth og Martin Luther er de to grunnleggende og helt avgjørende hovedskikkelser i vårt lands evangelisk-lutherske (folke)kirke. Det må vi gå ut fra også kommentator i Vårt Land, Alf Gjøsund, er godt orientert om, selv om han er pinlig påpasselig med ikke å referere dem.  

(Paulus og Augustins teologi utgjør et viktig bakteppe for å forstå Luther. Augustins meget spesielle samfunnssyn kan man lese mer om her:  https://www.ark.no/ark/boker/Augustin-De-civitate-Dei-Gudsstaten-eller-Guds-9788253033129#.V67rYo9OLNM ).

 

Det er grunn til å se nærmere på hvordan disse to forgrunnsfigurene framstilles, dyrkes og idealiseres. Vi vet at vårt lands grunnlov fortsatt statsautoriserer Jesu ufeilbarlighet.

Det bør være, som Andreas Edwien skriver, en rimelig overrensstemmelse mellom synsmåtene til en slik autoritet OG vårt rettssamfunns etiske prinsipper. Det bør være selvsagt at de etiske grunnsetninger for den demokratiske rettsstaten blir tematisert og klarlagt OG bringes i samsvar med Jesu samfunnsideal, det han kalte «Guds rike» eller «himmelriket».

Men Jesu idealstat  «savner ethvert preg av demokrati. Den er et teokrati og autokrati hvor borgerne skulle være en spesielt utvalgt gruppe religiøse elite-mennesker som Jesus selv aktet å plukke ut. Det er grunn til å understreke at det dreiet seg om en religiøs elite, etter som det var dens ideologiske holdning og ikke dens moralske fortrinn som skulle være avgjørende. Det utslagsgivende kriterium for utvelgelsen skulle simpelthen være holdningen til ham selv, den enkeltes tro på hans fullmakt fra en allmektig, høyeste gud og lydige underkastelse under hans krav på autoritet som hans rikssjef...

Det følger av dette at styreformen skulle være ekstrem diktatorisk og eneveldig. Under sin jordiske virksomhet til forberedelse av himmelstatens opprettelse opptrådte Jesus både som lovgiver, anklager og dommer, og han mente han ytterligere ved historiens slutt skulle innta plassen som gudsrikets øverste dommer på grunnlag av disse lover han selv hadde gitt.

Altså rettsfunksjoner samlet på en hånd, som den demokratiske rettsstat setter sin ære og heder i å skille best mulig fra hverandre og fordele på innbyrdes uavhengige instanser. Selve regjeringsmakten, som han skulle utøve på vegne av sin far – den høyeste guden - skulle han allikevel øyensynlig dele med sine tolv apostler, siden han ga dem løfte om plass på tolv troner som herskere over Israels tolv stammer. Men at diktatoren (uten innblanding av et parlament) utdeler minister-taburetter til sine trofaste venner og lydige partifeller er ikke noe nytt i diktaturets historie.

Det ytterst vilkårlige og despotiske ved denne himmelstatens opprettelse viser seg bl.a. ved at Jesus ikke tok det nøye med sine lovers kunngjøring, noe som ellers er fundamentalt for rettsstaten.

Jesus anså det tilstrekkelig å gjøre lovgrunnlaget for menneskenes framtidige skjebne – i himmel eller helvete – kjent rent muntlig for folk som tilfeldigvis kom forbi og stanset for å høre på ham. Og han sendte også sine framtidige «ministre», apostlene, ut for å proklamere riket på den samme vilkårlige måte.

Byer som ikke tok vel i mot dem, ble på forhånd truet kollektivt med voldsomme straffer, skjønt altså Jesu straffelov overhodet ikke ble gjort alminnelig kjent for borgerne».

(sitat slutt)

 

I 2017 skal Martin Luther feires i hele den protestantiske verden. Det er 500 år siden Luther angivelig hamret 95 teser opp på porten til slottskirken i Wittenberg - en begivenhet som var startskuddet til reformasjonen OG kirkens splittelse. Han feires ganske som en katolsk «helgen», som i Vårt Lands ukritiske reportasjeserie sommeren 2015.

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/signert-luther-1.375764 

 

Luther-jubileet har vært planlagt og forberedt i mange år. Også på Den norske kirkes nettside og i avisen Vårt Land. Pilegrimer valfarter til den tyske byen Wittenberg (offisielt kalt «Lutherstadt» fra 1938), hvor Luther tilbrakte mange avgjørende år.

