«I Nicæa år 325 ble Moselovens rene og klare monoteisme forvandlet til en ubegripelig polyteisme...I annen artikkel i Den apostoliske bekjennelse møter vi dogmet om «jomfrufødselen»...I
følge dette dogmet er det egentlig den tredje person i guddommen som er den annens rettmessige himmelske far. Dermed er det klart at den første person i denne forbindelse bærer fadernavnet med urette».
Tomas Nemo, 1968.
http://www.nb.no/nbsok/nb/6513f018af90f0969fa2b8ee5e887db2?index=1#0
«Kirken har jo alltid vært ivrig etter å kalle kristendommen en monoteistisk religion. For å forsøke å skjule Jesu og Paulus’
ubestridelige toguderi, og for å forsvare Jesu tilsynelatende respekt for monoteismen (Mrk. 12:29) kunne kirken ikke nøye seg med Jesu egen selvbekjennelse som visegud
(Menneskesønnen), men rykket ham helt til topps og proklamerte ham som «Gud av Gud, sann Gud av sann Gud» og av «samme vesen som Faderen».
Hele det kirkelige treenighetsdogmet
om Jesus som «Gud» er derfor ikke annet enn hyklet monoteisme, et fantastisk forsøk på å bringe Jesus og Paulus og deres toguderi i noenlunde formell overrensstemmelse med GT og Moselovens bærende prinsipp om Jahves enhet
(5. Mos. 6:4), og dermed et forsøk på å renvaske seg for den fullt berettigede jødiske anklage om at NT på en provokatorisk måte bryter med monoteismen.
Like sikkert som det er at Jesus ikke støtter kirkens gamle krav på å gjøre ham til «Gud», like sikkert er det at han gjorde krav på å representere
Jahve på en så mytologisk eksklusiv måte at også det måtte bringe ham opp i en voldsom konflikt med de samtidige representanter for monoteismen. Det kan ikke herske berettiget tvil om at Jesus gjorde krav på å
framstille «Menneskesønnen», dvs. den mytologiske messias-figuren som i senjødisk religion hadde funksjon av dels å være fyrste over alle engler, dels visegud for Jahve som de siste tiders himmelske dommer og «frelser»
av den utvalgte minoritet angivelig fromme mennesker (Mt. 13:41, 25:31 f. osv)».
Andreas Edwien: «Dogmet om Jesus», 1995, kap. III s. 137 f.
http://www.nb.no/nbsok/nb/f697504ec2c7a8c875bc9e4a7d3a06f7?index=5#0
Den første søndag etter pinse innleder treenighetstiden i kirkeåret: «I denne tiden markerer kirken troen på den treenige Gud...Den kristne tro på den treenige Gud innebærer
at Gud er én, men samtidig tre: Gud Fader, Guds Sønn og Gud (?)».
www.bibel.no
https://kirken.no/nb-NO/konfirmasjon/sporsmal-og-svar/om-kirken/hva-er-pinse/
Kirken og dens teologer utarbeider bibelleseplaner, med et bibelord for hver eneste dag i kirkeåret. «Dagens bibelord» 7. juni 2016 er verdt å se nøyere på: Luk.
10, 1 – 12.
3. søndag i treenighetstiden (Mark. 10, 13-16) skriver Aftenbladets kvinnelige sykehusprest følgende i avisens søndagspreken:
«Å tro handler om relasjon. Det handler om forbindelse. Det som skjer mellom noen. Mellom meg og Gud. Mellom meg og andre mennesker...Den som blir døpt til Faderens
og Sønnens og Den hellige ånds navn blir tatt inn i Guds favn. Den døpte blir på en helt konkret og tydelig måte satt inn i et fellesskap med Gud. Det er knyttet en relasjon. Den døpte har fått en tilhørighet».
Her er det ikke snakk om alminnelig medlemskap. Dåpen er inngangsbilletten til barnekår og borgerskap i «Guds rike». Dåpen (og «troen») er frelsesporten og eneste vei til salighet,
som angivelig består i å bli «tatt inn i Guds favn». Voksne, tenkende humanister kjenner ikke behov for å underlegge seg den kristne (autoritære) fadergud, frelsergud og domsgud.
http://www.norsk-ortodoks.com/2013/11/den-ortodokse-kirke-er.html
https://katolske.wordpress.com/category/kirkearet/page/10/
Den hellige ånd, tredje (manns)person i treenigheten, har angivelig mange oppgaver og funksjoner i den kristnes forestillingsverden. Han planter «troen»
i mennesket, utruster og sender de troende ut i verden for å utbre «troen på Jesus Kristus». Bare den «kristne tro» kan angivelig frelse menneskeheten. Denne rare «troen» er selv gjenstand for «tro»
og tilbedelse. Den er både subjekt og objekt for den troende. «Troen» beskrives ofte som et halvt åndelig handlende vesen. Vi finner også bisarre formuleringer som «jeg tror på troen».
