Svart - hvitt

Det brenner ikke bare i islams hus, men også i kirke-kristendommens hus. En rekke «moderate» apologeter sendes ut på den offentlige arena for å slukke brannene, men de lar seg ikke slukke. De sprer seg som ild i tørt gras. Når man tror den ene er slukket, oppstår en ny brann. Glørne ligger der konstant og ulmer.

Etter massemordet i Orlando sies det fra en kristen og muslimsk leder at «terror ikke endrer teologien». Det handler altså om lære og doktriner, ikke om etikk, likeverd eller rettferdighet. 

http://www.dagsavisen.no/innenriks/terror-endrer-ikke-teologien-1.742612 

Gjerningsmannen var muslim. Ugjerningen fant sted i det sterkt kristent-kulturelle USA, hvor homofile er en svært utsatt gruppe. Hos baptister, anglikanere og evangeliske kristne m.fl. er homofili en vederstyggelighet. Det samme gjelder i det kristen-ortodokse Russland og andre slaviske land i Europa. Stigmatisering og forfølgelse av homofile er utbredt i mange «kristnede» land i det sørlige (svarte)  Afrika, som også i det katolsk dominerte Latin-Amerika (og Karibien).

I det muslimsk-dominerte Midtøsten sies Israel å være eneste «fristed» for homofile.   

Når det kommer til den kristne kirkes eksplosive («brannfarlige») BEKJENNELSE, LÆRE OG TEOLOGI er det få eller ingen som våger å uttale seg kritisk om den i det offentlige rom. Mon tro hva som ville skje hvis muslimer og jøder tok til å debattere, skrive kritiske artikler og bøker om kristendommen, slik særlig islam utsettes for i vår stadig kristelige offentlighet?

 

VOLDSTEOLOGIENS MAKSIMUM:  HELVETESLÆREN

 

(Hvor kommer islams helvetesforestilling fra? Den kommer definititvt ikke fra jødedommen, men kanskje fra kristendommen?)

 

Stadig får den kristen-konservative Espen Ottosen spre sin teologi utover i Aftenpostens spalter, som nå om det syndige mennesket. Her kobles den kristne teologien om synden, døden og dommen sammen med massakren i Orlando - på grusomt uanstendig vis.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Tanker-etter-massakren-i-Orlando-De-syndige--Espen-Ottosen-582000b.html 

 

Vi tilhører alle «gruppen syndige mennesker», skriver Ottosen, som om det skulle være en hedersbetegnelse. For en frekkhet å inkludere oss i hans kristne heslige menneskesyn! Mot slutten av innlegget får vi høre skrekkens evangelium («det onde evangelium»): Vi er skyldige til døden. Vi fortjener døden fordi vi er syndere.

Med henvisning til Paulus sier Ottosen:

«Tankegangen er at den som ikke er tilgitt på den ytterste dag, vil møte den evige død».

Vi trosulydige skal straffes med den «evige død» (???) uten å vite hva vi konkret har gjort oss skyldig i. Hva skal vi tilgis for, eller straffes for?

Frelsen er angivelig "ufortjent" ("nåden alene"), mens straffen er "fortjent". De kristen-troende har ingen "fri vilje". De er maktesløse syndere, men så og si predestinert til frelse. De kan ikke engang si JA til frelsen, mens vi fordømte/fortapte stilles ansvarlige for vårt NEI.  

For vår ansvarlighet skal vi straffes med "evig pine" eller "evig død" (tilintetgjørelse?). Hvordan skal utsorteringen - domsavsigelsen og straffeutmålingen - skje «på den ytterste dag»? Nei, det vil teologene ikke ha noen formening om. Bortsett fra kanskje MF-professor Atle O. Søvik, Espen Ottosen og nettsider som dette:

http://saronsotra.net/dokumenter/JESU%20KOMME_OG_DE_SISTE_TIDER.pdf

http://www.dagen.no/Meninger/Jesus_taler_tydelig_om_fortapelsen-63358

 

I velkjent sekterisk tradisjon slynger de kristne domstrusler også mot hverandre. Fiendehatet skjærer langt inn i den kristne kirke og religion, som ganske nylig i avisen Dagen. Her er det en ordinert prest i Den norske kirke som svinger svøpen over sin egen kirke:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/%C3%A5ndelige-forfall/Den-norske-kirke-under-Guds-dom-332176 

 

I følge luthersk og apostolisk lære gjennom 500 og 1500 år skal den kristne treenighetsguden og hans dommerfullmektig (Jesus fra Nazareth) "komme igjen" for å dømme alle fortidens, nåtidens og fremtidens mennesker til straff/fortapelse eller frelse/frifinnelse ut fra deres "tro på" og lydighet til dommeren selv.

Dette kalles rettferdighet. For en straffejustis!

Galileeren Jesus gjorde seg kjent bare for en liten sekt i Palestina for ca. 2000 år siden. Bare ca. 2 år vandret han rundt som domspredikant og forkynner, innenfor en svært begrenset geografisk radius. Men! 300 år senere ble denne arme jødiske oldtidsprofeten av Romerkirken opphøyet til "Gud selv": universets skaper og herre...verdens frelser...

Så skal altså steinaldermenneskene, som også aboriginerne i Australia og «buskmennene» i Afrika «på den ytterste dag» stilles for den kristne gudens domstol?  (Sistnevnte gruppe er Afrikas eldste folkeslag med en historie som strekker seg 30.000 år tilbake).

Moses, Buddha og Sokrates hadde ingen Kristus-tro. Heller ikke Anne Frank. I følge kristen straffejustis skal de alle straffes for dette med evigvarende tortur. Mens diktatorer og krigere som keiser Konstantin og Olav "den hellige" sannsynligvis vil være å finne blant de salige i Guds rike. Kanskje også Hitler?   

I forbindelse med Olsok skrev Vårt Lands Olav Egil Aune 29. juli 2015:

"Olav var ingen pingle...Han var konge, og gjorde det som ble forventet av en konge - det ble med blod...med Olav og kristendommen kom et rettssystem som skulle skjerme enhver for blindt hat, urimelighet og urett. Som en tidlig utgave av menneskerettighetene fikk kvinner menneskeverd og rettigheter, det nye kristne samfunnet beskyttet kvinnene...".

Tja, mon tro det. Aune unnskylder "Olav den fryktelige" med at han var barn av sin tid. Javisst! Det var også Jesus, Paulus og Martin Luther, alle kirkelærere samt hele den katolske paverekken. Ingen av dem var/er mer "universelle" enn Muhammed.

"Det var ikke enkelt å sitte med en så svær sak som kristendommen i fanget og ikke vite hva man skulle gjøre med den. Men han (Olav) handlet, han mente det var riktig og til gagn for folket å tenke kristent. Så skjedde altså ikke ved "surdeigsmetoden", det skjedde på sitt vis og i tidens tegn. Senere har Gud hatt mye å rydde opp i, riktignok. Men totalen er unektelig god, her også".

Og så kommer den velkjente, tendensiøse analyse: økende sekularisering i vår tid blir for Aune ensbetydende med NY-HEDENDOM (Frankrike er skrekkeksemplet). Når man ønsker å holde den kristne "Gud" utenfor det offentlige rom, er det uttrykk for ny-hedendommens tilbakekomst. Noen definisjoner finner vi ikke tegn til hos Aune. Det er visst ikke nødvendig. Han spiller på eldgamle kristne fordommer.

Vel, jeg synes vi med stolthet kan betegne oss som hedninger (jfr. Det norske Hedningsamfunn), en av de mange stigmatiserte grupper kirken har lagt for hat gjennom historien. Alle som har et visst kjennskap til norsk misjonshistorie de siste par århundrer, vet hvordan "hedningene" i Afrika er omtalt.

Som andre apologeter klamrer seg til Jürgen Habermas, klamrer Aune seg til Peter Berger. Tanken er at vi moderne mennesker liksom ikke tåler kaos og oppløsning (som angivelig følger kristendommens tilbakegang i samfunnet), men MÅ søke tilflukt i andre former for religionsutøvelse. De er i følge Aune usunne og har enkle svar på kompliserte spørsmål.

Nei, det er alldeles ikke grunnvollene i vårt samfunn som svikter, men utviklingen som går sin ubønnhørlige gang med faste skritt og stadig tryggere fundament.  

Aunes "diagnose" stemmer ikke. Nyere statstikker viser at andelen gudløse, ikke-kristne (og ateister) er stadig stigende og utgjør en stor del også av kirkens egen medlemsmasse. Det synes riktigere å si at det er kirke-kristendommens grunnvoll som svikter. Da søker forvirrede, rådville kristne seg til såkalt "ultrakonservative" kirkesamfunn og menigheter.

Vi sekulære trenger ikke en menighet/sekt for å finne trygghet. Vi lever godt med både kompliserte og ubesvarte spørsmål, men det kan åpenbart ikke de kristne. Vi søker ikke den eneste Sannheten, som de kristne. Våre behov, savn og lengsler er dypt menneskelige, og har intet med kristendommen å gjøre. I frihet og uavhengighet kan vi utforske vår menneskelighet, dybdene i og grensene for vår erkjennelse.  

---------------------- 

 

Fryktens budskap – voldsteologien – får Espen Ottosen på trykk i Aftenpostens papiravis, og sannsynligvis vil det der bli stående ukommentert. La oss se denne gang om det kommer motinnlegg fra hans kolleger og trosfrender: teologene ved MF og TF, samt biskopene.

Det kan virke som om de såkalt "liberale" teologer - i deres pinlige taushet - har overlatt til sine "konservative" kolleger ansvaret for å fronte og vedlikeholde kirkens offisielle luthersk-evangeliske bekjennelse. Det er ikke utenkelig at det pågår et nært samarbeid om oppgavefordeling mellom de to teologiske fakulteter: TF og MF. Den senere tid har vi jo sett at de har nærmet seg hverandre. De utgir nå et felles tidsskrift, og teologen Sturla Stålsett har hoppet fra TF til et professorat ved MF.

 

Nå må denne heslige voldsteologien på dagsorden! Tiden for mumling i krokene er forbi. Vi vil selvsagt ikke ha en gjentakelse av den tåpelig-infantile og fryktelige helvetesdebatten i 1950-årene, men forlanger en OFFENTLIG avklaring og erklæring fra høyste hold i Den norske kirke. Alle tvangsinndøpte kirkemedlemmer, som almenheten forøvrig, har selvsagt krav på klar og tydelig tale i et spørsmål som angivelig angår deres/vår evige skjebne.

Etter 60 år forventer vi mer enn taushet, mumlinger, flåserier og avsporinger. Kirkelige teologer, mange med professor-titler, har vel kommet noe lenger i erkjennelse? Eller, har de ikke det? Det er et sørgelig faktum at mange av dem synes mer lojalt bundet til sitt presteløfte (avgitt offentlig) enn til Akademias idealer.

(Dette kan vi lese om i all "troslære" som er publisert av kirkelærere og teologiprofessorer det siste halve århundret. Her er liten utvikling å spore - bak den språklige skodda).

Hva er kirkens offisielle lære om "fortapelsen", og om Satan i dag? Hvorfor er biskoper og teologer tause? Hvorfor er mediene tause? 

Hvorfor skaper homofile vigsler så mye offentlig rabalder og splittelse i kirken(e), mens den "groteske" og "umoralske" helveteslæren og djeveltroen ikke er tema verken på bispemøter, kirkemøter eller blant troslærerne/prestelærerne ved de kirkelig-teologiske læresteder?

Når skal avisredaksjonene vise etisk anstendighet, kritisk uavhengighet og samfunnsansvar, ved å konfrontere de ansvarlige i kirke og teologi med den morbide helvetesforestillingen: "Skampletten på vår åndskultur"?

 

Liberalteologer som anser helveteslæren for «grotesk» (Notto Thelle, Verdidebatt) og «umoralsk» (Oddbjørn Leirvik, "Kirke og Kultur" 2015) bør forklare seg offentlig om hvorfor dommen/domsgrunnlaget og straffen i den kristne kirkes lære og grunnlagsskrifter består uendret i 2016.

