Skrift- og historieforfalskning

Avløses "den gamle pakt" med en ny?

 

Å plante mistro til historieforskningens objektivitet har vært et av liberalteologiens fremste mål, helt siden TF-teolog og professor JACOB JERVELL introduserte Bultman-teologien ved Det teologiske fakultet i midten av 1960-årene.

Historikerens objektivitet ble erstattet med teologens subjektivitet. Årsaken er ganske enkelt at den kritiske historieforskningen truer kirkens dogmer. Derfor er religionsforskeren Andreas Edwiens idéhistoriske studier, dogme- og teologikritikk i hovedsak blitt tiet ihjel i en mannsalder.

Utallige liberalteologer har sittet ved JACOB JERVELLS kateter. De flykter fra historien gjennom alskens symboliseringskunster, meningsløse abstraksjoner og subjektive omtolkninger - i håp om å berge en slags "humanistisk" og/eller "sosial-revolusjonær" ideal-Jesus. Uten Jesus-teologien og Kristus-mytologien finnes ingen kristendom. For å opprettholde autoritetsdyrkelsen henfaller fag-teologene ikke sjelden til diktning og frie fabuleringer.

Et godt eksempel på hvordan Jesu eskatologi omtolkes er TF-teolog og professor Halvor Moxnes artikkel i tidsskriftet  Kirke og kultur 2/2009: Himmel og jord skal brenne. De siste tider i Bibelen og i dag.  Moderniseringsmanien og symboliseringskunsten når her nye fantasifulle høyder i teologisk tekstfortolkning, men har liten historisk-vitenskapelig verdi.

Den som vil forstå hvordan liberalteologer ved Det teologiske fakultet (TF) manipulerer med den historiske person, Jesus fra Nazareth, og skaper sine høyst spekulative og subjektive Jesus-bilder, anbefales boken Jesus - år 2000 etter Kristus (Universitetsforlaget 2000, red. Halvor Moxnes).

 

 

"Den gamle pakt" kontra "Den nye pakt"

 

Oppfatningen at kristendommens hovedperson brakte noe "helt nytt" er en grunnleggende doktrine i all kirkelig teologi og dogmatikk. Den har gjennom hele kirkens historie virket undertrykkende for det jødiske folk. Både helortodoks ("konservativ") og halvortodoks ("liberal") teologi vedlikeholder denne dødbringende motsetning mellom jødedom og kristendom. Hele kristendommen bygger på denne fatale feilslutning.

For kirkens mange lojale medlemmer og medløpere (leg og lærd) handler det om å fastholde Jesus fra Nazareth som ufeilbarlig "etisk autoritet". Verken manns- eller kvinneperspektivet i teologien rører ved det infantile autoritetsbehovet som Jesus-dyrkelsen er uttrykk for i den kristne religion. Den gjør kirkelige teologer historisk "blinde", etisk og intellektuelt usannferdige. Denne "blindhet" har hatt fatale konsekvenser for det jødiske folk.

Førstelektor i KRL (nå: RLE) ved Høgskolen i Bergen har levert følgende moderniserte og fantasifulle "Jesus Kristus"-tolkning, som føyer seg inn i den eldgamle kirkelige antijødiske bakvaskelseskampanje:

 

"Ut fra et moderne perspektiv vil imiteringen av Jesus være relevant i enhver prosess der man forsøker å minske volden. Derfor betyr det å imitere Jesus at man imiterer en kjærlig og ikke-rivaliserende modell. I kristendommen er Jesus sett på som løsningen på volden. Kristus som mimetisk modell har vært gunstig for å hjelpe mennesker i forhold til sine begjær og voldelige tendenser.

I evangeliene tar offeret hovedpersonens plass (...) Jesu skjebne fremstilles nøyaktig som profetenes i Det gamle testamente. Gjennom drapet på Jesus gjentar jødene sin voldelige fortid. Fra Det gamle testamentes perspektiv går drapet på Abel tilbake til den første kulturelle orden (Girard 1987: 159). Og ut fra det samme perspektivet åpenbarer Jesus det samme perspektivet dette voldelige grunnlaget i kulturen gjennom selv å bli offer. Men gjennom det å selv bli et offer, avslører han ytterligere det morderiske grunnlaget for sin egen kultur".