(Det er interessant at ny-apologeter ofte tilslører den spesielle forbindelse mellom dåpen, «troen» og Helligånden i den kristne lære og liturgi).
Tenkende mennesker forstår (naturlig nok) ikke slikt språklig og tankemessig babbel. Man skal da heller ikke «forstå», men i følge kirkeårets bibeltekst ovenfor bli «som et lite barn»
for å komme inn i «Guds rike». Et barns forhold til foreldreautoriteten er preget av lydighet, lojalitet og avhengighet. Enhver som streber etter Herrens gunst og borgerskap i «Guds rike», må altså forbli barn. «Dåren»
er et annet ideal. Menneskets forstandsevner er ubrukelige (jfr. Martin Luther). Det er ikke forstanden, men Helligånden som skal opplyse og veilede den kristen-troende.
Hvordan vi da skal
betegne det mangeårige teologiske studium samt «teologisk teori» innenfor den akademiske verden, er verdt å reflektere over. Kirkens enorme tankebygning - LÆREN – er så intrikat, spekulativ og abstrakt at bare teologer
kan «forstå» den. Følgelig kommuniserer de helst med likesinnede: de innvidde. Den teologiske stand utgjør hva jeg kaller et «mysteriesamfunn» innenfor Akademia. Deres elititiske, isolerte og hermetisk lukkede
språk- og tankeverden blir ikke forstått av det øvrige Akademia, heller ikke av majoriteten av kirkens medlemmer (som nå betegner seg som «ikke-kristne»).
Når teologien
ikke kommuniserer med omverdenen, har den gjort seg selv overflødig. De mange hjelpeløse forsøk på modernisering og verdsliggjøring av «kirkespråket», har slått feil. Men som statsfinansierte troslærere
og prestelærere har teologene fortsatt makt over sinnene, et fenomen vi særlig kan observere blant deres (indoktrinerte) «elever» og «konfirmanter» på Vårt Lands Verdidebatt.
Det er svært nedslående at den kristelig-dogmatiske avisen Vårt Land og Verdidebatt har «monopolisert» religionsdebatten, i kjent autoritær stil. Teologer og kirkelige aktører forlanger full
kontroll og regi over hele religionsfeltet. Da blir det lite rom for nytenkning og prinsipiell kritikk. For å hindre fokus på kristendommens hovedproblem, konstruerer teologene en rekke små krusninger i periferien. Det skrikende fravær
av teologi- og dogmekritikk i toneangivende aviser, kan ikke skyldes annet enn kirke- og teologimaktens ledende «usynlige hånd».
På Verdidebatt begynner monotonien å bli pinlig
merkbar. Den lave debattaktiviteten (få kommentarer) vitner om liten interesse. Det skyldes kanskje de gjentakende og sære, interne emnevalg og perspektiver, som gjør det vanskelig å skille saklig debatt fra kristelig forkynnelse.
Det blir svært «grumsete». Verdidebatt er i ferd med å nå sitt bunnpunkt. Dette kristelige debattforum har klart demonstrert sin inkompetanse i religionsdebatten. Denne fallitt
er ikke bare avslørende for avisen Vårt Land, men for hele vårt (kirkestyrte) mediesamfunn.
Den kjedsommelighet og stagnasjon vi nå kan registrere på Verdidebatt er resultat ikke bare
av redaksjonell styring, men også av de to hyperaktive «ordstyrere» gjennom mange år: den katolsk-troende lekmann Njål Kristiansen med over 15 000 kommentarer (som aldri retter
kritikk mot sin egen pavekirke) OG amanuensis ved UiA Oddbjørn Johannessen med over 10 000 kommentarer (som aldri retter kritikk mot luthersk «liberal» teologi).
Ellers vet vi altfor godt hvilke tema kristenheten er monomant opptatt av: homofili og samlivsetikk, bibelsyn, islam og Israel. År etter år roterer man i denne uoppløselige materie. Ikke en gang
avsløringer av overgrep i kristne miljøer medfører oppgjør med kirke-kristendommens tros- og læregrunnlag: «Skrift og bekjennelse».
En rekke teologer/apologeter utgir
bøker blottet for selvkritikk og oppgjør. Ved hjelp av spekulative fabuleringer, omskrivinger og omtolkninger formes Jesus og Det nye testamente i moderne teologers bilde. Det er visst en «narrativ lesning» som skal redde
evangeliene og Det nye testamente for fremtiden. Dette er nok et feilspor i den kirkelig-dogmatiske strategi. Jesus og hans etterfølgere kan bare forstås ut fra sin historisk oldtid og det spesielle (relative) kulturmiljø de sprang ut av.