 

http://www.germany.travel/no/specials/luther/luther.html 

http://www.diakonforbundet.no/11-forside/99-lutherjubileum-2017 

https://no.wikipedia.org/wiki/Wittenberg 

https://snl.no/lutherske_kirke   

https://kirken.no/nb-NO/reformasjon-2017/luthers-liv/ 

 

TF-teolog og Luther-kjenner Tarald Rasmussen har skrevet artikkelen på Store norske leksikon (sist oppdatert 13. juni 2016). Han står som fagansvarlig for protestantismen. Martin Luthers antisemittisme er knapt nevnt. Da kan vi undres litt over Rasmussens innlegg på Verdidebatt april dette år.

http://www.verdidebatt.no/taraldr/

Se også tilsvar fra Den norske kirkes preses (Helga H. Byfuglien), hvor hun presiserer at det er planlagt et seminar i november neste år om Luther og jødene:

«10. november (Luthers fødselsdag) var dagen etter Krystallnatten da nazistene brente synagogene i Tyskland».

Byfuglien passer på å ikke foregripe begivenhetenes gang. Vi må altså vente helt til november neste år før kirkelederne har avtalt seg i mellom hvordan de skal presentere Luthers antisemittisme mot tampen av jubileumsåret. Jeg forsikrer: vi skal følge nøye med.   

 

Martin Luther oppfordret i sitt sterkt antijødiske skrift for fem hundre år siden til brenning av synagoger, Satans synagoge, etter mønster av Joh. Åp. 3:9  (og senere kirkefader Chrysostomos):

«Se, jeg skal la noen komme fra Satans synagoge, av dem som lyver og sier de er jøder og ikke er det. De skal komme og kaste seg ned for dine føtter, og de skal forstå at jeg har elsket deg. Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tid av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden. Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone...Jeg vil skrive min Guds navn på ham sammen med navnet på min Guds by – det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra Gud – og også mitt eget nye navn. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!».

 

I en dansk versjon omtales Luther slik:

«Brænd jødernes synagoger! Nedbryd deres huse! Forbyd deres rabbinere at undervise! Fratag dem retten til at rejse frit omkring. Disse opfordringer er ikke hentet i en ondskabsfuld nazistisk tryksag, men i et 450 år gammelt tysk skrift, der nu udsendes i dansk oversættelse. Det er forfattet af selveste Martin Luther - reformatoren, der har lagt navn til vores evangelisk-lutherske folkekirke».

I to mindre skrifter (1529 og 1530) polemiserer Luther også mot tyrkerne.

«Det er ganske pikant - men historisk set naturligvis absurd! - at tænke på, at i vore dages Danmark ville vor folkekirkes lærefader nr. 1 med sine formuleringer risikere at få en straffesag på halsen for overtrædelse af Borgerlig Straffelovs paragraf 266. Det er den, der bl.a. handler om at true og forhåne folk på grund af deres tro».

http://www.b.dk/kultur/tidehverv-udgiver-luthers-antijoedebog# 

 

 

NÅDE, LUTHER, LVF OG NAMIBIA    

 

I biskop og preses Byfugliens innlegg på Verdidebatt får vi høre at den lutherske kirke profilerer seg med hovedtemaet «Nåde», som igjen er konkretisert gjennom undertemaene «Frelsen er ikke til salgs», «Mennesker er ikke til salgs» og «Skaperverket er ikke til salgs»...

Jeg har slått opp i "Religionsleksikon" (Cap. 2002), men dette helt sentrale, lutherske begrepet "nåde" finnes ikke som oppslagsord. Det er ganske snodig.

 

Hvem forstår slikt? Hvordan har «nåde» (?) kommet til uttrykk i vårt lands evangelisk-lutherske bekjennelse, i statsforfatning, institusjoner og straffelover gjennom de siste 500 år?

Hvilken "nåde" har historisk manifestert seg overfor hedninger, jøder, kjettere og hekser - og de koloniserte (tidl. slavebundne) afrikanere i det forrige århundret? Det får vi ingen opplysning om fra en kirkelig apologet. 

Fra denne kant skyr man alle konkrete detaljer. Historiske referanser er "bannlyst". Vi skal ikke bli opplyst om saklig-historiske forhold, men indoktrineres i luthersk og kirkelig-apologetisk teologi.