 

(Per Bjørnar Grande: Volden og etterligningen av Kristus, Norsk Teologisk Tidsskrift 4/2008. Jfr. også boken av samme forfatter: Kristendommen: en innføring, Gyldendal akademisk 2004).

 

 

"Gud for de ugudelige"

 

Dette er tittelen på TF-teolog og professor HALVOR MOXNES' bok fra 1980 (Land og Kirke/Gyldendal). Her blir alle de velkjente klisjeer og løgner om jøder og jødedom gjentatt og utbrodert av denne profilerte representant for liberalteologien.

Jesus-forgudelsen kan bare opprettholdes ved å stille ham i skarp opposisjon til hans jødiske landsmenn (eksempelvis de "fæle" fariseere og skriftlærde). Det kristne dualistiske bibelsyn tåler ikke nyanser. Historisk-faktisk kunnskap om JØDEDOMMEN på Jesu tid blir fortiet i norsk offentlighet, eller filtrert gjennom teologenes kirkelig-dogmatiske briller.

 

På bakgrunn av Jesu ord om sabbaten (Mk. 2:27: "Og han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskenes skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld") skriver TF-teologen HALVOR MOXNES følgende (mine uthevinger):

"I virkeligheten var dette et ord som snudde opp ned på alle jødiske forestillinger om forholdet mellom Gud og hans folk... Dermed ligger det en suveren nyfortolkning i det Jesus sier... Her ligger det en total omsnuing av jødedommens syn på forholdet mellom Gud og Israel, og dermed i synet på Gud selv..."

Videre skriver Moxnes at det dobbelte kjærlighetsbud (Luk. 10:27: "Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din neste som deg selv") får "en helt ny betydning innenfor rammen av Jesu forkynnelse... han gjør det gjennom at han selv viser den totale kjærlighet... I virkeligheten betyr Jesu forkynnelse en radikalisering av skapertroen, i forhold til jødedommen... Som alltid ellers når Jesus utfordrer den jødiske lovtolkning, er han opptatt av en ting: å stille hele mennesket til ansvar...".

-------------------------- 

 

I presten Knut Grønviks preken i Vårt Land 12. okt. 2012 ("Tekstverkstedet") gjenkjenner vi den samme velkjente kristne antijødiske polemikk:

 

"Men vi skal vokte oss for å kjøre den (samtalen) langs det sporet fariseerne la opp til. De var ikke opptatt av hva som skal til for å skape gode relasjoner, gode samliv, holdbare ekteskap. Det som sto i hodet på dem var rettigheter som styrket den allerede sterke part. De ville sette Jesus på prøve, får vi vite. Han merket det, og lot seg ikke lure. Skilsmisser var heller ikke den gang til å unngå, og da fantes det jus for å begrense skaden. Men lovene var kommet "fordi dere har så harde hjerter", poengterte han. Dermed flyttet Jesus fokus fra hode til hjerte, fra bokstav til ånd". 

 

(Disse sitater trenger vel knapt noen kommentar. De er avslørende nok slik de står).

 

Opp mot liberalteologenes (kirkelig-dogmatiske) historiske "blindhet", deres subjektive synsinger, tolkninger og følerier (som derfor spriker i alle retninger), må visse historisk-faktiske realiteter understrekes - i følge kirkens egne autoriserte kilder. La oss ikke glemme at det er kirken selv som har samlet, autorisert og overlevert Det nye testamentets skrifter.

Noen moderne teologer synes å mene at deres fortolkningsautoritet står langt OVER evangelieforfatternes overlevering om Jesus. De av Jesu tilhengere som levde nærmest ham i tid skal angivelig være mindre troverdige enn dagens liberalteologer. Men virkelighetens verden var nok langt mer "prosaisk" i Jesu historiske oldtid enn den ahistoriske og moderniserte ideal-Jesus liberalteologene dyrker.

