Den norske kirke («Folkekirken»?) er inne i en kritisk fase, hvor den tilsynelatende forsøker å gjøre opp med sin voldelige og rasistiske fortid - med jødehatet som dens grelleste uttrykk.
Men kirkens ansvarlige biskoper og ordinerte teologer viser seg ennå ikke modne nok til et sannferdig og kritisk oppgjør med
den bekjennelse og lære som ga støtet til årtuseners jødeforfølgelser i det kristne Europa.
Intet er mer avslørende for kirkens lave etiske nivå.
I mai 2012 vedtok Stortinget noen kosmetiske endringer i forholdet mellom stat og kirke i Grunnloven §2 og §16. Grunnlovsutvalgets forslag ble vedtatt uten offentlig debatt. «Statskirken» er
erstattet med «Folkekirken» (hva nå det betyr), men det slås fast at «Folkekirken» fortsatt bygger på en evangelisk-luthersk lære. Det betyr bl.a. at Martin Luthers antisemittisme vedblir å være en del av «den kristne arv».
Som bekjennende kristen, luthersk teolog og (ukritisk) Luther-kjenner er det grunn
til å stille kritiske spørsmål ved Inge Lønnings habilitet som leder av Grunnlovsutvalget.
Det gjelder også en annen av utvalgets
medlemmer, den troende katolikk (nå: professor) Janne Haaland Matlary.
http://no.wikipedia.org/wiki/Janne_Haaland_Matlary
DEN KRISTNE OG DEN HUMANISTISKE ARV
I 1965 utkom boken Humanitet og virkelighetsoppfatning (Aschehoug, red. Øivind Foss). Bidragsytere er Stein Mehren, Lars Roar Langslet, Jon Elster, Inge Lønning, Andreas Skartveit og Yngvar Ustvedt (forord: Max Tau).
Tatt i betraktning at den såkalt nye «Verdiparagrafen» i Grunnloven § 2 sidestiller den kristne og humanistiske arv, er det god grunn til å undersøke nærmere utvalgsleder
Inge Lønnings syn på humanismen i boken ovenfor.
Jeg siterer ham (mine uthevinger):
«Foreløpig være det bare anført at enhver noenlunde edruelig betraktning av Europas åndshistorie vil måtte erkjenne at teologien i lange tider var
humanismens sikreste ankerfeste... Den europeiske humanismens krise har vart så lenge og er så dyptgripende at et forsvar må bygges opp fra grunnen av, ved en operasjon av atskillig mer omfattende karakter enn et forsøk på
oppstiving av de gamle ytterverker. Det er en slik operasjon vi er dristig nok til å tro at teologien er i stand til å gjennomføre, - ja, endatil formastelig nok til å mene at den alene kan...
Det er en ufravikelig forutsetning for en levedyktig humanisme at det menneskebilde den opererer med er et sannferdig bilde...Når den ubarmhjertige
virkelighet har knust det menneskelige avgudsbilde bestående av lutter godhet og sivilisert velvilje – ja, så gjenstår man med ett tilbake
med bare djevelskap og elendighet...».
(Merk! «Lutter godhet» og «sivilisert velvilje» blir i sitatet ovenfor foraktelig karakterisert som «det menneskelige avgudsbilde»).
"Der er atskillige ting i vår normale, dagligdagse freds- og velstandstilværelse som snarere
tyder på at de er å betrakte som særskilt tydelige symptomer på en sykdomstilstand som er i ferd med å bli kronisk".
(Merk! Vår
dagligdagse "freds- og velstandstilværelse" er TYDELIGE SYMPTOMER PÅ EN SYKDOMSTILSTAND...).
Treklangen frihet, likhet og brorskap kaller Inge Lønning for «en helt
gjennom pervertert treenighet».
«Troen på mennesket som skapt i Guds bilde, av en verdi som ikke lar seg måle med noen målestokk
i denne verden, rommer imidlertid den positive overbevisning om at saneringsoperasjonen virkelig lar seg gjennomføre og derfor er verd å satse på».
