Sentrale hovedbegreper i kristendommen

"Kristus", "kristen", "kristelig", "kristendommen"

Dette er begreper i vår kultur som er i ferd med å gå over i historien som utdaterte betegnelser i den religion som i mer enn 1500 år har spilt en sentral rolle i Europas politiske og religiøse kultur. De har alle fått sitt meningsinnhold for så lang tid tilbake som i oldtidens kristne romerske keiserrike i det tredje og de påfølgende århundrer.

Fordi betydningen av begrepene i samme grad er både religiøs og politisk i sitt innhold, gjenspeiler de en tid, et livssyn og et verdensbilde som går over i historien for utelukkende å tjene som forskningsobjekter. Det vil si at de derfor bare er i stand til å gjøre sin nytte som hovedbegreper i den historisk-vitenskapelige kultur- og religionsforskning.

(Selv om vi sier det slik, vil utvilsomt mange – som ikke er fortrolige med denne forskning og dens fastslåtte resultater - fremdeles innvende at de er helt sentrale for den aktuelle og fremtidige definisjon av og konkurranse mellom livssyn og religioner. Men dette kan bli en stadig mer forstyrrende kunnskapsløshet).

 

RELIGION OG RASISME

 

Den norske straffelov forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer som truer eller forhåner noen, eller fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, eller c) homofil legning, livsform eller orientering.

Det er her av spesiell interesse NÅR man ble opptatt av dette i vår  historieforskning. Aftenposten skriver (søndag 8. des. 2013) i en overskrift: "Rasismen i menneskets nyere historie oppstod i opplysningstiden". Her er denne avisen, som jo anser kristendommen for å tilhøre også ”vår nyere historie”, påfallende sent ute. Allerede i den romerske oldtid under de kristne keisere i det fjerde og påfølgende århundre ”oppsto” den religiøse rasismen som siden har preget de europeiske folk -  i sytten hundre år.

Aftenposten påpeker her den oppfatning  at noen medlemmer av menneskeheten har egenskaper som gjør dem mer verdifulle enn andre. Og dermed omvendt, at noen er mindre verdifulle inntil det verdiløse.

I den folkekirkelige forkynnelse kommer dette menneskesyn uhyre sterkt og utfordrende til uttrykk i kirkens offisielle og hittil grunnlovbestemte bekjennelser. Kirkens lære går som bekjent ut på at menneskene i kristendommens og kirkens religiøse fremtidsperspektiv er enten "gode" eller "onde", og at de ”onde”, i det kirken ser på som ”det evige livs” fremtidsperspektiv, skal lide den verste form for avstraffelse som mennesker har klart å utpønske: dette som kalles den evigvarende pine eller tortur.

Samtlige nevnte betegnelser er avledet av ”Kristusbegrepet” og har ikke noen positiv verdi, og i det hele tatt ingen fornuftig definerbar betydning. De må derfor - utenfor forskningens område - i vår tid betegnes som utdaterte.

 

”Kristus”, ”kristen”, ”kristelig”,  "kristendom"

 

Ordet, navnet ”Kristus” (”Den Salvede”) har som tittel et historisk innhold, som sier oss at den som bærer tittelen er en autoritær person, som i følge dens betydning vil være totalt fremmed for det vi kaller demokrati. I alle år det har vært i bruk i våre europeiske språk har det vært tittelen på eneherskere, diktatorer som har stått som suverene ledere i sine stater, og  som regel har de i sin maktutfoldelse vært preget av en ustanselig trang til å utvide makten over stadig større folkegrupper.

Denne historiske hovedperson i en av verdens største religioner, den kristen-europeiske, og som vi selv har gjort ikke bare til universets og menneskehetens øverste hersker og eneste "gud", har avgitt en uttalelse som dens tilhengere har gjengitt slik: 

”Disse fiendene mine som ikke har villet at jeg skulle herske over dem (i norsk bibel oversatt med ”som ikke har villet ha meg til konge”), før dem hit og slakt dem ned for mine øyne” (norsk oversettelse: ”hugg dem ned”  Luk. 19:27). 

Vi påpeker videre at denne herskeren i rollen som ”Jesus Kristus” i følge Den norske kirkes autoriserte kilder videre har uttalt at han skal oppfylle den ved å gjøre sine fiender til ”skammel under sine føtter”, i samsvar med sin understreking at de har ”djevelen til far”. Dualismen er ubønnhørlig hos Jesus og viser seg i en rekke bilder og lignelser fra naturen og livet.

Og han har altså omtalt dem som djevelens sønner. Som en passende straff for deres motstand og ulydighet overfor kravet om underkastelse under Jesus som folkefører og hersker, skal de tortureres ”uten ende”. Slik skal denne herskeren splitte menneskeheten som sådan, til tross for at de etter sitt utseende og sitt vesen tilhører den samme menneskeart.

Det følger av dette at også ordene, begrepene ”kristen” og ”kristelig” må betraktes som utdaterte ord i betegnelsen av det vi i dag må anse som  aktuelle livssyn i vår tids humanistiske kultur.

Det sies i dette års nye tekst i Grunnlovens paragraf 2: ”Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv”.

Uttrykket ”vår kristne arv” er ikke egnet til å brukes som navn på verdigrunnlaget i vår kultur og politikk fordi det korrekt definert inneholder forestillinger som kommer i skarp strid med den humanistiske arv. Det kristne menneskesyn er og vil alltid være basert på to uforenlige forestillinger om hva mennesket er. De sier at mennesket i sin natur, sitt vesen ikke er preget av humanistiske, demokratiske og menneskerettslige synsmåter, men at det fremstår i to motsatte, og uforenlige naturer: de ubetinget onde og de ubetinget gode.

Dette har kirkens ufeilbarlige autoritet, Jesus, uttalt så skarpt at det ikke kan misforstås. Bl.a. som nevnt: ”Disse fiendene mine som ikke har villet at jeg skulle herske over dem, før dem hit og slakt dem ned for mine øyne” (i Bibelens oversettelse: ”hugg dem ned”, Luk. 19:27).

Den kristne kirke har siden den ble til for vel et tusen år siden under sine offentlige gudstjenester ustanselig gjentatt påstandene om at dens hovedperson er kommet til vårt land fra en annen verden ved brudd på grunnleggende fysiske naturlover for menneskelivet: dets fødsel og død på vår jord. Han hevdes å ha ”stått opp” av sin grav og deretter å ha ”steget opp til himmelen”. Og at han ”derfra skal komme igjen”.

Ettersom slike brudd på de grunnleggende naturlover for menneskets liv på jorden aldri noensinne er bevist å ha forekommet, heller ikke med denne mannen fra Midtøsten for nesten 2000 år siden, er vi nødvendigvis helt og holdent henvist til å trekke den slutning at disse brudd aldri har skjedd. Dette trenger derfor intet motbevis, det motbeviser seg selv.

Har Den norske kirke løyet så lenge at den ikke våger å si sannheten?

--------------------------- 

 

23.07.2014

Andreas Edwien

Grete Ullestad

 

(Innlegget er publisert på Dagsavisen Nye meninger 24.07.2014)