 

"Jesu hat mot "fariseerne og de skriftlærde" (Mt. 23. kap.), og mot alle som ikke aksepterte hans krav på guddommelig autoritet, slo tilbake mot ham selv og ble til lydighetskravets og den messianske fordrings INTOLERANSE. En rekke av den autoritære intoleransens mest frastøtende slagord er formulert av Jesus:

Den som ikke er med meg er mot meg. - Den som ikke samler med meg, han splitter. - Den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min far i himmelen. - Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede bli over ham. - Disse fiendene som ikke vil ha meg til konge skal slaktes ned for mine øyne... kastes ut i mørket utenfor hvor de gråter og skjærer tenner (Mt. 12:30, 10:33, Jh. 3:36, Lk. 19:27, Mt. 8:11).

Det voldsomme og barbariske i denne intoleransen kulminerer i forestillingen om Gehenna, torturkammeret for de "ugudelige" og motstanderne som Jesus etter en pålitelig overlevering gjentatte ganger truet med".

(Andreas Edwien)

 

Dagbladets liberalteologiske slagside.

 

Jeg viser til innlegget 31. aug. i Dagbladet, skrevet av professor i religionsvitenskap, Dag Øistein Endsjø: Jesus' nye ansikt:

http://www.dagbladet.no/2012/08/31/kultur/debatt/debattinnlegg/jesus/restaurering/23197725/

Man kan fortvile over denne professorens (personlige) innsnevrede perspektiv og fokus. Den infantile, sentimentale Jesus-dyrkelsen er kvalmende og historieløs. Det kan ikke være tvil om at Dag Øistein Endsjø er kristen "liberalteolog" i sitt sinn (religionsviterne fra Universitetet i Bergen har ofte en teologisk bakgrunn og/eller slagside). Vi kan merke oss at Endsjø har et godt samarbeid også med Menighetsfakultetet, ortodoksiens høyborg fra 1907. En teolog fra dette fakultetet er medforfatter i en av Endsjøs' siste bøker.

 

NRK og Dagbladets "puddel" Bjørn Eidsvåg (prest og MF-teolog, rockeartist, kjendis og rikssynser) er i lørdagens Magasinet 24/11 så lojal mot kirkens dogmer at han konsekvent unngår enhver hentydning til kirkens opphøyde, overmenneskelige hovedperson: Jesus fra Nazareth.

Eidsvåg er ikke mann nok til å ta (kritisk) tak i kirkens bekjennelse og teologi. Det er i synet på Jesu autoritet alle prester, teologer og apologeter avslører seg. Det er Eidsvågs taushet om Jesus - kristendommens overmenneskelige hovedperson - som røper ham.

Eidsvåg distanserer seg fra kirkens "trosbekjennelse" (Den apostoliske bekjennelse/apostolicum), men uten å foreta noe oppgjør, verken teologisk, etisk eller historisk. Han forsøker, som flere av hans kolleger, å snike seg stille ut av dogmatikken (uten at noen merker det). 

Vi får ingen opplysning om hva "trosbekjennelsen" går ut på. Den norske kirkes mest sentrale bekjennelse, Confessio Augustana, nevnes ikke med ett ord av denne ordinerte teologen. Eidsvåg vil åpenbart ikke bidra til at Dagbladets lesere får kunnskap om tankeinnholdet i den såkalte "Folkekirkens" evangelisk-lutherske skriftgrunnlag, slik at de kan foreta kvalifiserte vurderinger og valg.

Det vil heller ikke gatepresten Jan Christian Kielland. På invitt fra Aftenpostens kulturredaktør avviser han teologisk diskusjon i avisspaltene med følgende ord: Nei takk! (les gateprestens oppsiktsvekkende innlegg i Aftenposten 27.12.2012:  Kirken mer i mediene?).