 

Se denne lutherske preken i Vårt Land 31. mai 2010:

http://www.vl.no/kristendom-er-nade-1.21462

 

"Nåde" er visstnok også tema for LVF's generalforsamling som skal holdes i Namibia i mai 2017. Dette ulykkelige kristen-koloniserte landet er "det eneste utenfor Europa hvor et flertall av befolkningen tilhører en luthersk kirke" (...skriver Den norske kirkes preses).

Vi skjønner at all historieskriving som risikerer å rokke ved den kristne kirkes idealiserte selvbilde, vil være kontroversiell OG kanskje bli motarbeidet. At forestillinger om etnisk rensing, raseteorier og folkemord - som også jødehatet - eksisterte i det kristne Europa lenge før nazismens propaganda, er nok ingen "god sak" for den kristen-europeiske kirke (som gjerne vil isolere og avgrense alle styggedommer til nazismen).

 

I 2007 utgav forsker, historiker og Afrika-kjenner Tore Linne Eriksen boken "Det første folkemordet i det tjuende århundret. Namibia 1903-1908"  (Oslo, Unipub).

https://no.wikipedia.org/wiki/Tore_Linn%C3%A9_Eriksen

 

 

"FLUKTEN FRA FRIHETEN"  

(Ja, også fra sannferdighet og pålitelighet)

 

Det er nødvendig med et kritisk-nøkternt korrektiv til den USUNNE Luther-dyrkelsen. Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra den tysk-jødiske sosialpsykologen Erich Fromms bok «Flukten fra friheten» (Pax Forlag 1965):   

 

«Luthers fohold til Gud var underkastelse på bakgrunn av menneskets maktesløshet. Selv snakker han om denne maktesløshet som frivillig og som et resultat ikke av frykt, men av kjærlighet. Følgelig kunne man argumentere at det logisk ikke dreier seg om underkastelse. Men psykologisk er konsekvensen av hele strukturen av Luthers tankeverden at hans form for kjærlighet eller tro faktisk er underkastelse.  Selv om han bevisst  tenker at hans «underkastelse» for Gud er frivillig og kjærlig, er han gjennomsyret av en følelse av maktesløshet og syndefullhet som gir hele hans forhold til Gud et preg av underkastelse...

Noen av Luthers og Calvins doktriner ligger så tett opp til middelalder-kirken at det kan være vanskelig å skjelne den vesentlige forskjellen. I likhet med protestantismen og kalvinismen hadde den katolske kirken alltid benektet at mennesket i kraft av seg selv alene kunne finne frelse, at han kunne greie seg uten Guds nåde som et uunnværlig middel til frelse. Men uansett alle elementer som var felles for den gamle og den nye teologien, var den katolske kirkens ånd vesentlig forskjellig fra reformasjonens ånd, i sær hva angår problemet med menneskets verdighet og frihet og virkningen av menneskets handlinger på hans egen skjebne..........

Luthers system, for så vidt som det avviker fra katolsk tradisjon, har to sider...Det påpekes at han ga mennesket uavhengighet i religiøse anliggender, at han fratok kirken myndigheten og ga den til individet, at hans oppfatning av tro og frelse er en subjektiv individuell opplevelse som legger alt ansvaret på individet og ikke noe på autoriteten som kunne gi ham hva han selv ikke kan oppnå........

Det andre aspektet av moderne frihet er individets isolasjon og maktesløshet, og dette aspektet har like mye som det første sin rot i protestantismen. Siden denne boken hovedsakelig er viet friheten som en byrde og fare, er den følgende analysen tilsiktet ensidig og understreker den siden av Luthers og Calvins doktriner hvor dette negative aspektet av friheten har sin rot, nemlig i fremveksten av menneskets fundamentale ondskap og maktesløshet.

Luther gikk ut fra en naturgitt ondskap i mennesket, en ondskap som dirigerer hans vilje i syndefull retning og som gjør det umulig for noe menneske å utrette noe godt ut fra sin natur...Menneskenaturens fordervelighet og mangelen på frihet til å velge det gode er et av de grunnleggende begreper i hele Luthers tankeverden.

