De kristnes hets av jøder og muslimer

Jesu domstrusler over sine to semittiske "brødre"

 

Jeg gjengir nedenfor, med noen få justeringer, innlegget «Den kirke-kristne antisemittisme», som undertegnede publiserte på Vårt Lands Verdidebatt så tidlig som 25. mai 2009. Jeg har kopiert innlegget fordi det (dessverre) synes like aktuelt som for 6 år siden.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread5576/

 

--------------------------

 

I en tidligere kommentar til Hesselberg antydet jeg at hovedårsaken til både antisemittismen og den tilsynelatende uløselige Midtøsten-konflikten primært må søkes i kristendommen og i de europeiske kristne kirkers dogmer og bekjennelser.

Jeg stiller meg følgende to spørsmål:

Hvordan kan man unngå hets av jøder (og muslimer) når disse i selve den kristne bekjennelse dømmes til «evig straff» - endog med statens sanksjon?

At jødene var en religiøs minoritet i Europa gjennom historien, forhindret dessverre ikke de kristne kirker fra å hetse og forfølge dem på det aller grusomste. Den muslimske minoritet i Europa i dag er et helt nytt fenomen, men de oppleves allerede nå som en «trussel» mot det kristne hegemoni i Norge, bl.a. fra Fremskrittspartiet. Det skyldes trolig at islam er en verdensreligion med stor utbredelse.

En slik verdensreligion i ryggen hadde ikke jødene i Europa.

Fra dette synspunkt kan man til en viss grad forstå frykten for Islam i Europa, men da er det langt viktigere å fokusere på kristendommens holdning til islam, både historisk og aktuelt. Elementær forskning på dette området vil gjøre det helt klart at islam er blitt til som en motreligion mot kristendommen fordi den ble sterkt provosert av de kristne kirkers enestående krav på å guddommeliggjøre Jesus og heve ham høyt over Islams stifter, Muhammad.

Hvordan kan man unngå strid når de kristne kirker gjør den ene av Abrahams «sønner» (Jesus) til eskatologisk hersker og dommer over sine to semittiske «brødre» (Moses og Muhammad)?

At Jesus i sin dualistiske og eskatologisk-mytologiske villfarelse dømte sine landsmenn til evig straff i «oldovnen» (eller «ildsjøen») var og må forbli et religionshistorisk for lengst tilbakelagt fenomen! Men de kristne kirker ser det dessverre ikke slik.

Det fundamentale hovedproblem består i at den hedninge-kristne romerkirken på 300-tallet guddommeliggjorde dommedagsprofeten Jesus, med hans uhyrlige straffedommer over sitt eget folk - med den fatale følge og grusomme logikk at Europas jøder 1700 år senere nær ble utryddet i Hitlers moderne ILDOVNER: gasskamrene.

De kristne kirker hadde da i de foregående 1700 år systematisk og konsekvent brutt ned respekten for jødenes menneskeverd, og da var ikke veien lang til gasskamrene.

Man er forhindret i det offentlige rom å kritisere jødedommen som religion, slik man til tider kan kritisere islam, koranen og profeten Muhammad, fordi jødedommens bibel (GT) inngår som en del i kristendommens bibel. Vi finner heller ingen Jesus-karikaturer i skandinaviske eller norske papiraviser.

Det er ellers forbausende å observere den stadig mer dristige, åpne og unisone kritikk av israelske jøder, sionisme og staten Israel, både fra muslimsk og kristent hold. Det er også forbausende hvor få uavhengige fag-personer og forskere som gir oss avislesere de politiske og religiøse analyser av Midtøsten-koflikten og den historiske bakgrunnskunnskap vi har krav på.

Kanskje slipper de ikke til i mediene?

Det er ikke uvanlig å lese i våre papiraviser at israelske soldater «med vitende og vilje» dreper palestinske barn. Dette kunne vi nylig lese ut av en internasjonal granskningsrapport om Gaza-krigen, med en norsk dommer i spissen. Det er ikke første gang slike uhyrlige anklager er blitt fremført i norske papiraviser.

