Den kristne julefortellingens blendverk

Kirkens krise er også medienes krise

 

"Julens budskap er revolusjonært. Fortellingen om et barn i en krybbe i Betlehem forandret verden. Man trenger ikke å tro på Gud for å kjenne kraften i julefortellingen".

(Politisk redaktør Hanne Skartveit, VG 24. des 2013, julaften. Hun skriver tradisjonen tro sin julekommentar i kirke-kristen ånd, akkurat som året før på samme tid).

 

"Julenatten tegner en Gud som ikke sitter i en annen dimensjon fjernt fra flyktningene i Syria og alenemødrene som kjemper for å skape en best mulig jul for sine".

(Andreas Hegertun, pastor i Filadelfia-kirken, Aftenposten julaften 2013).

 

"Julens hovedbudskap er godhet og omsorg".

 (Vårt Lands lederartikkel 27. des. 2013).

 

"Pengemaktens grep er en hovedgrunn til nedgang i gudstjeneste-oppslutning i vår verdensdel".

(Erik Hillestad, Aftenposten 28. des.).

 

"Jesus ble et av verdens flyktningebarn. I Egypt finnes kirker på steder familien angivelig oppholdt seg før de kunne vende tilbake til Nasaret. Disse kirkene er del av en gammel og universell fortelling om at mennesker til alle tider har vært på vandring eller flukt".

(Prost Trond Bakkevig, Aftenposten 29. des. 2013)

 

Slike og lignende karakteristiske utsagn blir gjenfortalt år etter år i vårt offisielt kristne land. Kirkens myter og legender er blitt forkynt og hamret inn i mer enn 1700 år.

Den kristne "fortelling" går inn som klare postulater (dogmer) i permanente bekjennelser, uten noen slags motsigelser fra kirkens egne medlemmer.

Gjentakelsens monotoni i år 2013 viser at kirken er fanget i sin teologisk-ideologiske "fortelling".

 

--------------------- 

 

I kirkens dogmatikk er Jesu unnfangelse og fødsel elendig begrunnet. Jesus var galileer. Han ble født og oppvokst i Nazareth. Han og hans familie var trolig aldri i Betlehem. Intet barnemord fant sted.

Jesus var ingen flyktning, slik prost og MF-teolog Trond Bakkevig vil ha det til i sine søndagsprekener i Aftenposten. Men det er interessant at Bakkevig i Aftenposten søndag 29. des. ("Flyktningebarnet Jesus") tolker de ny-testamentlige legender bokstavlig!

Inntil "en hellig ånd" tok bolig i ham (den steg angivelig ned i form av en due) ved Johannes-dåpen, var det ingen før denne tid som mistenkte Jesus for å være "Guds Sønn" på noen som helst måte. Heller ikke hans mor.

Det finnes ingen beskrivelser av Jesu livsløp som noe naturstridig. Dette er noe ettertiden har føyet inn i evangelieskriftene.

Forøvrig: det finnes mange eksempler på mennesker som opptrer SOM OM de skulle være "forvandlet"...De forlater alt og vandrer omkring med et "budskap" de mener å ha mottatt fra en guddommelig verden. 

-------------------------- 

 

I 1972 utkom boken Den apostoliske trosbekjennelse (Gyldendal, Fakkel-serien). Boken er oversatt fra tysk. Fremtredende tyske katolske og protestantiske teologer kommenterer bekjennelsen. Boken består av 16 kommentarer til "trossetningene" i Apostolicum.

Forordet er skrevet av teolog, tidligere politiker og biskop Per Lønning. Jeg siterer ham:

 

"Er vår tradisjonelle og tilvante trosbekjennelse et fullgyldig uttrykk for kristen tro i dag? Ja og nei. Kristendommen er overbevist om å forkynne et fullbrakt verk. Gud har grepet inn i historien gjennom bestemte frelseshandlinger. Og det som dermed er utrettet, forandres selvsagt ikke. Skjedd er skjedd, og gjort er gjort. Kirken tror ikke på én sannhet den ene dagen og en helt annen den neste (...) Men vår egen måte å oppfatte på, forvandles...

Levende tro må til enhver tid ytre seg i funksjonsdyktige forestillinger. Svært meget av det forestillingsmateriale som var levende den gang, er dødt i dag. Hva så? Skal vi omskrive våre gamle trosartikler i et språk vi umiddelbart kjenner som vårt? Skal vi skrive dem om fra grunnen av?".

 

Per Lønning nevner flere enkeltproblemer Apostolicum reiser, med eksempler både fra 1. artikkel, 2. artikkel og 3. artikkel:

"Hva har benevnelsen "Guds Sønn" å si oss, når det så åpenbart ikke dreier seg om et fysisk far-sønn-forhold?"

 

Hvordan svarer dagens biskoper og folkekirke-teologer på disse spørsmål, fremsatt av Per Lønning i år 1972?

-------------------------

 

Det er nødvendig med noen korrektiver:

 

"Jeg fristes til å spørre: Er den norske presse så ufri i livssynsspørsmål at den må gå på gummisåler for å tekkes teologene og menighetene? 

Er med andre ord kristendommen også en fare for pressefriheten?"

 

(Hall Trøan Galaaen, 1978).

 

"I siste instans truer den viten som det historiske prosjekt kan kommunisere om Jesus, med å tilintetgjøre Kristus".

 

(Gitte Buch-Hansen, Ph.D. Cand. Theol, Det teologiske fakultet, Københavns Universitet).

 

"Jesus the Millenarian prophet, like all Millenarien prophets, WAS WRONG: reality has taken no notice of his imagination".

 

(Dale C. Allison: Millenarian Prophet, 1998. http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=190858&rom=MP)

 

"Det er på tide vi gjør det fullt klart for oss hvilken voldsom provokasjon den europeiske kristendom - etter at kirken i det 4. århundre grunnfestet sitt inkarnasjonspostulat - har opptrådt med, generelt overfor folk av andre religioner og spesielt mot jødene. Etter hvert rettet provokasjonene seg også mot andre semittiske folk som både etter påvirkning fra jødedommen og ut fra egne kulturtradisjoner utviklet monoteistiske anskuelser, men som nektet å akseptere, og derfor stilte seg i forsvarsposisjon mot de kristne kirkers naive, men aggressive perversjon av monoteismen i sin Jesus-apoteose.

Mot kirkens provokasjon om evig tortur for motstanderne, tok Muhammed forståelig nok den samme trussel i bruk som forsvarsvåpen.

Med vårt rasistiske Kristus-dogme blåste vi oss til opp til en langt verre og mer ufyselig form for "fariseisme" enn den vi i vårt hykleri lot som vi tok avstand fra. Mot giverne av religiøse og etiske verdier kastet vi den etiske helvetes-trusselens bombe fordi de ikke aksepterte det de med god grunn betraktet som blasfemi: våre kirkers lære om "himmelens og jordens skapers" inkarnasjon i et menneske! Her har vi europeere skrevet et av de svarteste kapitler i religionshistorien.

Som det fremgår av det jeg ovenfor har sagt, er rasismen i kirkens bekjennelse intimt knyttet til forestillingen om at Jesus i egenskap av "Kristus" er både fysisk og psykisk et overmenneske. Den går ut på at han eksisterte på forhånd som "født av Faderen før alle tider", dvs. før han "steg ned fra himmelen, ble kjød av jomfru Maria og ble menneske". Kristendommen betrakter ham derfor som et vesen fra en annen verden enn vår, et inngrep i menneskehetens historie og et sensasjonelt brudd på dens lover.

Han er - forlanger og postulerer kirken og dens teologer - en absolutt og definitiv "åpenbaring av Gud", og atskiller seg derfor fundamentalt fra andre religionsstiftere og deres forhold til sin historie og sitt religiøse miljø".

(Andreas Edwien: Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser, Pax Forlag 1965, forord i bokens 5. opplag 1995).

 

 

KIRKENS OG MEDIERS INFANTILISERING AV DET NORSKE FOLK

 

Mediespaltene i julemåneden var fylt opp av pludrende TV- kjendiser, artister, idrettsstjerner og kongelig stoff. Den kristne julehøytiden er heltedyrkelsens tid. Slik medier bruker profilerte kjendiser i håp om å øke opplagstallet, slik trenger også kirken kjendiser til å hjelpe seg (for å hindre medlemsflukt).

Hva enten Den norske kirke vil være en underholdningsarena, en konsertsal, en varmestue for ensomme og fremmede, en sosialsentral eller politisk aktør, har den spilt seg helt ut av religionsfeltet. Vi har nok av andre sosiale og kulturelle arenaer å oppsøke, om vi skulle ha slike behov og ønsker.

Verken etisk-åndelig eller intellektuelt har Den norske kirke (nå: "Folkekirke") noe å tilføre det moderne menneske.

Våre offentlig medier har i desember måned dynget oss med kirkens sentimentale "julefortellinger". Vi er blitt servert en stor dose med lidelseshistorier, barmhjertighetsgjerninger, heltehistorier og personlige bekjennelser.

 

Dog - ingen menneskelige tildragelser må overstråle lyset fra "den hellige familie" på Betlehemsmarkene...Mytologien om  gudefødersken Maria ("tjenerinnen", eller med et moderne ord: "surrogat-moren") og Jesusbarnet blir gjentatt og gjentatt fra år til år. Josef forstyrrer bildet, men også han er av kirkens teologer i vår tid oppstilt som et "modernisert" mannsideal (moderne teologer dikter opp ville historier/fortellinger om Josef).

 

Jfr. TF-teolog og professor Notto Thelles bok: Jule-evangeliet etter Lukas, Kom Forlag 2012. Mer glanset og idealisert kan vel knapt "juleevangeliet" framstilles av noen teolog i vår tid: "Som et smykke, egnet til å ligge fremme gjennom adventstiden og julehøytiden".

 

Se også her

http://www.hannenabintuherland.no/?page_id=2716 

 

Jeg henviser også til Vårt Lands fire siders prekenutlegninger og ville fabuleringer mandag 23. des. 2013: "Før høytiden". Den såkalt "journalistiske metode" Vårt Land har innført i denne faste ukentlige spalte ("Tekstverkstedet") er en fornærmelse mot all kritisk journalistikk og seriøs bibelforskning.

Avisens journalist og den høyst ortodokse pastor (Per Eriksen) har her publisert to prekener, for BÅDE julaften OG 1. juledag, med de betegnende titler: Julens lys og Julens mørke.

Dualismen lys - mørke er fundamental i den kristne tanke- og billedverden.

Så vidt jeg husker har Levi Fragell i Vårt Land uttalt seg meget fordelaktig for Per Eriksen, pastor i nevnte avis OG i en frikirkemenighet i Fredrikstad.

 

På Verdidebatt nå nylig skriver Fragell følgende: 

"Dessverre er trosbeviset etterhvert blitt det sentrale element i den ekspansive del av både den lutherske og reformerte kirke, etterat den filosofisk pregede og reflekterte kristne trosdimensjonen hadde fått en anstendig status ved teologiske læresteder. Dette var et livssyn også vi ateister kunne forholde oss til på saklig vis, idet vi kunne stille oss agnostisk til den ukjente virkelighet og uendelighet".

"Jeg kan føle et nærmere fellesskap med enkelte liberale teologer enn med enkelte medlemmer av mitt eget forbund".

 

----------------------- 

 

Papiravisene har som sedvanlig i desember måned åpnet sine spalter på vidt gap for kirkens selvtilfredse godhetstyranni: dens skamløse monopolisering av "godhet" og "omsorg". Alt dette (kristelige) føleriet utfolder seg innenfor den mer eller mindre uttalte rammen av en helt alminnelig fødselsbegivenhet for ca. 2000 år siden. Der og da stanset historiens hjul - for den kristne kirke! 

Slik står tiden stille også i Den norske kirke. Den er forstenet og ubevegelig, slik dens autoriserte dogmer har vært det i 1700 år.

Den katolske messe OG den lutherske gudstjeneste som NRK fjernsynet overførte julaften og 1. juledag var kav ortodoks i sitt innhold og budskap. Alle som ventet på overraskelser fra Peterskirkens midnattsmesse, måtte bli skuffet. Den aldrende pave fremsto svak, trett og uinspirert (han måtte støttes ned trappen).

Utgangsprosesjonen var et selsomt syn: en sliten pave med bispestaven i den ene hånden og Jesus-dukken i den andre armen.

Også dåpsseremonien i NRK's fjernsynsoverførte (lutherske) gudstjeneste 1. juledag er verdt en kommentar. Dåpsbarnet var tydelig neddopet. Med lukkede øyne lå det påfallende slapt og ubevegelig i mors armer gjennom hele dåpsseremonien. En helt unaturlig stilling for et spebarn! Da NRK's kamera etter dåpsritualet sveipet over benkeradene, lå dåpsbarnet i samme ubevegelige stilling.

 

 

DEN "FOLKELIGE" pave Frans  

 

Den nye paven oppdaget plutselig verdien av å være folkelig og jovial, og møtte da begeistrede fotografer og journalister. På forholdsvis kort tid har han falt ut av den gamle paverollen, og han har åpenbart store vanskeligheter med å knytte disse to roller sammen.

Sannsynligvis må pave Frans før eller siden ENTEN trekke seg tilbake til den opphøyde posisjon vestens (autoritetstro) katolikker gjennom tidene har beundret ELLER akseptere "nedbyggingen" av hans autoritet og hellighet.

Hvis pave Frans ikke ble ansett å være "bedre enn andre", ville selvsagt ikke verdenspressen - som også norsk presse - unisont ha publisert hans enkelthandlinger som noe enestående.

Vi alminnelig dødelige og ufullkomne mennesker trenger ingen kameralinser for å vise omtanke for våre medmennesker. Hver eneste dag viser mennesker omsorg for syke, fattige og fremmede. Folk flest trenger verken den asketiske Jesus fra oldtiden, eller en katolsk selvutslettende asket fra middelalderen (Frans av Assisi) som ideal for å handle rett og godt i forhold til sine medmennesker, eller i forhold til sine elskelige barn.

(For mange barn og unge har Den katolske kirke - også institusjoner drevet av protestantiske kirkesamfunn - vært et farlig sted å oppholde seg).

Pave Frans er nok heller ikke så "tilgivende" som norske aviser vil ha oss til å tro. Og lik de fleste kristen-troende er paven mer opptatt av det ufødte liv enn av det fødte liv.

 

Kirkehistorien gjennom 1700 år forteller oss at de kristne kirker ikke har hatt store bekymringer for tortur og dødsstraff. Så vidt jeg vet: barnet ble ikke skånet!

Det står ingen steder at de kristne korsfarernes myrderier gjennom flere århundrer beskyttet barnet. Barn ble utryddet sammen med sine familier - og hele landsbyer - under den katolske Inkvisisjonens massakrer gjennom middelalderens århundrer i det kristne Europa. Barn ble brent på heksebål, også etter Reformasjonen. Barn ble plassert i gapestokk i det luthersk-protestantiske Danmark-Norge. Barn ble myrdet i nazistenes gasskamre for bare 70 år siden, midt i det kristne Europa.  

De menneskelige lidelser den kristne kirke gjennom mer enn 1700 år har forårsaket ligger hinsides vår fatteevne. Den ondskap og brutalitet den kristne kirke har utfoldet gjennom årtusener er så grusom at kirken gjør alt hva den kan for å "fortrenge" den.

La oss ikke glemme: i det dypt kristen-kulturelle USA er "flertallet av konservative kristne på den politiske høyresiden talsmenn FOR bruk av dødsstraff. De forstår dette som uttrykk for Guds vilje".

Jeg kan ikke erindre at "kristne europeere" (kristne europeiske kirkesamfunn) i vår tid har gått i demonstrasjonstog mot dødsstraff i USA, men de har mobilisert meget sterkt MOT både abort og homofili. 

Se her hvordan avisen Vårt Land i år 2014 vinkler dette tema:  

http://www.vl.no/verden/gud-er-den-endelege-dommar-eg-er-klar-betjent/ 

En grundig gjennomgang av dødsstraffens historie finner vi i Erik Hollens bok Død og pine. Dødsstraffens historie i Vesten, Pax Forlag 2004.

(Jfr. også boken Nyere norske kristenretter, 2009, som omtaler de kristenrettene som ble til i tiden 1250-1300:

"...en lov som regulerte kirken, dens eiendommer, kirkens menn og verdslige menneskers religiøse liv...bestemmelser om alle viktige hendelser i et menneskes liv, som fødsel, dåp, konfirmasjon, forlovelse, hvem som får gifte seg, bryllup og begravelse, og alle folk i landet måtte innordne seg disse bestemmelser. De eldste kristenrettene er fra tiden etter at Norge ble kristnet av Olav den hellige..."). 

 

 

DEN KRISTNE BØDDEL

 

Hvordan bøddelyrket artet seg på 15-1600-tallet i det kristne Europa har vi nå fått godt innsyn i gjennom dagbok-opptegnelsene til Frantz Schmidt, som virket som bøddel gjennom hele 40 år, bl.a. i Nürnberg.  

http://snl.no/N%C3%BCrnberg%2Fhistorie 

 

Frantz Schmidt førte lister over henrettelsene.

"Tortur var et håndverk...Frantz beskriver selv hvordan han gikk i gang med avhørene så snart myndighetene hadde utpekt en mistenkt. Offeret ble kastet i fengsel og plassert i torturkammeret...Blant overtalelsesmetodene var tommeskruer, såkalte "spanske støvler" (beinskruer) og ild. Det siste gikk ut på at brennende fakler ble holdt under den tiltaltes armhuler. Hvis forbryteren strittet i mot, kunne bøddelen også ta frem strekkbenken...

Gjennom hele forhøret vurderte Frantz hvor mye tortur den tiltalte kunne tåle, og hva som var passende for å tvinge frem en tilståelse. Etter domfellelsen sto han for straffen, enten det dreide seg om henrettelse, vansiring, pisk eller forvisning".

 

"En bøddel ble først og fremst bedømt etter sin evne til å hogge hodet av noen...alle forbrytere fikk skreddersydd straff. Det var ikke tilfeldig om en dømt kriminell ble slukt av flammer eller druknet i en innsjø. Det kom an på forbrytelsen...

Bålet ble samfunnets straff for forbrytelser som ble sett for spesielt avskyvekkende og nedbrytende, f.eks. hekseri og homofili...Radbrekking (hvert bein i kroppen ble knust) ble påført gjengangerne i rettssystemet. Drukning i striesekk var en mye brukt straff for kvinnelige forbrytere. Dette avløste levende begravelser som den vanligste straffemetoden for kvinner...".

"Halshogging krevde spesielt mye øvelse. Hver bøddel fikk laget sitt eget sverd...Noen var prydet med religiøse bilder av f.eks. Kristus eller Jomfru Maria".

(Illustrert Vitenskap Historie 5/2014).

 

Frantz Schmidt kalte de dømte for "gudløse" og "perverse". En av dem som ble dømt for tyveri og henrettet ved henging, blir av bøddelen omtalt slik:

"Han ville verken be eller si et par ord til Gud eller uttale Kristi navn. Han falt om nær galgen som i et anfall av smerte. Han var en gudløs mann".  

Det fortelles at bøddelen Frantz Schmidt i 1611 måtte hogge hele tre ganger før han fikk skilt hodet fra kroppen (han var da i 50-årene og fysisk svekket under henrettelsen av en kvinne som var dømt for utroskap og incest).

 

 

"JORDENS STØRSTE UNDER"?

 

Etter at kirke og medier i fellesskap i julemåneden har infantilisert det norske folk, dvs. behandlet oss som enfoldige, umyndige barn, er det på tide å ta i bruk den kritiske refleksjonsevnen vi alle er utstyrt med.

Tilstanden i norsk presse er bedrøvelig. Under kirkens høytider tillates ingen kritiske røster å overdøve dens infantile "budskap". Alminnelig logikk, tanke og fornuft - den kritiske refleksjon - blir satt helt til side. Vi blir bedøvet med subjektive følerier, synsinger og bekjennelser

Utad snakker kirkens menn og kvinner mye om omsorg for de fremmede, lidende og ensomme, men innad dyrker de sin egen kristelige "lykke" og "selvtilfredshet". Og den er av en ganske annen art enn den menneskelige!

Det blir påstått at oldtidsprofeten og dommedagspredikanten Jesus (fra det "hedenske Galilea") endret verdenshistorien, og at han er historiens viktigste person. 

Autoritetsdyrkelsen når nye høyder i våre dager: direktør ved Fredsforskningsinstituttet (PRIO), Kristian Berg Harpviken, har i fullt alvor lansert pave Frans som en verdig kandidat for årets Nobels Fredspris. Man må bare "gni seg i øynene" over Harpvikens begrunnelse og resonnement.

Hva konkret skulle så pave Frans ha prestert i fredens og nedrustningens tjeneste for å fortjene Nobels Fredspris? Svulstige (uforpliktende) taler/prekener OG pavens velsignende hånd?  

http://www.vl.no/samfunn/pave-frans-far-arets-nobelpris/

Man må selvsagt være kristen for å fremme en slik uverdig kandidat. Men PRIO er for lengst skandalisert, så dette  (sjokkerende) utspillet fra Harpviken føyer seg bare inn i et velkjent mønster. Det handler ikke bare om PRIOs grunnlegger, Johan Galtungs antisemittisme, men om hvor mange kristne "forskere" (ikke så få med kirkelig-teologisk bakgrunn) som er tilknyttet PRIO. Kristen filosof ("Filosof av Guds nåde", i følge Vårt Land), søndagsskolelærer og skribent i Vårt Land, Henrik Syse, er en av dem.

På NRK's nettside finner vi en lang rekke (propagandiske) pave-vennlige innlegg. Se serien av (ukritiske) innlegg her:  

http://www.nrk.no/sok/index.php?site=default_collection&client=default_frontend&output=xml_no_dtd&filter=1&num=10&type=html&q=pave+Frans&btnG=S%C3%B8k

På nyåret (2014) publiserte NRK et meget tendensiøst innlegg, hvor paven smilende er avbildet med et "lam rundt nakken"

http://www.nrk.no/verden/lammet-som-smeltet-pave-frans-1.11456072 

Bakgrunnen var pavens besøk i "en levende julekrybbe i utkanten av Roma", under Helligtrekongersdag 6. januar:

"Bildene, som er noen av de mest bedårende (!) tatt av pave Frans, vil sikkert bidra til å ytterligere styrke populariteten til paven fra Argentina".

(Det er så man knapt tror hva man leser).

Dagsavisen, Arbeiderpartiets hovedorgan, brakte 31. des. artikkelen: "Tilgir der forgjengerne fordømte".

http://www.dagsavisen.no/verden/tilgir-der-forgjengerne-domte/ 

Jeg spør: hvem eller hva er det pave Frans tilgir? Og hvilket mandat har pave Frans for å tilgi menneskenes "synder"? Hvem har begått slike forbrytelser eller "synder" at de fortjener pave Frans' tilgivelse?

Snakker vi om hans forgjengeres maktutøvelse og overgrep gjennom 1700 år? Er det Den katolske kirkes historiske forbrytelser pave Frans tilgir?

(Den tyske kritiske kirkehistoriker Karlheinz Deschner har i en serie på ti voluminøse bøker dokumentert kirke-kristendommens "kriminalhistorie").

Nåværende pave Frans - tidligere erkebiskop og kardinal - har en like sterk (ideologisk og teologisk-dogmatisk) interesse som sine amoralske forgjengere på "den hellige stol" i å tåkelegge historien.

http://no.wikipedia.org/wiki/Kardinal 

Interessant nok: ingen pave har på så kort tid helgenkåret så mange, nærmere 500 personer. Om 2-3 måneder blir også pave Johannes Paul II helgenkåret. "Helgenene" blir gjort til overmennesker! Millioner på millioner av mennesker (endog høyt utdannede mennesker) blir manipulert til å dyrke og ære disse helgener.   

 

http://www.katolsk.no/nyheter/2013/04/nytt-mirakel-godkjent-helligkaring-av-johannes-paul-ii

http://www.dagen.no/2013/09/30/kristenliv/pave_johannes/pave/mirakel/170637

 

(Majoriteten av norske aviser har i høy grad bidratt til tåkelegging og persondyrkelseikke til nøktern opplysning og sannferdighet om paven og paveinstitusjonens historisk-faktiske maktutøvelse gjennom 1700 år).

------------------------------- 

 

I disse dager meldes det at FN's komité for barns rettigheter - i en "knusende rapport" - stiller Vatikanet til ansvar for de grove forbrytelser Den katolske kirkes barneovergripere har utført gjennom flere årtier.

I denne rapporten får Vatikanet "svært hard kritikk for unnfallenhet mot sexovergripere i egne rekker, og det uttrykkes også sterk bekymring for at Vatikanet ennå ikke har erkjent hvor grove forbrytelser det er snakk om".

 "Aldri tidligere har Vatikanet fått så hard kritikk fra FN i kjølvannet av overgrepene som har rammet barn i både Europa, USA og Latin-Amerika".

Pave Frans' folkelige og avvæpnende smil er avløst av alvor og bekymring. Det er det god grunn til!

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/paven/artikkel.php?artid=10121669

Det er et godt tegn at Vatikanstatens (maskuline) lederskap - regjering - og de kristne kirker i sin helhet, i det internasjonale samfunn ikke lenger nyter immunitet mot verdenssamfunnets moralske fordømmelse OG rettslige forfølgelse.

De kirke-kristne maktinstitusjoners (lære)autoriteter har inntil dag gjemt seg bak "kirkens læresetninger" og "Korset": Det hellige kors, Den hellige "Kristus", Den hellige skrift, Den hellige kirke, Den hellige bekjennelse, Den hellige stol, Den hellige far...for ikke å glemme "hellig krig".

De har åpenbart ment at de med henvisning til sin (kirkelige) bekjennelse, teologi og lære var og er uangripelige, hevet over denne verdens innsyn og kritikk. 

"Rettferdiggjort", kanskje? "Helliggjort"?  

Det er verdt å merke seg at kirkeledere, prester og teologer gikk fri under Nürnbergprosessen 1945-46. Det var kun "fremtredende politiske og militære ledere i det nazistiske Tyskland" som ble stilt til ansvar i dette rettsoppgjøret. 

Ingen kirke-kristne ledere ble stilt til ansvar, som medskyldige! Kirkeledere, prester og teologer som gjennom generasjoner hadde pisket opp jødehatet, gikk fri.

--------------------  

 

Det forholder seg slik i virkelighetens verden - utenfor Vatikanet og klostermurene - at folk flest daglig praktiserer godhet og omsorg for medmennesker ("vår neste"): barn/familie/venner/kolleger/naboer...  

Vi trenger ingen belæringer fra de kristne kirker for å forstå hvordan vi skal oppføre oss anstendig og solidarisk med våre medmennesker. Tvert om kan vi si det slik: det er de kristne kirker som trenger moralsk og etisk-rettslig oppdragelse og undervisning av det sekulære samfunn.

Jesus endret ikke verdenshistorien! Ingen pave fortjener fredsprisen!

Derimot kan man si at den romerske (keiser)kirkes vedtak i Nicæa år 325 og de senere århundrer, de påfølgende årtusen fikk skjebnesvangre følger for folk, nasjoner og kulturer over hele verden. De som ikke bøyet kne for den kristne kirkes guddommelige imperator og hans jordiske representanters imperialistiske fremstøt verden over, ble (og blir) truet med de verste voldstrusler på liv og helse.  

Jesu fødsel blir i kristne kretser kalt "jordens største under". Det foreligger en bok, skrevet for elever ved kristne videregående skoler, med tittelen: Jordens største under. Historien om kirken (Lunde Forlag 2009).

Se forøvrig det snurrige innslaget nedenfor, hvor den kristne autoritetsdyrkelsen er manifestert i en gigantisk statue (vekselvis kalt "Jesus" og "Kristus"). Det kirkelige dogmets postulat, Jesu fysiske person, er så viktig at endog hans fingre må være med.

Skal denne mannsfiguren, den kristen-europeiske mannsguden, være verdens og universets skaper, (eneste) hersker og dommer? Imperator? Verdens Herre, Konge og Frelser? "Gud selv"?

For en vanvittig tanke! For et hovmod! For en maktdemonstrasjon!

http://www.aftenposten.no/kultur/Lynnedslag-tok-Jesus-statuens-finger-7438323.html#.UtpTM0HKzrc

Slik er den kristne kirkes oppblåste selvbilde!

 

Vi forstår da hvorfor dens uhyrlige (forbryterske) voldshistorie gjennom 1700 år blir forbigått i taushet i den kirke-kristne "diskurs": intet forstyrrende ubehag kan eller må forbindes med "jordens største under".  

I de fleste kirkelig-teologiske historieverk er kirkens voldshistorie "sensurert", også i pensumlitteratur ved Høyskoler som utdanner fremtidige lærere i RLE-faget (nå: KRLE. Vi forstår, som noen skribenter har antydet, at K-en i kristendom er ment å demonstrere at kristendommen står over og/eller utenfor religionsbegrepet og religionsfamilen).

Store deler av kirkens historie er en historie om kynisme, umenneskelighet, terror og systematisk, kalkulert maktutøvelse. Interessant nok: med Jesus som forbilde!

Hans overjordiske "idealstat" var da heller ikke verken human, rettferdig eller demokratisk (jfr. evangelieskriftene i Det nye testamente).

Det man kan og bør reflektere over er hvordan denne repressive og høyst verdslige, politiske maktinstitusjon - den kristne kirke - har kunnet bestå i mer enn 1700 år.

------------------------

 

Norsk statskirkelig og/eller folkekirkelig presse finner åpenbart liten grunn til å opplyse leserne om det historisk-faktiske grunnlaget for den "statsreligion" - LÆRE - vi alle (i dag: ca. 75% av den norske befolkning) gjennom flere århundrer er blitt tvangsdøpt og indoktrinert til.

Av en merkelig grunn finner ikke våre toneangivende papiraviser det viktig å informere leserne (almenheten) om tankeinnholdet ("verdiene") i vår overleverte dogmereligion: KRISTENDOMMEN! 

Påfallende er at (papir)avisenes interesser synes å samsvare godt med Den norske kirkes interesser. Kirke og medier har for en stor del spilt på samme lag helt siden 1960-årene.

Dagbladets evige gjenganger i spaltene, artist og folkekirke-prest Bjørn Eidvåg, passer meget godt inn i avisens libralteologiske profil gjennom mange tiår (det samme kan man si om NRK). 

Er det mangel på fantasi som gjør at denne personen, på ny og på ny, trettende og forutsigbart figurerer i Dagbladets helgebilag? Avisens redaksjon får øyensynlig aldri nok av mannen, men la oss lesere få slippe Bjørn Eidsvågs pludringer og bekjennelser.

Også den såkalte "Snåsamannen" samt kongehuset figurerer ustanselig i Dagbladets "bilag" ("ukeblad"). Avisens gigantiske fotografier av sjakkmesteren Magnus Carlsen tett opp under julehøytiden 2013 var virkelig ekstraordinær. Hensikten var åpenbart ikke å stimulere leserne til oppøving av den logiske tenkning.

Folkekirkepresten Einar Gelius dukker også opp i visse medier med jevne mellomrom, som i Dagsavisens lange portrettintervju julen 2013. Nå ved påsketider har han dukket opp igjen med sine bekjennelser. Presten Gelius fremfører sitt "budskap" med velkjent patos, sentimentalitet og melodrama. Bøkene hans er så lettleste, overflatiske og "lettbeinte" at vi må anta at de appellerer mest til kirkens konfirmanter.   

Vi venter bare på den "skap-kristne" Per Fugelli, som siden julen 2012, hvor han ble intervjuet og portrettert i NRK og i 4 -5 papiraviser, har vært medienes yndling ved kirkens store høytider.

Fugelli insisterer stadig på at han er en "ikke-troende", men hans helsides Jesus-preken i Vårt Lands pairavis 2. august 2013 kunne bare vært skrevet av en servil (kristen) Jesus-dyrker. Ingen ærlig og sannferdig ateist, agnostiker eller fritenker kunne ha latt trykke en slik mildt sagt sjokkerende "Jesus-preken" i Vårt Lands papiravis. Fugellis autoritetdyrkelse er her  pinlig at den (nesten) overgår libealteologenes vulgære, historieløse og lettsindige glansbilde-Jesus.

Og ellers forventer vi intet annet fra medienes "påskebilag" enn de sedvanlige fordummende og bedøvende innslag: kjendis-portretter, heltehistorier, litt sykdomsprat, sex- og samlivsråd, kriminalhistorier, tilberedning av påskelam og påske-quiz...

 

 

GRUNNLOVSUTVALGETS FORSLAG  

 

La oss håpe at den seriøse presse i Grunnlovsjubileet 2014 har mot, dristighet og intellektuell redelighet til å informere om - og debattere - Grunnlovsutvalgets (umulige!) forslag til endringer i §2 og §16.

 

"Regler for endring av Grunnloven fastslås i §112.

Det er stortingsrepresentantene som legger frem forslag til grunnlovsendringer, men grunnlaget for forslaget kan komme fra andre.

Forslagene må legges frem i ett av de tre første årene i en stortingsperiode. Forslagene blir deretter behandlet i første, andre eller tredje storting i neste periode. Endringer i Grunnloven behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen og vedtas i Stortinget i plenum.

Grunnlovsendringene må vedtas med et 2/3 flertall, og 2/3 av representantene må være til stede når vedtaket fattes. Grunnlovsforslagene legges frem som et dokument for Stortinget (Dokument nr. 12)".

Det er forbausende at Grunnlovsutvalgets forslag av Den norske kirke er blitt utlagt som et endelig stortingsvedtak. Det er det selvsagt ikke!

Troende katolikk, statsviter og medlem av Grunnlovsutvalget, Janne Haaland Matlary, har mye å svare for (leder av utvalget, den lutherske teolog Inge Lønning, døde mars 2013).

Se Matlarys foredrag i Ås kommune om "grunnlovens nye paragraf § 2 - om statens verdigrunnlag".

http://www.as.kommune.no/grunnlovsjubileet-program-2014.5290977-297735.html   

Voksne, myndige borgere av den norske (demokratiske) stat har rett og krav på å bli informert om alle sider ved den såkalte "Folkekirkens" evangelisk-lutherske lære.

Da må selvsagt innholdet i læreskriftet Confessio Augustana (CA) gjøres kjent for almenheten, og i særdeleshet for alle som omfattes av den såkalte "Folkekirken"!

I all stillhet skal Stortinget 13. mai stemme over endringer i Grunnloven, inkl. forholdet mellom stat og kirke. Vi ser mønsteret ganske tydelig: den såkalte "Folkekirke" ønsker ingen demokratisk debatt i våre offentlige medier om tankeinnholdet i den evangelisk-lutherske lære!

"Helvetesdebatten" på NRK's nettside for kort tid tilbake ble brått avblåst, både fra kirkelig-teologisk hold, NRK og fra HEF. En liten gnist ble raskt slukket! Det samme kan sies om Kirkemøtets famøse homofili-problem. Våre toneangivende papiraviser har plutselig lagt debatten "død" (rett før påskehøytiden!). Bare i den kristelige dagsavisen Vårt Land surrer og går denne interne meningsløse debatten.   

Hvem trekker i trådene?

I påskehøytiden kunne vi registrere at Vårt Lands papiravis OG NRK's nettside - på samme tid - fokuserte på én enkelt prests frafall og tilbakevending til Den norske kirke. Han mistet troen - og fant den igjen! Et gammelt innlegg fra denne (statskirke)presten på NRK's nettside julaften 2013 ble av en merkelig grunn hentet frem fra NRK's arkiv og plassert på forsiden gjennom hele påskehøytiden - parallelt med Vårt Lands store oppslag om den samme prest onsdag før skjærtorsdag.

 

http://www.nrk.no/ytring/en-troslos-prests-bekjennelse-1.11434682

http://www.vl.no/helg/takker-sjefsateist-for-troen/

 

Pressen er ganske ufri og må tenke seg om. Leserne får et dårligere tilbud og opplever en innskrenking av den frie debatt. Dagsavisen er kanskje et godt og aktuelt eksempel.

Ved oppkjøpet av kapital fra sjefredaktør i Vårt Land (Mentor Media), er det små utsikter til nytenkning i Dagsavisen. Men Hege Ulstein holder forhåpentlig stillingen.   

 

"Påsken er ‘tøffere’ enn julen, den treffer oss mer i samvittigheten og frykten", skriver Vårt Land i påskeuken.

Nei, påsken treffer oss ikke i det hele tatt! Det gjør heller ikke ordinert teolog - "forkleaksjonisten" og "lammelårblogger" - Ellen Hagemans innlegg på Verdidebatt, NRK's nettside og i Aftenposten.

http://lammelaartanker.wordpress.com/2014/03/15/raushet-my-ass/

 

 

"DE HELLIGES SAMFUNN":  SJELSRASISME  

 

For den kristne er den egentlige lykke ikke primært knyttet til menneskelivet, men til fellesskapet av "de helliges samfunn" (jfr. Den apostoliske bekjennelse som hver søndag fremsies i de fleste gudstjenester).

Medlemmene av dette syndfrie ("raserene") samfunn er angivelig bundet sammen ved vann, en hellig ånd og blod. Ved å spise Jesu legeme/kropp/kjøtt og drikke hans blod blir de "ett i Jesus Kristus". De blir renset og gjort fullkomne "i Kristus". De er rettferdiggjort, i henhold til evangelisk-luthersk lære. Som sådan betrakter de seg høyt hevet over oss andre "syndige" (ufullkomne) og dødelige mennesker. 

De er "i verden, men ikke av verden". De er "utvalgt", vi andre er "fordømt". De er "lysets Sønner" ("Guds barn"), vi andre er "mørkets Sønner" ("Satans barn").

De har en sjel som skal leve i evig salighet (frikjent under DOMMEN, i følge "rettferdiggjørelseslæren"), vi andre har enten ingen sjel, eller en sjel og et legeme som skal tortureres evig, fysisk og/eller psykisk.

Slik er den kristne DUALISME, det vi med god grunn også kan kalle "religiøst apartheid" eller "religiøs-sjelelig rasisme". Denne går langt dypere enn den biologiske rasisme: den er EVIGVARENDE!

http://home.online.no/~edwien/rasismen.cfm 

 

Jfr. Edwiens kap. II/4: "Jesu uholdbare dualisme: læren om to sjele-raser" i boken Dogmet om Jesus, Pax Forlag 1965, 5. oppl. 1995.

Jeg siterer:

"Læren om  to sjeleraser" dreier seg om en slags sjelelig "rasisme". Jesus trakk skillet skarpt og uten nyanser av betydning; der var to menneskearter, en god og en ond, og denne splittelsen gikk for ham så dypt at han gav den gyldighet for selve det "evige liv" han forutsatte etter døden (Mt. 12:33-35, 25:46).

Når Jesus talte om gode trær som skulle bevares og dårlige trær som skulle hugges ned, om hvete og ugress, om god og dårlig fisk, om "får" som skulle skilles fra "bukker", så siktet han nettopp til dette skarpe skillet mellom mennesker (Mt. 7:17-19, 12:33, 13. kap. 25:31 flg.).

De gode var "gudens sønner" og skulle bli borgere i hans rike, de onde tilhørte gudens motstander, Satan, Djevelen, og var derfor uten håp, uforbederlige, og skulle bl.a. utsettes for Gehennas tortur.

(Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene, 1979)

 

 

EVANGELISK-LUTHERSK LÆRE

 

De lærde (lutherske) teologer er innbyrdes noe uenige om hvilken evige skjebne vi ikke-kristne skal lide. Emnet er stadig gjenstand for perverse spekulasjoner ved de teologiske fakulteter, dvs. innenfor det akademiske samfunn (ja, også i disputaser). 

Kristne prester, teologer og forkynnere er for en stor del enige om at vi skal straffes for vår vantro og gudløshet, men de er uenige om straffens art (eller om "hvordan man forkynner det", i følge Vårt Lands journalist Åshild Mathisen på Verdidebatt). 

Noen synes problemet er så ubehagelig at de (ansvarsløst) overlater det til "Gud selv" ("Den skjulte Gud"?), i full tillit til at "Guds" dom og straff vil være rettferdig (selv om det ikke eksisterer noen objektive kriterier - ingen straffelov -som grunnlag for denne fremtidige rettergang i det hinsidige liv).

 

 

DIALOG ELLER KONFRONTASJON?  

 

Noen av oss kritikere undres litt over Levi Fragells siste tråd på Vårt Lands verdidebatt, hvor han hyller Gunn Hild Lems (folkelige?) "religionskritikk". Boken er etter mitt syn like "ullen" og uvitenskapelig som den forgående bok i samme skriftserie ("Ytringsfrihet"), skrevet av den like tvetydige blogger Bjørn Stærk.

Stærks bok har ingen litteraturliste. Lem har en "Kildeliste", om enn svært begrenset og ufullstendig. A. Schweitzers epokegjørende bok figurerer ikke på listen. Ingen religionskritiske kilder før 1900-tallet er oppgitt. Tatt i betraktning det avgrensede tema: hvorfor har Lem oppgitt boken "Kjetterbibelen" (2007), og ikke Humanists bok fra 1985: "Tenk selv!"?

Ingen av bøkene har innholdsregister, og de er derfor svært uoversiktlige. Vi finner ingen noter.

Jeg spør meg selv: hvorfor har HEF og Humanist Forlag plukket ut to "bloggere" - uten faglig kompetanse - som forfattere av så store og alvorlige tema som "Ytringsfrihet" og "Religionskritikk"?

Jeg for min del tror "folk flest" søker saklig, uavhengig og historisk-faglig opplysning, og derfor er jeg sterkt i tvil om hvorvidt disse to faste skribenter i den kristelig-borgerlige avisen Aftenposten (Bjørn Stærk på nettavisen og Gunn Hild Lem i papiravisen) har noe å tilføre almenheten. 

Noen stor debattaktivitet rundt disse to bokutgivelser har jeg ikke registrert (heller ikke på Fri Tankes nettside). Det er snarere likegyldighet (eller mild overbærenhet) enn engasjement som kjennetegner mottakelsen av disse to bøker.

At Levi Fragell i sin kommentar 24. febr. 2014 på samme tråd ("Imponert og takknemlig") takker MF-teologen Hallvard Jørgensen for hans kommentar av "høy faglig og etisk kvalitet", er for undertegnede helt ubegripelig.

Personlig har jeg langt mer sympati for Robin Tandes ærlige og direkte konfrontasjon med Den norske kirkes stadig autoriserte bekjennelse og teologi, og med dens ledere, lærere og forvaltere. Han er etter min oppfatning langt "snillere" mot sine meningsmotstandere enn de fortjener, men han får samtidig godt fram sentrale og prinsipielle problemer i kirkens bekjennelse og teologi.

MF-teologen Hallvard Jørgensens kommentarer på denne tråden er meget interessante - for ikke å si avslørende. Det er godt at vi nå har fått en ordinert teolog fra MF i tale om denne "skampletten på vår åndskultur". Jeg håper mange av Verdidebatts (kritiske) lesere nøye studerer Hallvard Jørgensens kommentarer.  

Jeg har stadig vanskelig for å forstå hvorfor human-etikere og ateister heller ytrer seg i en kristelig dagsavis som Vårt Land, og ikke i HEF's egne publikasjoner. Debattaktiviteten på "Fri Tankes" diskusjonsforum er sørgelig lav og intetsigende. Hvorfor HEF ikke makter å engasjere medlemmer og lesere i "religionskritiske" spørsmål, bør kanskje bli et debattema i seg selv? 

(Jeg finner det interessant å påpeke det noe pussige fenomen, at "0 kommentarer" er ganske gjennomgående både på Fri tankes nettavis OG på Bjørn Are Davidsens blogg).   

Jeg har forstått det slik at det i HEF (også innenfor den internasjonale Humanisme: IHEU) eksisterer to gjensidig ganske uforenlige holdninger til kirkens teologi: DIALOG eller KONFRONTASJON?

I Sverige har denne uverdige kontrovers (ufattelig nok: "den religionskritiske linjen") ført til en splittelse av "Humanisterna" i to forbund. Utbryterne er, lik den "folkekirkelige" teologi, opptatt av om de STØTER FOLK BORT...De argumenterer på samme måte. Det er ikke til å tro!

(Jeg spør: har HEF i Norge større kustus på sine medlemmer? Fravær av kritisk debatt på HEF's nettsider kan tyde på det).

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9017

 

"Den religionskritiske tonen deres støter folk bort, og gjør humanismen mye smalere enn den faktisk er. Derfor ønsket vi å danne et nytt forbund".

"...det er mange personer i toppen hos Humanisterna som står hardt på den religionskritiske linjen. Dessuten har mange av de mer dialogvennlige medlemmene i Humanisterna meldt seg ut i det siste. Vi mener det er bedre å danne et eget forbund, enn å prøve å endre Humanisterna". 

-------------------------   

 

Her til lands kan vi spørre: hva har skjedd med det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalgets innstilling, som vel kan betegnes som "religionsdialogens" bauta?

