Dette var overskriften i Vårt Lands kommentar av Lars Gilberg 22. mars 2016. Både denne kommentaren og lederartikkelen s. 2 – 3 står godt sammen.
«Kirken
har en vanskelig oppgave med å formidle dette budskapet vidt og bredt, naturlig nok fordi det er ubegripelig i dagligdagse termer» (lederartikkelen)
«Det skrives mye om kirken. Om Gud.
Og om religion. Men jeg har en følelse av at Jesus er blitt borte» (Lars Gilberg)
"Ordet om korset" er ikke absurd for en troende kristen (som meg). Men jeg kan forstå at dette
kan fortone seg absurd for en ikke-troende". (Okkenhaug, Verdidebatt)
"Jeg tror fordi det er absurd", uttalte oldkirkens apologet Tertullian. Ja, ordene ubegripelig og absurd, som ovenfor
er brukt, passer godt også på prest i Den norske kirke Gyrid Gunnes' innlegg i Dagbladet (se nedenfor). Ikke bare er tematikken uforståelig. Det er helt umulig å forholde seg saklig og nøkternt til en slik rørete
tekst, språklig og tankemessig. Noen dialog eller debatt må bli umulig. Og det er nettopp i språket teologiens krise og oppløsning viser seg klarest. Dess mer uklar teologi, dess mer uklart språk. Men
hvor lenge skal teologene oppholde seg i tåkeheimen?
(Artikkelen virker ellers slurvete og lite gjennomarbeidet, så Dagbladets redaktør har nok heller ikke gjort jobben
sin).
Av en doktorgradstipendiat burde man kunne forvente klar tale. Men i Teologien er man ikke bundet av normale normer og prinsipper som ellers gjelder innenfor
Akademia. Her følger man helt andre "bud".
http://www.dagbladet.no/2016/03/27/kultur/meninger/debatt/teologi/religion/43634578/
Også dagens ny-apologeter fra MF og tankesmien "Skaperkraft" har en håpløs oppgave når de forsøker å overbevise oss om at
kristendommens gudsbilde er rasjonelt og fornuftig. Når apologeter og (ordinerte) teologer i mediespaltene belærer oss om religionen kristendommen, har de ikke folkeopplysning, men forkynnelse og omvendelse som mål. Derfor
er det lite historisk-faktisk og saklig informasjon som tilflyter offentligheten.
På nettstedet under kan man gjøre seg litt kjent med hvordan (ny)apologetene skolerer seg for "åndskampen" i
vår tid.
http://veritaskonferansen.no/seminar.htm
Medienes hykleri,
unisone fortielse og skrikende inkonsekvens når det gjelder religionskritikk er påfallende. Den rammer hovedsakelig islam, ikke kristendommen. Islamkritikere og frafalne muslimer hylles i pressen, mens ordet «kristendomskritikk» ikke
en gang kan uttales. Kristendomskritikk (les: dogme- og teologikritikk) står ikke på dagsorden i vår medieflora. Hvem har bestemt det slik?
Også på dette nettstedet (UiO) har religionskritiske
publikasjoner stoppet helt opp (siste fra 2011):
http://folk.uio.no/leirvik/Religionskritikk.html
I Aftenposten onsdag 23. mars får fire teologer reklamere for seg selv, presteutdanningen og «folkekirken» over to sider, uten motsigelser. Bare intetsigende pjatt. Men først i avisen kommer undersøkelsen som viser
at et flertall av kirkens medlemmer ikke er kristne. Dette må jo være ganske nedslående nyheter for "folkekirken". Meningen var kanskje å rette opp dette inntrykket...Disse teologer, tilknyttet Akademia (et vitenskapelig samfunn), har intet fornuftig å si om den oppstandelsesteologi som er kirke-kristendommens fundament og påskens innhold.
Jesus
fra Nazareth er visst blitt borte også for fakultetsteologene og folkekirke-teologene. Når teologer ikke kan eller vil snakke tydelig og sannferdig om teologiens grunnlag, får vi igjen bekreftet at faget Teologi ikke fortjener
vitenskapelig status eller legitimitet.
Teologien er ikke enig med seg selv om hva som er dens oppgave. Man kan f.eks. lese VL's MF-teolog og spaltist Geir Otto Holmås' artikkel "Hvordan
blir man en teolog?" (se spalten TRO24 ). Eller artikkelen nedenfor.
http://www.dagen.no/Kristenliv/Bibeltroskap_og_fri_forskning-67641
I 2006 var det dekanvalg på TF. De to kandidatene var professorene Halvor Moxnes og Trygve Wyller (begge presteordinerte). I deres valgkamp kom sterke motsetninger til syne, men disse var ikke vitenskapelig
motivert eller begrunnet. Den første fremhevet viktigheten av å «artikulere den Jesus Kristus som identifiserer seg med mennesker og går inn i menneskers situasjon». Den andre fremhevet betydningen av å videreføre
presteutdanningen. I en nettblogg fremsto de begge som forkynnere, ikke som akademiske forskere eller vitenskapelig ansatte. Dette er bare ett eksempel på (interne) motstridende oppfatninger
av hva Teologi er.
I 1977 skrev Andreas Edwien et avisinnlegg hvor han omtaler oppstandelses-historiene i NT som «spøkelseshistorier». Etter sin død viser Jesus seg som
et gjenferd (i en spøkelsestilstand), hvor han var vanskelig å gjenkjenne. Hovedsaken er: uten Jesu oppstandelse blir kristendommens gudsforestilling en illusjon.
Etter Erik
Tunstads kritiske innlegg på forskning.no er det blitt sørgelig stille der. Man kunne jo håpet at et uavhengig forskningsforum ville ha fulgt opp kritikken nå i denne påsketid, med sterkere fokus på kirkens postulater i
Apostolicum og Nicæneum. Da jeg her søkte på «Jesu oppstandelse», fikk jeg 139 treff (i kronologisk kaos, og med mange irrelevante innlegg). Hittil dette år er det stort sett bare Tunstads innlegg som står.
Har ikke forskningssamfunnet interesse for hva vårt lands offisielle religion – kristendommen - lærer og forkynner om verden, historien og mennesket? Er det historisk-vitenskapelig sant at ett enkelt menneske
i historien har gjenoppstått fysisk etter sin død? Dette er ikke et trosspørsmål i kristendommens autoriserte bekjennelser, men påstander om en reell, faktisk hendelse i verden og i historien. Vår tidsregning begynner
med hendelsen om gudens ("Kristi") faktiske fødsel i verden. Uten dogmet om Jesus finnes ingen kirke, ingen påske, intet teologisk fakultet.
«Men er Kristus ikke
stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. Da har vi vist oss som falske vitner om Gud» (1. Kor 15,14-15)
«Uten påske ingen kristen kirke»
(Henrik Syse, Aftenposten 15. april 2003).
"Jesus er oppstanden. Ja, han er i sannhet oppstanden" (Jostein Ørum, Vårt Land lørdag 19. mars)
"I
Jesu navn skal vært kne bøye seg" (preken palmesøndag 2016)
«Det er dette mange av oss strever med: Forsoningens gåte. At
en er død for alle. At en begynte å lete etter oss lenge før vi visste at vi var på ville veier. At en gav seg selv for oss lenge før vi var i stand til å gi oss selv til ham. At troen ikke begynner i vårt
hode, men i Guds elskende og gjennomborede hjerte» (biskop Per Arne Dahl, Verdidebatt 2016)
«For min sidekvinne – og millioner av andre mennesker – er dette selve fundamentet,
det absolutt viktigste i troen: Jesus Kristus, død og begravet, og oppstått på den tredje dag. Påskens budskap, om du vil... Hvis du vil forstå den kristne troen, må du forstå identifikasjonen
med mannen på korset. Han kunne vært oss selv. Han er oss selv. Han går gjennom det vi alle er redde for, det vi, våre foreldre, våre barn, delvis har opplevd, og delvis gruer oss til. Smerten. Ensomheten. Døden...Fortellingen om korset er verdenshistorien komprimert. Det er alles historie. Din og min. Det er derfor den fortsatt gjør inntrykk. Langfredag symboliserer det ytterste mørke, den dypeste håpløshet.