"Den
bibelske (GT eller NT?) kulturoptimisme er nemlig, i motsetning til sin moderne, emansiperte avlegger fra det 19. århundre, trygt fundert i den nøkterne virkelighetsnære erkjennelse
av menneskets stilling. Derfor står den også ganske urokket mot de bølger av frykt og undergangsstemning som har skyllet bort alle rester av våre besteforeldres utviklingsoptimisme. Den står der og byr seg i all stillferdighet
frem som en redning fra nihilismens svarte fortvilelse...
Det står uanfektet fast at at det bibelske (?) virkelighetsbilde er preget av den overbevisning at denne verdens tidsløp har
en ende. Men denne overbevisning er vesensforskjellig fra den moderne, sekulariserte undergangsstemning... den er tvert imot sett som den endelige og fullkomne realisering av Guds gode skapervilje: verdens undergang er ikke den definitive fornektelse av kulturen, men den definitive bekreftelse".
(Jeg anmoder leserne om å studere nøye dette
merkverdige resonnement).
TF-teologen Inge Lønning viser seg å være anti-humanist, som om menneskeligheten ikke har frembrakt og ikke kan frembringe annet
enn «djevelskap og elendighet» (det er nok arvesyndslæren fra 400-tallet som spøker i bakgrunnen her).
Nei! Nei! Menneskeverdet
har ingen annen målestokk enn mennesket selv og dets velferd!
(I den kristelig orienterte ukeavisen Dag og Tid har MF-teologen Eskil
Skjeldal i en lang serie ensidig fokusert på SYND, SKAM, SKYLD, LIDELSE, SORG, ANGER, RASERI, AVMAKT osv.
Ganske alminnelig menneskelig «lykke» og velvære synes å være
en fremmedgjort og suspekt livsfølelse.)
TO UFORENLIGE MENNESKESYN
Humanismen
er monistisk, motsatt kirke-kristendommens (her: lutherdommens) dualisme. Vi står overfor to vidt forskjellige menneskesyn, og det er et alvorlig tegn på
etisk-åndelig forvirring at våre folkevalgte Stortingsrepresentanter - uten offentlig debatt - har sidestilt to gjensidig utelukkende menneskesyn i Grunnlovens paragrafer.
Også Inge
Lønnings teologiske kollega, presten Eyvind Skeie, henfaller til nostalgiske og tilbakeskuende mytologiske storhetsfantasier, som i dette famøse innlegget:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread358520/.
Den ordinerte presten Skeie sørger over et tapt (mytologisk) verdensbilde, hvor ånder, engler og demoner har spilt en vesentlig rolle. Når han ønsker å
gjenopplive det protestantiske verdensbildet må det nødvendigvis være Martin Luthers teologi og antropologi han refererer til - slik det kommer til uttrykk i Confessio
Augustana: Den norske kirkes mest sentrale og stadig offisielle (konfesjonelle) bekjennelse.
----------------------
Andreas Edwien er så vidt jeg vet den eneste religionsforsker i norsk og skandinavisk sammenheng, som i ti-årene etter 2. verdenskrig i bøker, foredrag og avisartikler
har påvist forbindelsen mellom kirkens historisk uholdbare Jesus-teologi OG antisemittismen:
http://home.online.no/~edwien/antisemittismendel1.cfm
Så lenge kirken viker unna den nødvendige konfrontasjon med sin fremdeles gyldige religiøs-sjelelige rasisme (nedfelt i dens autoriserte skriftgrunnlag) vil dens hesligste frembringelse, antisemittismen, stadig finne nye kanaler og utløp.
Innlegget nedenfor vil i hovedsak inneholde sitater fra bøker
som har behandlet kirkens antisemittisme og dens historisk-faktiske folkeforfølgelse.
(Tilføyelser av undertegnede er for det meste oppgitt i parenteser og innskudd. Deloverskriftene er mine,
for å gjøre framstillingen mer oversiktlig).
Jeg har i i litteraturlisten fremhevet bøker som i dag kan være vanskelig for leserne å oppdrive
i bokhandlere og på biblioteker. Jeg har vektlagt litteratur i norsk og skandinavisk språkdrakt. Noen av bøkene har vært «glemt» i flere årtier, men
de fortjener å trekkes frem igjen.
----------------------
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor økt fokus på historisk dokumentasjon om den kirke-kristne antisemittismen fremkaller raseri blant kirkens (folkekirkelige) presteskap. De har i mange tiår, med god hjelp av mediene, forsøkt å bedøve
oss med naive, banale og tåpelige slagord. Ved å gjenta og gjenta ordet "nestekjærlighet" trodde de kanskje at vi skulle glemme volds- og straffetruslene ("helveteslæren")?