Noen "Religionskritikk som sivilisasjonens medisin" (jfr. Levi Fragell, Verdidebatt 24. febr.), kan jeg ikke se fremkommer i dette dokumentet. Tvert om har vel Stålsett-utvalget oppmuntret til mer religion i det offentlige rom - og slett ikke til mer teologi- og dogmekritikk?

Når majoriteten av deltakere i dette regjeringsoppnevnte utvalget rekrutteres fra kirkelig-teologiske kretser, kan vi selvsagt ikke forvente noen radikal kursendring i kirke- og religionspolitikken.

Så lenge våre statlige myndigheter sikrer tilnærmet (økonomisk) likebehandling (?) av tros- og livssynssamfunn fremmer den også lojalitet, og lykkes dermed i å nøytralisere all religions- og kristendomskritisk opposisjon.

Det kan synes som om HEF - som livssynssamfunn - identifiserer seg langt sterkere med religiøst-kristne menigheter og sekter enn med den internasjonale og langt mer økonomisk og intellektuelt uavhengige humanismen.

Det er ikke Fri Tanke, men Vårt land som opplyser at HEF og Den norske kirke søker sammen i stadig tettere fora.

http://www.vl.no/troogkirke/kirken-og-humanetikerne-skal-m%C3%B8tes-fast-1.84079 

"I horisonten kan vi skimte den kommende fusjonen mellom Den norske kirke og Human-Etisk Forbund. Begge har allerede seremonier og presteskap som likner hverandre, og verdiene har blitt overlappende i betydelig grad. Det er slående fellesinteresser når det gjelder økonomisk støtte fra staten. Politikerne har allerede pekt på retningen. I 2012 ble Grunnloven forandret slik at staten nå bygger på "vår kristne og humanistiske arv".

http://www.dagbladet.no/2014/04/19/kultur/meninger/kommentar/john_olav_egeland/hovedkommentar/32883347/

 

HEF var representert i "Stålsett-utvalget" ved sin allestedsnærværende ("dialogvennlige"?) representant: Bente Sandvig (nestleder i utvalget).

http://snl.no/St%C3%A5lsett-utvalget 

Stålsett-utvalgets rapport ble fremlagt januar 2013. Så langt har den eneste interessante av dette utvalgets deltakere og rapportører, etter min mening, vært Andreas Hompland (han representerte mindretallet i flere saker). 

Innstillingen har vært ute til høring, og høringsuttalelsene skulle være avgitt innen august 2013. Hvorfor er det plutselig blitt så stille om denne rapporten, også på HEF's nettsider?

(I disse dager melder Vårt Land at den nye regjeringen "har lagt rapporten i en skuff". Ja, slik går det når treenigheten stat - kirke - medier ikke klarer å håndtere denne betente materien. Kanskje kan vi også tilføye Akademia, som på religionsfeltet går meget stille i dørene).

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/nouer/2013/nou-2013-1.html?id=711212

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/nouer/1995/nou-1995-9/6.

http://www.trooglivssyn.no/doc/publikasjoner/rapport%20lillehammer%20webversjon.pdf

http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=389275

 

 

"Når vi ikke forstår Gud"

 

Dette er tittelen på et innlegg i rekken av utallige kristen-blogger (og "kristen-treff") på Internett. Når kristne teologer, forkynnere og apologeter "ikke forstår Gud", konstruerer de merkelige "teologiske teorier" om ham, som sondringen mellom "den skjulte Gud" og "den åpenbarte Gud" (jfr. Martin Luther), eller den mellom "den skjulte kirke" og "den synlige kirke" (jfr. TF-teolog og dekan Trygve Wyller).   

Hva som betegnes som "den sanne kirke" og/eller som en "progressiv og almenn kirke", er ikke lett å forstå for oss legfolk.     

http://www.kristenogprogressiv.no/?p=536

Liberalteologer som Kjetil Grandal, Trygve Wyller og Oddbjørn Leirvik kan være aktuelle eksempler i denne forbindelse (jfr. tidsskriftet "Kirke og Kultur" og "Norsk Teologisk Tidsskrift". Se mer nedenfor).

Jfr. Oddbjørn Leirviks artikkel i boken Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke (Tapir Akademisk Forlag, 2011).

TF-teologen Leirvik har opptrådt ved flere arrangementer i regi av HEF. Han var også medlem av Stålsett-utvalget.

 

 

RELIGIONSKRITIKK I KRISTEN KONTEKST

 

På teologi-professor Oddbjørn Leirviks initiativ ble det for en del år siden tilbudt et emne for teologiske studenter ved TF, kalt: "Moderne religionskritikk" (deler av A. Edwiens kritikk var pensum).

http://www.uio.no/studier/emner/teologi/tf/RESA4203/index.html

 

Jeg spør: eksisterer dette studiet fortsatt, eller er det nedlagt? Se her hvilke emner som tilbys ved Det teologiske fakultet (TF), og hvilke som er nedlagt:

https://www.uio.no/studier/emner/teologi/ 

 

http://www.uio.no/studier/program/teologi-prof/index.html

https://www.tf.uio.no/personer/vit/faste/leirvik/

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9239http://no.wikipedia.org/wiki/Oddbj%C3%B8rn_Leirvik

 

http://snl.no/St%C3%A5lsett-utvalget

http://folk.uio.no/leirvik/

 

Noen teologer (som MF-teologen Eskil Skjeldal?) søker tilflukt til utvalgte skrifter i GT for å finne ansatser til intern (bibelsk) "religionskritikk", som Jobs bok, Salmenes bok og Profeten Esaias i Den hebraiske bibel (i kristen terminologi: Det gamle testamente/ "Den gamle pakt"), dvs. den israelittisk-jødiske skriftsamling de kristne kirker har foraktet og skamfert i nær 2000 år.

 

Om Skjeldals bok Den svake Gud (Efrem Forlag, 2009), les her:

http://www.praktikum-pts.no/publikasjonar/nytt-norsk-kirkeblad/NNK%20i%20pdf/nnk-2011-1.pdf

 

"Gudstro er mer enn tenkning, gudstro kan til og med være motstridende. Den må ikke være rasjonell på ateismens premisser, men kan bære på en annen type rasjonalitet".

(Eskil Skjeldal, Vårt Land 7. des. 2012).

 

Merk her at det er ateismens rasjonalitet (?) som fremheves, ikke vitenskapen! Dette er en meget spekulativ og manipulerende språkbruk. Skjeldal tør ikke å utfordre vitenskapens prinsipper og idealer: metoden! Han vet nok at de absurdemotstridende og verdensfjerne teorier, doktriner og påstander/postulater kristen teologi er full av, ikke verken vurderes eller behandles av seriøs, uavhengig forskning. Teologi er ganske riktig: pseudovitenskap (eller, med Bjørn Are Davidsens ord: "falsk vitenskap").  

Faget teologi lever sitt eget isolerte, innadvendte liv innenfor (eller halvt utenfor) det akademiske samfunn. Men disse små, marginale fakulteter produserer professorer (og doktorgrader) på løpende bånd. Fakultetsteologene kan den ene dagen forelese for sine studenter, og den neste dagen opptre som predikanter og forkynnere på Den norske kirkes prekestol. 

Kanskje mener de fortsatt at teologi er "vitenskapens dronning"?

Vi vet at de teologiske fakulteter utdanner prester til tjeneste i Den norske kirke (jfr. praktikum og  bekjennelses-troskapen). Det er klart de da kommer i umulige dilemmaer når de skal forsvare fagets akademiske status og legitimitet.

http://snl.no/praktisk-teologisk_seminar

 

"Man leter med lys og lykter etter argumenter. Så finner man en kreativ mulighet og kaster seg begjærlig og ukritisk over denne. Slik har man holdt på i hundrevis av år. Håper og håper i det lengste på å finne noe som kan bekrefte det man ønsker å tro på. Finner på filosofiske krumspring som egne erkjennelseskategorier med egne regler for å rasjonalisere alternativ "viten" eller rasjonaliteten i å "tro". Men som sagt, fortsatt står man på stedet hvil. Gud glimrer fortsatt med sitt uendelige fravær".

(Atle Pedersen, Verdidebatt 7. april 2014).

 

Jeg vil også fremheve Arve Meisingsets interessante kommentarer på Verdidebatt år 2012.

http://www.verdidebatt.no/arvemeisingset/?replies=true

 

--------------------- 

 

Som eksempel på hvor ufattelig komplisert (?) kristen gudstro og lære er, les den morsomme teksten her    

http://www.jomag.info/jostein/artikler/12eskatologi/ 

Hvor teologisk og teoretisk komplisert (?) den kristne protestantisk-teologiske tenkning om "Gud" er, har vi fått demonstrert i Norsk Teologisk Tidskrifts spesialhefte 2008, årgang 109.

Jeg spør: er dette kanskje hva MF-teologen Hallvard Jørgensen på Vårt Lands Verdidebatt kaller "sofistikert" tro og/eller teologi? Er den særegne kristne "rasjonalitet" og "erkjennelseskategori"  "sofistikert" at den ikke kan kommuniseres i et normalt menneskelig logisk-rasjonelt, forståelig språk?

Ja, slike livs- og verdensfjerne tankeleker også MF-teologen Hallvard Jørgensen morer seg med på Verdidebatt, er opplagt ikke noe for det "myndige lekfolk". Her trekkes grensen for enkeltmenneskets (den enkelte kristnes) myndighet av en 30-åring: teolog, bachelor i filosofi, sokneprest..  

Den unge Hallvard Jørgensens tilbakevending til oldkirkens meningsløse kristologiske teorier og stridigheter ("læren om Jesu to naturer") har ingen fremtid. Det er en håpløs diskusjon - helt utdatert -som vi burde vært spart for i norsk offentlighet år 2014. Det er nedslående at han på Verdidebatt holder liv i foreldet mytologisk og historiefiendtlig tankegods.   

"Moderne historieforskning fører til revisjon av mange tradisjonelle standpunkter i vår forståelse av Det gamle testamentet. Dette gjelder for eksempel historisiteten i og tilblivelsen av Noa-fortellingene, eller bakgrunnen for Moseloven i eldre lovsamlinger fra nærliggende kulturer...

Like ens viser moderne forskning hvordan Bibelen (?) på mange ulike måter gir til kjenne et antikt verdensbilde som vi i dag må anse som feilaktig. Dette gjelder for eksempel tanken om at verden er en flat disk som hviler på søyler; at det finnes en "underverden"; at himmelen over oss er en hard kuppel med inngraverte stjerner samt sluser som kan åpnes, slik at "det himmelske hav" regner ned over oss...".  

Vel og bra, Jørgensen! Men hvorfor begrenser han seg til Det gamle testamente? Hva med Det nye testamente: kirke-kristendommens bibelHva med Jesu (mytologisk-eskatologiske) lære, forkynnelse og virksomhet i evangelieskriftene?

Hvorfor har ikke moderne historieforskning de siste par århundrer medført en revisjon av kirkens offisielle dogmer om Jesus?Dessverre, vi kan lett konstatere at ingen utvikling har skjedd siden romerkirkens autoritære dogme om Jesu guddommelighet ble fastslått på Nicæa-møtet på 300-tallet.

Teologen Hallvard Jørgensen gir ingen forklaring på hvorfor den kristne kirke fortsatt holder seg med sine urørlige, statiske oldkirkelige bekjennelser. Som ordinert teolog og sokneprest har han (offentlig) avgitt sitt ordinasjonsløfte, og han er derfor ubehjelpelig bundet til sitt lydighetsløfte. Vi forstår at han befinner seg i en meget vanskelig situasjon.  

Av Jesu (mytologiske) virkelighetsoppfatning og feilaktige verdensbilde er hans gudsbilde avledet. Ved å opphøye Jesus til "Gud" og "Guds eneste Sønn", har kirken autorisert hans mytologiske verdensbilde, menneskesyn og historiesyn. Men for å forstå Jesu sære religiøse forestillinger for 2000 år siden, er det fremfor alt "senjødedommens" apokalytisk-eskatologiske skrifter, som Henoks bok, vi må ta utgangspunkt i. Vi snakker da om en særskilt bevegelse og epoke i den israelittisk-jødiske religionsutvikling.

 

 

ANDREAS EDWIEN (1965)  

 

"Men eiendommelig nok ser det ikke ut til å være noen som åpent vil innrømme at Jesu egen kosmologi var like gal som han samtids, skjønt han tydelig nok - og selvsagt nok - ikke hadde noen annen. Normalt pleier det å væe overflødig å poengtere at et menneske som levde for to tusen år siden hadde et feilaktig verdensbilde, for det sier i dag som regel seg selv (...)

Og som svar på denne konfrontasjon er det nå tvingende sterkt nødvendig å presisere at JESUS TOK FEIL. Og det må samtidig gjøres klart at dogmet om Jesu overhistoriske allvitenhet rammes i samme utstrekning som hans feilaktige verdensbilde kan påvises å ha preget hans teologi og hans opptreden overhodet".

(A. Edwien: Dogmet om Jesus, 1965/1995: kap. II, s. 39f.)

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Kristologi 

 

(Man bør kanskje stanse litt opp og spørre seg hvordan det kan ha seg at teologenes meget abstrakte, spekulative LÆRE om "Gud" samtidig skal være enkel at den skal kunne tilegnes av småbarn..? Det henger vel ikke så godt sammen, eller hva? Enfoldighet og dårskap på den ene siden, "sofistikert" teori på den annen side?).   

 

Luthersk teolog (Luther-kjenner) Inge Lønning har altså i et tysk protestantisk leksikon (36 bind!) skrevet "hovedartikkelen om Gud": Gott VIII, Neuzeit/Systematich-theologisch...

 

 

"ENFOLDIG KRISTEN"

 (Inge Lønning, 2001)

 

Jeg siterer fra teolog og Luther-forsker Lønnings innledende essay i boken Martin Luther. Lille og store katekisme  (De norske Bokklubbene, 2001):

"Å komme videre består i å begynne forfra", heter det i ofte i en sitert Luther-formulering. Dette henger sammen med en skarpt profilert teologisk erkjennelseslære, som i komprimert form foreligger i forklaringen til den tredje trosartikkel, med den paradoksale inngangssetningen "jeg tror at jeg ikke av egen kraft eller fornuft kan tro..."

- I motsetning til annen kunnskapstilegnelse i denne verden forholder det seg i kristentroens kunnskap slik at det ikke finnes noen bevegelse fra det elementære i retning av det stadig mer virksomme og sofistikerte.

Viderekomne blir man bare på én måte: ved å begynne forfra på ny og på ny, med det elementære, med barnelærdommen ...

I kristentroen dreier det seg ikke, sier Kierkegaard, om vekst og utvikling i retning av det stadig mer subtile, åndfulle og reflekterte. Det dreier seg tvert i mot om å vikle seg ut av alt det denne verden har å by på i så måte- og bli - mer og mer enfoldig - kristen".

(sitat slutt)

 

Lønning har åpenbart inngående, eksklusiv kjennskap til den kristne, protestantiske "Gud". Vi skjønner at lutherske teologer har en særskilt "kanal" inn til gudens innerste vesen. De kjenner gudens tanker og følelser (han ligner forbløffende dem selv).

Lutherske teologer har beskrevet Ham ("Gud" og "Kristus") inngående i utallige artikler, skrifter og bindsterke verk. Det skyldes selvsagt at de har skapt og skaper guden i sitt bilde.

Den kristne mannsguden har en tendens til å endre "personlighet" i samsvar med teologenes egne preferanser (sosial-etiske og/eller ideologisk-politiske). Derfor har vi i dag minst to teologiske fakulteter og to kristne "tankesmier".

 

Det kristne gudsbildet er i full oppløsning. Og derfor tviholder kirken og dens teologer på dogmene: BEKJENNELSESSKRIFTENE. Uten dette bastante, steinharde og urørlige skriftgrunnlag finnes ingen kirke eller kristendom! Jeg oppfatter Hallvard Jørgensens lefling med katolsk-ortodoks lære og tradisjon som en fallitt-erklæring (ny-tenkning er umulig).

 

Teologer og presteskap anser seg som en slags formidlere ("medier"?) mellom guden og menneskene, eller mellom "Guds kirke" og hans "utvalgte folk". De "kanaliserer" den kristne mannsgudens vilje...de forvalter "Guds ord", forstått som den riktige tolkning og utlegningde lytter til mannsgudens røst...De taler med guden...de ber til ham, og han svarer dem...

(Paven oppfattes som ufeilbarlig når han uttaler i lærespørsmål: "ex cathedra").

Ved Den Hellige Ånds opplysning forstår disse makt- og læreautoriteter Skriftens og Ordets bakenforliggende, skjulte og egentlige mening. Etter 5 - 6 års skriftstudier har teologene tilegnet seg "nøklene" til kristen bibeltolkning, med bekjennelsesskriftene (dogmatikken) som styrende norm.

Den forlengst avdøde Jesus fra Nazareth er, etter 2000 år, angivelig levende og nærværende i verden I DAG. Han befinner seg "midt i blant oss", sies det, men blir visstnok bare sett av utvalgte tilhengere. Millioner av kristne ("Kristus-troende") påstår at de er i daglig kontakt med den "oppstandne" Jesus. De er ikke bare i kontakt med ham: de har et eksklusivt - personlig og intimt - forhold til ham.

Ja, nesten som en "forelskelse", i følge Vårt Lands journalist, Erling Rimehaug, som i en av sine bøker har uttalt at han og andre har sett Jesus - Gud selv altså? - (men Rimehaug gir ingen beskrivelser av Jesu fysiske fremtoning).

Verdt å merke seg: ingen av Jesu tilhengere og tilbedere i fortid eller nåtid, blant de som har "møtt" og "sett" ham, har noengang gitt en fysisk beskrivelse av ham.

Og så undrer man seg og raljerer over at forfatteren Anne Gjeitanger hevder hun mottar budskap fra Maria Magdalena, en kvinne i Jesu følge som i følge et apokryfisk skrift skulle ha stått Jesus spesielt nær?

Kan man komme i kontakt med den avdøde Jesus fra Nazareth - et historisk menneske - kan man selvsagt i prinsippet komme i kontakt med alle avdøde mennesker. Ja, også Maria Magdalena, Jesu øvrige disipler, Paulus og Martin Luther...

Forøvrig: reaksjonene fra kristent hold i denne sak er like morsomme og inkonsekvente som i tilfelle Märtha Louises engler og englemytologi.

------------------------   

 

Etter at Inge Lønnings tekst om "Gud" var publisert i et tysk-protestantisk leksikon 1984, kom den fort inn på pensumlistene for teologiske studenter ved Universitetet i Oslo, sies det i forordet til dette tidsskrift. Men teologistudenter ved TF behersket dårlig tysk, og Lønnings tyske "Gott"-artikkel ble derfor oversatt til norsk av Helge Jordheim i år 2000.

"For mange teologer har denne artikkelen av Inge Lønning status som en moderne norsk klassiker innen faget".

Artikkelen ble bearbeidet og gjengitt i Norsk Teologisk Tidsskrift, i anledning Inge Lønnings 70-års dag. Hele teksten sies å være presentert "i en varig trykt versjon i et spesialnummer av fakultetets eget tidsskrift".

Jeg vil påstå at denne artikkel "Inge Lønning: Gud" (51 s.) i Norsk Teologisk Tidsskrift (2008) er komplett uleselig - og komplett uforståelig! Det er trolig også meningen. Teologi er og skal være uforståelig!

Luthersk-protestantiske teologer kunne aldri ha opprettholdt sin opphøydeuangripelige posisjon (uten motsigelser fra det øvrige Akademia), uten en slik elitistisk og hermetisk lukket språk- og tankeverden, som Lønnings artikkel er et ypperlig eksempel på. 

Det er ganske umulig for utenforstående å forholde seg rasjonelt til slik språklig-logisk vandalisme vi her møter.   

Man kan i beste fall forstå de teologiske fakulteter som et lukket "mysteriesamfunn".

Men det handler ikke om mysterier, men om TEOLOGISK TEORI! Teologi betyr "læren om Gud". Og du verden hvilke abstrakte og livsfjerne læresystemer - meningsløse begreper - kirkens teologer har konstruert!

 

 

DEN KRISTNE KIRKES STRAFFEJUSTIS

 

lutherdommen er kjernepunktet at handlinger ikke skal tillegges vekt i det himmelske tribunal, men bare "troen alene" og "nåden alene". Det betyr: Kristus-troen (autoritetsdyrkelsen!) alene skal styre domspremissene og straffeutmålingen.

Det er i sannhet en forskrudd retts- og rettferdighetsoppfatning! 

Men denne søkes altså opprettholdt og videreført i Grunnloven i år 2014!

Se her hvordan Store norske leksikon presenterer den uhyrlige "lære" ("rettferdiggjørelsen"):  

http://snl.no/rettferdiggj%C3%B8relse 

http://snl.no/n%C3%A5de%2Fteologi

 

Vi må være glad for at vi lever i en moderne, human og sivilisert rettsstat, og at den (primitive) kristne straffejustis ikke har noen påvirkning på vårt lands rettstenkning og rettspraksis i dag. 

Men for bare få århundrer siden i det protestantisk-lutherske Danmark-Norge var straffejustisen tilnærmet den samme som her:

http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/06/20/469432.html

http://www.humanistforlag.no/index.php?ID=Bok&ID2=14 

 

Grunnlovsjubileet 2014 bør vi sørge for at alle spor etter den evangelisk-lutherske lære fjernes fra vårt lands konstitusjon. De meningsløse paragrafer §2 og §16 er steindøde etterlevninger av det kirkelig-protestantiske diktaturet som ble innført i vårt land (Danmark-Norge) på midten av 1500-tallet.

 

 

"Kirken er ubehagelig"

(Sven Egil Omdal, Stavanger Aftenblad 1. mars 2014)   

 

Jeg registrerer at Stavanger Aftenblad i disse dager har mobilisert voldsomt til fordel for kirkens biskoper, og det som her kalles "en sann kirke" (hva nå det er for noe rart).

I Sven Egil Omdals (kristelige) versjon lyder det slik:

"Når noen fryser, gråter eller er redd for den norske statsmakten, står det stadig oftere en biskop eller en kristelig generalsekretær i nærheten og tilbyr varme, trøst og kraftig protest".

Vi skjønner hvorfor Omdal ikke kan forestille seg at alminnelig barmhjertighet og solidaritet - HUMANITET - eksisterer utenfor "den sanne kirke". På ny og på ny frakjennes vi vår menneskelighet.

Når Omdalskrike og skryte så høyt over to sider i Stavanger Aftenblad (01 03 14), bør han nok jekkes ned noen hakk. Hans virkelighetsbeskrivelse er opplagt sterkt styrt av hans "folkekirkelige" tilhørighet og lojalitet. Men hvem har interesse for hans kirkelige apologi?

Å handle rett og godt er noe de fleste mennesker gjør uten tanke på motivering, fortjeneste eller avisoverskrifter.

Avisens lesere blir (som sedvanlig) ikke opplyst om Den norske kirkes autoriserte, offisielle tros- og læresetninger: bekjennelsesskriftene. Men det er her vi finner "den sanne kirke", "den kristne kulturarv" og "kristne verdier": gudsbilde, verdensbilde, menneskesyn, historiesyn og samfunnssyn.   

Hver eneste dag i Omdals avis finner vi en kristen andakt, med et innhold banalt, infantilt og selvopptatt at noen av oss vanskelig forstår hvordan Stavanger Aftenblad (en seriøs avis?) kan forsvare å vedlikeholde denne daglige spalte. Hvor lenge kan Aftenbladet vedbli med å fornærme og undervudere lesernes intelligens?

Den norske kirke er gjennom avisens daglige andakter meget ubehagelig påtrengende. Vi må anta at også disse (kristelige) andakter er uttrykk for det Omdal kaller "den sanne kirke". Senest i avisens daglige andakt 5. juni 2014 gjentas Jesu fryktelige fordømmelser (OG den senere kristne kirkes kirkens uhyggelige hat) mot samtidens jødedom. 

 

Og annet sted søkes antisemittismen frakoblet sitt kirke-kristne opphav slik:

"Antisemittismen tilhører ikke noe politiske parti eller bestemt ideologi. Historien har vist oss at den trives like godt på venstresiden, i sentrum og på høyresiden. Som Trond Berg Eriksen sier i boka Jødehat: «Hver eneste generasjon og situasjon utmynter fremmedhatet i egenartede ideologiske mønstre. Det finnes ingen evig og uforanderlig antisemittisme.»

Det handler selvsagt ikke om å utmynte (?) "fremmedhet i egenartede ideologiske mønstre", men om årtuseners (dokumentert!) kirke-kristent hat, teologisk og historisk, mot jøder i Europa.

 

 

Et eksempel: demonutdrivelser og fotball 

 

Lørdagsavisens helsides preken/andakt "Heia Kåsen" i Stavanger Aftenblad 29.03.2014 ("Søndagstanker") er forrykt og meningsløs at jeg knapt kan finne ord. Jeg vil derfor anbefale at avisens abonnenter og lesere studerer nøye den lange gjengivelsen av Lukas 11, 14-28  (søndagens prekentekst!) OG preken-forfatterens kjærlighet til Leeds (og fotballens ABC).

 

Slik innleder Jan Aasmann Størksen sin "søndagspreken":  

"Gammel kjærlighet ruster ikke. Vi snakker om Leeds. Om kapteinen, den rødhårede skotten med egen statue på utsiden av Elland Road; Billy Bremner... Kåsen IL gutter årgang 99 var også legendariske. Om ikke på alles lepper, så i alle fall i mitt hjerte".  

Det er altså ikke Lukas-teksten som er tema, men Størksens lidenskap for fotball! Hvordan Lukas-teksten (søndagens prekentekst) skal forbindes med fotball, er ikke mulig å begripe.

Men kanskje er dette nok et eksempel på den (absurde) "journalistiske metode" også papiravisen Vårt Land rendyrker i sin ukentlige fredags-spalte ("Tekstvekstedet")?

Jeg siterer Aftenbladets prekenholder Jan Aasmann Størksen (han presenterer seg som rådgiver og foredragsholder. Og han trives i Frelsesarmeen, forteller han):  

"Livet har sine skifter. Barnetro skal brytes mot ny kunnskap, urettferdighet, modenhet, spørsmål og fortvilelse. Engasjement skal møte svik, motløshet og tidsklemme. 11'er fotballen møter oss alle. Gressmatta er større, kravene tøffere, og alvoret truende...

Men hvorfor godtar vi at det er nå bare sånn det er. Godtar, gir opp. Gidder ikke en gang stå på sidelinja, og langt mindre ta ansvar. For fellesskap, til at troen kan få noe å vokse seg sterk nok på. Bli litt Jakob. Han som aldri gav seg før Vår Herre velsignet ham...Slik Bremner aldri gav seg før ballen var hans.

Det meste i livet er ikke bare sånn det er, det er sånn vi gjør det til. Hvorfor sluknet lidenskapen for å spille fotball for de fleste Kåsen-gutta? Hvorfor sluttet du å komme til kjerka på søndag? Eller hvorfor har vi aldri sett deg?

Er det for mye lange pasninger og i høyden et mål eller to i 11'er fotballen, mens det tidligere bøtta inn? Kanskje for mye krav og mas om å mene, gå i takt og forstå? Og viktigst - hva er så mitt eget bidrag for å få laget frem i angrep?".

http://www.stoerksen.no/om 

 

Aftenbladets "søndagstanker" 29. mars 2014 er tankemessig og språklig absurd - meningsløs - at vi vel knapt kan finne bedre eksempel på dagens prekære prekenkrise og kriseteologi. Den er særlig uttalt nettopp i de ukentlige, faste spalter i papiravisene Vårt Land, Aftenposten, Klassekampen og Stavanger Aftenblad.

(Også i NRKS's andakter og gudstjenester kan vi selvsagt fornemme denne "prekenkrise" og "kriseteologi").  

----------------------

 

Omdal hyller det kristne lederskapet som en "humanistisk fortropp" (han nevner biskoper, Kirkemøtet, Mellomkirkelig råd og Norges Kristne Råd).

Alle som kjenner til den kristne europeiske kirkes nære og fjerne faktiske historie, og dens urørlige bekjennelser, vet at dens lederskap aldri har dannet noen "humanistisk fortropp", men tvert om: en reaksjonær baktropp

Den ubehagelige (historiske) sannhet er at de kristne europeiske kirker - som også Den norske kirke - har kjempet i mot de fleste sosial-etiske reformer i nyere tid. Vi vet inderlig vel hvordan kirken gjennom mer enn halvannet årtusen har beskyttet sine egne sosiale og økonomiske privilegier.

Fra det siste århundret vet vi hvordan "Statskirken" og dens biskoper og teologer i vårt land, fra to flanker, har kranglet innbyrdes om bl.a. kvinnelige prester, abort og homofili...

Og det tar ikke slutt (jfr. årets Kirkemøte).

http://www.vl.no/troogkirke/her-er-debattene-som-vil-prege-kirkemotet/

 

"Homofili kommer til å få mest oppmerksomhet", skriver Vårt Land.

Ja, visste vi det ikke!

 

 

Teologenes "Jesus": år 2000

 

Ingen (andre) fag innenfor Akademia er splittet i to gjensidig fiendtlige fakulteter, slik den såkalt akademiske teologi gjennom et helt århundre meget pinlig har blottlagt hvordan dens dogmatiske og teologisk-ideologiske interesser bryter med all objektiv, uavhengig og seriøs forskning.  

Hvorfor i all verden tar ikke norsk almenhet (som også norsk Akademia og norsk presse) fatt i den aktuelle, hårreisende situasjon: at vi innenfor det akademiske samfunn faktisk har to teologiske fakulteter (TF og MF), som gjennom et helt århundre har motarbeidet og bekjempet hverandre? 

Kontorversene mellom teologene Nordhaug (MF), Norderval (TF) og Jørgensen (MF) på Verdidebatt nylig er bare sørgelig. De fører en skinndebatt. De har avgitt det samme ordinasjonsløfte! Tenk at disse høyt utdannede teologer i år 2014 ikke har kommet lenger i historisk, etisk og intellektuell erkjennelse!

Disse to (akademiske) fakulteter har inntil nylig utgitt hvert sitt teologiske tidsskrift. Tenk det! (Nå er disse slått sammen).

Jeg har foran meg to bøker, begge utgitt ved årtusenskiftet (år 2000), av hhv. TF og MF. Merk altså: disse to teologiske fakulteter klarte ikke engang å samordne seg for en felles bokutgivelse. De utgav hver sin Jesus-bok ved årtusenskiftet!  

 

Halvor Moxnes (red.): Jesus - år 2000 etter Kristus

(Universitetsforlaget 2000).

 

Nils Aksel Røsæg og Lars Østnor (red.): 2000 Herrens år! Aspekter ved Jesusskikkelsen inn i det tredje årtusen 

(Verbum 2000).

 

Det interessante er at sistnevnte bok fra MF i dag er ukjent og nærmest umulig å oppdrive (at jeg har denne boken i hånden beror på de reneste tilfeldigheter). Mens altså milleniums-boken fra TF - med Halvor Moxnes som redaktør - stadig er i salg hos bokhandlere.

 

http://www.universitetsforlaget.no/content/search?SearchText=Halvor+Moxnes&SearchButton=Send+foresp%C3%B8rsel

http://folk.uio.no/hmoxnes/formidlingdebatt.htm

 

Jeg spør: hvordan kan Akademia tolerere slik anti-vitenskapelig (og direkte undergravende) virksomhet som de teologiske fakultetene bedriver?

------------------------ 

 

Den kristne kirke - i sin ufattelige makt og velde gjennom mer enn 1700 år i Europa - har ikke frembrakt én rettslig, politisk eller sosial-etisk reform (til fordel for de underpriviligerte).  

Slik avslutter Omdal sin to-siders kommentar i Aftenbladet:

"Det kommende kirkemøtet skal behandle et dokument om menneskerettigheter som maner til ekstra innsats der hvor den kristne tro brukes som begrunnelse for å krenke andre".

Jeg anbefaler interesserte lesere å studere nøye "saksdokumentet" for Den norske kirkes grunnlag (et mindre religiøst-åndelig og mer byråkratisk språk kan vi vel vanskelig finne).

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=389154

La  oss sammen med journalist Omdal i Stavanger Aftenblad følge nøye med på hvordan årets Kirkemøte vil forene menneskerettigheter med Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene OG med Confessio Augustana.

Og følgelig: hvordan kristne og humanistiske verdier kan sidestilles (jfr. Grunnlovsutvalgets forslag).  

Den kristne kirke har i mer enn 1700 år, først i Europa og siden i andre verdensdeler, krenket menneskeverdet grovt at vi forstår hvorfor Kirkemøtet ikke klarer å ta innover seg den dokumentasjon som foreligger.

http://home.online.no/~edwien/menneskerettighetendel1.cfmttp://www.kirken.no/?event=doLink&famID=389154 

 

Jeg siterer Edwien:

"Er Jesus fra Nazareth i vår tid anvendelig som forbilde, som "eksempel til etterfølgelse" for vår videre ferd inn i et nytt årtusen?...Mitt spørsmål blir derfor om hans utopiske forestillinger om sitt rikes opprettelse og styreform kan ha noen etisk verdi som forbilde for våre egne samfunn...

Vi må da konstatere at Jesu idealstat savner ethvert preg av demokrati. Den er et teokrati og autokrati hvor borgerne skulle være en spesielt utvalgt gruppe religiøse elite-mennesker som Jesus selv aktet å plukke ut. Det er grunn til å understreke at det dreier seg om en religiøs elite, ettersom det var dens ideologiske holdning, og ikke dens moralske fortrinn som skulle være avgjørende.

Det utslagsgivende kriterium for utvelgelsen skulle simpelthen være holdningen til HAM SELV, den enkeltes tro på på hans fullmakt fra en allmektig, høyeste gud og lydige underkastelse under hans krav på autoritet som rikssjef (Lk. 19:27, Mt. 10:14, 12:30, 22:11-14, 25:40, Mrk. 9:40, Jh. 3:36 m.fl.).

Det følger av dette at styreformen skulle være ekstremt diktatorisk og eneveldig. Under sin jordiske virksomhet til forberedelse av himmelstatens opprettelse opptrådte Jesus samtidig både som lovgiver, anklager og dommer, og han mente at han ytterligere ved historiens slutt skulle innta plassen som gudsrikets øverste dommer på grunnlag av disse lover han selv hadde gitt. Altså rettsfunksjoner samlet på en hånd, som den demokratiske rettsstat setter sin heder og ære i å skille best mulig fra hverandre og fordele på innbyrdes uavhengige instanser.

Selve regjeringsmakten, som han skulle utøve på vegne av sin far - den høyeste guden - skulle han allikevel øyensynlig dele med sine tolv apostler, siden han gav dem løfte om plass på tolv troner som herskere over Israels tolv stammer (Mt. 19:28).

Men at diktatoren - uten innblanding av et parlament - utdeler minister-taburetter til sine trofaste venner og lydige partifeller er ikke noe nytt i diktaturets historie".

 

 

BØRS OG KATEDRAL

 

Sven Egil Omdals siste avsnitt lyder slik:

"Når børsen herjer med verden er det ekstremt oppmuntrende at protestene fra katedralen lyder stadig sterkere. En sann kirke må være ubehagelig for de harde, de griske, de likegyldige og de alvorlig mette. Oss".

(Ja, dette er en god karakteristikk av den kristne kirke gjennom mer enn 1700 år).

Forholdet mellom børs og katedral er sannelig verdt et studium. Kirkens materialisme og dens utrettelige kamp for å bevare sine sosiale og økonomiske privilegier er virkelig ikke lystelig lesning (munkeordenene ikke unntatt).  

I disse dager har vi fått høre at prestemangelen skyldes dårlig lønn! Den såkalt "tjenende" kirkes utøvere - Statens embetsmenn - er altså avhengig av god lønn (og gode arbeidsvilkår) for å praktisere en tjenende holdning?  

Språklige endringer - å erstatte "Statskirken" med "Folkekirke" - er en rent kosmetisk avledningsmanøver: noen små krusninger på overflaten. Det er dessverre ingen aprilspøk (jfr. Grunnlovsutvalgets forslag).

Derfor ser vi at kirkens talspersoner sirkler ubehjelpelig rundt de samme tema, i dag som for over femti år siden. De er fanget i sine lærespørsmål (dogmatikken) og kommer ikke videre. Kirkemøtet 2014 har demonstrert dette meget klart. 

Det er ganske snodig hvordan homofilisaken har en tendens til å eksplodere rett før de kirkelige høytider og fortrenge alle andre lærespørsmål (dogmatikk og bekjennelse). 

Jfr. Presteforeningens vedtak i midten av desember 2013: altså rett før den kristne julehøytid.

http://www.vl.no/troogkirke/presteforeningen-sier-ja-til-a-vie-homofile/ 

Rett før den kristne påskehøytid, eksploderer homofilisaken igjen. Det er vel ikke utenkelig at vi her kan øyne et (regissert?) "mønster"..?  

----------------------

 

Jeg siterer Karlheinz Deschner (1972):  

Den asosiale retningen i kristendommen finner vi tilløp til hos Paulus, og noe senere hos Clemens, Gregor av Nazianz og Augustin...

"Fra nå av ser vi stadig at solidaritet med de undertrykte ikke lenger er så viktig, men det viktigste er å stå seg godt med undertrykkerne. Overenskomsten med de mektige, med penger og med innflytelsesrike personer, med de velstående...".

(Teologen Dignath-Düren)

 

Det er ustyrtelig morsomt at Omdal ikke spesielt nevner "de griske" kirkers - katedralenes - rikdom gjennom de foregående årtusener frem til i dag (klostrene ikke unntatt). Dokumentasjonen er drepende for de kristne hovedkirker.  

Vi forstår at de to hovedkirkenes økonomi og finansiering ("Mammon"?) må være et meget ubehagelig og delikat tema for en såkalt "folkekirkelig" journalist i en kristelig-borgerlig regionavis.  

Jeg spør: hvorfor er Omdals "sanne kirke" i år 2014 stadig avhengig av statlige "krykker" for å overleve? Hvorfor er hans "sanne kirke" opptatt av lønnsspørsmål?

Klarer virkelig ikke Den norske kirke ("den sanne kirke"?) å stå på egne ben?

(Jfr. artikkelen "Statsbudsjettkirken", skrevet av Den norske kirkes preses i Aftenposten for en tid tilbake. Jeg spør igjen: hvorfor forlanger Den norske kirke årlig over 300 mill. i statlige midler for å drive luthersk kirkelig-sekterisk TROSOPPLÆRING overfor barn og umyndige?).

 

http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/fad/Nyheter-og-pressemeldinger/pressemeldinger/2013/budsjettmalet-for-trosopplaringsreformen.html?id=739021

http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article550456.ece

 

Alt hva den kristelige apologi fortier og sensurerer må vi bringe frem i lyset.

 

 

DE KRISTNES AVERSJON MOT BEGREPENE "NØYTRALITET" OG "SEKULARISERING"  

 

Stavanger Aftenblad  er dyktig når det gjelder å avlede lesernes oppmerksomhet fra kirke-kristendommens lære og bekjennelse, hva enten det gjelder lektor Sofie Brauts (subjektive) kritikk av det såkalt "livssynsnøytrale" samfunnet, eller det gjelder historiker og dr.philos Knut S. Vikørs avledende fokus på islam, islamisme - og nå Boko Harem.

Hvorfor har ikke Aftenbladet engasjert en kritisk (uavhengig) forsker/skribent med tilsvarende kompetanse på kristendommens teologi og historie?

Vi finner minutiøse opplysninger om islam og islamisme i norske medier (jfr. Klassekampens mangeårige spaltist: Bjørn Olav Utvik http://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn_Olav_Utvik), men ingen tilsvarende informasjon om kristendommens teologi og historie.

 

Ingen av "gjestekommentarene" (religions- og livssynskommentatorene) i Vårt Land, Aftenbladet, Aftenposten eller Klassekampen bryr seg synderlig om å informere avisens lesere om tankeinnholdet i kristendommens stadig gyldige bekjennelse, lære og teologi, slik de informerer om islam.

Klassekampen henter inn religionsforskere og Midtøsten-forskere (merk: forskere!) for å informere om islam og islamisme, men bruker katolske munker og patere for å pludre (forkynne?) om den kirke-kristne religion: kristendommen.  

Det til tross for at (d)en evangelisk-lutherske lære - uten (demokratisk) offentlig debatt - på ny er fastslått i grunnlovsbestemmelser i år 2014. 

 

 

"Nøytral materie"

 

Ordet "nøytralitet" er åpenbart  provoserende for kristne apologeter og skribenter i papiravisene at VI som etterstreber statens nøytralitet i religionsspørsmål (og kritisk tenkning) blir redusert til en form for "ikke-eksistens". Det stilles spørsmål om vi eksisterer?

Det er utrolig hvordan alminnelig, lett forståelige begreper, som "nøytral" og "nøytralitet", blåses opp til ugjenkjennelige, fremmedgjørende dimensjoner av kristne apologeter. Å komplisere (les: utydeliggjøre) enkle ord og begreper er dessverre blitt en "kristelig" spesialitet. 

Det er godt at Vårt Lands Verdidebatt har kunnskapsrike, saklig-nøkterne og realitetsorienterte aktører som trekker de (svevende) livs- og verdensfjerne teologer/apologeter ned til den felles virkelighet vi mennesker er underlagt.

 

 

"Kven er du når du er nøytral - finst du då?"

 

(Lektor Sofie Braut i Stavanger Aftenblad 19. mai og på Vårt Lands Verdidebatt 22. mai).  

 

Dette er den skrekkelige tittel i Stavanger Aftenblads "gjestekommentar" 19. mai 2014. Kommentaren er et godt eksempel på såkalt "kristen tenkning" i våre medier. Bakenfor all kristelig tåketale, ordrikdom og retorikk, skjønner vi at det er "gudløsheten" ("vantroen") som er provoserende - det springende punkt - for de kristne. 

I Dagbladets papiravis for en tid tlbake ble "ny-ateistene" av den kristne kronikøren Håvard Nyhus' karakterisert som "åndssvake".  

http://www.dagbladet.no/2013/07/26/kultur/debatt/kronikk/meninger/ateisme/28393841/

På Vårt Lands Verdidebatt i disse dager spør en ung (kristen) apologet, en 25 år gammel siviløkonom-student, om ateister kan være gode mennesker?

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread11500727/#post_11500727

Slike utspill er selvsagt ikke noe nytt i vår nær 2000-årige kirkehistorie. Innpakket i andre ord røper de det kristne dualistiske menneskesynet. Det er helt etter mønsteret når vi kritikere I DAG blir redusert til "åndsløse" og/eller "åndssvake" individer, eller som Sofie Braut sier det: "til forbrukere og nøytral materie".

Merk: vi blir redusert til "NØYTRAL MATERIE"!  Man bruker bare andre ord for å betegne vår verdiløshet.  

De kristne har i århundrer og årtusener ustanselig fortalt oss at vi vantro og gudløse ikke har ånd, sjel eller menneskeverd. I samsvar med Confessio Augustana er vi likestilt med "djevlene". Språkbruken kan variere, men INNHOLDET er sørgelig velkjent.  

"Gamal arv blir sparkla vekk og djupe røter vert fjerna. Men formidling inneber jo ikkje propaganda her til lands, det står vel klart for dei fleste..", skriver Sofie Braut i Stavanger Aftenblad.

Nei, dette står slett ikke klart for de fleste! Hva vil Braut kalle Den norske kirkes statsfinansierte trosopplæring for barn og unge fra 0 - 18 år? Formidling, forkynnelse eller propaganda? Hvordan mener hun at spebarn og småbarn frem til skolealder (0 - 6 år?) kan respondere adekvat på trosopplæringens program for denne aldersgruppen?

Hvordan framstilles "djupe røter" - kirkehistorien - for barn og ungdom? Her kan vi alle saumfare RLE' lærebøker for grunnskolen OG Den norske kirkes konfirmantundervisning.

---------------------------- 

 

Den kristne arv er slett ikke "sparklet" eller "fjernet"! Den er på ny nedfelt i Grunnloven. Hver eneste søndag overfører NRK kirkens gudstjenester. 

Tvert om: vi voksne, opplyste mennesker og borgere av den norske stat blir mer og mer bevisst vår kristne historiske arv, og stadig flere forholder seg kritisk til denne. Dess mer saklig-objektiv kunnskap vi får om kirkens og kristendommens teologi og historie, dess bedre grunnlag har vi selvsagt for å kunne bedømme dens horrible påstander OG tvilsomme sannhetsgehalt.

En rikholdig flora av historiske tidsskrifter viser at vår tid har en meget sterk historisk interesse, som selvsagt også involverer saklig kunnskap om kirke-kristendommens nær 2000-årige historie i Europa (som kjent: vi regner vår tidsalders begynnelse fra Kristi fødsel).

Det som står klart for noen av oss (ufrivillig) spebarnsdøpte kirkemedlemmer her til lands, er nettopp kirkens nedarvede forestillinger om "det ideelle samfunnet" (les "de helliges samfunn"): meget klart og enkelt formulert i evangelieskriftene OG i de bekjennelsesskrifter skribent og "lektor ved Tryggheim skular", Sofie Braut, ikke våger å berøre, problematisere eller tematisere i sin kommentar i Stavanger Aftenblad. Hun er like språklig og historisk diffus som hennes kirkelig-teologiske kolleger.