Det er derfor pynten fjernes fra alteret i kirken. Er det her det ender? Er dette menneskehetens skjebne?». (Alf Gjøsund, Verdidebatt 2016)
Så pompøst og følelsesladet
kan det sies. Og nettopp slik uanstendig appell til ufornuft, følelser og følerier kjennetegner den kristne propaganda. Nå må det være NOK! Den form for identifikasjon som Gjøsund og han trosfrender søker
å etablere, er helt mislykket og forfeilet. "FORTELLINGEN OM KORSET" gjør ikke inntrykk. Påskedagenes kirkelige hendelser, som Langfredag, gir liten mening.
I følge Gjøsund symboliserer
Langfredag «det ytterste mørke, den dypeste håpløshet». Selv nyter jeg denne fridag, og det kunne ikke falle meg inn å dvele det minste ved «mannen på korset». Min
dyrebare tid ville jeg aldri kaste bort på å meditere over "påskebudskapet". Mine etiske orienteringspunkter og min historiske bevissthet går helt andre veier enn tilbake til Golgata.
Påskemorgen
slukker ikke sorgen..."Oppstandelsen" er forbundet med "gjenkomst til dom". De salige skal leve i herlighet...de fordømte skal utslettes og/eller pines uten ende. Kirken forkynner HÅP for de frelste, utvalgte og "rettferdige", HÅPLØSHET
for de fordømte. Dette var også Jesu lære- og virkelighetsoppfatning. Helvetesforestillingen og "læren om de to utganger" har kirken hentet fra ham. Vi finner mange, mange ord av Jesus om dette ("Herrens ord").
Flertallet av kirkens medlemmer er ikke kristne. Da betyr ikke Langfredag eller Påskedag noe som helst, verken reelt eller symbolsk. Det er intet tap, men tvert om en seier for fornuftens lys.
Men det er kanskje ikke
så enkelt for Gjøsund og Aalborg i VL å ta til seg slik erkjennelse. De vil så gjerne at vi skal og må FØLE noe spesielt for "mannen på korset". Men Jesu rettergang og død berører ikke mer enn andre
lidende og torturerte mennesker. Så vet vi også at den Jesu «lidelse» kirke-kristendommen dyrker ikke først og fremst er av menneskelig, men "guddommelig" karakter. Noen identifikasjon er ikke mulig, heller ikke ønskelig.
Ved siden av den fysiske pine Jesus gjennomgår lærer kirken at det er vekten av "verdens synd" han bærer. Dette er offisiell kirkelig lære. Han er det
ultimate soningsoffer, "Guds offerlam", må vite. Den kristne "Gud" krever menneskeoffer!
Det er altså ikke dagens jøder, men dagens kristne som stadig henger fast i den gammeltestamentlige offertenkning, hvor synd bare kunne sones ved utgytelse av BLOD (som dyreofferet). Jødene har ikke et slikt primitivt ritual
som nattverdmåltidet, hvor de kristne altså drikker og spiser Jesu blod og kropp.
Stadig færre fornemmer eller forstår den såkalte «påskekraft»: «Jesu
vei til korset, forløsningens øyeblikk», slik ovennevnte VL’s lederartikkel formulerer det. Kristenheten bekymrer seg for folkets uvitenhet om den "kristne arv", eller den (om)tolker folkets likegyldighet som (uerkjent) URO og
UBEHAG i møte med kirkens enestående og følelsesladete påskedrama. De kan ikke forstå at vi ikke berøres på annen måte enn at vi finner påskens korsfestelses-historie dypt frastøtende.
Aalborgs kommentar i VL/Verdidebatt er et lysende eksempel på den arroganse og nedlatenhet vi så ofte møter fra de kristne. Fordi «Kristus-hendelsen» er sentrum i hennes eget liv, forstår
hun ikke at vi andre kan leve lykkelig og tilfreds med en annen livs- og virkelighetsoppfatning, med helt andre holdepunkter og meningsfylte relasjoner og aktiviteter.
«Påskens budskap er derimot
fullt av svik, alvor, fornedrelse og politisk feighet. De fleste vil kjenne på ubehaget, både over Judas sitt svik og Pontus Pilatus toede hender».
Nei! de fleste vil ikke kjenne på noe ubehag.
«Likevel er det grunn til å undre: Når bestemte vi oss for å være så historieløse? At barn ikke lenger forstår
at påsken faktisk er en kristen høytid og en sentral del av vår historie. Og dermed en viktig del av vår egen identitet. Det er god grunn til å undres over at kristne i Norden har mistet eierskap til fortellingen om påsken.
Og dermed også til alvoret i tilværelsen».
Bestemmer man seg for å være historieløs? Hvem er historieløse, om ikke de kristne selv? Hele "påskebudskapet" er
jo en historieforfalskning!
Nei! vi er ikke historieløse. Vi har bare ingen interesse for den kirkelig-dogmatiske Jesus ("Kristus"), verken i helortodoks eller halvortodoks
versjon. Den historiske Jesus fra Nazareth kan vi derimot lese om med stor interesse (som andre profeter og religionsstiftere i religionshistorien), men kirkens overjordiske "Jesus Kristus" har nok bare interesse for de allerede innvidde.
Nei! barn har ikke forutsetninger for å reflektere over påsken som «en kristen høytid og en sentral del av vår historie». Nei! fortellingen
om påsken er ikke en del av «vår egen identitet». Nei! påsken har ikke noe å si oss om «alvoret i tilværelsen».
Vi kan tvert om undres over Aalborgs livsfølelse, virkelighetsoppfatning og verdensbilde når en oldtidsprofets korsfestelse synes å være det eneste som bringer alvoret inn i hennes tilværelse.
«Folkekirkens» dype kommunikasjonsproblem
År for år har vi sett at kirkens kommunikasjonsproblem blir
stadig mer åpenlys og prekær. I mediene hører vi om påskemyten...påskemysteriet...påskefortellingen...Men for kirken handler det alltid om PÅSKEHENDELSEN. Ved avledende symboliseringer, abstraksjoner og fantasifulle
tolkninger forsøker man å gjøre nærværende og aktuell en grotesk enkelthendelse for ca. 2000 år siden, ved å spille på almenn-menneskelige følelser og erfaringer. Det fungerer ikke. Det gir ingen mening.
I en prisbelønnet fagbok for ungdom for en del år siden (som ingen leser?), ble Jesu død og "den tomme grav" fortalt med kriminallitteraturens sjangertegn: Et uoppklart mord skulle løses...Og
hva skjedde med liket? Bokens tittel: «Jakten på den virkelige Jesus» (2007) er skrevet av Per-Bjarne Ravnå (ateist og historiker med doktorgrad
innen antikk historie fra Universitetet i Bergen). Det er en rar bok. Slik jeg forsto det var boken et bestillingsverk fra Den norske kirke, kanskje tenkt brukt i religionsundervisningen og/eller konfirmantopplæringen.
Hvis Jesu oppstandelse handler om myte, fiksjon og fantasi – narrativer – hvorfor fortsetter Den norske kirke å postulere oppstandelses-teologien som en historisk-faktisk hendelse?
I vår tid, 2000 år senere, etterlyses ikke bare Jesus, men også Gud. Skjønt, Erik Solheims slagord i sin statsrådtid var: "Gud tilbake i politikken". Ja, de kristne mener også at de har
fått Gud inn i Grunnloven.
Dagbladet publiserte 03. febr. 2005 en artikkel av filosofiprofessor Nils Gilje: «Etterlyser teologer som snakker
om Gud». I ingressen siteres han slik: «Professor Nils Gilje mener teologene har gitt opp å snakke om Gud. – I stedet tenner de lys og skriver bøker om etikk, sier han».