Eskil Skjeldal er en av dem som leder all oppmerksomhet bort fra seg selv, fra katolsk teologi og pavekirken. Han er teolog (luthersk presteordinert), konvertert katolikk, skribent og forfatter. Og til alt overmål var/er han stipendiat/foreleser i ETIKK!

I siste nr. av ukeavisen Dag og Tid problematiserer han koblingen mellom religion og politikk i KrF: "Kva i det "kristelege" er sentralt for dette partiet?". Slik spør altså en troende katolikk som selv dyrker pavemakten: den eneveldige hersker i en kristen diktaturstat, med borgerrett kun for menn. Her er åpenbart store koblingsproblemer.

En rekke kompromitterende artikler av Eskil Skjeldal kan leses på nettet. Jeg vet ikke om Skjeldal har fullført doktorgraden han påbegynte ved MF i 2009, med emnet: "Det godes problem - et gudsproblem".

Først og sist må de alle, lutheranere og katolikker, forklare seg om helvetesforestillingen hos kirkens "guddommelige" og/eller "etisk ufeilbarlige" hovedperson: Jesus fra Nazareth. Det er fra ham kirken har hentet sin "groteske" og "umoralske" helveteslære.

La oss spørre: hvordan underviser disse teologiprofessorer - fagteologene - sine teologiske studenter og prestekandidater i LÆREN om dom og fortapelse? Ja, de kaller det «fortapelse», må vite.  

Det mumles stadig om at helvete er avskaffet, men Ottosens innlegg i Aftenposten avkrefter dette. Blir han motsagt? Den norske kirkes (kvinnelige) preses har til NRK bekreftet Dommen og "de to utganger".

Skjeldal (eller Njål Kristiansen)  kan kanskje svare: har pave Frans avskaffet helvete, dommen og straffen? Eksisterer "skjærsilden" ennå?

Ottosen benytter den skrekkelige formuleringen «evig død». Hos Jesus i evangelieskriftene (Det nye testamente) er det snakk om evigvarende fysisk pine, som også hos Martin Luther og hans stadig gyldige bekjennelse: Augustana ("pine uten ende"). Man må være klar over at dette er det mest sentrale konfesjonelle skrift i Den norske kirke. Den evangelisk-lutherske lære er grunnlovsfestet!

Dette er det åndelige maktspråket kirke-kristendommen har benyttet i nær 2000 år. Også kalt "fryktens etikk".

Nedenfor er det ikke bare snakk om "evig død", men også om en første og annen død. Det er svært (teologisk) komplisert, forstår vi.

Hinsidighetens teologi er en tankekonstruksjon - lære - så absurd, morbid, spekulativ og virkelighetsfjern, fantasirik og omfattende at den knapt kan begripes i dag. Men vi vet at den kristne helvetesforestilling i skrift, tale og billedbruk har skremt millioner på millioner av mennesker gjennom århundrene. Det var nok også den kristne kirkes hensikt! I dag har slik skremselspropaganda liten eller ingen virkning, og derfor er kirkens makt sterkt redusert.  

http://www.brunstad.org/no/kristen-oppmuntring/den-første-og-andre-død-og-det-evige-liv

Også i forskningsmagasinet Apollon 1. feb. 2012 er døden og etterlivet tema. Og hvem andre enn TF-teolog (tidligere dekan og leder i Norsk teologisk nemnd) Trond Skard Dokka er "ekspertkommentator" på området?

https://www.apollon.uio.no/artikler/2012/doden-hva-kommer-etter-doden.html 

 

"DET STÅR I BIBELEN" (hvilken "bibel"?)

 

Det er synet på Jesu autoritet som karakteriserer - og avslører - alle kristne (karismatikere, fundamentalister, biblisister, konservative, liberale og progressive...). Denne Jesus-forgudelsen er så innprentet i vår kristne kultur at også kritikere av mange slag, innenfor og utenfor, unnviker problematiseringer av Jesu lære og forkynnelse. 

Den fremste religions- og kristendomskritiker i vårt land det siste halve århundret, som OFFENTLIG mest uredd, tydelig og konsekvent har kritisert kirkens "dogme om Jesus" på historisk-faktisk og etisk grunnlag, er den nå avdøde ANDREAS EDWIEN. Hans skriftlige interpellasjon - memorandum - til de teologiske fakulteter i Norge og Skandinavia fikk mye presseomtale i 1960-årene.

En slik henvendelse og direkte utfordring til de (vitenskapelig) teologiske fakulteter om å begrunne holdbarheten av dogmet om "Jesu oppstandelse", er så vidt jeg vet aldri gitt verken før eller siden. De teologiske fakulteter, ved sine dekaner, valgte taushetens strategi. Det er ikke videre flatterende for de teologiske fakultetenes akademiske virksomhet eller vitenskapelige troverdighet.

Edwien ble forsøkt latterliggjort, nøytralisert og fortiet. NRK's journalist Haagen Ringnes' ord er stadig gyldige:  Å nevne hans navn er som å banne i kjerka.

Man kan angripe Muhammed, men ikke Jesus. Man kan angripe Koranen og Det gamle testamente, men ikke evangelieskriftene i NT. Pavens hellighet og autoritet må heller ikke røres.

Men etter det siste tiårets bejublede Muhammed-karikaturer OG den unisone solidariteten med satiremagasinet Charlige Hebdo - er ikke tiden nå kommet for å karikere pave Frans og Martin Luthers latterlige ideer, dogmer og doktriner? Ingen av dem fortjener sin plass på sokkelen.

I våre moderne, vestlige demokratier har vi ikke behov for å tilbe og dyrke mennesker, døde eller levende. Men de kristnes autoritetsdyrkelse viser at de stadig har behov for å bli ledet, enten av en PAVE eller BISKOP.

Kristendommen er "barn" av den autoritære, patriarkalske tidsalder som gjorde herskerne til guder eller halvguder. Den er aldri blitt "voksen", og den har gjennom årtusener oppdratt sine tilhengere til å forbli "barn" og "umyndige". I bildet av biskopen som hyrde og menigheten som fårene, er over- og underordningsforholdet klart anskueliggjort.

 

Jeg siterer (merk at alle sitatene er hentet fra den kristne bibel: Det nye testamente/NT):   

 

Matteus  25:46: ”Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv”.

Sodoma og Gomorra ble angivelig utsatt for ”evig ild”, men de brenner visst ikke i dag...Det står i Bibelen, Judas 7:

”Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild”.  

Straffens ild er uslokkelig, men når det ikke er mer å brenne opp, vil ilden slokne eller rettere sagt, ikke kunne brenne mer...Ilden er noe som går ut i fra Gud Fader selv, da han er også fullkommen rettferdig. Gud ser det som rettferdig, sant og det mest tjenlige. Når det ikke finnes noen mulighet for omvendelse, så er tilintetgjørelse det mest rettferdige og det mest tjenlige i hans øyne!

Det står i Bibelen, Matteus 3,12. ”Han har kasteskuflen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som aldri slokner".

Det står i Bibelen, 2. Peter 3,10: ”Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.”

Hvem blir tilintetgjort i ildsjøen? Det står i Bibelen, Åpenbaringen 20,15: ”Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen”.  

Dette er den annen død og den er ugjenkallelig!

(sitat slutt)

 

«Selektiv islamsk teologi» lyder tittelen på et nylig blogginnlegg på Verdidebatt. Her sies følgende: «En rekke muslimske lederes spesialitet er å vri seg unna viktige temaer og snakke med to tunger». Ja, dette har i mange tiår vært en velkjent øvelse blant kristne moderne teologer og kirkeledere. De har utviklet en form for «tospråklig kompetanse», kan man si. De sier både JA og NEI på samme tid.

Det kan synes som om disse to (verdens)religioner har de samme problemer med å tilpasse seg den kritiske debatt og offentlige samtale i et opplyst demokrati. Det er en ny situasjon at deres ledere og lærere avkreves rasjonelle argumenter og begrunnelser for lære og praksis.

Kristne teologer kan ikke lenger gjemme seg bak Skriftens autoritet, Åpenbaringens mysterier eller Troens paradokser.

Vi har sett mange eksempler på hvor ubehagelig det er for offentlige personer, kristne og muslimer, å bli konfronterert med homofliproblemet. Mange smiler nok av KrF-leder Knut Arild Hareides deltakelse i årets homofestival. Vi husker godt hans stakkarslige unnvikelsesmanøvre for et års tid siden.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/krf/hareide-taus-om-hva-han-stemte-i-kirkevalget/a/23532009/ 

 

Det måtte en massakre til, med 50 døde, før Hareide «våknet», og før han iflg. VG 24/6  «avlyser kampen mot homo-ekteskap». Det er ikke videre flatterende verken for KrF’s leder eller for partiets etiske refleksjonsnivå. Men mønsteret er sørgelig velkjent det siste århundret.

Det er et nært slektskap mellom de to autoritære (verdens)religioner, kristendommen og islam, både når det gjelder historie, tankeinnhold/ideologi og strategier. For tiden strever de begge med sitt uløselige homofiliproblem. På kartet over hvilke 76 land hvor homofili er kriminalisert (og hvor de kan bli dømt til døden for homofili) finner vi selvsagt at det er i muslimsk dominerte land OG i kristnede misjonsland at homofilihatet står sterkest.

Religion er grunnlaget for mange typer diskriminering. Den mest fundamentale i den kristne religion er DUALISMEN, som skjærer knivskarpt mellom gode (frelsesverdige) og onde (fordømte) grupper av mennesker. Konsekvensene av dette menneskesynet har vært katastrofale i vår kristen-europeiske historie.

Den organiserte, institusjonaliserte (politiske) religion, som nettopp den kristne kirke har et voldsregister uten historisk sidestykke: erobringer, massemord, massakrer, undertrykkelse, terror og tortur.

Det er Guds lov og "Bibelen og Bekjennelsens" autoritet de kristne henviser til når de skal begrunne sin motstand mot homofilt samliv. Eller "Skriften" og "Ordet", som de også kaller det. Men disse to religioner har i tillegg mange andre alvorlige, presserende problemer å håndtere. De har vært og er bremseklossene på veien mot humanitet, opplysning og likestilling.

Når Stortinget nå vil stille krav til «tros- og livssynssamfunn» ved tildeling av statlig støtte, skjønner vi at det i første rekke er islam og kristendommen som vil rammes. Disse to religioner skiller seg markant ut ved kontrollen de utøver over tilhengernes/medlemmenes tankeliv, livsførsel og seksuelle preferanser.

De motsetter seg statlig styring og innblanding, men vil selv ha frihet til å diskriminere, overvåke og begrense tilhengernes/medlemmenes tankefrihet og handlingsrom. De har begge lydighet og underkastelse som religiøst ideal.

Fornuftens lys har ennå ikke nådd inn i det religiøse mørket (jfr. Kadra Yusuf på Dagsavisens «Nye meninger»).

At «Religion er under press» er det ingen tvil om. Det er et godt tegn i tiden. De sterke (irrasjonelle) reaksjonene fra kristent hold i bl.a. Vårt Land viser klart at Den norske kirke føler seg rammet og til dels truet av de nye signalene fra SV og Stortinget.

Avisen Vårt Land spør om SV med sitt forslag «er blitt selve religionspolitiet i norsk politikk»? Det er et rart spørsmål å stille i en ortodoks kristelig avis, når vi vet at den evangelisk-lutherske (stats)kirke i nær 500 år har opptrådt som RELIGIONSPOLITI i vårt land. Og før den tid: Den katolske kirke.

(Omfattende dokumentasjon kan man bl.a. finne i historikeren Øystein Rians bok: "Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536-1814". Universitetsforlaget 2014).

Fordi hukommelsen er så selektiv, vil jeg også i kommende innlegg friske opp detaljene og de hendelser i historien den kristne kirke har strøket ut av minnet. Dens totalitære ambisjoner går mange, mange århundrer tilbake i historien.

----------------------   

 

To rare innlegg på Verdidebatt er etter mitt syn avslørende når det gjelder manglende selvinnsikt, selvmotsigelser og slett prinsipiell tenkning. Begge innlegg er publisert i Vårt Lands papiravis.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11649127/#post_11649127 

 

Jeg siterer Liv Hegna, som ikke gir noen opplysninger om seg selv:  

«Det er visstnok 749 trossamfunn som får støtte her i landet. Det er selvsagt for mange. Listen er overmoden for revisjon. Når dette nødvendige arbeidet gjennomføres, er det viktig å være presis med kriteriene for hva et trossamfunn er. Kristen arv er et viktig kriterium».