 

Jeg siterer Sofie Braut:

"Ideen om at vi har ein felles grunn som er heilt nøytral, kan verka tilforlaterlig, men er også tilslørande...Eit samfunn er summen av dei menneska som lever i det, og å være nøytral ligg eigentlig ikkje for erkjennande menneske, verken individuelt eller kollektivt. Undringa ligg meir for oss, forhåpentligvis, her vi lever omgivne av eit kolossalt kosmos".

 

Tja, hvilken undring "for det erkjennande menneske" og "for eit kolossalt kosmos" er det Sofie Braut finner i kirkens offisielle, autoriserte skrift- og læregrunnlag?

Hvorfor gir hun ingen konkrete eksempler? Kunne hun ikke bare sitere fra Martin Luthers mange skrifter?

Hvor i skriftene taler Jesus og senere kirkefedrene om "undring", om "det erkjennande menneske", eller om "eit kolossalt kosmos"?

"Vi undrar oss og kjenner oss dregne mot gåtene; avteikna både i det minimale og det formidable. Kvifor nettopp du er nettopp deg, akkurat her, er eit mysterium, dermed trur vi.

Og vi trur så ulikt, men trua treng uttrykk, og det må være tillate å tru i alle rom, også det offentlige.

For kven veit, slik eigentlig".  

 

Sofie Brauts (kristelige) "mysterier" og "gåter" om eit "kolossalt kosmos" er det virkelig ikke lett å få grep om. Hvor i dette kolossale kosmos sitter den "oppstandne" Jesus ved  "Faderens høyre hånd"? I hvilken himmel?

 

På Vårt Lands forside dagen før Kristi himmelfartsdag kunne vi lese følgende ord:

"Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare  denne tid, men også i den kommende" (Ef. 1, 20-21).

Det er nettopp det erkjennende menneske Braut og hennes kirke avviser. Vi vet at den kristne "undringa" betyr noe ganske annet enn filosofisk, historisk og vitenskapelig erkjennelse, kunnskap og metode.

Karakteristisk er formuleringen "vi trur" (på hva? på hvem?). For de kristne handler det alltid om "Kristus-tro", selv om det ikke blir sagt eksplisitt. I normal dagligtale derimot er slik språkbruk fullstendig meningsløs, både semantisk og syntaktisk.

Undring og nysgjerrighet ligger til grunn for all menneskelig kunnskapstilegnelse og utforsking av universet, verden og historien. Den kristne "Gud" ("Kristus") befinner seg langt utenfor det moderne menneskets interessefelt. Vi har langt viktigere og større spørsmål å befatte oss med. Når kirken kommer drassende med sin dverg av en mannsgud, demonstrerer den bare sin utviklingsfiendtlighet.  

Vi forstår at saklig-faktisk kunnskap om mennesket, naturen og historien har liten verdi for Braut stilt opp mot den kristne tro (les: lære/dogmatikk), som i mer enn 1700 år har gjentatt og gjentatt de samme postulater. Menneskelig undring og erkjennelse har ikke endret en tøddel eller bokstav i kirkens bekjennelser.   

Bl.a. slik uttrykker Braut kirkens nedarvede forakt for vitenskapens oppvurdering av menneskets fornuft, erfaring OG humanismens understreking av menneskehetens enhet:

"Deira visjon er altså nøytraliteten, ei tenkt fellesplattform av det som samlar oss, det offentlege rom kledd vegg til vegg og golv til tak med felles verdiar og synsmåtar som ikkje har utslag til nokon livssynskant".

Ja, menneskets rasjonalitet OG humanismens "felles verdier og synsmåter" må selvsagt komme i sterk strid med kirke-kristendommens dualistiske og sekteriske verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn. Den kristne "livsynskant" (for et ord!) er uten mening. Den kristne "enhetskulturen" er en saga blott.

------------------------ 

 

Vi frigjør oss og bygger vår samtid og framtid på et annet grunnlag - i en ånd som ikke har berøringspunkter med den kristne dogmatikk. Vi befinner oss et helt annet sted, og derfor blir kommunikasjonen med kirken og de kristen-troende stadig mer umulig.

De når oss ikke lenger med sine "steintavler". De kan rope og skrike om "troen" så mye de vil. Vi hører dem ikke. Vi bygger våre liv på hva vi erfarer, hører, ser, lærer og sanser. Fantastisk! Dess mer og dypere erkjennelse, dess mer undrer vi oss over oss selv, verden og det totale, uskapte og evige universet vi er en del av. Det gudløse univers kan vi nærme oss fra et fysisk, etisk og metafysisk perspektiv. 

Det er avgjort ikke kristent!

Som kristen dualist og sekteriker kan ikke Braut utholde tanken på "ein tenkt fellesplattform av det som samlar oss" - hvis denne ikke bygger på en tilslutning til den kristne lære. I Jesu forkynnelse, i kristen (katolsk og luthersk) bekjennelse og teologi fra oldtiden, er menneskehetens fatale splittelse - dualisme - i ONDE og GODE grupper av mennesker helt fundamental for å forstå kirke-kristendommens stadig aktuelle verdensbilde og menneskesyn.

Jeg gjentar: vi som "ikkje har utslag til nokon livssynskant", blir av Braut  karakterisert som "nøytral materie".

Jeg vet ikke om dette er en ny slags "modernisert" språkbruk blant (folke)kirkelige skribenter og apologeter i våre offentlige medier. Men den er sørgelig begrensende og nedlatende. Det er så trangt, så trangt under den kristne himmel (eller rettere: i den kristne avdeling av universet).

En "livsynskant" trekker jo en grense, ikke sant? Hvor trekker Braut grensen i det kolossale univers?

I offisiell kristen og luthersk-evangelisk lære og terminologi er det ingen tvil om at vi foraktede og fordømte vantro og gudløse mennesker betraktes som så onde og umenneskelige at vi er og blir sidestilt med djevlene (jfr. Confessio Augustana art. 1 og 17). 

At kirke og kristendom, med vitende og vilje, vedlikeholder et slikt barbarisk menneskesyn, er selvsagt også et fenomen VI undrer oss over.   

 

HOFFBISKOP ATLE SOMMERFELDT 

 

Se nedenfor to kronikker i Aftenposten nylig.

Her får vi etter mitt syn meget godt klarlagt maktkirkens (historisk) nære og ubrytelige forhold til stats- og herskermakten. Kort sagt: den politiske kirke!

Kirken påstås å være en avgjørende identitetsskapende faktor i det norske folk, og i vårt samfunn. Ja, en slik funksjon hadde kirke-kristendommen i det foregående årtusen, hvor "almuen" for en stor del var analfabeter og fullstendig prisgitt de kristne kirkers enevelde og deres autoritære menings- og religionsmonopol.

Kirken kontrollerte alle aspekter ved menneskelivet, fra fødsel til død. Ingen kunne ustraffet opponere mot STATSKIRKENS overmakt. Diktaturet var og er kirke-kristendommens samfunnsideal. Det har vært praktisert og gjennomført inntil nyere tid.   

(Martin Luthers menneskeforakt og autoritetsdyrkelse viser seg bl.a. i hans mange stygge og vulgære utskjellinger og angrep på landsbybefolkningen - som han omtalte som "griser uten vett" - og på bøndene. Og på kvinner! Luther smisket med herskermakten - og sparket nedover).

Når Atle Sommerfeldt iført bispekappen smilende poserer ved siden av kirkens overhode gjennom mange århundrer - KONGEN ("av Guds nåde") - på kirketrappen (som så mange av hans bispekolleger har gjort det), kan man jo gjøre seg visse tanker...

Ja, hoffbiskopen (kongens og statens embetsmann) er stadig virksom i vårt statskirkeland, i tradisjonen fra keiser Konstantins kirkepolitiske diktatur i oldtiden (nå i skikkelse av en såkalt "liberal" biskop).

(Jeg minner om at presten Einar Gelius for en kort periode var statssekretær (!) i Stoltenbergs regjering, hvilket kanskje viser hvor lett det er for prester å hoppe fra prekestolen til en statstaburett. Ja, Gelius søkte også bispestillingen i Hamar for en del år tilbake).

---------------------- 

 

I vår opplyste, rasjonelle tidsalder har vi heldigvis (for en stor del) forlatt den offisielle kirke-kristendommens reaksjonære holdninger.

Men vi ser at biskop Atle Sommerfeldt - såkalt "liberal" og "kristen-sosialist" - nå opptrer så autoritært i det offentlige rom at jeg i likhet med Levi Fragell og en del andre får frysninger.

Nå bør det jo nevnes at biskop Atle Sommerfeldt er uteksaminert ved det konservative Menighetsfakultetet, akkurat som hans kolleger: Tor Berger Jørgensen, Solveig Fiske, Halvor NordhaugTrond Bakkevig, Espen Ottosen, Eskil Skjeldal og Bjørn Eidsvåg m.fl.

(Jeg har her bare nevnt noen av de ordinerte teologer som er særlig aktive og profilerte i våre toneangivende medier).

Hvem av dem er det HEF (Kristin Mile, Didrik Søderlind, Bente Sandvig og Gunn Hild Lem) vil samarbeide med, i religionsdialogens navn?

Hvem vil de inngå kompromisser med, og på hvilket grunnlag?

 

 

MF-teolog og kirkehistoriker: KRISTIN B. AAVITSLAND  

 

Kristin B. Aavitslands polemikk mot kollega og biskop Atle Sommerfeldt (jfr. Verdidebatt) er høyst besynderlig.

Har hun ikke som kristen kirkehistoriker kjennskap til hva Confessio Augastana lærer i art. XXVIII: Om kirkemakten?

Vi kjenner gufset fra det berømmelige lutherske samvirket mellom "korset" (det åndelige regimente) og "sverdet" (det verdslige regimente).

Jeg minner om Fortalen til "Den trosbekjennelse som ble lagt fram for Keiser Karl V i Augsburg i år 1530" (s. 39 - 43 i Arve Brunvolls bok: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, 1. opplag 1972, 11. opplag 2006 uforandret).

La oss håpe at kirkehistoriker Aavitsland har mot og faglig integritet til å svare (tydelig!) her:  

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11489339/#post_11489339

 

Det er på høy tid at kirkehistoriker Aavitsland og hennes lutherske kolleger ved TF og MF (som også Atle Ottosen Søvik og Hallvard Jørgensen) tar tak i Martin Luthers skrifter. Vi vil gjerne vite hvordan dette sentrale tankegodset i Den norske kirke kan forenes med historiske og vitenskapelige innsikter.

 

 

MARTIN LUTHERS JØDEHAT

 

Man kan selvsagt ikke diskutere den skammelige "jødeparagrafen", i Grunnlovsjubileet 2014, uten å ta tak i Martin Luthers avskyelige jødehat. På 1500-tallet (!) likestilte Luther jødene med svin, han anså dem endatil for å være "verre enn svin".

"Den beryktede antisemittiske naziavisen "Stürmer" kan knapt varte opp med verre skjellsord mot jødene enn verkene til Martin Luther, og utgiveren og "Stürmers", Julius Streicher, henviste da også den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg til Luther".

(Karlheinz Deschner).

 

Den norske kirkes (nå: "Folkekirkens") opphøyde Luther skriver slik:

"En fortvilet, en av ondskap og djevel gjennomsyret materie er jødene. I 1400 år har de vært oss en pest og en plage, den største av alle ulykker, og de er det ennå. Ergo har vi her ekte djevler for oss".

Og så forlanges vi å respektere "kristen tro"?

Verken (protestanten) Harket eller (katolikken) Bastrup på Vårt Lands Verdidebatt forteller leserne at jødene i middelalderen ble utvist og fordrevet fra land etter land i det kristne Europa flere århundrer før opplysningstiden, og enda flere århundrer før den forferdelige "jødeparagrafen" ble statuert i norsk lovgivning i 1814.

Så tidlig som i 1182 forviste den katolske kong Philipp August alle jødene fra Frankrike og beslagla eiendommene deres. Det samme gjentok seg i 1394.

I det katolske Spania (flere århundrer før opplysningstiden) ble alle udøpte spanske jøder brutalt drevet ut av landet. (I Portugal skjedde det samme i 1497). Jødene i det katolske Spania ble terrorisert, forfulgt, tvangskonvertert og utvist fra landet, og fikk adgang til Spania først i år 1858.

Den katolske Bastrup har et gedigent historisk forklaringsproblem.

-------------------------- 

 

Vi forstår også at det må være meget brysomt for Den norske kirke ("Folkekirken") at antisemitten Martin Luther trekkes frem nettopp dette år (stikkord: Kirkemøte, Grunnlovsendringer, Grunnlovsjubileum OG kirkens lenge planlagte Luther-jubileum i år 2017).  

Håkon Harket, Bastrup OG Vårt Land vil åpenbart ikke ha noen oppmerksomhet om kirke-kristendommens antisemittiske teologi og praksis gjennom oldtid og middelalder i det kristne Europa. 

De forsøker seg med historieforfalskning, dvs. hoppe over den "lyse" middelalderen til den "mørke" opplysningstiden...

----------------------------- 

 

Kirken hatet opplysningstidens ideer, slik den i dag hater ateisme og ateister. Den stygge svertekampanjen mot de såkalte "ny-ateister" kristne apologeter og journalister har ført i mediespaltene gjennom mange år er et godt eksempel på den type nedrige og uverdige "forsvarsstrategier" kristenheten benytter seg av i moderne tid.

(Den kristelige avisen Vårt Land er blitt helt "schizofren". Papiravisen raser mot HEF, men knytter til seg noen av forbundets mest markante aktører).  

--------------------- 

 

Eidsvollforsamlingen var nok like indoktrinert i den (antisemittiske) evangelisk-lutherske lære som befolkningen forøvrig.

Merk: I den offentlige debatt om dagens økende antisemittisme i det kristne Vesten er det heller ingen som refererer til Confessio Augustana, eller til øvrige lutherske skrifter.

Eidsvollmennene stilte ikke spørsmål ved antisemittismens kristen-teologiske røtter, like lite som man gjør det i dag. Det gjør heller ikke (kristen-sosialistene og kristen-humanistene?) 

Bård Vegard Solhjell, Thomas Hylland-Eriksen og Mats Gilbert m.fl. biskoper er rabiate Israel-kritikere.

--------------------------- 

 

Vi ser også i dag at det ikke spiller noen rolle for antisemittismens utbredelse hvorvidt jøder var nærmest ikke-eksisterende, eller som i dag utgjør en meget liten (fredelig) minoritet i vårt land.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11495947/#post_11495947

 

Hans-Petter Halvorsen har etter mitt syn et godt grep om antisemittismens kirkelig-teologiske og historiske røtter.

Debattleder Johannes Morken synes derimot godt fornøyd med Håkon Harkets innlegg, men han formelig skriker til leserne/debattantene:

"Ta ein Luther-pause".

Det er høyst oppsiktsvekkende at en debattleder i et offentlig debattforum intervenerer med en  direkte og utilslørt personlig agenda.

Den kristne Harket, fast skribent i Vårt Land, er påpasselig med ikke å fortelle leserne at den kirke-kristne antisemittiske gift var og er innpodet i alle euoropeiske folk gjennom det foregående årtusen, så og si fra fødselen av (høy og lav, leg og lærd).

Han forteller ikke at Det nye testamente - kirkens bibel - er full av antijødiske utsagn. Han forteller ikke at Jesus selv, i det mest jødefiendtlige skriftet (Johannes-evangeliet) i den kristne bibel, sier til sine landsmenn: "Dere har djevelen til far".

Ja, også opplysningsfilosofene kan betegnes som antisemitter. Selvsagt! De var oppdratt og opplært i den kirke-kristne antisemittiske teologi. De var "blinde" på dette punkt, som alle sine samtidige.   

 

(I dag, 2-300 år senere, har vi helt andre muligheter og forutsetninger for å avsløre og gjennomskue den kirke-kristne teologiske og historiske antisemittisme. Våre forfedre fra opplysningstiden la de første spirene til kritikk av kirkemaktens autoritære dogmer).

 

Martin Luther, Den norske kirkes store "tenker" og teologiske autoritet, var bare en i rekken av utallige kirkefedre og kirkelærere som i århundrer etter århundrer, gjennom generasjon etter generasjon, hadde utøst sitt jødehat i skrifter og prekener. 

Kirkens teologiske antisemittisme er i minst 1700 år blitt hamret inn av paver, prester, biskoper, teologer og forkynnere: i hjemmene, kirke, misjon og undervisningsanstalter. 

Å forfatte hatske antijødiske pamfletter var en egen "kirkelig sjanger" helt fra oldtiden.

Den type lettsindige ansvarsfraskrivelse vi ser på denne debattråden på Verdidebatt, er et sørgelig eksempel ikke bare på historieforfalskning, men på kirke-kristendommens lave etiske nivå.

(Jeg har på denne hjemmeside omtalt Håkon Harket i to innlegg: "To kristne nazister", og i serien "Kristen rasisme").

Vekten av den kristne antisemittiske skyldebyrde, teologisk, etisk og historisk er tung og kvelende for den kristne kirke å bære at dens representanter begår de mest uredelige manøvre, i et fortvilet forsøk på å kaste av seg dette blytunge åket. Men den har for mange "lik i lasten".

En av strategiene er å konstruere avledende og fremmedgjørende begreper og kategorier, som antijudaisme - religiøs antisemittisme - sekulær antisemittisme - rasemessig antisemttismejuridisk antisemittisme osv. 

Verken veltalenhet eller (kjølig distansert) intellektuell kategorisering av begrepet antisemittisme kan dessverre redde kirken fra MORALSK, HISTORISK og TEOLOGISK KOLLAPS. Den historiske dokumentasjonen er drepende.

Den kristne kirke tåler ikke en ærlig og sannferdig konfrontasjon med sine historiske forbrytelser. Men å fortrenge sine traumer vil bare gjøre kirken "sykere".

Den troende katolikk, Bastrups kommentar, er et lysende og grelt eksempel på hvor langt kirkelige apologeter kan gå i historisk og intellektuell USANNFERDIGHET (for ikke å si: teologisk revisjonisme).

Jeg vil ikke nøle med å kalle Bastrups kommentar manipulerende.

 

Jeg siterer Bastrup:

"Opplysningstiden er et vannskille i antisemittismens historie. Det går derfor ikke an å trekke Luther eller andre fra tiden forut inn i denne debatten. Opplysningstiden frembringer et helt nytt og sekulært argumentasjonsstoff mot jødene som var ukjent inntil da, men som skulle få de største konsekvenser for ettertiden".

Jaså? Ukjent? Jeg har på denne hjemmeside ("Kristen rasisme V") sitert et lite utsnitt av de forferdelige utsagn Bastrups kirkes hellige kirkefedre og kirkelærere har uttalt om nettopp "jødenes indre egenskaper", fra antikken og gjennom hele middelalderen. 

Som vi vet: med fatale praktiske og menneskelige konsekvenser for det jødiske folk i Europa.

"I retorikk overgår Voltaire Luther mange ganger, ja, Goebbels siterte flere steder Voltaire ordrett som om han hadde suget det av eget bryst. Voltaire er nemlig en av de første, så vidt vites, som tok i bruk biologiske metaforer om jødene".

"Fra Opplysningstiden av er antisemittismen imidlertid et konstant fenomen, og det er fordi den nå fikk en bestemt ideologisk begrunnelse: jødenes indre, kvalitative egenskaper. Dette er helt nytt, og det er sekulært i sin begrunnelse"

Jaså? Vi ser at Bastrup ikke kan, eller ikke vil forholde seg saklig-objektivt til kirkens dokumenterte skrifter. Han oppgir ingen sitater fra Martin Luthers heslige skrift ("Om jødene og deres løgner", 1543).

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Antisemittisme 

http://www.vigrid.net/luther.htm 

 

Hvordan pavens og Luthers kirke har uttalt seg om "jødenes indre kvalitative egenskaper" vet vi svært mye om i dag. 

Jødene ble av den kristne kirke tidlig assosiert med Satan/djevelen, og i Confessio Augustana art. 17 fra 1500-tallet blir straffen presisert.

Jeg har i annet innlegg på denne hjemmeside ("Jøden som djevel") omtalt den danske forskeren Judith Vogts trilogi, som gjennom tekster og illustrasjoner avslører og dokumentreer kirkens demonisering av jødene.

Kan ikke Bastrup nå, i Grunnlovsjubileet 2014, bidra til at VI ufrivillig inndøpte kirkemedlemmer - i opplysningens og demokratiets ånd - får direkte tilgang til Martin Luthers antisemittiske skrifter i norsk oversettelse? 

(Jeg forstår ikke at Bastrup i vår opplyste tid våger å sammenstille disse to personer: Martin Luther og Voltaire).

Vi bryr oss ikke om Bastrups (subjektive!) tolkninger. Hans meget ambivalente kristen-katolske agenda er lett gjennomskuelig, som her:

"Mens de (jødene) tidligere hadde levd i avsondrede enklaver og bar synlige ytre kjennetegn som identifiserte dem som jøder, "invaderte" de nå hele kultursamfunnet, men uten at man alltid kunne identifisere deres tilstedeværelse som jødisk. Det er i denne dobbelthet mellom emansipasjon og "usynlig" tilstedeværelse i samfunnet at en ny type frykt for hva jødene representerer, oppstår...".

Merk: Bastrup kaller ghettoene "avsondrede enklaver". Han nevner ikke at det var Kirkemøtene som tvang jødene inn i ghettoer og påla dem å bære "ytre synlige kjennetegn" - flere århundrer før Opplysningstiden (som også nazismen for bare litt over 70 år siden).

"På flere kirkemøter i tiden 1050–1338 krevde den katolske kirke et skille mellom jøder og kristne, og fra 1300-tallet ble det opprettet ghettoer i en rekke byer, f.eks. Roma, Paris, Frankfurt am Main, Mainz, Amsterdam og Praha. Disse jødekvarterene var på alle kanter omgitt av murer, og portene ble låst om natten...".

http://snl.no/ghetto 

Bastrup hevder altså at "en ny type frykt for jødene" oppstod i Opplysningstiden, og at "de nå invaderte hele kultursamfunnet".

Kirkens grusomme respons på dens (irrasjonelle) nedarvede "frykt for jøder" er uhyggelig dokumentert i dens egne skrifter fra oldtid og middelalder (jfr. bl.a. Bastrups kirkes anklager om jøders ritualmord og hostiekrenkelser i middelalderen).

Jeg anmoder leserne å studere nøye Bastrups (og H. Harkets) språkbruk.   

 

 

DEN "SKITNE" JØDE?

 

Jeg siterer Bastrup:

"Jøden "før" Opplysningstiden var skitten fordi han var fattig og paria, jøden "etter" Opplysningstiden var ikke lenger fattig og et sosialt utskudd, men han var like fullt skitten, fordi hans indre karakter var skitten...".

http://historienet.no/mette-iversen/middelalderen-jodene-fikk-det-forbudte-yrket-0

Det er nok en langt, langt verre, styggere og demoniserende språkbruk om jødenes "indre karakter" krke-kristendommens "hellige" kirkefedre og kirkelærere har benyttet gjennom årtusener.

Ordet "skitten" opptrer (så vidt jeg vet) sjelden i kirkelærernes skrifter (er det kanskje derfor Bastrup ikke oppgir konkrete skriftreferanser før Opplysningstiden?).

De to kirkelige apologeter, Harket (lutheraner) og Bastrup (katolikk), synes å ha felles kirkelig-ideologiske interesser. De forstår hverandre godt.

(Harket har så vidt jeg vet ikke kommentert eller gjendrevet Bastrups påstander).

Disse to kristne apologeter, skribenter og forfattere forstår kanskje ikke at VI oppsøker helt andre historisk-uavhengige kilder for å finne saklig, nøktern kunnskap om kirke-kristendommens teologiske og historiske antisemittisme. 

De tror vel ikke i fullt alvor at VI fester lit til kristne (katolske eller lutherske) forfattere og skribenter i spørsmålet om kirkelig-teologisk og historisk antisemittisme?

 

Både Harket og Bastrups innlegg på Verdidebatt viser, etter mitt syn, hvor INHABILE de er i dette spørsmål.  

-----------------------

 

De biskoper, prester og teologer i vårt land i dag som ikke kan forsvare evangelisk-luthersk lære, må selvsagt tilkjennegi sine standpunkter klart og tydelig for "Folkekirkens" voksne (ufrivillige) medlemmer.

 

 

Atle O. Søviks ortodoksi og dogmatisme 

("Mainstream kristendom")

 

Denne har han nylig gitt klart uttrykk for på Vårt Lands Verdidebatt, bl.a. i denne kommentaren:  

"Teologisk sett handler synd grunnleggende sett om at det er et skille mellom Gud og mennesker, mens «synd» i dagligtalen handler mer om konkrete uetiske handlinger. Jesus dør og står opp for å overvinne synden, i betydningen skillet mellom oss og Gud, og det overvinnes når vi tar imot troen. Det er en historisk hendelse, både at Jesus dør og står opp.

Frelse er både frelse mens man lever og frelsen etter døden, så la oss her snakke om frelsen etter døden: Mennesket trenger frelse = mennesket trenger å ta imot Guds tilbud om evig liv med Gud, for om de ikke tar imot fellesskapet med livets giver vil de heller ikke kunne leve lenger, men vil da dø en evig død.

Frelsen er frelse fra evig død, og ondskapen og lidelsen i dette livet. De som ikke tar imot frelsestilbudet blir ikke frelst".

Nå sist (16. april) får vi følgende "nyansering" fra Søvik:

"Jeg tror på evig død for dem som ikke VIL tro (når de har fått et reelt valg), slik at de altså sorterer seg selv ut".

 

La meg sitere et avsnitt fra oppslagsordet "helvete" i Religionsleksikon (Cap. 2002):

"I kristendommen angir helvete det evige straffested for dem som fordømmes på dommedag... Både katolsk og protestantisk kirkelære unngår beskrivelser av enkeltheter i forbindelse med helvete, og fortapelsen blir oftest sett som en atskillelse fra Gud som er villet av mennesket selv".

Søvik befinner seg altså i en gammel, velkjent kristen teodicé-tradisjon når han plasserer den kristne allmektige og allvitende skapergud/frelsergud i en ansvarsløs posisjon.

"Himmelens og jordens skaper" er blitt avmektig og svak (jfr. Eskil Skjeldals bok, 2009: Den svake Gud). Skjeldals bok ble anmeldt i Aftenposten av Dag Kullerud, mangeårig kristen journalist i Aftenposten OG nåværende redaktør i det kristne tidsskriftet "Kirke og kultur".

http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/article3432063.ece#.U1uy1dg4Xrc

Merk tittelen: Et annet bilde av Gud. Ja, kirken og dens teologer, som Atle O. Søvik og hans kolleger ved MF, er så allmektige og allvitende at de så og si har innsatt seg selv i "Guds" sted. De VET alt om guden sin: hva han er og hva han ikke er.

"Eskil Skjeldal griper fatt i de konvensjonelle gudsbildene (?), for så å lete seg frem til andre. Det er djervt gjort".

Hvorvidt "de konvensjonelle gudsbildene" samsvarer med kirkenes autoriserte, offisielle bekjennelser, sier Dag Kullerud (eller Eskil Skjeldal) intet om.

 

(En kuriositet: se her hva Norske Kirkeakademier er opptatt av denne våren: http://www.kirkeakademiene.no/)

 

Jeg siterer Religionsleksikon:  

"En rekke ulike løsninger på teodicé-problemet er utarbeidet (Gud må la menneskene beholde sin fri vilje, også viljen til å handle ondt: lidelsen har en pedagogisk funksjon; lidelsen vil bli kompensert med belønning etter døden)".

 

Jeg siterer fra oppslagsordet "predestinasjon" i samme leksikon:

"...forutbestemmelse, et teoretisk utgangspunkt, særlig i kristendom og islam, om Guds forutbestemmelse av det enkelte mennesket til frelse eller fortapelse. Predestinasjonens utgangspunkt er troen på Guds allmakt og allvitenhet; intet skjer uten at det er Guds vilje.

Kristen predestinasjonsteologi bygger på læren om at det syndige mennesket i seg selv er fortapt; frelsen er et under, som skyldes at den troende er utvalgt til frelse i følge Guds evige beslutning".

 

(Dette Religionsleksikon, Cap. 2002, er det god grunn til å ettergå nærmere i sømmene, hva angår forfatternes bakgrunn OG deres teologisk-ideologiske prioriteringer og vinklinger).

-----------------------    

 

Hos MF-teologen Søvik møter vi en "graut" av teologenes perverse omskrivinger og tilpasninger. Moderne teologer erstatter Jesu (klare) doms- og straffetrusler i evangelieskriftene med det mer formildende og svevende uttrykk: "Guds tilbud".

Den kristne gudens generøse "tilbud" (?) skal angivelig omfatte alle mennesker, men i Søviksversjon hører vi det grusomme ekko av årtuseners volds- og straffetrusler. Og det er nettopp det grufulle straffeaspektet (evigvarende torturstraff) som er så karakteristisk for kirke-kristendommens morbide forestillinger om etterlivet.  

Det lyder så velkjent: de som ikke vil "ta imot tilbudet" skal lide en EVIG DØD.

Hva er en EVIG DØD, Søvik?  

Jeg spør: hva slags informasjon ("åpenbaring"? "visjon"?) har den smilende MF-teologen Atle O. Søvik mottatt fra sin "Gud" om denne tilstand: evig død

Ja, for det handler vel om en tilstand - i form av en straffeutmåling - ettersom Søvik beskriver den som "evig"?

Som straff skal vi ikke bare tilintetgjøres (slutte å eksistere), men tilintetgjøres EVIG!  

Vi må kunne forvente at MF-teologen Søvik (som AKADEMIKER!) gir en forklaring og beskrivelse som lar seg forstå innenfor en menneskelig og normalt logisk forståelig språkverden. I motsatt fall har han ingenting innenfor Akademia å gjøre.

Den teologiske teorien om "annihilasjon", som Søvik smilende slutter seg til, er like brutal og uhyggelig som alle kirkens perverse teorier (tankeleker?) om dom og straff, helvete og fortapelse. Den forutsetter at vi ikke-kristne ("vantro") - motsatt de kristne ("troende") - IKKE har sjel.  

 

Vi kan vel ikke komme nærmere den kristne dualisme (religiøs-sjelelig rasisme) enn dette? Når voldsdualismen stadig opprettholdes (og forsvares) i vår opplyste tid, vil det være naturlig å rette oppmerksomheten mot de psykologiske mekanismer som virker i den kristen-troendes sinn og psyke.

Når vrangforestillinger ikke lar seg korrigere av historisk-vitenskapelig innsikt, og når alminnelig menneskelig erfaring, logikk og argumentasjon ikke i noen særlig grad anfekter fag-teologer på dette punkt, vil det være nærliggende å forklare fenomenet religionspsykologisk.  

 

http://nn.wikipedia.org/wiki/Annihilasjon 

http://snl.no/annihilasjon/teologi 

http://www.egede.no/bokmeldinger/frelse-og-fortabelse

http://www.kristenogprogressiv.no/?p=2055 

 

Det er når kirken møter (intellektuell) motstand, og dens politiske maktgrunnlag forvitrer, at den viser sitt mest heslige ansikt. Da ser vi også liten forskjell på såkalt "konservative" og "liberale" biskoper og teologer. Teologisk slutter de rekkene.  

HOMOFILISAKEN kan ikke lenger hjelpe "liberalteologene". De har i en årrekke brukt og misbrukt de homofile for å skaffe seg sympati i befolkningen, i den hensikt å holde kirkemedlemmene på plass i Den norske kirke. Nå ser vi at liberalteologenes kamuflasje sprekker. Bakenfor den (statlige) sosial-demokratiske "maske" de har skjult seg i mange tiår finner vi nå et "teologisk laug" i full krise.

Hva står de for egentlig? Hvorfor er TF-teologene så tause? Har de plutselig mistet "munn og mæle", de som i mange årtier har fått boltre seg fritt og uhemmet (uimotsagt) i de fleste av landets papiraviser?

Hvorfor har de nå overlatt arenaen til MF-teologene, noen av dem katolsk orienterte?

 

----------------------- 

 

Til og med Dagbladets nettavis har i sin kritikk av Kirkemøtets vedtak, på "lederbloggen", nylig påberopt seg Jesus:

"Jesus ville ropt: Skam, dere", skriver Dagbladets kommentator Tom Stalsberg 9. april 2014.

http://www.dagbladet.no/meninger/blogg/

For noe sludder! Dette er uttrykk for hvordan "liberalteologiens" moderniserte og idealiserte Jesus-bilde, gjennom store deler av etterkrigstiden, har preget Dagbladets redaksjon inntil denne dag.

Har ikke Dagbladet noen uavhengige historikere/bibelforskere som kan korrigere avisens (usannferdige) "liberalteologiske" Jesus-ideal?  

Den historiske Jesus fra Nazareth kan selvsagt ikke skilles ut fra sin samtid og brukes som "alibi" for toleranse i år 2014. Tvert om var Jesus langt mer lovtro enn den senere Paulus, som mer enn noen annen "apostel" var opptatt av å bryte båndene til jødedommen.

Jesus var like sterkt bundet og begrenset av sin samtids religiøst-kulturelle forestillinger (også om homofili), som alle  profeter, apostler, apokalyptikere og religionslærere. Vi kan selvsagt ikke bebreide oldtidsmenneskene deres (relative) mytologisk-primitive forestillinger for 2000 år siden. De tenkte og handlet innenfor sin begrensede horisont.

Det er derfor dagens presteskap, biskoper og (ordinerte) teologer vi må kritisere og konfrontere, for det er de som i dag vedlikeholder det usanne, feilaktige og historisk grunnløse "dogmet om Jesus".

 

------------------------ 

 

MF-teolog og biskop Atle Sommerfeldt og Ida Marie Haugen Gilbert er gode, aktuelle representanter for det vi kan kalle "kriseteologien" i vår (utflytende) folkekirkelige tid.  

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11487939/#post_11487939

Frilansjournalist Gilbert benytter seg av stilistiske virkemidler (som ironi) for å avlede og/eller tilsløre sine standpunkter til Den norske kirkes offisielle helveteslære. Det er ikke mulig å få klarhet i hva hun saklig sett mener. Det kan synes som om hun bevisst går inn for å skape uklarhet og forvirringDet er hun ikke alene om i vår tids (statskirkelige) "folkekirke".  

Gilbert vil tydeligvis skape inntrykk av at forestillingen om "arvesynden" og "dommedag og trusselen om evig fortapelse" er noe som tilhører en forgangen tid (hun refererer til sin gamle indremisjonstante).

Vi vet bedre. Vi vet at Gilberts (luthersk-evangeliske) kirke ikke har endret en tøddel eller bokstav i sine fem bekjennelsesskrifter (tre av dem fra oldtiden).

Gilbert vil ikke, eller kan ikke forholde seg saklig-nøkternt til tankeinnholdet i de stadig gyldige bekjennelser Den norske kirke hver eneste søndag døper forsvarsløse spebarn til (jfr. dåpsritualet og dåpsformularene). 

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=3131 

Hun lever muligvis i sin egen (kirkelig-teologiske) "boble", som kanskje også hennes kristne trosfrender og faglige kolleger ved MF og TF. Hvorvidt de er konservative eller liberale har liten eller ingen betydning for forståelsen av deres felles fundamentale og fundamentalistiske KRISTUS-TRO.

Ikke bare i private sammenhenger, men også offentlig har Gilbert problemer med å forklare hva det betyr å være "kristen". Noen av oss forstår godt hvorfor det er flaut for Gilbert å fronte KRISTUS-TROEN.

http://www.nrk.no/ytring/flaut-a-vaere-kristen-1.11508161

Mange av oss vet at de kristne kirkers fundamentale tros- og læregrunnlag gjennom mer enn 1700 år handler ene og alene om Jesus-teologien (oppstandelses-mytologien!).  

Alle paver, biskoper, prester og teologer er Kristus-troende og Jesus-dyrkere. Jesus-forgudelsen er det grunnleggende hovedproblemet de alle unnviker, og det er derfor det de må konfronteres med! Man bør alltid merke seg hvordan biskoper, teologer og apologeter unnviker å problematisere Jesus-teologien og Kristus-mytologien. I stedet gjemmer de seg bak "troen" og konstruerer kunstige og avledende problemstillinger i periferien.

 

 

"TROEN" OG "DEN HELLIGE ÅND"  

 

Prest, forfatter og foredragsholder Karsten Isachsens trosforestillinger i Vårt Land er like rare som Eskil Skjeldals i  ukeavisen Dag og Tid.

"Troen vet hvem jeg er", sier Isachsen i Vårt Land lørdag 26. april 2014.

"TROEN VET...?" Er "troen" et subjekt, en person?

Når "troen" ofte omtales som en person, kan vi anta at det dreier seg om den tredje mannspersonen i TREENIGHETEN: Den hellige Ånd. Vi har forstått at kirken har alvorlige problemer med å forklare og kommunisere hva pinsen betyr.

Til NRK ("Mellom himmel og jord") sier Jan Torland, leder for Ungdom i Oppdrag, følgende om Den Hellige Ånd:

"Det er kanskje en kraft! Det er en del av Gud! Det er opp til enhver å definere! Nei, det kan jeg ikke beskrive! Vedtatt med knapt flertall på et kirkemøte i Nikea! En menneskelig definisjon på noe vi ikke vet hva er!".

Men Torland vet godt hva og hvem Den Hellige Ånd er. For ham er Den hellige Ånd en person - en venn som det går an å forholde seg til.

 "Den hellige Ånd er praktisk. Han hjelper oss til å forstå Guds ord, og han er med oss og taler til oss. Det gjør han i hverdagen eller når vi er samlet for å høre og snakke om det som står i Bibelen. Ånden er en hjelper for oss, sier Torland".

------------------------- 

 

"Uten å få blodet renset, ville Karsten Isachsen vært død", skriver Vårt Land. Hvorvidt det er den medisinske teknologi, eller "Kristi blod" det henvises til, kan man jo spekulere over (i påskeuken er "blodet" og lammet" aldri nøytrale begreper).  

Isachsen presterer å si til Vårt Lands journalist at han ikke har lest Bibelen ennå: "Jeg er vel en av de få prester som ikke har lest Bibelen". Hva gjorde Karsten Isachsen under sitt 5-6 års teologiske studium? Ja, man kan bli målløs over en slik ytring, men trolig er det bare velkjent kokettering. 

 

 

KIRKEMØTET 2014  

 

Den norske kirkes biskoper og teologer må gjerne fortsette å strides og krangle seg i mellom om homofile ekteskap, hvis de finner nytte og tilfredshet i slike endeløse interne stridigheter (les: lærespørsmål).

Ingen får respekt for en slik religion, en slik kirke. Mer enn tre års samlivsutredning har ikke resultert i noe som helst. Makan til teologisk, intellektuell og etisk inkompetanse kan vi vel vanskelig finne.

Som vi vet: kirkens læregunnlag avgjøres ved avstemninger og VEDTAK på Kirkemøtet (eller: påkalles Den hellige Ånds opplysning..?).

Homofili kan ikke lenger tjene som avledningsmanøver, og vi andre har rett til å si: NOK ER NOK! La oss nå, og for fremtiden, slippe å bli påført kirkens interne problemer. De har ingen interesse for almenheten, hva enten det er konservative, liberale eller progressive meninger som gir seg uttrykk. HOLD OPP, alle sammen!

 

HOLD DERES HOMOFILI-PROBLEM FOR DERE SELV! FORSTÅR DERE IKKE: VI VIL IKKE HA DERES MENINGER!

DERE HAR INGEN RETT TIL Å FORURENSE DET OFFENTLIGE ROM MED DERES (INTERNE) ULØSELIGE, KRISTELIGE "LÆRESPØRSMÅL".

 

 

"Frukten" av kristen misjon  

 

De kristne europeiske kirker har mistet (teologisk) KONTROLL over deres tilhengere og tilbedere i de mange kristnede "misjonsland" i Afrika og i andre verdensdeler.

Vi må aldri glemme at det er de kristne europeiske kirker og misjonsorganisasjoner, som gjennom århundrers aggressive misjonsvirksomhet på alle kontinenter har utbredt - diktert - de menneskefiendtlige ideer vi i dag ser "fruktene" av i mange afrikanske, asiatiske og sør-amerikanske misjonsland.

Når de kristnede afrikanske (misjons)kirker ikke lystrer ordren fra såkalt "liberalorienterte" kristne europeere i år 2014, skjønner vi at særlig "liberalteologene" kommer i en svært vanskelig situasjon. 

De VET nok at utallige kristne, vestlige misjonsorganisasjoner (som også Den norske kirkes misjonsorganisasjon: Det norske misjonsselskapet/NMS) fortsatt forkynner og utbrer kav ortodoks kirke- og kristendomslære: med arvesynden, jødehatet og helveteslæren på slep...

Liberalteologene er fullstendig tause om kirkelig misjon. Hva mener de om kristen misjon blant jøder og muslimer

 

 

KIRKEMØTETS "VISJONSDOKUMENT" 2014

 

Den norske kirke har i sitt "Visjonsdokument" for de neste fire årene (jfr. Kirkemøtet 2014 ) gjentatt at den er en bekjennende og misjonerende kirke.

http://www.avisenagder.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=24918 

Det er høyst merkverdig hvordan Kirkemøtet stadig avleder offentlighetens oppmerksomhet fra kirkens fundamentale lærespørsmål: bekjennelsesskriftene. Den norske kirke er altså langt mer opptatt av homofilisaken enn av å opplyse "Folkekirkens" medlemmer om innholdet i dens bekjennelse og teologi.

Hvorvidt Kirkemøtets statiske og forutsigbare program kan være en årsak til pressens manglende interesse, skal jeg ikke ha noen bombastisk mening om her og nå. Men ettersom "Statskirken" nå omtaler seg som "Folkekirke", er det litt underlig at våre offentlige medier, som f.eks. Aftenposten, ikke griper fatt i de bakenforeliggende og grunnleggende kirke-kristne dogmer og postulater. Man skulle jo tro at iallfall landets største avis kunne rapportere om andre tema på Kirkemøtet enn homofili-saken.

(Jeg nevner Aftenposten spesielt fordi denne avisen har hele tre kirkelige prester og MF-teologer som faste skribenter: Trond Bakkevig, Sunniva Gylver og Espen Ottosen).

 

Er ikke kirken mer enn homofili-saken?

Mener Kirkemøtet at denne forsamlingens besynderlige "vedtak" (ved hemmelig avstemning) representerer de ufrivillig spebarnsdøpte kirkemedlemmer, som i dag utgjør det  som kalles "Folkekirke"?

 

Vi trenger noe tid for å vurdere og analysere Kirkemøtets rapporter. Men at Kirkemøtets sære prioriteringer og debatter må vekke stor oppsikt i vår såkalt "folkekirkelige" offentlighet i år 2014, kan vel ikke forundre noen.  

Ikke en gang Fri Tanke har spandert særlig spalteplass på Kirkemøtet. Man skulle tro at HEF og Fri Tanke ville være spesielt opptatt av Kirkemøtets behandling av menneskerettighetene, men fra denne kant (så langt): ingen kommentar.

------------------------ 

 

Pressemann og tidligere mektge KIRKERÅDSLEDER, Thor Bjarne Bore, har kanskje forsøkt å rette opp Verdidebatts øredøvende taushet om KirkemøtetVi forstår godt tegningen når Bore(programmatisk) avslutter sitt innlegg på Verdidebatt 6. april slik:   

"Mitt håp er at Den norske kirke alltid må la seg inspirere av Jesu kjærlighet, som er uten grenser, og hvorledes han i sin samtid løftet frem de utstøtte og foraktede mennesker – og ta med seg denne inspirasjonen inn i vår egen tid".

Thor Bjarne Bore er i sin Jesus-dyrkelse (autoritetsdyrkelse) helt på bølgelengde med den moderne teologi i vår tid. Hans (historieløse) idealisering av Jesus er karakteristisk for all moderne/liberal teologi, også for den såkalt "progressive bevegelse".  

Det er kanskje ikke så rart at store deler av pressen ikke orker de evindelige (monotone) gjentakelser fra Den norske kirkes representanter? Det er likevel forbausende (for ikke å si paradoksalt) at pressen ikke orienterer "Folkekirkens" (!) medlemmer (ca. 75% av det norske folk) om hva Den norske kirkes øverste organ i disse dager har diskutert - utover den famøse homofilisaken.

Fem timers ørkesløs debatt om homofili på Kirkemøtet kan vel ikke framkalle annet enn et stort gjesp?

Men merk: dette skjer i Grunnlovsjubileet 2014!  

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=389154 

 

 

Europeisk liberalteologi OG kristen misjon

 

Hvordan skal europeiske liberalteologer forklare verdens "misjonskirker" at de (tilsynelatende) har endret syn på en rekke teologiske og sosial-etiske spørsmål (som homofili)?