«Jeg savner teologer som er så ærlige at de innrømmer at enhver førmoderne kultur forklarer ulykke og nød med at det står en personifisert kraft bak. Det moderne menneske sitter på en kunnskap og empiri
som gjør det vanskelig å forstå tsunamien som Guds straffedom. Dette må teologene ta innover seg, og jeg synes ikke at de gjør det. Sier Gilje».
http://www.dagbladet.no/kultur/2005/02/03/422270.html
(Det hører med til historien at det ble stort rabalder i kristen-Norge etter Giljes utspill).
Jeg har foran meg to artikler i Vårt
Land, 2005 og 2007, hvor en prest (Tom Sverre Tomren) og en dansk biskop (Steen Skovsgaard) tilsynelatende har helt motstridende syn på naturvern, miljø og klimaforandringer. Tomren sier det slik:
«Skapelsesteologien
(«økologisk teologi») er viktig. Den lærer oss at mennesket er en del av jorden. Adamah betyr jord eller muld. Men dette får også konsekvenser for inkarnasjonen. Byggingen av Jesu kropp er et resultat av fotosyntesen.
Alle arter er representert i Jesus. På korset henger ikke bare Gud og mann – men Gud og hele hans skaperverk. Jesus trekker dermed hele skaperverket med seg i oppstandelsen».
Biskop Skovsgaard
mener derimot i følge VL at klimaforandringene, orkanene, tsunamiene og nedsmeltingen i Antarktis er tegn på at vi befinner oss i de siste tider: «Klimaforandringene de seneste årene er et tegn på Jesu gjenkomst».
GYRID GUNNES, TRYGVE WYLLER OG BJØRN EIDSVÅG: KRISETEOLOGIEN
Ved innledningen til påskeuken kunne vi registrere at noen prester og teologer i våre offentlige medier snakket om alt annet enn «påskebudskapet». De er dyktige i avledningens kunst.
I Klassekampens papiravis har de ordinerte teologene Gyrid Gunnes («Kristas kropp», 17. mars) og professor ved TF og tidligere dekan Trygve Wyller («En folkeligere folkekirke», 21. mars) hatt meget oppsiktsvekkende
innlegg. Fra disse to TF-teologer rett før den kristne påskefeiring er det taust om tankeinnholdet i kirkens bekjennelse og «påskebudskap». Deres kirke og dennes stifter og hovedperson, Jesus fra Nazareth, blir knapt omtalt.
Dette er svært avslørende for kirkens teologiske krise i vår tid. Her får teologene altså rikelig med spalteplass i mediene, som ingen andre (som om de skulle ha «klippekort»), men snakker ikke om kristendommens (og
påskens) hovedperson: Jesus fra Nazareth.
Teolog og statsstipendiat Gyrid Gunnes fantaserer og fabulerer subjektivt om en kvinnelig «Krista», som
nok bare eksisterer i hennes eget hode. Illustrasjonen som ledsager kronikken er uhyrlig. En frodig, helt naken og sensuelt innbydende kvinne henger på korset! Den nakne kvinnekroppen er lytefri, uten en skramme på kroppen. Og så
våger Gunnes å snakke om lidelse? Dette «blasfemiske» krusifikset er en grusom hån ikke bare mot mannen Jesus fra Nazareth og hans (historiske) korsdød, men mot alle hans jødiske landsmenn (ble kvinner korsfestet?)
som måtte lide en langsom og pinefull død på et kors, under den romerske okkupasjon av datidens Judea.
Denne grufulle henrettelsesmetoden ble av romerne brukt overfor slaver, opprørere
og kriminelle. Men slår man opp på «korsfestelse» og «kors» på diverse søkemotorer, finner man få andre treff enn de som er relatert til Jesus («Kristus»). Alle andre korsfestede har kirken
tiet i hjel. Tusener av jødiske opprørere led samme skjebne som galileeren Jesus, men de eksisterer ikke i den kristen-dogmatiske historiefortelling. Jesu lidelse og korsdød er enestående, må vite.
https://no.wikipedia.org/wiki/Kategori:Personer_henrettet_ved_korsfestelse
(Denne
formen for henrettelse ble avskaffet ved lov i året 315 av keiser Konstantin og erstattet med hengning).
Gunnes sære oppfatning av lidelse synes å være av religiøs-kristen
art: abstrakt og symbolsk. Hun befinner seg kanskje innenfor den «liberale» tradisjon fra Paulus og Marcions tid: de som flykter fra historien. Vi kan anta at teologen Helge Hognestad er en meningsfelle. Han har fått betydelig
spalteplass i Klassekampen de senere år, ikke minst rundt kirkelige høytider. Det rare med disse to er at de ufrivillig er blitt utestengt fra aktiv prestetjeneste
i Den norske kirke (ja, også i Hamar bispedømme: liberalteologiens høysete). Da blir man som kjent statsstipendiat.
Det finnes ingen historisk «Kristus» eller «Krista»!
Den teologiske fantasiflukt har her mistet alle hemninger, anstendighet og sannferdighet. Gynnes må gjerne fabulere om sin kvinnelige "Krista", men har slike religiøse fantasier interesse for Klassekampens lesere? Det synes som om hun er
i ferd med å konstruere en ny gud/gudinne (som kanskje er litt kjønnsforvirret: han-hun-hen?), og en ny religion på ruinene av den gamle. Forsøker hun å redde de siste rester av kristendommen?
Professor Trygve Wyller på sin side spør hvem som er «kirkelig subjekt» («kirkesubjekter»)? Han svarer slik:
«Helt andre subjekter; homofile, innvandrere og flyktninger etc. blir enklere å få øye på. Det er subjekter som på alvor kan gjøre Den norske kirke til den folkekirken den skal være etter Grunnloven».
ETTER GRUNNLOVEN? Hva sier den evangelisk-lutherske lære om homofile, innvandrere og flyktninger? Null og niks. Men læreskriftet Augustana sier mye om skjebnen til trosavvikere, muslimer og jøder,
vantro og gudløse. De har ikke den presteordinerte Wyller interesse for.
Jeg tror mange vil betakke seg for å bli anonymisert som «kirkesubjekter»
(merk: han definerer ikke begrepet «subjekt»). Et subjekt kan forstås som et selvstendig tenkende og handlende individ, ikke en «gruppe» som Wyllers grupper av homofile og flyktninger.
Se
her hvordan professor Wyller roter det til for seg: «I en luthersk kirke er det både radikalt sant og trivielt sant at «Guds ord» er Kirkens subjekt. Det er det ingen som bestrider. Det kontroversielle er om hvilke menneskelige
subjekter som kan tenkes sammen med dette guddommelige subjektet».
Dette skriver en professor og tidligere dekan! Ja, han var også utrolig nok kandidat til rektorvalget ved UiO for en
del år siden. Er slik rørete tale forenlig med akademiske prinsipper for språklig presisjon og logisk resonnement?
Som vi kunne forvente har Dagbladets
Magasinet påskeaften et langt portrettintervju med den (tilsynelatende) opprørske og tvilende rockepresten Bjørn Eidsvåg. Han som elsker og dyrker
Jesus, men som i flere tiår har gått i terapi for å bli kvitt Gud (Faderen?)...Alt dette har vi lest om i Magasinets tidligere reportasjer. Vi skjønner at Eidsvåg personlig sliter med sitt autoritære fars- og gudsbilde.
Han kommer visst aldri fri, og derfor blir heller ikke Dagbladets lesere kvitt ham...Mener virkelig Dagbladet at offentligheten har interesse for Eidsvågs tros- og livskriser, år etter år? Har han ingen andre å snakke med enn Dagbladet,
som kan hjelpe ham videre? Vil vi ha personlige bekjennelser og skriftemål i det offentlige rom?
"Bjørn Eidsvåg sviktet sin døende far", står
det på forsiden. Avisen vil gjerne være påskeaktuell, og da er SVIKET kanskje et passende tema. På svart bakgrunn er Eidsvåg avbildet på/ved en hvit kiste med vinglass og sigar i hendene. Han virker svært tilfreds.