Hvis «kristen arv» er et viktig kriterium - kvalifiserer ikke islam eller andre religioner til betegnelsen «trossamfunn»? HEF er ikke et «trossamfunn», men kvalifiserer likevel til statsstøtte.

Det bør være et tankekors at det er karakteren av «trossamfunn» - ikke det humanistiske livssyn - som får Stortinget til å ville skjerpe kontrollen. Så viser det seg likevel at det er muslimske menigheter man først og fremst vil sette grenser for. Hvor ble det av «likebehandlingen»? Kristne (evangelisk-lutherske) «trossamfunn» skal skjermes. Det lar seg jo forstå når trosopplæringen for barn og unge er statsfiansiert.

Nå har ikke SV-leder Audun Lysbakken tilkjennegitt sin egen religionstilhørighet ennå, eller hva og hvem han selv "tror på", slik andre partiledere har gjort i Vårt Lands ukentlige spalte «Min tro». (Men kristen-sosialistene i SV og i Klassekampen har mange felles kjennetegn).

I disse tider hvor omfattende overgrep, kontroll og manipulasjon blant barn og unge mennesker i kristne menigheter og bevegelser er avdekket, er det litt rart at SV’s omsorg retter seg hovedsakelig mot muslimske jenter. 

Psykiske skadevirkninger hos mange utbrytere fra kristne kirkesamfunn og menigheter har kirkepolitikerne vist liten interesse for. Djevelutdrivelser og "dødeoppvekkelser" i kristne menigheter får ingen konsekvenser. Seksuelle overgrep i Den katolske kirke (også i norsk sammenheng, bl.a. ved internater drevet av norske misjonsorganisasjoner) er visst mindre alvorlig enn "medlemsjuks".

 

«Ingen privatsak. Hvorfor skal religionstilhørighet være nærmest «en privatsak»? Søker man jobb i FN-systemet, er et av de første spørsmålene de får om hvilken religion du har. Burde det ikke være slik når man fødes eller entrer vårt lands grenser også?

Enhver som får innvilget opphold, eller asyl  eller lignende, bør bli avkrevd informasjon om sin tro. Det er bare rett og rimelig med den sjenerøse offentlige støtteordningen vi har i Norge. Støtten kunne så beregnes av SSB. En grei ordning. Det verste som kan skje videre er at støtte til kristne samfunn og kirker faller ut fordi politikerne ikke orker å ta de tøffe valgene. Bortfall av støtte vil effektiv strupe kristendommen i landet».

 

Her er vi selvfølgelig ved kirkens hovedanliggende: kristendommens overlevelse i et mer og mer avkristnet/sekulært samfunn. At søkere ved ansettelser eller asyl/opphold «bør bli avkrevd sin tro» – fordi religionstilhørighet ikke er en privatsak – er et svært oppsiktsvekkende standpunkt. Det er ikke overraskende i og for seg, men det er sjelden blitt uttalt så klart som her.

Overført til vår hjemlige arena kan vi spørre: bør alle arbeidssøkere ved ansettelser bli «avkrevd sin tro»?  Hvis «tro» og religionstilhørighet er et offentlig anleggende, må en følge bli at også almenheten blir informert om aktørenes kristen-tro/Kristus-tro på alle viktige samfunnsområder: politikk, medier, akademia og kulturliv.

 

La oss håpe at avisen Vårt Land kan bidra til mer saklig opplysning og større gjennomsiktighet når det gjelder det omfattende kirke-kristne nettverk. Usynlige nettverk er skumle.

Man kunne begynne med avisredaksjonene og journalister ved alle typer medieinstitusjoner, også NRK. Kristne journalisters vandringer mellom ulike medier (og departementer) er et interessant fenomen. Et aktuelt eksempel er tidligere KrF-politiker og nåværende sjefredaktør i Vårt Land: Åshild Mathisen.

"Vi skal være best på religionsdebatten", sa Mathisen ved sin tiltredelse. Men avisens kristne profil og dens debattforum (Verdidebatt) viser snarere at den er verst på religionsdebatten.

Hvis alle kristne er «forkledte» misjonærer, er det en fordel å få vite hva og hvem vi har med å gjøre. Det gjelder både verdensbilde, menneskesyn og samfunnssyn. Antall korsbærere (moderne «korsfarere»?) som bekler viktige stillinger og posisjoner i politikk og samfunnsliv påvirker selvsagt både mediebildet og samfunnsutviklingen forøvrig. Kristendommens ideologiske og maktpolitiske ambisjoner er KrF et klart eksempel på. Men dette lille partiets glansdager er forhåpentlig historie.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11649129/ 

 

Leif-Aage Tønnessen, prest i Den norske kirke og amanuensis ved Høyskolen i Finnmark (se Verdidebatt):  

«Å straffe meninger er i strid med Grunnloven. Nå finnes det jo flere måter å straffe uønskede meninger på, ikke bare fengsel og fysisk straff. Det er skremmende når Stortinget ikke skjønner at deres økonomiske sanksjoner i realiteten er et grunnlovsstridig angrep på både religionsfriheten og ytringsfriheten».   

Igjen, en ufattelig (logisk) kortslutning og inkonsekvens. Et utrolig resonnement! Er religionsfrihet avhengig av statlige overføringer? Finnes ikke religionsfrihet og ytringsfrihet i land som Frankrike og USA?

Sitatet ovenfor er særdeles grovt og avslørende for kirken i vårt land. Det er altså kirkens ØKONOMI denne presten er bekymret for. Vi får bekreftet det vi har visst; i sitt grådige, materielle begjær - etter århundrers og årtuseners allianse med den priviligerte stats- og kongemakt - har Den norske kirke for lengst mistet sin uavhengighet som «trossamfunn». 

 

"MILLIARDFORETAKET DEN NORSKE KIRKE" 

 

(I en kronikk av DnK's preses, Helga H. Byfuglien, i Aftenposten for noen år siden ble kirken omtalt som "statsbudsjettkirken").

 

Det usignerte innlegget i Vårt Lands nettavis nedenfor, er et svært rørete innslag i avisen.

http://www.vl.no/nyhet/kirken-kan-bli-lite-foretak-1.745116

 

"Milliardforetaket Den norske kirke" tenkes av Kulturdepartementet  som et "lite foretak", fullfinansiert av staten og uten andre inntektskilder. Regnskapsførselen skal angivelig følge hovedreglene for "små foretak", men vi skjønner at særbehandling ("særskilt forskrift for regnskapsbehandling") av Den norske kirke skal ivaretas.

Samtidig er denne rare forestilling om Den norske kirke som et "foretak" uttrykk for dens uunngåelige verdsliggjøring og sekularisering i vårt samfunn. At Kirkerådets ledelse er grunnleggende positiv, kan vi ikke forbauses over.

Materialismens ånd og begjær har gjennomsyret Romerkirken (og den vestlige kirke) helt fra 300-tallet. Kirkerådets nyvalgte (kvinnelige) leder synes da også mer opptatt av sine kostbare sko - og sin "stilettkondis" - enn av Den norske kirkes bekjennelsesskrifter.

Det er derfor en naturlig (kirkepolitisk) utvikling at DnK synes monomant opptatt av sine finanser og/eller av regnskapsførsel. Den snakker og opptrer som et statlig forvaltningsapparat, eller som en bedrift/et foretak. Medlemmene er kunder/brukere kirken skal betjene, med sitt service-tilbud.

Den har lite annet å meddele. Alt er tomhet. Dess mer verdslig og materialistisk kirken blir, dess mer likegyldig blir den. Den har ingen bærekraft. Sterkt svekket, uten motstandskraft vil den trolig om en generasjon eller to oppslukes og forsvinne.  

De kirkelige seremonier tiltrekker færre og færre. Det er forståelig at medlemmer, både aktive og passive, flykter fra kirken. Og dess større medlemsflukt, dess mer avhengig blir DnK av statens støtte og "underhold" for å opprettholde sitt maktapparat, sine strukturer og enorme byråkrati.   

En religion og kirke som bare er opptatt av økonomi og organisasjonsspørsmål (eller av homofilisaken), har liten og/eller ingen (åndelig) interesse for medlemmene.

Ingen meninger straffes av Grunnloven! Derimot, Straffeloven  §185 forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer. Presten Leif-Aage Tønnessen forstår forhåpentlig forskjellen, eller kanskje gjør han ikke det?

Han bør forklare alle oss ikke-kristne (kirkemedlemmer som ikke-medlemmer) HVORFOR Den norske kirkes stadig gyldige grunnlagsskrifter, som Augustana, fordømmer og truer oss med evigvarende straff/tortur. Kritisk tenkende mennesker vil nok ikke oppfatte slikt hatefullt tankegods som identitetsskapende, eller som styrkende for "tilhørighet".

Det er avstand og fremmedgjøring kirken signaliserer.

Mange forstår at kirkens bekjennelse og teologi ikke handler om «meninger»! Vi er allerede fordømt, som kirkens guddommeliggjorte Jesus sier det i Joh. 3:18.  

Rammes ikke slike trusler av Straffelovens paragraf? Med hvilken rett og på hvilket grunnlag nyter Den norske kirke immunitet mot straffeforfølgelse?

Det eksisterer ingen «trosfrihet» eller religionsfrihet i den offisielle kirkelige lære. Tvert om er det kirken selv som i sitt fundamentale skrift- og læregrunnlag  angriper religionsfriheten, ved å rette de verste voldstrusler mot alle oss annerledestenkende, vantro og «trosulydige».

Å knele ved kirkens alter (med bøyd hode) fremfor presten og hans gud, er heldigvis et krav vi i dag blankt kan avvise uten frykt for overvåking, angiveri og straffeforfølgelse (som "kirketukten" de forgagne århundrer). Ja, religionsfrihet innebærer at vi fryktløst, skarpt og kontant kan avvise kirkens stadig påtrengende krav på å representere den eneste, sanne "Gud".

Det handler ikke bare om frihet til å konvertere fra islam til kristendommen, men om "frihet fra religion". Et slikt krav må selvsagt være svært provoserende for kristendommen og islam, som begge forlanger å være OFFENTLIGE!

Kirkens despotiske mannsgud, overlevert fra oldtidens mytologi, kan lett gjennomskues hos dagens geistlighet, både i den fastfrosne dogmatikk OG i den stivnede liturgi. I Den norske kirkes høymesser, som også fra Peterskirken i Roma, blir vi hver uke og hvert år møtt med den samme forstenede dogmatikk og teologi. Både kirkerom og seremoniell speiler herskerideologien, som krever lydighet overfor herskermakten.  

«På dagen 25 år etter at Norges nye kongepar knelte ved alteret i nasjonalhelligdommen, ble bedt for og velsignet av biskopen, samles «det offisielle Norge» i dag til takke- og gledesgudstjeneste i Nidarosdomen», skriver Vårt Land 23. juni 2016.  

http://www.vl.no/nyhet/dette-er-dagen-som-herren-har-gjort-for-kongeparet-1.743739 

Vi får igjen demonstrert den tette, avskyelige forbindelse mellom kirkemakt, statsmakt og kongemakt (nå også mediemakten?). Her er alle ingredienser konsentrert:  pompøsitet og rikdom, makt, autoritet og lydighet. Kong Harald kneler for kirkens biskop: selve lydighetstegnet!

Kirkens geistlige makt har i århundrer og årtusener forlangt at alle folkene, som også øvrighetspersoner (i dag også mediaktører?), skal knele for pave og biskop. Iført hvite kapper har konfirmantene inntil i dag måttet knele for Gud og prest. Kirkens misjonsvirksomhet har som mål at alle folkene skal "bøye kne for Jesus Kristus".  

--------------------   

 

Et av mine hovedtema på denne hjemmeside er kirke-kristendommens voldelige teologi og historie. Lære og praksis er nøye sammenbundet. Kirkens europeiske historie viser oss hvor farlige religiøse (les: kristne) idéer kan være.

