Den doktrinære klarheten, som kjennetegnet den gamle kirke, er borte. Det aller meste av det som sies er uten klare konturer, uten konsise begreper, uten håndgripelig tankeinnhold. Den gamle dogmatikken er - vi sier lykkeligvis, selv om det er denne tåketilstand vi i det følgende skal kritisere - i ferd med å forsvinne "i en dimma av ärbara, men skröpliga reflektioner".
Nå vil majoriteten av de bekjennende kristne selv hevde at påstanden om uklarhet er subjektiv og ikke holder stikk.
Dette beror imidlertid på ganske bestemte, psykiske forutsetninger som lett lar seg analysere: For den troende, den "innvidde" er allting klart. De religiøse særbegreper har for ham ikke den samme karakter av språk som andre ord. Gjennom den sakrale tradisjonen er den religiøse terminologien på en eiendommelig måte blitt "besjelet" og er for den hengivne bekjenner kommet til å representere en art "hellige gjenstander". Begrepenes stadig, monotone bruk gjør at den intellektuelle betydning litt etter litt svinner hen, og med sin tradisjonsmettede velklang går de over til å bli rent stemningsskapende midler på linje med koralmusikk og brennende alterlys.
(En kan tenke på den tidligere messe på latin, et språk som jo tilhørerne ikke var innviet i. - Røttene til dette fører direkte tilbake til magien.)
I dag vil derimot folk flest holde på at språk er språk og har sin funksjon alene som meddelelsesmiddel. Noe annet skal vi heller ikke her gå ut fra, likesom kirken selv fra misjonsinteressens synspunkt ikke kan gå ut fra noe annet.
-------------------
Uklarheten i den kirkelige forkynnelse kommer da først og fremst til syne deri at en rekke av de mest anvendte begreper ikke lenger representerer noe klart og markert tankeinnhold.
Dette faktum springer ut av den protestantiske kirkes vaklende holdning til hele den gamle dogmatikk overhodet.
Kirken har ennå sin offisielle dogmatiske bekjennelse. Men hvilken rolle dennes forskjellige ledd spiller i tidens teologiske tankegang, hva som er realitet og hva som er symbol er umulig å konstatere ved å lytte til vår tids prekener.
Ingen kjenner i dag kirkens stilling til den en gang så fundamentale treenighetslære. Dette dogme, som vakte røre i hele den antikke verden under den kirkelige ortodoksis grunnlegging, er det forlatt, eller står det ved makt? Ingen vet det, ja ikke en gang kirkens menn selv. - Spørsmålet gjelder det sentrale begrepet i den kristne forkynnelse: ordet "Kristus".
Hvem - eller hva - er "Kristus"?
Er det et navn på Gud? Er det den historiske Jesus fra Nasaret? Er han da "Guds sønn" i fysisk eller bare i figurlig betydning? Er han "frelser" i den gamle eskatologiske mening av ordet, eller i den moderne symbolske? Er han "fullkommen" i åndelig, moralsk og intellektuell mening, er han med andre ord absolutt, ufeilbarlig autoritet, eller var han et relativt menneske med feil og svakheter underlagt de samme biologiske og sjelelige lover som oss alle?
På dette vesentlige spørsmål står i virkeligheten majoriteten av geistlige i dag uten klart svar.
Dette blir naturlig nok kjernepunktet i den kirkelige uklarhet: Det sentrale begrep, det avgjørende punkt er på samme tid det mest svevende, det mest splittende. Et virvar av dogmatiske, historiske og følelsesmessige assosiasjoner knytter seg til det, krysser hverandre og oppløser bildets konturer. En omfattende historisk-kritisk litteratur om kristendommens opprinnelse har de siste menneskealdre smuldret opp det gamle Kristus-dogme, og kirken har ikke klart å sette det sammen igjen. Etter at alle de motstridende synspunkter her i landet for et par decennier siden ble stilt mot hverandre av liberale og ortodokse teologer uten noen som helst løsning, står det der som en forrevet torso som ikke lenger kan - og derfor heller ikke skal - støpes tilbake til den gamle dogmatiske form.