For kort tid tilbake, i forbindelse med valget i Israel, var det en skribent i Stavanger Aftenblad som gikk til det uvanlige skritt å beskrive den nyvalgte statsminister Benjamin Netanyahus ansikt, for å vise leserne hvordan man formelig kunne se «ondskapen» i den nye statsministerens fysiognomi (den velkjente «demonisering»). Denne skribenten ville selvsagt aldri våget å beskrive andre statslederes fysiognomi på tilsvarende måte.

Når kirkelige delegasjoner (gjerne med en eller flere biskoper i spissen) besøker de palestinske områder, er det viktig å fokusere på deres språkbruk, dvs. på deres språklige karakteristikker av jødene og den israelske stat. Akkurat som de kristne anti-jødiske karikaturtegningene fra middelalderen, gir dagens biskopers språkbruk ofte uhyggelige assosiasjoner til de europeiske kirkers antisemittiske historie.

Kristendommen og islam har dessverre det til felles at de nærer et dypt religiøst-irrasjonelt hat eller fiendskap til sin «moderreligion»: jødedommen. Man må være klar over at både i Koranen og i Det nye testamentet –  i selve deres «hellige skrifter» - finner vi sterkt nedvurderende uttalelser om jødene.

De fleste kristne kirkelærere gjennom historien har da også øst av sin «hellige skrift» (NT) for å legitimere teologisk sitt jødehat. Der fant de i stor grad den ammunisjon de trengte, både i evangeliene og i Paulus-brevene.

------------------------ 

 

Gjennom mer enn 1700 år var jødenes fysiske nærvær i Europa nær sagt UTÅLELIG for den kristne kirke. Dette hovedsaklig på grunn av jødenes konsekvente avvisning av den kristne Jesus-teologien. De kristne kirker nølte med å drepe jødene (slik de derimot myrdet hedninger og kjettere) og mente at jødene heller skulle ydmykes og nedverdiges på det grusomste - på jorden og i himmelen - for å lide, straffes og sone for sitt angivelig religiøse «frafall» OG for å være «gudsmordere».  

Kirkefedrene uttaler seg åpent og skamløst i mange skrifter om de lidelser og ydmykelser de mener jødene måtte og skulle gjennomleve til «evig tid». Jødene skulle jages jorden rundt og aldri finne hvile eller beskyttelse. Derav uttrykkene «Den evige jøde» og «Den vandrende jøde».

Den danske historiker Judith Vogt har i flere bøker på 1990-tallet samlet, studert og analysert hundrevis av bilder, skulpturer, illustrasjoner og karikaturtegninger som demonstrerer de europeiske kirkenes ufattelige jødehat og deres enorme propagandamaskineri.

Som herskernes allierte gjennom århundrene vet vi jo at kirkene hadde alle maktmidler til rådighet. Ja, i mange gamle kirker og katedraler på europeisk jord finner vi bilder og skulpturer med jødehatet som motiv. Bedre kan det ikke demonstreres hvordan det kirke-kristne jødehatet fikk sakral og guddommelig sanksjon.

(Noen norske karikaturtegnere har i visse aviser den senere tid vist at også de behersker denne grufulle jøde-stereotypien, med røtter tilbake til den kristne middelalder).

Den moderne anerkjente historikeren Jonas Goldhagen sier at Det nye testamentet er «antisemittisk i selve sin struktur». Han er ikke den første historiker som har hevdet dette.

Andreas Edwien påpekte i artikler i Verdens Gang i 1948 at kristendommen i norsk religionsundervisning i betydelig grad hadde en antisemittisk slagside.