Som det er sagt annet sted: psykisk ubalanse (eller «utenforskap») kan aldri alene forklare den særegne religiøse volden, om den er kristen eller muslimsk. Historisk og aktuelt ser vi at kristendommen har skapt og skaper konflikt, splittelse og ufred blant menneskene overalt i verden. Det gjør også islam.

Kirkens idealiserte forgrunnsfigur og etiske forbilde, Jesus, sa det slik:  

«Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille; Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger meg, er meg ikke verd».

(Mt. 10:34 ff.)   

Like ofte som kirken gjentar sine bekjennelser, vil jeg gjenta kirkens voldstrusler og voldsteologi. Like ofte som kirken gjentar sin ansvarsfraskrivelse og historieforfalskning, vil jeg gjenta dens voldshistorie.

 

Retusjering av kirkehistorien og dens skriftgrunnlag pågår for fullt i offentligheten. To høyaktuelle eksempler er bøkene av Halvor Nordhaug/Henrik Syse OG Per Bjørnar Grande (jfr. Verdidebatt).

 

Se Fri Tankes redaktør og journalist Even Grans bokomtale her:   

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat43/thread11648013/ 

De få kommentarene han har fått på Verdidebatt bekrefter til fulle at problemet ikke består i at «Tause kristne gir dårligere debatt» (jfr. Morten Dahle Stærk), men at kristne debattanter på Vårt Lands Verdidebatt regelrett SABOTERER saklig debatt.

At en kritisk bokanmeldelse fremkaller denne type pinlige reaksjoner i et offentlig debattforum, er nesten ikke til å begripe. En katolsk-troende teologistudent ved MF er så sint at han ikke klarer å si noe fornuftig, verken om tankeinnholdet i boken, eller om Even Grans omtale av den.

En litt mer sindig frikirkemann henviser til hele kristen-Norges sjefsapologet de siste årtier: Bjørn Are Davidsen:  

«Se for øvrig Bjørn Are Davidsens innlegg som bl.a. peker på at gamle raddiser (?) som den tyske filosofen Jürgen Habermas etter hvert har innsett at den kristne arven "har vært en drivkraft i kampen for likeverd, menneskerettigheter og demokrati. Ikke bare som forløper eller katalysator, men som grunnleggende kraft og premissgiver".

Dette er hva kirkelige apologeter «forkynner» i dag. Her stopper alt opp! Hele det kristne etablissementet, fra fakultetsteologene til Hanne Nabintu Herland og Bjørn Are Davidsen, har i flere tiår klamret seg til Habermas.  

 

JESU GUDDOMMELIGE, UFEILBARLIGE AUTORITET

 

Mange kristne forfattere, teologer/apologeter og skribenter henviser til Jesu autoritet og eksempel («nestekjærligheten»?) når de skal begrunne teologisk sine sosial-etiske piruetter det siste halve århundret, som i spørsmålet om kvinnesyn/likestilling, skilsmisse/gjengifte, prevensjon, samboerskap og homofil samliv.

Det har de intet skriftgrunnlag for i den kristne bibel: NT. Men da konstruerer de bare en ny teologi, tilpasset tidens hendelser, livsfølelse og idéstrømninger. Kirkens historieløse, engleaktige «Kristus» (jfr. Paulus) kan åpenbart formes og brukes for alle behov og formål.

Det gjentatte og misbrukte slagordet «nestekjærlighet» er blitt hamret inn, slik at ingen skal få øye på fiendehatet!

Halvor Nordhaug og Henrik Syses særegne kristelige historieoppfatning og historieskriving har trolig bred tilslutning innenfor den kristne verden, både innenfor biskop Nordhaugs teologisk-konservative miljø OG langt inn i filosofen Syses akademiske miljø. Denne alliansen er svært interessant å merke seg.

Andre kristne apologeter håper kanskje at et halvhjertet oppgjør med såkalt «ekstrem eller ytterliggående karismatikk» og/eller «karismatisk elitisme», dårlig lederskap samt «usunn» tro og teologi innenfor den felles luthersk-protestantiske familie, skal redde kristendommens frynsete rykte og avslutte hele debatten.

 

PROFETIER...

 

En av apologetene, brannslukkeren Arne Helge Teigene skriver på Verdidebatt at han ikke lar seg skremme av "åndelig maktspråk". Men igjen: maktspråket har vært den kristne kirkes kjennetegn i mer enn 1700 år. Hver eneste søndag i Den norske kirke, i språk og liturgi, møter vi dette maktspråket, bl.a. i Apostolicums domstrusler.

Men særlig kritikkverdig mener Teigene er den "profetiske virksomheten som har pågått i flere år"...I flere år? Nei, den har pågått i 2000 år!   

"Denne virksomheten bærer preg av å være en form for manipulering av menneskers fantasi og evne til ønsketenkning".

Jaså? Gjelder dette også Jesu forkynnelse og predikantvirksomhet? Hvordan vurderer Teigene Jesu doms- og endetidsprofetier i evangelieskriftene, som også Paulus' og Martin Luthers profetier OG middelalderens profetier om tusenårsriket? Jeg kan forsikre Teigene om at endetidsforestillinger er høyst levende i dag, også innenfor Den norske kirke.

 

"Din tro har frelst deg", sa Jesus til en av de plagede kvinner han "helbredet". På sine hjemtrakter kunne han ikke helbrede noen fordi de manglet tro!

UTEN "TRO" - INGEN FRELSE ELLER HELBREDELSE!

 

Jeg henviser Teigene til Oskar Skarsaunes bok: Tusenårshåpet. Endetidsforventning gjennom 2000 år (Verbum Forlag, Oslo 1999) og den langt mer historisk etterrettelige boken til Norman Cohn: Jakten på tusenårsriket (1957, på norsk 1999).

 

"Cohn beskriver hvordan millenarismen, det vil si forstillingen om Kristi snarlige gjenkomst for å opprette et tusenårig fredsrike som skal vare til den endelige dommen, var en felles forventning om en konkret jordisk revolusjon for de første kristne da de var en forfulgt minoritet.

Men etter at kristendommen under keiser Theodosius ble statsreligion ca 381, ble den transformert til en åndelig allegori av Augustin: Millenniet hadde begynt med Kristi fødsel og var fullt virkeliggjort i kirken. Dette ble straks ortodoks lære".

 

http://universitas.uio.no/Arkiv/1999/20/KULTUR2.HTM

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/historikeren-norman-cohn-er-doed/a/157046/

 

Teigene har sporet "denne type profetier" (beleilig!) tilbake til 1987, da den såkalte "norgesprofetien" kom. Det ser ut til at det trengs en klargjøring av ulike typer profetier, dvs. hva som gjør noen profetier mer troverdige og respektable enn andre.

Vi må kunne spørre: har Teigene "nådegaven" til å  prøve åndene..?

Vi vil gjerne vite hva som i form og innhold skiller profetiene i norske "karismatiske miljøer" etter 1987 fra "karismatikerne" Jesus, Paulus og Martin Luther.

Åndsdåp, tungetale, profeti og helbredelse inngår i en definisjon av det nå utskjelte begrepet "karismatikk". Det er forunderlig at Teigene ikke trekker noen tråder tilbake til de store kirkelærere, heller ikke til kristendommens stifter og hovedperson.  

 

"Lignende profetier er siden gjort gjeldende i norske karismatiske miljøer nesten årlig, frem mot vår tid".

"De har primært vært formidlet av utenlandske talere, såkalte "profeter" som har tilknytning til ytterliggående karismatiske nettverk i Amerika og Afrika".

 

Virkelig morsomt! Og hvem har "eksportert" kristendommens profetiske og mirakuløse tradisjoner til Amerika og Afrika, om ikke kristne europeere (misjonærer)?

Kan vi betenke visse (kristnede) afrikanske staters djeveltro og heksehysteri, når vi leser slikt som dette?

http://www.nettavisen.no/nyheter/2855822.html

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8821

 

I avisen Vårt Land er det selvsagt bare islam og muslimske menigheter som driver med tvilsomme aktiviteter. Erling Rimehaug og Johannes Morken er notoriske i fortielse om egen religion, men svært ivrige etter å klistre dommedagsforestillinger, sekterisme, hellig krig (jihad), martyriet, kvinnehat, demonudrivelser og antisemittisme til islam. Mye av dette slagget finner vi i kristendommen mange århundrer før islam eksisterte.

Avisen er påfallende nok også langt mer interessert i islamismen som politisk ideologi enn av kristendommens tette allianse med stat- og herskermakten i Europa gjennom mer enn 1700 år, helt fra keiserkirken i Konstantins tid til vårt tids Statskirke. En mer politisk ideologi enn kirke-kristendommen finnes ikke!

http://www.vl.no/nyhet/islamisme-er-politisk-ideologi-1.710315

Alle styggedommer man i denne kristelige avisen ikke våger å gripe tak i, overfører man på islam (eller andre motstandere). All skiten sin kaster man på "de andre". Med et fint ord kalles det "projeksjoner". I Vårt Land blir denne psykologiske mekanisme rendyrket.  

http://www.vl.no/2.615/skeptiske-til-demonutdrivelse-1.61927 

 

At profetier om endetid og dommedag i kirkens (autoriserte) gunnlagsskrifter og tradisjon, gjentatt og gjentatt gjennom kirkehistorien, ikke har slått til må slå tilbake på Den norske kirkes store forgrunnsfigurer: Jesus, Paulus og Luther. De tok alle feil!

Hvordan vil Vigdel, Teigene og Sommerfeldt forklare dette?

Jesu endetidsprofetier i evangelieskriftene ble ikke oppfylt. Middelalderens profetier om tusenårsriket ble ikke oppfylt. Luthers endetidsforkynnelse ble ikke oppfylt.

 

"Oase-bevegelsen skygger for åpenbaringen i Jesus Kristus. Det er alvorlig, for det leder mennesker ut i ørkenen i stedet for inn til kilden", skriver biskop Atle Sommerfeldt på Verdidebatt.

"ÅPENBARINGEN I JESUS KRISTUS"?  

Slikt "karismatisk" og "fundamentalistisk" tøv - overtro - kan vi knapt ta alvorlig, men det er denne åpenbaringstroen som særpreger kristendommen og islam. Ingen utvikling er mulig når åpenbaringen er gitt en gang for alle, enten i personen Jesus, eller i boken Koranen.

Vi kan konstatere at biskop Sommerfeldt leder mennesker ut i den samme utviklings- og sivilisasjonsfiendtlige ørken hvor hans trosfrender i Oase befinner seg.

Huff og huff! Jeg siterer ham:

"Bibelen beskriver hvordan Jesus­ møtte datidens forsøk på å knytte Guds tilstedeværelse og frelsesverk til tegn og undere­ med en skarp avvisning (Luk 11, 29-32, Matt 12, 38-42).

Det tegnet mennesket skal søke, er Jona-tegnet: Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Det er dette ­tegnet Gud har gitt oss.

I Den hellige ånd manifesterer dette tegnet seg i underet og mysteriet i dåpen, nattverden og Ordet om Guds ufortjente nåde for Jesu skyld. Det er dette som er Bibelens budskap om tegn vi kan stole på, hvile i og bli utfordret av.

Ingen trenger andre tegn enn Jona-tegnet, og forkynnere som hevder noe annet leder mennesker inn i fortvilelse og konstant opplevelse av å mangle noe".

 

Jona-tegnet? Skal det være det eneste mennesker trenger? Nei og nei og nei! Hva slags "fortvilelse og konstant opplevelse av å mangle noe" er det biskop Sommerfeldt vil påtvinge oss?

Hvem er han som mener han har makt til definere våre behov? Mer presist: "det eneste mennesker trenger"!

 

Slik står det skrevet i Matt. 12: 38-40: 

«Som et svar til ham sa så noen av de skriftlærde og fariseerne: «Lærer, vi vil gjerne se et tegn fra deg.» Han svarte ved å si til dem: «En ond og utro generasjon fortsetter å søke etter et tegn, men det skal ikke bli gitt den noe tegn, bortsett fra profeten Jonas tegn. For akkurat som Jona var i den veldige fiskens buk i tre dager og tre netter, så skal Menneskesønnen være i jordens hjerte i tre dager og tre netter.»

