Prestekall og presteinnvielse

«Det forutsettes at den som i unge år bestemmer seg for å tre inn i kirkens tjeneste, må føle dette som et kall – et livskall. Det er ikke som med evner, lyst og anlegg, slik som det er for enhver annen ungdom, som må være klar over hvilken stilling i samfunnet de akter å utdanne seg for. Enn videre synes det å være en regel at flertallet av dem som bestemmer seg for det teologiske studium, er ungdom fra «kristelige» hjem. Dermed er man også gitt de tre faktorer: arv, oppdragelse og miljø som etter alminnelig mening er hovedbestemmende for et menneskes liv og levnet. Følgelig velger de helst et «kristelig» gymnasium for sin skoleutdannelse – og like så selvfølgelig ikke reallinjen -. Allerede i skoledagene blir de dermed fjernet fra all naturvitenskapelig interesse – og således fra nåtidens som jo tydelig og merkbart bærer realvitenskapenes og teknikkens stempelpreg.

Enn videre er sikkert de fleste av disse unge klar over at de får sin mest hensiktssvarende teologiske utdannelse ved Menighetsfakultetet. Universitetet har de en viss inngrodd aversjon mot -. Etter fullendt teologisk embetseksamen blir det som regel å søke et prestekall. Den myndighet som først behandler andragendet er et menighetsråd. Denne institusjon består utelukkende av sanne troende. Fritt tenkende mennesker er her ubrukelige – og det vet de selv også.

Den teolog som blir utnevnt, må så i sin tid innvies. Og her får man en guddommelig komedie – med fylt kirke av tilhørere og tilskuere. Klimaks i høytideligheten er avleggelsen av presteløftet eller «presteeden». Essensen i denne edsformular – er så vidt en lekmann kan forstå – at den ansatte prest i lære og forkynnelse skal være i full overensstemmelse med kirkens bekjennelse.

De sverger med andre ord på ikke å ha frie og presonlige meninger og la dem komme til orde verken i eller utenfor menigheten. Det er dette som gjør en presteinnvielse – for tenkende mennesker – til en tragi-komedie, som minner om den falske ed som den katolske kirke tvang Galilei i kne for å sverge. Man kan også tenke seg en annen sammenligning: En cand.real. som ved sin ansettelse i en høyere skole skulle sverge ikke å avvike fra Aristoteles’ lære om verdensoppfatning og tilværelse.

Med denne ed som et damoklessverd hengende over seg, er det de skal forkynne ordet purt og rent. Det er ikke til å unngå at de etter mange års virke i kirkens tjeneste mister all ekte frihetsfølelse uten annen erstatning enn en svekket intellektuell redelighet. Dermed er det heller ikke til å unngå at tenkende mennesker taper en god del av den aktelse for dem – en aktelse som også de i en prestekjole innhyllede i visse tilfelle kan få god bruk for.

Tragediens annen del er det stive og oldingeaktige ritual som alle kirkens hellige handlinger er innkapslet i. Og her er det ikke bare som settes i tvangstrøye, men i like høy grad menigheten. Prestens tvangstrøyer er dessuten anskueliggjort: prestekjole og samarie – foruten andre ponitifikalier. Men – dette til tross, har sikkert de fleste prester en herlig fornemmelse av at det nettopp er dette utvendige tilbehør som gir dem verdighet og rang som kirkens høyaktede og ærverdige tjenere.

En høymessegudstjenestes hovedkapitler er bønner, salmesang og preken – dessuten altertjeneste og sakramentets forvaltning. Alt er tilrettelagt for sanne troende – for å styrke deres tro på «full forvissning om det som håpes og deres faste overbevisning om det som ikke ses».

For tenkende mennesker er det hele i grunnen fullstendig ubegripelig, sier Tomas Nemo. De kan verken følge med eller være med. Det bør kanskje nevnes noen eksempler: inngangsbønnen er jo egentlig ikke annet enn bekjennelse av dogmet om treenigheten – med en tilføyelse av persons gjøremål.

"Syndsbekjennelsen foran alteret er så ydmyk og selvoppgivende som det overhodet kreves av en «hjernevasket» forbryter. Man fristes til å tro at det er en «Moskva-prosess» man skal overvære.