Burde de ikke da, i selverkjennelsens lys, starte en ny verdensomspennende "misjonsoffensiv" - ved å innrømme det åpenbare: 

AT DE EUROPEISKE KIRKER OG TEOLOGER HAR TATT FEIL? AT DE HAR VILLEDET VERDEN? 

Nei, istedenfor å erkjenne at de HAR TATT FEIL, konstruerer de nye spekulative "teorier" om den mannsguden de selv har skapt. MF-teologen Atle Ottosen Søvik (og hans makker Bjørn Are Davidsen) er et ypperlig eksempel på hvordan kirkelige teologer og apologeter endrer og tilpasser gudsforestillingene.

Det er ganske riktig "Søviks gud"som diskuteres på Verdidebatt. Og vi har vel knapt fått klarere demonstrert den religiøs-kristne subjektivitet: "Søviks gud" er et produkt av hans tankekonstruksjoner.

Spekulativt og fantasifullt er det, og nettopp TEOLOGISK TEORI!

"Gud ønsket å skape en selvstendig verden", skriver Søvik.

"Dersom det viktigste i første runde er at vi blir til som selvstendige personer, og så i andre runde at vi forholder oss til tilbudet om frelse (enten før eller etter døden), så lar det seg forstå at Gud ikke er tydelig tilstede i verden nå.

Han var tydelig til stede gjennom Jesus, og dette er et unntak fordi Gud ønsket at det skulle være tilgjengelig en troverdig åpenbaringskandidat i det hele tatt for de som bruker sin selvstendighet til å søke Gud.

Men hans mål er altså ikke at flest mulig fortest mulig skal vite at han finnes, for i så fall ville det ha vært et mislykket prosjekt, og en allmektig Gud mislykkes ikke i sine prosjekt".

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=389154

 

"GUD ØNSKET"..? 

"MEN HANS MÅL ER ALTSÅ IKKE..."?

 

Jeg spør: hvordan har MF-teologen, Atle Søvik, skaffet seg eksklusiv innsikt om "Guds" ønsker og mål?

Hvis "Gud" ikke gir synlige tegn (annet enn unntaksvis, som ved "Sønnens" mirakuløse fødsel, oppstandelse og himmelfart for 2000 år siden) - hvordan har så Søvik i dag tilegnet seg kunnskap om gudens frelsesplan?

Er det Den hellige Ånd som har opplyst ham?

Har Søvik (og Bjørn Are Davidsen) en ukjent og hemmelig kanal inn til "Guds" vesen, ettersom de presenterer ganske sprelske og fantasifulle "teorier" om guden sin?

Søvik skriver nært og fortrolig om guden sin, som om han skulle være "Gud selv".

(Det finnes intet man med noen rimelig grunn kan kalle ånd, religiøsitet eller spiritualitet i Søviks materialistiske "teologiske teorier").  

 

HVOR HAR SØVIK SIN INFORMASJON OM "GUD" FRA?

HVILKE (HEMMELIGE?) "TEGN" HAR SØVIK MOTTATT FRA GUDEN SIN? 

HVORDAN HAR "GUD" MEDDELT SEG TIL SØVIK OM SIN FRELSESPLAN? 

ER SØVIK ET SLAGS "MEDIUM"?

ER SØVIK EN "SEER", "BUDBRINGER" ELLER "PROFET"? HAR HAN MOTATT SYNER, VISJONER ELLER ÅPENBARINGER, SOM DE GAMMELTESTAMENTLIGE PROFETER?

ELLER, HAR HAN SOM MARIA MAGDALENA OG PAULUS, HATT EN HALLUSINASJON?

 

 

"TEOLOGISK TEORI" 

 

«At Gud skaper en slik verden, er vår eneste mulighet til å bli til siden vi bare er produkter av denne verden. Det er ikke ondt av Gud, siden han tilbyr evig lykke i kompensasjon for alle, og JEG TROR alle får et reelt valg om frelse, enten før eller etter døden».  

Den unge, smilende Søvik har altså fått (priviligert) innsyn i den kristne gudens ønsker, planer og hensikter med skapelsen, historien OG frelsesspørsmålet. Men han forteller ikke hvordan han har fått denne innsikt.

Det er ikke nok å si "jeg tror", når Søviks (subjektive) teologiske teori medfører dypt alvorlige og vidtrekkende konsekvenser for menneskehetens evige skjebne.

Men han mener (eller "tror") at "Gud" har en plan B...Han forteller om "Guds" frelsesplan, men er påpasselig med å presisere følgende:  

"Jeg presenterer det som min teori om hvordan ting henger sammen her i verden. Hvis teorien forklarer mer og bedre (= er mer koherent) enn alternative teorier er det en bedre teori enn alternativene".

Ja, hvorfor "tror" eller mener Søvik at hans (subjektive) teologiske teori om "hvordan ting henger sammen i denne verden", er mer "koherent" (med enkle ord: mer sammenhengende) enn alle andre like ville spekulasjoner og (subjektive) teologiske teorier, fremsatt av hans teologiske kolleger det siste århundret?  Det er nok bare Søvik selv som mener at hans teori "forklarer mer og bedre enn alternative teorier".

Alle teologiske teorier og retninger har samme irrasjonelle grunnlag!

------------------------   

 

Slik har kirkefedre og kirkelærere holdt på gjennom hele den kristne kirkehistorie, med de mest absurde og livsfjerne tankekonstruksjoner, begreper, teorier og læresystemer.

De praktiske og menneskelige konsekvensene av de kirkelige-teologiske teorier gjennom historien har vært fatale.

Vi kan konstatere at verken Søvik, Davidsen eller Hallvardsen reflekterer synderlig over de konkrete menneskelige lidelser kirkens "teologiske teorier" gjennom 1700 år har medført.

Mangel på empati og sensitivitet er kanskje det mest slående trekk ved dagens kirkelig-teologiske teoretikere og apologeter.

Gjennom sin debattaktivitet på Vårt Lands Verdidebatt har Søvik (kanskje ufrivillig?) avslørt og bekreftet den kristne religionens relativitet og subjektivitet: den har vært og er en rent menneskelig konstruksjon. Han har som MF-teolog gått meget langt i å demonstrere offentlig hvordan han (og hans kirkelig-teologiske kolleger) projiserer sine "teologiske teorier" - ønsketenkning - på "Gud".

Det er ufattelig morsomt at flere MF-teologer, som Espen Ottosen, Atle SøvikEskil Skjeldal og Hallvard Jørgensen ikke klarer å forene sine "teologiske teorier". De synes fullstendig opphengt i sin innelukkede "subjektive tro" (teori!).

Konservativ eller liberal? Katolsk eller protestantisk? Luthersk eller reformert? Den østkirkelige eller den vestkirkelige innflytelsessfære?

Jaså, er det spørsmålet?

Stakkars fag-teologer; de stamper i den samme ulykkelige dogmatisme og sekterisme vi gjenkjenner fra oldkirkens og middelalderens lærestridigheter. Og langt senere: skismaet mellom protestanter og katolikker.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread11496921/#post_11496921

Den kristne sekterisme skjærer ikke bare mellom TF og MF, men nå (i år 2014) også innenfor MF!

 

La oss spørre fag-teologer OG ordinerte teologiprofessorer:

HVA ER ALLE KRISTNE TEOLOGER ENIGE OM?

HVA ER KIRKENS OG KRISTENDOMMENS FUNDAMENT?

(jfr. Den nicænske og den apostoliske bekjennelse).

Vi på utsiden kan bare målløst og lattermildt bevitne dette kirkelig-teologiske sirkus, og de grove tankeforstyrrelser MF-teologene stiller til skue (de koketterer gjerne med tvilen, men ender alle opp i dogmatikken).  

 

http://www.verdidebatt.no/eot/

http://www.dagogtid.no/skuldingar-mot-gud-tvilen-har-raka-meg/

 

 

NÅR GUD HERREN "GAPSKRATTER"

 

Chris Svendsen har på Verdidebatt helt betimelig tatt tak i en av de kristne debattantenes sære gudsoppfatninger (sanseopplevelser?):

"For Herren slik jeg har opplevet Han, har stor sans for humor. Hvor kommer det frem? Ikke engang jeg tør å fortelle at Herren ler så det runger. Det overrasket meg å oppdage, siden vi bestandig er så alvorlige her på berget...Tiden med Herren har lært meg at dette grav-alvoret vi har tradisjon for her...egentlig er pietistisk hersketeknikk og ikke har noe med Herren selv å gjøre. For Herren selv har gapskrattet flere ganger og har sans for humor".

Dette siste utsagnet viser at "Herren selv" åpenbarer seg med tydelige tegn for de troende at han endog kan SANSES! Herren oppleves som en fysisk, nærværende person i de troendes liv. Han er så menneskelig at han "gapskratter". 

(Høyst sannsynlig har Kristin Schei på Verdidebatt projisert sin latter - gapskratt - på Gud Herren. I vår opplyste tid kan vi langt på vei forklare dagens kirkelig-teologiske villfarelser v.hj.a. psykologisk OG historisk-vitenskapelig innsikt).

 

En rekke sindige (religions)kritikere på Verdidebatt holder leserne heldigvis fast i den normale språklig-logiske tankeverden og sammenheng vi mennesker er tilknyttet i vår felles livsverden, og som vi finner meningsfull, logisk og fornuftig.

Jeg vil også fremheve meget gode, skarpe og innsiktsfulle bidrag i dette kommentarfeltet på NRK's nettside.   

http://www.nrk.no/ytring/tro-som-direktiv-1.11690167

Papiravisen Vårt Land forsikrer leserne at både kriminalforfatter Tom Egeland OG human-etiker Didrik Søderlind tar Espen Ottosens siste bok høyst alvorlig. Ja, da så!

Vi andre kan undres litt over hvorfor den kristne "myteknuseren" Bjørn Are Davidsen ikke går helt helt i spinn over Tom Egelands siste roman, slik han gjorde da Dan Browns berømmelige fiksjon: "Da Vinci-koden" ble utgitt i Norge i 2004. Davidsen er atskillig spakere nå enn han var i sin mest frenetiske og (religiøst) fanatiske periode.

Disse to romanforfattere er beslektet i sjanger og tema. De fabulerer, på hver sin måte, over kirkens oppstandelses-mytologi. De bryter tabuer. Hendelsene omkring Jesu død gis naturlige, menneskelige årsaksforklaringer, langt mer sannsynlige enn kirkens dogmer og postulater om "den tomme grav". At Jesu historisitet utforskes og undersøkes i fiksjonsform, har vist seg å appellere til en bred krets av lesere.

Ottosen, Søvik og Jørgensen skjønner nok, som MF-akademikere, at de må oppgi et minstemål av saklig begrunnelse og dokumentasjon for sine påstander ("teologiske teorier") om den kristne "Gud" og "Kristus", hvis de skal ha noen som helst faglig-intellektuell troverdighet.  

De har så langt ikke oppgitt dokumentasjon på Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart. Jeg spør: har Søvik eller Jørgensen på Verdidebatt oppgitt et pålitelig skriftgrunnlag som referanse? 

Hvis Søviks gud er identisk med den kristne kirkes "Gud" (som også Ottosen og Jørgensen dyrker), er det høyst forunderlig at han ikke henviser til Nicæneum, Apostolicum og Augustana.

 

Se her hvordan Det teologiske Menighetsfakultetet presenterer seg:

http://www.mf.no/index.cfm?id=179053

http://www.mf.no/index.cfm?id=361752

 

 

DEN REAKSJONÆRE VENDING

 

De reaksjonære bølger (jfr. pave Frans-kampanjen OG Børre Knudsen-kampanjen) som har skyllet over vårt lands medier en senere tid, avslører ikke bare pressens servilitet og umodenhet, men også kirke-kristendommens iboende konservatisme. Den er ubehjelpelig tilbakeskuende. Og pressen kommer kirken til hjelp. Den våger ikke å stille de vitale, kritiske spørsmål, som historivitenskapen for lengst har gitt sine svar på.

Vi ser at det er det konservative presteskap, dens teologer og apologeter, som i dag utfolder en voldsom og intens aktivitet ("aggressivitet"?) i det offentlige rom. Skjeldal, Ottosen, Søvik, Jørgensen og Davidsen er meget aktuelle eksempler (jfr. tankesmien "Skaperkraft"). 

Den katolske konvertitt, Eskil Skjeldal, er nært tilknyttet kretsen ovenfor, og også tilknyttet ukeavisen Dag og Tid.  

I denne kretsen blir også "likkledet i Torino" tatt høyst alvorlig. Nå som vi nærmer oss den kristne påskehøytiden - Jesu "lidelseshistorie" ("PASJON"; lidenskap og lidelse?) - ser vi at Vårt Land i programmatisk stil har publisert et innlegg som nok er ment å innevarsle Jesu enestående lidelse...

http://www.vl.no/troogkirke/jesus-ble-korsfestet-med-hendene-over-hodet/

-------------------------

 

Kirkemaktens autoritære og totalitære nedslagsfelt i vårt samfunn gjennom 1000 år (først katolsk, siden protestantisk) har vært knugende og massiv at det nok ennå vil  ennå en generasjon før vi kan snakke om reell pressefrihet og ytringsfrihet.

Det er ennå ikke tillatt å si offentlig i norske papiraviser at Jesus tok feil, og følgelig: at kirken har tatt feil i mer enn 1700 år.   

Nå når båndene mellom stat og kirke (forhåpentligvis) gradvis løsner, ser vi at Den norske kirkes biskoper og teologer opptrer hjelpeløst, rådville og stadig mer splittet.

De har ingen PAVE å støtte seg til, ingen ytre maktinstans som stabil garantist for kirkens overlevelse. Bispekollegiet er splittet. De har bare sin for lengst avdøde kirkelærer (den hatefulle Martin Luther) og sine antikverte bekjennelser, sakramenter og ritualer. 

Noen av dem forstår nok at tankeinnholdet i Den norske kirkes skrifter og ritualer kan vekke avsky og forferdelse blant moderne tenkende mennesker, og derfor har de forsøkt å "modernisere" ("sminke") liturgien.

De "kirkefremmede" - majoriteten av "Folkekirkens" medlemmer - må ikke føle seg støtt, må vite.

----------------------   

 

Det er morsomt at "kirkebyggene" av den andre kronikøren i Aftenposten omtales som kulturminner. Ja, at vi tar vare på (freder/verner) visse kirkebygg - som også andre historiske minnesmerker - er det vel bred politisk enighet om. Nettopp som historiske minnesmerker kan vi verdsette dem.

Når kirkebyggene antar kulturhistorisk og museal interesse er det i seg selv et lovende tegn på at vi ("folket") langt på vei har frigjort oss fra de undertrykkende emosjonelle og mentale bindinger Den norske kirke har holdt oss fanget i.

Kirke-kristendommens lære og ideologi, som også den konstitusjonelle og konfesjonelle evangelisk-lutherske lære, har utspilt sin rolle. Tankeinnholdet i dens bekjennelse og teologi tilhører "religionshistoriens skraphaug".

Kanskje derfor vil ikke den offisielle kirke ha offentlig debatt om tankeinnholdet i det heslige Confessio Augustana?  

Kirkens rolle som (eneste) seremonimester er et forbigående fenomen, for folks behov for seremonier ved livets overganger endres, og andre aktører opptrer med likeverdige og/eller konkurrerende tilbud.

Nå vet vi jo at den liberalistiske høyresiden i norsk politikk (som også dagens regjering) har "valgfrihet" som ideologisk prinsipp. Det er da grunn til å forvente at nåværende regjering ikke bare liberaliserer, men også privatiserer (!) religionsfeltet.

Men vi kan jo betvile statsrådenes motiver, når de ikke bare offentlig opptrer med kors rundt halsen, men også tilkjennegir sin gudstro og kirketilhørighet.

http://www.vl.no/troogkirke/widvey-tror-pa-gud-kirken-og-sarlig-sjomannskirken/ 

 

 

VG og "Frp-statsrådenes nye liv": gudskanal... familieverdier   

 

Frp-politiker og samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen, forteller med store bokstaver på VG's førsteside, lørdag 3. mai, at han "har direktekanal til Gud". VG's journalist spør ikke hvilken "Gud" Solvik-Olsen har direktekanal til (det er nok opplest og vedtatt at det er den kristne "Gud" de snakker om).

Samferdselsministeren omtales som "den mest troende i hele Regjeringen", til tross for at han ikke er medlem av et trossamfunn.

(Merk: VG er ikke det minste interessert i statsrådens politiske tenkning, og Solvik-Olsen insisterer heller ikke på å snakke om politikk. Det er ministerens kristne lojalitet og tilhørighet avisen slår stort opp).  

"- Min kirke skulle ikke mene noe om politikk. Jeg trenger det heller ikke, jeg har min direktekanal til Gud, sier Solvik-Olsen".

Solvik-Olsen siteres slik i VG: "- Så ja. Jeg er personlig kristen, og tror på Vår Herre. Jeg tror ikke det påvirker meg så mye som politiker. Det er viktig å skille mellom religion og politikk".

"Solvik-Olsen er personlig kristen og verken røyker eller drikker. Sove gjør han nesten heller ikke", forteller VG i ingressen.

"De aller fleste har sosiale antenner nok til at jeg ikke blir plaget i hverdagen. Så jeg synes ikke det er ubehagelig, men blir veldig bevisst på hvordan jeg oppfører meg...Jeg er veldig sjenert av meg, ja, medgir han".

Vel, det er vel ikke særlig "sjenert" å la seg avbilde i VG med sin sønn på fem år, og som en av syv fra FrP rundt kongens bord under den prangende overskriften: "HAR DIREKTEKANAL TIL GUD"?  

Også finansminister og FrP-leder, Siv Jensen, har tatt imot VG i hagen utenfor huset sitt på Nordstrand i Oslo:

"Her har hun leid inn håndverkere for å bygge et fristed hvor hun kan slappe av på en solseng, stelle med prydbuskene eller dele et middagsmåltid med venner".  

For regjeringens arbeidsminister, Robert Eriksson, er "det viktigste i livet familien", men VG forteller at han har mindre tid til å se barna sine enn før.

"JEG FÅR LITT SKYLDFØLELSE", er VG's spektakulære overskrift.  

Vi leser at Erikssons samboer (i Verdal) pr. telefon måtte instruere ham om hvordan han skulle steke speilegg, og statsrådsmammaen forteller til VG at hennes sønn og statsråd ringer "mer sjelden...nå er det nesten umulig å få tak i ham...".

FrP-statsråd og arbeidsminister har ansvaret for klesvasken i huset, forteller VG: "Da kan jeg stå og tenke på alt mulig samtidig som jeg fordeler, henger opp og bretter tøy", sier arbeidsminister Eriksson.

På den lokale Meny-butikken tar statsråden for seg fra godterihyllen når han svinger innom: "Jeg er veldig glad i søtsaker. Hjemme har jeg et eget skap med godteri", forteller arbeidsministeren til VG.

(Nesten som en 8-åring, eller hva? VG's reportasje 3. mai demonstrerer godt mitt hovedpoeng: kirkens og mediers infantilisering av det norske folk).

------------------------- 

 

Den norske kirkes statslønnede presteskap gir ikke frivillig slipp på sitt mer enn tusenårige kristne maktmonopol og sine privilegier i vårt land, slik biskop Sommerseth godt demonstrerer.  

Ved å gjenta og gjenta ordene "tilhørighet" og "identitet" forsøker kirkens maktpersoner - biskoper og teologer - å binde oss til seg fra vugge til grav: fra den nyfødte til oldingen.

Men det som står igjen er nettopp de (tomme) fysiske kirkebygninger, som stadig færre oppsøker. Selvsagt fordi "folket" (?) her ikke lenger finner noen tilhørighet eller identitesskapende verdi. Den tid er ugjenkallelig forbi. 

Det er naturlig at det nettopp er den yngre generasjon som nå viser seg mest likegyldig og avvisende til kirkens dogmer og seremonier. For mange av oss er dette et meget lovende tegn i tiden.

At stadig færre døper sin barn er derimot et stort problem for prost Trond Bakkevig (fungerende biskop i Oslo) og hans "Folkekirke".

http://www.dagbladet.no/2014/04/25/nyheter/kristendom/kirken/innenriks/32968798/

 

"Den norske kirke er bekymret.
- Hvis oppslutningen om dåpen rakner, rakner fort alt som er av kirkelige handlinger, det vil si både konfirmasjon, bryllup og begravelse. Dåpen er det første møtet med Den norske kirke. Derfor er det også viktig at Den norske kirke prioriterer den, samtidig som det er behov for en helhetlig strategi omkring alle kirkelige handlinger, sier Trond Bakkevig, fungerende biskop i Oslo".

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kirken--mer-enn-vi-tror-7509928.html#.Uy7br9jKzrc 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Stat-og-kirke-ma-samarbeide-7511638.html#.Uy7cYtjKzrc 

 

En ordinert prest har nylig uttalt offentlig (jfr. Stavanger Aftenblad 3. mai) at kirkelig konfirmasjon er en "feiring av ungdomstiden" (ikke en bekreftelse av dåpsløftet!).

For noe tøv! Se bare her 

http://www.kirken.no/?event=doLink&famID=292 

 

Vi vet at Den norske (stats)kirke det siste tiår har intensivert sin TROSOPPLÆRING - med statlige midler - rettet mot barn og unge fra 0 - 18 år. Kirkene lokker med spektakulære opplevelser i kirkerommet, spesielt rettet mot barn og ungdom. Denne opplæring har som eneste hensikt å fremme binding og lojalitet til Den norske kirke.

Jeg spør: mottar Den norske kirke hvert år mer enn 300 (statlig øremerkede) millioner for å "feire ungdomstiden"..? 

Uten planmessig og systematisk indoktrinering vil kristendommen ganske sikkert dø ut innen en generasjon eller to. Ja, omtrent slik uttalte seg en pensjonert svensk biskop til Vårt Lands papiravis for noen få år siden.  

----------------------- 

 

En kristen "forsker" (sykehjemsprest!) har gått så langt i sin kirkelig-apologetiske iver at hun i en undersøkelse blant et utvalg demente hevder å kunne dokumentere at de har "en levende tro som de utøver og kan fortelle om".  

"Hennes (demente) informanter var alle over 80 år: ni kvinner og en mann. Alle hadde hatt en kristen barnetro, og kom fra ulike kristne miljøer som Den norske kirke, Frelsesarmeen, Blå Kors, KFUK samt ulike misjonsorganisasjoner og frikirker".

"Demenssykdommen ga seg flere utslag i intervjuene. Informantene mistet tråden, og jeg plukket den opp for dem. De gjentok seg mye, og jeg lyttet til alle gjentagelsene. Flere av informantene strevde med å finne ordene. Jeg hjalp dem forsiktig, samtidig som jeg ikke ville legge ordene i munnen på dem. Hukommelsen var selektiv. De husket minst fra voksen alder og mest fra barndommen og ungdommen".

"Jeg ble slått av hvor intakt troen virket. Mange ferdigheter var borte, mye var vondt og vanskelig, men troen var der som et trygt og fast holdepunkt".

http://www.aldringoghelse.no/ViewFile.aspx?ItemID=3114 

Vi får her, etter mitt syn, demonstrert et grelt eksempel på den kirkelige indoktrineringens virkninger på barnesinnet.

--------------------  

 

To andre utspill nylig i Vårt Land er også verdt å merke seg. De avslører tydelig det tette forholdet mellom KRISTENDOM - POLITIKK - ØKONOMI (som vi kjenner fra hele kirke-kristendommens europeiske historie, med utspring i den konstantinske æra i oldtiden).  

Det ene er at Rigmor Aasrud, AP-politiker og tidligere kirkeminister, uttrykker synlig tilfredshet med at masseutmeldinger ikke har funnet sted etter statskirke-endringene (slik det har skjedd i Sverige: et skrekkens scenario for Den norske kirke).

(Jeg kan jo i forbifarten nevne at Rigmor Aasrud er foreslått som styremedlem i Sjømannskirken: http://www.vl.no/troogkirke/ingen-i-sj%C3%B8mannskirkens-styre-f%C3%A5r-fornyet-tillit-1.80578:).

Årsaken skal visstnok være at folk flest ikke merker forskjell! Tenk det! Det bekrefter med andre ord at endringene i statskirke-ordningen har vært av rent kosmetisk art. Pudder og sminke kan nok for en tid skjule de verste utvekster i kirkens offisielle bekjennelse og teologi, men i det lange løp holder det ikke.

Det andre utspillet kommer fra Vårt Lands sjefredaktør, Helge Simonnes, som viser stor tilfredshet med dagens situasjon i Arbeiderpartiet. Les det famøse innlegget på Verdidebatt: 

"Tro i Ap-toppen"

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11486336/

 

 

JONAS GAHR STØRE OG KRISTENARVEN 

("Tvil og tro")

 

Vi kan registrere at Vårt Lands redaktører er meget godt fornøyd med den kristne Jonas Gahr Støre som ny Ap-leder. Mønsteret avtegnes tydeligere: De kristne nettverkene blir stadig mer fremtredende i vår offentlighet.

Når de kristen-troende ("Jesus-dyrkerne") inntar toppledelsen i de ulike partier, vil vi høyst sannsynlig se at "troen" ("Kristus-troen") og den klamme, kvelende "kristelige konsensus" fortrenger politisk tenkning og debatt. Dette er dessverre (allerede) en realitet i dagens politiske liv.

Jonas Gahr Støre "inntar AP's ledermakt med tvil og tro", skriver Vårt Land lørdag 24. mai. Uff og uff! Språkbruken er meget avslørende.

Jeg siterer ingressen:

"Jonas Gahr Støres første reise som utpekt partileder var ikke til et typisk Ap-stevne. Han dro til Nidaros og snakket om kristenarv".

http://www.kirken.no/?event=dolink&famId=402371 

Ja, det gir et sterkt signal om hvor Støre føler seg mest "hjemme". Jeg har i mitt voksne liv hatt sterk sympati for Arbeiderpartiets, eller rettere arbeiderbevegelsens historie, dens opprinnelse og utvikling. I politikken har jeg hatt tro på en kombinasjon av pragmatisme og idealisme, individuell frihet og kollektivt ansvar. Ved stortingsvalg har jeg først av alt stemt på historien.

FRIHET, LIKHET OG BRORSKAP er slagord som etter min mening aldri mister sin aktualitet. De er like slagkraftige og symboltunge i dag.

Jeg kjenner sterk frykt for politisk og religiøs-kristen ekstremisme. Sosialdemokratiet har etter mitt syn representert "den gyldne middelvei".

Med den famøse utnevnelsen av den kristne Jonas Gahr Støre til partileder i Ap (ufattelig nok: uten konkurrerende kandidater), har jeg nå avskrevet Ap som mitt parti. 

http://www.kirken.no/?event=dolink&famId=402371 

Den kristendemokratiske Støre er etter mitt syn en KATASTROFE for Arbeiderpartiet, og for norsk politikk (som det ble sagt i et avisinnlegg: han har "ingen egen politisk stemme"). 

Jonas Gahr Støres kirke og kristendom er antidemokratisk i sitt vesen. Den årlige feiringen av krigerkongen "Olav den hellige" er bare et av mange eksempler. Utenriksminister Støres pilegrimsvandring sammen med kronprinsparet for få år tilbake, og som endte opp i en "trossamtale" med Stortingsprest Per Arne Dahl i Nidarosdomen (nå: biskop!), var bare en av flere usympatiske opptredener fra den daværende utenriksministeren.

I sterk motsetning til sine forgjengere, ser det ut til at Støre ikke klarer å skille rollene.

Jonas Gahr Støres besynderlige foredrag 21. mai 2014 på bispemøtet i Trondheim kan studeres nærmere her

http://www.kirken.no/?event=dolink&famId=402371 

 

Avvikende meningsytringer er ikke blitt tålt i kirkens historie, slik heller ikke Confessio Augustana (eller andre av Luthers skrifter) tolererer det minste avvik fra den luthersk-evangeliske "rettroenheten".

De kristne har sin lojalitet utelukkende knyttet til en guddommelig autoritet. Deres ambisjoner har ikke menneskehetens og samfunnets velferd som mål, men verdens og samfunnets KRISTIANISERING.

I norsk politikk har kristne og muslimer til dels sammenfallende ideologisk-politiske interesser, selv om de dreper hverandre i andre deler av verden. De er både allierte OG fiender!

(I interne kristelige misjonsblader blir det uttalt klart og tydelig: Europa - også Norge - er de kristne kirkers og menigheters viktigste "misjonsmark" i vår tid. De sender misjonærer ikke bare til det muslimsk dominerte MALI i Nord-Afrika, men også til Frankrike, Storbritannia og Baltikum).

Offisielt kaller de gjerne sin misjonsvirksomhet for "bistand", fordi de har gjort seg avhengig av statsstøtte. 

Hvorfor Kirkens nødhjelp har motatt langt mer "bistandstøtte" fra UD/Norad enn alle andre frivillige "bistandsorgansisasjoner", må vi selvsagt ha god grunn til å etterspørre en saklig begrunnelse for.  

(Papiravisen Vårt Land presenterte for kort tid tilbake en liste over alle frivillige "bistandsorganisasjoner", og deres statlige overføringer).

 

Den kristne kirkes sosiale svik

 

(Karlheinz Deschner, 1972: kap. "Det sosiale spørsmål")

 

"Hva har Kristus lært verden? Skyt hverandre; vokt pengesekken til de rike; undertrykk de fattige, ta deres liv når de blir for mektige...Kirken skal samle seg skatter av sine barns lidelser, den skal velsigne kanoner og granater, den skal stadig reise nye borger for å undertrykke folket, den skal trakte etter embeter, drive politikk, fråtse i fordervelse og svinge sin pasjon som en svøpe".

(Emil Belzner)

"Alle de teologiske verkenes forherligelse av kristendommen, at den i middelalderen i det minste avskaffet slaveriet, beror på grov uvitenhet eller løgnaktig apologetikk. Omtrent det  motsatte var tilfelle...Der slaveriet i Europa ble avskaffet, var det politiske og økonomiske forhold som lå til grunn, aldri et forbud fra kirken. Ja, i Sør-Europa ble det et oppsving i slaveriet mot slutten av middelalderen, og kirken holdt ikke bare selv slaver, den fastsatte også slavelenken som straff i en rekke tilfeller".

(Teologen Troeltsch)

"Ingen annen religion kan måle seg med kirke-kristendommen i alle dens utgaver når det gjelder fanatisme og hensynsløs forfølgelse av alle annerledes tenkende, en forbrytelse som ikke gikk av veien for den verste forbrytelse".

(Eduard Meyer)

 

"Det er helt åpenbart at Jesus har godkjent denne retten til å holde andre mennesker som slaver. Det må overhodet holdes klart at Jesus har godtatt alle de bestemmelser i Moseloven som hadde gyldighet på hans tid og som han ikke konkret har forandret eller opphevet.

Han opptrådte med angivelig fullmakt til å rette på det som han betraktet som de lovkyndiges og skriftlærdes forandring eller tilpasning, event. forfalskning av Loven...En pålitelig tradisjon om Jesu forhold til Moseloven er utvilsomt bevart hos datidens jødekristne sekt - hvis evangelieskrifter ikke har vært under innflytelse av Paulus' anti-lovforkynnelse...

Det er grunn til å påpeke at Bibelselskapet bevisst forskjønner bildet her ved å oversette ordet "slave" ("trell") med "tjener", som jo betyr noe helt annet: en fri arbeidstaker.

Hva angår Jesu ord er feil-oversettelsen konsekvent også i 1978-utgaven. Men i Paulus-brevene har man siden 1959 begynt å oversette korrekt: Tit. 2:9 har "tjener" i 1959, men "slave" i 1978.

Om konflikten i Jesu gudsbilde mellom forestillingen om henholdsvis guden som "herre" og mennesket som hans "trell" og guden som "far" og den troende som hans "sønn", se boken Idékampen, s. 99 flg".

(Andreas Edwien)

 

--------------------------- 

 

Pave Damasus (død 384 e.v.t.) drev med de mest lyssky pengeaffærer, og det gikk frasagn om hans luksuriøse måltider og pompøse vogn. Samtidig kom de fattige landsbyprestene leilighetsvis til byen for å drikke seg fulle i all hemmelighet.

Mot slutten av 300-tallet sier historikeren Ammianus Marcellinus at den som blir biskop i Roma lett kan skaffe seg rikdom og leve i luksus, og det er grunnen til de voldsomme stridighetene om denne plassen...

Det var ikke bare i Italia de romerske biskopene hadde veldige gods, men også på Sicilia, Korsika og Sardinia, i Dalmatia og i Afrika.

Fra det 5. århundret av er biskopen i Roma den største grunneieren i det romerske riket. Nå når kirken ble rikere, tok den også parti for de rike.

http://no.wikipedia.org/wiki/Damasus_I

 

Noen få tiår etter pave Innocens III's pontifikat på 1200-tallet forkynte THOMAS AV AQUINO (en av de ledende innen skolastikken) at materiell eiendom var absolutt nødvendig for å tjene samfunnet, derfor var det selvsagt fullt tillatt å interessere seg for det materielle.  

Thomas av Aquino kunne fortelle at Jesu forbud ikke gjaldt handlemåten, men resultatet, som en skulle legge i Guds hender...Personlig luksus var det heller ikke noe som talte imot, mente Thomas, bare den ikke ble overdrevet...".

(Mange kristne I DAG tenker og argumenterer på samme vis som Thomas av Aquino i den katolske middelalderen). 

La oss så hoppe noen århundrer frem i kirkehistorien, til 1400 -tallet og pave Alexander VI (født Rodrigo Borgia). Hans elleve år på pavestolen var preget av skandaler, rykter om seksuelle orgier og drap.

Denne skandalepavens verste synder, i stikkordform: tok bestikkelser - kjøpte stemmer - likte sexleker - hadde mange uekte barn - mistenkt for giftdrap.

Han er tidenes mest beryktede pave, i følge Illustrert Vitenskaps historiske tidsskrift 3/2014. 

 

"INGEN REGLER I GUDS EGEN BANK"

 

"Ifølge etterforskningsdokumenter og kilder i banken har Vatikanets egen bank vært en bank helt utenom det vanlige. Det var lite kontroll av pengeflyten og langt mindre dokumentasjon enn man vanligvis forventer av en slik finansinstitusjon".

I det 20. århundre har de moderne paver bagatellisert det sosiale spørsmål. Det høye katolske hierarkiet har forsvart kapitalistenes interesser, ikke de fattiges.

I begynnelsen av 1900-tallet hadde paven en kapitalformue på 2 120 000 000 lire. Det var om lag seks ganger mer enn den største tyske formuen på den tiden.

Den katolske kirke var inntil midten av det forrige århundret den største grunneieren i den kristne verden. Kirkens landeiendommer i Spania, Portugal og Argentina beløper seg til millioner av hektar.

I det 20. århundret er Vatikanets forretningsinteresse konsentrert om aksjer (som også Den norske kirke?). Disse kirker eier aksjer og verdipapirer i utallige foretak.

Vatikanet hadde i 1950-årene aksjer og kapitalinteresser på ca. 50 milliarder DM.

Vatikanstatens eiendommer, formue og inntekter I DAG har få utenforstående fullstendig innsyn i eller oversikt over. Spekulasjoner og mistanker om Vatikanets nære forbindelser til mafiaen har versert i mange tiår (selvsagt med god grunn).

 

http://e24.no/lov-og-rett/det-var-ingen-regler-i-guds-egen-bank/22661763

http://www.aftenposten.no/okonomi/Skandalene-star-i-ko-for-paven-7359177.html#.UzBfgdjKzrc

http://www.nrk.no/kultur/vil-etterforske-vatikanet-1.8081271

http://www.kader.no/ekern_berlusconi.htm 

 

"Det finnes omfattende dokumentasjon av samrøre mellom Vatikanet, mafia, CIA, frimurere, kristeligdemokrater, sosialistpartiet, fagrørsla, bankvesenet, rettsvesenet, statsbedrifter, innenriksdepartementet, forlagsbransjen, ordensmakten, de militære styrker, det statlige kringkastingsselskapet, private entreprenører, multinasjonale selskaper og en rekke skjulte strukturer".

 

Kirkehistorien frem til vår tid viser at de (europeiske) kristne kirker har inngått de utroligste politiske-ideologiske og økonomiske allianser bare de tjener dens egne maktpolitiske ambisjoner. 

Den norske (luthersk-evangeliske) kirke står ikke langt tilbake for Den katolske kirke i maktpolitiske interesser.

Pave Frans svarer bare "jeg vet ikke", når han blir konfrontert med journalistenes nærgående spørsmål. Ja, nettopp denne pave er vel etter hvert blitt godt kjent for sine smilende, runde og avledende svar.

 

En pave - (guddommelig? hellig?) regjeringssjef i Vatikanstaten OG overhode for en milliard katolikker i verden - "vet ikke"?

For noe tøys. Selvfølgelig VET han! Men pavestatens "hellighet", makt og autoritet er avhengig av at Den katolske kirkes (naive) medlemmer IKKE VET!

 

Noen vil kanskje føle en viss medlidenhet med denne uvitende pave som "intet vet" (?) om den mektige, verdensvide kirke han selv leder. Men han VET åpenbart mye at han nå skremmer mafiaen med "helvete". Pave Frans' helvetestrusler mot mafiaen rammer hans egen kirke med grusom ironi.

Jeg siterer fra pave Frans' (patetiske) tordentale til mafiaen i Vårt Land 22. mars:

"Dere har makt og begjær nå fra masse skitten forretningsdrift og mange mafiaforbrytelser, det er blodpenger og blodmakt, og dere kan ikke ta det med dere til livet etter døden. Vær så snill, vend om og slutt å gjøre det onde, sa pave Frans". 

Den historisk-faktiske maktutøvelseondskap og villskap pave Frans' katolske kirke (og senere den luthersk-protestantiske kirke) har utfoldet gjennom århundrer og årtusener i Europas historie overgår langt mafiaens forbrytelser i vår moderne tid.

Mange ubehagelige og sjokkerende dokumenterte historiske detaljer om Den katolske kirke finner vi bl.a. i Karlheinz Deschners bøker.

 

 

PREDESTINASJON VS. FRI VILJE 

 

Den Augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana):  

 

II. Om arvesynden

IV. Om rettferdiggjørelsen

VI. Om den nye lydighet 

IX. Om dåpen

XVII. Om Kristi gjenkomst ved dom

XVIII. Om den frie vilje

XIX. Om syndens opphav 

XX. Om troen og de gode gjerninger 

 

Til alt overmål forkynner, postulerer og lærer det (norske) lutherske presteskap - og teologiprofessorer - at mennesket selv er ansvarlig for sin evige skjebne, samtidig som de også forkynner at "troen" kommer UTENFRA...

Det er nemlig Den hellige Ånd (en person i "treenigheten") som angivelig planter "troen" i mennesket. Fordi mennesket er belastet med og fordervet av arvesynden er det ute av stand til av seg selv å velge eller søke "Gud", eller "det gode".

Alt godt den kristne gjør tenkes som en "frukt av troen". Det er altså ikke mennesket selv som handler, men Den hellige Ånd ("troen"?) som virker i ham eller henne.

Slik blir mennesket fremmedgjort for sin menneskelighet.

(Jfr. MF-teolog og professor Jan Olav Henriksens bok:  Guds virkelighet, 1994, som jeg ved flere anledninger har referert til, både på Verdidebatt og på denne hjemmeside).

 

Kirkens teologer og apologeter har et enormt forklaringsproblem:  hvordan kan "fri vilje" forenes med "predestinasjon"? 

De gir ingen gode (rasjonelle, presise) svar, men mange avledende (kirkelig-teologiske) bortforklaringer. 

Predestinasjon - utvelgelsestanken - finner vi både hos Jesus, Paulus, Augustin og Luther/Calvin.

 

Eller, slik Robin Tande sier det 25.02.2014 på Verdidebatt:

"O.s.v. masse retorikk og tåkeprat. Og dette pratet fortsetter han (Hallvard Jørgensen) med på denne tråden. Hva står denne presten for? Hva skal vi kritisere når det gjelder kristendommen? 

Skal vi konsultere Gregor av Nyssa - eller hvem? - for å finne "mainstream kristendom", eller "mogen og sofistikert kristen tru"?

Har Hallvard Jørgensen klargjort dette?

Nei Levi og Oddbjørn, her kan jeg ikke dele deres forståelse av saklighet. Slik fluktretorikk blir ikke saklig av veltalenhetens og referansenes parfyme".

 

http://www.verdidebatt.no/rotasol/?replies=true 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11482129/

 

Man bør merke seg følgende: for de kristne (!) er det ikke nok at de fleste stater har et fungerende rettsapparat - mer eller mindre humant etter vår oppfatning - som faktisk straffer lovbrytere. Kriminalitet straffes og søkes bekjempet i de fleste stater.

At lovbrytere (som mordere og overgripere) blir holdt strafferettslig ansvarlig for sine forbrytelser - konkrete handlinger - i denne verden er ikke nok for Kirken.

Nei, de (og vi) skal straffes for en langt verre "synd": den at vi ikke har underkastet oss den kristne kirkes guddommelige autoritet. 

For denne "synd" skal vi ULYDIGE og VANTRO dømmes til "pine uten ende" (en type vilkårlig straffejustis vi bare finner i diktaturstater).

Denne "evige pine" (evig tortur) for meningsmotstandere er hos Jesus i evangelieskriftene - og hos Martin Luther hele 1500 år senere - oppfattet helt bokstavelig: fysisk og reelt!  

Noen moderne teologer påstår at straffen - pinen - består i Guds fravær. Men "Gud" er angivelig så "god" og "rettferdig" at Han ikke tvinger noen til samfunn med seg. Han presser seg ikke på dem som ikke vil ha noe med ham å gjøre...

Særlig blant "liberalteologer" det siste århundret møter vi slike og lignende morbide, spekulative teorier. Ironisk nok er det MF-teologer som i dag viderefører dette forferdelige tankegodset.

Lærer ikke kristne teologistudenter noe om elementær rettstenkning og rettspraksis?

(Selv de gamle israelitter, i gammeltestamentlig tid, forstod at rettferdighet i et menneskelig samfunn måtte bygge på en objektiv LOV og RETT, som alle kunne forholde seg til).

----------------------- 

 

Helga Byfuglien, preses i Den norske kirke ("Folkekirken"), sier det slik i NRK's radiodokumentar nylig:

"I Bibelen, som i kunsten, beskrives helvete i uIike bilder. I min tanke er det først og fremst en tilværelse uten Gud, uten kjærlighet og godhet. Jeg kan ikke forestille meg noe verre enn det...Min tro er er at Gud vil ha felleskap med alle. Tanken om en dom finnes i Bibelen og er en del av kristenhetens trosbekjennelse. Derfor tror kirken også at livet har to utganger. Guds dom handler først og fremst om at rettferdigheten skal seire over ondskapen.

De som har opplevd fornedrelse og undertrykkelse, skal få oppreisning. Alle som har begått urett, skal bli stilt til ansvar. Det synes jeg er en trøst i møte med verdens ondskap...".

(Hva er "verdens ondskap" - ondskapen - for noe rart?)

"Kristne tror at Kristus er Guds vei til frelse for alle mennesker, og at kristne kirker har fått oppdraget med å forkynne evangeliet om Jesus. Samtidig tror jeg at Guds kjærlighet er så radikal at den kan omfavne de som ikke kjenner Kristus.

Men hvordan dommen og rettferdigheten til slutt vil se ut, kan bare Gud vite".

 

Den kristne psykiske terror består bl.a. i denne usikkerheten (overraskelses-momentet?): 

Hvem kan da vite seg frelst?

Ja, hva var man ikke i stand til -  for å unnslippe den uhyggelige (kirkelige) trusselen om evigvarende tortur?

"Fryktens etikk", er dette kalt.

Kirkens umoralske flåserier om dens helvetesforstillinger gjennom nær 2000 år, dens historisk-intellektuelle uredelighet i vår tid er en grusom hån mot den humanitet, historiebevissthet, rett/rettferdighet OG moral vi i dag har tilegnet oss.  

Det er til tider sjokkerende å registrere hvordan kirken OG dens teologer og apologeter snakker seg bort fra sin totusen-årige voldsteologi og voldshistorie.

 

Byfugliens innslag i NRK's radiodokumentar den senere tid er den "moderniserte" versjonen av den (kristne) heslige helveteslæren, og i denne besynderlige utforming søker "mainstream-kristendom" å opprettholde og videreføre barbariet.

Man sier både - og, eller ja, takk: begge deler. Dagens forvirrede kristne BÅDE "tror" OG "ikke-tror" på helveteslæren (det gjelder også kirkens øvrige læresetninger, dogmer og doktriner).

-------------------------- 

 

Det er ikke særlig oppklarende at noen "liberale" (halvortodokse) kristne debattanter, bla. på Verdidebatt, søker å stille opp en kunstig motsetning mellom såkalt ortodoks/konservativ/fundamentalistisk kristendom OG en tilsynelatende mer frigjort og liberal kristendomstype.

All kirkelig bekjennelse, lære og dogmatikk er FUNDAMENTALISTSK!