«Feministiske, postkoloniale, afroamerikanske og asiatiske perspektiver har alle hatt en innvirkning på studiet av Det nye testamente», skriver TF-professor Halvor Moxnes i sin siste bok («Historien
om Det nye testamente», 2015).
Dette er moderne «kriseteologi» i høyeste potens. Når den historisk-kritiske metode avvises til fordel for «narrativ analyse», blir
det Moxnes’ subjektive fortolkning av Det nye testamente vi eksponeres for. Den er vanskelig å gjenkjenne i Jesu lære, forkynnelse og virksomhet. Det som gjenstår er Moxnes’ tendensiøse,
ideologiske interesse. Hans fantasifulle fortolkninger bidrar til at den historiske Jesus blir mer og mer fremmed.
TEOLOGISK TEORI OG VIRKNINGSHISTORIE
I avsnittet «Johannes og jødene» (s. 85) erkjenner Moxnes at «narrativ analyse» ikke er tilstrekkelig: «Det er umulig å la være å ta i betraktning virkningshistorien til denne stereotype bruken av «jødene» som Jesu motstandere. Denne stereotypien har bidratt til å sette i gang pogromer og forfølgelser og til å legitimere
antisemittisme».
Som sedvanlig får vi ingen konkrete eller historiske detaljer og eksempler. Virkningshistorien gjennom mer enn halvannet årtusen er så pinlig avslørende og inkriminerende for kirkens teologer at den ikke kan omtales.
Nå kan ikke den sterke antijødiske
polemikk isoleres til Johannes-evangeliet alene, men gjennomstrømmer hele Det nye testamente: fra Jesu stygge utskjellinger og domstrusler særlig rettet mot de jødiske «fariseere og skriftlærde» i øvrige evangelier,
via apostelbrevene og til Johannes Åpenbaring. I sitt forfatterskap, som teolog og kirkelig dogmatiker, har den presteordinerte Moxnes selv mye å svare for.
Virkningshistorien omfatter
også langt flere grupper enn den særlig hatede, forfulgte og trakasserte jødiske minoritet i det kristne Europa. Ingen religiøs «fortelling/tekst» har hatt mer skjebnesvangre virkninger og konsekvenser
for annerledestenkende, enkeltmennesker og grupper av mennesker enn Det nye testamente og Nicæneum.
Den Kristus-troende Moxnes utelater den konstantinske oppbyggingen
av den politiske romerkirkens maktapparat fra 3-400-tallet, med den guddommeliggjorte «Kristus» som keiser og konge. Han utelater glatt middelalderkirkens forfølgelser og massakrer, korstog og bålbrenninger.
Virkningshistorien er nattsvart og uendelig lang. Kirkens fiendehat fikk praktiske, historiske konsekvenser så brutale og uhyggelige
at vi knapt kan fatte dette barbariet.
All denne grufulle makt- og voldsutøvelse fra den kristne kirke - dokumentert i historiske kilder - skyldes selvsagt at den ny-testamentlige Jesus aldri er blitt lest som «fiksjon» eller «myte», men som faktisk historie (biografi) om en overmenneskelig, ufeilbarlig person med «all makt i himmel og på jord». Av den presteordinerte
Moxnes’ kirke er Jesus ikke oppfattet som profet eller rabbi, men som historiens og universets Herre!
Både helveteslæren og antisemittismen er uløselig knyttet til kirkens «dogme
om Jesus». Derfor forblir visse teologers forsiktige «oppgjør» med helvetes pine uten ende halvhjertet. Skal de foreta et helhjertet oppgjør, må de nemlig ta oppgjør med opphavsmannen selv, Jesus fra Nazareth,
som de har gjort til «Gud».
Derfor ser vi at teologer strever etter å holde etikken helt atskilt fra dogmatikken, slik at man på en eller annen måte kan holde ideal-Jesus utenfor. Det er lett å gjennomskue, uredeligheten trer tydelig frem. Teologenes troverdighet er blitt svært
tynnslitt.
Ja, også den opphøyde Martin Luther må man holde utenfor en eventuell ny «helvetesstrid». Den skrikende taushet (berøringsangsten) omkring Den norske kirkes heslige
offisielle bekjennelse, Augustana, er som en udetonert bombe som før eller siden må eksplodere. De teologiske fakulteter med sine professorer og troslærere (svært mange presteordinerte) har mye å svare for. De bærer et
betydelig ansvar for at denne heslige bekjennelse - evangelisk-luthersk lære - nylig er gjeninnført i Grunnloven.