 

LEDERSTIL SOM PROBLEM: EN AVSPORING

 

Ekteparet Anne Christiansen og Stephan Christiansen er i hardt vær for tiden, anklaget for en lederstil som ikke bare har forvoldt skade, men som også er ET HINDER FOR EVANGELIET, i følge Hans Eskil Vigdel på Verdidebatt. 

Biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensen og Atle Sommerseths autoritære lederstil mener jeg vi har fått mange nok eksempler på. I kraft av bispeembetet har de en makt og autoritet vi knapt finner maken til i vårt samfunn.

Ekteparet Christiansen kommer ikke i nærheten av makten bispeembetet utøver.   

"Bispeembetet, eller episkopatet, er i Det nye testamente beskrevet dels som administrativt og dels åndelig. Det mest konsise eksempel finnes i Paulus brev til Titus (kapittel 1, vers 7), der biskopen kalles «Guds forvalter» og det forklares at han skal «holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot». Han omtales også som «en hyrde som skal vokte sin hjord». 

---------------------  

 

"Hovedtrekkene er det vi vil kalle en invaderende atferd med maktovergrep og åndelig manipulasjon, domfelling av mennesker, sammenblanding av tro og tjeneste, misbruk av frivillige ressurser, neglisjering av fysiske og psykiske behov...", skriver Eskil Vigdel på Verdidebatt.   

Men slik atferd er karakteristisk for all sekterisme og menighetsbygging, helt fra Jesu og Paulus' tid. Dette er da ikke noe spesielt for bevegelsen "Jesus Revolution"?  Vi er tusener på tusener som er vokst opp og oppdratt i en slik atmosfære, statskirkelig eller frikirkelig. Om lederen kalles pater, pastor eller prest har ingen betydning for deres makt- og autoritetsutøvelse.

Barn som er født inn i et hvilket som helst kirkesamfunn eller menighet i etterkrigstiden, hadde ingen mulighet for å unnslippe manipulering og overvåking, autoritetsfrykt og indoktrinering. Det er bare de siste par tre årtier at den kristne kvelende, autoritære oppdragelse har sluppet tak.

Den nostalgi og "hjemlengsel" noen utbrytere beskriver vil være fullstendig fremmed for andre. Det kan synes som om oppgjøret og debatten er "kuppet" av folk som fortsatt befinner seg INNENFOR Den norske kirke.

Som diakon i Den norske kirke er Hans Eskil Vigdel talerør for en bestemt gruppe kristne. Han er ingen nøytral eller objektiv talsperson.  Habilitetsspørsmålet blir ganske påtrengende. Hans siste innlegg i Vårt Land/Verdidebatt er etter mitt syn avslørende: "Lederstil som er hinder for evangeliet"..."Sannhet og nåde går hånd i hånd".

Vi har for lengst skjønt tegningen.

Organisasjonen "Hjelpekilden" er initiert bl.a. av Kirkens bymisjon. Det er også påfallende hvor raskt kristne psykologer har kommet på banen i disse sakene. Ganske mange "frafalne" vil nok føle seg fremmedgjort i denne organisasjonen, som helst appellerer til avhoppere fra såkalt "lukkede trossamfunn" og/eller "karismatiske menigheter".  

 -------------------- 

 

Ekteparet Christiansen startet menigheten Jesus Church (i dag en del av den norske pinsebevegelsen) og ungdomsbevegelsen Jesus Revolution (1997).

Anne Christiansen er også initiativtaker til bevegelsen KristneKvinner, så anerkjent at den har vært koblet til Norges Kristne Råd, Gimlekollen Radio og Bibelselskapet. Ja, også avisen Vårt Land har i annonser og artikler gitt KristneKvinner oppmerksomhet.

 

https://www.bibel.no/Bibelselskapet/Nyheter-DNB/Nyheter2012/Nyhet13-12

http://www.norgeskristnerad.no/index.cfm?id=293469

http://www.gimra.no/sider/hjem/aktuelt/jesuskvinner-med-40-dagers-bonn/1007/

 

"Jesus er verdens største kvinnefrigjører, han har gjort oss virkelig fri, sier Ella Ystebø, leder for JesusKvinner i Bergen".

Dette sto å lese i forbindelse med Kvinnedagen 2010. Denne dagen oppfordres altså kvinner til å underkaste seg en mannlig oldtidsprofet, Jesu autoritet. Lydighet er her ensbetydende med "kvinnefrigjøring".

Jesu kvinneideal var de Maria'ene som lydig og lyttende satt ved hans - Mesterens - føtter (og tørket dem med sitt hår). I det hele tatt, Jesu besøk i Bethania hos søsknene Martha, Maria og Lazarus er en ganske eiendommelig historie.

Også Jesus-dyrker Hanne Nabintu Herland har hatt flere rare innslag i mediene kvinnedagen, som her:  

http://www.ba.no/nyheter/mener-norske-kvinner-er-kravstore-og-frekke/s/1-41-5962205

 

 

KRISTENDOM OG POLITIKK

 

Den lutherske Per Bjørnar Grandes blogginnlegg på Verdidebatt, «Jesus og det moderne», er et ypperlig og aktuelt eksempel på den kirkelige apologi og strategiske manøver i vår tid.

Tilbake til den katolske konvertitten, Eskil Skjeldal, en annen kirkelig apologet ("kameleon"?) man bør følge nøye med på. Han er aktiv i mange medier, som også i Vårt Land og Dag og Tid (for noen år siden også fast skribent i Klassekampens ukentlige religionsspalte).  

Mange av Skjeldals publikasjoner kan leses på Internett, og han fremtrer ganske så selvmotsigende. Igjen: det man bør merke seg når det gjelder Skjeldal, er at han aldri kritiserer paven eller pavekirken!

Klassekampen brakte en interessant artikkel for noen år siden, med den megetsigende tittel: "Intellektuelle på kne for paven".

http://www.klassekampen.no/48184/article/item/null/intellektuelle-pa-kne-for-paven

 

Om avisens sjefredaktør tilhører denne gruppe, skal være usagt. Men det er et faktum at katolske skribenter i mange, mange år har preget avisens ukentlige religionsspalte.

Ikke så få katolske konvertitter, som også Skjeldal og Jon Fosse, beskriver det som "å komme hjem". Flere ansatte ved Menighetsfakultetet har konvertert til katolisismen. Det gjelder både folk i ledelsen OG doktorgradsstipendiater.

Skjeldal sier det slik i avisen Dagen 20.11.2013:  

"Jeg falt i gryta, som Obelix, ler han, og beskriver det han har oppdaget som sterkt og mektig, og valgte å konvertere for å ta sin egen tro på alvor".  

Men hvordan tar han sin egen tro på alvor? Det er ikke lett å få klarhet i. Skjeldal kritiserer gjerne "Gud", Dnk, KrF, indremisjonsbevegelsen og andre lutherske frikirker, men aldri paven! 

I sin skandaløse og mange ukers helsides ("narsissistiske") serie i Dag og Tid for få år tilbake, uttalte Skjeldal at han som (skilt) katolikk ikke kunne gifte seg på nytt, eller bli samboer. Det var ikke Guds moral han begrunnet dette med, men sin status som "katolikk". Som vi vet er det den eneveldige, gudbenådede paven som dikterer seksualmoralen i Den katolske kirke - for mer enn en milliard katolikker...For en MAKT!  

Det er desto mer forunderlig hvordan katolikken Skjeldal reiser moralismens fane over alle andre kirkesamfunn enn sitt eget. Ja, også over deler av Mohammad Usman Ranas bok: "Norsk islam: hvordan elske Norge og Koranen samtidig", Aschehoug, Oslo, 2016. (jfr. bokomtale i Vårt Land).  

Skjeldals troverdighet - hans selvmotsigelser - er på et bunnivå. Man må bare gni seg i øynene over ingressen i Dag og Tid denne uke:

"Koplinga mellom politikk og religion er ei vanskeleg øving og Kristeleg Folkeparti har for lengst mist grepet".

Igjen, det er høyst merkelig hvor opptatt katolikken Skjeldal er av bedehusfolket og KrF, og tilsvarende lite opptatt av Den katolske kirkes religionspolitiske makt og ideologiske grunnmur. Hvorfor er han mer interessert i KrF's "kristne verdier" enn av den langt mer autoritære, mektige og politiske pavekirken og Vatikanet?

(En interessant parallell til Skjeldal er den katolsk-troende lekmann Njål Kristiansen på Verdidebatt, som også er svært dreven i fortielsens, avledningens og avsporingens kunst. Disse to katolske apologeter vil gjerne plassere seg i en slags "kritisk" posisjon i den norske kirkehverdag, men tier beleilig om pavemaktens fryktelige "utskeielser", seksuelt og finansielt.).

Hva er "spesielt kristent" eller "kristelig" med den pavestat og paveautoritet Skjeldal selv dyrker? Hvilken "kristelig" ideologi preger Vatikanstaten?

 

Det "kristelege" er sjølvsagt knytt til Jesus, hovudpersonen i den kristne religionen. Han var ikkje spesielt politisk..., skriver Skjeldal i Dag og Tid.

Det er riktig. Kan ikke den katolske Skjeldal da forklare oss hvordan hans Romerkirke fra 300-tallet ble så politisk, og ikke på noen måte fra denne tid har klart å skille mellom teologi og politikk? 

Hvorfor er det Arild Hareides deltakelse i en homo-parade Skjeldal er opptatt av, ikke pave Frans og pavekirkens homofilisyn?

Hvorfor krever Skjeldal "ei argumenterande klårgjering frå partileiaren av kva rolle det kristne skal spele i den framtidige politikken til partiet", men ikke en tilsvarende argumenterende klargjøring fra pave Frans?

En forklaring kan være at partileder Arild Hareide ikke påberoper seg "apostolisk suksesjon", slik Skjeldals pave gjør det. Hareide er angripelig, det er ikke paven.  

Hareides parti må følge demokratiets og parlametarismens spilleregler, på lik linje med andre partier. Skjeldals pave styrer en diktaturstat - et teokrati - angivelig med guddommelig fullmakt.   

 

HVA ER «ALVORLIGE KRENKELSER AV FOLKS FRIHET»?

 

Sitatene nedenfor er karakteristiske for de kristelige «brannslukkerne». Med få unntak har flertallet Jesus-forgudelsen som grunnlag og referanse. De er svært drevne taktikere og dyktige når det gjelder å navigere utenom hovedproblemet i kirkens bekjennelse, teologi og historie.

Noen TF-teologer, som Notto Thelle og Oddbjørn Leirvik, har i interne (kristelige) fora omtalt helvetesforestillingen som «grotesk» og «umoralsk». Men de passer nøye på at den IKKE knyttes til Jesus!

Det er her de kirkelige (liberal)teologer og professorer viser seg mest UREDELIGE.

De tier om Jesu mytologiske verdensbilde/gudsbilde og dualistiske menneskesyn i evangelieskriftene: voldseskatologien og sekterismen. Jesus forlangte total lydighet og underkastelse av sine disipler. Han satte disippelskap (etterfølgelse), sekt og «menighet» over samfunnsdeltakelse, familie- og slektsbånd. Jesus avviste sitt biologiske slektskap med sin mor, Maria, på dette grunnlag.

Det har også den kristne kirke gjort i mer enn 1700 år. Den kristnes egentlige familie er sekten/menigheten. «Utenfor kirken finnes ingen frelse». Bare de døpte utgjør «de helliges samfunn». Alle utenfor er fordømte, fortapte: djevelens barn eller Satans sønner.

Dette står svart på hvitt i Augustana art. 17.

De kristne anser seg som spesielt utvalgte: «de helliges samfunn». De utgjør et (elitistisk) raserent og skyldfritt fellesskap. Dette blir uttalt ikke bare i Apostolicum hver eneste søndag, men også demonstrert i kirkens liturgi, som i dåp og nattverd.

Det er ikke mulig å knytte disse fundamentale kirkelige handlinger (sakramenter) til religionsfrihet, like lite som kirkens verdensomspennende misjonsvirksomhet har noe som helst med religionsfrihet å gjøre.

Kirkelige teologer og apologeter strever med å få alt dette til å henge sammen, men de forbryter seg mot alle normale etiske og intellektuelle normer. De har som referanse en virkelighetsoppfatning og egenartet guddommelig verdensorden og moral som vi i dag må forkaste.  