Bekjennelsesskriftenes urokkelige autoritet gjennom 1700 år er det mest pregnante eksempel på den europeisk-kristne kirkes fundamentalisme (slik også teolog og prest, Ellen Hageman - "liberalkristendommens" forkynner i NRK og på Vårt Lands Verdidebatt - sier det: "Kristus er Guds vei for alle mennesker". For noe vrøvl!).

Jeg siterer fra presten Sunniva Gylvers flåsete "Inkarnasjons-kick" i Vårt Lands papiravis 24.02.2014 (hun skriver sine kav ortodoks-konservative andakter i Vårt Land, Aftenposten og Familien):

"Du trenger ikke kunne ordet (?). Bare vite hva det handler om. Noe av det mest sentrale i den kristne tro: At Gud ble menneske. At Gud ble en av oss...

Hva så?  Inkarnasjonen er for meg den ultimate kjærlighetserklæring. Så høyt elsket Gud mennesket. Så sterkt identifiserte Gud seg med oss. I Jesus har Gud kjent på sin egen kropp det beste og det verste ved menneskelivet: Kjærlighet, svik, fellesskap, tortur, dødsangst. I Jesus har Gud overvunnet ondskapen og døden, og gitt oss frelse og evig liv. Så enkelt. Og så ufattelig".

Hva "inkarnasjonen" betyr for Sunniva Gylver personlig, og hva Helga Byfuglien, Den norske kirkes "erkebiskop", personlig tror og mener er interessant, eller også lite interessant. 

Hva Kristus betyr for Hageman og hennes luthersk-evangeliske kirke tror jeg nok heller ikke er så interessant for almenheten i vår tid.

La oss merke oss at biskop og preses, Byfuglienpersonlig finner trøst i at vi ikke-kristne skal lide "en tilværelse uten Gud, uten kjærlighet og godhet". 

Dette er altså hva preses i Den norske kirke pr. i dag oppfatter som "rettferdighet".  

Biskop Helga H. Byfuglien fastholder kirkens "tro" (les: LÆRE): livet har to utganger!

Det er helt i samsvar med Jesu dualistiske voldseskatologi i evangelieskriftene: de skrifter kirken selv har samlet, autorisert og overlevert gjennom mer enn 1700 år.      

 

En kristen kommentator på NRK's debattsider sier det slik, helt i tråd med biskopens syn:

"Det er vel fysisk umulig (for Gud) å pine noen i helvete ettersom han ikke er der. Personlig tror jeg bare helvete er å ikke være med Gud etter dette livet...Jeg hadde gjort alt som står i min makt for at (mine barn) skulle være sammen med meg, men til slutt ville det være deres valg".

 

"Evangeliet er enkelt", skriver ordinert teolog, sokneprest og forkynner Hallvard Jørgensen på Vårt Lands Verdidebatt 25.05.2014.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11501423/?next=20

Jaså?  Hva er det da som er så "komplisert"?

 

 

"Det enorme helvete"

 

(Arnfinn Nordbø, NRK Ytring 20 02 2014)

 

Den dobbeltkommunikasjon Arnfinn Nordbø innledningsvis anklager Espen Ottosen og Øyvind Åsland for, praktiserer han selv på meget subtilt vis. 

Ottosen/Åsland gjentar bare det kirke-kristendommen har forkynt, postulert og misjonert i 1700 år: det er nok å "tro på Jesus" for å slippe unna helvete.

 

MATTEUS-EVANGELIET   

 

"Mange er kalt, men få er utvalgt", sier Jesus i Mt. 22:14.

 

Det er ikke Misjonssambandet (Nordbøs ensidige "skyteskive" på NRK Ytring), men Jesus som i Mt. 7:13 sier følgende:

"Gå inn gjennom den trange port, for den vei er vid og bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den, for den port er er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den". 

 

Det er ikke Misjonssambandet, men Jesus som sier:

"Åkeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn; men ugresset er den ondes barn; fienden som sådde det, er djevelen; høsten er verdens ende; høstfolkene er englene. Likesom da ugresset sankes og brennes opp med ild, således skal det gå til ved verdens ende:  

Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel.

Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike...

Således skal det gå til ved verdens ende: Englene skal gå ut og utskille de onde fra de rettferdige, og kaste dem i ildovnen; det skal være gråt og tenners gnidsel".

(Mt. 13: 38-43)

 

Den meget brutale "lignelsen om Kongesønnens bryllup" kan vi lese om hos Matteus i kap. 22. 

I kap. 23 møter vi en svært aggressiv tone hos Jesus, og i 24. og 25. kap. kommer det eskatologiske oppgjør; profetien om historiens avslutning som Jesus ventet i sin egen generasjon. 

Jesus maner frem en "ny syndflod", med utsortering av de utvalgte:

"Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra geitene, og han skal stille fårene ved sin høyre side, men geitene ved sin venstre.

Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere min Fars velsignede! arv det rike som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt...

Og da skal han også si til dem ved sin venstre side. Gå bort fra meg, dere forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler...

Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv".

 

Utsorteringen av "de onde" fra "de rettferdige" (den heslige dualismen) er meget enkelt, klart og tydelig formulert av Jesus selv i disse kapitler hos Matteus.

Jeg anbefaler leserne å studere nøye dette skriftet, som er plassert helt fremst i Det nye testamente (flere forskere, som Schweitzer og Edwien, anser dette skriftet for å være det mest autentiske av de synoptiske evangelier).   

 

Når diskusjonen blir for konkret og nærgående svarer mange kristne (også liberalteologer) på samme avledende vis:

"Dommen overlater vi til Gud".

 

-------------------------

 

La oss merke oss at Arnfinn Nordbø stiller "homostriden" i fokus. Hvorfor gjør han det, egentlig? 

Så vidt jeg vet: homofili er ikke nevnt i evangelieskriftene, heller ikke i bekjennelsesskriftene. Så vidt jeg vet var heller ikke oldtidens kirkefedre spesielt opptatt av homofili (eller tar jeg feil, Arnfinn Nordbø?).   

La oss få skriftlig dokumentert hvordan Nordbø begrunner JESU syn på samliv og homofili, som den jødiske oldtidsprofet og lekmannspredikant han var.  

http://www.vl.no/troogkirke/arnfinn-nordb%C3%B8-tar-kraftig-oppgj%C3%B8r-med-nlm-og-helvete-1.29073

 

HALLVARD JØRGENSENS "ENKLE EVANGELIUM"

 

"Vi må både si at Jesus er eneste vei til frelse, men vi må også si at dommen hører Gud til", skriver Espen Ottosen.

Er dette det "enkle evangelium" MF-teologene NORDBØ, OTTOSEN, SØVIK og JØRGENSEN er enige om?

 

Videre skriver Espen Ottosen:  

"Jeg mener bibelen sier to ting: Både at Gud er god og rettferdig. Men samtidig taler Bibelen om fortapelsens mulighet. Å sette en strek over det synes jeg er umulig, men vi må overlate til Gud å holde dom...".  

 

I hans polemikk mot bl.a. Espen Ottosen, refererer Vårt Land Nordbø slik:

"– Hvis man for eksempel er samboer og tror på Jesus, kommer man ikke til himmelen. Da skal man plutselig dømmes etter sine gjerninger likevel. Og selvsagt homofile, da, skriver Nordbø som selv er oppvokst i Misjonssambandet og var aktiv på bedehuset før han stod frem som homofil".

Ettersom Nordbø opplagt tror på Jesus, og tror på  "dommen", vil vi jo gjerne vite hvilket (konkret) kriterium han mener Jesus skal dømme på grunnlag av. Dette er et spørsmål alle troende lutheranere selvsagt må ta stilling til, fordi det det går til kjernen av frelsesspørsmålet i den lutherske lære (og var medvirkende til bruddet med Den katolske kirke).

 

"Tro eller gjerninger"?

 

"Hvis man ikke skal dømmes etter sine gjerninger – i følge Misjonssambandet skal man ikke «få som fortjent» hvis man tror på Jesus. For da har Jesus tatt på seg skylden. Alle andre skal derimot «få som fortjent».

(Nordbø)

 

DET "ENKLE EVANGELIUM"..?

 

Jeg gjentar: det er ikke Misjonssambandet, men Jesus selv som angivelig har uttalt verset i Joh. evang. 3:18:

"Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn".

 

HVORFOR HAR DE KRISTNE KIRKER OG MENIGHETER DE SENERE TI-ÅR, FREM TIL I DAG, STILT "HOMOFILI" I FREMSTE FOKUS?

JEG SYNES NOK AT ARNFINN NORDBØ, SOM KRISTEN HOMOFIL, UTTALER SEG FARLIG LETTVINT, HISTORIELØST OG OVERFLATISK OM JESU LÆRE OG FORKYNNELSE I EVANGELIESKRIFTENE, SLIK OGSÅ BISKOP TOR BERGER JØRGENSEN VED EN HVER ANLEDNING SKRIKER OPP OM HOMOFILI, MENS HAN FORHOLDER SEG FULLSTENDIG TAUST OM JESU ESKATOLOGI, BL.A HANS HELVETESLÆRE.

 

Se biskop Jørgensens innlegg på Verdidebatt for noen år tilbake, som jeg har henvist til ved flere tidligere anledninger: 

http://www.verdidebatt.no/tbj/

 

Om vi ikke skulle ha fått nok av Espen Ottosens skriverier i Aftenposten og Vårt Land, blir vi også i Dag og Tid  21. mars eksponert for de velkjente ørkesløse, meningsløse "teologiske teorier" ("lærespørsmål") og "subjektive synsinger" om homofili.

Hvis Eskil Skjeldal og ukeavisen Dag og Tid i denne avisens helsides spalte foregir å "diskutere etiske utfordringer", må vi håpe at verken TF-teologen Gyrid Gynnes eller MF-teologen Espen Ottosen (begge Kristus-dyrkere) får det siste ord.

Jesus-teologien og Kristus-mytologien står de hverandre langt nærmere enn offentligheten får innsyn i (ingen av dem har så vidt jeg vet stilt kritiske spørsmål ved Jesus-forgudelsen).  

Vi kan anta at Skjeldal, Ottosen og Søvik/Davidsen (alle har forbindelser til den konservative tankesminen "Skaperkraft"), som kanskje også Dag og Tid, Vårt Land og Aftenposten, har ganske sammenfallende kirkelig-teologiske synspunkter. Hvis ikke, ville vel ikke disse (papir)avisene gitt MF-teologene mye spalteplass (uimotsagt!), eller hva?

 

Kirkens (urørlige) dogme om Jesu guddommelige, ufeilbarlige og overmenneskelige autoritet er grunnleggende falskt. Å avsløre dette bedrageri må være og bli religionskritikkens viktigste oppgave.

 

Hva angår Eskild Skjeldals (nåværende) ukentlige spalte i ukeavisen Dag og Tid, er den kanskje ment å rette opp hans amoralske og selvopptatte (foregående) serie i den samme avis?

Som "stipendiat i moralfilosofi ved Det teologiske Menighetsfakultetet" var og er det ikke urimelig å forvente et minstemål av etiske refleksjoner fra Eskil Skjeldal.

Men vi vet ennå ikke hva slags "moralfilosofi" han som luthersk ordinert prest, MF-teolog og katolsk konvertitt står for.

Jeg minner igjen om Skjeldals noe hektiske skribent-aktivitet i Klassekampen, Dag og Tid, Vårt Land, Minerva, i Den katolske kirke OG i den konservative tankesminen "Skaperkraft", som Espen Ottosen er leder for. 

Skjeldal opptrer innenfor et nettverk av kryssende kirke-kristne interesser. Det gjør selvsagt også den mektige Harald Stanghelle i Aftenposten og hans nære sirkler (personlig, politisk og journalistisk).  

Det er morsomt at den kristelige journalisten Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad nå letter litt på sløret om hvilke subtile nettverk som forbinder aktørene i vår medieverden. Hans egen kristelig-journalistiske karriere er meget interessant.

 

 

Vi kan håpe at MF-teologen Skjeldal og hans kolleger slutter å oppgi "Bibelen" (hvilken "bibel"?) som referanse, og heller konsentrerer oppmerksomheten om deres guddommelige og/eller etisk overmenneskelige autoritet i Det nye testamente: Jesus fra Nazareth.

Det er vel ikke så vanskelig, eller hva?

(Jødedommens historieoppfatning, samfunnssyn og menneskesyn - lov og etikk - er noe ganske annet enn den eskatologisk-apokalyptiske lære og forkynnelse man finner i Det nye testamente: den kristne bibel).

------------------------- 

 

Vi ser at Arnfinn Nordbøs retorikk (ensidig) er rettet mot Misjonssambandets lære og bedehus-kristendommen, ikke mot Den norske kirkes offisielle lære og bekjennelse (til tross for at ca. 75% av Norges befolkning er inndøpt til denne).

Har han tilfeldigvis "glemt" bispemøtets uttalelse i 1954?

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/32865/NORDAHLx-xMaster.pdf?sequence=1 

Jeg siterer nedenfor fra Arnfinn Nordbøs tendensiøse kronikk på NRK's "helvetesdebatt", en debatt "liberalkristendommen" lynraskt og i velkjent stil har kuppet. Da vet vi hvordan det går: debatten blir raskt avblåst.

 

"Å TRO RIKTIG OM JESUS"

 

La oss se litt nærmere på ARNFINN NORDBØs  kronikk på NRK:  

http://www.nrk.no/ytring/det-enorme-helvete-1.11552408

"På bedehuset må man høre om Jesus, omvende seg fra synden og aktivt ta imot og tro på Jesus for å komme til himmelen. Nettopp derfor driver Misjonssambandet misjonering overfor blant annet kinesere, mongoler, peruanere og kenyanere. Ikke for å drive nødhjelp, men for å redde fortapte mennesker fra evig ild og tenners gnissel.

Muslimer tror ikke riktig om Jesus. Da er de fortapt. Og derfor drives det misjon. Hvorfor? Jo, fordi det konservative kristne som Ottosen og Åsland egentlig tror, er at de ikke-kristne kommer til å gå fortapt om de ikke omvender seg".

Nordbø har her (kanskje ufrivillig?) klart og enkelt sammenfattet ALLE kristne kirkers og menigheters fundamentale skrift- og læregrunnlag, selvsagt ikke bare hva "konservative kristne" tror.

(Denne taktikk og strategi er ikke lenger gangbar).  

Omvendelse  til Jesus, forkynnelse om Jesus og tro på Jesus er det grunnleggende for ALLE kristne kirkesamfunn. Uten den kristne Jesus-dyrkelsen og Kristus-mytologien gjennom ca. 1700 år eksisterer ingen kirke eller kristendom.

Når Nordbø (historisk og teologisk feilaktig) vil ha det til at det bare er på bedehuset, eller bare blant såkalt "konservative kristne" Jesus-forgudelsen blir forkynt, er det selvsagt hans (subjektive) teologi og lære som må konfronteres.

La oss spørre Nordbø direkte: hvordan mener han man skal tro riktig om Jesus? Er Den norske kirkes offisielle bekjennelser riktig tro om Jesus?

Denne (stats)kirke (nå: "Folkekirke") omtaler seg vitterlig som "en bekjennende og misjonerende kirke". Det er nylig blitt sagt: "Misjon er ikke noe kirken gjør, men noe den ER".

De fleste kristne kirkesamfunn, som også Den norske kirke/Det norske misjonsselskap (NMS), driver aktiv misjon blant muslimer. Hvorfor gjør de dette? 

Har Nordbø gjort seg noen tanker om Misjonshøgskolen i Stavanger?

http://www.mhs.no/?54

Er Det norske Misjonsselskapets (NMS) misjonsvirksomhet blant muslimer ukjent for Arnfinn Nordbø? Hvordan forklarer han NMS' misjonsvirksomhet blant muslimer i Mali?  

Jeg minner om at NMS ble etablert i 1842, lenge før Misjonssambandet (1891). Et eksempel på DnK's misjonsvirksomhet I DAG, kan leses her:

http://www.nordbergmenighet.no/index.cfm?id=269063

 

Muslimer blir nevnt spesielt som fordømteConfessio Augustana art. 1. Er denne artikkel ukjent for Nordbø?

Det Ottosen og Åsland "tror og lærer" er altså helt i samsvar med kristendommens læremessige skriftgrunnlag gjennom de foregående 1700 år, frem til i dag.

-----------------------

 

Arnfinn Nordbøs (alternative?) teologi om Jesus får vi dessverre ingen opplysning om.   

"Personlig tror jeg ikke at en allmektig Gud kan være så smålig", skriver Nordbø på NRK's nettside. 

Men det er vel ikke hva Nordbø "personlig tror" Den norske kirkes tvangsinndøpte medlemmer er og blir innviet til? 

Den norske kirkes og Nordbøs "allmektige Gud" er i sannhet fryktinngytende! Han er allmektig ("totalitær") at Han overvåker alle ord, tanker og følelser som fremkommer i menneskesinnet.

Hvorvidt Nordbø "personlig tror" i samsvar med Jesu gudsoppfatning i evangelieskriftene (Det nye testamente/Den kristne bibel), holder han helt for seg selv.

Men hvis Jesus fra Nazareth er Nordbøs fremste ideal og (guddommelige) autoritet, må det vel være helt avgjørende hva han lærte og forkynte i sin korte predikantvirksomhet for ca. 2000 år siden?   

"Jeg sier dere at hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen".

(Mt. 5:22)

"Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg! for det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i helvete."

(Mt. 5:29-30)

"Men jeg sier dere at for hvert unyttig ord, som menneskene taler skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes".

(Mt. 12:36-37)

"Og om noen noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, verken i denne verden eller i den kommende".

(Mt. 12:32)

"Den som ikke er med meg, er mot meg, - Den som ikke samler med meg, han splitter. - Den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min far i himmelen. - Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede bli over ham. - Disse fiendene som ikke ville ha meg til konge skal slaktes ned for mine øyne...kastes ut i mørket utenfor hvor de gråter og skjærer tenner".

(Mt. 12:30, 10:33, Jh. 3:36, Lk. 19:27, Mt. 8:11).

 

"Det voldsomme og barbariske i denne intoleransen kulminerer i forestillingen om Gehenna, torturkammeret for de "ugudelige" og motstanderne som Jesus etter en pålitelig overlevering gjentatte ganger truet med" .

(Edwien)

 

Flere skriftsteder kunne vært nevnt. Men verken Jesu (subjektive) gudsforestillinger i oldtiden, Martin Luthers (subjektive) teologi og antropologi på 1500-tallet, eller Nordbøs (subjektive) gudsoppfatninger i år 2014 har den minste interesse for moderne opplyste og rasjonelle mennesker.

De forutsetter alle et mytologisk gudsbilde - skapt i oldtiden - med et tilhørende verdensbilde vi i dag vet er usant og feilaktig.

Et vrengebilde! En vrangforestilling!  

Nordbø evner kanskje ikke å se utover sin egen (personlige) kamp mot Misjonssambandet og bedehus-kristendommen. Det er flere år siden han utga sin bok Betre død enn homofil? Å vere kristen og homofil, men det ser ut til at han sitter fast i den samme smørja.

Dette er et reaksjonsmønster vi ser utspille seg hos mange "avhoppere" fra såkalt karismatiske frikirkemenigheter: de kommer ikke løs fra sine bindinger. De kretser rundt og rundt i den samme fastlåste konflikt. Menneskelig og psykologisk lar det seg forstå, men vi andre må innta et langt dypere og videre perspektiv på disse alvorlige tema.

Arnfinn Nordbø villeder, avleder og manipulerer leserne. Man bør merke seg at han ikke oppgir referanser til Den norske kirkes offisielle, autoriserte skrift- og bekjennelsesgrunnlag gjennom 1700 år. Hvorfor gjør han ikke det?

Mange "avhoppere" kan skrive mye om sin personlige troshistorie og dramatiske brudd med et bestemt (fri)kirkesamfunn, men det kan være vanskelig å få grep om hva de egentlig har gjort opprør mot. De har (med god grunn og rett) brutt med en frimenighet og dens skadelige/undertrykkende praksis. Bare de som kjenner miljøene fra innsiden vet hva dette kan koste.

Men jeg blir ofte forbauset når bruddet med en menighet ikke medfører et oppgjør med selve fundamentet i all kristen lære, teologi og ideologi: Jesus-forgudelsen, oppstandelses-mytologien. Helveteslæren er uløselig knyttet til dogmet om Jesu overmenneskelige autoritet.

Det er kanskje karakteristisk for noen "avhoppere" at de senere skyr konfrontasjoner og trives best i en ubestemmelig gråsone: å være litt enig med alle og litt uenig med alle gir kanskje god beskyttelse. Den som i lang tid har oppholdt seg i en (mental) "krigssone", vil kanskje naturlig søke tilflukt til harmoniens språk.

 

 

KJÆRLIGHET, KJÆRLIGHET, KJÆRLIGHET...

 

"Uten å ha kjærlighet kommer man heller ikke inn i himmelen".

(NRK Ytring, Arnfinn Nordbø)

 

"Sann kjærleik er ikkje nok"

(Dag og Tid, Espen Ottosen, intervjuet av Eskil Skjeldal)

 

Tror virkelig Nordbø at NRK's lesere har en ambisjon eller lengsel etter å komme inn i himmelen? Hvor feil kan man ikke ta!

Dess høyere kirkens (liberal)teologer skriker opp om "kjærlighet", dess mindre forstår vi av det besynderlige kristne kjærlighetsbegrepet.  

Jeg spør: hvor i evangelieskriftene sier Jesus at "kjærlighet" er den eneste nødvendige kvalifikasjon for borgerskap i himmelen: "Guds rike?" 

Jeg anbefaler lesning av Matteus-evangeliet i sin helhet. 

I følge Martin Luthers lære er "tro" og "vantro" de eneste kvalifikasjoner for hhv. frelse og fortapelse. Jeg gjentar: Martin Luther er Den norske kirkes fremste teologiske autoritet.

---------------------- 

 

Det er alt sammen klossete og ubehjelpelige forsøk på å "modernisere", "rasjonalisere" og "humanisere" de (irrasjonelle) mytologisk-primitive doms- og voldstrusler kirkens guddommeliggjorte Jesus fra Nazareth forkynte og profeterte blant sine landsmenn (og kun blant dem!) i 2 - 3 år for ca. 2000 år siden, i en liten avkrok av verden. 

Denne endetidspredikanten profeterte verdens undergang i sin egen levetid, men VI vet at han tok sørgelig feil. Historien gikk forbi Jesus. Verden gikk ikke under, og Menneskesønnen kom ikke på himmelens skyer...

"For Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver etter hans gjerninger. Sannelig sier jeg dere: Noen av dem som her står skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike".

(Mt. 16:27-28)

 

Da den arme, villfarne dommedagsprofeten, Jesus fra Nazareth, av Romerkirken ble gjort til "Gud selv" - flere århundrer etter hans død -fikk hans (historisk relative) doms- og helvetesforkynnelse guddommelig autoritet

Med denne absurde (historisk grunnløse!) Jesus-apoteosen ble løpet lagt for den verste folkeforfølgelse historien kjenner. Som vi vet: jødene ble av den kristne kirke kollektivt gjort til Guds mordere. De hadde myrdet KRISTUS: "Gud selv"!     

For en villfarelse! For et bedrageri! For en konspirasjon!

BÅDE kristendommens helvetestrusler OG antisemittismen har siden Romerkirkens ("Keiserkirkens") fatale dogmedannelse på 300-400-tallet, og ulykkeligvis helt frem til våre dager, vært uløselig forbundet med den forskrudde (men for kirken fundamentale) oppstandelses-teologi og Kristus-mytologi

Jeg antar at både Nordbø og Ottosen står klippefast på Den norske kirkes offisielle bekjennelse, eller hva?

Det er høyst påfallende at verken Gunn Hild Lem, Ellen Hageman eller Arnfinn Nordbø på NRK nettside refererer til helvetesforestillingens opphavsmann i den kristne kirke: JESUS fra Nazareth.

--------------------  

 

DOKUMENTASJON på det kristelige tros- og læremessige barbari finner vi i hele biblioteker av litteratur utgitt det siste århundret. I ethvert stort og mellomstort bibliotek finner vi hyller på hyller av både kristen "oppbyggelseslitteratur" (andakter og prekener) OG teologenes lærde (akademiske?) fortolkninger, såkalt bibel-eksegese...

Jeg kan forsikre leserne: det er ikke Misjonssambandets publikasjoner som dominerer hyllene!

Se her hvordan Rune Slagstad hyller "teologisk vitenskap" (han presenteres på norsk Wikipedia som "norsk intellektell, sosiolog, idéhistoriker og rettsteoretiker").

http://www.mf.no/doc//Forskning/Haanes%20-%20foredragsms_ENDELIG..pdf      

Biskoper og (ordinerte) teologer I DAG kan ikke oppgi den barbariske helveteslæren, nettopp fordi den stammer fra JESUS selv: kristendommens stifter OG kirkens overmenneskelige, ufeilbarlige autoritet. 

Her ligger hovedproblemet begravet!

Moderne (lutherske) "folkekirkelige" teologer forsøker å "pynte" på Jesu primitive helvetesforestilling i evangelieskriftene, dvs. "sminke" den slik at den i vår moderne tid ikke fremtrer så heslig og frastøtende som den faktisk er. 

Eller, de ignorerer glatt den kristne kirkes offisielle skriftgrunnlag, og hele kirkehistorien (slik Arnfinn Nordbø, NRK's "utsending", gjør det).  

Noen av dem snakker heller om en abstrakt, upersonlig "Gud" (men alltid med stor bokstav), selv om de (og vi) VET at den kristne mannsguden er klart og tydelig beskrevet OG historisk og fysisk-materielt avgrenset, definert og identifisert i den kristne kirkes bekjennelsesskrifter, overlevert gjennom 1700 år.

Den kristne "Gud" er en jødisk mannsperson, identisk med Jesus fra Nazareth. Den som vil forstå hvem den kristne "Gud" er, må i følge kirkelig lære lese evangelieskriftene og bekjennelsene. Den kristne "Gud" lar seg altså identifisere i kirkens egne autoriserte skrifter.

--------------------   

 

"Når Torp med sin tro på et fysisk helvete med middelalderske pinsler blir NRKs representant for kristne, er det to grupper som heier...", skriver Åshild Mathisen på Verdidebatt.  

Det er populært blant moderne "folkekirkelige" lutheranere i vår tid å henføre alle "styggedommer" til den katolske middelalder.

Men VI VET at protestantismen sprang ut av nettopp Den katolske kirke.  

Vi ser at MF-teologer i stort antall konverterer (tilbake) til Den katolske kirke, moderkirken eller faderhuset: protestantismens røtter. Konvertittene sier (påfallende) ofte det samme: De er kommet hjem.

Det er ikke utenkelig at det tradisjonelt konservative Menighetsfakultetet i nær framtid blir omdannet til et KATOLSK PRESTESEMINAR. Det er ikke usannsynlig at også den luthersk ordinerte prest og MF-teolog, Hallvard Jørgensen, i nær framtid konverterer til katolisismen.

Mange lutherske teologer og apologeter vil gjerne innbille oss at Dantes fryktelige og konkrete helvetesforestillinger skulle være et for lengst tilbakelagt stadium i Kirkens historie. Det er det reneste sludder!

(Det er ikke lenge siden Erik Solheim fremfor en kristen forsamling, til begeistring, leste den fryktelige Lukas-beretningen om "Den rike mann og Lazarus". Den inngår også i kirkeårets prekentekster).  

De siterer helst ikke Jesu ord i evangelieskriftene om de fysiske pinsler. De nevner ikke den skrekkelige Petrusapokalypsen fra 100-tallet, heller ikke de "hellige" kirkefedre fra oldkirken. Reformasjonens store teolog og "tenker", Martin Luther, siteres ikke.

Vi kan utlede mangt og mye fra den katolske og protestantiske kirkes overleverte skrifter. Folkekirke-teologene ønsker åpenbart å legge et glemselens slør over kirkehistorien.

 

 

DET KRISTNE VERDENSBILDE    

 

Den luthersk-evangeliske kirke har i vårt land inntil i dag publisert utallige skrifter, bøker og artikler som nettopp fastholder de fordømte og fortaptes "fysiske pine".

Hvis Arnfinn Nordbø vil ha oss til å tro at disse skrifter utelukkende har røtter i Misjonssambandet, tar han grundig feil.

Tvert om, den offisielle (kirkelige) mytologisk-barbariske forestilling om "et fysisk helvete" ble videreført av MARTIN LUTHER på 1500-tallet. For Luther (som for Jesus) var djevelen et høyst nærværende og virksomt vesen i verden:

"La oss nå riktig lære oss hvem djevelen er og hvor mye skade han gjør på legeme og sjel; på sjelen med falsk lære, anfektelse, onde lyster etc. Alt for å ta troen fra oss og trekke oss inn i tvil eller tvilsomme, svake tanker. Jeg føler djevelen meget godt, derfor kan jeg ikke gjøre som jeg gjerne ville...

Når han nå har fått tak i sjelen på denne måten, så griper han etter legemet også. Han sender pest, sult, sorg, krig, mord etc. Alt dette står djevelen bak. Når noen brekker et bein, en annen drukner, den tredje begår et mord; hvem steller det hele til? Ingen annen enn djevelen, det ser vi for våre øyne og føler det...".

(Martin Luther)

 

Det er på tide at lutherske biskoper og (ordinerte) teologer - også de såkalte "liberale" teologer - nå gir en klar redegjørelse for Satans og djevelens rolle og betydning i det kristne verdensbildet OG i den evangelisk-lutherske lære.

(Professor emeritus Gunnar Skirbekk ikke unntatt!)

Striden mellom Gud og Satan løper som en rød tråd gjennom hele Det nye testamente ("Den kristne bibel"), selvsagt også hos Jesus selv. Jesu demonutdrivelser i Det nye testamente kan vel ikke være noen hemmelighet for dagens lesere av disse evangelieskrifter?   

DUALISMEN ble personifisert i onde og gode mennesker (jfr. "de to utganger"). 

I Luthers skrifter, som i Confessio Augustana, er denne heslige dualisme meget klart, enkelt og vulgært formulert. 

La oss spørre vår tids lutherske biskoper og teologer:  

Er den "kosmiske krig" mellom Gud og Satan avsluttet, eller pågår den fortsatt?

 

 

"HVOR ER SATAN I DAG?"

 

http://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/Hvor-er-Satan-i-dag-3368353.html#.UxtAKdjKzrc 

 

Dette er det morsomme spørsmålet Jørg Arne Jørgensen (religionshistoriker og lektor) stiller i Stavanger Aftenblad, i avisens "gjestekommentar" 04.03.2014. Han er en av avisens faste skribenter.

Svaret er vel ganske enkelt?

Satan/djevelen befinner seg innenfor den kristne bekjennelse, teologi og lære. Kort sagt: i det kristne verdensbilde! Men vi ser at Jørgensen omgår og unnviker alle referanser til kristendommens skriftgrunnlag. Han gjemmer seg bak formuleringen: "nært beslektede religioner":   

"De nært beslektede religionene jødedom, islam og kristendom opererer med en klar metafysisk todeling av verden".

Allerede her, i innledningen, snubler Jørgensen grovt. Hvis han hadde en seriøs religionshistorisk interesse, ville han selvsagt ha opplyst avisens lesere om den jødisk-israelittiske tidlige religionshistoriske utvikling fra polyteisme - monolatri - monoteisme - dualisme osv. Dualismen kom inn i "senjødedommen" utenfra, hovedsakelig fra persisk mytologi.

Ettersom Jørgensen ikke omtaler den europeiske og vår norske spesifikke religion: kristendommens stadig gyldige STATISKE, MYTOLOGISKE og DUALISTISKE VERDENSBILDE, forstår vi at han er en kristen apologet.

Kirkens og kristendommens (høyst levende) Satan- og djevelfigur gjennom 1700 år nevnes ikke. Er det for ubehagelig, kanskje? Blir det for påtrengende, nærværende og aktuelt? Strider det i mot "Folkekirkens" propaganda i vår tid?

Jørgensen har vist en lei tendes til å diskutere seg bort fra kirke-kristendommens aktuelle, mytologiske verdensbilde. Det til tross for at han nok vet at nær 75% av den norske befolkning er (ufrivillig) spebarnsdøpt til den evangelisk-lutherske lære - endog grunnlovsfestet!     

Igjen og igjen filsoferer Jørgensen seg bort fra det spesifikke tankeinnholdet - LÆREN - i vår overleverte kristne religion: kristendommen!

Han er slett ikke alene om dette. Hans hovedhensikt er tilsløring og fortielse, kanskje fordi han (som de fleste kristen-troende?) ikke forstår den dynamiske jødiske historiebevissthet? Han kan ikke, eller vil ikke forstå den meget vesentlige forskjellen mellom jødedommens konsekvente monoteisme OG kristendommens dualisme.

En (kristen!) todeling av verden - personifisert i et ondt og et godt mytologisk vesen, i onde og gode mennesker - var og er helt uforenlig med israelittisk-jødisk (etisk) monoteisme.

Man skulle tro at en selverklært religionshistoriker forsto forskjellen!   

Men kristne teologer,"religionshistorikere" og apologeter er indoktrinert og forblindet av kirkens antijødiske teologi gjennom 1700 år at de ikke er i stand til å vurdere jødedommen på et saklig, nøkternt og selvstendig grunnlag.

 

 

JØDEHAT I (norsk) AKADEMIA

 

I et innlegg i Aftenposten 4. april 2014 ("De som er opptatt av boikott har mistet gangsynet") finner vi sjokkerende opplysninger, som bekrefter hvor planmessig og systematisk de kristen-europeiske og (kristen)palestinske miljøer arbeider i sine antijødiske og anti-Israelske kampanjer.

Det er liten tvil: JØDEDOMMEN SKAL OG MÅ UTRADERES, både i lærebøker, i undervisningsplaner OG i almenhetens bevissthet!

(Så vidt jeg har forstått: også i læreplanene for de vidergående skoler).

Jeg siterer fra nevnte artikkel:

"På UiO har vi ingen som underviser i jødedommen, og her mener jeg at universitetet har sviktet sitt samfunnsansvar. Målet med samarbeidet er at vi får besøk av en gjesteprofessor som kan undervise i jødisk tenkning, og at vi etter hvert får en fast stilling på området".

De farligste blant kristent oppdratte jødehatere er de som "ubevisst" - gjennom generasjoners kirkelig antijødisk undervisning og oppdragelse - viderefører antisemittismen uten kunnskap og bevissthet om jødehatets kirkelig-teologiske røtter.

Jeg er av den bestemte oppfatning at bevisstgjøring om jødehatets opphav i kirke-kristendommens teologi og historie er av fundamental betydning for å bekjempe antisemittisme i vår tid. 

I debatten om (jødisk) omskjæring vil jeg kort og enkelt si: den dag antisemittismen er utryddet i vår kristen-europeiske teologi, propaganda, oppdragelse og undervisning, vil heller ikke (jødisk) omskjæring være noe tema.

 

 

"HISTORIENS GUD"?   

 

Inntil for bare noen få årtier siden var det av største betydning for Den norske kirkes geistlighet og teologer å markere kristendommens suverene overlegenhet, i form av dens "historisitet".  

Vi er inntil i dag blitt fortalt og innprentet at kristendommens "Gud" var og er (motsatt alle andre religioner!) historiens "Gud".  

Nå ser vi stadig oftere at kristne teologer og apologeter søker å tilsløre og/eller oppheve de meget skarpe skillelinjer mellom kristendommen og andre religioner, som de selv tydelig har markert i skrift og tale inntil denne dag.   

Folkekirke-teologene (les: liberalteologene) søker i dag å gjemme seg bak et diffust religionsbegrep. Nå forsøker de å "skjule" for almenheten det meget særegne gudsbegrep (Treenighet - Inkarnasjon - Kristologi) kirke-kristendommen har forkynt og misjonert inntil denne dag. 

Dette er et av mange uttrykk for og symptomer på kirke-kristendommens dype og alvorlige identitetskrise i vår moderne tid. MF-teologene Oddbjørn Søvik og Hallvard Jørgensen og deres teologiske teorier er bare "symptomer" på kirke-kristendommens dype etiske og intellektuelle krise.

Karakteristisk nok: ingen teologiprofessor eller religionshistoriker/religionsviter har (så vidt jeg vet, så langt) korrigert Jørgensens kommentar i Stavanger Aftenblad.

-----------------------   

 

Den "senjødiske" mytologi, eskatologi og dualisme, som i noen århundrer omkring vår tidsregning splittet jødedommen i sekteriske retninger, ble en forbigående parentes i jødedommens historiske utvikling.

Men i den senere kristne religion - KRISTENDOMMEN - ble dualismen (to-delingen av verden og menneskeheten) selve kjernen

Jesus fra Nazareth - kristendommens hovedperson og overmenneskelige autoritet - var en av datidens fremste eksponenter for dualismens og sekterismens villfarelser i "senjødisk" tid.  

Det er fantastisk hvordan kristne skribenter avleder og villeder leserne. Det er desto viktigere at vi (leg og lærd) tilegner oss saklig-objektiv kunnskap om jødedommens tidligste historie, ikke minst om Jesu naturlige tilhørighet innenfor en bestemt epoke i den jødisk-israelittiske religionshistoriske utvikling.

Jesus var jøde, ikke europeer! Verken Paulus' (engleaktige) mytologiske Kristus-figur, eller det ariske overmennesket "Jesus" har noen gang eksistert.

Vi må se bort fra kirkelig-teologisk og apologetisk historieskriving, som også Jørgensens skriverier i Stavanger Aftenblad. Det er meget interessant å registrere hvordan denne "religionshistoriker", i innlegg etter innlegg i Stavanger Aftenblad, manøvrerer seg bort fra kirke-kristendommens hovedperson: Jesus fra Nazareth ("Jesus Kristus").

Denne oldtidsprofeten og endetidspredikanten hører hjemme i sin historiske oldtid, ikke i kirkelige teologers læreskrifter og dogmatiske systemer (utviklet mange århundrer etter hans død).  

 

 

"DEN GODE DOMMER"

(Erling Rimehaug, Vårt Land 19. febr. 2014)

 

I en to siders kommentar forsøker Erling Rimehaug å forsvare "Den gode dommer" (bare Gud er rettferdig).  

Rimehaugs avledende ordskvalder hører ikke hjemme på kommentarplass (redaksjonsplass?) i en seriøs avis, men i en fiksjon!

Å gjenta kirkens "Sannhetsåpenbaring" i år 2014 blir trolig ikke forstått av andre enn denne avisens tradisjonelle lesere OG av den "teologiske familie".  

Jeg siterer Rimehaug, som repeterer (erke)biskop Helga Byfuglienssentenser:

"Den endelige dommen er nemlig et godt budskap for all verdens ofre. Den er hva de undertrykte kan klamre seg til. En dag skal de få rett. En dag skal alle få se at Gud (?) er på deres side. Den dagen skal de få se at hevnen hører Herren til, og juble over rettferdigheten som seirer og ondskapen som får sin straff. Dommen betyr at vi står til ansvar. Vi skal svare for hvordan vi har levd".

(Merk at HEVN og RETTFERDIGHET her knyttes sammen i Rimehaugs kommentar. Merk også at det særegne lutherske frelsesgrunnlag, "troen alene", ikke nevnes med ett ord!).

 

Jeg siterer Rimehaug:

"DET ER GUD SOM ER DOMMEREN. DET ER BARE HAN SOM HAR RETT TIL Å DØMME. DET ER BARE GUD SOM ER RETTFERDIG.

NÅR VI MENNESKER DØMMER, BLIR DOMMENE URETTFERDIGE...

DERFOR ER DET GODT AT DET ER JESUS SOM SKAL AVSI DEN SANNE DOM OVER MITT LIV. ENDELIG SKAL JEG FÅ EN RETTFERDIG DOM".

 

Rimehaug lengter altså etter "den sanne dom" over sitt liv, mens han ovenfor snakker om "all verdens ofre". Dette må vel bety at han - og Vårt Land - ikke har den minste tillit til vårt lands rettsvesen?

(Rimehaugs forakt for den menneskelige tenkning kan vel ikke sies klarere enn dette: "Når vi mennesker dømmer, blir dommene urettferdige").

 

JEG, JEG, JEG... 

 

Interessant nok, journalisten Rimehaug oppfatter den kristne domsmyndighet (Jesus: den eneste rettferdige dommer?) som en anklage mot seg selv og sine personlige (høyst private) følelser.

 

Jeg siterer:   

 "...jeg liker å sette meg i et bedre lys enn det strengt tatt sanne. Men samtidig dømmer jeg meg selv altfor strengt. Jeg tror for dårlig om meg selv, jeg dynger meg ned i falsk skyldfølelse og mindreverdighet". 

Rimehaugs bekjennelser tilhører PSYKOLOGIENS domene (event. "sjelesorg"), og har ingen relevans for de objektive, humane og demokratiske rettsprinsipper vi i dag har nedfelt i vår statsforfatning. Han bringer i denne kommentaren stor (kirkelig-teologisk) forvirring om hva "rettsstaten" betyr. Men vi får et klart inntrykk av at Vårt Lands journalist, som kristen-troende, ikke forstår forskjellen mellom en OBJEKTIV LOV og en SUBJEKTIV TRO.

Hvem har interesse for Rimehaugs personlige følelse av skyld og mindreverd? Hans selvfølelse har vel ingen interesse for offentligheten? (Men han tror det selv).

 

Og er det virkelig menneskers tanker og følelser (ikke HANDLINGER!) den kristne Jesus-guden skal DØMME? Ja, mye tyder på det.

 

Erling Rimehaug mener opplagt at hans personlige livskrise/troskrise og "ørkenvandring" har offentlig interesse, slik han har beskrevet det i boken Tørsten gir lys (Lunde Forlag, 2007). 

 

Eskil Skjeldals lange artikkelserie i ukeavisen Dag og Tid befinner seg innenfor den samme kirke-kristne "sjanger": den personlige bekjennelse. Disse to kristne aktører synes helt innelukket i seg selv, og i sitt subjektive gudsforhold.

Det er ikke uten betydning at både den lutherske journalist i Vårt Land (Rimehaug) OG den konverterte katolske teolog (Skjeldal) har fremhevet middelaldermunken Johannes av Korset som ideal og inspirasjonskilde. De forstår hverandre godt, disse to kristelige, konservative skribenter i Vårt Land.

 

 

Albert Schweitzer (1913)

 

"Og ikke bare de forskjellige epoker fant seg selv igjen i Jesus: hver enkelt skapte ham i sin egen personlighets bilde. Der er ikke noe som i den grad stiller personlige krav til en historiker, som å skildre Jesu liv. Liv kommer det ikke inn i skikkelsen, med mindre man skjenker den hele det hat eller den kjærlighet, man er i stand til. Jo sterkere kjærlighet, jo sterkere hat, desto mer levende blir den skikkelse som der fremkommer.

For også med hat kan man skrive bøker om Jesu liv - og de mest storslåtte er skrevet med hat: Reimarius og David Friedrich Strauss. Det var ikke så meget hat til personen som til den overnaturlige nimbus, hvorved de lot seg omgi, og hvorved den lot seg omgi, og hvorved den ble omgitt...  

De ville skildre ham som et alminnelig menneske, rive de praktgevanter av ham, som man hadde kledt ham i...

Uten den forargelse som de vakte, ville vitenskapen i dag ikke ha vært hvor den er i dag.

Der må jo komme forargelse, men ve det menneske ved hvem forargelsen kommer...

Problemet med Jesu liv har ikke noe sidestykke innenfor historievitenskapen. Ingen historisk skole har noensinne innvirket på utforskningen av dette problem, ingen faghistoriker har noensinne hjulpet den "teologiske vitenskap"...

Dertil kommer at kildene hver for seg på samme måte viser en stor motsigelse. De påstår at Jesus har følt seg som Messias, men skildrer dog hans liv slik at han aldri virkelig kunne ha opptrådt som Messias...

Hvordan var datidens jødedoms forestillingsverden?

Vi kjenner profetenes messianske forventninger, vi kjenner det apokalyptiske bilde som Daniel har tegnet - og i hans spor Enok og Salomos Salmer i tiden før Jesus, Esra- og Baruch-apokalypsene fra tiden etter Jerusalems ødeleggelse...

Like så lite som den nye religion kan gjøre krav på "sakramentene", kan den legge beslag på undere...Undere beror ikke på kjensgjerninger, men figurerer bare i teksten fordi gammeltestamentlige underhistorier skulle gjentas på et høyere nivå omkring Jesu person. Virkelige undere har han ikke gjort, ellers ville kravene om tegn være uforståelige...

Jesu ventet på en folkebevegelse. To ganger trodde han at den sto for døren. Første gang ved utsendelsen av disiplene, Mt. 10:23, da han sa til dem "I skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer".

(Hans forventning gikk ikke i oppfyllelse).

Den annen gang var det hans hensikt å fremtvinge en avgjørelse i Jerusalem. Han drar inn i byen på et eselføll, for at den messianske profeti hos Sakarja kan gå i oppfyllelse gjennom ham...Han tilraner seg makten i tempelet og oppfordrer i glødende taler til åpent opprør mot det høye råd og fariseerne, fordi de lukker himmelrikets dører og hindrer de andre i å komme inn...