Hvorvidt Eidsvågs religiøse "anfektelser" er koketteri, eller skal oppfattes seriøst er vanskelig å bedømme.

"Gud har ikke så stor plass i livet til Bjørn Eidsvåg lenger", proklamerer Dagbladets reporter. Men intervjuet viser at avisen fortsatt har en forkjærlighet for den såkalt "liberale" teologi. Denne flørter litt flåsete, overflatisk og forsiktig med religionskritisk tenkning (uten henvisninger og kilder). Den vil jo så gjerne vise at den er moderne, oppdatert og på offensiven.

Om Eidsvåg forteller Dagbladets journalist at "Det hender at han går i Uranienborg kirke i Oslo på søndagene, rett bort i gata fra der han bor, han liker fellesskapet, liturgien og musikken, men er ikke der for å fremsi trosbekjennelsen" (kanskje rockeartisten skulle begynne å synge "trosbekjennelsen"?)

At spebarn hver eneste søndag i landets kirker (ufrivillig) blir døpt til "trosbekjennelsen" anfekter ikke Eidsvåg det minste. Tvert om forteller han at han ikke frasier seg tittelen "prest" fordi han "har så mange gode venner som er prester, fine folk, nesten selvutslettende, noen av dem". Et utrolig resonnement!

Eidsvåg forteller at han har sett mye av det ødeleggende ved religion (igjen dette diffuse religionsbegrepet). Han henviser til "pakistanske Malala, fjorten år, som ble skutt i hodet fordi hun mener jenter skal gå på skole"... Ved å fokusere på islam, slik så mange kirkelige og apologetiske skribenter gjør det i dag, avleder han oppmerksomheten fra kristendommens voldshistorie og voldseskatologi. Men Eidsvåg går enda lenger i sin avledningsmanøver. Han forteller at han var i Jerusalem for noen år siden, og han synes det var "forferdelig trist å komme dit":

"Overalt ser du de religiøse figurene som går rundt som noen påfugler med hatt og skjegg, de løfter ikke mange fingre for å bidra til fred".  

Stort mer har ikke Eidvsåg å si om saken. Han forskjellsbehandler jøder ved å tie om en langt mer avstikkende måte å peke seg ut på i klesdrakt og ytre staffasje, som vi finner særlig hos katolikker, men også hos protestanter og ortodokse. Skjeggpryden hos kristne koptiske biskoper og paver, samt hos det kristent-protestantiske amish-folket i USA er ganske imponerende. For ikke å snakke om skjeggpryden hos de muslimske brødre. Men Eidsvåg vokter seg vel for å gjøre sammenligninger.   

Vi skjønner at det er et helt bestemt bilde av Israels/Jerusalems jøder Eidsvåg ønsker skal feste seg hos leseren. Når Jerusalems borgere med noen få setninger blir redusert til "religiøse figurer" og "påfugler" kan vi ikke annet enn føle medlidenhet med Eidsvåg. Han har besøkt Jerusalem, fattig på opplevelser og innsikter, men lar ikke anledningen gå fra seg til å SPARKE mot Israels jødiske borgere, slik så mange av hans prestekolleger gjør det i vår (ennå) kristelige offentlighet.

I et intervju om sitt gudsbilde ("gud med liten g") ser vi altså at Eidsvåg ender opp i den kirke-kristne (dualistiske) "møkka". På språklig subtilt vis lar han dryppe den antisemittiske gift: en liten dråpe her og en liten dråpe der, et lite stikk her og et lite stikk der. Det gis ingen åpning for nyansering, presisering eller saklig informasjon. Dagbladets journalist stiller ingen kritiske spørsmål.

 

Når skal kirken våkne?

 

Sjefredaktør i den kristelige avisen Vårt Land har 23. nov. 2012 et innlegg (publisert på Verdidebatt) med følgende tittel: Politiet for passive mot jødehets. Hva gjør norsk politi med norsk antisemittisme 70 år etter jødedeportasjonen?

 

Politiet må våkne, skriver sjefredaktøren.