Nei,
kirkens "Janus-ansikt" er bare blitt mer og mer tydelig.
Den som våger å være med på reisen gjennom utvalgte utsnitt av den kristne kirkes konsekvente og systematiske antisemittiske
teologi og historie, vil forhåpentlig etter gjennomlesning spørre seg hva forskjellen mellom det kirkelig-teologiske begrepet "antijudaisme" OG "antisemittisme" egentlig
består i.
Det er ikke urimelig å forvente at biskoper, prester og teologer (som også kristent oppdratte journalister, historikere og filosofer) klargjør
den innholdsmessige og begrepsmessige forskjellen, på bakgrunn av historisk dokumentasjon og kirkens egne skriftlige kilder.
Biskoper, prester og ordinerte teologer er inhabile i sin
kritikk av jøder, jødedom og staten Israel. De tilhører en (europeisk) kirke som i minst 1700 år har hamret løs på jødene som om antisemittismen skulle være en trossannhet som ikke
kan oppgis uten at de avskriver den kristne tro og lære.
Den norske kirke har i likhet med den europeiske kirke forkynt og praktisert antisemittisme i ord og handling
helt siden den romerske keiserkirken på 300-tallet proklamerte Jesus fra Nazareth som "Gud" og "Guds eneste Sønn".
Både antisemittismen
og helveteslæren er uløselig forbundet med alle kirkers Jesus-apoteose (jfr. den nicænske og apostoliske bekjennelse fra oldtiden).
Den
kampanjepregede offensiven mot Israel noen prester og biskoper bedriver i avisspaltene i dag tjener kirken til liten ære. Den er pinlig historieløs, ubehjelpelig og aggressiv, og tjener derfor mest til å rette desto større
oppmerksomhet mot den fortrengte, fortiede og tabubelagte kirke-kristne antisemittisme - som moderne folkekirkelige teologer og kirkelojale journalister gjør alt hva de kan for å avlede.
Å kategorisere det kristne Europas jødehat ved fremmedgjørende begreper og faser (eksempelvis: religiøs -
rasemessig - juridisk) kan også være en måte å distansere seg på. Det medfører ikke sjelden at kristne og ikke-kristne
finner sammen, så lenge partene stilltiende er enige om å holde seg strengt til 1900-tallet og unngår å tematisere den kirke-kristne antisemittisme de foregående årtusener. Slik dannes det feilaktige inntrykket at det kirkelig religiøs-kristne jødehatet er et tilbakelagt stadium (kristenhetens, som også Vårt Lands glupske interesse for antisemittisme i muslimske miljøer tjener
samme avledende hensikt).
Det er, etter mitt syn, nødvendig å gi kristen-troende teologer og apologeter den DOKUMENTASJON noen av dem ustanselig forlanger av sine kritikere (skjønt
mye tyder på at også ordet "dokumentasjon" betyr noe annet for kirke-kristne apologeter enn i alminnelig, normal språkbruk).
KARLHEINZ DESCHNER:
"Og hanen galte annen gang..."
(Gyldendal
1972)
Tidlig kristendom. Oldkirkens jødehat
"Aldri
i menneskehetens historie er et begrep blitt unnfanget, for å rettferdiggjøre så mye umenneskelighet som gudsmord-beskyldningen mot det jødiske folk".
"Ingen annen religion
kan måle seg med kristendommen i alle dens utgaver når det gjelder fanatisme og hensynsløs forfølgelse av alle annerledes tenkende, en forfølgelse som ikke gikk av veien for den verste forbrytelse".
"En så grunnleggende og kompromissløs antisemittisme som i den første kristendommen har sjelden forekommet i historien".
(Kapitlet "Forholdet til toleransen" i Deschners bok viser hvordan den kristne kirken forholdt seg 1. til jødedommen, 2. til hedenskapet,
3. til "kjetterne" og 4. til krigstjeneste og i krig.
Det er viktig å være klar over at Deschner i denne boken er kirkehistoriker
og kirkekritiker, ikke teologikritiker. Det betyr at hans syn på Jesus forblir noe uavklart).