Kirkens stadig urørlige bekjennelser (5 skrifter!), dåp
og nattverd samt misjon, har ikke en «fortelling» som grunnlag, men postulater om hendelser av reell historisk-faktisk art. Virkningshistorien av Jesus-apoteosen kan stadig observeres overalt i verden hvor den kristne
kirke har etablert seg (gjennom århundrene med ild og sverd, maktbruk og trusler).
Alle fysiske og psykiske overgrep i kristne miljøer som er blitt avdekket den senere tid er forårsaket
av kirke-kristendommens LÆRE: teologi (gudsbilde) og antropologi (menneskesyn). Mens teologer i sine studerkamre kynisk har utarbeidet sine groteske helvetes- og fortapelsesteorier, er utallige barn og unge merket for livet som følge
av kristendommens vanvittige doms- og straffetrusler.
Det er påfallende at TF-teolog og professor Moxnes begynner og slutter boken med PAULUS. Ny-tolkning av Paulus’ skrifter henviser han til teologer
som James D. G. Dunn, Heikki Räisänen og N. T. Wright m.fl. De har angivelig sluttet seg til et «nytt perspektiv på Paulus» og/eller til «det nye paradigmet for Paulus-tolkning».
Jeg siterer Moxnes:
«En av hensiktene med denne boken har vært å gjøre lesere i stand til å bli aktive dialogpartnere med Det nye testamentet.
Leser-respons-perspektivet som er en av de nye tilnærmingene til studiet av Det nye testamentet, illustrerer dette målet. Det legger vekt på den rollen leseren har, og dermed også på det ansvaret hun eller han har. En tekst er ikke en størrelse som har sin mening i seg selv, og leseren er ikke en passiv mottaker av meninger som en forfatter har plassert i teksten. Leseren har tvert imot en aktiv rolle, og mening blir skapt i en vekselvirkning
mellom tekst og leser».
Ingen ny-tolkning (her: «narrativ analyse») har endret en tøddel eller bokstav i de steinharde bekjennelsesskriftene. Hvilket ansvar har teologiprofessor Moxnes
for denne unnlatelsessynd? Hva har vært hans bidrag som professor og fakultetslærer i presteutdannelsen?
Når man leser og hører høyt «akademisk» utdannete prester
og teologer tale og preke i kirkerommet, eller i mediespaltene, kan man bli ganske forskrekket over det lave intellektuelle og etiske nivå. Resultatet av «leserens aktive rolle», som prester og teologers subjektive tolkninger av
bibeltekstene, er til tider forskrekkelig. Det interessante er at de alle er utdannet ved de teologiske fakulteter. Men underveis i studiet har de visst mistet både forstanden og det moralske kompass.
Hva er det som skjer med teologiske studenter/prestekandidater i overgangen fra et «akademisk» miljø til prestetjeneste i Den norske kirke? Jo, etter det 5 - 6 år lange profesjonsstudiet
gjennomgår prestekandidatene «praktikum», påfølgende «ordinasjon» og «vigsling». Nøyaktig hvilket (begrensende) tankeinnhold
prestekandidatene må avgi troskapsløfte til, vil kirken og fakultetene nødig opplyse om. Det er litt pinlig, kanskje?
«Ordinasjon er en hellig handling. Den er løfteavleggelse,
utrusting og velsignelse over den tjenesten du vigsles til...Ordinasjon er også en offentlig handling som innebærer betydelige forberedelser...».
http://www.bd.kirken.no/oslo/doc//Biskop/Ordinasjonsbrosjyre%20host%202015.pdf
https://kirken.no/globalassets/kirken.no/migrering/km2010_08_alm_beststemm_vedtak.pdf
http://www.fbb.nu/artikkel/kampen-for-kirkens-tro/
http://www.fbb.nu/artikkel/en-analyse-og-vurdering-av-kirkens-enhet-og-troens-fundamenter/
PRESTEUTDANNINGEN
«Utdanning til prest er utdanning til en ikke-vitenskapsbasert profesjon...En prest er en «religiøs spesialist som på vegne av et samfunn eller en menighet utfører kultiske handlinger, spesielt offerhandlinger, men
også orakel- og helbredelsesfunksjoner«, i følge Store norske leksikon.
Det finnes således intet vitenskapelig eller annet rasjonelt grunnlag for kultiske og rituelle handlinger.