 

«FRIHETSBERØVELSEN» ER GRUNNLOVSFESTET 

 

Hvordan kirkelige apologeter manøvrer, kan vi se eksempler på nedenfor.

«Det er en form for elitisme å bygge opp forestillinger om at noen tilhører en spesielt velsignet utvalgt gruppe kristne, utvalgt av Gud til å utføre helt eksepsjonelle gjerninger i verden».

(Arne Helge Teigen, Verdidebatt)

 

«Det har skjedd mye beklagelig og trist i kristendommens navn».

(Espen Ottosen, Verdidebatt)

 

«I vår korte norske tradisjon fra 1814, har denne friheten (trosskifte/konvertering) ikke vært en selvfølge. Nå er den heldigvis det. Tvang er ikke i henhold til evangeliet, selv om historien dessverre ikke bekrefter utsagnet».

(Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen, Verdidebatt)   

 

«I dette innlegget vil jeg konsentrere meg om Jesu rolle i det å legge til rette for en moderne og human kultur. Et av de viktigste fundamentene for en dynamisk kultur ligger i  menneskesynet. Når Jesus opphever slektens og klanens grenser og hevder at enhver du møter, er din neste, åpner dette opp for et potensielt dynamisk utvekslingssystem mellom ulike grupper...

Når Gud ikke lenger oppfattes som en metafysisk straffende Gud, men en kjærlig Gud med omsorg for alle mennesker, blir denne guden modell for en ny og mer fredelig holdning...Likevel ble det med Jesu liv etablert en ny mentalitet, som konge, adel og andre følte seg forpliktet på, en mentalitet som gradvis har bidratt til å impregnere den kristne kulturen slik at den, sammenlignet med de fleste kulturene, er human, differensiert og avansert».

(Per Bjørnar Grande, Verdidebatt: «Jesus og det moderne»)

 

«Når prinsippene vinner over kjærligheten, da har vi tapt. Hvis vi tolker Bibelen slik at det medfører kjærlighetsløshet og en hjerterå praksis overfor medmennesker, da har vi misforstått Jesu budskap».

(Dag Skottene, Verdidebatt)

 

«- Hele det politiske miljøet, men også SV og venstresiden har vært for lite flink til å kritisere muslimske miljøer. – Vi må anerkjenne at Norge er et sekulært samfunn med full religionsfrihet (??),  og så gå inn i debatt med mørkemenn i islam, slik vi har gjort i 100 år med mørkemenn innen kristendommen».

http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Solhjell-ferdig-i-norsk-politikk-198794b.html    

 

«Mørkemannen» fremfor noen i vårt statskirkelige land gjennom nær 500 år, er MARTIN LUTHER. Jeg vil minne Solhjell om at denne «mørkemannen» skal feires i hele 2017. Jeg kan ikke se at verken Solhjell eller SV’s øvrige lederskap har gått inn i noen debatt med Luthers dystre teologi og antropologi.

At hele det politiske liv, som også SV, har gjeninnført denne «mørkemannens» (evangelisk-lutherske) lære i vår Grunnlov er ikke bare besynderlig. Det er en skandale!

«Fortsatt er det mennesker i Norge som opplever ufrihet i kristne samfunn. Frihetsberøvelse gjennom ekstrem sosial kontroll, skam- og æreskultur har ofte utgangspunkt i konservative tolkninger av religion...Vi ser det som vårt ansvar som folkevalgte å vurdere alle de virkemidlene vi har når det handler om å hjelpe jenter som ikke får bestemme over egne liv, eller homofile som skremmes til å skremmes og trues til å skjule hvem de er».

 

Er Luthers lære i "Augustana" konservativ, liberal eller progressiv? Verken i denne eller andre bekjennelser er jenter eller homofile nevnt. Heller ikke kristenhetens etisk-ufeilbarlige ideal, Jesus fra Nazareth, har omtalt jenter spesielt. Homofili er ikke nevnt.

 

Jfr. innlegget av SV-politikerne Karin Andersen, Bård Vegar Solhjell og Audun Lysbakken i Dagbladet. Bildet er svært illustrerende for perspektiv og fokus. Er knelende muslimer mer provoserende enn knelende kristne?

http://www.dagbladet.no/kultur/pa-tide-a-sette-noen-grenser/60244707 

 

I følge avisen Dagen, verner Audun Lysbakken «trossamfunn» som sier nei til vigsel av homofile:  

«- det er ikke snakk om å ramme prester eller trossamfunn som ikke vil vie likekjønnede, slik vi jo mener de burde...SV er for et raust regime når det gjelder støtte til trossamfunn. Dette handler om at det må være noen grenser...Målet er ikke å ramme noens teologiske syn. Vi snakker om alvorlige krenkelser av folks frihet».

Denne type ulne og selvmotsigende formuleringer har flere kommentatorer festet seg ved, som Egeland i Dagbladet og Økland i Aftenposten. Ja, de påpeker med god grunn at tiden er overmoden for avvikling av hele støtteordningen til «tros- og livssynnssamfunn».

Staten har selvsagt ingen plikt til å yte slik støtte, det er en ordning utelukkende basert på sedvane og tradisjon. Når maktforholdene i samfunnet endres, må nødvendigvis antikverte monopoler, ordninger og privilegier stå for fall.

«Tiden har løpt fra den norske modellen (loven om trossamfunn fra 1969). Den sikrer støtte til ethvert lite trossamfunn som melder seg på ordningen. Opplagt har mange av disse menighetene et verdigrunnlag som harmonerer dårlig med idealene i det sekulære samfunnet».

(Ingunn Økland, Aftenposten 16. juni 2016)

 

----------------------

 

«At vi med loven i hånd kan diskriminere personer med homofil legning gjør meg forbannet! Jeg finner det svært beklagelig og blir opprørt over at Den norske kirke gis andre regler ved ansettelser enn de som generelt følger arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven. Når Stortinget gir unntak for loven, er de også med på å opprettholde og legimtimitere diskriminering av medmennesker......

To menigheter i Sandnes kommune har vett og mot til å se bort fra dette unntaket. Syv andre har det ikke. At de ikke vil ansette personer med homofil legning, er opprørende, stigmatiserende og fordomsfullt. Jeg forventer at Stortinget kommer på banen, rydder opp, endrer lovteksten og forbyr denne lovlige formen for diskriminering».   

 

(Målfrid J. Frahm Jensen, Stavanger Aftenblad 21. juni 2016. Skribenten har i protest meldt seg ut av sin lokale menighet, men ikke ut av Den norske kirke).

Jeg undres litt over hvorfor denne kristen-troende skribenten blir så opprørt over kirkelig diskriminering av homofile, når hennes kirke i mer enn 1700 år har begått langt, langt verre (fysiske!) overgrep enn å nekte homofile ekteskapsinngåelse i kirken.

Det faktum at hennes kirkes offisielle bekjennelse stadig slynger de verste voldstrusler over oss «ikke-kristne», synes ikke å volde henne noe besvær.

 

Ingen forfattere, skribenter eller politikere ovenfor berører med ett ord Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter, og deres eklatante brudd på religionsfrihet og menneskerettigheter. Prinsippløsheten er slående. Den kristne kirkes bekjennelses «alvorlige krenkelser av menneskets frihet» er ikke tema overhodet (jfr. Apostolicum og Augustana).

Det kan synes som om aktører og representanter for kirkemakten misbruker vår liberal-demokratiske forfatning til å undergrave selve demokratiet.

 

SOLHEIM OG SOLHJELL

 

Det kristen-sosialistiske partiet SV er ved sin leder svært inkonsekvent i sitt forsvar for «trosfriheten». Lysbakken poengterer at hans parti ikke er religionsfiendtlig! Han (og Solhjell) er bare litt fiendtlig til islam, kanskje..?

På én og samme tid er partiet SV både for et raust regime når det gjelder støtte til trossamfunn OG for en sekulær, religionsnøytral stat. Det er ikke lett å begripe en slik prinsippløs og selvmotsigende holdning.

«– Det er blitt litt moderne, det å vise stor forståelse for at religion er viktig. Nå står for eksempel nær sagt alle partilederne i de tradisjonelle partiene fram som troende kristne. Det er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å prege samfunnets sentrale institusjoner».

(Bård Vegard Solhjell, Klassekampen 5. august 2015)

Han har den senere tid etterlyst skarpere kritikk av islam/islamisme fra venstresiden, også kritikk av «moderate» muslimer. Men Solhjell er merkelig nok taus om "moderate" kristne og deres syn på kristendommens stadig gyldige autoritære læregrunnlag/ideologi. Statens finansering av presteutdannelsen, prestelønningene og trosopplæringen nevnes ikke.   

SV-politikerne Solheim og Solhjells bidrag i den selsomme boken nedenfor, utgitt av tankesmien Skaperkraft, er verdt å se nøyere på (Jonas Ghar Støres tilslutning må også nevnes). Det er helt skrekkelig hvilke kristen-politiske allianser som knyttes sammen.

 

http://www.dagen.no/Samfunn/Erik_Solheim_kommer_til_Oslo_Symposium-58510

 

http://skaperkraft.no/om/media/i-media-artikel/article/1323041

https://www.nrk.no/ytring/gud-i-moderne-storpolitikk-1.10921799

http://www.dagen.no/Innenriks/Erik_Solheim_argumenterer_for_troens_plass_i_det_offentlige_rommet-21914 

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/gud-i-politikk-refleksdebatt/id641430/ 

 

«Guds styrke har vist seg i de store verdensreligionenes tilpasningsdyktighet. Over hele verden kan folk tro på både Gud og vitenskapen. Denne tilpasningsdyktigheten gjør at vi må få øynene opp for religionens betydning – også når vi manøvrerer i diplomatiets landskap».

(Erik Solheim)  

----------------------

 

Mange tenker kanskje som Anlov Mathiesens i hans ellers utmerkede innlegg i Dagbladet 22.06.2016: «Dette var islamsk terror». Han er en sjelden tydelig stemme i samfunnsdebatten, men ikke like tydelig når det gjelder de mange kritikkverdige aspekter i kristendommen.    

«Men kristendommen har tatt et skritt videre. Med drahjelp fra blasfemikere, satirikere, kunstnere, filosofer og kritikere har kristendommen blitt tvunget til å tilpasse seg en opplyst virkelighet. Det er ikke tilfellet med islam, der homohatet og kvinneundertrykkingen fortsatt lever altfor godt».

Hvordan står det til med homohat og kvinneundertrykking i Den katolske kirke: verdens største kirkesamfunn? Er ikke dette kristendom?

Signalene fra Vatikanet og pavekirken er stadig ytterst uklare og motsetningsfulle. Mange aviser har den senere tid (ukritisk) publisert NTB's siste utspill fra pave Frans: "Vi kristne må be de homofile om tilgivelse".

Men for bare få måneder siden kunne vi høre i Urix NRK at Frankrike, etter ett års krise, gav opp å sende en homoseksuell ambassadør til Vatikantet. Se flere avslørende detaljer her:  

https://www.nrk.no/urix/gir-opp-a-sende-homoseksuell-ambassador-til-vatikanet-1.12890076 

 

Kristen terror er man visst ferdig med, og uten diskusjon! Man tror kanskje at det lille særnorske "kirkepartiet" til Sturla Stålsett representerer all verdens kristendom? For en feilslutning!

Totalitarisme-forskerne er heller ikke interessert i kirke-kristendommens voldshistorie det siste halvannet årtusen. Den handlet da heller ikke fremst om homohat eller kvinneundertrykking. Den ulne dobbelthet, fortielse og prinsippløshet i dagens religionsdebatt er typisk for norsk (akademisk) venstreside.

Er de alle kanskje forført og forblindet av liberalteologiens massive retorikk det siste halve århundret, og av den bejublede pave Frans? Jeg undres: skal vi få en ny bedøvende dose i presteordinerte Bjørn Eidsvågs annonserte teaterforestilling til høsten?

Visste vi det ikke: hans Jesus ville gått foran i Pride. Og ja, vi vet allerede mye om hvilken Jesus Bjørn Eidsvåg trenger.  

http://titles.ws/norway/no2016062675601364253332.php

 

Hvis man mener at homofili og kvinneundertrykking har vært og er de eneste problematiske utvekster av kristendommen (og islam), står det virkelig dårlig til med religions- og kristendomskunnskapen.