Samme år i VG skrev Edwien følgende:

«Kirkens uforbeholdne dogmatisering og kanonisering av Jesu liv og ord er en stående anklage mot dem som korsfestet ham. De grunnleggende kirkemøters lære om at Jesus er Gud, en lære som er i skarp strid med Jesu oppfatning av seg selv, stemplet jødene som Guds mordere og viser seg å ha vært det historiske signal til de forfølgelser gjennom mange århundrer som vi i dag har etterdønninger av...Kirkens lære har amoralske virkninger på barnesinnet som selv de beste etiske formaninger ikke er i stand til å fjerne».

Edwien siterer videre en religiøs betraktning i en Oslo-avis:

«Gud ledet jødenes historie slik at de klart måtte se hans vilje. Men hva var Israels svar på Guds kall? Alltid den samme avvisning. De drepte profetene og stenet dem Gud hadde sendt til dem. Alltid hadde Israel noe å utsette på Guds frelseskall. Alltid noe de støtte seg på og brukte som grunn til å avvise det hele. De var som egensindige tverre barn".

Det er grunn til å frykte at så lenge de europeiske kirker ikke foretar et historisk og etisk fundamentalt og nødvendig oppgjør med sin religiøst-teologiske antisemittisme samt deres hovedansvar for HOLOCAUST midt i det kristne Europa, vil jødehatet stadig finne nye veier, nye åpninger og nye navn, slik også Martin Luther King i sin tid påpekte. Dette kunne han si fordi USA aldri har hatt noe Holocaust på sin jord. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange jøder har funnet en «trygg havn» i USA. Hvem andre kunne de stole på?

----------------------    

 

Jeg har ofte fundert over hvilket MOT de jøder har som fortsatt oppholder seg i det kristne Europa, på det kontinent hvor de for bare 60-70 år siden ble forsøkt utryddet som folk – og hvor dette faktisk også var hensikten (jf. «Den endelige løsning»).

I dyp ærbødighet for det jødiske folk må jeg si at jeg kjenner ikke til noe annet folk, som etter mer enn 1700 års ufattelige lidelser og fornedrelser i det kristne Europa, fortsatt ikke viser hat eller hevnfølelser overfor sine tidligere undertrykkere. De har reist seg, om igjen og om igjen, og retter ryggen i en aldeles uforståelig heroisme og verdighet.

Ikke bare det – i tillegg fortsetter de ustanselig å yte verdifulle bidrag til vår felles menneskelige sivilisasjon: kulturelt, filosofisk og vitenskapelig. I forhold til folketall har ingen så mange nobelprisvinnere som det jødiske folk.

---------------------- 

 

«Den personifiserte dualismen (Gud – Satan) hadde splittet senjødedommen opp i sekter på kryss og tvers, og da den uunngåelige konsekvens av dette til sist meldte seg: en av deres egne (Jesus fra Nazareth) ble dualismens utfordrende profet, gikk over de siste grenser og forlangte plass ved Jahves høyre hånd, da våknet det monoteistiske instinkt for alvor. Da skjønte man at det var galt fatt.

Guds enhet - og derfor visjonen om «fred på jorden» - sto i fare, religionens bæresøyle var truet. Et menneske av deres egen midte prøvde å gjøre seg nesten til Gud!

De hadde rett i sin frykt. Instinktet var riktig: intet nestekjærlighetens ethos kunne varig bestå på en krenkelse av Guds usynlighet og Skaperens enhet. Uten den ville freden og enheten over grensene bli et evig fjernt fata morgana...De var ute av stand til å svare med noe annet enn sin lov, et svar som er hevet over utenforståendes kritikk: Herren vår Gud er en, og der er ingen ved siden av ham.

Dualismens opprører måtte vite hva han gjorde. Han tok og måtte ta konsekvensene...Gjør Gud til menneske, gjør et menneske til Gud, så er den ufeilbarlige partiføreren der, den ideologiske diktator som skjelner mellom de som er «med meg» og de som er «mot meg» og derfor ikke er i stand til å granske hjerter og nyrer. Derfor sa jødene nei til Jesus-apoteosen».

(Andreas Edwien: «Dogmet om Jesus»)

 

-------------------    

 

25.04.2015

G. Ullestad