I denne ånd begynner han sin kommentar til Paulus’ brev til romerene: 

«Kjernen i dette brevet er:  å ødelegge, å rykke opp med roten og tilintetgjøre all kjødets visdom og rettferdighet, hvor utmerket og oppriktig den enn kan fortone seg for oss og andre...Det det gjelder er at vår rettferdighet og visdom som utfolder seg for våre øyne, blir ødelagt og utryddet fra vårt hjerte og vårt forfengelige jeg».  

Overbevisningen om menneskets råttenskap og manglende evne til å gjøre noe godt av egen kraft er en vesentlig betingelse for «Guds nåde». Bare dersom mennesket ydmyker seg selv og ødelegger sin individuelle vilje og stolthet, kan Gud i sin nåde forbarme seg over ham».

Jfr. Luthers skrift «De servo arbitrio», 1525. På norsk: «Den trellbundne vilje».

https://no.wikipedia.org/wiki/De_servo_arbitrio 

 

«Luther fant svar på sine tvil. I 1518 fikk han plutselig en åpenbaring. Mennesket kan ikke bli frelst på grunnlag av sine gode egenskaper, men får visshet om sin frelse så sant han har troen. Gud gir troen til mennesket.....Når mennesket først får del i Guds nåde gjennom troens opplevelse, blir hans natur forvandlet, siden han gjennom sin tro forener seg med Kristus, og Kristi rettferdighet erstatter hans egen som gikk tapt med Adams syndefall.

Luthers tvil var ikke rasjonell, den bunnet ikke i tankefrihet og den våget ikke å rokke ved vedtatte oppfatninger. Den var den urasjonelle tvilen som har sitt opphav i isolasjonen og maktesløsheten hos et individ som nærer engstelse og hat til verden.

Denne irrasjonelle tvilen kan aldri helbredes med rasjonelle svar, den kan bare forsvinne om individet blir en integrerende del av en meningsfylt verden. Skjer ikke dette (som med Luther og middelklassen som han representerte) kan tvilen bare bli brakt til taushet, så og si drevet under jorden ved en eller annen formel som lover absolutt visshet.

Det tvingende behov for VISSHET som vi finner hos Luther, er ikke uttrykk for noen virkelig tro. Det har sin rot i behovet for å overkomme en uutholdelig tvil».  

(Tvilen er også utgangspunktet for moderne filosofi).

 

«Ved ikke bare å godta sin egen ubetydelighet, men ved å ydmyke seg selv til det ytterste, som å oppgi hvert grann av individuell vilje, ved å forsake og fordømme sin individuelle vilje, kunne individet håpe på å bli godtatt av Gud.

Luthers forhold til Gud var komplett underkastelse. 

Han frigjorde menneskene fra kirken, men han fikk dem til å bøye kne for en mye mer tyrannisk autoritet, nemlig «Gud» som insisterte på menneskets fulle og hele underkastelse og utslettelse av det individuelle jeg - som en avgjørende betingelse for frelse.

Luthers «tro» var at man bare kunne bli elsket på betingelse av å overgi seg, en løsning som har mye til felles med prinsippet om individets fulle underkastelse for staten og føreren. 

Luthers ærefrykt for autoriteten og hans kjærlighet til den kommer også til uttrykk i hans politiske oppfatning:  

«Selv om de som har autoritet er onde og uten tro, kommer autoriteten og dens makt like fullt fra Gud...Hvor der er makt og hvor den blomstrer, der er den og der blir den fordi Gud har instituert den».

«Gud vil foretrekke en aldri så ond regjering fremfor å gi mobben lov til å gjøre opprør, uansett hvor berettiget den kan være til det...En fyrste må bli fyrste, uansett hvor tyrannisk han må være. Han henretter nødvendigvis bare noen få, siden han trenger undersåtter for å være hersker».

Det andre aspektet av hans tilknytning til og ærefrykt for autoriteten viser seg gjennom hans hat og forakt for de maktesløse massene, «mobben», især når de i sine revolusjonære anstrengelser overskred visse grenser.

«La derfor enhver som kan det, få slå, knuse og stikke ihjel, hemmelig eller åpenlyst, for husk at intet kan være mer giftig, skadelig eller djevelsk enn en opprører. Det er akkurat som når man må drepe en gal hund, slår du den ikke ihjel, vil den ødelegge deg og hele landet med deg».