Sammen med det uklare Kristus-begrep er så hele den lange rekke av sentrale begreper koplet, som har fått et så mangetydig, til dels fullstendig utflytende tankeinnhold og som det sjelden eller aldri gjøres noe forsøk av forkynneren på å presisere.
Det gjelder f.eks. ord som: Evangelium, Den hellige ånd, Guds rike, Guds vilje, Guds bilde, tro, omvendelse, frelse, fortapelse, synd, forsoning, stedfortredelse, rettferdighet, loven, dommen, djevelen, helvete - - - for å angi noen av de viktigste. Alle disse dominerende religiøse uttrykk flyter i dag for den jevne "uinnvidde" tilhører ut i en tåke av motstridende assosiasjoner og utløser et utall av alltid ubesvarte spørsmål.
Noen eksempler kan vise dette: "Guds ord" er et kjerneuttrykk i den kirkelige forkynnelse, men en må møte det med et stort spørsmålstegn: Hva rommer det? Er det et svevende symbolsk begrep, eller dekker det den gamle "verbalinspirasjon"? Hvorfor definerer man ikke dette gjennomgangsbegrep som faktisk er et eneste stort uløst stridsspørsmål, og derfor bidrar til at forkynnelsen fullstendig taper sine konturer?
Hva er "Guds rike"? Et "sted i himmelen", eller etisk-sosial virkelighet? I hvilket "Guds bilde" er mennesket skapt? Det er i dag gjort klart hvorledes de bibelske variasjoner strekker seg fra en allkjærlig far til en konsentrasjonsleirstraffende despot. - Dermed det sentrale spørsmål: "Frelse" fra hva? "Fortapelse" av hva og til hva? Hva er "djevelen"? Et personlig vesen, et ondt prinsipp, eller et (farlig) symbol for etisk utilstrekkelighet? Hva er "helvete"? Dennesidig nød og smerte eller hinsidig torturkammer? Hvilken"lov"? Hvilken "dom"?
Leflingen med alle disse begrepene, den spennende, provoserende leken med de dobbelte betydninger, de mange usagte muligheter, de grumsete antakelser, kort sagt den tankemessige og språklige uryddighet er det som i dag sterkest karakteriserer vår kirkes forkynnelse.
Tankemessig vil det "å bekjenne seg til kristendommen" i dag si det samme som å leve seg inn i en spøkelsesaktig begrepsverden der terminologien i hovedsak har til oppgave å tjene som en slags magisk aura av vellydige, utflytende hørebilder.
Lyset kveles under en mektig skjeppe av avskrevne begrepers overlessede symbolikk. Og den ekstreme symbolikken betyr selvsagt bare en ting: at hele den gamle dogmatikk som intellektuelt læresystem er i oppløsning, fordi den frie tenkning, den ærlige sannhetssøkning heller ikke har kunnet opprettholde den innenfor kirkens murer. I ånden - om ikke i bokstaven - har den måttet kaste loss fra dens illusoriske hav og legge ut mot åpent hav. Men i stedet for å speide etter nye kyster, står man engstelig og stirrer tilbake mot landet som synker i hav. I førti dager og netter har det regnet, og flodbølgen står høyt over den gamle læres en gang så trygge klipper.
Lydsvingninger "frelser" ikke - verken "eskatologisk" eller moralsk. Ordene kan ikke spille relikvienes rolle. Ord er midler, og kan aldri bli mål. De er tankens medier, ikke følelsenes objekter, deres hensikt er å gi klarhet, innblikk, innsikt, ikke å dysse en inn i flyktige stemninger.
Kirken befinner seg et eller annet sted mellom dogme og nøkternhet, magi og virkelighet, myte og sannhet, men ingen vet hvor. Blant geistligheten er det neppe en i dag som er i stand til å si utvetydig hvor han står i forhold til den offisielle lære. Det viser den åpenbare frykt for å ta opp debatten om dogmenes tankemessige innhold. Stort sett gjelder i dag om de gamle læresetninger: lykkeligvis tør ingen gå inn for dem (fullt ut) - beklageligvis tør ingen ta avstand fra dem.