Den holdningen som svarer til
det kjente begrepet "antisemittisme" rettet seg bare mot jøder, ikke mot babylonere og arabere (som også er semitter).
Paulus beskylder
jødene generelt for tyveri, ekteskapsbrudd og tempelplyndring. Hele deres åndelige og religiøse arv kaller han «skitt».
Paulus nevner de to sønnene til Abraham, Isak
og Ismael, og sammenligner sønnen til den frie kvinnen med kirken og sønnen til trellkvinnen med synagogen. Etter at Paulus har foretatt denne sammenligning, slutter han med "skriftens ord":
"Vis bort trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke ha samme arverett som sønnen til den frie kvinnen".
Paulus bebreider også jødene Jesu
død og profetforfølgelse, og denne bebreidelsen ble en av kirkens mest virkningsfulle stereotype slagord helt til vår tid.
For Paulus er et tilbakefall
til jødedommen like alvorlig som et tilbakefall til hedenskapet (jf. Galaterbrevet).
Apostelhistorien skjeller gang på gang jødene ut som
«forrædere og mordere». Hele den kristne litteratur brennemerker jødene som profetmordere (men Det gamle testamente forteller ikke om mer enn to profetmord).
Det fjerde evangeliet Johannes evangelium er det mest jødefiendtlige skrift i Det nye testamente. Den johanniske Jesus benekter at jødene er Abrahams (ekte) barn, og han lar dem nedstamme fra djevelen.
Over femti ganger figurerer jødene som Jesu motstandere og nesten uavbrutt går de inn for å ta livet av ham.
Dette evangeliet inneholder ikke mer enn tolv gammeltestamentlige sitat, og bare
det er betegnende nok. Moses, Abraham og Jakob trer i bakgrunnen, og selv Peter blir stilt i skyggen av de greske disiplene Phillipos og Andreas. Mens den synoptiske Jesus ble sendt for å redde "Israels fortapte får", og mens Paulus endog
forsøkte i det minste "å redde noen av jødene", så framstår jødene nå som innbegrepet på usselhet.
Apokalypsen - Johannes
Åpenbaring - omtaler jøder og jødedom flere ganger for «Satans synagoge».
Barnabasbrevet ble til i Syria
omkring år 130 og er blitt høyt verdsatt av kirken. Både Clemens og Origenes regnet det til Den hellige skrift.
Barnabasbrevet må vel sies å være urkristendommens skarpeste
antijødiske skrift.
Forfatteren av Barnabasbrevet hevder at jødene aldri har hatt noen pakt med Gud: På grunn av sine synder var de ikke verdige til å motta den.
"Guds Sønn" fradømmer jødene deres hellige bok fordi de aldri hadde forstått den. Det samme hevder Paulus.
Etter mønster fra Barnabasbrevet fradømte kirkefader
JUSTIN(US) jødene Det gamle testamente (men han lover å be for jødene, slik Vårt Land på nettavisen i 2013 reklamerer ikke bare for Den norske Israelsmisjonens nedlatende antijødiske slagord
- de ber fortsatt for jødene - men for en rekke misjonsorganisasjoner og bibelskoler som de nå kaller for "Høgskoler").
De kristne tok Det gamle testamente fra jødene og brukte det som våpen mot dem. De frakjente jødene deres erkefedre og profeter og framstilte selv de jødiske martyrer fra makkabeertiden som kristne.
De fjernet gravene deres i Antiokia, og først da kirken fikk sine egne martyrer mistet de jødiske sin verdi.
Kristendommen overtok en mengde jødiske regler og anskuelser; nesten alt som blir
uttrykt i ord under den kristne gudstjenesten stammer fra synagogen, som bønnene - også Fadervår (som er et konglomerat av synagogebønner, hentet fra Schemone esre, Attenbønnslitaniet og fra Quaddisch).
De kristne fastet ikke som "hyklerne" mandag og torsdag, men onsdag og fredag. Og istedet for sabbaten helligholdt de kristne søndagen. Håndspåleggelse ved den kristne dåp og ordinasjon
overtok kristendommen fra jødedommen. Også påske og pinse stammer fra den jødiske festkalenderen. Med erkeengelen i spissen vandret også de jødiske englehærene inn i kristendommen (rester av gammel
polyteisme).