Før han ble fengslet kom angsten over ham, og på korset endte han sitt liv liv med ordene: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!". Denne tilståelse lar seg, når man ikke vil øve tvang mot teksten, ikke oppfatte annerledes enn at Gud ikke (som Jesus hadde håpet) hadde hjulpet ham til å gjennomføre hva han ville gjennomføre.

Det hadde følgelig ikke vært hans mål at han skulle lide og dø, men at han skulle opprette et verdslig rike (?) og utløse jødene fra deres fangenskap (?)...og her hadde Gud sviktet ham".

(sitat slutt) 

-------------------   

 

Jeg siterer (norsk) liberalteolog og professor Notto Thelle, som vel kan sies å være en karakteristisk representant for det moderne kirkelig-teologiske Jesus-ideal (glansbilde-Jesus):

"...vi har faktisk fortellinger - om denne merkelige mannen Jesus - som er så vakre og sterke og livsnære at de krysser de fleste grenser: religion, kultur, nasjon og rase, og berører mennesker på direkten og kan omskape menneskeliv. Det har jeg opplevd i Østen. Det vet vi fra den tredje verden. Hvorfor er det ikke slik her?

Hvordan kan Jesus vende tilbake...Hva må skje for at vi igjen kan tale om Jesus uten denne forlegenheten? Bringe ham tilbake til folks bevissthet som en levende realitet?".  

(Kirke og kultur 2/2010).

 

Ikke så få selvbestaltede "kritikere" har ukritisk kjøpt liberalteologenes historieløse ideal-Jesus. En av dem presterte i en nettdebatt å si at Kristus betyr "opplyst"... Da forstår vi at kunnskapsnivået er sørgelig lavt (så vidt jeg husker: ingen teologer korrigerte ham).  

--------------------

 

Det (symbolsk-mytiske) "kannibalistiske" fellesmåltid - nattverden - er blitt et stadig mer fremtredende innslag i NRK's radio-overførte evangelisk-lutherske gudstjenester. Vi kan derfor regne med at dette gjentakende kirkelige ritual - å forenes med den "oppstandne" Jesus fra Nazareth ("Guds eneste Sønn") - må være den kristnes høydepunkt og ultimate lykke.

Å omtale seg som "Jesu brud" og "Kristi brud" er ikke noe sært for Knutby-menigheten i Sverige. Brud og brudgom-metaforikken er godt innarbeidet i kristendommens tradisjon ("fromhetsliv"), ikke minst innenfor klostervesenet.

Mange kristne beskriver sitt forhold til Jesus/Kristus som en forelskelse.

http://sv.wikipedia.org/wiki/Kristi_brud

 

 

2014: "NØYTRALITETENS ÅR"?

(Helge Simonnes, Vårt Land 31. des. 2013)

 

Tilstanden i norsk presse er til å gråte over. Monotonien og ensrettingen er kjedsommelig og fordummende (rundhåndet statlig pressestøtte har dessverre ikke resultert i det "mediemangfold" redaktørene hyller).

Desember måned er den tid på året hvor alle de verste utvekster i norsk presse kommer til syne samtidig. Julemåneden er tiden hvor avisenes infantilisering av leserne når et absolutt bunnpunkt.

Ingen kritiske røster tillates å forstyrre kirkens sentimentale, naive julelegender.

Den kristne person- og førerdyrkelse av et menneske som "Gud" ("Guds eneste Sønn", i samme betydning) forutsettes stadig å skulle aksepteres av alle folkeslag. Grunnlaget for kirkens (usanne!) postulater om den guddommelige Jesus består uforandret og forutsetter at europeernes religion blir godtatt på verdensbasis.

Det betyr at hvis den kristne kirke i sine forskjellige europeiske utgaver ikke oppgir å være verdens eneste akseptable løsning på religionsproblemet, så må den definitivt opphøre med å kalle seg en "folkekirke". Den kan selvsagt ikke drive verdensmisjon på et slikt sviktende grunnlag.

Det er tid for den nøktern-historisk vitenskapelige, velprøvede kritikk av de kristne postulater, som må komme til uttrykk på kirkens eget gulv, mellom de samme vegger og under det samme tak hvor kirkens postulater hver eneste søndag blir forkynt.

Da vil vi få et nøytralt og sobert grunnlag for en helt nødvendig offentlig debatt om det spørsmålet kirken i ca. 1700 år har tillatt seg å selv stille og besvare:

 

Hva er SANNHETEN om dens tre guddommelige personer: Far, Sønn og Hellig ånd?

 

Vårt Lands "Verdidebatt" står i stampe. Dette debattforum har ikke oppfylt Fritt Ords fremste formål:

"Stiftelsen Fritt Ord fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord".

----------------------- 

 

Sjefredaktør i Vårt Land har i avisen utropt år 2014 til "Nøytralitetens år". Han er, som så mange kristen-troende, fiksert på HEF's 80 000 medlemmer og spør retorisk:

"Skal samfunnet endres bare fordi 80.000 medlemmer i Human-Etisk Forbund ønsker det?".

Vi må heller spørre:

Skal hele verden endres bare fordi den diktatoriske keiser Konstantins romerkirke og hans lydige biskoper i år 325 opphøyet et menneske, en oldtidsprofet, til "Gud selv"?

Ja, for det er vel den kristne misjonsvirksomhetens (globale) målsetting?

Den kristne kirke har på denne bakgrunn drevet (aggressiv) misjonsimperialisme i mer enn halvannet årtusen, først blant europeerne. Den protestantisk-lutherske kirke begynte sin ekspansive, imperialistiske misjonsvirksomhet på midten av 1800-tallet.

(Jfr. boken "Misjon i 2000 år", 1971)

Å omvende hedninger, jøder og muslimer til den kristne Jesus-forgudelse er stadig en høyt prioritert oppgave for de protestantiske og evangelisk-lutherske kirker. De arbeider, som Den katolske kirke, svært målbevisst og effektivt i de fleste land.

 

"GUD ER USKYLDIG"

(NUPI-forsker Henrik Thune, Dagbladet 23. januar 2014)

 

Det brenner i store deler av Midtøsten og Afrika. Det er kristne og muslimer som har tent brannen på disse kontinenter. Folkenes lidelser bl.a. i Syria, Sør-Sudan og i Den sentralafrikanske republikk er ubeskrivelige. I det kristne Sør-Sudan har nylig mer enn 200 mennesker omkommet i en drukningsulykke, da de forsøkte å unnslippe den religiøst-sekteriske og etniske volden.

Det er ganske riktig blitt påpekt at den muslimske sekterisme i dag, i flere land i Midtøsten, ligner den forferdelige protestantisk-katolske voldelige sekterisme som herjet Europa i flere århundrer.

Ja, i ÅRHUNDRER!

Det er grunn til å minne om at kristendommen stadig er splittet i utallige kirkesamfunn, sekter og fraksjoner, både i Vesten OG i de "misjonsland" den har etablert seg.

Sekterismens voldelige utslag (skriftlig-verbalt og/eller faktisk-reelt) må alltid bekjempes, enten vi snakker om kristendommen eller islam. På lang sikt vil sekterismen bidra til disse to autoritære religionenes indre oppløsning.

Ingen religion kan overleve slike voldsutgytelser kristendommen og islam - i fortid og nåtid - har påført menneskeheten.

-----------------------

 

Nå har både Dagbladet og Vårt Land ganske forutsigbart proklamert religionens og "Guds" USKYLD i de interne konflikter (borgerkriger) og voldsutgytelser som har herjet Midtøsten de senere år. 

Vil Henrik Thune kun frita den kristne (og muslimske) religion ANSVAR for tilhengernes maktutøvelse? Eller, betyr det at han også vil frita politisk-autoritære ideologier ANSVAR for deres tilhengeres handlinger?

Hva er forskjellen på et religiøst og politisk diktatur?

Mer enn 1700 års kristen-europeisk historie er da vel god nok dokumentasjon på hvordan det kirkelige diktatur er blitt praktisert?

Helt riktig: ingen gud eller guder bærer ansvar for menneskers handlinger, ettersom den ene gud eller guder i flertall ikke eksisterer annet sted, eller på annen måte enn i den kristen-troendes sinn og psyke. 

Thunes gud er høyst sannsynlig identisk med den kristne "Gud", ettersom han refleksjonsløst omtaler guden med stor G. 

Poenget for Henrik Thune (seniorforsker ved NUPI) er å understreke at religion - islam og kristendom - ikke er årsak til de konflikter som pågår i Midtøsten.  

Thune får i Vårt Lands papiravis 17. febr. 2014 helt eller delvis støtte fra forskere som Kristian Takvam Kindt og Nils A. Butenschøn. Sistnevnte hevder at "religion har fått spillerom fordi det ikke finnes et godt etablert grunnlag for statsidentitet".

Nå er det vel ikke bare politiske partier og interesseorganisajoner ("et lite utviklet sivilsamfunn", i følge Fafo-forsker Takvam Kindt) som har fått lite rom til å utvikle seg i Midtøsten.

En religiøs-kritisk opposisjon er dessverre lite utviklet i den islamske verden, som i det kristne Vesten. Det er en sørgelig (avslørende) kjensgjerning at vi i vårt land har hatt en "statsreligion" inntil denne dag.

Det ville ikke vært mulig hvis vi hadde hatt en sterk og slagkraftig religiøs-kritisk opposisjon.

Når store deler av norsk (og internasjonal) presse i vår tid hyller pave Frans - og hver banale bevegelse han foretar seg - står det virkelig dårlig til med den kritiske journalistikk OG den religiøs-kritiske tenkning i det hele.

Pave Frans er "overmenneskelig" at selv vindens rusken i hans kalott og kappe fremkaller medienes oppmerksomhet. Forbløffende, hva?

 

Se bare her:   

http://www.vg.no/bildespesial/spesial.php?id=11407 

 

-------------------- 

Også i forskningsmiljøer synes kristendommen å være et tabubelagt tema. Det meget tette forholdet mellom kristendom og politikk (i fortid og nåtid) blir i forbausende grad neglisjert.

De senere års totalitarisme-forskning, med (den kristne?) historiker Øystein Sørensen i spissen, har merkelig nok utelatt kristendommen i sitt firfoldige skjema: nazisme, fascisme, kommunisme, islam (Hitler - Mussolini - Stalin - Khomeini).

Dette til tross for at de totalitære ideologier i det forrige århundret ALLE sprang ut av det kristne Europa, og herfra til dels ble eksportert til andre kontinenter. 

Og til tross for at den apokalyptiske tankegang har vært mer fremtredende i kristendommens teologi og historie enn i noen annen religion eller ideologi.

"- De totalitære tankesettene har gjerne sitt utspring i en apokalyptisk tankegang, i en idé om at samfunnet kommer til å bryte sammen. Den totalitære ideologien blir redningen, en endelig løsning på alle samfunnets problemer...".

 

http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2011/totalitarisme.html 

 

NUPI-forsker Henrik Thune, som opplagt er en kristen "forsker", reduserer den politiske debatt på nettet til "overforenklede, norske forklaringer" (eller, vi kan vel like godt stille spørsmålet slik: bunner norske overforenklinger i Thunes, Kindts og Butenschøns kristelige bortforklaringer og avledninger?). 

Kristne historikere, samfunnsforskere og statsvitere (som også Janne H. Matlary) bør man nære dyp skepsis til.

Som kristen kan Henrik Thune ikke tolerere at "religion" eller Gud  (den kristne "Gud"?), assosieres med den såkalte "arabiske vinter" (selv om den kristne "Gud" i lære og skrift påstås å være en gud som griper aktivt inn i VERDEN og HISTORIEN).

Religiøse idéer (kristne eller muslimske) er som alle politiske idéer og ideologier: menneskeskapt! De påvirker og styrer det menneskelige samfunn - menneskelig handling - akkurat som andre idéer.

Vår fjerne og nære (kirke)historie viser at totalitære idéer og ideologier - kristne og politiske - er livsfarlige når de settes ut i praktisk handling.

Ortodokse nazister og ortodokse kommunister er nært beslektet, politisk og religiøst. De har begge en dyp forankring i religion.  

Vi vet mye om hvordan autoritære og totalitære ideologier (religiøse og politiske) virker inn på den individuelle og kollektive psyke. Ikke minst når den autoritære ideologi - autoritetsdyrkelsen og førerdyrkelsen - prentes inn i menneskets sinn fra småbarnsalderen.

Vitenskapelig tenkemåte, historisk kildekritikk og demokratisk tenkning er uforenlig med et kristent (og muslimsk) verdensbilde, historiesyn og samfunnssyn.

Åpenbaringstroen og autoritetsdyrkelsen gjør de to verdensreligioner - kristendommen og islam - fiendtlig innstilt til kunnskap, fremskritt og utvikling.

De streber mot ensretting: ENHETSKULTUREN! 

 

--------------------

 

Dessverre, det er ikke stor forskjell mellom Bokom Harams terror i Nigeria 2012 - 2014 og Røde Khmers terror i Kambodsja 1975 - 1979. Jeg tenker her spesielt på deres kamp mot "vestlig utdanning".

Ethvert diktatur, religiøst og/eller politisk, vil bekjempe almenhetens opplysning og søke å så mistillit til mennesket som fornuftsvesen. En fiendtlig innstilling til rasjonalitet, logikk, vitenskap og opplysning kommer etter mitt syn tydelig frem hos dagens kristne apologeter, som særlig utfolder seg på Vårt Lands Verdidebatt.

Reformasjonens leseopplæring fra 1500-tallet i vårt land hadde som eneste hensikt å befeste barn og unge i "bibelhistorien", bekjennelsen, katekismen og salmene.

Kristne misjonærer i alle verdensdeler har hatt den samme teologisk-ideologiske agenda: å tilby lokalbefolkningen lese- og skriveopplæring var og er en forutsetning for at de skal kunne tilegne seg "bibelhistoren".

 

http://snl.no/Kambodsjas_historie 

http://no.wikipedia.org/wiki/Boko_Haram

 

Den katolske kirkes motstand mot almenhetens opplysning OG den protestantiske indoktrinering har likheter med både nazismen, stalinismen og islamismen i det 20. århundre. Totalitære religiøse og politiske ideologier tilstreber alle ENSRETTING!

 

 

"JESUS ...ER VERDEN BLITT ANNERLEDES MED JESUS?"

 

("2000 Herrens år! Aspekter ved Jesusskikkelsen inn i det tredje årtusen", Verbum 2000).

 

Jeg nevner bare bidragsyterne i denne (milleniums)boken fra Menighetsfakultetet:  

Tormod Engelsviken (MF)

Erling J. Pettersen (direktør i Kirkerådet)

Rolv Olsen (Aeropagos)

Torstein Tollefsen (univeristetslektor dr. philos UiO)

Vidar L. Haanes (førsteamanuensis dr. theol. MF)

Per-Egil Hegge (redaktør, Aftenposten)

Hans Fredrik Dahl (prof. institutt for medier og kommunikasjon UiO)

Martin Synnes (førsteamanuensis MF)

Nils Aksel Røsæg (forskningsleder dr. theol. MF)

Halvor Nordhaug (rektor praktikum MF)

Jan Inge Sørbø (førsteamanuensis, Høgskolen i Volda)

Knut Lundby (faglig leder dr. philos, InterMedia@Universitetet i Oslo)

Martin Lõnnebo (biskop emeritus, Sverige)

Lars Østnor (prof. MF).

 

Disse prester, teologer og misjonærer spør:

"Hvordan er Jesus Kristus? Vi spør etter Jesusbilder som supplerer og aktualiserer den klassiske dogmatikk og dogmehistorie - eller kan hende også utfordre den".

 

Jeg refererer noen kapitteloverskrifter i boken:

"Jesus Kristus i Afrika...Jesus Kristus i Latin-Amerika...Jesus Kristus i Østen...Jesus Kristus i det nye Europa...Har Vestens Kristus fortsatt noe å tilføre den globale kirke?...Jesus i den norske virkeligheten. JESUS I NORSK KULTUR OG SAMFUNNSLIV I 2OOO-ÅRENE.".

(Det er morsomt at både Aftenpostens tidligere redaktør, Per-Egil Hegge, og professor Hans Fredrik Dahl ved UiO - trolig før hans kristne omvendelse og konvertering til katolisismen -, er representert i denne antologien).

Boken viser den totalitære tenkning og misjonsimperialismen i kristendommen og de kristne kirker: Autoritetsdyrkelsen, Jesus-dyrkelsen, er utbredt til alle kontinenter.

 

Demokratiet skal utvikles, ikke knebles!

 

Korea-halvøya er et skrekkens eksempel i VÅR TID på den autoritære, dualistiske og militaristiske ideologi det kristne Europa har eksportert til alle verdensdeler.

Nazismens og stalinismens førerdyrkelse og autoritære terror-regime i det forrige århundret sprang interessant nok ut av europeiske kultursamfunn, med dype røtter i en tusenårig kristen teologi, tradisjon og historie. 

"Etter Stalins død har regimene til Mao Zedong i Kina, Enhver Hoxa i Albania, Nicolae Ceausescu i Romania, Pol Pot i Kambodsja og Kin II-sung i Nord-Korea hatt mange av de samme kjennetegn som Stalins regime".

"Krigshistorien i det forrige århundret har vist at krigstrusselen i verdensmålestokk har vært størst nettopp  midt i hjertet av den såkalt "kristne verden", dvs. midt i det offisielt kristne Europa - hvor de to siste verdenskrigene startet".

 

(Europa og Amerika er kulturelt og pedagogiske "kristne", dvs. at et meget stort flertall av deres borgere stadig er medlemmer av kristne kirkesamfunn og gjennomgår en form for konfesjonell kristendomsopplæring). 

 

"Den ideologi som heter kristendommen - og en ideologi er den selvsagt uansett hvor sterkt kristne teologer kan protestere mot dette - hører uløselig sammen med med ordet "Kristus", og dette er en mytologisk-dogmatisk titulering som gjør og har til hensikt å  gjøre Jesus til det ufeilbarlige gudmenneske, menneske "ovenfra" i motsetning til alle oss andre på jorden...

Ordet "rase" er her og i det følgende selvsagt brukt i i en viss "overført" betydning, siden det ikke dreier seg om rent ytre, fysiske kjennetegn, men allikevel om et så skarpt skille mellom menneskers fysisk (ja, til og med geografisk) betingede egenskaper og sjelelige verdi at det forsvarer å tale om "læren om de to sjeleraser (...)  

Man prøver å forbedre og humanisere den nytestamentlige teologien, og unnviker da det klare oppgjør med voldsideologen i vår religion som i dag er blitt en tvingende nødvendighet...Det er ikke riktig å hevde at NT's gudsbilde er vesenforskjellig fra GT's gudsoppfatning, tvert om er der en dyp overensstemmelse når det gjelder de trekk vi har for øyet.

Jesus og de ny-testamentlige forfattere gjør både ukritisk bruk av og henviser selv til de gammeltestamentlige forestillinger om krigsguden, og tar ikke på noe punkt avstand fra deres voldsaspekter.

Den eneste forskjell man i så måte kan konstatere er at mens militarismen og voldsmentaliteten i GT'gudsbilde utfoldet seg stadig påny gjennom historien løp, så er den i NT mer konsentrert dels til historiens sluttfase, dels til den mytologiske helvetesforestilling.

Men denne historiske sluttfase, med himmel og helvete som menneskenes endelige bestemmelsessteder, trodde jo Jesus og hans tilhengere allerede var innledet. Når jeg nedenfor gir en del eksempler fra Jesu lære på volds- og krigsteologien tilbakeviser jeg på forhånd en altfor velbrukt teologisk innvending: påstanden om at dette er å fortegne det historiske bilde ved å plukke ut det som passer", her for å underbygge kritikken av det kristne gudsbildet.

Det forholder seg nemlig ikke slik at det jeg her trekker fram kan tillegges noen annen betydning når man leser det i sammenheng med de foregående og etterfølgende tekster (...)  

Oppmerksomheten må rettes mot de kristne kirkers kritikkløse utplukking av "det som passer" fra verdenslitteraturens tallrike religiøse, filosofiske og mytologiske skrifter, når de utsorterer en enkelt "bok" og presenterer den som "Guds ord" og "hellig skrift" i motsetning til - og dermed i en lettsindig nedvurdering av - all annen litteratur.

For slik er det jo de selv - og ikke kristendomskritikeren - som har stillet i fokus de krigs- og voldsteologiske tekster som vi her tar for oss.

Et stigende antall teologer har forøvrig som kjent prøvd å utsortere spesielt "hellige" ord fra sin "hellige skrift" - i vår tid under skinn av "vitenskapelighet", skjønt ut fra troen på at Jesu ord på en spesiell måte er "Guds ord". De har forsøkt å trekke en skillelinje mellom hva Jesus har sagt og hva de mener selv de eldste historiske kilder kan ha "lagt ham i munnen".

(Mest kjent i nyere norsk teologi er Jacob Jervells eksperimenter i "Den historiske Jesus" 1962/1969).

http://home.online.no/~edwien/framarciontiljervell.cfm 

 

"En slik problematikk er dogmatiske motivert ut fra forsøket på å bevare Jesu overhistoriske autoritet for vår tid, ved å spille på overleveringens "usikkerhet" om hva Jesus har sagt.

Under påvirkning av slike teologiske eksperimenter (som vi finner begynnelsen til i 20. århundret, f.eks. hos D. F. Strauss og E. Renan, og som ellers har røtter helt tilbake hos visse oldkirkelige teologer) gjøres stadig lignende forsøk i kirkens periferi, dels av liberale humanister, dels av kristne sosialister, pasifister etc.

De har alle en felles forutsetning, som jeg har funnet det passende å kalle det sekundære Jesus-dogme: forestillingen om at Jesus - selv om man aksepterer at han var et menneske og ingen jomfrufødt gud - i alle fall var det unike og enestående IDEAL-MENNESKE.

Man betrakter ham som den store humanist (ved siden av mange andre, f.eks. Philip Houm i bl.a. "Hvem var han?, 1968), som sosialist (f.eks. Nylund/Tønnessen: "Kristen og sosialist", 1974), eller som nasjonalist og patriot (f.eks. Sven Wernstrøm: "Kamerat Jesus", 1971, norsk utg. 1976).

På dette grunnlag velger og vraker, tolker og presser man stadig kildenes tekster for å få dem til å passe til de forskjellige Jesus-idealer".

(sitat slutt)

 

Kilde:

Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden?,1977/1986.

 

----------------------- 

 

Vi gjenkjenner autoritetsdyrkelsen og "fiendskapets ideologi": Den kalde krigens religiøst-ideologisk dualistiske hat.

(Konflikten på den koreanske halvøy 1950-1953 omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke).

Hatet mellom ØST og VEST i Europa (ideologisk og religiøst) kan vi i dag gjenkjenne i inndelingen NORD-SØR i flere asiatiske og afrikanske land.

Kristne og muslimske forskere, apologeter og skribenter synes å ha samme agenda: å frita guden ansvar for hans tilbederes handlinger.

Det er godt mulig at forskerne Henrik Thune og Øystein Sørensen har samme teologisk-ideologiske interesse.

 

 

SØR-SUDAN

 

Kristen misjon, kristne bistandsorganisasjoner (som bl.a. Norsk Folkehjelp og Flyktningehjelpen) og kristne politikere, som Hilde Frafjord Johnsen, har vært usedvanlig sterkt engasjert i den prosessen som ledet til Sør-Sudans løsrivelse og uavhengighet (nå: en splittet voldsherjet region, eller som Frafjord Johnsen har uttalt: et korthus som ramlet sammen).

Avisen Vårt Land har i flere artikler de senere år hyllet Frafjord Johnsen som Sør-Sudans "eneste håp" ("frelser"?), og vi kan derfor ikke forundres om denne avisen nå er kommet i stor forlegenhet.

Vårt Lands nettavis har påfallende nok ikke brakt nyheten om Sør-Sudans demonstrasjoner mot FN og Hilde Frafjord Johnson, hvor hun anklages og henges ut som morder og opprørsleder. Demonstrantene krever at hun som FN's lokale leder fratrer sin stilling og forlater landet.  

Frafjord Johnson er som kjent Norges tidligere utviklingsminister (KrF-politiker) i Bondevik-regjeringen, og senere utpekt til FN's spesialutsending i Sør-Sudan, leder for FN-operasjonen UNMISS.

"Det er ikke første gang det er demonstrasjoner mot FN i Sør-Sudan, og i følge BBC har sågar president Salva Kiir i januar beskyldt FN for å drive en parallell regjering til hans egen.

Han modererte senere disse uttalelsene etter et oppvaskmøte med nettopp Hilde Frafjord Johnson.

Bistandsaktuelt hevder Frafjord Johnson i mange år har hatt et tett forhold til den politiske eliten i landet, etter at hun var svært sentral under fredsforhandlingene mellom Sør-Sudan og nabolandet Sudan".

For få år siden ble det rettet kritikk mot Frafjord Johnson fordi hun holder seg med et privat arkiv: dokumenter fra hennes aktivitet og kontaktnett i det sørlige Sudan (i egenskap av KRF-politiker og norsk bistandsminister i Bondevik-regjeringen) er så vidt jeg forstår ennå ikke blitt frigitt for offentligheten.

 

NRK's mangeårige kristne Afrika-reporter, Tomm Kristiansen, har ikke bare skrevet flere Jesus-bøker, men også vært kommunikasjonsrådgiver for Sør-Sudans president Salva Kiir (nå omtalt som "krigsforbryter").

Fra 2008 til 2010 var NRK-reporteren kommunikasjonssjef for ACT Alliance i Geneve, som koordinerer arbeidet til de kirkelige nødhjelpsorganisasjonene i verden. Denne organisjonen består av rundt 130 kristne trosbaserte organisasjoner (Kirkens Nødhjelp er medlem av alliansen).

Tomm Kristiansens "rolleblandinger" er høyst kritikkverdig. Habilitetsspørsmålet dukker opp, igjen og igjen.

 

"Kristendommen kan sies å være en sentral faktor i forsøket på nasjonsbygging i Sør-Sudan. Det vises blant annet til at en av de mest profilerte eksponentene for sørlig løsrivelse, den nå avdøde lederen av SPLA John Garang, ble begravet i en katolsk kirke i Sør-Sudan. Også dagens president Salva Kiir Mayardit er katolikk".

 

http://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Sudan#Tidlig_kristen_innflytelse 

http://snl.no/Wau 

 

Fra Store norske leksikon har jeg sakset dette avsnitt:

"Det britiske kolonistyret førte ulik politikk i de to landsdelene, og begrenset kontakten mellom dem - bl.a. med tanke på å la Sør-Sudan inngå i Britisk Øst-Afrika snarere enn Midtøsten. Ikke minst bidrog den britiske politikk for Sør-Sudan fra 1930 til skillet; den innebar at sør skulle utvikles etter "afrikanske", og ikke "arabiske", retningslinjer, og indirekte styre gjennom tradisjonelle ledere ble innført. Britisk kolonialisme bidrog videre til skillet gjennom utbredelsen av kristendom, gjennom misjonering".

(Britene fremmet kristen misjon i Sør-Sudan, men også fra andre land, som Norge, ble det tidlig organisert misjon).

 

Rwanda, omtalt som Afrikas "mest vellykkede misjonsland", var verden sjokkerte tilskuere til folkemord i 1994. Her var det ikke muslimer og kristne som sto mot hverandre, men kristne hutuer mot kristne tutsier. Folkemordet kan vanskelig forstås uten den forutgående historie: de kristen-europeiske kolonimakters og misjonærers nærvær, og deres "splitt og hersk"-politikk.

-------------------- 

 

Ikke så få afrikanske diktatorer gjennom hele etterkrigstiden har vært støttet av det kristne Vesten. Det gjelder også Ugandas nåværende (eneveldige) president: Yoweri Museveni.

 

Jeg siterer norsk Wikipedia:

"Museveni har maktet å stabilisere (?) store deler av Uganda, men LRA (Herrens motstandsarme) og regjeringsstyrkene kriger i nord. Denne krigen har pågått siden Museveni overtok, og brer seg nå (2006) også over i nabolandene Sudan og Kongo.

Norske Redd Barna har karakterisert situasjonen i Nord-Uganda som «verdens verste systematiserte overgrep mot barn», og FN karakteriserer nord-Uganda som en av verdens oversette humanitære katastrofer. 1,6 millioner mennesker er drevet på flukt, men LRA og regjeringsstyrkene fortsetter kampene. Halvparten av Uganda sitt statsbudsjett kommer fra utenlandsk bistand".

Og litt historie:

"På 1860-tallet begynte den europeiske kolonialisering av Øst-Afrika. De første europeerne som slo seg ned i området, var katolske og protestantiske misjonærer. De håpet på å omvende/døpe store befolkningsgrupper til kristendom på kort tid, mens islam fortsatt ikke hadde ordentlig fotfeste".

(Kristen misjon i Uganda og i Kenya bør studeres grundig).

Det må vel nå være ganske klart er det (hovedsakelig) er i kristen og muslimsk dominerte stater bl.a. i Afrika at grusomme, barbariske straffereaksjoner mot homofile blir stadfestet og innført i vår tid.   

Slik manifesterer den kristne kulturarv ("nestekjærlighet"?) seg etter århundrers meget aktiv misjonsvirksomhet i Afrika.

La oss så tilegge: kirkens uhyggelige jødeforfølgelser gjennom mer enn 1700 år, utryddelse av urbefolkninger, som indianerne, og mange århundrers slavehandel viser klart hvordan menneskeverdet er blitt målt og vurdert av den kristen-europeiske rasistiske, totalitære og imperialistiske kirke.

Religionshat og rasehat er to sider av samme sak i den kristne teologi og historie.

De afrikanske slavers etterkommere i det dypt kristent-kulturelle USA måtte kjempe for elementære borgerrettigheter inntil 1960-årene.

Apartheid i Sør-Afrika ble innført og vedlikeholdt av kristen-europeiske kolonister helt fra 1600-tallet (om ikke formelt, så reelt). 

Om Sør-Afrika i dag, et av verdens mest voldelige og klassedelte land, sier forfatteren Margie Orford:

"Vi har opplevd slavetiden, kolonisering og apartheid. Ingen av disse satte menneskeverdet og godheten i høysetet. Dette forfølger oss...Vi lever i et samfunn som er dypt traumatisert... Apartheidsystemet har formet skjelettet av det samfunnet vi har i dag...".

Det er fra FN-hold blitt advart om at Den sentralafrikanske republikk fremviser oppskriften på et folkemord (etnisk rensing) av lignende dimensjoner som i Rwanda.

Rasende kristne og muslimske menn avbildes med kniver, macheter og lignende våpen i hendene. De som tilhører "feil religion" flykter. Nær 1 mill. mennesker er drevet på flukt (fra lokale bander/gjenger, slik noen aviser tilslørende framstilte det).

I og utenfor en moské i hovedstaden Bangui ble mellom 50 og 80 mennesker massakrert (des. 2013). Få eller ingen norske papiraviser opplyste leserne at det høyst sannsynlig var den kristne militsen som sto bak massakren.

Atskillig mer informativ var den nye nettavisen: nyhetsmagasinet www.kureren.no

 

http://www.framtidinord.no/ntb/utenriks/article9001855.ece 

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Amnesty-Etnisk-rensing-i-Den-sentralafrikanske-republikk-7466601.html#.UvvHVsXKzrc 

 

---------------------

 

Om Kongo er det publisert flere lesverdige innlegg den senere tid, bl.a. på Dagsavisens nettdebatt: Nye meninger. Det bizarre mediefokuset på Joshua French-saken er et alvorlig krisetegn på forflating og forfall i norsk presse.

Kongo i norske aviser er bare Joshua French!

Noen av oss undrer oss litt over French's "steinansikt" i mediene. På de fleste fotografier mediene har publisert av French, har han ingen mimikk. Han avbildes fullstendig uttrykksløs.  

Jeg erindrer et fotografi i en norsk avis av French fra VIP-cellen i Kongos fengsel, i bar overkropp (veltrent), som om han kom rett fra et treningssenter. Som vi vet: siste kvelden Moland og French hadde sammen hygget de seg (?) med store mengder alkohol og en dokumentarfilm.

Joshua French's "plutselige" helseproblemer mot slutten av rettssaken var det ikke lett å få noen klar oppfatning av.  Hans mor sier til den britiske avisen The Independent at French lider av post-traumatisk stressyndrom, og at de sanitære forholdene han lever under ikke er tilfredsstillende.

(Det er den norske medisinske rapporten som slår fast at han lider av posttraumatisk stress, og trenger behandling).

http://www.nrk.no/verden/vanskelig-for-syk-joshua-french-1.11617695 

"– Jeg har påpekt lenge nå at han er alvorlig syk og må ha medisinsk hjelp. Det har han ikke fått, og situasjonen er mer og mer alvorlig, sier Joshua Frenchs forsvarer Hans Marius Graasvold til NRK.no.".

"Før og under rettssaken hadde han store problemer med å få sove, noe som ga sterke utslag på den almenne helsetilstanden. Den siste tiden har han også sluttet å spise".

Vel, det er vel ikke unaturlig at fengselinnsatte - særlig de med en livstidsdom og/eller dødsdom hengende over seg (som også utallige dødsdømte i USA) - mister nattesøvnen og matlysten?  

Jeg spør: skulle dette være noe spesielt for Joshua French i et kongolesisk fengsel? Mener norske myndigheter at søvnløshet og manglende matlyst er en helt spesiell medisinsk tilstand for French, som ikke rammer andre fengselinnsatte i Kongo?

Proporsjoner og perspektiv i saken er meget avslørende. Framstillingen av Kongo og kongoleserne i norsk presse etterlater liten tvil: norske utsendinger stilles opp som "de gode" (seriøse, hederlige) mot "de onde" (korrupte, upålitelige) kongoleserne.

Norsk-europeisk kolonimentalitet har vel knapt kommet klarere til uttrykk i vår tid.  

Etter at dommen er avsagt har vi fått vite at "alle rettsregler er blitt fulgt"; bevisføring og relevante rapporter er blitt fremlagt, alle parter er blitt hørt. Men norske myndigheter, jurister og redaktører har ikke tolerert de kongolesiske dommeres "konklusjoner".

Nei, de skriker opp om "justismord"! Mest oppsiktsvekkende er juristen Njål Høstmælingens uttalelser:  

"– Selv om dommen på papiret (?) kan virke fornuftig og godt argumentert med gode, juridiske referanser, så virker resultatet å være oppkonstruert, sier advokat Njål Høstmælingen til NRK. Han er direktør ved den private stiftelsen International Law and Policy Institute, og har skrevet flere bøker om internasjonale menneskerettigheter".

http://www.nettressurser.no/menneskerett/Om-forfatteren/Curriculum-Vitae 

 

Jeg siterer Høstmælingen:

"– Joshua French er blitt utsatt for en Kafka-prosess. Det virker som et stort sprang mellom de bevisene som er lagt fram i retten og konklusjonen som dommeren har kommet fram til, begrunner (?) Høstmælingen".

 

Jeg siterer Aftenposten 19. febr.:

"Høstmælingen mener at opplesingen av dommen ikke skiller seg veldig mye ut fra en opplesning av en dom i Norge eller andre vestlige land. Og at dommerens sterke fokus på rettssikkerhet, juridisk teori og rettspraksis KAN GI INNTRYKK AV at dommen er grundig og godt fundert".

Hva i himmelens navn er det Høstmælingen her insinuerer?

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/--Menneskerettighetene-ikke-ivaretatt-for-French-7476010.html#.Uy2NF9jKzrc

http://www.nrk.no/verden/_-bevis-og-dom-henger-ikke-sammen-1.11556225http://www.dagbladet.no/2014/01/06/kultur/meninger/hovedkommentar/kommentar/kongo/31135226/

http://www.dagbladet.no/2014/01/06/kultur/meninger/hovedkommentar/kommentar/kongo/31135226/

 

Reaksjonene fra norsk hold - etter en logisk godt begrunnet domsavsigelse i kongolesisk rett - kan ikke betegnes som annet enn hysterisk og irrasjonell. Straffeutmålingen (dødsstraff og livstidsdom) kan og må vi selvsagt reagere på, men så vidt jeg forstår er det i skyldspørsmålet norske myndigheter og jurister har uttalt seg.

 

Jeg siterer Dagbladet:

"Etter forslag fra norske diplomater ble Kripos invitert med på etterforskingen av dødsfallet. Konklusjonen deres er klokkeklar, og det er ingen grunn til å tvile på deres arbeid: Det ligger ikke noe kriminelt bak dødsfallet til Tjostolv Moland. Denne konklusjonen gjør saken enklere å forholde seg til for norske diplomater. Som en UD-kilde sa til meg forleden: - Blir French dømt nå så er det et justismord. Et dokumentert justismord mot en norsk borger kan ikke norske myndigheter akseptere".

La meg si det slik: det er mye som stinker i denne saken (ikke minst fra norsk side). Ettersom saken skrider frem skjønner vi at det er mye informasjon norsk presse ikke har formidlet til almenheten.

Er norsk presse pålitelig?

Som norsk (!) "rettsskandale" og medieskandale vil nok denne saken forfølge oss i lang tid fremover. Det er pinlig og patetisk hvordan "Assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening" forsøker å frikjenne mediene for ansvar. AVSPORING, kalles det.

Det er ikke medienes varsomhet i omtalen av selvmord som var eller er problemet.

http://www.nrk.no/ytring/selvmord-og-presseetikk-1.11571931

Nei, det er de store fete skrifttyper, den meget skjeve framstilling, de gjentakende bastante, ensidige og arrogante/nedlatende påstander (både før, under og etter domsavsigelsen) som vekker avsky.

En samlet norsk presse har ikke bare utvist dårlig skjønn, men opptrådt på en måte som (forhåpentlig) vekker SKAM langt inn i den journalistiske sjel.   

Nå er plutselig hele Joshua French-saken lagt død (ikke et knyst om saken i norske medier), og ingen selvkritikk fremkommer i norske medier.

Er ikke French interessant lenger for norske medier? Er han ikke salgbar? Er han blitt en "ikke-person"?

Hvorfor følger ikke mediene opp sin voldsomme interesse for ham? Hvordan går det med French etter at han fikk sin livstidsdom? Hvorfor har pressen nå plutselig "glemt" ham, etter ustanselig å ha kastet ham i fleisen på oss gjennom flere måneder? 

For en brutal, kynisk og ubarmhjertig presse vi har!   

 

En kuriositet: for få år siden fikk Joshua French i avisen Vårt Land, over to sider, fortelle om sin kristne tro.

http://www.vl.no/helg/joshua-french-snakker-ut-om-sin-kristne-tro/

http://www.nrk.no/ytring/kongo-er-mer-enn-french-1.11483071

http://www.forlagsliv.no/ingvarambjornsen/2014/01/17/norsk-kongo 

-------------------   

 

På norsk Wikipedia begynner Kongos historie i 1960, etter uavhengigheten fra Belgia:    

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Kinshasa 

http://no.wikipedia.org/wiki/Kongo-Kinshasa 

 http://www.skoleforum.com/stiler/tekst/det.aspx?id=5924

 

Jeg siterer en annen kilde:

 

E. D. Morel: Kongelig slaveleir. Historien om et terrorregime, 2002 (oversatt fra revidert utgave 1919 av Syphilia Morgenstierne. Innledning og etterord av Syphilia Morgenstierne).

Denne boken av E.D. Morel, første gang utgitt i 1906, var det mest sentrale verk i kampen mot den kongelige slaveleir i Kongo, som også rekrutterte flere hundre norske tjenestemenn mens utbyttingen foregikk.

Den belgiske konge Leopold II (aktivt troende katolikk) annekterte i 1885 Kongo som sin personlige eiendom, et område like stort som Europa. Han satte straks i gang en planmessig plyndring av naturressursene (rågummi og elfenben). Befolkningen ble brukt som slavearbeidere, med grusomme utpressingsmetoder og straffetokter.

"Hver kule skulle dokumenteres brukt på riktig vis gjennom "kvittering" i form av en avkappet hånd. Leopold IIs regime satte traumatiske spor".

---------------------- 

 

I land etter land i Afrika har misjonsimperialisme og koloniherrenes utplyndring og terror gått hånd i hånd.  

 

Namibias historie bør også studeres særskilt  

https://www.apollon.uio.no/bokanmeldelser/2007/Bok-namibia.html).

 

De vestlige kolonimaktene delte Afrika mellom seg (som deler av Asia, noe senere også Midtøsten). Det gjorde også de vestlige kristne misjonsorganisjoner.

1800-tallets najonalisme, kolonialisme, raseteorier, antisemittisme OG kristen misjon er dessverre en blytung arv og byrde vi europeere fortsatt bærer med oss.   

På vårt europeiske kontinent har vi ennå ikke klart å frigjøre oss fra århundrers og årtuseners kirkelig indoktrinering og tanketyranni. Den blotte eksistens av den kristne diktaturstaten, Vatikanet, er et av flere sørgelige eksempler som viser hvor religiøst-åndelig underutviklet og UMODNE vi europeere ennå er.

Så mener noen at folk og stater på andre kontinenter - bare noen tiår etter deres til dels voldelige og dramatiske løsrivelse fra de europeiske kolonimakters herrevelde - med ett slag skulle ha frigjort seg fra de kollektive traumer det kristne Europa hadde påført dem gjennom århundrers utbytting og fornedring?

Hvilke dype spor den kristen-europeiske slavehandel har etterlatt i den karibiske befolkning, kan leses her

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10146080

 

Nær 400-års slavehandel - mange titalls millioner menneskers ufattelige lidelser, ydmykelser, tortur og terror - er så lite verdt (fortrengt og underkjent) i vår kristelige offentlighet at det pr. i dag ikke foreligger noe norsk historieverk for den oppvoksende slekt om dette skammelige tema i det kristne Europas historie.  

(Først en film - og en masteroppgave av historikeren Maria Lavik - har fått Vårt Land i år 2014 til meget forsiktig å berøre den grufulle historien om kirkens og kristendommens rolle i slaveriets historie.

Intervjuet med biskop Tor Berger Jørgensen 6. febr. 2014 om samme tema er skrekkelig og pinlig avledende. Å trekke "homostriden" inn i slaveriets historie er en avslørende og sjokkerende avsporing. Men "brannslukking" er en velkjent kristelig øvelse når farlige og kompromitterende tema berøres).

De kristne er påfallende opptatt av "dialog","forsoning" og "tilgivelse", men vi ser i land etter land (som i Sør-Afrika) at denne kristelige form for fortrengning, fortielse OG mangel på historisk (selv)kritikk slår tilbake i grusomme, rasende hevnaksjoner.

Mange av dagens konflikter i Afrika -  til dels også i Asia og i Midtøsten - er resultat av kristne europeeres maktbegjær, streben etter verdensherredømme, og av deres splitt- og hersk-politikk. Den giftige kombinasjonen av økonomisk utplyndring, etnisk rensing og kristen misjon helt fra 1400-tallet har hatt katastrofale (traumatiske) konsekvenser for folkeslag på alle kontinenter.

"Mer enn ti millioner afrikanere ble stjålet fra sine hjem og transportert med makt til Karibien, som gjenstander og eiendom for europeere. Denne transatlantiske slavehandelen er den største tvangsmessige forflytningen i menneskehetens historie".

De karibiske øyers krav om uforbeholden beklagelse og økonomisk erstatning fra mange vest-europeiske stater (inkl. Norge/Danmark) er selvsagt helt på sin plass!

I tillegg vil jeg hevde at det kristne Europa, katolikker og protestanter, kan gjøre opp for sin grufulle, forbryterske fortid - om det er mulig - ved å SKRIVE OM HELE HISTORIEN! Med sannhet, rettferdighet og anstendighet som førende prinsipp.

Vårt Lands smålige, avledende og kirkelig-dogmatiske behandling av og debatt om denne sak er en grusom hån mot vår historiske bevissthet, den humanitet og de menneskerettslige prinsipper vi i dag hyller.

----------------------

 

La oss vende tilbake til sjefredaktør Helge Simonnes to siders kommentar i Vårt Land nyttårsaften: 31. des. 2013.

Når han synes å betrakte HEF's fredelige medlemmer (humanister!) som en trussel mot det norske samfunnet (enhetskulturen), må vi vel kunne hevde at proporsjonene er ganske groteske.

Hvor smått og trangt det er i Vårt Lands spalter!

(Avisen Vårt Lands angrep på humanisme og human-etikken står i en lite ærerik tradisjon. De såkalte Geilo-møtene for bare noen tiår tilbake kan interesserte lesere ganske sikkert finne mye informasjon om i Vårt Lands og HEF's arkiver).

Jeg vil spørre Simonnes: mener han at det ikke finnes kritikere utenfor HEF? Er han ikke klar over at det finnes skarpe kirke- og kristendomskritikere under kirkens eget tak, dvs. blant dem som ble tvangsinnmeldt som spebarn?

Hvordan har han vært opptatt av å sikre deres ytringsfrihet innenfor det såkalt "kirkelige demokrati"?

(Undertegnede ble utestengt fra Vårt Lands debattforum nær juletider for få år siden, først midlertidig, permanent. Hvorfor? Fordi jeg ikke viste en selvkritisk oppførsel, i følge Vårt Lands debattleder).