Men det er ikke måte på pinlige "intime betroelser" vi igjen får servert av og om Eidsvåg - og mange rare betraktninger om kirken og Jesus. Han avviser (tilsynelatende) kirkens bekjennelse, men har så vidt jeg vet ikke frasagt
seg sitt ordinasjonsløfte. Denne dobbelthet (Janus-ansiktet) er typisk for moderne teologer.
Først nå, etter et langt teologisk studium og et langt livs erfaringer, har Eidsvåg fattet
interesse for den historiske Jesus. Vi kan bare si: velkommen etter. Men, det skurrer litt. Med den smale litteraturlisten han oppgir for leserne, skjønner vi at det er teologenes moderniserte ideal-Jesus han leter etter.
Han vil gjerne være kritisk, oppdatert og historisk orientert, men ender opp med Jesus som sosial-etisk og revolusjonært ideal (bondeopprører??), helt i samsvar med den historieløse "ny-teologien" (i vårt
land representert av bl.a. Halvor Moxnes og Sturla Stålsett). For å plassere Jesus fra Nazareth midt i den norske hverdag anno 2016, må disse teologene skjære vekk det fundamentale i hans forkynnelse og virksomhet: mytologien
- eskatologien - dualismen. Eidsvåg annonserer et egetprodusert teaterstykke til høsten: "Jesus etterlyst". Det lover ikke godt.
Frigjøringsteolog, kirkepolitiker, nåværende
MF-professor og tidligere leder for kirkepartiet/homopartiet "Åpen Folkekirke", Sturla Stålsett, har en kronikk i Dagbladet påskeaften som bare er til
å gråte over. Han har nok innsett at kampen for homofile vigsler ikke er noen vinnersak for "folkekirken" likevel. Fra den belastende homofilisaken hopper han derfor til en mer "salgbar sak"; det dagsaktuelle flyktningespørsmålet som
hele kirke-Norge har kastet seg over. Kronikkens megetsigende tittel: "Flyktningenes Gud".
Stålsett vil ha det til at det forligger "skarp uenighet mellom politisk makt og religiøse (?) verdier".
Nå altså ikke kristne verdier? Kirkens grufulle voldshistorie forteller oss noe ganske annet om kristne verdier og kirkens allianse med herskermakten. De enkeltmennesker og grupper av mennesker som kirken forfulgte og terroriserte gjennom
utallige århundrer - som det jødiske folk - ble ikke møtt med "barmhjertighet eller rett" (her siterer han med den største frekkhet fra den jødiske bibel, 5. Mosebok).
Religiøs maktutøvelse og terror, kristen og muslimsk, har vært og er menneskehetens svøpe.
Det er betegnende at Stålsett
ikke oppgir andre eksempler enn den Sør-afrikanske biskop Desmond Tutu og den helgenkårede Romero fra El-Salvador - før han hopper til vår aktuelle kirkepolitiske hverdag og den kristne korsbærer fra FrP: statsråd
Sylvie Listhaug. Det er virkelig rare sprang han foretar, både teologisk og geografisk. Og kildebelegget hos denne type teologer er ofte svært magert.
Såkalt "kristen-sosialistiske"
aktører (med Jesus som etisk forbilde) viser seg som de minst historisk-skriftlig etterrettelige. De synes mer opptatt av sine egne fabuleringer, teologiske teorier og ideologiske markeringer enn av å snakke SANT om Jesu
forkynnelse og virksomhet i evangelieskriftene (skjønt de er utvalgt, samlet og overlevert av kirken selv).
Et ypperlig eksempel er Bjørns Eidsvågs kronikk i VG nylig: "Hvem var Jesus"? Det er svært oppsiktsvekkende at han ikke går inn i de eneste
skriftlige kilder vi har om Jesus fra Nazareth, hvor hans lære, forkynnelse og virksomhet blir presentert: nemlig evangelieskriftene.
Hvorfor siterer ikke Eidsvåg Jesus selv,
f.eks. fra Matteus-evangeliet? Trolig fordi det ikke er en "bondeopprører" vi møter her, men en senjødisk dualist, doms-
og endetidspredikant! Eller, vet Eidsvåg mer om personen Jesus enn Matteus-evangeliets forfatter? Hva og hvem er i så fall hans (historiske) kilder? (Dominique Crossant? Halvor Moxnes?)
http://www.vg.no/nyheter/meninger/jesus/hvem-er-jesus/a/23646375/
I sitatet av Sturla Stålsett nedenfor
møter vi en røre av ortodoksi, bokstavtrohet og "liberalteologisk" svada. Moderne teologer har omformet den apokalyptiske oldtidspredikanten Jesus til maktkritiker, sosial-revolusjonær, demokrat og humanist, kvinner og barns venn og forsvarer.
Stålsetts Jesus er også plutselig blitt tilhenger av homofile vigsler i kirken, selv om han aldri har uttalt et eneste ord om saken. Nå omtales han også som "flyktning" og "voldsoffer".
Vi ser altså, som hos Eidsvåg, at den a-historiske "oppstandne" Jesus kan formes, omskapes og tilpasses alle verdifulle og tidsriktige trender, holdninger og tankeretninger i vårt moderne samfunn. Da har vi ikke å gjøre med en historisk person! Intet menneske kan manipuleres på denne måte. Men teologen er som kjent ikke historiker.
I teologien er myte/legende blitt til historie (som jomfrufødselen, oppstandelsen og alle andre "mirakler" som er tillagt Jesus). Som også Betlehems-legenden nedenfor.
"I Det nye testamente leser vi at Jesus selv må flykte fra Herodes' brutalitet. I ly av nattemørket rømmer Josef og Maria med Jesusbarnet, og søker asyl i Egypt. Til sist blir
Jesus likevel innhentet av den politiske volden. Han tortureres til døde på Langfredag. Men Gud er på hans side, hevder de første kristne. Også denne påsken vil kirker over
hele kloden feire at Gud reiste opp den forfulgte og henrettede på den tredje dagen. Mange prekener vil framholde at Gud identifiserer seg med voldsofferet
Jesus, slik Jesus selv identifiserer seg med enhver som er sulten, tørst, naken, i fengsel, eller på flukt...".
Dagbladet påskeaften er påfallende "kristelig". Jesus snikes inn litt
her og litt der. Ja, også Fredrik Wandrup mener "det opprinnelige påskemysteriet" overgår alle krimbøker. Også han reklamerer (som Bjørn Eidsvåg) for Halvor Moxnes siste bok: " Historien om det nye testamente".
I Dagbladets spalter kan vi også lese et usignert fiktivt og tåpelig intervju med "Jesus Kristus", som bare må påkalle hoderystende latter. Oldtidsprofeten Jesus stilles spørsmål
om påskehøytiden, sjokolade, påskefjellet, snopekrokodiller, opera i himmelen og fjellvettregler...Det er vulgært og infantilt.
Heller ikke Dagbladet har interesse for
den historiske Jesus. Om så var måtte avisen ha brakt et helt annet intervju med Jesus, bl.a. om hans religiøs-mytologiske forestillinger, slik de kommer til uttrykk i evangelieskriftene OG i de senjødiske
(pseudepigrafiske) skrifter han var dypt påvirket av.
I stedet for å føre ham tilbake til den tid og det kulturmiljø han hørte hjemme i, slepes den arme og for lengst
avdøde Jesus 2000 år frem i tid og søkes plantet i norsk (påske)virkelighet anno 2016. Med liberalteologene Eidsvåg, Stålsett og Moxnes på laget kan man ikke forvente annet.
Dog høres i blant andre røster. Kommentator i Dagbladet Aksel Braanen Sterri formulerte
nylig en skarp og tydelig religionskritikk. Slikt liker ikke kristenfolket, for den rammer selvsagt også kristendommen.
Ingebjørg Berg Holm har gitt sitt motsvar her:
http://www.dagbladet.no/2016/03/25/kultur/meninger/kutur/debatt/politikk/43648377/
"Aksel Braanen Sterri trøkker til og forklarer Den Rette måten å tro på for alle trosretninger i verden. Det har jo ikke engang de enkelte trosretninger klart å gjøre for
seg selv, så det er litt av en bragd".