Kirke-kristen terror i mer enn 1700 år hatt helt andre enn homofile som målgruppe.

Romerkirkens tidligste angrep og utrenskninger var rettet mot HEDNINGER, JØDER og KJETTERE. Den grusomme skjebne til disse foraktede folkegrupper og trosavvikere betyr visst intet i forhold til spørsmålet om homofile vigsler i kirkerommet.

Hvordan har kirken klart å vri hele sin voldelige historie til dette ene spørsmål?

 

HOMOFILI I BIBELEN   

 

Jeg vil her fremme noen synspunkter som kanskje ikke har vært så fremtredende i kirkens aktuelle homofilidebatt. Vi møter stort sett den vanlige uenigheten mellom såkalt konservative og liberale kristne – og de samme argumentene. Også i dette stridsspørsmålet er tendensen at NT (evangeliene) gjerne stilles opp mot GT, slik troen/nåden/nestekjærligheten stilles opp mot Loven.

Denne kontrastvirkning  - dualisme - gjentas og gjentas fra alle kirkelige mikrofonstativer. Nå sist også i Espen Ottosens innlegg (jfr. Aftenpostens nettavis 25 06 2016).

Når det gjelder Bibelens syn på homofili er både GT og Paulus ganske entydige i sin fordømmelse. Jesus selv uttalte seg ikke eksplisitt om homofili, og dermed kan man kanskje tillegge ham de meninger man selv ønsker han skulle hatt. Men det er viktig å huske på at Jesus aldri opphevet Loven. Tvert i mot!

I Matt. 5:17 sier han: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene...», og i neste vers: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven...».

Sterke ord, vil jeg si. Det er altså ingen grunn til å tro at Jesus opphevet Loven når det gjelder homofili. Jeg kan nevne et eksempel som viser at Jesus på visse områder var langt strengere enn Loven. Det gjelder Jesu syn på ekteskap, skilsmisse og gjengifte.

I motsetning til datidens jødiske rett avviste Jesus retten til skilsmisse. Dette er interessant ettersom kvinnens rettsstilling på Jesu tid nærmet seg slavens. Å avvise retten til skilsmisse låste dermed  kvinnen fast i et på forhånd ufrivillig og arrangert ekteskap. Jesus avviste også gjengifte og stemplet dette som «ekteskapsbrudd».

Med dette eksempel vil jeg også påpeke mangelen på konsekvens når det gjelder de kristnes tolkning av Jesu ord. Mange kristne ser i dag nemlig bort fra dette Jesu bud. I dag er både skilsmisse og gjengifte akseptert i brede kristne kretser.

Det er altså ikke bare Paulus’ ord man trekker i tvil (som tidsbestemte), men også Jesu bud! Dette bidrar klart til å svekke Jesu teologiske (ufeilbarlige) autoritet i de kristne kirker. Og det siste århundret har vi sett mange eksempler på hvordan kirken har endret holdning i sosial-etiske spørsmål. Det er blitt sagt at det er «folket» som driver fram disse endringene, men det må her understrekes at det er det sekulære samfunnet (ikke den kristne grasrota)  som presser kirken fra skanse til skanse.

Kirken har ALDRI gått foran i etiske eller menneskerettslige spørsmål!  

Det at kirken stadig endrer standpunkt (etter ti-år med intern motstand) bidrar til å svekke kirkens moralske og åndelige autoritet. Hvordan kan man ha tillit til biskoper som endrer syn hvert tiende år (for å sette det litt på spissen)?

Hvordan kan man ha tillit til en kirke som opptrer så uforutsigbart og splittet? Man spør seg jo stadig:  hva blir det neste?

 

«En kvinne kan ikke nekte ektemannen sex»  

 

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/islam-debatten/danske-imamer-forbyr-gifte-kvinner-aa-nekte-mannen-sex/a/23630180/ 

http://nyagenda.cappelendamm.no/c74331/tekstoppgave/vis.html?tid=90556&strukt_tid=74331 

http://www.verdidebatt.no/sok/?query=sex 

 

I flere avisoppslag, som også i Vårt Land, ble det for litt tid tilbake rapportert at danske imamer hadde uttalt at gifte kvinner ikke kan nekte ektemannen sex...

I Vårt Lands (idealiserte) reportasje-serie om Martin Luther sommeren 2015 var ikke Luthers kvinnesyn et særskilt tema. Det kan derfor være passende å sitere den opphøyde Martin Luther og hans kvinneforakt for 500 år siden (som avisen Vårt Land i kjent stil fortier). Se nedenfor.

Jeg vil stadig hevde at det mest interessante er hva kristen-folket ikke sier. Det kan vi til gjengjeld selv lese oss frem til. Den katolske kirkes bokbrenninger og Index over forbudt litteratur gjennom århundrene er heldigvis et (mer eller mindre) tilbakelagt stadium i vår tid. Men så lenge kirkemakten rår, også i vårt land, vil vi oppleve mer eller mindre grad av "sensur" av kirke- og kristendomskritisk litteratur.

"Offentlig brenning av bøker kalles også autodafé, oppkalt etter den spanske og portugisiske inkvisisjonens seremonielle «troshandlinger», offentlige domsavsigelser og henrettelser av kjettere, som ble foretatt fram til 1700-tallet". 

Nazistenes bokbål i 1933 videreførte denne uhyggelige katolske tradisjon. Ensretting og meningssensur er alle totalitære ideologiers målsetting, om de er religiøse/kristne eller politiske. Vi ser akkurat den samme ensretting og totalitære ambisjon i de områder det muslimske IS erobrer. Parallellene til Den katolske kirke (og senere den protestantiske) er forbløffende.

 

http://edu.hioa.no/helgerid/litteraturogmedieleksikon/katolsk_index.pdf

https://no.wikipedia.org/wiki/Nasjonalsosialistenes_bokbrenning

I vårt evangelisk-lutherske land er det Martin Luthers heslige menneskesyn kirken og dens teologer har "sensurert" i den offisielle framstilling. Luthers hat mot bønder, kvinner og jøder er for det meste utelatt. Det gjelder både i generelle bokverk, populariserte skrifter OG i læremidler ment for lærerskolestudenter.  

 

«Kvinnene mangler legemsstyrke og åndsevner. Mangelen på styrke gjør ikke noe, fordi mennene forsørger dem. Åndsevner skulle vi ønske de hadde, men vi er nødt til å tåle dem slik de er».

«Hvem kan holde tall på alle de narraktige, latterlige, feilaktige, meningsløse og overtroiske sakene som dette lettlurte kjønnet bedriver? De har det fra sin stammor Eva, det at de lar seg bedra og gjøre til narr».

«Dersom jeg skulle gifte meg igjen, ville jeg hogge meg ut en lydig kvinne av en stein. Jeg har gitt opp å finne lydighet hos kvinner».

«Mennene har bredt bryst og smale hofter, derfor har de også forstand. Kvinnene har smalt bryst og brede hofter og bak; slik viser skaperverket at de skal sitte stille og passe sitt hus».

«Hvis kvinnen ikke var blitt forført av slangen til å synde, så ville hun i ett og alt vært Adams like. Det at hun nå må være underordnet mannen, er en straff som er pålagt henne etter syndefallet og på grunn av denne synden».

«Kvinnene trengs til husstell, men beklageligvis er kvinnen nødvendig også som hjelpemiddel mot synd. Derfor må begge sider tas i betraktning når det gjelder kvinnene: ikke bare husholdningen, men også deres bruk som legemiddel. Som Sankt Paulus sier: «For å unngå hor skal enhver mann ha en hustru»...Følgelig må vi benytte dette kjønnet til å unngå synd. Det er skammelig å si det, men det er sannheten».

«...det er på sin plass at ektemannen sier:  Vil ikke du, så vil en annen. Vil ikke kona, så får han gå til tjenestejenta. Men med det forbehold at han mannen først advarer kona og sier det to eller tre ganger til henne, og dessuten lar andre få vite om hennes halsstarrighet, slik at menigheten kan straffe henne».

«Dere skal ikke nekte hverandre samliv, med mindre dere er blitt enige om det», sier Paulus. Se bare, der forbyr han ektefolk å holde seg unna hverandre, for ved ekteskapsløftet stiller den ene sitt legeme til rådighet for den andre. Hvis nå et menneske unndrar seg og vil og ikke vil, da røver det sitt legeme fra den det har gitt det til. Dette er egentlig imot ekteskapet, som blir ødelagt. Derfor må her de verdslige myndigheter tvinge kvinnen, eller henrette henne». 

(Ronnie Johanson: Luthers lille brune, Religionskritisk forlag 2006)

 

UPERSONLIG GUDSFORSTÅELSE ELLER PERSONLIG GUDSFORHOLD?

 

I forbindelse med kvinnedagen 8. mars dette år publiserte den luthersk presteordinerte Silje Trym Mathiassen artikkelen «Den spirituelle kvinnedagen» i Aftenbladet 07 03 2016 (hva nå det er for noe rart).

Jeg tror ikke kvinner flest i deres påtrengende og tll dels brutale sosial-politiske hverdag verden over går rundt og lengter etter en spirituell "oppvåkning". De ønsker nok heller fred, frihet og rettferdighet enn spirituelle opplevelser.

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Den-spirituelle-kvinnedagen-3885083.html

 

Mathiassen er såkalt «dialogprest» ved kirkelig dialogsenter, må vite. Hun ble visstnok ordinert barbeint og med blomster i håret.  

«Silje Trym Mathiassen har funnet sin egen stemme. Hun vil åpne kirken for en ny åndelighet. – Jeg ønsker å skape mer liv i kirken. Jeg ønsker å bringe livet inn med det som er vakkert og det som Gud har skapt. Derfor har jeg blomster i håret. Det er ikke for å leke flower-power, hippie-girl eller noe sånt. Det har en teologisk begrunnelse. Det har alle mine standpunkter, sier hun».

Hva presten Trym Mathiassen subjektivt synes er "vakkert i livet", er oss helt uvedkommende og likegyldig. Noen «ny åndelighet» eller «mer liv i kirken» kan vi vanskelig registrere. Tvert om er vel tendensen at «folket» flykter fra hennes kirke. Det skyldes kanskje at kirkens prester ikke har en "egen stemme", men bare reproduserer kirkens overleverte lære.

Det er Trym Mathiassens teologiske begrunnelse vi interesserer oss for, men hun flørter så mye med den såkalte «ny-religiøsiteten» at hun selv blir helt utflytende. Hva er hennes egen stemme?

Hun fremmer ikke verken mer åndelighet eller «mer liv i kirken» ved å være «annerledes» (som å opptre barbeint, med blomster i håret). Man blir ikke åndelig av å være «annerledes», som kanskje presten Trym Mathiassen tror. Man blir heller ikke åndelig av språklig akrobatikk.

 

«All religiøsitet står i en sammenheng (er kontekstuell). Så også dagens religiøsitet. Vi lever i et individualisert og spesialisert samfunn. Hva er da mer naturlig enn at guddommelige vesen tilpasser seg dette – eller rettere sagt, ikke at vesenene tilpasser seg, men at vår opplevelse (persepsjon) av disse vesenene tilpasser seg det kontekstuelle?

I et verdensbilde som er mer preget av en upersonlig gudsforståelse enn tidligere tiders sterkere vektlegging av et personlig gudsforhold, skaper vi rom for "mellomvesen" mellom mennesker og Gud. Det er blant annet i dette vakuum at engleinteressen har vokst frem».

 

Et personlig gudsbilde tilhører ikke "tidligere tider", men er kirkelig lære i dag. Det er ikke en utflytende "religiøsitet" kirken lærer og forkynner, og presteordinerte Trym Mathiassen representerer ikke "dagens religiøsitet". 

Hvilken "konstekstualitet" (sammenheng) står kirkens bekjennelse i? Hva er den TEOLOGISKE BEGRUNNELSE?

Det nye testamentets "engleinteresse", som også interessen for alskens ånder og demoner i disse skrifter, blir vi ikke informert om av denne "dialogpresten".

