"Jesu verdensbilde, slik det var basert på oldtidens tredimensjonale kosmologi, måtte selvsagt bli bestemmende, ikke bare for hans forestillinger om «Gud», men også for hans historieoppfatning.
Hvilket syn hadde Jesus på historien? Først: hva visste han og hvorledes tenkte han om menneskehetens opprinnelse? Bare helt redelige svar gir nøkkelen til hans eiendommelige tro på historiens
nær forestående avslutning, bestemt av de eskatologiske forestillinger han delte med sin samtid.
For Jesus, som for alle jøder den gang, var det den eneste gud, Jahve, som hadde skapt verden og
mennesket. Fundamental var den tro at menneskeheten nedstammet fra ett bestemt, historisk, menneskelig individ: Adam, som på sett og vis var «androgyn», dvs. inkluderte begge kjønn før hans «manninne» ble dannet
av et av hans sideben.
Denne forestilling om hele menneskehetens avstamning fra ett bestemt menneske og ett enkelt ektepar har naturligvis hatt sin store positive betydning fordi den rommer tanken om menneskehetens
enhet. Den innebærer et mytologisk høytstående og verdifullt trekk ved det bibelske menneskesyn.
Men fordi datidens menneske ikke var modent for den etiske
monoteisme og monisme, hadde den personifiserende dualisme trengt inn i senjødedommen og i høy grad forkludret dette tilløp til tro på enheten i tilværelsen.
Dette gjelder – tross de etiske aspirasjoner – i høy grad for Jesus.
Avgjørende for hans syn på mennesket og historien har hans like bokstavlige syn på syndefallet og syndfloden
vært. Disse begivenheter har han forestilt seg like realistisk og usymbolsk som selve skapelsen. Og allerede her kommer denne spesielle form for dualisme inn: Forestillingen om at mennesket på jorden har opptrådt i to radikalt avvikende
tilstander: en syndfri og en syndefull, før og etter syndefallet. Allerede i syndflodsmyten er dette blitt til den skjebnesvangre forestilling om muligheten av et radikalt skille mellom «onde» og «gode», «rettferdige»
og «urettferdige» mennesker, altså om to kvalitativt motsatte «sjele-raser». Jesus ble radikalt preget av denne dualismen.
Følgende enkle grunnforestillinger
står dermed som den helt avgjørende mytologiske ramme og mønster for Jesu historieoppfatning, og dermed for hans eskatologi, og hans usedvanlige personlige opptreden som denne eskatologis hovedperson:
- For det første forestillingen om verdens og menneskets overdrevent raske tilblivelse: hele skaperverket på seks dager og menneskets, verkets krone, på en dag. (At Jesus har oppfattet dette med «dager»
i full realistisk betydning, er hevet over tvil). Herunder forestillingen om at hele menneskeheten nedstammet fra ett bestemt menneskelig individ og at dens uskylds- og paradistilstand gikk tapt på en dag, på et øyeblikk – og ikke
som vi vet i dag, om man da vil betegne menneskets animalske forhistorie som en «paradistilstand», i løpet av millioner av år.
- Forestillinger om syndfloden, den mislykkede første
dommedag med forsøket på å utrydde synden fra jorden ved å utrydde synderen, i en feilslått sortering av «bukker» fra «får» (sml. Mt. 24:32, 24: 40 – 41).
Jesus og hans samtid visste ikke det som vi vet i dag: At mennesket er blitt til etter en møysommelig skapende utvikling gjennom millioner av år, som selve summen av uendelige tidsroms og mektige livsprosessers
arbeid. Tvert om trodde han at skapelsen av mennesket mer var resultatet av et øyeblikks innfall, et eksperiment av Jahve, foretatt uten oversikt over konsekvensene.
Bare den som vet at skaperakten har tatt
hundrer av millioner år, får – når det fullt ut går opp for ham hva det innebærer – den ydmyke ærefrykt for livet og skaperverket som sådan, som må kjennetegne sann humanisme. Denne ærefrykt
manglet Jesus i betydelig grad – sine udødelige etiske aspirasjoner til tross – fordi han manglet de kunnskapsmessige forutsetninger for den. Og det er ikke så underlig med den naive, mytologiske oppfatning av «Gud», skapelsen
og historien (.....)
