Som kjent gjorde de romerske keisere i tredje, fjerde og følgende århundrer "kristendommen" til sitt stadig voksende imperiums eneste tillatte religion. Det var en ideologi som ble et like
politisk som et religiøst og teologisk diktatur.
Keisernes ordre til de "kristne" som (Jesus-dyrkerne var begynt å kalle seg) var at deres biskoper og prester i sine gudstjenester
skal vise absolutt lydighet, ved uten forandring eller stans å gjenta ordlydende det som keiser Konstantins kirkemøte i Nicæa ved år 324 - 325 bestemte skulle være det urokkelige dogmet om Jesus Kristus
og hans guddommelighet: At han som det ufeilbarlige overmennesket og eneste eksisterende, allmektige gud er himmelens og jordens skaper.
Som vi vet adlyder fremdeles Den norske "folkekirke" denne ordre. Denne gudsoppfatning har siden ligget, som stadig flere vil mene, tungt som en politisk,
mytologisk tåkebanke over Europa.
Kirkens medlemmer vil i stigende grad og ved dypere ettertanke spørre: hvorfor skal vi adlyde en romersk keiser og hans biskopers og teologers befalinger
om hva vi skal mene og tro om en lekpredikant i oldtiden, som uttrykkelig erklærte at han ikke var utsendt til andre enn de han kalte de fortapte får som hører til Israels hus, og som trodde at menneskenes historie ville ta
slutt i hans egen generasjon?
-------------------------
Mer enn et halvannet tusen år senere begynte forsiktige
røster, særlig på 1800-tallet, å kritisere denne gudsoppfatningen. Den såkalte "liberale" teologi hadde særlig sitt utgangspunkt her og kom til uttrykk ved Norges den gang eneste universitet, som hittil har besørget
Statskirkens presteutdannelse.
Som kjent førte den da noe vågsomme teologikritikken til at presteutdannelsen her til lands ble splittet i to fakulteter. En
presteskole som kalte seg Menighetsfakultetet fortsatte i liturgi og prekener den tradisjonelle utdanning av biskoper og prester, men med stringent vekt på Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, slik de var bestemt ved norsk lov etter
den romerske oldkirkes diktat.
Universetetets teologiske fakultet utdannet etter dette delvise skisma en rekke såkalt "liberale" prester som i prekener og skrifter, i ord og tale skilte seg noe
ut fra den tradisjonelle lære om den historiske Jesus, ofte fulgt av skarpe konflikter og feider med mer konservative kolleger i den offentlige teologiske debatt.
Allikevel gikk man ikke lenger ved
universitetsutdannelsen enn at biskoper og presteskap ved de to læreanstalter kunne fortsette å uttale i kor kirkens tradisjonelt sterkt ortodokse bekjennelse, med ordlyden i den form de
hadde hatt i de europeiske kirker i 1700 år.
Som et norsk eksempel nevner jeg at en universitetsutdannet teolog, Kristian Schjelderup, i 1924 utga en bok med tittelen: Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til. På tross av sitt den gang ganske radikale kritiske syn på Den norske kirkes offisielle lære om sin hovedperson, Jesus, og hans historiske rolle, søkte forfatteren
prestekall i Den norske kirke. Det gikk naturligvis ikke, til tross for at han var eneste søker. Men et sentralt problem i kirkens lære fikk et skarpt søkelys på seg: dens postulat om Jesu guddommelighet.
I sin bok flyttet forfatteren Jesus ned fra himmeltronen og plasserte ham på jorden, men uten å bringe ham tilbake til hans egen tid. Og der står fremdeles Den norske kirkes biskoper
og prester. Ikke en tøddel er forandret i kirkens offisielle bekjennelse, slik den ble formulert og diktert av de romerske kristne keisere og deres biskoper i det tredje og fjerde århundret.
Den
nevnte forfatter trakk tilsynelatende tilbake sitt liberale Jesus-ideal, noe som endte med at han ble biskop i Den norske kirke.
-----------------------------
34 år senere ble dette bilde av liberalteologiens Jesus korrigert i to bøker (1958 og 1965), som begge antakelig kan sies å komme atskillig nærmere de historisk-faktiske kilder enn noen annen her til lands inntil
da (og kanskje vi må tilføye: inntil nå). Det er i alle fall påfallende at ikke en eneste kristen teolog, så vidt vites, har vært i stand til å påvise at de ikke er
basert på det hittil sikreste grunnlag.
Jeg har sitert denne forfatter en rekke ganger tidligere, i håp om at de som måtte være uenige skulle rykke ut for å påvise at kirkens
egen fremstilling (enten den er ortodokse eller liberal) har bestått sin prøve.