Det er derfor meningsløst at et universitetet skal utdanne prester. TF bør derfor legges ned og den vitenskapelige delen av virksomheten fordeles til andre fagmiljøer».
http://universitas.no/debatt/55670/meningslos-presteutdanning
https://utdanning.no/yrker/beskrivelse/prest
Slik blir 5-6 års presteutdannelse ved et fakultet innenfor Akademia oppsummert:
«Hele kirkens liv, vekst og utbredelse har sin forankring og motivasjon i evangeliet
om Jesus Kristus. Tjeneste og lederskap i kirken utøves i troskap mot Kristus og det oppdrag han har gitt til sin kirke».
http://www.vid.no/studier/praktisk-teologisk-seminar/
http://www.bd.kirken.no/oslo/index.cfm?id=310389
Den kristne dom og Helligåndens «nådegaver»
Det er litt rart å lese de kristelige aviser for tiden. På den ene siden strever «Folkekirken» med synds- og skyldbegrepet, eller
mer presist: det kristne (fatalistiske) menneskesynet. Men begrepene «nåde» og «rettferdiggjørelse» er grunnleggende sær-luthersk og betegner nettopp den onde, fordervede menneskenaturen. Mennesket er så
fremmedgjort og avmektig at det ikke kan redde seg selv, og så syndig/skyldig at uten «nåde» er det (evig) fortapt. For å unnslippe den nådeløse dommen, må altså mennesket oppgi seg selv.
HVILKET MENNESKESYN!!!
I en VG-reportasje nylig har vi forstått at djeveltroen, uløselig forbundet med det kristne verdensbilde
og menneskesyn, er høyst levende og aktuell i verdens største kirkesamfunn: Den katolske kirke.
Og så sier man at kristendommen har utviklet seg..? Snarere viser slike morbide forestillinger
hvorfor religions- og kristendomskritikken må skjerpes!
Folkekirke-teologene søker å neddempe dåpsbarnets medfødte syndebyrde, som bærer av menneskeslektens
«sykdom» (i følge Luther). Men dåpen er fortsatt et «sakrament», eneste vei til frelse. For å unngå ytterligere nedgang i dåpsstatistikk og medlemstall forsøker man seg med noen kosmetiske endringer
i dåpsliturgien. Spørsmålet om hvorfor et (spe)barn trenger renselse, gjenfødelse og frelse overhodet, blir besvart slik av en MF-professor og nyvalgt nestleder i Kirkerådet
(merk: kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum uttaler seg ikke i saken):
«– Skyldperspektivet er et sentralt perspektiv i Det nye testamentet. Vannet renser oss fra synd. Vi blir ikke kvitt
synden, gjort syndfrie, men vi renses fra syndens skyld, sier Hegstad til Dagen».
http://www.dagen.no/Nyheter/kirker%C3%A5det/Mindre-%C2%ABskyld%C2%BB-ved-d%C3%B8pefonten-350045
PER BJØRNAR GRANDE: lutheranere og bibelsyn
Den heseblesende Per Bjørnar Grande
er utsendt på Verdidebatt for å fortelle leserne at «Folk som kaller seg lutheranere har ofte et annet bibelsyn enn det lutherske». En ganske snodig formulering. Er Grande evangelisk-luthersk teolog? Eneste opplysning han gir
om seg selv på sin profil er at han er «dosent i RLE ved høgskolen i Bergen». Det er ikke særlig betryggende.
Grandes plutselige og voldsomme aktivitet på Verdidebatt er et besynderlig
fenomen. Utover sin apologetiske interesse, vil han kanskje markedsføre boken sin (som kanskje også MF-professor og "healer" Jan Olav Henriksen?). Per Bjørnar Grandes «utviklingsoptimisme» er det vanskelig å finne
grunnlag for i Det nye testamente. Det er nok heller ikke religionsfilosofer, men dogmet om Jesus som har styrt Grandes kirkes historie gjennom årtusener (katolsk og luthersk).
Akkurat som Moxnes,
unnviker Grande oppmerksomhet rundt Den norske kirkes sentrale, konfesjonelle bekjennelse: Augustana.
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=11523452
http://www.verdidebatt.no/perbjornargrande/
Per Bjørnar
Grande har i likhet med flere fakultetsteologer utgitt en innføringsbok om kristendommen: «Kristendommen: en innføring», Oslo: Gyldendal akademisk, 2005 (jfr. Halvor
Moxnes bok: «Hva er kristendom», 2006/2013).
Det er ellers verdt å merke seg at vi ikke finner noen komplett oversikt over Moxnes’ publikasjoner i våre digitale oppslagsverk.
Fag-teologer publiserer helst på tysk eller engelsk. De har hatt liten interesse i å informere norsk almenhet, hva enten det gjelder Jacob Jervell, Inge Lønning eller Halvor Moxnes.
Se
Jacob Jervells litteraturliste her (og særlig Die Apostelgeschichte, Göttingen, Vandenhoeck & Ruprecht, 1998).
https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Jervell
Grande på sin side er inspirert
av den franske teolog/filosof René Girard, som bl.a. omtales slik på Wikipedia:
«Han utgår i sine teorier fra en hypotese han har
utviklet om at menneskers kulturer strukturelt bygger på et offer som en utvei ut av en mimetisk vold mellom rivaler. Han regnes som en kontroversiell filosof
på grunn av at han er en skarp kritiker til moderne filosofi, og for de uttalt kristne standpunkter som han vever inn i sin forskning».