Dette er vel ikke helt riktig? Den norske kirke (trosretning?) har hele fem offisielle bekjennelsesskrifter. Tre av dem har den felles med Den katolske kirke
(trosretning?). Minst 2 milliarder mennesker er tilsluttet den kristne kirke, eller regnet som kristne. Er ikke Holm informert om innholdet
i disse autoriserte ("hellige") skrifter?
En enkelt trosretning, eller et kirkesamfunn, som den evangelisk-lutherske, har klart og skriftlig formulert "den rette måten å tro
på" (jfr. Nicæneum, Apostolicum og Augustana). Og derfor driver kirken aktiv misjon over hele verden.
Den som ikke "tror rett", trues med evigvarende tortur. Dette har
vært kirkens budskap gjennom hele sin historie. Her finnes bare én sannhet, én kirke, én tro! "Ingen frelse utenfor kirken", ble det fastslått av de tidlige
kirkelærere.
Kirkens dogmatiske voktere gjennom historien sørget
effektivt for at alle tros- og læreavvik ble utradert. For dette formål tok de alle maktmidler i bruk. Den fryktede Inkvisisjonen ble opprettet for å knekke all indre opposisjon (kjetteri/heresi/vranglære).
https://nn.wikipedia.org/wiki/Kjetteri
https://nn.wikipedia.org/wiki/Inkvisisjonen
https://snl.no/inkvisisjonen
Store norske leksikon definerer "kjetter"
slik: "Kjetter, opprinnelig brukt om medlemmer av en religiøs bevegelse på 1100-tallet som ble forfulgt av paven".
https://snl.no/.search?query=kjetter
I vårt "siviliserte" kristelige
land blir ikke trosavvikere og annerledestenkende torturert eller brent. Nei, de sensureres og ties i hjel. Noen av oss har forstått at det er apologeter, teologer og kamuflerte religionshistorikere/religionsvitere som styrer
og administrerer hele religionsfeltet på Wikipedia og Store Norske Leksikon.
Den norske kirkes bispemøter og lærenemnda vokter over den "rette lære"
(her sitter også fakultetsteologer). Derfor blir prester som forkynner et "annet evangelium", som eksempelvis Helge Hognestad og Gyrid Gynnes, utestengt fra aktiv prestetjeneste.
https://snl.no/biskop
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-06-07-31/KAPITTEL_4#§26
Også i våre naboland finner vi eksempler på frittalende prester som må stå "skolerett" for biskopene fordi de ikke forkynner "rett tro" og "rett lære".
Ulydige og illojale prester må underkaste seg biskopens formaninger, ellers mister de jobben.
Slik praktiserer den kristne kirke sin toleranse og trosfrihet...
"Det finnes et bredt og veldig spennende felt mellom tro og ikke-tro, hvor religion
går over i filosofi på en måte Sterri og hans likesinnede ikke ser ut til å ville forstå", skriver Holm i Dagbladet.
Det er trolig mange
som ikke forstår Holms trosbegrep og "trosretning". Det er underlig at betegnelsen "kristen" og "kristendom" ikke forekommer i hennes innlegg. Er det bevisst at hun unngår disse betegnelser? Snakker Holm på vegne av en kristen
trosretning, eller svarer hun på vegne av andre (alle?) trosretninger og religioner? Vi får intet vite.
Er jødedommen og islam en "trosretning"?
Holm bruker konsekvent ordet "religion" og "religiøs", uten definisjoner. Er hun selv religiøs eller kristen? I så fall, hvilken trosretning tilhører hun? Hvilken kirke? Hvilken religion? Uten presisering
og konkretisering, blir vi lite opplyst. Hva i himmelens navn skal vi forholde oss til når det gjelder INNHOLD?
De løsrevne ordene "tro" og "ikke-tro" er fullstendig uten innhold og mening.Til
alt overmål ligger det et veldig spennende felt mellom dem, i følge Holm. Dette er abrakadabra-språk.
--------------------
En kristen blogger og skribent på Verdidebatt har som privatperson gått til politianmeldelse av Dagbladet/Sterri for hans kommentar. Og på syltynt grunnlag. Selv om
kanskje hele Norge ler av Hallgeir Reiten, må man merke seg denne ekstreme reaksjon på en litt upresis formulering. Så lite skal til for å vekke til live den kristne
vrede.
Er det et varselskudd, kanskje? Ja, det er bare et av flere tegn som viser at rommet for skarp og tydelig religions- og kristendomskritikk reelt
sett er meget, meget trangt. Ytringsfrihetens grenser går ved kristendomskritikken. Her tåles ingen slinger i valsen. Den minste motstand påkaller raseri.
Det er en grunn til at få eller ingen etterlyser Jesus-karikaturer i papiravisene (heller ikke karikaturer av Paulus, Luther eller pave Frans). Personlig synes jeg ikke det er særlig konstruktivt å sjikanere
og latterliggjøre oldtidens mennesker: predikanter eller profetskikkelser. Både Jesus og Muhammed (begge orientalere) var barn av sin oldtid, og kan vanskelig klandres av oss europeere årtusener
senere.
Det er stygt, infamt og historieløst å karikere Muhammed med en bombe i sin turban. Men så burde man i sannhetens navn være konsekvent og karikere Jesus med helvetes-bomben! Jesus var først ute. Han levde mange århundrer før
Muhammed.
Noe helt annet etter mitt syn, er å karikere religiøse ideer, læresetninger og dogmer, som jomfrufødselen, oppstandelsen, himmelfarten...som også den
kristne helvetesforestilling og treenighetslæren. Det norske Hedningesamfunn og det franske satiremagasinet Charlie Hebdo har gitt mange gode bidrag. I våre dager kan vi oppsøke utallige arkiver på Internett.
Kristen teologi og vitenskap
http://religioner.no/hva-er-egentlig-religionsvitenskap/
http://forskning.no/blogg/suzanne-thobro/kritisk-religionsvitenskap
http://www.verdidebatt.no/suzanett/
Mange kristne filosofer, teologer og apologeter hevder at religion og vitenskap har to forskjellige roller. Religion representerer en annen form for rasjonalitet, som vitenskapen ikke kan si
noe om. De har hver sine domener og hver sine innfallsporter til virkeligheten. Derfor er det angivelig ingen konflikt, ingen polaritet (enten – eller).
Jeg siterer den profilerte kristne skribenten Håvard Nyhus’ gudsbetraktninger for en tid tilbake, som nedenfor unnviker glatt alle henvisninger til den kristne «Gud» i kirkens offisielle bekjennelser:
«Hva menes med Gud? Hva ligger – egentlig – i begrepet? Det innebærer at jeg tar på alvor hva slags Gud som FAKTISK FORUTSETTES. Jeg er ikke interessert i en samtale om stråmenn, og da
må jeg ta innover meg den Gud som postuleres i religionsfilosofien.
Dette er altså et uskapt, ikke-kontingent, transcendent «vesen». Noen synes dette er en ullen og vanskelig
«størrelse» å forholde seg til. Det skjønner jeg. Men sånn er det nå engang. Og jeg tror det er her mange trår feil. De tenker at Gud skal være en del av virkeligheten på samme måte som tyngdekraften.
At de deretter forkaster troen på en slik «usynlig kraft», som det selvfølgelig ikke finnes noen som helst beviser for, er bare rett og rimelig.
Det finnes klok ateisme, og det finnes dum ateisme. Jeg konsentrerte meg om sistnevnte i min kronikk i Dagbladet. For å bryte gjennom lydmuren, delte jeg ut noen ørefiker. Dawkins, ex.gr.,
faller i begge kategorier. Jeg leser ham med vellyst; han er lynende skarp og har en giftig og lammende replikk. Men han begår også noen simple kategorifeil som gjør at man ikke kan annet enn å slå seg til pannen.