De fleste kirkesøkende går i kirke for å høre prekenen, men de kan ha mange andre bihensikter. Prekentekstene – «Det hellige evangelium» er fastlagt og bestemt. Men det er imidlertid ikke alle tekster som er preget av verken av hellighet eller evangelium. «Den utro husholder» har ingen av disse preg, men står som «evangelium» til 9. søndag etter trefoldighetsfest. Man må være teolog for å kunne presse en høyverdig og ærefryktinngytende gudsforestilling ut av en slik lignelse. Mange høymessetekster er mirakelberetninger – altså hendelser som er stikk i strid med naturlovene.

Men -  det som er det mest fremtredende særpreg ved alle disse 1900 år gamle prekentekster er og blir at de har som fundament en verdens- og livsoppfatning som vitenskap og teknikk for lengst har påvist er fullstendig feilaktig og grunnfalsk. Dette tar forkynner og prekestolene intet hensyn til. Det overses eller anses som en form for vantro og kjetteri – omtrent som på Giordano Brunos tid. Den samme innstilling har de til den forskning som med en viss forakt er blitt kalt moderne bibelkritikk.

For kalls-ivrige forkynnere har alt dette ene og alene virket som et irritament til fortsatt kamp for bekjennelse og tro – og styrket deres oppfatning av at denne verden med sin visdom ligger i det onde. Den skal forgå, mens det rike som ikke er av denne verden skal oppstå i herlighet. Dette er «Evangeliet om det hinsidige» - og som er forkynnelsens kvintessens og formål.

For tenkende mennesker er det vanskelig å forstå at disse primitive og naive forestillinger kan ha levende tilslutning i et nåtidens kultursamfunn. De (geistligheten) liker å være innkapslet og bundet – og har en medfødt aversjon mot all frihetstrang. Deres slavementalitet er solid og grunnfestet. Og skulle en enkelt vise tilbøyelighet til avvikelse fra fastlagt retning, så sørger sikkert menighetsråd og den uoffisielle «observans» for at dette ikke går upåtalt hen.

Man blir forbauset over hvor lite de (kirkens tjenere) har opplevd og erfart – over tankens manglende dristighet, og over at sirkelen om deres tilværelse har hatt så altfor kort radius. Riktignok er det så at publiserende og diskuterende teologer i presse og kringkasting pretenderer og hevder «at intet menneskelig er dem fremmed» - men lydende malm og klingende bjeller har slett resonans i atomalderen og et nåtidens kultursamfunn.

Vi er hermed kommet til, at selv kirkens tjenere, som så og si er programforpliktet til å nekte og bestride all «utvikling» - selv de kan bli «tatt av vinden» og ført av sted på andre støvete veier enn de som er «bonet» og planlagt for dem. De får dermed stadig nye problemer å ta stilling til. Det må her innskytes at det er i Vestens kultursamfunn dette gjør seg stadig sterkere gjeldende.

I diktaturstatene har samfunnsform og religion inngått så og si en kjemisk forbindelse med hverandre. De to blir ett, og med «føreren» som personlig guddom. Her er med andre ord en rent antikristelig De civitate Dei blitt realisert – og med bokstavlig eksplosive misjonskrefter. Denne politisk-teologiske alkymi kan ordets forkynnere som regel ikke gi annen forklaring på enn at den er «profetisk» - de siste ting forestår - -.

Det blir i det store og hele og mer omfattende sett stadig vanskeligere å påvise hvordan den guddommelige, altomfattende omsorg verifiseres i nåtidens samfunn. Dens eksistens har imidlerid fortsatt et klippefast feste i «Guds ord» - og i salmeboken:

               «Alt står i Guds faderhånd,

Tomas Nemos lille skrift utkom i det samme turbulente tiår som Andreas Edwiens memorandum til de teologiske fakulteter OG boken Dogmet om Jesus. De teologiske fakulteters dekaner har etter mer enn et halvt århundre ennå ikke besvart Edwiens memorandum, slik de sa seg forpliktet til i offentlige pressemeldinger tidlig i 1960-årene.

