Teologisk forskning ved våre universiteter

"De teologiska fakulteternas framtid" (Ingemar Hedenius)

Avsnittene nedenfor er hentet fra boken «Om teologien och kyrkan», et debattskrift utgitt i Sverige i 1958 («Serien kristen debatt», J. A. Lindblads Forlag). Professorene Ingemar Hedenius og Harald Eklund drøfter her, fra ulike innfallsvinkler, de teologiske fakultetenes virksomhet og forholdet mellom teologi og kirke.

Hedenius’ bidrag bærer tittelen «De teologiska fakulteternas framtid».

Samme år utkom i Norge Andreas Edwiens hovedverk: «Idékampen i det bibelske gudsbilde» (Tanum, 1958), et epokegjørende bidrag til forståelse av Jesu lære og opptreden på bakgrunn av den jødisk-israelittiske religionsutvikling.

 

Med alminnelige ord kan en si at boken er et bidrag til debatten om Jesu forkynnelses åndshistoriske karakter og betydning på bakgrunn i den israelittisk-jødiske religionsutvikling. Av et evolusjonshistorisk bibelsyn slik grunnlaget for det er gitt etter flere menneskealdres forskning, søker den herunder å trekke noen av de konsekvenser som etter forfatterens mening bare åndsvitenskapelig uholdbare hensyn til dogmatiske tradisjoner hittil har hindret teologien i å trekke... I stedet for å forsøke å FORTOLKE seg løs fra det bibelske mythos under bibehold av de tradisjonelle dogmatiske og mytologiske anskuelser - eller uttrykksformer – en vei som som i sin konsekvens fører til både språklig og historisk forvirring – vil fremstillingen prøve å klargjøre de uttrykk det gir for evolusjonære idékonflikter og åndsbrytninger.

 

Man avslører best kristendommen ved å følge linjene i historien. Men også Edwien ble i sin tid spurt om han hadde kjennskap til teologi.

(Når man snakker om teologiens historie er det vitenskap: teologien gjenspeiler utviklingen i kristendommen).

Nå vrimler det av guder i religionshistorien, men hvis det er én bestemt gud man sikter til  med stor bokstav, så sikter man til kristendommen. De kristne har gjort sin religion til vitenskap fordi de benekter alle andre guders eksistens. Det er bare kristendommens «Gud» som eksisterer!

(Andre religioner bruker ikke termen «teologi». De som studerer jødedommen og islam vil aldri si at de studerer «teologi»).

Undertegnede finner det interessant å påpeke at åndsklimaet de første ti-årene etter 2. verdenskrig var atskillig mer åpent, saklig og fordomsfritt enn den grove og vulgære sjikane mot religions- og kristendomskritikere vi i dag møter i våre offentlige medier, og som også Dagbladet har gitt åpning for i disse dager.

Håvard Nyhus’ emosjonelle utbrudd (og ganske riktig: kunnskapsløst!) i denne avisen er avslørende for det lave intellektuelle nivå Dagbladet legger seg på. Helt fra 1960-årene har Dagbladet vært en avis for «liberal» teologi.

Å omtale sine meningsmotstandere som «åndssvake» - med Dagbladets godkjenning - er først og fremst en fallitterklæring for avisens debattredaksjon. Men i Den norske kirkes offisielle bekjennelse (Augustana) er vi likestilt med "djevlene": altså fratatt ånd, sjel og menneskeverd.

Ingen trenger teologisk skolering for å forstå de enkle og naive formuleringer i kirkens fem offisielle  bekjennelser. Alle som (ufrivillig) er døpt til Den norske kirkes lære, bekjennelse og teologi har potensiale for å være eller bli kompetente kristendomskritikere.

Men det må jo være litt trist for Håvard Nyhus at de teologene han beundrer så høyt ikke kommer ham til hjelp. De vil åpenbart ikke bistå ham med å holde liv i Dagbladets «liberalteologi». Teologene er i full gang med å oppgi den «liberale» teologi, fordi de skjønner at den ikke er basert på historisk forskning.

Noen av dem, også fra Menighetsfakultetet, er begynt å stille spørsmål vedrørende Jesu eksistens, som her http://www.forskning.no/blog/hilde.b.moller@mf.no/363330. Det er trolig bare et spill for galleriet, dvs. en av mange tankeleker teologene morer seg med.

De klarer ikke å få orden på sammenstillingen JESUS KRISTUS, men flere og flere teologer synes oppsatt på å skille den historiske Jesus fra den mytologiske Kristus. Slike kyniske spekulasjoner har teologene holdt på med i lang tid. Spør bare MF-teolog Hilde Brekke Møller hvem «Kristus» er, så tror jeg nok hun blir atskillig mer unnvikende og spak i ordbruken. Det er den oppstandne «Kristus» teologene manipulerer med. Jesus fra Nazareth, som historisk menneske, har de liten interesse for (heller ikke Paulus hadde interesse for ham).

Det eksisterte intet fag som het «religionshistorie» i første halvpart av det forrige århundre. Det var bare «teologi» som hersket når det gjaldt studiet av religion. De som ville studere religion ved Universitetet var henvist til «teologien». Det eksisterte ingen andre guder enn den kristne «Gud», og man studerte religion for å bli prest,  misjons- eller religionslærer. 