Den kristne teologiens hovedproblem kan enkelt formuleres slik: 

Er Jesus et historisk menneske, et «mellomvesen» eller «Gud selv»? Spørsmålet om oldtidsprofeten Jesu historisitet ("kontekstualitet") er ikke et religiøst-åndelig eller teologisk spørsmål, men tilhører den nøkterne religionshistorikerens forskningsobjekt.

Teologene har ingen eller liten interesse for den historiske Jesus (hans "kontekstualitet"), og vi har ingen interesse for teologenes a-historiske "Kristus". Med andre ord: den kontekstløse Jesus som svever over og utenfor historien.

 

Det er apostolisk og evangelisk-luthersk bekjennelse og teologi dialogpresten Trym Mathiassen forkynner fra prekestolen. Den har hun forpliktet seg på, og den vet vi mye om. Her finnes ingen «mellomvesener», som englene i senjødedommen, Menneskesønnen hos Jesus, Kristus hos Paulus, eller helgenene i Den katolske kirke...

Mannspersonen Jesus er "Gud selv", som ethvert menneske skal bøye kne for. Trym Mathiassens lutherske kirke forlanger en personlig relasjon - lydighet - til denne mannsguden. Hun forutsetter og forkynner at den «oppstandne» Jesus fra Nazareth «lever i dag».

Ikke bare sitter han ved Faderens høyre hånd, men han er visst samtidig overalt. Det finnes derfor intet "vakuum" i Trym Mathiassens verdensbilde. Vi kan regne med at den guddommelige og idealiserte Jesus - «Kristus-fantomet» - puttes inn overalt hvor det oppstår et vakuum.

 

KARISMATIKERE OG EKSTATIKERE

 

Til en av Trym Mathiassens selsomme dialog-seanser i kirkerommet var den danske ekstatiker Charlotte Rorth invitert, som også har fått mye oppmerksomhet i Vårt Land (bl.a. av avisens kulturredaktør).

Trym Mathiassen er i virkeligheten kav ortodoks, som langt de fleste ordinerte prester er det. De er Jesus-dyrkere og Kristus-troende. Da inngår selvsagt også troen på ånder, engler og demoner i hennes kirkes verdensbilde. Det vrimler av dem i de autoriserte ny-testamentlige skrifter.

Men de vil hun ikke snakke om, eller gi noen "teologisk begrunnelse" for.  

Engler opptrer både ved Jesu unnfangelse og fødsel. Satan og hans demoner er onde vesener/ånder Jesus konfronteres med, både i ørkenen hvor han utfordres (fristes) av sin onde motstander, Satan, men også i møte med alskens sykdomsdemoner hos plagede "besatte" mennesker. Ja, selv tvilen er demonisk.   

Nettopp det (direkte) personlige gudsforhold er det sentrale i Charlotte Rorths  ekstatiske opplevelse. Denne damen har angivelig møtt, sett og hørt mannen Jesus fra Nazareth i en slags «visjon» eller "hallusinasjon", mer enn 2000 år etter at han ble begravet. En død mann viser seg kun for henne, på en eiendommelig måte.

Vårt Lands redaktører/kommentatorer har få hemninger i sin begeistring og entusiasme for denne type ekstatiske Jesus- og Kristus-visjoner, som vi til dels gjenkjenner hos mange såkalt kristne "mystikere" i den katolske middelalderen.

Da vil jeg nok si at den "interne" kritikken av Oase-bevegelsen fremstår i et ganske besynderlig lys.

Vi har lov til å undres litt over Rorths psykiske tilstand. Maria Magdalena var heller ikke psykisk stabil (Jesus hadde angivelig drevet sju ånder ut av henne), som kanskje heller ikke middelalderens blekt-sykelige helgenkårede nonner, som den hellige Birgitta, Teresa av Avila og Katarina av Sienna, eller som Johannes av Korset.

https://snl.no/den_hellige_Birgitta

Merk: på de fleste illustrasjoner bærer de "hellige" nonner en heldekkende drakt og et stramt knyttet tørkle/skaut. De er på et vis legemsløse. Kroppen skal skjules, som hos muslimske niqab- og burka-kledte kvinner i dag. Hele kroppen og formen er her skjult, og ingen synlig hud blir sett bortsett fra hendene.

 

SVART ELLER HVITT    

 

Ingen må tro at den religiøse fargesymbolikk og klesdrakt er tilfeldig. Den er ladet med betydning, hva enten det gjelder katolske munke- og nonneordener (som f.eks. johannittene og benediktinerne), burqa- og niqab-kledte muslimske kvinner, eller IS-krigernes sorte heldekkende drakter i dag.

 

"Den høyreekstreme organisasjon i USA, Ku Klux Klan, har bekjent seg til ekstreme holdninger knyttet til såkalt hvitt overherredømme, hvit nasjonalisme og anti-immigrasjon. Den nåtidige manifestasjonen av KKK består av forskjellige splittede grupperinger og er ansett for å være en hatgruppe.

Opprinnelig var KKK en amerikansk protestantiske rasistisk terroristorganisasjon som ble grunnlagt av sørstatsveteraner i 1865, men denne gikk i oppløsning på 1870-tallet. De kjente kostymene bestod av kapper, masker og en spiss, konisk hatt som likner de katolske capriotene i Spania.

Det opprinnelige KKK motarbeidet reformer som ble pålagt sørstatene angående behandlingen av tidligere slaver. Det andre KKK blomstret over hele USA på begynnelsen og midten av 1920-tallet og overtok kostymene og kodeordene brukt av den første klanen, dessuten innførte de brenning av kors som skremselspropaganda. Det tredje KKK oppstod etter den annen verdenskrig". 

https://www.bing.com/images/search?q=ku+klux+klan&qpvt=ku+klux+klan&qpvt=ku+klux+klan&qpvt=ku+klux+klan&FORM=IGRE  

https://en.wikipedia.org/wiki/Capirote 

 

(2014: "Den katolske kirke i Spania rystes nok en gang av nye avsløringer om overgrep. Ti prester i et kirkesamfunn i Granada i Andalucia skal ha forgrepet seg på en av menighetens gutter").

 

https://www.bing.com/images/search?q=katarina+av+sienna&qpvt=katarina+av+sienna&qpvt=katarina+av+sienna&qpvt=katarina+av+sienna&FORM=IGRE 

http://www.koranen.no/artikkel.php?id=1054 

 

Den sorte farge er sorgens, ondskapens og dødens farge. Den katolske munkekutten er ikke så ulik den svarte, heldekkende «niqab». SVART, SVART, SVART skal det være, som også på bokomslaget nedenfor.

 

https://bokelskere.no/bok/islamisme-ideologi-og-trussel/471036/ 

http://www.historiskedragter.dk/middelaldertoj/49-munkekutte.html

 https://www.bing.com/images/search?q=niqab&qpvt=niqab&qpvt=niqab&qpvt=niqab&FORM=IGRE  

 

Den skrekkelige uniformering (hvit eller sort, rød eller brun) gjenfinner vi i flere totalitære bevegelser, religiøse og politiske, som altså også i den kristne rasistiske bevegelsen, Ku Klux Klan: hvitkledde fra topp til tå, som pave Frans og "Den store, hvite flokk"...All individualitet skal utviskes, i denne og den hinsidige verden.

 

Også muslimske pilegrimer i Mekka er hvitkledde:  

"Å ta på seg egen hvit drakt (Al ihram). Det er en del regler som er knyttet til dette. Med denne drakten vil alle mennesker se like ut uansett rikdom og status".

http://www.aftenposten.no/verden/Millioner-samlet-til-pilegrimsferd-i-Mekka-271223b.html

 

De kristne korsfarernes drakter og symboler er verdt å se nøyere på. Tempelriddernes krigshistorie (jfr. Malteserordenen) er interessant i denne sammenheng.

"I  kristen tradisjon står hvit farge for «renhet» og «uskyld» (hvite brude-, dåps- og konfirmasjonskjoler). I  liturgisk sammenheng har hvitt en slik symbolikk. Dette finnes også uttrykt som en lengsel etter evigheten og en opplevelse av døden som et mektig nærvær. Hvitt er hovedfargen i rekke kirkelige fester".

 

"DEN STORE HVITE FLOKK"

 

Les Brorsons salme her

http://bibelsk-tro.no/16-03-04.html

 

Her er en luthersk preken Allehelgens dag (fra 1770 ble den lagt til første søndagen i november)

http://www.luthersk-kirke.no/?sermons=den-store-hvite-flokk-a-se

 

På Jesusnett.no lyder det slik

https://jesusnett.com/?p=4128

 

Og på bibelsk-tro.no

http://www.bibelsk-tro.no/10-05-07.html

 

Her: Allehelgens dag i den katolske kirke

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/nov01

 

Her er "den store hvite flokk" på altertavlen i Grorud kirke

http://3.bp.blogspot.com/-EFznAlWd3Tg/Ten50LBxG_I/AAAAAAAAAhE/8tbksNMhuvs/s1600/01_moment_grorud_kirke.jpg

 

Et altermaleri i Sankt Markus kirke viser "Kristus i mandorla" (https://no.wikipedia.org/wiki/Mandorla ).

"I midten, over alteret er en ung skjeggløs Kristus i mandorla med hevet høyre hånd. Over ham en due i trekant med stråler ned mot ham. Kristus er omgitt av lyttende og tilbedende arbeidskledde mennesker. I bakgrunnen fra venstre byggeplass, bylandskap med fjell bakenfor, sjø med tremastet båt, og landskap med bønder som pløyer og sår. Over scenen det himmelske Jerusalem i skyer. Midt i bildet vandrer «den store hvite flokk» mot himmelen...".

 

Her er en annen "hvit flokk"

http://www.kristiansandavis.no/?id=2026

 

I Vårt Lands "reportasjer" fra påskeuken er selvsagt den "oppstandne Jesus" hvitkledd

http://www.vl.no/2.616/hevder-a-ha-sett-korsfestet-opprorer-1.348992

 

Her en dåpsgudstjeneste og preken 2. påskedag 1999 ved en kapellan på Nøtterøy

http://tekstboken.no/0-Prekener/2PAAT99.htm 

 

Så til slutt en doktorgrad på livet etter døden, fra høgskolen i Nord-Trøndelag

http://forskning.no/religion-kristendom/2008/02/hva-skjer-med-oss-etter-doden

 

-----------------

 

Mange skjuler sine ansikter, helt eller delvis, som IS-krigerne i dag. Det er interessant hvordan også historikerne Øystein Sørensen og Bent Hagtvedt, i bok etter bok, skjuler den kristne totalitarismens ansikt. 

Forfatterne har utpekt "fienden", det totalitære firkløveret:  fascisme, nazisme, kommunismen og islam.

   

«DEN GUDLØSE TROEN»  

 

Alle som i dag trenger oldtidsprofeten, den "hvitkledde" Jesus som ideal, om det er Per Fugelli eller Bjørn Eidsvåg, har kanskje et personlig problem å hanskes med? Det virker ikke som et sunnhetstegn å «være forelsket i», eller føle kjærlighet til «mannen fra Nasaret»...  

Per Fugelli synes det er ufattelig viktig å forsvare «den gudløse troen», hva nå det er for noe rart. GUDLØS TRO?? Smak på den! Når ble gudløshet en «tro»?

http://www.vl.no/reportasjer/mintro/rosten-i-odemarken-1.721611 

 

«Om ikke Fugelli lever etter Jesu ord om sannhet, kan ingen ta fra ham hans kjærlighet til mannen fra Nasaret. Han er «forelsket i Jesus», sier han. – Jeg tror på Jesus. Ikke som Guds sønn eller født av en jomfru, men han er virkelig og har hele tiden i 73 år vært min helt. Han står for alt vi bør strebe mot».

 

Fugellis naive, historieløse Jesus-ideal er nok refleksjonsløst og ukritisk overtatt fra liberalteologene. Å klamre seg fast til "Bergprekenen", eller til beretningen om "den barmhjertige samaritan", kan nok ikke redde Jesus - eller kirken - fra moralsk kollaps.

Fugelli kan umulig ha lest evangelieskriftene og gjort seg opp en selvstendig mening. Det bør man gjøre.

-------------------  

 

26.06.2016  (revidert 18.07.2014)

G. Ullestad