Således er det for tiden ugjørlig å få klarhet over spørsmålet: Hvor står kirken? Spørsmålet har intet generelt svar.
Om dens tankeverden gjelder i dag innenfor temmelige vide grenser den gamle sats: Alt flyter.
----------------------
Hva er så de dypest-liggende årsaker til denne forvirring?
Med enkle ord er svaret dette: Den kristne kirke befinner seg i et intellektuelt tomrom mellom to motsatte gudsforestillinger: den "hevnende Gud" og den "tilgivende Gud".
I dette tomrom har den - hardt presset av det nye verdensbilde og det nye menneskesyn - mistet det dogmatiske feste og forsøker forgjeves å lage et slags utflytende "kompromiss", forsøker å se de to selvmotsigende og selvopphevende gudsbegreper i øynene på en gang. Dette "kompromiss" er ikke annet enn uttrykk for en avspeiling av menneskets moralske situasjon i dag. Gudsbildet reflekterer menneskesinnet. Kristendommens intellektuelle forvirring er derfor bare et ytre uttrykk for religiøs og moralsk forvirring og usikkerhet.
Denne konflikten, som har sine direkte røtter i Jesu egen mytologi, kjente ikke den gamle kirke. Den var innstilt på en så primitiv og fryktsom Kristus-dyrkelse at den ikke ble stilt til ansvar med problemets intellektuelle og moralske rekkevidde.
Tenkende mennesker følte nok motsetningen, men den underkastende respekten, ærefrykten og helvetes-frykten tvang den kristne til ikke å befatte seg intellektuelt med den.
----------------------
Den institusjonelle kirke og det autoriserte dogme kan ikke løses fra hverandre. I den utstrekning dogmet er opphørt å være dogme, er også kirken opphørt å være kirke, dvs. ytre kirke, - den er blitt "ecclisia invisibilis". - Dogmet er jo uløselig knyttet til forutsetningen om fysisk åpenbaring, hvorfor den ytre kirke tradisjonelt skal spille rollen som en rent fysisk åpenbaring av guddommen. Den ytre, fysiske kirke hører uløselig sammen med forestillingen om en fysisk, dimensjonal Gud som fører en tid - og rombestemt eksistens "et sted i himmelen" og som griper inn i menneskenes falne verden ved konkrete frelses- og domsakter.
Ytre kirke vil det derfor være i samme grad som menneskene ikke har frigjort seg for dette primitive guds- og verdensbilde. Heri består også det protestantiske dilemma. Den hevnende Gud er nettopp den fysiske Gud, det dimensjonale, antropomorfe fantasivesen skapt i menneskets bilde. Motsatsen: Kjærlighetens Gud - er det usynlige etiske livsprinsipp, selve den åndelige livsgrunn som trosser alle former for ytre religiøsitet, alle former for institusjonell gudsdyrkelse.
Mellom disse to ytterligheter av materialistisk og åndelig religiøsitet står i dag den protestantiske kirke. I denne tåkeverden mellom det primitive, autoritære, kimæriske mythos og det forløste, frigjorte og opphøyde ethos og logos, er betingelsen til stede for den uklarhet i forkynnelsen som i dag er så iøynefallende.
I dette tomrom er språket opphørt å være språk, "Kristus" er samtidig opphørt både å være Gud og menneske, "Satan" er på en gang realitet og symbol, "helvete" samtidig konsentrasjonsleir og dennesidig nød - her skimter en kort sagt på en gang alt og intet av det som en gang var det mytiske himmelroms urokkelige og umistelige inventar.
----------------------
Innlegget ovenfor er utdrag fra Andreas Edwiens bok "Kristendom og åndskrise", s. 33 - 43 (Oslo 1951, Tanum Forlag).
12.05.2012
G. Ullestad