La det alltid være klart: kristendommens stifter og
hovedperson er Jesus fra Nazareth. Han omtales i Grandes nylige innlegg på Verdidebatt: «Nyfundamentalismen og det lutherske bibelsynet». Hva dosent Grande mener med «åpenbaringen
i kristendommen», er det ikke lett å få grep om.
«Den som har et mer faglig kjennskap til kristendommen, vet at åpenbaringen i kristendommen ikke er Bibelen, men
Jesus. Bibelen er kilden til denne åpenbaringen, men ikke selve åpenbaringen. Jesus åpenbarer, i følge de kristne, et nytt og radikalt menneskelig bilde av Gud. Forestillingene om Jesus gir en ny gudsforståelse».
Tja, mon tro det. Jesu mytologiske verdensbilde, dualistiske menneskesyn og uhyggelige doms- og straffetrusler, tilhører
hans oldtid. Som endetidspredikant er han kort sagt ubrukelig som kilde eller modell for «utviklingsoptimisme». Han ventet som kjent på historiens ende i sin egen levetid. Derfor ser vi da også at de kristne ofte klamrer seg fast til
den ellers foraktede «gamle pakt» (GT) når de trenger bibelord om framtidshåp. De bruker og misbruker GT etter behov og nytte.
De fleste kristne, konservative og liberale, trekker
unyansert fram enkelte bibelsitater «for å fremme hva Gud mener og, samtidig, bruker Bibelen til å fremme egne meninger om moral». Grandes «teologiske teori» utgjør intet unntak i så måte. Om
Jesu lære og hva som er sann «luthersk» lære, kan vi selv lese oss til. Vi trenger ingen belæringer fra dosent Grande og hans likesinnede. Men vi vil gjerne vite hvorfor Luthers sentrale skrifter ikke foreligger i norsk oversettelse, nå som Luther-jubileet er kommet påtrengende nært.
Man bør ellers merke seg hvordan såkalt moderate/liberale teologer
og apologeter produserer ny-ord på løpende bånd: som «nyfundamentalisme» og «ytterliggående karismatikk»...De strever hardt for å distansere seg fra visse protestantisk-lutherske miljøer og menigheter
(karismatiske, evangeliske og/eller evangelikale), men underslår på samme tid at den karismatiske (guddommeliggjorte) Jesus praktiserte både demonutdrivelser, helbredelser og dødeoppvekkelser. Han oppfordret
sine disipler/etterfølgere til å gjøre de samme «undere».
Var oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth moderat eller ytterliggående «karismatiker»?
Noe «nytt og radikalt menneskelig bilde av Gud» finner vi ikke i evangelieskriftene. Jesus brakte lite nytt. Hans religiøse forestillinger viser tvert om at han sto godt plantet i den senjødiske
sekterisme, bevegelse og tradisjon. Dette var en viktig, men relativt kortvarig og avgrenset epoke i den israelittisk-jødiske religionshistorie, som kristne teologer ikke tåler å bli minnet
om. Jesus tilhørte denne krets og var altså verken «mystisk» eller «enestående».
Den åndelige og mytologiske messias-figuren, Menneskesønnen,
er helt sentral i Jesu selvoppfatning (i det apokalyptiske skriftet, Daniels bok, er Menneskesønnen framstilt som «overengel ved Guds trone»). Det er betegnende at Moxnes i sin bok feier lettsindig over Jesu (offentlige) selvbetegnelse.
Se innholdsfortegnelsen (Index) i samme bok.
Historiens Jesus er blitt svært brysom for kristne teologer og apologeter, han som i følge oldtidsbekjennelsen Nicæneum er opphøyet slik:
«Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen
som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt».
Jesu fundamentalistiske «bibelsyn» har han selv sammenfattet slik:
«Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en
eneste tøddel i loven forgå – før alt er skjedd».
Både Jesus og Paulus hadde bakgrunn i fariseeiske kretser. Men disse to oldtidspredikanter fremstår langt mer eksalterte,
karismatiske og fanatiske enn de mer sindige jødiske fariseere – og rabbier – i samtiden. Jesus og Paulus opptrer ikke som åndelige «lærere», men som eksklusivt utvalgte frelsesåpenbarere. De levde
begge i endetidens tegn. Religionshistorisk har de interesse, men som «idealer» for vår tid har de lite eller intet å tilføre moderne mennesker. Disse religionsstiftere kan bare forstås innenfor sin egen begrensede horisont
i en mytologisk, før-vitenskapelig tidsalder.