Ganske snedig: Vårt Land har hentet inn flere human-etikere som skribenter i papiravisen, bl.a. ateisten og kristenvennen Didrik Søderlind, som selv gikk til alters for få år siden (i en sterkt beveget sinnsstemning). 

Det synes som om "liberalkristendommen" har etablert nære forbindelser til HEF. Det er grunn til å anta at HEF er blitt sterkt vingestekket bl.a. gjennom de statlige tilskudd den mottar (som "livssynssamfunn") OG gjennom sin mangeårige deltakelse i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

Vi vet også at den kristen-konservative apologet, Bjørn Are Davidsen, er svært godt fornøyd med bladet Humanist, og at hans bøker alltid blir godt mottatt i Humanist (som også i siste nummer: 4/2013).

Gjennom de senere år har bladet Humanist krympet betydelig, både i form og innhold.

 

Vårt Land, Mediehøgskolen Gimlekollen, Menighetsfakultetet og tankesmien "Skaperkraft"

 

Det er fra disse og lignende institusjoner de fleste kristne apologeter, som også biskoper, rekrutteres i dag.

Når viserektor ved den kristne Mediehøgskolen Gimlekollen, Lars Dahle, leder debatten i Litteraturhuset 20. januar 2014, kan vi ikke forvente at han etterspør historisk-kritisk forskning.

Den kristne journalisthøgskolen (etablert i 1980-årene) har i flere ti-år forsynt mange papiraviser med nettopp KRISTNE journalister!

Deres fremste oppgave er å sørge for at den kritiske historieforskningens innsikter og resultater ikke gjøres kjent for almenheten. I aviser hvor eiere, redaktører og journalister har et kristent livssyn/en kristen tro vil vi sjelden finne kristendomskritisk stoff.

 

Den kristne "Gud" - mannsguden - er beskrevet i kirkens autoriserte, offisielle skrifter. Hvorfor tar man ikke da, i en offentlig debatt, utgangspunkt i disse bekjennelsesskrifter?

Kirken har nettopp feiret den kristne gudens fødsel på et bestemt tidspunkt i menneskehetens historie (vår tidsregning begynner med "Kristi fødsel"!).   

 

Det opplyses ikke at oldtidsmennesket, Jesus fra Nazareth, i Den nicænske og apostoliske bekjennelse, er fysisk identisk med den kristne "Gud":

"...unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, fór ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde".

(Den apostoliske bekjennelse)

"Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, skaperen av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen".

(Den nicænske bekjennelse)

 

 

"KRISTEN ÅNDSKAMP"   

 

"Åndskamp i avisspaltene

Vi må slutte å innbille oss at den objektive nyhetsformidling finnes. Hittil har vi likevel i Norge hatt en uforskammet god journaliststand, som seriøst har jobbet med å være så objektive som mulig i den rene nyhetsformidling. I det siste er det imidlertid innvarslet et tøffere klima i så henseende. Derfor er det viktig med mediafolk som har et kristent livssyn. Burde ikke den kristne mediahøyskolen snart bli en realitet? Kampen om mennesker foregår i massemedia. Og menneskelig talt er det sant at den som rår over massemedia avgjør fremtiden.

Vi står i en åndskamp som i stor grad avgjøres i avisenes spalter. Derfor er det godt at vi har Vårt Land og Dagen. Hva skulle vi vært foruten dem? Men det er ikke nok. Kristne, dyktige journalister må inn i alle aviser, fra Aftenposten via Dagbladet og VG til de mindre distriktavisene. Taper vi denne kampen, da er mye tapt".

Sitatet ovenfor er (ordrett) hentet fra bladet For Fattig og Rik, signert daværende redaktør Nils-Tore Andersen. Han fikk sitt ønske oppfylt på 1980-tallet: En kristen mediehøyskole ble etablert!

(Se hans karriere på Wikipedia og Store Norske Leksikon).

Det nevnes ikke i våre digitale leksika at Nils-Tore Andersen var redaktør i bladet For Fattig og Rik, et såkalt "oppbyggelsesblad" som ble nedlagt i år 2000.

Men det nevnes at han i mer enn 30 år har holdt radioandakter i NRK!

Ikke nok med det! I nov. 2006 ble redaktør og forlagsmann Nils-Tore Andersen leder for Den norske kirkes øverste organ: Kirkerådet (Den norske kirkes "regjering"):

"I fire år var han Den norske kirkes fremste valgte leder, et verv han skjøttet med brennende engasjement og menneskelig klokskap".

http://www.kirken.no/?event=dolink&FamID=4511 

I dag skriver Nils-Tore Andersen andakter i det kristne "ukebladet": Familien.

 

 

Kirkens lære: "verdigrunnlag"... "kulturbærer"?

 

Hvordan definerer kirken og avisen Vårt Land "verdier" og "kultur"?

Påfallende i sjefredaktør Helge Simonnes' kommentar i Vårt Land 31. des. er mangel på innholdsdefinisjoner. Men slik begrepene brukes av Simonnes og hans kirke, betegner de noe statisk og uforanderlig.

Upresise formuleringer som "verdigrunnlag" og "kirken som kulturbærer" blir stående innholdstomme:

"Biskoper har meldt seg på i et kraftfullt forsvar for Den norske kirkes rolle som kulturbærer i samfunnet... Det tok enda mer av etter at Sællmann ble nektet å presentere nyheter med kors i halsgropen... For eidsvollmennene var det en selvfølge at kristne, lutherske verdier skulle være et av fundamentene i Grunnloven".

(jfr. Confessio Augustana, som nettopp presiserer "kristne, lutherske verdier").

Karakteristisk nok: et stort fotografi av NRK's nyhetsanker Siv Kristin Sællmann, med KORSET rundt halsen, ledsager Helge Simonnes' kommentar i Vårt Land 31. des. 2013.

Ja, vi vet at nettopp KORSET er hovedsaken i kirkens overleverte bekjennelse, lære og teologi. Alle biskoper bærer et stort, tungt KORS på utsiden eller innsiden av bispekappen.

Dette voldsmettede symbol, uløselig knyttet til det kirkelige diktatur fra keiser Konstantins tid, kan selvsagt aldri ha kulturbærende kraft i en moderne liberal-demokratisk og human rettsstat. Med et prangende tortur- og henrettelsesmiddel signaliserer biskopene hva som er kirkens "kultur" og dens "verdier".

Kirke-kristendommen er ikke en etikk, men en (autoritær) ideologi/teologi/lære. Det er ikke menneskets frihet og velferd, men lærespørsmål (postulater, dogmer og doktriner) som har styrt den kristne kirke, som også Den norske kirke, frem til i dag.

Begrepet "kultur" betegner den menneskelige aktivitet, og som sådan er den selvsagt underlagt forandring og utvikling. Kirkens autoriserte LÆRE - bekjennelsesskriftene - har derimot bestått urørt siden oldtidens (romerske) keiserkirke. Den er ikke gjenstand for diskusjon! Ingen motsigelser tolereres!

(Som kjent kan kirkelige teologer gjerne tolke og revidere bibelens to skriftsamlinger, men IKKE bekjennelsen!)

 

KRISTEN "ENHETSKULTUR"

 

Helge Simonnes beklager (!) at Norge beveger seg sakte, men sikkert bort fra "den kristne enhetskulturen". Ja, den har vært en katastrofe for Europa og verdens folk!

"Kristen enhetskultur" betyr: én Sannhet, én (treenig) gud, én kirke, én tro. Ingen frelse utenfor kirken, ble det sagt i oldkirken.

Kirkens totalitære ambisjon har siden vært å føre alle verdens folk inn under sin (kristne) guds førerskap. Derfor har den drevet misjon i nær 2000 år. Den kristne mannsguden, fysisk-materialistisk oppfattet, postuleres fortsatt som verdens og universets (eneste) skaper, hersker, frelser og dommer.

Gjentakelsen, i form av enkle slagord, er diktaturets fremste maktmiddel. Som tidligere nevnt: Hitler var svært imponert over kirkens propaganda-apparat.

Heller ikke i dag tillater kirkens (geistlige) voktere av dogmatikken demokratisk debatt om eller kritikk av sine hellige, eviggyldige tros- og læresetninger.

En "kristen enhetskultur", særlig markert gjennom middelalderens mange århundrer, kan i vår tid bare videreføres fra generasjon til generasjon ved at barn og unge - uimotsagt - tidligst mulig blir innpodet kirkens LÆRE og autoritetsdyrkelse (jfr. kirkens statsfinansierte trosopplæring fra 0 - 18 år).

 

"HATSK INNSTILLING"

 

Jeg siterer Vårt Lands redaktør, Helge Simonnes:

"Mange kristne reagerer med forferdelse og med fornærmelse over det som skjer. De får en hatsk innstilling til dem som truer det felles verdigrunnlaget som de tar for gitt".

Det er en utrolig språkbruk vi her møter hos Vårt Lands sjefredaktør: "En hatsk innstilling"? Det er meget sterke ord Simonnes gjør bruk av, og han snakker visstnok på vegne av "mange kristne"...  

Ja, "en hatsk innstilling" til meningsmotstandere finner vi både hos Jesus selv i evangelieskriftene ("Guds Ord"?), hos de senere "hellige" kirkefedre OG i kirkens autoriserte bekjennelser (eks. det heslige, hatske Confessio Augustana fra 1500-tallet, I DAG Den norske kirkes viktigste konfesjonelle bekjennelse).

"...som de tar for gitt"?

I et levende, opplyst demokrati tar vi selvsagt intet for gitt, heller ikke det såkalt "felles verdigrunnlaget", eller den "enhetskulturen" kirken har påtvunget oss europeere i 1700 år.

I et moderne liberalt-demokratisk kultursamfunn er den skapende, foranderlige og fremtidsrettede tanke- og meningsutveksling selve livsnerven. Den norske kirke derimot forlanger at vi lydig underkaster oss dens steinharde læresetninger, dogmer og doktriner, gjentatt og gjentatt i enkle slagord og sentenser (i tale og skrift) gjennom årtusener. 

Kirkens statiske, mytologiske verdensbilde, menneskesyn og historieoppfatning er for lengst forlatt. Er ikke Vårt Lands sjefredaktør "oppdatert" på den historisk-kritiske Jesus-forskning de siste par århundrer?

Dessverre, svært lite av den omfattende kritiske historieforskning på 1800-1900-tallet er gjort tilgjengelig for et norsk publikum. Vi kan anta at Simonnes er godt fornøyd med denne situasjonen. Det er kanskje også Redaktørforeningen og Presteforeningen?

 

"Et sant helvete"

 

Jfr. NRK's radiodokumentar:

http://www.nrk.no/fordypning/hver-tiende-tror-pa-helvete-1.11461498

Vi som i Den norske kirkes stadig gyldige bekjennelser trues med evig torturstraff har nok langt større grunn til å reagere med forferdelse og fornærmelse på kirkens morbide doms- og straffetrusler over alle som truer "den kristne enhetskulturen".

(Hvor ble det av mangfoldet, Simonnes?).

NRK's sterkt ensidige og tendensiøse radiodokumentar viser at kirkeledere (som kanskje også NRK' journalister?) henger fast i den kirke-kristne lære, med noen små justeringer forsøkt tilpasset moderne tidsånd.

Det er ikke utenkelig at Vårt Land, bispekollegiet, de teologiske fakulteter og NRK "samarbeider" om den selsomme helvetesdebatten som i disse dager har utspilt seg på nettet (i medienes "bakgårder"...man er påpasselig med å ikke flytte debatten til papiravisene). 

I kommentarfeltene finner vi (heldigvis) flere kritiske bidrag: skarpe, kloke og sindige.

Det er ufattelig at NRK - en almennkristkasing og og statskanal -  i denne radiodokumentaren ikke kunne presentere én eneste kritiker av kirkens helvetesforestilling.

Hele fem kirkeledere fikk i dette programmet - uimotsagt - legge frem sine tåpelige og morbide helvetesforestillinger.

Vi ser at Den norske kirke (dessverre) ikke har beveget seg særlig langt siden den uverdige og skammelige "helvetesstriden" på 1950-tallet. Tvert om får vi en repetisjon av lære og dogmatikk fra de som styrer det hele.

En glanset, kosmetisk innpakning i år 2014 - språklig kamuflasje - kan ikke skjule eller avlede oppmerksomheten fra kirke-kristendommens heslige volds- og straffetrusler gjennom mer enn 1700 år frem til I DAG, dvs. fra Jesus lære i den kristne kirkes (autoriserte!) evangelieskrifter til Den norske kirkes  (autoriserte!) evangelisk-lutherske lære i dag.

(Det kan heller ikke teologiprofessor Kjetil Grandals spekulative doktoravhandling fra år 2000, eller hans artikkel i Kirke og kultur 4/2000: Kristent gudsbilde og evig fortapelse? Hans tilslutning til læren om "apokastasis" utelukker ikke DOM! Martin Luthers lære er en meget viktig referanse for liberalteologen Kjetil Grandal.

Som vi vet har teologen Ellen Hageman på Verdidebatt henvist til teolog Kjetil Grandal, som hun omtaler som "en fantastisk teolog med stor kunnskap og stort hjerte".  

http://www.tf.uio.no/personer/vit/faste/kjetilg/).

 

 

HELVETESPROBLEMET

(Åshild Mathisen, Vårt Lands journalist)

 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11475476/#post_11475476

 

Gunn Hild Lem, human-etiker og fast skribent i Aftenposten, har gjort et heltemodig forsøk på å blåse liv i en ny "helvetesdebatt". Det liker ikke Vårt Lands journalist, Åshild Mathisen.

http://www.dagbladet.no/2010/03/20/nyheter/steinar_lem/innenriks/kristendom/religion/10931080/

Hvorfor adresserer ikke Gunn Hild Lem kritikken?

HVEM ER DE ANSVARLIGE?

Hvorfor hopper hun (som human-etiker og "religionskritiker"?) i den offentlige debatt, som i NRK, Aftenposten og på Fri Tanke, glatt over etterkrigstidens markerte helveteskritikere - humanister og forskere -som den norske idéhistoriker, kristendomskritiker og religionsforsker Andreas Edwien, og langt senere: den svenske filosofen Ingemar Hedenius bok "Helvetesläran"?   

Deres kritikk har da like stor gyldighet i dag!

http://home.online.no/~edwien/helvete.cfm 

 

Jeg siterer Gunn Hild Lem 

http://www.fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9332&sok=1

 

"Religionskritikere har stilt spørsmål ved flere sider av helvetestroen. Sier virkelig teksten at livet har to utganger, himmel eller helvete?"

(Ja, selvsagt gjør "teksten" det!)

Det er ikke uvanlig at moderne "religionskritiske" framstillinger (historieløst!) hopper lettvint fra Arnulf Øverlands kristendomskritikk i mellomkrigstiden til Richard Dawkins i vår tid, uten å omtale Norges og Skandinavias mest profilerte, konsekvente og skarpe kristendomskritiker gjennom hele etterkrigstiden: Andreas Edwien.

("Fortielsens sensur" er stadig merkbar og effektiv i norsk offentlighet).

Det er ikke bare Gunn Hild Lem som åpenbart har et uavklart problem til Edwiens konsekvente og radikale kristendomskritikk (fremført i bøker, skrifter og avisspalter gjennom mange tiår i norsk offentlighet).

Lem kunne selvsagt ikke komme forbi A. Edwien i et religionskritisk skrift (utgitt av Humanist forlag), men tvetydigheten er urovekkende. Den lar seg forstå på bakgrunn av at hun betrakter liberalteologene som allierte (de på sin side er sikkert godt fornøyd med Gunn Hild Lem).

Dette er en meget usunn og uheldig allianse, men den forklarer godt følgende nedlatende ytring fra Lem:

"Muligens på grunn av et svært nedlatende språk har ikke Edwien hatt mye hell med kirken, men oppnådde i alle fall æresmedlemskap i Hedningesamfunnet".

(Gunn Hild Lem: Religionskritikk, s. 68)

 

 

KONSERVATIVE KRISTNE VS. LIBERALE KRISTNE  

 

Vårt Lands journalist, Åshild Mathisen, har gjort et tappert forsøk på å avlede debatten som har pågått på NRK's nettside og hente den til Vårt Lands Verdidebatt (hvor den kan bringes under "kontroll").

Nå er det plutselig blitt fullstendig stille om dette tema, både på NRK's nettside, på Fri Tanke på Vårt Lands debattforum.

Mathisen karakteriserer NRK-debatten i velkjent nedlatende stil: 

"Motpolene var tydelige: Ung, blond kvinne utfordrer kontroversiell karismatiker".

Vi kan spørre: hvem ville Mathisen hatt som Gunn Hild Lems motpart i en offentlig debatt om helveteslæren i NRK? Ville hun betegne enhver evangelisk-luthersk ordinert, bekjennelsestro teolog/prest/biskop som "kontroversiell karismatiker"?

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11475476/#post_11475476

 

Mathisen presenterer kirkens "helvetesproblem" slik på Verdidebatt:

"Prester flest er ikke særlig sterke i hverken troen på eller omtalen av helvete. Og det er jo dette som er interessant: At selv blant konservative kristne vegrer man seg for å snakke om helvete. Selv om NRK synes det er morsomt å sitere en og annen pastor som kommer med en svoveltale, er det ikke særlig representativt for hvordan selv lavkirkelige kristne tenker om forkynnelse og fortapelse".

(Hva er representativt?).

"For eksempel fikk NRK kritikk fra andre pinsevenner på sosiale medier for å bruke Torp i debatten. Det som diskuteres blant konservative kristne er nok ikke hvorvidt det fins helvete. Det er man enige om. Det man diskuterer, er hvordan man forkynner det. Espen Ottosen innrømmer at han kjenner på lysten til å avlyse læren om helvete når mennesker forteller om sin angst for å gå fortapt".

Hva som "diskuteres blant konservative kristne" er vi godt orientert om, ganske enkelt fordi de snakker tydelig! 

Men HVA, Åshild Mathisen, er det som diskuteres blant liberale, halv-ortodokse teologer? HVA er våre to teologiske fakulteter ENIGE OM? Hva er de protestantiske og katolske kirkesamfunn ENIGE OM?

Fra to akademiske teologiske fakulteter, som begge utdanner prester til tjeneste i Den norske kirke (nå: "Folkekirke"), må vi vel kunne forlange "klar tale"?

Hvorfor var ingen "liberal" teolog fra TF representert med sitt "helvetessyn" i NRK's radioprogram?

Skal vi forstå det slik at biskop og preses Byfugliens syn er representativt for både Den norske kirke OG for fakultetsteologene?

http://www.nrk.no/fordypning/hver-tiende-tror-pa-helvete-1.11461498

Er journalist Mathisen og hennes kristelige avis, Vårt Land, orientert om hvorvidt det pågår interne diskusjoner om "helvete" innad i bispekollegiet OG ved de teologiske fakulteter?

Hva er TF's offisielle syn (ex cathedra) på helveteslæren...fortapelsen...de to utganger..?

Hvis det forholder seg slik at også Den norske kirke (nå: "Folkekirke") og Vårt Land "vegrer seg for å snakke om helvete", står vi selvsagt overfor et meget alvorlig demokratisk og etisk-rettslig problem. 

"Folkekirkens" medlemmer, mer enn 70% av Norges befolkning, har selvsagt krav på å bli holdt løpende orientert om alle (interne) diskusjoner biskoper og teologer fører om denne sentrale doktrine i den kristen teologi: helveteslæren.  

Paradoksalt nok: at spebarn hver eneste søndag (også i NRK's høymesser) blir døpt til Den apostoliske lære er ikke blitt problematisert verken av Gunn Hild Lem, Ellen Hageman eller Arnfinn Nordbø på NRK's nettside. Heller ikke av journalist Åshild Mathisen i Vårt Land.

Men i Den apostoliske bekjennelse sies det i klartekst at Jesus (Guds og Faderens dommerfullmektig) "skal komme igjen for å dømme levende og døde".

Utover de to mest kjente skandinviske humanister, forskere og kristendomskritikere, den norske Andreas Edwiens tidlige kritikk av helveteslæren i artikler og skrifter fra 1950-årene og fremover OG den svenske Ingemar Hedenius' bok "Helvetesläran" noen årtier senere (en bok Gunn Hild Lem ikke oppgir i sin litteraturliste), vil kanskje noen lesere finne inspirasjon også her:

http://www.bandoli.no/norsk/index.htm 

http://www.bandoli.no/norsk/Helvetesl%E6ren.pdf 

 

(Hedningesamfunnet står kanskje ikke så høyt i kurs hos human-etiker Gunn Hild Lem)

 

 

TURID KARLSEN SEIM

 

(Dr.theol og siden 1991 professor i nytestamentlig teologi ved Universitetet i Oslo. Hun var i 1990 den første norske kvinne som tok teologisk doktorgrad).

 

"Hun var, som første kvinne ved UiO, dekan ved Det teologiske fakultet i perioden 1990-1995, og ledet Norges Forskningsråds Områdestyre for Kultur og Samfunn 1997-2002. Hun er medlem av Det norske vitenskapsakademi, og har i mange år hatt en rekke nasjonale og internasjonale verv både kirkelig og faglig. I 2006-2007 ledet hun en internasjonal forskergruppe ved Senter for Grunnforskning". 

På Store norske leksikon finner vi en påfallende knapp artikkel om "helvete". Den fortier omhyggelig kristendommens helvetesforestillinger.

Se her: http://snl.no/helvete 

Men! Vi finner en lenke til emnet Helvete - i kristen tradisjon, skrevet (ikke overraskende) av TF-teolog: Turid Karlsen Seim (det viser seg at hun er fagansvarlig for mange artikler på Store norske leksikon).

http://snl.no/helvete/i_kristen_tradisjon 

Merk! Vi finner her ingen henvisninger til helvetesforestillingene i Jesu lære i evangelieskriftene.  

 

Se forøvrig Seims publikasjoner her

http://www.hf.uio.no/dnir/personer/vit/turid/ 

(Som så mange TF-teologer har hun åpenbart liten interesse av å skrive for et norsk publikum).

Det opplyses ikke her (som derimot på forskning.no) at TF-teolog Turid Karlsen Seim også har vært medlem av Den norske kirkes lærenemnd.

Hva er dette for et organ?

"Den norske kirkes lærenemnd ble opprettet ved kongelig resolusjon 19. febr. 1988. Lærenemnda er et selvstendig sakkyndig organ som etter anmodning gir uttalelse i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære".

http://www.forskning.no/artikler/2009/august/226059   

"Medlemmer i lærenemnda fra 2006: Alle tjenestegjørende biskoper. Tre teologisk sakkyndige oppnevnt av de tre teologiske fakulteter: Jostein Ådna, Kjetil Hafstad og Vidar Leif Haanes. To teologisk sakkyndige valgt av Kirkemøtet for inntil fire år fra 2006: Turid Karlsen Seim og Jan Olav Henriksen. Fire leke medlemmer valgt av Kirkemøtet for inntil fire år fra 2006: Helge Aarseth, Gyrid Espeland, Ann-Mari Aas og Heid Leganger-Krogstad".

Vi skjønner jo at en teologiprofessor som er dypt involvert i Den norske kirkes indre liv ikke samtidig kan være en objektiv eller uavhengig forsker.  

Teologiprofessor Turid Karlsen Seim er fra Den norske kirke også

"fast medlem i Den internasjonale katolsk-lutherske kommisjonen som har utviklet dokumentet From Conflict to Communion. Det inneholder ved siden av en historisk skisse også et kapittel om temaer knyttet til Martin Luthers teologi i lys av den økumeniske dialogen".

Turid Karlsen Seim er som flere (kvinnelige) TF-teologer fiksert på hvem som er Abrahams barn... I "Religonsvidenskapeligt Tidsskrift", 2002, har hun publisert en artikkel med følgende tittel: Hvem er Abrahams barn?

(For spesielt interesserte kan artikkelen leses og/eller lastes ned i PDF-format på Internett).

 

 

"ULLEN FORKYNNELSE"

 

Til prest og folkekirke-teolog Ellen Hageman - den senere tid "utsendt" til Vårt Lands Verdidebatt OG til NRK's nettavis som en slags "brannslukker" - vil jeg si:  SNAKK TYDELIG!

Hageman (som også Nordbø) gjentar bare "liberalteologiens" indoktrinerende slagord det siste århundret. Vi gjenkjenner retorikken:  

"Ingen kommer til helvete...Guds rike er for alle...Jeg tror aldri at alt håp er ute...det er aldri for sent i Guds rike".

Bla, bla, bla...

Hvem preker de for? Tror de at bare ved å gjenta og gjenta ordet "kjærlighet" (eller "nestekjærlighet") et tilstrekkelig antall ganger, så er kirkens mer enn tusenårige doms- og straffetrusler opphevet?

Hagemans kronikk på NRK's nettside: "Ingen kommer til helvete" (13 02 2014) gir dessverre ingen saklig-historisk innsikt eller erkjennelse. Hun er langt mer ullen enn de mer ortodokse trosfrender hun kritiserer. Det skyldes nok at hun ikke er folkeopplyser, men (ordinert) prest og forkynner.

"Jeg står ikke støtt på CA", sier Hageman. Neivel?

Hva i CA er det hun ikke står støtt på, og hva er det hun står støtt på? Klarer ikke Hageman å presisere sine teologiske synspunkter for NRK's og Verdidebatts lesere?

Står hun støtt på Den apostoliske bekjennelse? På nicæneum?

Det har liten interesse hva den ordinerte prest Hageman personlig (subjektivt) "synser". Hun har offentlig (!) avgitt et ordinasjonsløfte, dvs. forpliktet seg på troskap til Den norske kirkes bekjennelse, lære og teologi.

Hvis hun ikke (offentlig) kan stå for sitt ordinasjonsløfte - hvorfor frasier hun seg ikke dette? Er det så vanskelig?

Ja, vi ser at tilsynelatende "liberale" og "ultra-liberale" teologer klamrer seg fast til Den norske kirke, som også Helge Hognestad, Einar Gelius og Gyrid Gunnes...Det er PATETISK!

(Som det er sagt; hvorfor kan ikke Hageman og hennes likesinnede bare starte opp en ny menighet, eller en ny religion?)

På NRK's nettside har Hageman hatt en gylden anledning til å opponore og polemisere mot preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfulgien, men vi ser at hun (som også Arnfinn Nordbø) begrenser sin kritikk til et ensidig angrep på Ottosen og Åsland:

"De to presenterer et gudsbilde jeg kjenner igjen fra en forkynnelse jeg helst vil tro tilhører en annen tid". 

For noe sludder! Hvilket verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn formidles i Martin Luthers skrifter?

Mener Hageman og hennes likesinnede at biskop og preses i Den norske kirke, Byfugliens "forkynnelse" og "gudsbilde" i NRK's radiodokumentar, tilhører vår tid?

"Og jeg tenker at det er vår plikt å forkynne evangeliet på en måte som gjør at folk føler seg trygge", skriver Hageman. Merk at hun ikke presiserer innholdet i "evangeliet".  Det er underforstått. Kanskje fordi det er felles for Hagemans, Ottosens og Byfugliens gudsbilde?  

Hva og hvilket "evangelium" gjør at folk (?) "føler seg trygge"? Trygghet for hva, egentlig? For at noen få "folkekirkelige" teologer ikke (offentlig) forkynner "pine uten ende", slik VI vet det står skrevet i kirkens autoriserte skrifter?

Skal vi liksom være takknemlige for at Hagemans "Gud" (?) vil ta i mot oss på dødsleiet? Fri og bevare oss!

Jeg siterer prest og teolog Hageman:

"Forkynner vi et Guds rike for alle? Eller er Guds rike bare for noen? Sagt enda tydeligere: Finnes det noen mennesker som ikke er omfattet Guds kjærlighet og som derfor i evighet havner utenfor Guds rike? Er Guds rike for alle? Får virkelig alle være med?".

Hvis Hageman i fullt alvor tror at den norske stats borgere - og vi tvangsinndøpte medlemmer av Den norske kirke - beskjeftiger oss med slike absurde (kristelige) spørsmål, som spørsmålet om "Guds rike er for alle", har hun kanskje ikke helt "bakkekontakt"?

Har hun kanskje feilberegnet sitt publikum? NRK's kronikk- og kommentarfelt utgjør vel ingen menighet? Selve spørsmålstillingen er fullstendig meningsløs.

Vi er i dag ikke redde for kirkens monstruøse "Gud", slik kirken (med vitende og vilje) har plantet denne frykten i menneskesinnet gjennom de foregående årtusener.

Vi søker ikke "Guds rike"! Vi søker ikke "Guds kjærlighet"!   

Vi bryr oss følgelig ikke om "fruktene av forkynnelsen", som forkynneren Hageman er så opptatt av. Vi bryr oss ikke en døyt om hennes meningsløse (kristelige) spørsmålstillinger. De faller på stengrunn. Det kristne språket er uten mening.

Om "frukten av forkynnelsen er redsel eller tillit" er oss fullstendig fremmed og likegyldig. Det er en (intern) kirkelig-teologiske problemstilling bare prestene og deres menigheter - "de helliges samfunn" - er opptatt av.

"Jeg er helt klar over at mine standpunkter ikke stemmer med DnK's offisielle lære. Men helt ærlig; Hvor mange prester i DnK tror du egentlig tror på fortapelsen?", skriver den (kirkelig) lojale prest og teolog Ellen Hageman på NRK's nettavis.  

 

HVIS DET VIRKELIG FORHOLDER SEG SLIK AT MANGE PRESTER I DnK IKKE (EGENTLIG) TROR PÅ "FORTAPELSEN" (SOM HAGEMAN FORUTSETTER), ER DET DESTO MER KRITIKKVERDIG AT DE - UTEN MOTSIGELSER -FORTSETTER Å DØPE SPEBARN TIL DEN APOSTOLISKE OG LUTHERSK-EVANGELISKE LÆRE. 

DET ER SYND AT (ORDINERTE) TEOLOGER, SOM ELLEN HAGEMAN, GJØR SITT BESTE FOR Å FORTIE (TILSLØRE OG AVLEDE) KRISTENDOMMENS STADIG GYLDIGE TEOLOGI OG BEKJENNELSE. 

LA OSS NÅ UTFORDRE NRK TIL Å BRINGE DISSE TRE (PROFILERTE) KIRKELIGE STEMMER SAMMEN: HAGEMAN, OTTOSEN OG BYFUGLIEN TIL OFFENTLIG DEBATT OM DERES SYN PÅ JESU AUTORITET, DVS. HANS GUDDOMMELIGHET OG UFEILBARLIGHET.

LA OSS NÅ FÅ SE HVORDAN DE ARGUMENTERER: ANSIKT TIL ANSIKT. TÅLER DE EN SLIK KONFRONTASJON?

(HAGEMAN ER IKKE ÆRLIG, FOR HUN SIER INTET OM "GUDS DOM"!)

 

--------------------------   

 

Hageman sier videre at hun "ikke har samvittighet til å la Ottosens og Åslands ord stå uimotsagt".

Men hun har altså samvittighet til å la Den norske kirkes preses' kommentarer i NRKs radioprogram passere uimotsagt?

Det er morsomt (for ikke å si uhyre avslørende) at Hageman angriper Ottosen, ikke Helga Byfuglien (Den norske kirkes "erkebiskop").   

Jeg spør: har Hageman samvittighet til å erkjenne at hennes kirke (i katolsk og protestantisk utforming) i 1700 år har løyet, villedet og bedratt verden? Og at den fortsatt taler USANT fra kirkerommets prekestoler?

Slik avslutter hun sin kronikk på NRK's nettside:  

"Da amerikanske soldater hadde drept bin Laden, pakket liket inn i et hvitt klede og senket det i havet, da var Gud (?) der i havet og tok i mot. For Guds Ånd er ikke bare der som en bris på overflaten, Guds Ånd er der også som strømmen i havdypet og tar i mot også fryktede terrorister i sitt rike. For med vann og Ånd (dåpen?) kan alt bli nytt. Kjærligheten er sterkere enn døden, og Guds rike tilhører alle mennesker".

Uff, for et språklig og tankemessig vrøvl! Mener Hageman at den muslimske Bin Ladens lik i havdypet (med vann og Ånd) ble "døpt" til Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn..?

Det kristne Gudsriket tilhører slett ikke alle mennesker! Det VET alle som har gjennomgått kirkens "trosopplæring". Jesu utsortering av menneskene i "onde" og "gode" mennesker er den største etiske skavank ved hans livsoppfatning og menneskesyn (Mt. 7:17-19, 12:33, 12:33-35, 13: 31flg., 25:46).   

Det er et godt tegn at flere kommentatorer/debattanter har grepet fatt i Hagemans absurditeter (vi kan vel si det slik: "tilgi dem, for de vet ikke hva de sier").  

Som ordinert teolog og prest har Hageman atskillige kirkelig-teologiske begreper, doktriner og problemstillinger å avklare for almenheten. Men vi ser at hun viker unna enhver bestemmelse av den kristne "Gud": mannsguden!  

Vi kan anta at hun i god kirkelig (helortodoks eller halvortodoks) tradisjon står klippefast på kirke-kristendommens nedarvede, offisielle postulat: Den kristne "Gud" er verdens og universets eneste gud (dette er så selvsagt for Hageman at hun ikke behøver å definere guden sin: "Gud" med stor bokstav).  

For klarhets skyld, la oss spørre teologen Hageman:

 

Var det den kristne "treenige Gud" (Faderen? Sønnen? Den hellige Ånd?) som tok i mot Osama bin Ladens lik i havets dyp? 

Har hun konferert med muslimer om denne sak (han var vel en dypt troende muslim)?

Hageman er vel klar over at både jøder og muslimer avviser den kristne treenige gud OG Jesu guddommelighet?

 

---------------- 

 

Forhåpentlig vil stadig færre de kommende år forholde seg nøytralt til INNHOLDET i Den norske kirkes bekjennelse, teologi og antropologi.

Ingen sannhetssøkende forskere, journalister, humanister og/eller fritenkere kan eller må tolerere de (primitive) doms- og straffetrusler den kristne kirke har gjentatt og gjentatt i mer enn 1700 år.

Hvorfor repeterer NRK denne morbide, heslige forestilling, uten motforestillinger, i år 2014?

Hvorfor har ikke Hageman, som heller ikke Gunn Hild Lem, gitt leserne på NRK's nettside en saklig religionshistorisk innføring i Jesu (historisk relative) helvetesforestillinger, dvs. det tankegodset som preget de eskatologisk-apokalyptiske sekter HAN tilhørte I SIN OLDTID?

Sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, håper kanskje at hans avis har klart å manøvrere seg bort fra kirkens eksplosive lære, ved å rette sine anklager mot HEF: en ytre fiende!

Dette har vært kirkens strategi i utallige århundrer.

"Det er mange vanskelige avveininger, så vanskelige at det bør brukes god tid til å tenke. Det var det som var beveggrunnen for at den rødgrønne regjeringen oppnevnte et utvalg som skulle vurdere hvordan staten skal forholde seg til religion".

(Om igjen og om igjen ser vi at kirkens teologer og apologeter - bevisst - unnviker betegnelsen "kristendom". Er de kanskje kommet i forlegenhet?).

Det er meget avslørende for den kristne kirke at den etter 1000 års kirkestyre i vårt land (først katolsk, så protestantisk), ved inngangen til år 2014 i en kristelig dagsavis, ikke kan frembringe annet svada og tåkeprat enn at "det er mange vanskelige avveininger".

Hvor mange århundrer trenger kirkens teologer og apologeter "for å tenke"?

Og hvorfor har ikke kirkens ordinerte teologer (liberale? progressive?) bidratt til å endre en tøddel eller bokstav i kirkens autoriserte, offisielle bekjennelser?

Det er ellers betegnende at Hageman heller henviser til Jonas Gardell enn til Jesu lære i evangelieskriftene. Jonas Gardell har selv kompromittert seg, særlig gjennom sin bok: Om Jesus (essays), 2009. Han innrømmer i forordet at han her ikke har klart å være objektiv.

Han er en Jesus-dyrker, akkurat som Hageman.

Det er også interessant at denne boken av Gardell ikke finnes i norsk oversettelse. Jeg vet ikke om Hageman har reflektert over hvorfor Gardells bok Om Gud (2003) ble oversatt til norsk, mens boken Om Jesus (2009) ikke foreligger i norsk oversettelse.

http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/article3323175.ece#.Uv9_J_7Kzrc

 

 

HELGE SIMONNES OG Vårt Lands INNBITTE KAMP MOT "DE SOM IKKE HAR EN RELIGIØS TRO"   

 

I følge Simonnes er det ikke fremveksten av andre religioner som truer den kristne (enhets)kulturen, men "den innbitte kamp fra dem som ikke har en religiøs tro".

(Hva er forskjell på en "religiøs tro" og en "kristen tro"?).

Simonnes har i klartekst utpekt kirkens aktuelle "fiende": de som ikke har en religiøs tro (ateister? agnostikere? fritenkere?).

Men hva i all verden er en "religiøs tro"?  Hvordan definerer Simonnes og Vårt Land "religiøsitet"? 

Er det ikke nettopp Simonnes (luthersk-evangeliske) kirke som i mer enn 500 år har ført "den innbitte kamp" mot alle annerledestenkende, vantro og ikke-kristne?

Hvorfor ble jøder og munkeordener (som jesuittene) i nyere tid nektet adgang til vårt evangelisk-lutherske land?

Vi vet godt hva som står skrevet i Confessio Augustana art. 1 og 17. Her blir det minste avvik fra evangelisk-luthersk lære fordømt. Anabaptisene, som avviste barnedåp, er bare en av mange kristne "sekter" som i dette heslige skriftet blir nevnt ved navn - og fordømt. 

Ja, fordømmelsene hagler i skriftets første artikler. Også "muhammedanerne" blir eksplisitt nevnt og fordømt i art. I.

Simonnes og Hagemann er vel ikke uvitende om dette skriftets innhold (eller om Martin Luthers lære i det hele)?

Så vidt jeg vet har ikke Hageman tatt tak i noen av dette skriftets artikler: I - XXVIII. Hun nøyer seg med følgende kryptiske utsagn: "Jeg står ikke støtt på CA".

Mer uforpliktende kan det neppe sies.

Som utøvende prest i Den norske kirke (fra hvilket fakultet?) har hun vel gjort seg opp en mening om de tre trosartikler i den bekjennelse hun som ordinert prest fremførte hver eneste søndag?

Hvor mange spebarn har hun døpt til apostolicum?

--------------------- 

 

Den kristne kirkes (aggressive, voldelige) "innbitte kamp" mot jøder, hedninger, muslimer, kjettere og hekser gjennom mer enn halvannet årtusen er meget godt dokumentert.

Noen av oss forstår hvorfor folkekirke-prestene ikke berører slike historiske og kirkelig-teologisk ubehagelige tema. 

Nå er det "de som ikke har en religiøs tro" Helge Simonnes' kirke (og avis) utpeker som motstandere og fiender. Det er verdt å merke seg.

tydelig og konkret har vi ikke fått det formulert (språklig) i avisen Vårt Land, av avisens sjefredaktør.        

Men verken avisredaktører, biskoper eller teologer kan lenger behandle oss som uvitende, umyndige barn, eller som "villfarne sauer".

VI VET FOR MYE!

Opplysningstidens prosjekt pågår kontinuerlig.

 

KIRKENS "FIENDEHAT"

 

Kirken konstruerer og dyrker sine fiendebilder ("fiendekjærligheten" forutsetter en fiende!). Gjennom hele kirkens teologi og historie har "fienden" hatt et ansikt: jøden, hedningen, muslimen, kjetteren, heksen, fritenkeren/ateisten.

I samsvar med det enkle mytologisk-dualistiske skjema kirkens bekjennelse opererer med, kan vi nok ikke forvente noen toleranse fra kirkelig hold for den stadig større gruppe (uavhengige) fritenkere, dvs. norske borgere som vil være fristilt fra alle kirke- og livssynsorganisasjoner.

Det er ikke mulig for kirken å tenke seg at det kan eksistere uavhengige fritenkere. Vi borgere av den norske stat tillates ingen tankemessig frihet.

De kristne er besatt av A-TEISME og A-TEISTER (med Simonnes' ord: "de som ikke har en religiøs tro"). De har ennå ikke frigjort seg fra den kristne dualismens  vrangforestillinger.   

Hvilken skjebne venter dem som ikke har en "kristen tro"?

Det vet vi alle, for det står skrevet i kirkens hellige skrifter.

Så vidt jeg vet står det ikke noe om "religiøs tro" i kirkens offisielle skriftgrunnlag, men enhver som ikke bøyer seg i lydighet for kirkens autoritetskrav dømmes til "pine uten ende".

Vi ER ALLEREDE fordømt, i følge Jesu ord i Joh. 3:18.

 -------------------- 

 

Det er (dessverre) knapt mulig i vårt offisielt kristne land å være "konfesjonsløs" uavhengig fritenker; den som melder seg ut av Den norske kirke fortsetter å betale kirkeskatt inntil vedkommende har meldt seg inn i et annet tros- kirke eller livssynssamfunn.

Den norske kirkes kontrollbehov over statens borgere er meget betenkelig. Den nedverdigende registrering av norske borgeres kirke- religions og livssynstilhørighet må snarest opphøre.

(Til sammenligning: det ville blitt ramaskrik hvis alle norske borgeres politiske tilhørighet skulle noteres i et sentralt register).

 

 

HUMANISMENS BÆREKRAFT

 

Kirkelig-teologiske framstillinger av kirkehistorien er like idylliserende og falsk som den kristelige juleidyll kirke og medier hvert år forsøker å bedøve oss med.

Religionskritikken derimot (som også den utskjelte "ny-ateismen") har som fremste hensikt å vekke oss til selvstendig kritisk tenkning.

De grusomme doms- og straffetrusler den kristne kirke har slynget mot alle meningsmotstandere i mer enn 1700 år, blir av en merkelig grunn fortiet i våre offentlige medier (også i HEF og på FRI TANKE).

Denne aggressivitet - "den hatske innstilling" - blir sjelden viet kritisk oppmerksomhet i vår stadig kristelige offentlighet.

Men kirkespråket er det samme over hele det kristne Europa. Hovedproblemet er det samme over det hele. Europa er en provins i det bilde vi har av verdens religioner (de færreste utenfor Europa vil se noen endring). Alle innelukkede kulturer sleper på gammelt tankegods, selv om de forsøker å bre seg ut over sine grenser.

Den "kristne liberalisme" har ingen fremtid fordi ordet kristen ikke er et liberaliserende begrep, men fast tilknyttet en autoritær terminologi. 

Skal vi ha en verdensbevegelse, må det bli HUMANISMEN. Den har mennesket som grunnvoll, og mennesket er seg selv likt over hele kloden. Humanismen er navnet på menneskets kultur. Det er avgjørende å ha en felles betegnelse for alle folkeslags kultur, som et produkt av en utvikling gjennom et meget langt tidsrom.

(Dyrene har andre måter å meddele seg på, som kanskje også vil kunne betegnes som "kulturutrykk"? Som levende vesener har vel også dyrene krav på respekt?).

Kirkens massive religionsmonopol ("enhetskulturen") i vårt land er aldri blitt utfordret som i vår tid. Det er et godt tegn. Det almenne kunnskapsnivå i befolkningen medfører med nødvendighet at moderne religions- og kristendomskritikk får langt klarere substans.

Nye generasjoner kirkelige apologeter kan ikke bremse utviklingen, hvor hardt de enn forsøker. Deres hjelpeløse forsøk på kompromissløsninger bl.a. med evolusjonslæren blir bare et nytt selvskudd i baugen, en ny spiker i likkisten. Avkristning og sekularisering lar seg ikke stanse. Historiens hjul har for lengst rullet forbi kristendommen.

Vi stiller i dag helt andre spørsmål enn kirke-kristendommen VIL at vi skal stille. Vi har en helt annen etisk, historisk og intellektuell ballast enn for bare noen få ti-år siden. Kirkens biskoper, teologer og apologeter synes rådløse, slik også splittelsen mellom de to teologiske fakulteter (TF og MF) gjennom et helt århundre (!) har demonstrert den interne  - stadig uavklarte - kirkelige splid.

Det er synd på teologene, kan man vel si. Som vi vet er det mange som flykter fra dette "synkende skip", i håp om at Den katolske kirke står stødig på det opprørte hav.

Uten Statens stabiliserende, oppdragende og korrigerende veiledning fremstår kristenheten mer og mer som "faderløse barn", eller som en kjeklende søskenflokk.

Den (internt-kirkelige) uverdige og skammelige homofilistriden som Den norske kirkes teologer ustanselig har belemret oss med i årtier, er bare et av mange symptomer på den dypt alvorlige krise den kristne (verdensvide) kirke befinner seg i.

(I vår opplyste, sekulariserte verden har vi for lengst erkjent at det finnes glidende, naturlige overganger mellom kjønnene).

Noen teologer blir tilbakeskuende og hyller middelalderens maskuline, autoritære kirkemakt (jfr. den årlige Olavsfeiringen). Andre søker tilflukt til et mer abstrakt gudsbegrep, fordi de er ute av stand til å opplyse (forklare og begrunne) "Folkekirkens" spebarnsdøpte medlemmer om KRISTENDOMMENS faktisk-aktuelle "verdigrunnlag" (les: lære- og skriftgrunnlag).