I et par årtier rådet et langt friere og åpent åndsklima enn i dag. Det utkom en rekke kritiske debattbøker som utfordret kirkens selvbilde. Men de siste 30 år har det kirkelig-ideologiske  «jernteppet» senket seg massivt, stille og umerkelig over vårt offisielt kristelige land. Gud, kirke, pave og religiøse pludringer fyller avisspaltene i år 2015. Religiøs-ideologisk ensretting er det sørgelige resultat av kirkemaktens infiltrering av medieverdenen fra 1980-årene (en kuriositet: Pax Forlag som utga 5 opplag av «Dogmet om Jesus» er i nyere tid blitt teologenes forlag).

I dag er «alt religion, og det er forferdelig», uttalte en forfatter nylig. En annen har sagt det slik (gjengitt etter hukommelsen): «den religiøse støyen er uutholdelig». Jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

I norsk og nordisk-skandinavisk sammenheng var Andreas Edwien en av de skarpeste og mest konsekvente kritikere av den kristne kirkes bekjennelse og teologi i det forrige århundret. I dette var han langt forut for sin tid. For kirkens teologer ble han så brysom at de (samlet) gikk inn for «fortielsens sensur».

Det er svært interessant hvordan Kirke – Politikk - Akademia - Medier synes å ha spilt på samme lag. En særlig interesse har den selverklærte «dialogaktivist» og teologiprofessor ved TF, Oddbjørn Leirvik. Han har i mange år undervist i emnet «religionskritikk» for TF’s studenter. Deler av Andreas Edwiens skrift «Er kristendommen en fare for verdensfreden?» har vært pensum ved dette teologiske fakultetet.

Men ingen av hans studenter (som heller ikke han selv) har brakt Edwiens radikale kristendomskritikk, på historisk og etisk grunnlag, ut til offentligheten. Teologene er ikke folkeopplysere, men dogmatikkens voktere.

Noen av oss skjønner hvorfor det er langt mer risikofritt og ufarlig for teologer å dvele ved dikteren Arnulf Øverlands kristendomskritikk. Hvordan kristne journalister og redaktører har dominert presse-faglige organer overlater jeg til leserne å granske nærmere. Samrøret mellom redaktører og prester/teologer opp gjennom historien er det gode grunner til å undersøke. At kristne journalister har hatt redaktøransvar for kirke- og religionsstoff i papiravisene, er selvsagt ingen tilfeldighet. Teologer ble av avisredaksjonene benyttet som konsulenter (teologene Per Lønning og Jacob Jervell er ypperlige eksempler på usunne rolleblandinger i vårt statskirkeland).

Det er liten tvil om at kirkens maktpersoner i nært samarbeid med avisredaksjonene har utøvet betydelig sensur av kirke- og kristendomskritisk stoff, helt opp til vår tid.

I den offentlige debatt gjennom flere tiår, i debattmøter, foredrag, artikler, skrifter og forskningsarbeider utfordret Edwien uredd og direkte teologene til å begrunne den historisk-faktiske  holdbarheten i kirkens stadig gyldige postulater om Jesu guddommelighet. Debatter med teologer som Edwien var involvert i det forrige halve århundret kan dokumenteres, og vil med tid og stunder bli gjort tilgjengelig for offentligheten. Klokelig og forutseende sørget Edwien for at hans aktivitet i det offentlige rom er blitt bevart for ettertiden.

Edwiens diagnostisering av det han kalte «kriseteologien» har, ganske slik han forutså utviklingen for et halvt århundre siden, gått fra «vondt til verre». Den norske kirkes symptomer viser klar «sykdomsforverring», for å holde meg innenfor patologiens språk. Splittelse, sekterisme og oppløsning innenfra er klare tegn på kirkens «dødskramper». Men den nekter å oppgi sin «makt over sjelene».

Den kristne kirke kan ikke lenger true eller skremme folkene til lydighet og kirkelojalitet. "Fryktens etikk" har ingen virkning. Derfor leter den desperat etter andre strategier for å vedlikeholde sitt nær 2000-årige religions- og maktmonopol.

---------------------

O3.10.2015

G. Ullestad