Når en kirke prenter i mennesket at det er skapt av – og etter mønster av – en usedvanlig lunefull gud som gjorde sitt verk i løpet av en formiddag, gjorde det
dårlig, angret på det hele og forsøkte dels å ødelegge det, dels å forbedre det ved en rekke hissige, feilslåtte intervensjoner, så vil mennesket selv bare av den grunn få en tilvarende innstilling og
mangelfull målbevisst respekt for verkets muligheter, dets enhet og universalitet.
Er «Gud» voldelig revolusjonær, vil mennesket først betrakte seg som et viljeløst redskap
for hans voldsomme intervensjoner, dernest selv prøve å overta hans revolusjonære rolle.
Det var dette siste Jesus gjorde. Og han er ikke den eneste i historien som har gjort det. Vi skal
ikke benekte at denne gudsoppfatning – vel å merke så lenge mennesket ikke «vet bedre», dvs. på lavere utviklingsstadier – har vist seg langt mer sosialt og kulturelt virksom enn en hvilkensomhelst «deus
otiosus» fra sin tilbaketrukne, himmelske tilskuerrolle. Men det er ikke dette som er vårt tema her, men spørsmålet om Jesus er «sann Gud og sant menneske».
Jesus kjente altså
ikke det fundamentale livsprinsipp som heter utvikling, utfoldelse av latente evner og krefter, i alle fall ikke som universelt fenomen, som artenes, herunder menneske-artens biologiske evolusjon og vekst. Tvert om betraktet han hele verdenshistorien
som en utilsiktet misforståelse, som det ikke lenger hadde noen hensikt å forlenge. For den skyldtes i hans øyne simpelthen at mennesket ved ett enkeltstående individs «syndefall», var degenerert fra en statisk
fullkommenhetstilstand som overhodet ikke kjente historiens generasjonsskifte.
Det første menneskepar – slik trodde Jesus, for det hadde han lært i sin barneskoles religions- og historieundervisning
– hadde opprinnelig vært bestemt til å leve i Paradiset i all evighet, uten sorger og bekymringer, ønsker og begjær. Derfor var det ikke meningen at Adam skulle forplante seg, det var ikke nødvendig, for han var den udødelige
yngling som var skapt og ikke født, derfor tidløs: uten alder, generasjon og historie (.....)
Om Jesu oppfatning av selve historiens gang er å si at han selvsagt også trodde helt bokstavlig
på GT’s framstilling av den, i alle fall i alt det vesentlige. Syndfloden var for ham en fullt realistisk, passende og rimelig utryddelsesakt, så selvsagt og så rettferdig at han simpelthen ser den som en parallell til situasjonen ved
den rolle han nå selv mener å skulle spille ved tidens ende (.....)
Men hvor ble det så av Skaperen? En total utslettelse av skaperverket ville blitt hans endelige nederlag. Derfor var noen få
utvalgt: Noah og hans hus var plukket ut som de eneste rettferdige, verdige til å fortsette menneskeslektens liv, for å berge gudens og hans ypperste skapnings ære.
Men likesom selve skapelsen
av mennesket, hadde også den første dommedag slått feil. Bedre hadde ikke Noahs slekt gjort det, snarere tvert om. Nissen hadde vært med på flyttelasset, slangen var blitt med i arken. Og Jahve raste påny fra sin himmel.
Påny hadde han så gjort et utvalg: et «eiendomsfolk» var blitt valgt ut for å realisere hans planer om en bedre verden og en rettferdig menneskehet. Men også dette hadde i Jesu øyne
slått fullstendig feil. Folket var ulydig og gjenstridig og forgrep seg ustanselig på hans utsendte tjenere: «Noen slo de, andre drepte de», som Jesus sier med tydelig adresse i en av lignelsene. Blodige kriger og trykkende okkupasjoner
og deportasjoner hadde guden derfor sendt over Israel og verden, som en forberedelse til den siste store og nå umiddelbart forestående dom, da sluttstreken skulle settes under verdenshistorien.