På bakgrunn av vår tids historisk-vitenskapelige kunnskap, etisk-rettslige og humanistiske bevissthet og følsomhet fremkaller disse to endetidspredikanter
fra oldtiden liten sympati. Den såkalt «nye gudsforståelse» i kristendommens versjon har nok liten interesse for andre enn kirkelige apologeter, dogmatikkens voktere, som strever med å redde stumpene av nær 2000-års
Jesus-forgudelse. Martin Luthers fanatisme, menneskeforakt og oppblåste selvbilde er like frastøtende.
Kunne de alle bare få forbli i sin historiske tid! All denne
«usunne» teologi – fra Jesus til Moxnes – har vi ingen bruk for. La oss nå få fred!
Jesus forkynner, helbreder – og dømmer!
(Mat. kap. 4 og 5)
I
Matteus-evangeliet, strategisk plassert først i NT, får vi mange konkrete eksempler på Jesu lære og virksomhet for ca. 2000 år siden. Med et moderne nøkternt blikk lar vi oss vanskelig imponere av Jesu forkynnelse,
lignelser og billedspråk. De kirkelige teologers dogmatiske slør har revnet. Vi trenger ingen moderne, avledende «mimetisk teori» for å forstå den enkle, naive jødiske endetidsforkynner og dommedagsprofet,
hans korte predikantvirksomhet og endelikt.
Jeg siterer Jesus:
«Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå ihjel, og
den som gjør det skal komme for domstolen. Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din
dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild».
«Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra
deg! Det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kastes i helvete. Og om din høyre hånd lokker deg til synd, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer
, enn at hele ditt legeme kommer til helvete...Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet».
«Men jeg sier dere: dere skal slett ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem,
for det er den store kongens by».
«Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være
barn av deres Far i himmelen...Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen».
Jesu ord i evangelieskriftene er ikke til å misforstå. Han var ingen humanist eller demokrat,
og slett ingen filosof! Slike og lignende påbud og domstrusler fra Jesu munn er ikke verken «moderne», aktuelle eller sympatiske i vår tid. Han er en fremmed, slik Schweitzer sa det for mer enn 100 år siden.
Hos Jesus skal man altså også dømmes (til helvetes ild) for sine tanker! Det er den totalitære kontroll! Det umulige kravet til «fullkommenhet»
i kirke-kristendommens lære og historie må ha medført ufattelige personlige lidelser. Ikke minst da arvesynden ble gjort til offisiell doktrine i den vestlige kristenhet (jfr. Augustin). Botsgang, sonings- og renselsesritualer
ble innført. Den kristne elite - særlig forbundet med klostermiljøene - ble beundret for livsfornektelse, selvforakt og askese. Og for selvpåførte lidelser («selvskading», med et moderne ord).
JESUS SOM ETISK FORBILDE? KRISTI ETTERFØLGELSE?
I evangelieskriftene (delvis også hos Paulus) inngår endetidsforestillinger, dommedagsprofetier, helbredelser, dødeoppvekkkelser, demonutdrivelser og andre mirakuløse hendelser. Hvis dagens kristne
fortsatt har som ideal den såkalt guddommelige og ufeilbarlige Jesu/Kristi forkynnelse og virksomhet i den ny-testamentlige verden, er det vel ikke rart om de søker å etterligne
hans «helbredende» og «karismatiske» evner?
Det er synet på Jesu autoritet alle kristne menighetsledere og troslærere har som
(uerkjent) hovedproblem. Helvetesforestillingen kan selvsagt ikke isoleres til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), slik TF-professor Oddbjørn Leirvik forsøker det i «Kirke og Kultur» 3/2015. Den er ganske riktig rotfestet i de lutherske
bekjennelsesskrifter, som også Leirvik har avgitt ordinasjonsløfte til. Hvorvidt vi snakker om frikirke-pastorer eller prester, biskoper og teologer i Den norske kirke, har liten betydning. Om de er konservative eller liberale betyr intet for
deres felleskirkelige og fundamentale Jesus-dyrkelse.
Leirvik og Ottosen har sluttet seg til samme bekjennelsesgrunnlag, og følgelig har ingen «humanisering av kristendommen» funnet sted. Trolig
møtes de ved nattverdbordet: "de helliges samfunn". Det er underlig at teologiprofessor Leirvik angriper Ottosens misjonsorganisasjon, og ikke Det norske misjonsselskapet
(NMS), som er en del av Den norske kirke. Avviker NMS’ syn på helvetesforestillingen fra NLM?
Jeg minner om at Den norske kirkes preses i NRK for et par år siden stadfestet dommen
og de to utganger. Kilden er selvsagt den ny-testamentlige Jesus fra Nazareth.