Med religonskritikkens REVITALISERING de senere år har den kristne apologetikken gjenoppstått. Den antar mange former. Human-etikerne Arnfinn Pettersen, Didrik Søderlind og Kjetil Hope befinner seg, etter mitt syn, klart innenfor den kristne apologiens grumsete landskap. Espen Ottosen og radarparet Søvik-Davidsen er et annet eksempel.

Hvorvidt Gunn Hild Lem befinner seg innenfor samme "skjema", skal jeg ikke uttale meg skråsikkert om her og nå.

 

"ATEISTER MÅ SKJERPE SEG"

(Fri Tanke 13.02.2014)

 

"Til tross for at liberale kristne og ateister/humanister er noenlunde enig om et tolerant og inkluderende verdisyn, er det ganske lav tillit mellom de to gruppene. Litt av årsaken mener Gunn Hild Lem er ateisters tendens til å slå liberale kristne i hartkorn med de konservative. Det synes hun ateister bør slutte med".

(Hun er ingen "sinna-ateist", presiserer hun. "Men det hender jeg blir sinna-ateist likevel...". Det er synd at Lem griper til slik barnslig, usaklig språkbruk: et resultat av den mangeårige, vulgære kristelige kampanje mot de såkalte "ny-ateistene", som også HEF's eget tidsskrift har deltatt i).

"Ideen om helvete henger sammen med ideen om at vi er grunnleggende syndige", sier Hild Lem i sin kronikk på NRK.  

Jeg minner om at læren om arvesynden kom inn i den offisielle kristendommen flere århundrer etter helvetesforestillingen (jfr. Augustin på 400-tallet).

Jeg har ovenfor sitert tekster fra "Den hellige skrift": Jesu ord i Matteus-evangeliet. Har Lem konferert teksten(e)? Nei, det har hun opplagt ikke. Hun oppgir ingen skriftlige referanser.  

Jeg har merket meg at hun verken på NRK's eller FRI TANKES' nettsider henviser til Jesus eller Kristus: alle kirkers guddommelige/overmenneskelige autoritet. Hvorfor gjør hun ikke det?

Man kan selvsagt ikke diskutere kristendommens helveteslære uten å knytte den til Jesu forkynnelse i evangelieskriftene. Det er derfra den stammer!  

----------------------- 

 

Jeg blir ganske forskrekket når Gunn Hild Lem snakker om "liberale" kristne og ateister/humanister i ett og samme åndedrag.

Er de virkelig "noenlunde enige"? Hvordan fremkommer denne "enighet"? Det er nytt for meg at disse to grupper (liberale kristne og humanister/ateister) skulle være "noenlunde enig om et tolerant og inkluderende verdisyn".

Hvor i kirke-kristendommens faktiske historie og offisielle skriftgrunnlag finner vi det "tolerante og inkluderende verdisyn"? Lem gir ingen presiseringer eller konkrete eksempler på disse to gruppenes felles "verdisyn".

HVOR MØTES DE? PÅ HVILKET GRUNNLAG?

Er dette HEF's offisielle syn, eller er det bare  Lems personlige oppfatning? Som forfatter, skribent og human-etiker synes jeg nok at hun bør klargjøre langt tydeligere hvorvidt hun tenker, mener og "synser" på vegne av seg selv, eller på vegne av HEF.

 

Jeg siterer Hild Lem på www.fritanke.no:

"– Hvis vi skal få liberale kristne på banen i en allianse med oss, må vi slutte å mase så mye om Guds eksistens. Når vi kritiserer påstanden om Guds eksistens, angriper vi noe alle kristne er enige om, og da slutter de rekkene. Hvis vi isteden kritiserer noe de er uenige om, synet på helvete og det grunnleggende verdisettet, så kan vi kanskje skape en allianse som faktisk kan få gjort noe med de undertrykkende konservative holdningene, sier hun".

Vi skal ikke "mase" om Guds eksistens... Det liker ikke Gunn Hild Lem. Men de kristnes syn på helvete er da uløselig forbundet med deres gudsbilde? Verdensbilde og gudsbilde henger uløselig sammen.   

Er Jesu helveteforestillinger - doms- og straffetrusler - i evangelieskriftene uttrykk for "undertrykkende konservative" holdninger? 

Som forfatter av et religionskritisk skrift har vel Lem noen tanker om den kristne helvetesforestillingens opphav?

De kristne er lite uenige om synet på helvete. Hvis så var tilfelle, ville vel teologene ha brakt denne uenigheten frem i offentligheten, slik stridighetene om kvinnelige prester og homofili gjennom mange tiår har ridd kristenheten (og offentligheten) som en mare?  

Nei, kirkens heslige og uhyggelige helveteslære har ingen kirkesplittende virkning, slik den (interne) meningsløse homofilistriden, nasjonalt og globalt, truer (verdens)kirkens enhet. 

I vårt land har kirkens hysteri om og besettelse av homofili pågått i mer enn 50 år. NÅR SKAL DE HOLDE OPP? Når skal kirkens vanvittige (seksuelle) fiksering ta slutt? At norske, europeiske og vestlige biskoper og teologer har drevet dette så vidt, er ikke til å tro.

I flere av kirkens "misjonsland" i Afrika ser vi at "frukten av forkynnelsen" er HAT, som i misjonslandene: EtiopiaNigeria, Kenya og Uganda. Vi kan vel knapt forbauses når vi vet hvilket HAT som har gjennomsyret kirkens skriftgrunnlag og historie - dens dualistiske voldsideologi - helt fra kristendommens spede begynnelse.   

-----------------------   

 

Da venter vi på Gunn Hild Lems klargjørende presisering av forholdet mellom de såkalt "konservative kristne" OG de "liberale kristne", på et historisk, teologisk og etisk grunnlag. Ettersom denne sondringen er så selvsagt og opplagt for henne, må vi anta at hun lett og greit kan gjøre rede for de prinsipielle skillelinjene mellom dem (kanskje i Aftenpostens spalte?). 

Hun vet nok like godt som undertegnede at det ikke er helveteslæren, men kjønn, samliv og homofili som har splittet kirken og dominert Den norske kirkes utredninger de senere tiår.

Den uhyggelige helveteslæren har ikke stått på bispemøtets eller kirkemøtets program (heller ikke i grunnlovsjubileet år 2014). Ingen "liberalteologer" har satt helveteslæren på dagsorden i det offentlige ordskifte de senere år.  

---------------------- 

 

Vi kan regne med at også MF-teologen Atle Søvik vil vente i all evighet "på gode argumenter for at Jesus ikke sto opp fra de døde", for ingen logisk, vitenskapelig eller historisk-faktisk argumentasjon vil trolig tilfredstille hans (subjektive) behov for Jesus-dyrkelsen.

For noen år tilbake uttalte Bjørn Are Davidsen i et intervju med Vårt Land (papiravisen) at han bare ville revidere sin oppfatning om Jesu "oppstandelse" hvis og når Jesu levninger og knokler ble funnet...   

http://m.vl.no/troogkirke/apne-for-a-ta-feil-om-guds-eksistens/

 

Noe brudd på naturlovene for menneskelivets eksistens på jorden har selvsagt aldri funnet sted. Det er opp til biskoper, teologer og apologeter (som Søvik og hans likesinnede) å argumentere saklig (natur)vitenskapelig og historisk-faktisk FOR at Jesu (legemlige) "oppstandelse" fant sted for ca. 2000 år siden, slik kirken - uten motsigelser - har postulert og forkynt frem til i dag.

Men i velkjent teologisk stil - flåsete, smilende og selvtilfreds - avledes oppmerksomheten fra det mest sentrale og avgjørende problem i den kristne bekjennelse og dogmatikk.

 

Vi kan ikke regne med at HEF, Humanist og Fri Tanke vil yte konstruktive bidrag til et sannferdig oppgjør med tankeinnholdet i Den norske kirkes bekjennelser og teologi. Tvert om gir HEF kirkens teologi ("lære") sin beskyttelse i "religionsfrihetens" navn.

Den famøse kampanjen "Ingen liker å bli lurt" viste klart nok hvordan HEF unnviker ærlig og redelig konfrontasjon med kirkens bekjennelse, lære og praksis. At majoriteten av kirkens medlemmer - nær 75% av det norske folk - er tvangsdøpt som spebarn ("lurt inn i kirken") av statslønnede prester i Den norske kirke, var ikke noe tema i denne kampanjen.

-------------------- 

 

Forhåpentlig vil vi i nærmeste fremtid, også i år 2014, oppleve langt sterkere og tydeligere fronter mellom kristne og humanistiske verdier: verdensbilde, historieoppfatning, samfunnssyn og menneskesyn

Kristendom og humanisme kan ikke forenes! De er som ild og vann.

HEF, Fri Tanke og bladet Humanist er ikke nødvendigvis  representative organer eller stemmer for "religionskritikkens" vilkår i dagens samfunn.

Heller ikke Klassekampen, Morgenbladet, Dag og Tid, Aftenposten, Vårt Land eller www.dokument.no  bringer kritiske artikler om kirke-kristendommens bekjennelse, teologi og historie. 

 

 

ARBEIDERPARTIETS KRISE  

 

Arbeiderpartiets kristne frontfigurer, som Martin KolbergHelga Pedersen, Trond Giske, Raymond JohansenJonas Gahr Støre, Per Fugelli og Geir Lippestad m.fl. har som felles kjennetegn at de mer eller mindre utilslørt hyller "kristne verdier" og finner dem forenlig med arbeiderbevegelsens verdier.

Flere av dem har frontet kirkens lære ("verdier") i ulike sammenhenger, fortrinnsvis i Vårt Land. Per Fugellis helsides "Jesus-preken" i Vårt Land høsten 2013 var rystende lesning.

Raymond Johansen har i Vårt Land skrytt av at ingen partier har så mange prester som Arbeiderpartiet. Trond Giske har ikke bare gått pilegrimsvandring, vært "fødselshjelper" for det såkalte KIRKEFORLIKET, men også uttalt i flere medier at Arbeiderpartiet er "Norges største folkekirkeparti".

http://www.vl.no/samfunn/7-av-10-vil-ha-skolegudstjenester/ 

I velkjent kristelig tradisjon (jfr. tidligere SV-politiker og statsråd Erik Solheim, som ville ha "Gud" inn i politikken) har de som hensikt å tilsløre eller oppheve politisk-ideologiske skillelinjer.

De lengter kanskje etter å realisere ett kristendemokratisk parti: ENHETSKULTUREN?   

"Denne kristendemokratiske samfunnsmodell bygger på et kristent verdigrunnlag og søker å føre det ut i samfunnet gjennom praktisk politikk. Den danner det felles grunnlag for den verdensomspennende kristendemokratiske bevegelse".

Som KrF-leder Arild Hareide så treffende sier det: "Mens sosialismen og liberalismen er typiske materialistiske ideologier, er kristendemokratiet grunnleggende ikke-materialistisk".

http://www.nrk.no/ytring/krf-norge-om-10-ar-1.11162701

 

Politikk i et kristendemokratisk parti handler ikke om å forbedre menneskets materielle vilkår, nasjonalt og globalt. En kristen ideologi, med et ikke-materialistisk grunnlag, tror jeg vi alle forstår implikasjonene av.

-------------------------- 

 

Stortingsrepresentantenes ønske om og behov for å videreføre ordningen med en Stortingsprest - i Grunnlovsjubileet 2014 - er bedrøvelig, pinlig og avslørende at man kanskje burde forbigå temaet i stillhet. Foreløbig henviser jeg til Kristin Miles betimelige reaksjon her:

http://www.human.no/Aktuelt/Nyheter/2014/April/--Avskaff-stortingspresidenten/

 

 

JA TIL RELIGIONSKRITIKK OG ISLAMKRITIKK: NEI TIL KRISTENDOMSKRITIKK?

 

Noen av oss har for lengst forstått at det er langt mer akseptabelt i norsk (kristelig) medieoffentlighet å fremføre "islamkritikk"  enn "kristendomskritikk". Igjen: språkbruken er uhyre interessant.

Ordet KRISTENDOMSKRITIKK skal åpenbart ikke uttales i en kristelig-borgerlig avis som Aftenposten, slik vi heller ikke hører om "kristendomsforskere", mens en "islamforsker" og "religionsforsker" er helt gangbart. 

Ingen synes å provoseres av ordene "islamkritikk" eller "religionskritikk", mens ordet "kristendomskritikk" så og si aldri forekommer.

Vår kristelige presse elsker "frafalne" muslimer (eller muslimer som kritiserer sin egen religion), men hater "ny-ateistene" (med Helge Simonnes ord: "de som ikke har en religiøs tro").  Mangel på konsekvens er slående.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Var-ekstremist_-ble-islamkritiker-7547296.html#.U16XS9g4Xrc

 

Bare HUMANISMEN har bærekraft; den setter menneskets velferd i sentrum, den er i sitt vesen internasjonal og universell. 

HUMANISMEN overskrider Vårt Lands (smålige) nasjonale og provinsielle kirkeperspektiv: korsdebatt, reservasjonsrett, abort, homofili og skolegudstjenester...såkalt liberale kristne mot konservative kristne...Israels venner mot Israels fiender...

HUMANISMEN kan heller ikke innsnevres til HEFs (og NRKs) kampanje mot "klarsynte, alternativmedisinere, krystallhealere og andre...".

(En kampanje som ble meget godt mottatt av kristen-apologeten Bjørn Are Davidsen).

 

 

AKADEMIAS ANSVAR

 

Det trengs en dristig og skarpsynt intellektuell analyse (ikke minst fra Akademia) for ikke å la seg forføre av den ene gamle, misjonerende religion ("en bekjennende og misjonerende kirke").

Vi må være like tydelige overfor den tradisjonelle kristne religion, som overfor islam. Hvis ikke, tror disse to (autoritære) religioner at det vil være lett å erstatte den ene med den andre.

Det handler ikke om et valg mellom islam og tradisjonell kristendom. Islam har ikke vist sans for demokrati når det gjelder religion. Går man i dybden av kristendommen, har heller ikke den praktisert noen takter i denne retning.

(I skandinavisk sammenheng er Danmark det land som har vist mest lovende ansatser når det gjelder forholdet til de to autoritære religioner: kristendommen og islam. Ikke minst i forhold til antisemittismen har Danmark vist en langt større sans for overgangen fra en nedarvet autoritær religionsholdning til en humanistisk-demokratisk holdning enn i Sverige og og Norge. Det kan skyldes at den kulturelle gjennomstrømning har vært større i Danmark, og at den stoppet opp for tidlig i Norge og Sverige). 

Intet moderne liberalt-demokratisk samfunn skulle ha grunn til å frykte en ærlig og sannferdig konfrontasjon med kirkens overleverte autoritære dogmer. Men kristne apologeters aktivitet i deler av norsk offentlighet (som i Vårt Land) tyder på at det råder stor frykt i kristne miljøer - om ikke desperasjon - for at såkalt "moderne religionskritikk" skal få for stor utbredelse i det norske folk.

------------------- 

 

Det trengs skarpe og tydelige motrøster til kirkens høymesser, som NRK hver søndag kringkaster over det ganske land. Det er på tide å konfrontere Den norske kirke ("Folkekirken"?) med innholdet i det den presenterer som grunnlaget for menneskehetens evigvarende eksistens, men som den overfor kirkemedlemmene stadig ikke er i stand til å definere på noen akseptabel måte.

Det er i dag (tilsynelatende) bred enighet om at Staten og dens offentlige institusjoner skal og må være religionsnøytral. Norske borgere må ha tillit til at vårt lands styringsinstitusjoner og lovverk er UPARTISK, dvs. ikke favoriserer enkeltgruppers særinteresser.

Religion (les: kristendommen) tilhører den private sfære, men det er (dessverre) denne debatten Den norske kirke ikke kan, vil eller våger å gå inn i.

 

Og før Den norske kirke blir helt og fullstendig fristilt, som en alminnelig frikirkemenighet, må dens spebarnsdøpte medlemmer bli satt fri fra sitt ufrivillige tvangsmedlemskap.

 

Som kjent er kirke-kristendommen en religion (eller snarere: en ideologi) som forlanger å være OFFENTLIG! Men vi får aldri vite hvordan den begrunner sitt aboslutte krav på offentlighet.

Henvisning til tradisjonen har selvsagt ingen beviskraft. Tradisjoner er menneskeskapte og derfor underlagt den menneskelige kulturs utviklingslover. Når en kirkelig tradisjon ikke oppleves som nyttig eller meningsfull, blir den naturlig nok forkastet.

I mangel av saklige og fornuftige argumenter konstruerer Den norske kirkes aktører (avledende) kunstige problemstillinger og forurenser vårt felles-språklige rom.

 

TRO, DOGMER OG DOKTRINER

 

Også Klassekampens "kristen-sosialistiske" skribent, Bjørn Olav Utvik, forsøker 2. januar å tilsløre skillelinjene mellom religioner OG mellom religion og vitenskap.

"Tro er et rart ord", sier han innledningsvis. Nei, det er det slett ikke! Det er kristendommens apologeter som forsøker å gjøre begrepet "tro" til noe rart og/eller mystisk. Alltid og overalt er det (utelukkende) kristne skribenter som finner "tro" ("troen") så mysteriøs og mystifiserende.

For oss andre inngår ordet "tro" i en helt alminnelig, dagligdags og normal språklig kommunikasjonshandling.

 

Enkelt og tydelig sagt:

"Det er forskjell på begrunnet tro og ubegrunnet tro. Det er forskjell på tro i betydningen hypotese/teori, og tro i betydningen religiøs overbevisning. Å bruke språket upresist for å forsøke å viske ut forskjellene mellom ulike konsepter er lett desperate retoriske krumspring".

(Atle Pedersen, Vårt Lands "Verdidebatt")

 

Også Atle Meisingset hadde mange gode og treffende kommentarer på Verdidebatt i 2012.

http://www.verdidebatt.no/arvemeisingset/?replies=true 

 

Ingen kan pådytte en annen sin tro, fordi tro er noe tvers gjennom subjektivt som bare angår mennesket selv. Man kan aldri pålegge et annet menneske å tro noe bestemt.

 

Hvis kristendommen utgir seg for å være (subjektiv) tro, må kirken straks avvikle barnedåp og misjonsvirksomhet. Men den kristne kirke har i ca. 1700 år vitterlig pålagt - diktert - alle (inndøpte) medlemmer å "tro på" (underkaste seg) dens antatt objektiverte, urørlige postulater og læresetninger.

Konsekvensen av å avvise Den norske kirkes evangelisk-lutherske lære er evigvarende torturstraff ("pine uten ende"), i følge Den norske kirkes fremste teologiske autoritet: Martin Luther.

 

Vi venter på det historisk-faktiske grunnlag og den logisk-argumentative begrunnelse!

 

ATLE SØVIK, førsteamanuensis ved MF - med doktorgrad ved det samme fakultet - mener kanskje at hans (smilende) teologiske teorier om "Gud" og om "fortapelsen" er logisk konsistente, troverdige og humane, men han er håpløst fanget i den kristne kirkes autoritære oldtidsmytologi.

 

 

Protestantisk-luthersk kristendom: "Troen alene"

 

Når Utvik i Klassekampen hevder at TRO "også utenfor religion og ideologi er allestedsnærværende", forstår vi at han er en ekte lutheraner. Ingen er som lutheranerne fiksert på "troen". Som vi vet er det lutherske slagordet "troen alene" eneste frelsesgrunnlag i lutherdommen.

Da har vi forlatt den normale språkverden, hvor vi mennesker ellers kommuniserer forståelig og meningsfullt med hverandre.

Den lutherske bruk av trosbegrepet er grunnleggende falsk, for begrepet kan ikke generaliseres. Derfor er også de lutherske sentenser (doktriner) helt uegnet til å løse religionsproblemet.

Kirke-kristendommen opererer med et parallellt meningsunivers, som i mindre og mindre grad blir forstått i offentligheten, dvs. av andre enn de "innvidde". Det er en naturlig utvikling, ettersom stadig færre gjennomgår den kristne indoktrinering i oppveksten.

Teologer har i flere ti-år forsøkt å almengjøre (alminneliggjøre) de særegne kristne begreper - som trosbegrepet, syndsbegrepet, frelsesbegrepet og nådesbegrepet - uten å lykkes med denne strategien.

 

Den norske kirke har ingen rett til å snakke på vegne av et kollektivt "vi". Det eksisterer ingen "Folkekirke"!  

Svært få av oss har bevisst valgt vårt kirkemedlemskap. Reelle medlemmer i Den norske kirke utgjør et forsvinnende lite antall. De omfatter strengt tatt bare de som aktivt har meldt seg inn i Den norske kirke.

(Vi må selvsagt ha som utgangspunkt at et medlemskap i en organisasjon, forening eller et politisk parti betyr det samme, hva enten tilhørigheten er verdslig/sekulær eller religiøs).

Vi befinner oss ikke lenger "I god tro og tvil", slik Klassekampens kristne skribent Bjørn Olav Utvik vil ha oss til å tro.

Tvert om har vi i dag sikker kunnskap og viten om en rekke aspekter ved naturen, universet og menneskelivet. Nettopp på grunnlag av vår oppsamlede viten, har vi langt bedre forutsetninger for å avvise Utviks tvilsomme påstand: "Det vi mener å vite er stort sett noe vi tror".

 

Jeg siterer Utvik:

"Tvilen blir fremholdt som troens motstykke. Henger dette sammen? I en viss forstand gjør det det: Troen er en beslutning om å forholde seg til noe som om det er sant. Denne troen kan gjelde en religiøs forestilling, en fortelling om hvordan verden ble skapt og henger sammen, om hva slags krefter som er virksomme i den, og ikke minst om hva som er meningen med et menneskeliv i denne verden".

"Innen én bestemt religion innebærer det å være en troende i prinsippet at man slutter seg til noen dogmer som definerer denne spesifikke religionen og skiller den fra andre... Beslutningen om å tro er i mange, kanskje de fleste tilfeller også en beslutning om å tilslutte seg et bestemt fellesskap av troende".

Utvik presiserer ikke hva det betyr å være "troende" innenfor den ene spesifikke religionen: KRISTENDOMMEN.

Hva skiller den kristne religion fra andre (verdens)religioner?

 

Jeg siterer våre digitale oppslagsverk:

"Ordet dogme kommer fra gresk (dogme = mening) og betyr læresetning. Dogme er et begrep som opprinnelig hadde politisk betydning (påbud, kunngjøring), men det ble etter hvert et filosofisk begrep (grunnleggende sannhet). I teologien brukes dogme om de læresetninger som er autoritativt fastslått av kirken".

"Dogme er et begrep brukt om en tro eller doktriner som i mange typer trossystemer og organisasjoner blir ansett som autoritativ, eller som absolutt sannhet".

Jeg spør: er kristendommen bare en av mange typer "trossystemer" og "organisasjoner"? Er kristendommen en religion blant mange andre?   

"Dogmer er vanlig i mange religioner, f.eks. kristendom og islam, hvor de blir betraktet som kjernegrunnlag av tilhengerne av religionen".

Nei! Dogmer er ikke vanlig i mange religioner! Kristendommen skiller seg skarpt ut ved sine offisielle, autoritative bekjennelseskrifter, hvor dogmet om Jesu guddommelighet er fastslått som "absolutt sannhet" (jfr. Den nicænske og Den apostoliske bekjennelse).

 

Jeg understreker (igjen): Jesu naturlovstridige unnfangelse og fødsel, oppstandelse og himmelfart er formulert som påstander om historisk-faktiske hendelser, ikke som subjektiv tro.

"Treenighetsdogmet. Treenigheten (fra lat. Trinitas) er det viktigste teologiske begrepet i den kristne dogmatikken".

 

Overalt der tro blir forstått som "tilslutning til noen dogmer" (rettere: underkastelse/lydighet), snakker vi selvsagt om kirke-kristendommen. Konsekvensene av å avvise kirkens dogmer og postulater er skjebnesvangre.  

Ordet "dogme" har ingen mening utenfor den kristne kirke. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor jødedommen og islam gjennom århundrene har avvist det uhyrlige treenighetsdogmet, slik vi også i dag må avvise det.

Den evangelisk-lutherske konfesjonelle bekjennelse, Confessio Augastana, er uttrykk for "denne spesifikke religionen" (dogmereligionen: kristendommen). Den heslige helveteslæren er et sentralt innslag og element i kirkens stadig gyldige aktuelle dogmatikk, og i "det bestemte fellesskap hvor den enkelte troende har gitt sin tilslutning til bekjennelsen" (for igjen å sitere Utvik).

I NRKs radiodokumentar har hele fem kirkeledere (inkl. Den norske kirkes preses) nylig gitt sin tilslutning til den kristne helveteslæren.

Det må gjentas og gjentas: majoriteten av "Folkekirkens" (spebarnsdøpte) medlemmer har aldri gitt sin tilslutning til kirkens dogmer. Betegnende nok er det ungdom i alderen 15 - 18 år Den norske kirkes statsfinansierte trosopplæring har de største vansker med å nå. Kirkens autoriteter vet at hvis de ikke har fått taket på barn og ungdom før denne alder, er de for en stor del tapt for kirken.

Utvik vil betegnende nok ikke utdype de (konkrete) urørlige dogmer og doktriner som presiserer kristendommen: denne "spesifikke religionen". 

Det til tross for at nær 75% av det norske folk er inndøpt til den evangelisk-lutherske LÆRE.  

 

--------------------- 

 

Vi ser klare tegn til at Den norske kirke er i ferd med å "parkeres" som idémessig premissleverandør i den offentlige debatt. Derfor kan man si: kirkens krise er også medienes krise. Hvor tett og nært forholdet mellom kirke, stat og medier har vært og er, har nok ikke riktig godt opp for oss ennå.

 

 

Vårt Lands MONOPOLISERING av religionsdebatten

 

Det synes som om det er inngått en slags stilltiende "avtale" i norsk pressemiljø om å overlate religions- og kristendomsdebatten til den kristelige avisen Vårt Land. Det er sørgelig at Vårt Land har monopolisert religionsdebatten.

Hvor finner vi den kritiske journalistikk? Vi finner den ikke i Vårt Lands papiravis!

I forsøket på å kontrollere og styre religionsdebatten i ønsket retning har avisens redaksjon skapt en så kaotisk og uryddig situasjon at den øvrige presse (og den norske intelligensia - om den finnes) nå bør komme Vårt Land til unnsetning.

En kristelig dagsavis som står dypt plantet i den kirkelige dogmatikk (som også de teologiske fakulteter), kan selvsagt ikke tillate for store utglidninger i debatten. Det har vi sett mange eksempler på.

Avisen er INHABIL i religions- og kristendomsdebatten.

Vårt Lands papiravis og "Verdidebatt" flommer over av monotone gjentakelser (derfor GJENTAR også undertegnede kritikken). Debatt OG forkynnelse/evangelisering flyter over i hverandre. Ved høytidene ser vi stadig vekk hvordan Verdidebatt - et debattforum - forvandles til forkynnerens prekestol.  

Det må nødvendigvis bli situasjonen når majoriteten av deltakere - og debattredaksjonen - er troende kristne (Kristus-troende og Jesus-dyrkere).

Det er naturlig at kirke-kristendommen i dag møtes med tiltagende likegyldighet. Dens fremste maktmiddel gjennom årtusener - den barbariske og primitive helvetestrusselen - ulmer fortsatt under overflaten, men det er under kirkens eget tak glørne ulmer.

Blant "folket" (den norske statens borgere) er kirkens helvetestrusler for lengst forkastet som det monstruøse tankespinn det er.

 

 

DEN KRISTNE KIRKES FORAKT FOR MENNESKELIG "ERFARING OG FORNUFT"

 

Den norske kirke har aldri tillatt kritisk debatt og opposisjon fra kirkerommets benkerader. Fra den (fysisk) opphøyde prekestolen har presten ("hyrden") i århundrer belært sin menighet ("fårene") om de evige, udiskutable sannheter.

NRK's ukentlige høymesse-gudstjenester burde balanseres av en programpost hvor saklig og faglig fundert kritikk av kirkens liturgi, bekjennelse og preken kunne få komme til uttrykk.

I religionsfrihetens navn: når får vi en katolsk messe, en ortodoks gudstjeneste, en muslimsk fredagsbønn, eller den jødiske religionsutøvelse overført i NRK's radio og TV? Betyr ikke religiøs likestilling at Norsk Rikskringkasting også regelmessig bør overføre andre religions- og kirkesamfunns kultiske samlinger? Ettersom vi ikke har en statsreligion lenger, er det det vel ingen grunn for NRK - statskanalen - til å favorisere den luthersk-evangeliske kult/gudstjeneste?

 

 

ET KRISTENT VENSTRE: PROGRESSIV KRISTENDOM/TEOLOGI?  

 

Den språklige vandalisme vi i dag møter blant biskoper, teologer og apologeter er resultat av den krisetilstand kirkens teologi har befunnet seg i siden historievitenskapens frembrudd for ca. 200 år siden.

Den såkalt "liberale" teologi (nå kalt progressiv?) har særlig rendyrket den uklare tale. Disse teologer og apologeter er ikke uten grunn kalt tåkefyrster.   

 

Se her hvordan den såkalt "progressive bevegelse" presenterer seg:   

http://www.kristenogprogressiv.no/?page_id=69  

"Vi ser oss selv som en del av det nasjonale og internasjonale kristne venstre: Et kristent venstre som, forankret i evangeliet om Jesus Kristus...".

 

Ser vi konturene av en forening eller samling av MF-teologer og TF-teologer? Eller, er det den politiske kirke og kristendom fra det konstantiske diktaturet på 3- 400-tallet som igjen og igjen markeres?

Et "kristent venstre, forankret i evangeliet om Jesus" er fullstendig absurd. Det må jo bety at evangelieskriftene fra oldtiden skal være styrende eller retningsgivende for det kristne venstre i dag?  

Skal dette liksom være "progressivt"? Nei, det er like reaksjonært og fundamentalistisk som visse "islamister" forkynner.

Aslak Simonsen på Verdidebatt, som på sin profil ikke forteller noe om sin faglige eller yrkesmessige bakgrunn, sier det slik 3. mai:

 

"Hva eller hvem Jesus var, er et spørsmål som er vanskelig å svare på. Bibelforskere er uenige om dette...Jeg har ikke studert eller lest lenge nok til å føle jeg kan ta helt stilling til det. Hva enn som er tilfelle, ser historien om Jesus ut til å være gripende...Jeg er fullt bevisst på at jeg ikke tilhører en tradisjonell kristendomsforståelse, jeg tilhører en progressiv kristendomsforståelse som er en enormt voksende bevegelse i disse dager. Men jeg er kristen...".

 

Bla, bla, bla...Det er vanskelige spørsmål...Aslak Simonsen er kristen, men han vil ikke ta stilling...

 

-----------------

 

NRK har ikke hatt mot eller vilje til å presentere den merkverdige og utrolige teologi-historien, til tross for at striden i ca.100 år i vårt (statskirke)land har splittet kirken i to fraksjoner - og i to fakulteter. 

Det er synd at NRK stadfester "kirkens lære", uten motforestillinger. Statskanalen opptrer som Den norske kirkes forlengede arm. Vi kan regne med at de eneste "opponenter" til kirkelig teologi NRK finner verdt å nevne, befinner seg innenfor kirkens egne rekker: Helge Hognestad, Einar Gelius, Bjørn Eidsvåg, Gyrid Gunnes...Disse (ordinerte!) teologer er lite kontroversielle at NRK og andre medier kan finne dem nyttige.

Litt teologisk turbulens i periferien, fra den ene eller andre fraksjon i kirkelandskapet, er Den norske kirke godt fornøyd med. At det skvulper litt på overflaten skaper inntrykk av at kirken er "progressiv", "moderne", "frigjort" og "folkelig".

Når kirkemøtet (igjen) fokuserer på homofili, og når Gyrid Gunnes på NRKs nettside kritiserer pavens helgenkåringer, er det tilnærmet de samme AVLEDNINGSMEKANISMER som virker. Etter mitt syn opptrer Gunnes som et lydig og lojalt redskap for Den norske kirke.

Det avgjørende er at hun står fast i Kristus-troen og Jesus-dyrkelsen ("Evangeliet om Jesus Kristus").  

Nesten all slags turbulens på overflaten kan aksepteres bare det ikke reises tvil om Jesus-teologien (les: oppstandelses-teologien). Og denne får vi bekreftet av Gunnes kollega, prost Trond Bakkevig, i Aftenposten 27. apr.:

"Oppstandelsen er underet...Oppstandelsen sprenger dødens grense, vekker undring, og kan bare gripes i tro. Den kan aldri bevises. Kirken ble til fordi folk møtte Jesus, etter dødens faktum".

Aftenposten er Trond Bakkevigs "prekestol", også i Grunnlovsjubileet 2014. Han benytter her anledningen til å hamre inn kirkens udiskutable dogmer. De såkalt "progressive" teologer protesterer ikke.

Ett enkelt historisk sensasjonelt brudd på naturlovene for menneskelig eksistens på jorden, er altså et "trosspørsmål"?

Denne preken av prost Bakkevig er et meget godt eksempel på kirkens og dens teologers nedarvede forakt for menneskelig erfaring, fornuft og kunnskap.

De som (tilsynelatende) møtte Jesus etter dødens faktum "trodde" de så ham! Og på dette skrøpelige grunnlag av løse rykter, annenhånds "vitneprov", subjektive opplevelser og hallusinasjoner (jfr. Maria Magdalena og Paulus) bygget den kristne romerkirke sine steinharde dogmer og postulater.

Mer enn 1700 år senere, i Aftenpostens spalter, gjentar prost Bakkevig lydig og lojalt de (autoritære) konstantiske dogmer fra 300-tallet.

Men enkel logikk, religionshistorisk kunnskap og (religions)psykologi kan forklare slike og lignende religiøst-subjektive fenomener. Som kjent, mye rart kan man også i dag "se", "høre" og "oppleve" i overspente kristne miljøer.

Fenomener som sanseforstyrrelser og suggesjon er ikke det minste mystisk. Og "den tomme grav" kan gis meget enkle, rasjonelt-logiske forklaringer. Det er så banalt og opplagt (ut fra kildene selv) at vi ikke trenger å gjenta dette her og nå.

Jfr. annet innlegg på denne hjemmeside : "Påske uten mysterium" og "Justismord?").

 

 

FEMINIST-TEOLOGIENS VILLFARELSER 

 

Fra "venstresiden" i norsk teologi møter vi den luthersk-protestantiske "liberale" og/eller "progressive" feminist-teologen Gyrid Gunnes, som merkelig nok er langt mer opptatt av Den katolske kirkes helgenkåringer enn av Den norske kirkes asketiske, maskuline forgrunnsskikkelser og forbilder: Jesus, Paulus, Augustin og Luther.

De fremhevet alle kyskheten!

Hvis den lutherske teologen, Gunnes, ukritisk aksepterer at oldtidspredikantene Jesus og Paulus gjorde "mirakler" (de ikke bare helbredet syke mennesker og drev ut onde ånder, men oppvekket døde), må hun selvsagt forklare og begrunne hva som saklig-faktisk og prinsipielt er kritikkverdig ved de katolske "helgeners" angivelige mirakler - sammenlignet med Jesus og hans "apostlers" undergjerninger for ca. 2000 år siden.  

Mange av oss vet at de (autoritære) mannspersoner nevnt ovenfor har dannet det teologisk-ideologiske grunnlaget for Gunnes kristendomstype: den evangelisk-lutherske

Bør ikke da den lutherske teolog og feminist Gunnes feie for egen dør før hun angriper sine nærmeste trosfrender?

Hvis hun derimot vil ha det til at katolikker og protestanter ikke bekjenner seg til ("tror på": underkaster seg) de samme tros- og læresetninger fra oldtidens romerske keiserkirke - og ikke til den samme mannsguden ("Kristus") - bør hun som ordinert teolog uttrykke dette klart og tydelig i det offentlige rom.  

 

Det er ikke synet på abort, prevensjon, homofili og kvinners rettigheter som kjennetegner kirkens "hellige skrifter"! Jesus hadde ingen interesse for samfunnsspørsmål.

Tvert om, han oppfordret (befalte!) sine tilhengere å bryte alle bånd til slekt og samfunn.

Jesu fremste oppgave var å forberede sitt folk på "omvendelse" ("frelse") for det snarlig kommende "Guds rike", som han mente skulle bryte gjennom i hans egen levetid. Som dommedagspredikant ventet han på historiens slutt; hans generasjon skulle være den siste.

 

Gunnes' teologisk-ideologiske opphøyde "Jesus Kristus"- figur ("Gud selv"?) har som historisk person ikke engasjert seg i sosiale og etisk-rettslige problemstillinger i de evangelieskriftene kirken selv har autorisert og overlevert.

Det kan nok bibellesere i dag lett konstatere.

Hvordan klarer så en feminist-teolog (og andre såkalt "liberale" eller "progressive" teologer) å vri Den norske kirkes gudsbilde - lære og skriftgrunnlag, bekjennelse og teologi - i en slik retning?

Hvorfor angriper Gunnes pavens helgenkåringer, når hun selv dyrker og idealiserer en jødisk historisk mannsperson fra oldtiden som "Gud" (jfr. Kristus-troen)?  

Tror man på et historisk menneskes oppstandelse fra de døde, kan man vel tro på hva som helst, eller hva?

 

http://www.nrk.no/nordnytt/vil-ikke-omtale-gud-som-mann-1.11221040

http://www.nrk.no/ytring/pave-johannes-paul-ii_-en-helgen_-1.11687669

 

Vi kan anta at en lang rekke av de såkalt "liberale", "kontekstuelelle" og "progressive" (kvinnelige) teologer møtes med sine "konservative" og "fundamentalistiske" mannlige kolleger og trosfrender ved nattverdbordet, hvor de sammen (som "de helliges samfunn") inntar Jesu Kristi LEGEME og BLOD...

 

------------------------- 

 

Vi må være glad for at vi i vårt (stadig mer) sekulære samfunn - uten kirkens og dens teologers innflytelse - har fått på plass et demokratisk, humant og rettferdig lovverk. Verken pavens kirke eller Luthers kirke, i kraft av deres felles mytologisk-dogmatiske autoritetsdyrkelse fra oldtidens romerske diktatur, har noe å tilføre et opplyst, humant og liberalt-demokratisk samfunn i vår tid.

Det er nettopp fordi kristendommen ikke er en etikk, men en stivnet, fasttømret LÆRE, teologi og ideologi, at den ikke klarer å håndtere vår tids sosiale og etisk-rettslige spørsmål. I kirkens LÆRE og bekjennelse er det bare frelsespørsmålet som har betydning, ganske i samsvar med Jesus forkynnelse og virksomhet i evangelieskriftene i Det nye testamente.   

Såkalt "feminist-teologi" og "frigjøringsteologi" er symtomer på kirkens alvorlige og dype krise det siste århundret. 

Den  historiske Jesus Gynnes dyrker (som "Kristus") var en enkel og grovkornet endetidspredikant (eskatolog), dualist og sekteriker, som ingen teologer har grunn eller rett til å bruke eller misbruke som ideal eller som "alibi" for demokrati, sosial frigjøring eller likestilling i vår tid.

I pakt med den avkristning og sekularisering som stadig pågår i vår del av verden blir det klart at moderne teologer, som også også såkalte feminist-teologer og frigjøringsteologer, har mistet normal lesefedighet. Det skyldes hovedsakelig at det er den kristne dogmatikken, som nicæneum og apostolicum, som styrer lesemåten.

Med sine kirkelige ideologisk-dogmatiske "briller" har de skamfert de bibelske tekster og konstruert et (ufeilbarlig) Jesus-ideal og en overjordisk (a-historisk, engleaktig) Kristus-figur som aldri har eksistert.

Denne type manipulasjon er ikke mindre graverende når den kommer fra såkalt "progressive" teologer. Men offentligheten lar seg lettere "forføre" fordi de skjuler sine kirkelig-dogmatiske grunnposisjoner i politisk retorikk.   

 

 

SANNHET OG LØGN   

 

La meg avslutte med noen sitater av to profilerte TF-teologer:

http://www.idunn.no/ts/ntt/2011/03-04/art03 

 

"Kirken er ikke demokratisk fordi evangeliet ikke er demokratisk".

"Det (evangeliet) gis til alle, uansett om stemmeprosenten er fem eller hundre. Det handler om det almenne prestedømme og dåpen, det er demokratisk i den forstand at alle har del, men det er autoritært i den forstand at selve gaven ikke er på valg. Gud har bestemt seg for å gi den og sånn blir det, med korsmerkene som Guds bilde".

 

(Jfr. dekan Trygve Wyller. Se artikkelen "Den skjulte og den usynlige kirke - En aktuell ekklesiologisk og politisk utfordring").

 

Med K. E. LØGSTRUP som referanse (dansk filosof, teolog og prest, død 1981), skriver TF-teologen Svein Aage Christoffersen

http://www.tf.uio.no/personer/vit/faste/sveinc/ 

 

"Evangeliet forkynner at sannheten er inkarnert i Jesu person, derfor er det sannheten selv som står på spill i Jesu død. Dør sannheten, da er det ikke lenger noe skille mellom sannhet og løgn, liv og død. Derfor ble disiplene ikke bare triste, men forferdet ved tanken på at Jesus skulle dø".

Det henvises til krigsårene i 1941:

"... nazismen sprer sin løgn over alt. Det kastes mørke skygger over land og folk. Er det ikke lenger forskjell på sannhet og løgn? Én ting er at sannheten er undertrykket og ødelagt, noe helt annet er at den ikke er og heller aldri har vært det. Evangeliets Ord i denne situasjon er at Jesus som den oppstandne kommer den ødelagte sannheten om det virkelige liv i møte og befrir det".

 

Det er ikke lett å begripe hva kristne fag-teologer mener med begrepene "sannhet" og "løgn". Den alment menneskelige forståelse av sannhet og løgn kan bare defineres på grunnlag av (menneskelig) erfart virkelighet og erkjent viten, som f.eks. i våre ordbøker. 

Men vi ser, igjen og igjen, at kirkens teologer (også feministteologer) opererer med helt andre referanser, definisjoner og oppfatninger.

At "sannheten var inkarnert i Jesu person", er en (kirkelig-teologisk) påstand vi bare kan smile hoderystende over. I sitatene ovenfor, fremført av en (liberal) teologiprofessor, mister alminnelige begreper mening og innhold, slik det så ofte skjer i kirke-kristne miljøer.

All kommunikasjon mellom kirkens teologer og "Folkekirkens" medlemmer må nødvendigvis bryte sammen.

 

 

"NÅDELÆREN"; urtilstandsnåde, skapelsesnåde og frelsesnåde...

 

I Svein Aage Christoffersens artikkel leser vi også om "nådelæren", som i protestantisk kristendom startet med Paulus, og ble videreutviklet av Augustin (merk: vi finner ingen henvisninger til Jesu ord i evangelieskriftene).

 

Jeg siterer Christoffersen:

 

"Guds forsoning med den syndige menneskehet. Med dette som utgangspunkt utvikler AUGUSTIN senere hen sin omfattende nådelære, som ble skjellsettende for den teologiske utviklingen i de vestlige kirkene, ikke minst gjennom oppgjøret med Pelagius.

Det er derfor ingen tilfeldighet at senere teologer som har satt begrepet nåde i sentrum for kristendomsforståelsen, som AUGUSTIN og LUTHER, også har vært sterkt inspirert av PAULUS og engasjerte fortolkere av Romerbrevet.

Denne "urtilstandsnåde" er det samme som Guds forbilledlighet og innebærer menneskets felleskap med Gud, rent og ubesmittet.

Dette gudsfelleskapet gikk tapt i og med syndefallet, slik at natur og nåde som før syndefallet var en enhet, nå er falt fra hverandre... ATHANASIANUS skjelner altså mellom urtilstandsnåde og frelsesnåde. Det skillet aksentueres ytterligere ved at frelsesnåden gjøres til en funksjon av Den Hellige Ånd som Guds fornyende og nyskapende kraft i mennesket.

Legges det vekt på skapelsesnådens betydning i FRELSENS ØKONOMI, fører det derfor til en nedtoning av frelsesnåden i Jesus Kristus.

Hvis man derimot vil aksentuere nåden i Kristus som den eneste og ubetingede vei til frelse, medfører det en radikal avskrivning av skapelsesnåden, som er menneskets naturlige gudbilledlighet. Skapelsesnåden er den urtilstanden som mennesket har tapt, derfor er mennesket helt og holdent avhengig av den frelsende nåden i Jesus Kristus".

 

--------------------  

 

Det kan kanskje være passende å sitere Jesu ord til sine disipler i Matt. 10:16:

"Jeg sender dere som sauer blant ulver. Vær listige som slanger og enfoldige som duer".

 

Det er vel liten tvil om at kirkens "utsendinger" også i dag opptrer i nært samsvar med Jesu ord.

 

------------------- 

 

03.02.2014 (sist revidert 20.10.2014) 

G. Ullestad