Dette
var Jesu historieoppfatning, hans enkle og grovkornede, naive syn på menneskets tilblivelse og på historiens utgangspunkt og gang. Ett enkelt menneske var opphav til hele verdenshistorien med dens katastrofale følger.
Det store problemet for Jesus og hans samtid var hvorledes syndere og rettferdige nå skulle skilles endelig ad på den rette måte. Den eskatologiske dualisme var brutt gjennom i senjødedommen, først
representert ved fariseerbevegelsen, senere forenklet og forgrovet av essenerne og av Jesus. Som på Noahs tid var der i følge Jesus bare to menneskeraser, en stor majoritet av «onde» som skulle straffes på det uhyrligste, en
liten minoritet av «gode» som skulle frelses til «evig liv».
Men denne gang skulle de «rettferdige» plukkes ut på en langt mer betryggende måte enn ved syndfloden,
selv om situasjonen ellers var analog. Jahve hadde sendt en engel, en «sønn», med alle fullmakter som skulle forberede selve utsorteringen. Jesus oppfattet det som denne engel var «inkarnert» i ham (nærmere herom s.
141 f.). Den skulle, når oppdraget var fullført ved Jesus, vende tilbake til sin himmelske operasjonsbasis. Og derfra skulle den så på dommens dag foreta det endelige utvalg:
Som det
var i Noahs dage, skal det være ved Menneskesønnens ankomst. For likesom de i dagene før storflommen spiste og drakk, tok til ekte og ga til ekte, inntil den dag Noah gikk inn i arken, og de visste ingenting før flommen kom og tok
dem alle, - slik skal det være ved Menneskesønnens ankomst. Da skal to menn være sammen ute på marken: en blir tatt med, men en blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen: en blir tatt med, men en blir latt tilbake.
(Mt. 24: 37 – 41 )
Jesus mente altså som en betydelig krets i hans samtid at Jahve i denne situasjon på en noe annen måte enn i Noahs dage, da han sto mer
i direkte kontakt med sine utvalgte, måtte handle ved hjelp av en mellommann, en menneskelignende stedfortreder: Menneskesønnen.
Og det måtte være en som ikke var belastet med arvesynden.
Dels hadde jo de tidligere aksjoner ikke ført til gode resultater, dels var Jahve i sin monistiske velde blitt for stor til å kunne gripe inn direkte og lede sine utvalgte: Som tidens store konger måtte også han handle ved sendemenn
og ambassadører (.....)
Selvsagt har oppfatningen av Menneskesønnen og den enorme kosmiske makt man på Jesu tid tilla denne figuren vært sterkt farget av den maktkonsentrasjon
hos en enkelt mann som man den gang på en følbar måte opplevde under eneherskerne i de imperialistiske diktaturstater (f.eks. det romerske keiserdømme).
Jesu mytologiske fullmaktskrav
hører derfor naturligvis intimt sammen med det primitive menneskes autoritære, antidemokratiske livsholdning, forestillingen om den ideologiske fører: om ett enkelt menneskes enorme betydning og skjebnebestemmende makt over de store
masser. En rekke historiske personer som hadde hatt avgjørende betydning for menneskehetens og nasjonens skjebne, var blitt konsentrert i forestillingen om den mytiske Messias, Menneskesønnen.
Men
på det verdenspolitiske plan var den senjødiske messias-pretendent som regel forhindret fra å opptre. Derfor søkte messianismen nå utløsning på det apokalyptiske og eskatologiske plan: «Mitt
rike er ikke av denne verden», som Jesus sa.
Like viktig har derfor i så måte den gammeltestamentlige opphavsmytologien vært for bestemmelsen av Menneskesønnens funksjon og dermed
for Jesu egen maktbevissthet. Synet på historiens begynnelse bestemte synet på dens avslutning. Derfor var man på Jesu tid så opptatt av den veldige innflytelse GT tilla ett enkelt menneske: urmannen Adam, som opphav til hele
menneskeheten og dens historiske skjebne.