Han elsker naturvitenskapen (hurra for det!), men faller for fristelsen til å applisere dens metoder på Gud. Det er altså en simpel kategorifeil. Gud tilhører
en helt annen erkjennelseskategori. For dette kan åpenbart ikke gjentas ofte nok: Gud har ingenting med naturvitenskap å gjøre. Nada. Det er derfor det heter metafysikk. Jeg har aldri påstått at noen må lese metervis
med teologi for å være meningsberettiget. Det skulle tatt seg ut. For jeg har ikke gjort det.
Men for at det skal oppstå en reell meningsutveksling (inkl. kritikk) om denne postulerte
ikke-kontingente «størrelsen» vi kaller Gud, må nødvendigvis kritikeren akseptere at denne samtalen tilhører en annen erkjennelseskategori enn naturvitenskapen. Det finnes
heldigvis eksempler på ateister som klarer dette «spranget». La meg sitere min favorittutøver i øvelsen Peter Wessel Zapffe: «Menneskets egenart er dets tragiske evne til å stille spørsmål som ikke kan
besvares».
Klokere blir man ikke av dette:
For det andre kan «tvilsdyrkingen» være et ekko av et kulturelt betinget imperativ om å
være «omstillingsparat», «proaktiv» og «endringskompetent». Det er vanskelig ikke å se tvilens stigende aksjeverdi i sammenheng med dette omskoleringsspråket. En uforpliktende metafysikk tilpasset markedets
krav til «bevegelse» og «fleksibilitet».
(sitat slutt)
Nyhus svarer på spørsmål få stiller. Og mange spørsmål
om konkrete religioner kan besvares. Religiøse ideer og religiøs praksis har en historie. De er oppstått og utviklet i menneskelige samfunn, under bestemte vilkår. Religiøse sekter og bevegelser, mysteriesamfunn og gudemytologier
har kommet og gått.
Men i vår historie, i vår tid og i vårt land er det kristendommens hovmodige krav på dominans som må
ha vår fremste oppmerksomhet. Nyhus bør spørre hvordan en metafysisk «størrelse» - eller «vesen» - ble unnfanget og født på jorden av en jordisk kvinne, døde på et kors som 30-åring
for å sone menneskenes synder, gjenoppsto og viste seg for sine tilhengere (såkalte «oppstandelsesvitner»). Deretter for han (den metafysiske størrelse?) opp til himmelen (Kristi himmelfartsdag), og har siden sittet ved Faderens
høyre hånd, hvorfra han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Skal en metafysisk størrelse ("Kristus") dømme?
Nå forholder det seg saklig og faktisk
slik at kirkens bekjennelsesskrifter, som Nicæneum og Apostolicum, gir oss enkle og konkrete svar på hvem den kristne "Gud" er. Det er mannsguden "Jesus Kristus" (mann + gud) kirken feirer hver eneste påske. Her handler det ikke om en religionsfilosofisk
(metafysisk) gud, men om konkrete begivenheter i den kristne gudens jordiske liv.
Nyhus har nok god kjennskap til kirke-kristendommens fysiske «Gud» og hans såkalte «frelseshistorie»
i verden - helt fra skapelsesberetningene i GT’s mytiske urtid. Mange av oss vet at kirken og kristendommens verdensbilde og menneskesyn er helt, helt avgjørende preget og styrt av syndefalls-beretningen i GT, hva enten den i dag tolkes bokstavlig
eller symbolsk. Jesus selv forsto de gammeltestamentlige myter reelt og bokstavlig (eks. Noah-beretningen). Det har også kirken gjort inntil nyere tid.
Spørsmålet er: hvorfor
fortier Nyhus det autoriserte skriftgrunnlaget for kirkens teologi og antropologi gjennom mer enn halvannet årtusen? Han påberoper seg «den Gud som postuleres i religionsfilosofien». Dette er nytt for meg. Er det enda
en Gud vi skal forholde oss til?
Hvordan skiller Nyhus den postulerte Gud i religionsfilosofien fra den Gud som blir postulert i kirkens stadig gyldige bekjennelser? Må vi skolere oss i religionsfilosofi
for å forstå Nyhus’ gudsoppfatning?
Kan vi få en rimelig god og rasjonell forklaring på hva vi skal med mangeårige studier i teologi og religionsfilosofi når spebarn hver
eneste søndag blir døpt i/til «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn»?
-----------------------
På spørsmålet
om enkelte vitenskapsmenn går for langt i å avvise eksistensen av Gud, svarer vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes slik i Klassekampen 16. august 2012:
«Hva er Gud? Det er et håpløst
problem å diskutere. Da må vi først fastslå om det dreier seg om en faktisk og ontologisk størrelse, eller et psykologisk fenomen. Det vitenskapen kan fastslå, er at Gud ikke er blitt påvist, sier Vassnes».
Dette er den mest redelige posisjon å innta. Men heller ikke Vassnes tar tak i den fysisk-materialistiske guden kristendommen dyrker i sine bekjennelsesskrifter. Jeg gjentar (det kan ikke sies for ofte):
Denne mannsguden er definert og beskrevet i Den norske kirkes bekjennelser! Hvem den kristne «Gud» er vet vi altså mye om. Igjen: han ble angivelig fysisk født av en jordisk kvinne i Betlehem for ca. 2000 år siden.
Han har til og med en eller to ættetavler. Han levde på jorden i ca. 30 år før han forsvant «i skyen» og vendte tilbake til sitt guddommelige opphav, dvs. til setet ved Herren og Faderens tronstol (som sønn
og arvtaker?) Og der sitter han fortsatt og regjerer. Han venter på klarsignal til dommens dag.
I følge kirkens lære møter vi «Gud» i NT’s evangelieskrifter: slik
Jesus er, slik er Gud, sier kirken og de kristne. Sagt på en annen måte: Gud har åpenbart seg i Jesus. Vil man vite hvem den kristne "Gud" er, må man altså lese evangelieskriftene.
KIRKENS DOGMER OM JESUS
På Vårt Lands Verdidebatt har den unge, selvtilfredse teologiprofessor Atle O. Søvik 19/3 i kommentarfeltet uttalt følgende:
«Teologer har gjennom tiden diskutert for og mot om ting som oppstandelsen eller jomfrufødselen
virkelig skjedde. For eksempel var Rudolf Bultmann kjent for å argumentere for at det var myter og ikke reelle hendelser, mens Wolfhart Pannenberg argumenterte for oppstandelsen som historisk hendelse, men også han tenkte at jomfrufødselen
var tydelig legendarisk. Dette er altså en reell og rasjonell debatt innen teologi, til forskjell fra hvordan mange folks fordommer mot teologi antar at det er. I vår del av verden antar jeg at de fleste teologer tror at oppstandelsen skjedde,
mens jomfrufødselen ikke gjorde det».
Det er ganske besynderlig at professor Søvik ikke oppgir andre referanser enn disse to for lengst (Bultman) avdøde tyske protestantiske
teologer. Hvorfor nevner han ikke den norske Bultman-eleven Jacob Jervell, som har påvirket en hel generasjon teologer ved TF fra midten av 1960-årene? Hvorfor oppgir han ingen teologer fra sitt eget fakultet? Kan han navngi de av hans kolleger
som fremholder jomfrufødselen som legendarisk, eller er det hemmelig?
Hvorfor tier teologiprofessor Søvik om sitt eget standpunkt i disse helt avgjørende spørsmål for den kristne
kirke, følgelig også for de teologiske fakulteters eksistensgrunnlag?
Det er da åpenbart at uten den kristne kirkes lære og bekjennelse, ville det heller ikke eksistere en kristen
teologi? "Læren om Gud" er jo nedfelt i bekjennelsene!
Professor Søvik er lite presis hva angår Jesu «oppstandelse». Han passer på å si minst mulig om kirkens fundamentale
(primære) dogme. Blir «oppstandelsen» i dag oppfattet fysisk eller symbolsk? Handler det om myte/fortelling/fiksjon, eller om en historisk-faktisk hendelse? Å formulere seg upresist er ikke hva vi forbinder med verken filosofi eller
vitenskap.