-------------------------------- 

 

Kristendomen er en historisk företeelse. De kristnas tankar och trosföreställningar och sätt att leva har alltid varit och kommer alltid att förbli psykologiska företeelser hos levande människor. Den kristna kulten och de kristna institutionerna och samfunden är med samma nödvendighet sociala företeelser.

För att så langt som möjligt objektivt studera företeelser av detta slag har vetenskapen, efter århundraden av försök, misslyckanden och fremgångar, arbetat sig fram til beprövade metoder. Det är de metoder som används av de så kallade humanistiske vitenskaperna. Med andra ord: studiet av religionen måste bedrivas som en rent humanistisk forskning för att resultaten skall få vetenskaplig karakter.

Religionernas heliga texter måste tydas med samma filologiska metoder, som gäller för tolkningen av alla andra språkprov. Trovärdigheten hos de källor, som berätter om händelser med religiös innebörd, till exempel en profets födelse, liv, död och uppståndelse, måste prövas med samma källkritiska metod, som all annan historieforskning har funnit nödvendig för att komma sanningen så nära som möjligt. För religionernas märkvärdiga gestaltar måste samma psykologi antas gälla som för alla andra genier och maktmänniskor. Religionspsykologien är bara en del av den vanliga psykologien. Och det finns inte heller någon särskild form av samhällsvitenskap eller någon särskild idéhistorisk eller filosofisk metod, som bara skulle vara tillämplig vid studiet av religionerna och där erstätta den humanistiske vetenskapens tillvägagångsätt.

Teologerna är kanske inte obenägna att godkänna denna syn på religionsforskningen, så länge det bara är fråga om sådant som judendomen, buddhismen, eller muhammedanismen, kort sagt religioner som inte är kristna. Ja, vi har några teologer som ägnar sin forskning åt sådana områden och där framstår som ett slags humanister. Men de typiska teologerna, de som sysselsätter sig med de centrala frågorna rörande kristendomen, är alltför ofta långt mer teologer än humanister. Det vill säga: långt mer troskämpar än vitenskapsmän.

Vid det vetenskapliga studiet av Nya testamentet har bland annat två frågeställningar stort intresse. Det ena är: Hur tillförlatliga är evangelierna som historiska källor? Hur mycket är sant av vad de berätter om Jesus? Den andra frågeställning är: Vilka tanker innehåller faktisk dessa evangelier och apostlabrev, alldeles oberoande av hur mycket som är legender? Vad tänkte och ville egentligen de män som ahr skrivit Nya testamentet? Båda dessa frågeställninger angriper teologerna med alltför ofta rent oventenskapliga resonemang.

Somliga teologer säger, att detta med den öppna graven dock måste betraktas som ett historisk faktum, eftersom det (enligt evangelierna) iakttogs av flera (enligt evangelierna) trovärdiga vittnen. Redan detta är så underbart, så tycks man mena, att även själva uppståndelsen är trolig ur historisk synspunkt. Andra teologer är blygsammare och erkänner, att evangelienes berättelser inte erbjuder någor historiskt bevis för att uppståndelsen har ägt rom. Men samtidigt gör de gällande, at man just därigenom har frihet att tro eller inte tro på denna händelse: ett avgörande för eller emot skulle inte kunna dikteras av vitenskapliga skäl. Dette är en för teologerna säregen logik...

Även när teologerna undersöker vilka trosföreställningar och moraliska principer som Nya testamentets författare, på gott och ont, faktisk hade, syndar de ofta svårt mot humanisternas filologiska metod. Som en felkälla insmyger sig ständigt den faktor som kallas «kyrkans tro» - den må nu vara högkyrklig eller lågkyrklig eller helt enkelt gamla vanliga ortodoxien. Man bortförklarar gärna ut Nya testamentet vad som strider mot den åskådning, som sedermera har utkristallisert sig i kyrkan, och man vil vill gärna tolka in i Nya testamente sådant som efteråt har kommit att tillhöra kyrkans tro men faktisk inte står i bibeln. Och den filosofi som i apologetiskt syfte brukar bedrivas inom dessa fakulteter skall jag tala tyst om - denna gang.

Om mitt tvivel på den nuvarande teologiens vetenskaplighet är befogat, så lägger staten ned en massa pengar på en kristendomsforskning, som till stora delar är ointeressant ur vetenskaplig synspunkt.

 

Härtil kommer en annan sak. Teologerna är ytterst ansvariga för vad de av dem uppfostrade kristendomslärarna lär eleverna i våra läroverk. Vad det är får man inblick i genom att läsa deras läroböcker – fulla av jämmerlig teologi, som snarast måste verka avtrubbande eller förvillande på den ungdom som interesserar sig för att få veta nogot om kristendomen som historiskt fenomen.

 

Men hur skulle det gå med prästutbildningen? Jo, den får kyrkjan ta hånd om själv - det kommer att bli självklart, bara kyrkjan har skilts från staten. En dylik avlastning är också mycket önskvärd för universiteten. Kanskje ävan kyrkan skulle vinna därpå - eller vad säger herrar apologetar?