 

Når skal kirken våkne? Når skal kirkens teologer snakke sant om jødehatet i kirkens historie og teologi FØR jødedeportasjonen i 1942?

 

Vårt Lands papiravis gjenspeiler den forlegenhet og forvirring som oppstår hver gang antisemittisme blir tema i den offentlige debatt. Når debatten blir for nærgående avblåses den. Frykten for å bli avkledd synes påfallende, og den er høyst begrunnet.

Lyskasteren nærmer seg faretruende de mørkbelagte områder i kirkens historie og teologi, der hvor all logikk, humanitet og rettferdighet kollapser. Kirkens konkrete og dokumenterte antisemittiske historie gjennom 1700 år er så ondsinnet, brutal og grusom at det knapt finnes språk for dette kristne barbariet. Det er i de (for kirken) meget ubehagelige historiske og konkrete "detaljer" vi ser hvilken aktiv rolle kirken har spilt i det vi med Jens Bjørneboe kan kalle "bestialitetens historie".

 

Store deler av den europeiske befolkning i mellomkrigstiden var så infisert med den antisemittiske gift kirken hadde påført dem gjennom utallige generasjoner at de ikke hadde opparbeidet den etisk-intellektuelle beredskap som var nødvendig for å mobilisere motstand mot nazismens jødeutryddelser. Derfor kunne mange kirkelige teologer - katolske og protestantiske - på én og samme tid være BÅDE antinazister OG antisemitter!

 

Jeg siterer:

"Professorer fra ulike fag og universiteter i Tyskland og Østerrike støttet Hitlers jødepolitikk. Blant dem fantes også berømte teologer som GERHARD KITTEL, ekspert på Det nye testamente.

I Die Judenfrage ("Jødespørsmålet", 1933) skrev han at jødenes lidelser ikke var resultat av feilsteg i den europeiske historie, men at det var noe som hadde sine røtter i Paulus' teologi. Av den antijødiske tolkning i visse avsnitt i Det nye testamente dro han den slutning at det er Gud selv som har latt det jødiske folket lide fordi de forkastet og drepte Jesu Kristus...

I denne sammenheng skrev han også at Det nye testamente "er verdenshistorens mest antijødiske bok". Han tolket jødenes emansipasjon og assimilasjon som ulydighet mot Guds vilje, fordi dette gjorde slutt på jødenes eksil, som i følge Guds plan skulle vare så lenge verden eksisterte".

 

(Antisemittismen. En historisk skildring i tekst og bilder, Anne Frank-stiftelsen, Sambåndet forlag 1993).

 

Kirkens blytunge skyld og medansvar for Holocaust er et betent og tabubelagt tema. Kirkens maktpersoner slukker lynraskt alle gnister som kan tenne den store brann. Vi kan registrere at det ulmer under geistlighetens og journalistenes føtter, og de vet knapt hvor de skal sette sine ben. Kirkelige biskoper, ordinerte teologer og apologeter er raskt ute med å kritisere antisemittismen, men de passer omhyggelig på at den avgrenses til 2. verdenskrig.

Vi ser at store deler av pressekorpset lojalt følger opp den kirkelige strategi. Kirkelojale historikere spyr ut bøker om "totalitære ideologier" (det såkalte "firkløveret": kommunisme - fascisme - nazisme - islamisme, som kristenheten er så godt fornøyd med), men TIER om den autoritære kirkelige kristendoms splittende virkning på Europas og Vestens folk, hvor

"de kristne kirkers offisielle gudsrike-teologi alltid har fornektet menneskeverd og menneskerett hos alle som viser "ideologisk ulydighet" overfor dens troskrav, de gjør det fremdeles i sine konfesjoner, og de har i stor grad gjort det i sin dennesidige praksis - overfor vantro, kjettere og JØDER osv...

At den øst-europeiske proletaren i sin nye statsideologi etterlignet kirkens autoritære struktur og dens dyrkelse av ufeilbarlige autoriteter, kan ikke forundre noen...