Boken jeg nå sikter til er skrevet av en idéhistoriker og Jesus-forsker, med kristendommen som
kritisk hovedtema. Dens tittel er Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser (Pax Forlag 1965, 5. oppl. 1995).
På selve omslaget blir
boken introdusert slik:
"Kirken fortsetter å fremstille Jesus som et ufeilbarlig overmenneske. I dette oppgjør med postulatet hevder forfatteren at selv om Jesu lære rommer store etiske verdier,
tok han feil i en rekke vesentlige forestillinger - om Gud og verden, mennesket og historien. Og disse feiltakelsene ligger til grunn for hans mytologiske selv-overvurdering og for illusjonen om hans oppstandelse".
------------------------------------
Sitat fra s. 72 flg.:
"Det store problemet for Jesus og hans samtid var hvorledes syndere og rettferdige nå skulle skilles endelig
ad på den rette måte. Den eskatologiske dualisme var brutt gjennom i senjødedommen, først representert ved fariseerbevegelsen, senere forenklet og forgrovet av essenerne og av Jesus. Som på Noahs tid var der i følge Jesus
bare to menneskeraser, en stor majoritet av «onde» som skulle straffes på det uhyrligste, en liten minoritet av "gode" som skulle frelses til «evig liv». Men denne gang skulle de «rettferdige» plukkes
ut på en langt mer betryggende måte enn ved syndfloden, selv om situasjonen ellers var analog.
Jahve hadde sendt en engel, en «sønn», med alle fullmakter som skulle forberede
selve sorteringen. Jesus oppfattet det som denne engel var «inkarnert» i ham (nærmere herom s. 141 f.). Den skulle, når oppdraget var fullført av Jesus, vende tilbake til sin himmelske operasjonsbasis. Og derfra skulle den så
på dommens dag foreta det endelige utvalg:
Som det var i Noahs dage, skal det være ved Menneskesønnens ankomst. For likesom de i dagene før storflommen spiste og drakk, tok til ekte
og ga til ekte, inntil den dag Noah gikk inn i arken, og de visste ingen ting før flommen kom og tok dem alle, - slik skal det være ved Menneskesønnens ankomst. Da skal to menn være sammen ute på marken: en blir tatt med, men
en blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen: en blir tatt med, men en blir latt tilbake.
(Mt. 24:37-41)
Jesus mente altså som en betydelig
krets i hans samtid at Jahve i denne situasjon på en noe annen måte enn i Noahs dage, da han sto mer i direkte kontakt med sine utvalgte, måtte handle ved hjelp av en stedfortreder: Menneskesønnen. Og det måtte være en
som ikke var belastet med arvesynden. Dels hadde jo tidligere aksjoner ikke ført til gode resultater, dels var Jahve i sin monoteistiske velde blitt for stor til å kunne gripe inn direkte og lede sine utvalgte: Som tidens store konger måtte
også han handle ved sendemenn og ambassadører. Og som vi foran har sett, hadde man for lengst rollemønsteret for for en slik stedfortreder, som skulle være selve Rettferdighetens inkarnasjon.
Jesus trådte her inn i en rolle som den autoritære gudsoppfatning hadde skapt behovet for og som på forhånd lå ferdig og ventet på at noen skulle spille den. Det var dette han gjorde ved å utgi seg for Menneskesønnen.
Selvsagt har oppfatningen av Menneskesønnen og den enorme kosmiske makt man på Jesu tid tilla denne figuren vært sterkt farget av den maktkonsentrasjon hos en enkelt mann som man den gang på en følbar
måte opplevde under eneherskerne i de imperialistiske diktaturstater (f.eks. det romerske keiserdømme).
Jesu mytologiske fullmaktskrav hører derfor naturligvis intimt sammen med det primitive
menneskets autoritære, antidemokratiske livsholdning, forestillingen om den ideologiske fører: om ett enkelt menneskes enorme betydning og skjebnebestemmende makt over de store masser. En rekke historiske
personer som hadde hatt avgjørende betydning for menneskehetens og nasjonens skjebne, var blitt konsentrert i forestillingen om den mytiske Messias, Menneskesønnen.
Men på det verdenspolitiske
plan var den senjødiske messias-pretendent som regel forhindret fra å opptre. Derfor søkte messianismen nå utløsning på det apokalyptiske og eskatologiske plan: «Mitt rike er ikke av denne verden»,
som Jesus sa.
Like viktig har derfor i så måte den gammeltestamentlige opphavsmytologien vært for bestemmelsen av Menneskesønnens funksjon og og dermed for Jesu egen maktbevissthet: Synet
på historien begynnelse bestemte synet på dens avslutning. Derfor var man på Jesu tid så opptatt av den veldige innflytelse GT tilla ett enkelt menneske: urmannen Adam, som opphav til hele menneskeheten og dens historiske skjebne.