Og hvis det forholder seg slik, som Søvik sier, at jomfrufødselen av de fleste teologer oppfattes som legendarisk, hvorfor fortsetter Den norske kirkes biskoper og prester i sine bekjennelser
– og fra prekestolene - å forkynne jomfrufødselen som en historisk-faktisk hendelse? De er alle utdannet ved de teologiske fakulteter!
Lyver de? Har kirkeledere og kirkelærere
løyet for verden i nær 2000 år? Det er klart dette spørsmål må trenge seg frem. Ja, det må stilles også til teologiprofessor Atle O. Søvik, som ikke våger å berøre tros- og læreinnholdet
i denne eksplosive materie. Har han gjemt seg bort i påsken? Kanskje mediterer professoren over oppstandelsesmysteriet?
For noen år siden gjennomførte
avisen Vårt Land en prisverdig (spørre)undersøkelse blant fakultetsteologene om deres syn på Jesu oppstandelse. Vi må anta at professor Søvik er godt kjent med denne undersøkelsen. Det ville være naturlig
at han som seriøs «forsker» henviste til denne, men det gjør han altså ikke. Han oppgir ingen andre referanser enn Rudolf Bultmann (død 1976) og Wolfhart Pannenberg (død 2014). Ingen norske teologer nevnes eller
navngis.
Hva sier Søvik til dette?
http://www.vl.no/2.616/tror-ikke-p%C3%A5-oppstandelsen-1.308192
https://www.duo.uio.no/handle/10852/46083
«Den stille uke»
Vi finner (så langt) få tegn til kritisk debatt verken i kirkerommet eller i mediene om den historisk-faktiske holdbarheten i kirkens fundamentale «påskebudskap».
Kirkens krondogme - oppstandelsen - er "udiskutabelt", som prost Bakkevig sa det i en kronikk i Aftenposten for mange år siden.
Stillheten er øredøvende både på Verdidebatt
og på Fri Tanke. Ja, også på forskning.no. Det er unntakstilstand i vårt kristelige land. Det synes å råde en forstemmende konsensus: kirken skal ikke forstyrres i påskeuken. Den ellers bejublede religionskritikken tolereres
ikke i "den stille uke". Da skal alle være tause og hensynsfulle, mens statskanalen NRK forkynner kirkens "påskebudskap" over det ganske land.
Ved innledningen til påskeuken
kan vi konstatere at kirken befinner seg i dyp krise. Den er med god grunn bekymret. Krisesymptomene er mange. Den interne splid og sekterisme er kommet opp til overflaten. Homofili-problemet er bare ødeleggende for kirken. Dåpstallene går
ned, antall vigsler likeså. Vi leser om rekordutmeldinger (2015), også i Rogaland fylke, kirkenedleggelser og prestemangel.
Ingen kampanjer, satsningsområder, konserter, dialoggudstjenester
eller politiske markeringer (klima/flyktninger) kan redde kirken fra havari. Heller ikke babysalmesang og spagettigudstjenester...Den statsfinansierte trosopplæringen (0 - 18 år) har ikke gitt det ønskede resultat. Ungdom
forlater kirken etter konfirmasjonen. Ja, frafallet er i det hele tatt størst blant de unge. Utvendige kosmetiske endringer/justeringer, organisjonsspørsmål og aktivitetstilbud lokker få eller ingen til kirken. Juks/svindel
og uryddighet ved medlemsregistrering styrker heller ikke kirkens omdømme eller troverdighet.
Kirken vil ikke skilles fra sitt "folk" (hvilket "folk"?), men trenden er tydelig: "folket" ønsker
skilsmisse fra kirken. Ønsket om mindre religion i offentligheten er gjennomgående. Kirkeledere og kirkelærere, som også aviredaksjonene
bør ta på alvor den stadig skarpere kirke- og religionskritikken som brer seg i nettavisenes
kommentarfelt. Kritikerne blir flere og flere, og kritikken er ofte godt underbygget. Her utfolder det seg et sterkt engasjement, og vi kan spørre: hvorfor gjenspeiles ikke dette i papiravisene?
Den katolske kirke er også i krise. Pavens fotvasking er bare en kuriositet. Kombinasjonen diktator OG tjener er en umulighet (som sammenstillingen: herren-faderen, trellen-sønnen).
Ingen ny-apologi, «teologiske teorier» eller «folkelig» forkynnelse tiltrekker eller appellerer til moderne mennesker. Siste nyhet: «Flertallet av statskirkens medlemmer er ikke kristne» (Aftenposten
23. mars). Dette er nok ingen bombe. Majoriteten av kirkens «folk» er tvangsinndøpt som spebarn og føler naturlig nok liten eller ingen tilhørighet eller lojalitet til Den norske kirkes evangelisk-lutherske lære.
Det synes klart at den (dominerende) såkalt «liberale» teologi gjennom store deler av etterkrigstiden har bidratt vesentlig til den likegyldighet og avkristning vi i dag erfarer og observerer. Islam i Europa
ser ut til å gå samme vei. Ved å avvise «bokstavtrohet» og omfavne såkalt «kontekstualitet» vil fraksjoner innenfor islam gå i den kristne liberalteologiens spor. Vi kjenner godt igjen tankemønstre
og språkbruk. Det er forbløffende hvor likt såkalt moderate kristne og moderate muslimer tenker og taler. Når modernitet, sekularisering og verdsliggjøring innhenter disse religionene, ser vi begynnelsen til slutten. I et langsiktig
perspektiv er det et godt tegn (i en overgangsperiode fører de gjerne et "dobbelt bokholderi"; de sier JA og NEI på samme tid, eller: ja takk, begge deler...de skal jo ikke støte noen fra seg).
Med teologiprofessor (emeritus) Halvor Moxnes’ siste bok "Historien om Det nye testamente" er ennå et skritt tatt i avkristningens tjeneste.
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=11282282
http://religioner.no/det-nye-testamentet-med-nye-oyne/
Dess dypere ned i sumpen kirken synker, dess høyere roper den etter statens hjelp (les: statens milliarder). Den er ikke i stand til å erkjenne at en meget vesentlig
årsak til manglende oppslutning om Den norske kirke bunner i dens offisielle tros- og læregrunnlag: bekjennelsen og teologien.
Denne påske har vi igjen fått bekreftet hvor statisk
kristendommen er. Ingen pludringer fra prekestolen, intet ordskvalder fra de teologiske fakulteters lærestoler kan dekke over dette. Avisers portrettintervjuer av prester og biskopers personlige «troskriser» (deres såkalte «tvil»)
og andre livskriser interesserer oss lite. Vi vet godt hvordan Oslos domprost Elisabeth Thorsen i RA/Dagsavisen OG biskop Per Arne Dahl i VL resonnerer. Her finnes ingen overraskelse eller nytenkning. De kommer aldri løs fra sine bindinger til
DnK’s lære og dogmatikk. Rammen er satt en gang for alle. De snakker som om de skulle være programmert.
Vårt Land og Verdidebatt gjenspeiler på ypperlig vis den babelske
forvirring som råder innenfor kirke og teologi. Jeg anbefaler en kikk på den konservative Jon Kvalbeins direkte utfordring til den liberale, folkekirkelige teolog Gard Sandaker-Nielsen. De står angivelig begge på «bekjennelsens
grunn». Den første snakker klart og tydelig, den andre glir rett inn i skodda.
http://www.verdidebatt.no/jonkvalbein/
Også samfunnsredaktør i Vårt Land Berit Aalborg avslører hvilken avgrunn som eksisterer mellom de kristnes forståelseshorisont OG den sekulære, humanistiske livsoppfatning eller holdning. Kirken
og dens mange klakører i mediene påstår ikke sjelden at vi mennesker blir åndsløse, tomme og umoralske uten den kristne religion. For noe sludder! Det er riktig som HEF’s generalsekretær Kristin Mile sier:
«Religionene vil ikke etterlate seg noe tomrom...Vi trenger ikke nye, sekulære treffpunkter for å fylle et sosialt og etisk vakuum når religion taper terreng».