Det er viktig å forstå at Luthers holdning til verdslig autoritet hang nøye sammen med hans religiøse forkynnelse. Ved å få individet til å føle seg verdiløst og ubetydelig hva individet selv angår, ved å få det til å føle seg som et maktesløst redskap i Guds hender, fratok han mennesket selvtillit og følelsen av menneskelig verdighet som er forutsetningen for å by tyranniske verdslige autoriteter motstand.

Historisk fikk Luthers lære enda mer vidtrekkende virkninger. Hadde individet først mistet sin følelse av stolthet og verdighet, så var han psykologisk innstilt på å miste en følelse som var karakteristisk for middelaldersk tenkning, nemlig at mennesket, hans åndelige frelse og hans åndelige mål var livets hensikt; han var rede til å godta en rolle der hans liv ble et middel til et mål utenfor ham selv.....

Hans understrekning av at individet ikke betydde noe som helst, var i motsetning til – og banet også vei for – en utvikling der mennesket ikke bars skulle adlyde verdslige autoriteter, men også la økonomisk hensiktsmessighet bestemme sitt liv.

I vår tid har denne tendensen nådd sitt høydepunkt med den fascistiske understreking av at livets mål er å bli ofret for «høyere» makter, for føreren eller rase.

Calvins teologi som skulle bli like viktig for de engelsk-talende land som Luthers for Tyskland, har mye av Luthers ånd, både teologisk og psykologisk.....Calvin lærer at vi må ydmyke oss selv, og at dette er veien til å stole på Guds styrke.

«For intet får oss i den grad til å overgi oss til Herrens omsorg som mangel på selvtillit, og angst som skyldes erkjennelse av vår egen elendighet».

«Vi tilhører ikke oss selv; derfor bør verken vår fornuft eller vår vilje ta overhånd i våre egne overveielser og handlinger. Vi tilhører ikke oss selv; la oss derfor ikke tilstrebe noe som tiltaler vårt eget kjød.

Vi tilhører ikke oss selv; la oss derfor så langt som mulig glemme oss selv og våre egne ting. Vi tilhører tvert i mot Gud; la oss derfor leve og dø for ham. For likesom menneskene forderver seg selv ved å lyde seg selv, er den eneste frelse ikke å vite eller ønske noe selv, men å bli ledet av Gud som går foran oss».

Doktrinen om forutbestemmelsen utdyper og forsterker følelsen av individets maktesløshet og ubetydelighet. Sterkere enn dette kan ingen doktrine understreke det fåfengte i menneskets vilje og innsats, og mennesket kan selv ikke gjøre noen ting for å endre denne bestemmelsen. Han er et maktesløst redskap i Guds hender. Den andre betydningen av denne doktrinen er i likhet med Luthers at den kveler irrasjonell tvil som Calvin og hans tilhengere hadde som hos Luther.

Calvins teori om forutbestemmelse innebærer noe som her bør bli uttrykkelig nevnt siden det i høy grad er gjenopplivet i den nazisistiske ideologien:  prinsippet om den grunnleggende ulikhet mellom menneskene.

For Calvin fantes det to slags mennesker – de som er frelst og de som er utsett til evig fortapelse. Siden denne skjebne er avgjort før fødselen og uten at et menneske kan endre noe som helst ved hva det gjør eller ikke gjør i livet, blir likheten mellom alle mennesker benektet.

Menneskene er skapt ulike. Dette prinsippt innebærer også at det ikke er noen solidaritet mellom menneskene, siden den faktoren som som er det sterkeste grunnlag for medmenneskelig solidaritet blir benektet, nemlig at alle mennesker har de samme rettigheter.

Kalvinistene trodde nokså naivt at de selv var utvalgt og at alle andre var dømt til fortapelse av Gud. Det er innlysende at denne troen psykologisk betydde en dyp forakt og hat til andre mennesker – faktisk det samme hatet som de hadde tillagt Gud».

(sitat slutt)

 

Avsnittene ovenfor er hentet fra kap. III:  Frihet i reformasjonstiden. Denne og en rekke andre bøker av Erich Fromm kan leses her.   

 

http://www.nb.no/nbsok/nb/2883862ea2c5657ed97582619f292c6c?index=9#5

http://www.nb.no/nbsok/search?page=0&menuOpen=false&instant=true&action=search&currentHit=-1&currentSesamid=&deweyClass=&deweyLevel=0&deweyMenuOpen=false&searchString=erich+fromm

 

--------------------

 

10.08.2016 (revidert 14.08.2016)

G. Ullestad