Hva ett enkelt menneske hadde avstedkommet ved historiens begynnelse, det skulle ett enkelt menneske gjenopprette ved historiens slutt. Jesu rent mytologiske oppfatning av menneskets opprinnelse har på avgjørende
vis vært bestemmende for hans messianske selvbevissthet.
Som bekjent har GT to skapelsesberetninger (1. Mos. 1:1-2:3 og 2:4-25). Dette ble av mange på Jesu
tid, øyensynlig bl.a. av Paulus, oppfattet som to forskjellige skapelsesakter, av to forskjellige Adam’er: den ene av jordmennesket Adam som begikk syndefallet, den andre av himmelmennesket Adam, som var syndfri, idet Jahve hadde «blåst
sin ånd inn i ham» (1. Mos. 2:6). Denne siste, syndfrie Adam hadde Jahve holdt i forvaring i himmelen til historiens avslutning, og det var han som nå hadde besøkt jorden som Jesus.
Jesus
var den «annen Adam» (1. Kor. 15: 45.47, sml. 15:22). Slik har muligens også Jesus oppfattet Menneskesønnen.
De jødekristne, som utvilsomt utledet sin teologi mest direkte fra Jesus
selv, mente en syndfri Adam (identisk med «Menneskesønnen») i historiens løp hadde gjennomgått en rekke inkarnasjoner, bl.a. i Henok og Moses. Den siste og viktigste var inkarnasjonen i Jesus.
Vesentlig er at Jesu oppfatning utvilsomt har vært den at mens det første menneske som «gudesønn» var opphavsmann til hele verdenshistorien, skulle nå Jesu som den siste «menneskesønn» og
«gudesønn» avslutte den. Og han skulle gjøre det ved å gjenopprette det tapte Paradis, «Guds rike», og som verdensdommer stå for utvalget av dets priviligerte borgere: de «rettferdige» og de
«hellige». De utvalgte skulle bringes tilbake til den salighetstilstand mennesket befant seg i før syndefallet. Da skulle generasjonsskiftet opphøre og dermed selve historiens gang: «Når de er stått opp fra de døde,
gifter de seg ikke og blir ikke bortgiftet, de er som engler i himmelen» (Matt. 22:30).
Og nå hastet det. Jesus var, som så mange i hans samtid, fast overbevist om at verdenshistorien nå
var slutt (Mt. 10:23, 16:28, 24:34). Som Paulus trodde han menneskeheten hadde «nådd tidsaldrenes ende» (1. Kor. 10:11, Rom. 13:12, sml. 1. Pet. 4:7, Hebr. 10:25, Jak. 5:8). Dette forklarer hans ellers uforklarlige opptreden:
Vi ser ham bryte opp fra hjem og yrke og dra på hvileløs vandring i sitt land for å forberede den annen og siste ildsyndflod og historiens avslutning. Han trodde Menneskesønnens «ånd» hadde
tatt opphold i ham og ledet ham. Han var et redskap for den revolusjonære, himmelske Messias som så mange ventet på og som skulle skille rettferdige fra urettferdige som «fårene fra bukkene»... Han trodde verden skulle gå
under i hans generasjon i ild og røk i et radikalt, omkalfatrende sceneskifte da den i ham skjulte Messias innen samme tidsrom skulle komme på himmelens skyer og hente sine partifeller. Han trodde han var sendt av Jahve i et presserende oppdrag,
som hastet fordi tidens opphør nærmet seg med så raske skritt. Han trodde katastrofen som skulle markere Gudsrikets komme, sto like for døren.
Derfor den oppjagede utålmodighet, derfor
de foraktfulle angrep på motstandere og rivaler, derfor den stakkåndete tidsnød: «Den som snur seg og ser seg tilbake er meg ikke verdig. La de døde begrave sine døde. Dere skal ikke være ende med Israels byer
før det er skjedd alt sammen. Enden er nær, dette slektledd skal ikke gå i grav, mange av dere skal ikke dø, før dette verdensløp er slutt».
Folket hadde hatt
sin lange nådetid, verdenshistoriens timeglass var løpt ut, nå skulle det gjøres kort prosess med alle syndere. Bare den lille kretsen av hellige utvalgte som skilte seg ut ved sin reaksjon på Jesu opptreden, var til sist verdige
til himmelriket: «Mange er kallet, men få er utvalgte».
Jesus hadde det like travelt som Noah, da han bygget arken. Det var hans situasjon".
(sitat slutt)
Andreas Edwien: Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser, Pax Forlag 1965/1995, kap. II: "Jesu
uholdbare historieoppfatning", s. 68 - 78.
----------------------
23.10.2013 (revidert 28.10.2013)
G. Ullestad