«No er helvetesstrid gammalt nytt i norsk kristendomshistorie», skriver Leirvik. Men den er ikke og har
ikke vært tema på bispemøter og kirkemøter. Er homofilt samliv og kirkelig vigsel et viktigere etisk spørsmål enn helveteslæren og de stadig gyldige doms- og
straffetrusler? Vel, professor og tidligere menighetsprest Leirvik bør sammen med biskopene, Ottosen og religionssosiologene ved UiA forklare almenheten hvorfor den evangelisk-lutherske helveteslære fortsatt består uforandret i
vår konstitusjon (jfr. Augustana art. 1 ff. og art. 17).
Det er nok ikke slik at «helvetesforkynninga har blitt avvikla i det stille hos prestar på sørlandet». Dette er bare
avledende retorikk og tilslørende talemåter. I så fall måtte disse sørlandsprestene ha endret bibel- og prekentekstene i kirkeåret. Teologiprofessor Leirvik burde begynne med seg selv, men har så vidt jeg vet ikke
offentlig frasagt seg sitt ordinasjonsløfte til den despotiske, torturerende «Gud» i Augustana – med evangelienes Jesus som opphavsmann.
Helvetesilden i Jesu lære
og forkynnelse (også i kirkens virkningshistorie) gjenkjenner vi fra den langt senere Koranen. I mange, mange århundrer har Leirviks kristne kirke overlevert «den tyranniske guddommen som kastar dei som ikkje trur i eit helvete av evig
pine». Han vil gjerne posisjonere seg kritisk, men som presteordinert teolog og prestelærer ved TF er han kanskje ikke den rette til å imøtegå gudsforestillingene i den offisielle
lutherske bekjennelse OG det ny-testamentlige budskapet.
«Å utsetje bibelteksten for moralsk kritikk er å vedstå seg at vår eiga etiske overtyding (som i seg sjøl kan vere
bibelsk inspirert) faktisk er overordna bibelteksten. Helveteslæra er rett og slett moralsk uakseptabel».
Ja! men da er jo også Jesu lære
i evangelieskriftene umoralsk! Vi venter på en forklaring på hvorfor teologiprofessor Oddbjørn Leirvik og hans likesinnede ikke har forstått
det moralsk uakseptable ved helveteslæren før etter Edwiens død år 2015. Har dette først gått opp for han NÅ?
Jeg minner om at Leirvik i mange år har undervist
teologiske studenter i «religionskritikk», hvor også deler av Edwiens skrift «Er kristendommen en fare for verdensfreden?» har vært pensum. Leirvik er nok godt informert om at Edwiens kritikk av helveteslæren og voldsideologien
i kristendommen på etisk grunnlag er uløselig forbundet med hans teologi- og dogmekritikk, men det er ikke sikkert at Leirvik har formidlet denne grunnleggende sammenheng til sine teologiske studenter. Eller, har han alle disse år lært
studentene sine at Jesu helvetesforestilling i evangelieskriftene er «moralsk uakseptabel»? I så fall, hvorfor er ikke dette brakt ut i det offentlige rom og gjort kjent for alle kirkemedlemmer? Hvem leser det interne tidsskriftet
«Kirke og kultur»?
Se her hvordan de kristne forestiller seg at Jesus «oppvekker» Jairus datter
https://www.bing.com/images/search?q=Jairus+datter&qpvt=Jairus+datter&qpvt=Jairus+datter&qpvt=Jairus+datter&FORM=IGRE
... og Lazarus
https://no.wikipedia.org/wiki/Lasarus
http://enstadmediaforkynnelse.blogspot.no/2010/09/sterkere-enn-dden.html
http://enstadmediaforkynnelse.blogspot.no/2011/10/dersom-du-tror-skal-du-se-guds.html
«Siden drog Jesus omkring i hele Galilea; han lærte folket i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet alle sykdommer
og plager hos folket. Ryktet om ham spredte seg over hele Syria, og de kom til ham alle som hadde det vondt og led av noen sykdom eller plage, både besatte, månesyke og lamme – og han helbredet dem».
(Mt. 4. kap.)
DEN KOMISKE PAVE FRANS
Det
er lettere komisk når pave Frans nå går ut og oppfordrer til mer vindrikking (Jesus gjorde vann om til vin, må vite). Kan man forestille seg den hvitkledde, kyske og strenge, moralistiske pave i lystig selskap med et glass vin i hånden?
Paven tillater vin, men ikke kvinnelige diakoner eller prester, ikke prevensjon, abort, skilsmisse/gjengifte eller
homofilt samliv. Prioriteringer og proporsjoner er groteske!
Som religiøs-kristen diktator med halvt guddommelig makt, invaderer han og forlanger å styre katolikkenes privatliv (intimsfæren)
med absurde diktat.
----------------------
12.06.2016
G. Ullestad