De kristne vil ikke eller kan ikke forstå at «påskebudskapet» verken uroer, utfordrer eller engasjerer oss. Jeg siterer igjen VL’s Aalborg:
«Julen kan plasseres inn i et ufarlig glansbilde. Påskens budskap er derimot fullt av svik, alvor, fornedrelse og politisk feighet. De fleste vil kjenne på ubehaget, både over Judas sitt svik og Pontus Pilatus toede hender».
Nei! de fleste vil ikke kjenne på noe ubehag ved "påskens budskap". Vi berøres ikke i det hele tatt! Det er oss ganske likegyldig og uvedkommende hva Jesus, Peter, Judas, Pontius Pilatus og Thomas
sa og gjorde i Jerusalem for 2000 år siden. NT’s historier om Jesu siste dager i Jerusalem vekker nok ikke den ønskede interesse eller fascinasjon.
Det som vekker langt større interesse
er spørsmålet: Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til (jfr. Kristian Schjelderups boktittel fra 1924). Så kan vi også tilføye: ...hva liberalteologien har gjort ham til (jfr.
teologene omtalt ovenfor).
Arme Jesus, kan vi bare si. 2000 år etter sin død og begravelse lar man ham ennå ikke i fred.
Jesus selv
hadde (tilsynelatende) full regi over begivenhetene de siste dager i hans liv, for alt som skulle skje ham var jo profetert i «Skriftene» (...for at det skulle oppfylles). Ja, helt inntil
dødsøyeblikket, hvor han roper ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?».
Matteus 27.45-46: «Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet
helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
(Salmenes bok 22.2: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?»)
Men det er også en
mulighet for at Jesus i dette ropet, i sine siste dødskramper, fikk et glimt av erkjennelse: hadde han tatt TATT FEIL?
----------------------
Vi tvangsinndøpte kirkemedlemmer er voksne, tenkende mennesker som ikke lenger finner oss i å bli behandlet som - og snakket til – som umyndige barn. Kirken må akseptere at vi er voksne nok til å vurdere dens overleverte,
autoriserte skriftgrunnlag på nøkternt, uavhengig basis. Vi trenger ingen teologer eller apologeter som styrende og ledende fortolkende mellomledd. Vi er ikke de "religiøse analfabeter" kirken ønsker seg.
Høyrepolitiker og «trosminister» Linda Hofstad Helleland har den senere tid opptrådt som kirkens «papegøye».
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Kirken-skilles-fra-staten--ikke-fra-folket--Linda-Hofstad-Helleland-8351546.html
Hun bærer kanskje ikke korset like synlig som andre statsråder, men vi skjønner at hun identifiserer seg med «de helliges samfunn». Når hun på Verdidebatt inviterer
til bred livssynsdebatt, må vi bare smile. Når en kristelig statsråd vil «styre» vår private og personlige livsanskuelse inn i et bestemt spor, er det all grunn til å være på vakt. Med all den
kirke-kristne tyngde, historisk, maktpolitisk og teologisk som hviler på hennes skuldre skjønner vi hvorfor statsråd Helleland ikke klarer å snakke klart og tydelig.
Kort og enkelt sagt
i kommentarfeltet på Verdidebatt:
«Hvorfor skal vi ha en tros- og livssynspolitikk? Det holder vel lenge med tros- og livssynsfrihet som ramme for politikken. Alt annet bør staten og politikken
holde seg unna».
Også Vårt Lands journalist Lars Gilbert synes ganske «tåkete» i sitt Jesus-bilde. Men autoritetsdyrkelsen består. Han omtaler Jesus slik:
«Men det var ved å la seg beseire på den måten at Jesus ble den han ble i verdenshistorien, en mann som tilbes av milliarder to tusen år senere». Skrekkelig!
http://www.vl.no/meninger/kommentar/blir-jesus-borte-i-t%C3%A5ka-1.704174
Vårt Land har fått ny sjefredaktør! Det er grunn til å se nærmere på Åshild Mathisens journalistiske og politiske karriere. Hun bærer mange "hatter". I et intervju med avisen
sier hun at ambisjonen er å "eie religionsdebatten"...Dette er en ganske eiendommelig språkbruk, men ikke så overraskende fra dette hold. Tross avisens sterke kontrollbehov - erobring - av religionsdebatten har VL i mange år
nå vist at den ikke har kompetanse på dette felt. Som kristelig-dogmatisk avis er den INHABIL.
Kanskje kan Aftenposten hjelpe og tre støttende til med religionsdebatten?
"EROBRING"
Når Johannes Morken i VL bekymrer seg for at noen muslimer (imamer) benytter ordet erobring om sitt nærvær i Europa, kan vi notere oss at han tier om kirke-kristendommen OG det kristne Europas fysiske og sjelelige
erobringer av folkene i Europa og på alle kontinenter, ikke bare fra 400-tallet, men særlig aggressivt fra 1400-tallet og de påfølgende århundrer.
Vi vet hvordan den
kirke-kristne imperialistiske sverdmisjon for fram også i Norden, og hva «verdensmisjonen» har medført av ulykker og tragedier for EROBREDE folk verden over. Kristen misjon og kristen-europeisk kolonialisme gikk hånd og hånd
fra 1800-tallet. Store deler av det afrikanske kontinentet ble kristnet, erobret, av misjonsorganisasjoner. Og hvor mange millioner ble drept i frigjøringskrigene det forrige århundret?
Korstogenes tid er kanskje ennå ikke forbi. I dag riktignok ikke ved ild og sverd, som i de forgagne århundrer. I vår
tid er det det kristne Vestens (ubemannede) droner som terroriserer muslimske land. Men en drone som dreper - uheldigvis også sivile - er visst mer humant enn en selvmordsbomber...
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Ytringsfridom-er-ein-verdi-A-ha-ansvar-og-ta-ansvar-er-ogsa-ein-verdi--Andreas-Skartveit-8399059.html
Mange helsides annonser fra misjonsorganisasjonene Stefanusalliansen og Israelsmisjonen er blitt publisert i VL’s papiravis den senere tid. Ja, også fra den unge
misjonsorganisasjonen Sarepta. De taler sitt tydelige språk om psykisk-sjelelig «erobring». Muslimer og jøder er fortsatt misjonsobjekter for de kristne kirker og deres misjonsorganisasjoner. Og Vårt Land deler ut «Bibelleseplanen
2016» til sine givere til Vårt Lands Bladmisjon. Avisens abonnenter kan også daglig motta bibelvers på mobilen.
Og så skal denne bekjennende og misjonerende avisen styre ("eie") religionsdebatten i vårt land?
"I Jesu navn skal vært
kne bøye seg"...
«KIRKENS TOMHET»
(Debattinnlegg Dagbladet 27.12.2004)
Jeg siterer:
"Gilles Deleuze skriver i sin monografi om Nietzsche og filosofien: «Gudene er døde: men de døde av latter over å høre
en Gud si at han var den eneste»...Imidlertid er det ikke gudenes skjebne vi skal bekymre oss om, men vår egen. Noen intellektuelle er blitt kristne. I går var de post-moderne og i forgårs marxister. Trender må jo til dersom eliten
skal stå sammen om å være elite...Og husk at helgener ikke kanoniseres av Gud – det er mennesker som opphøyer andre mennesker...Når kirkene er fulle i julehøytiden, så er det fordi det er en trend: flokkmennesket
søker dit.
Det er flertall på Stortinget for å få opphevet statskirken. La oss gå sammen ut av den gamle kirken – men la
oss forbli der utenfor. De vestlige demokratier kan kun vernes dersom vi ikke begår den feilen at vi forsvarer oss mot fundamentalismen ved å bli fundamentalister selv".
Jeg
anbefaler også medieviter Kjetil Aarseths glimrende innlegg i Aftenposten 23. mars.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Be-for-Brussel-Be-for-Paris-Be-for-Boston-Nei_-ikkje-be-Gjer-noko--Kjetil-Aarseth-8405109.html
Ja, la oss være våkne og modige!
--------------------
28.03.2016 (revidert 02.04.2016)
G. Ullestad