-----------------------------   

 

Det är inte lätt att vara teolog. Inför allmänheten och myndighetarna vill teologerna framstå som vetenskapsmän och i det avseendet vara alldeles likstãllda med humanisterna, naturveterna och medicinerna. Många av dem ägnar sig nog också med flit och framgång åt sina kristendomsstudier och har stor lärdom.

Men samtidigt intar teologerna alltjämt en ställning, som inte kan förenas med en av fördomar obunden religionsforskning. De teologisk fakulteterna fungerar i själva verket som ett slags ideologiska arbetsutskot för kyrkans räkning.

En mängd teologiska diskussioner har ägnats just temat "teologiens egenart". Man har i dessa diskussioner försökt sig på att förklara, hurusom teologen skall kunne vara en sann religionsvitenskapsmann och dock bunden vid sin lutherska tro och lojalitet mot kyrkan. Resonemangen har stundom velat bevisa, att kristligt engagemang och prästvigning rent av är gynnsamma för kristendomsforskarens objektivitet.

På den utomstående gör dessa halvkvädna visor ett trist intryck. Vi vet at teologerna har sitt dilemma, och vi tycker inte att teologerne gör saken bättre för sig genom att lägga rökelse över det. Varför kan inte teologerna helt enkelt vidgå, att de är bundna av sin tro och av att tjäna sin älskade kyrkja och att de därfor inte vill rätta sig efter den profana vetenskapens krav? Ack, i detta stycke hör en viss skamsenhet till den teologiska mentaliteten.

De statlig betalda kristendomsforskernas oförmåga att förverkliga den fria vetenskapens ideal orsakas av förlegade traditioner, och därfor har denna oförmåga svårt att vinna förståelse i vår sekulariserade kultur. Följaktligen visar teologerna motvilja mot att verkligen omtala sitt dilemma.

Att en vetenskapsman har bisarra och verklighetsfrämmande föreställningar kan vara tämlingen oskyldigt, om dessa föreställningar inte gäller saker, som är föremål för hans forskning. Låt oss göra ett tankeexperiment. Nya testamentet lär att sjukdom och död beror på syndens herraväld över det mänskliga livet och att åtskilliga sjukdomer består i besatthet av onde åndar. Följaktligen måste botandet av dessa sjukdomar vara ett besvärjande och utdrivande av sjukdomsdjävlarna. Det är ett exempel på en rent vidskeplig uppfattning. Kan man med fråmgang vara medicinsk vetenskapsman i våra dager och samtidigt vara bunden av lojalitet mot eller tro på den urkristna läran om sjukdomarnas natur?

Nya testamentes lära om sjukdomarnas och botemedel hör till de delar av kristendomens ursprungliga lära som bildade människor för länga sedan har slutat att tro på. Inte heller teologerna gör det. Orsaken är naturligtvis den att dessa bisarra och verklighetsfrämmande föreställningar skulle hindra inte bara läkarvetenskapelig forskning utan också förnuftig sjukvård.

Men det finns andra delar av kristendomens ursprungliga föreställningsvärd som teologerna känner sig desto sterkare bundna av...

Vad jag her och i andra skrifter har dragit fram torde tillräckligt visa, att den anda, i vilken ledande universitetsteologer bedriver sin kristendomsforskning, är främmande för nutida vetenskapligt tänkande. Ja, i mycket stor utsträckning är dessa teologers verksamhet inte ens förtjänt av namnet "forskning" utan benämningen "dogmatisk och kyrkopolitisk propaganda jämte allmänt religiöst svammel" är langt mera träffande.

 

Och även om olika, mot varandra fientliga riktningar inom kyrkan finns representerade bland univeritetsteologerna och några få av dem inte alls är några kyrkobröder i sin forskning, är det ett faktum att kristendomsforskningen inom de teologiske fakulteterna i alltför stor utsträckning, och nästan genomgåande inom de centrala ämnerna är fastlåst vid kyrkliga intressen och krav. Det är detta vi bör försöka ändra.

Den gamla teologiska mentalitetens försvinnande är nödvendig för att vi skal få en kristendomsforskning och utbildning av kristendomslärare, som fyller vetenskaplig anspråk. Teologerna skall uppfostras genom att alltid vara i minoritet vid betygssättningar, befordringsärenden och fastställandet av studieplanar. Det gäller att ta ifrån den nuvarande teologgenerationen makten över kristendomsforskningens fortsatta utveckling här i landet.

 ------------------------------ 

 

I vårt land - med minst to teologiske læresteder og presteskoler -  henvises interesserte lesere til tidsskriftet Kirke og Kultur 5/6 2002, for å forstå hvordan teologene selv forstår «Teologiens stilling som vitenskap».

Her finner vi to artikler med likelydende tittel fra henholdsvis TF (Trond Skard Dokka) og MF (Gunnar Heiene): «Hvordan man som forsknings- og utdanningsinstitusjon lever med en bekjennelsesmessig forpliktelse»

------------------------------ 

09.08.2013 (revidert 12.08.2013)

G. Ullestad