Hva ett enkelt menneske hadde avstedkommet ved historiens begynnelse, det skulle ett enkelt menneske gjenopprette ved historiens slutt. Jesu rent mytologiske oppfatning
av menneskets opprinnelse har på avgjørende vis vært bestemmende for hans messianske selvbevissthet (.....)
Vesentlig er at Jesu oppfatning utvilsomt har vært den at mens det første
menneske som «gudesønn» var opphavsmann til hele verdenshistorien, skulle nå Jesus som den siste «menneskesønn» og «gudesønn» avslutte den. Og han skulle gjøre det ved å gjenopprette
det tapte Paradis, «Guds rike», og som verdensdommer stå for utvalget av dets priviligerte borgerer: de «rettferdige» og «hellige».
De utvalgte skulle bringes tilbake til
den salighetstilstand mennesket befant seg i før syndefallet. Da skulle generasjonsskiftet opphøre og dermed selve historiens gang: «Når de er stått opp fra de døde, gifter de seg ikke og blir ikke bortgiftet, de er som
engler i himmelen» (Mt. 22:30).
Og nå hastet det. Jesus var, som så mange i sin samtid, fast overbevist om at verdenshistorien nå var slutt (Mt. 10:23, 16:28, 24:34). Som Paulus trodde han
menneskeheten hadde «nådd tidsaldrenes ende» (1. Kor. 10:11, Rom. 13:12, sml. 1. Pet. 4:7, Hebr. 10:25, Jak. 5:8). Dette forklarer hans ellers uforklarlige opptreden:
Vi ser ham bryte opp fra hjem
og yrke og dra på hvileløs vandring rundt i sitt land for å forberede den annen og siste ildsyndflod og historiens avslutning. Han trodde Menneskesønnens «ånd» hadde tatt opphold i ham og ledet ham. Han var et redskap
for den revolusjonære, himmelske Messias som så mange ventet på og som skulle skille rettferdige fra urettferdige som «bukkene fra fårene». Og han fylte rollen med så meget av det sosialt grensesprengende i jødisk
tro og moral at han av en del, fremfor alt av den sosialt og kulturelt underlegne del av av folket, ble trodd og fulgt.
Han trodde verden skulle gå under i hans generasjon i ild og røk i et radikalt,
omkalfatrende sceneskifte da den i ham skjulte Messias innen samme tidsrom skulle komme på himmelens skyer og hente sine partifeller. Han trodde han var sendt av Jahve i et presserende oppdrag, som hastet fordi
tidens opphør nærmet seg med så raske skritt. Han trodde katastrofen som skulle markere Gudsrikets komme, sto like for døren. Derfor den oppjagede utålmodighet, derfor de foraktfulle angrep på motstandere og rivaler, derfor
den stakkåndete tidsnød:
«Den som snur seg og ser seg tilbake er meg ikke verdig. La de døde begrave sine døde. Dere skal ikke være til ende med Israels byer før
det er skjedd alt sammen. Enden er nær, dette slektledd skal ikke gå i grav, mange av dere skal ikke dø, før dette verdensløp er slutt» (.....)
Men historien gikk sin
tålmodige gang videre, for den visste mer enn Jesus kunne vite. Han og hans sekt trodde de hadde gjennomskuet verdenshistoriens hemmeligheter. Men den overbød Jesus og gikk videre inn i det ukjente (.....)
Vi står følgelig ikke overfor noen uavvendelig katastrofe, derimot er vi klar over at vi kan forspille alt om vi er usannferdige mot oss selv og vår erkjennelse. Vi står overfor en framtid vi har det hele og fulle herredømme
over.
De store bibelske profeter hadde full rett i at det hersker en ubrytelig sammenheng mellom menneskets etiske innsikt og alvor på den ene side og dets historiske
skjebne i dypere forstand på den annen.
Den visdom og lærdom er den udødelige arv de har overlatt oss".
-----------------------
Andreas Edwien: "Dogmet om Jesus", Pax Forlag 1965, 5. utg. 1995 s. 68 - 78.
18.10.2014