Det er de kristne kirkers årtusenlange propaganda for sin etisk mindreverdige mytologi om en verdenskamp mellom to motstående, "onde" og "gode" makter og menneskegrupper, som gir den nærmeste psykologiske forklaring på den vettløse terror den kalde krigens to maktblokker (i det kristne kulturområdet) demonstrerte overfor hverandre. Det de begge gjør er å gi fysiske uttrykk for en krigs- og voldsmytologi som de europeiske folk har latt sine kristne kirker indoktrinere seg gjennom tusen år...

Vi "kristne" europeere og amerikanere har uformet og brukt "kristendommen" til en global selvhevdelse og selvopphøyelse over "hedningenes fylde og Israels rest", og over alle andre på denne jord som "ikke tror", som ikke bøyer seg for vår overmodige misjonsiver og trang til ideologisk imperialisme. Og i samme grad som vi mangler den ånd som virkelig "frelse" skulle ha utstyrt oss med, bevæpner vi oss militært... I denne dualisme stemmer kristendommen og militarismen overens: Forestillingen om at "onde" individer på denne jord står mot "gode" individer, og at de onde fortjener voldsom straff og utryddelse, slik kirken og kristendommen har innprentet dem, slumrer stadig i folkenes sinn.

I fredsperioder underbygger den mistilliten og forhindrer en effektiv militær nedrustning; når krig truer kommer dualismens latente forestillinger helt opp i dagen og finner en enkel personifikasjon i kameratene på den ene side og fiendene på den andre siden av frontlinjen...

Barbarens tenkemåte for tusener av år siden, da hans krig og "Guds" krig alltid var samme krigen, gjenspeiler seg i vår primitive religions dualisme, hvor frontlinjen forutsettes å gå MELLOM mennesker, og ikke der hvor den virkelig går: mellom det som er etisk verdifullt og verdiløst I det enkelte menneskesinn og i samfunnet. Jeg vil hevde at det i første rekke er våre kirkers autorisering av denne inhumane og barbariske lære, som forutsetter at en "vantro" del av menneskeheten er verdiløs som ugress og råtten fisk, som i dag har ført oss til kanten av stupet... Ved stadig å opphøye dualismens tenkemåte til en guddommelig åpenbaring, fortsetter våre kristne kirker å presse den på oss i en tid da den truer selve vår tilværelse på jorden...

Vi bør holde klart at jødisk teologi - med rette - standhaftig har tatt avstand fra Jesus-kultusen: dyrkelsen av et menneske - en av oss - som "Gud", med den nærmest materialistiske autorisering av  Bibelens gudsbegrep som et bl.a. avledyktig hankjønnsvesen og fysisk far til en "sønn... av samme vesen som Faderen". Og det må ikke glemmes at jødedommens teologer - i motsetning til kristendommen - bestemt har hevdet at mennesket er utstyrt med etiske anlegg og forutsetninger for å skape varig "fred på jorden". Derfor har de også tatt avstand fra kristendommens nattsvarte historiesyn og dens grove dualisme med den teologiske autorisering av voldsmentaliteten i helveteslæren.

De MEST barbariske trekk i vår statsreligions gudsbegrep er således ikke "jødiske", men "kristne"... Kristendommens syn på verdenshistorien er av en kjent norsk universitetsteolog karakterisert slik: "en fallets, syndens og Satans herskertid" som står som en "hindring for realiseringen av skapelsens endemål" (Dr. theol T. Aukrust i "Kirke og Kultur", 1964, s. 588).

 

Ovenstående sitater er undertegnedes utdrag fra boken:  Er kristendommen en fare for verdensfreden?, Andreas Edwien 1977/1986.     

 

Ansvarlige biskoper og teologer kan ikke tåle at lyskasteren rettes mot kirke-kristendommens historiske forbrytelser mot jødene, og de har ennå makt til å forhindre at dens illgjerninger brettes ut i offentligheten.

-----------------------------

 

01.01.2013

G. Ullestad