Jødene (israelittene) betraktet seg som "Guds utvalgte folk". Så ville de kristne være det. Men to utvalgte folk var utenkelig... De kristne satte hele saken på
hodet og erklærte at det var jødene og ikke de kristne som var "frafalne", og som hadde brutt pakten med Gud.
En svært kunstig historiekonstruksjon
skilte her mellom de førkristelige jødene/israelittene - "hebreerne" - og de etterkristelige, samtidige "jødene", og kristendommen tilskriver de første alt godt og de siste alt ondt.
Denne
primitive historieforfalskningen har kirken beholdt helt til våre dager.
DEN JØDISKE MESSIANISME BLE ERSTATTET MED KRISTENDOMMENS ABSOLUTTHETSKRAV OG LÆREN OM KRISTI GJENKOMST. HER LÅ ROTEN TIL DET KRISTNE JØDEHATET.
I Johannes-evangeliet sees jødene som en legemliggjøring av den
anti-kristelige verden. Skriftet er preget av en markert dualisme: kirken på den ene side, synagogen på den andre. "Guds barn" blir stilt opp mot "djevelens barn": Gud,
lys, sannhet på den ene side - tro mot verden, mørke, løgn og kjetteri på den annen. Kampen mot jødene er et slags ledemotiv for forfatteren.
Oldkirkens betydeligste apologet JUSTIN MARTYR (100-165) går så langt at han anklager jødene for å være delaktige ikke bare i den urett de selv gjør "... men også
i den urett alle andre gjør". Etter Jerusalems ødeleggelse har han ingen plass for kjærlighet eller medlidenhet: "Det er rett og riktig at dette er kommet over dere... dere forkomne sønner, utuktige pakk og horeunger".
Han betegner her jødene som dårlige mennesker, syke på sjelen, avgudstjenere, listige og lure, blinde og lamme, urettferdige, ufornuftige, syndige, fullstendig hardhjertede og forståelsesløse.
De driver hor, de er fulle av ondskap, og det finnes ikke grenser for deres synder.
JUSTIN(US) beskylder jødene for å ha vanæret loven, foraktet Den nye pakt, drept profetene
og myrdet Jesu tilhengere så ofte som de var i stand til det.
JUSTIN(US) skrift, "Dialog med jøden Tryphon", er et av de mest omfangsrike og antijødiske kristne
skrift fra de første 150 år.
(Det var i prinsippet det samme, bare bedre formulert, propagandaminister Goebbels sa da han nesten 1800 år senere kalte jødene "dekomposisjonens
ferment". Det har liten interesse at kirken og nazismen hadde ulike motiver, i begge tilfeller munnet det ut i mord og drap).
http://no.wikipedia.org/wiki/Justinus_Martyr http://snl.no/Justinus_martyr og
Det er biskop Meliton fra Lilleasia i ca. år 170 som første
gang reiser anklagen for "gudsmord" mot jødene. Men først i år 321 ble gudsmord-anklagen farlig virkningsfull.
(jfr. også Nicæa-møtet, som keiser Konstantin inviterte
til).
Kampskrifter av Tertullian, Pseudocyprian, Augustin,
Chrysostomos og en rekke andre kirkefedre fra oldtiden videreførte den ny-testamentlige antijødiske polemikk.
«Selv om Israel
vasket alle sine lemmer hver dag, så ble det allikevel aldri rent», skriver kirkefaderen Justinus, slik Tertullian VET at jødene
ikke kommer til himmelen, og at de ikke en gang har Gud til felles med jødene.
Tertullian, død 220, innførte begrepet TRINITAS. Han var
den første som utformet en trinitetslære. (Da den spanske lege og humanist Miguel Servet på 1500-tallet utgav et skrift om treenighetens forvillelse, ble han anklaget for Inkvisisjonen
i Lyon. Han flyktet til Calvins Geneve, men ble her dømt til døden på bålet og henrettet. Også andre motstandere av treenighetslæren ble forfulgt og måtte flykte).
Det fortelles at kirkefader Cyprian til og med bad Fadervår på antijødisk måte: «Når den kristne vender seg til Faderen, skal han tenke på
at det ikke er Gud, men djevlen som er jødenes far»
(I Hitler-tiden pranget som kjent dette slagordet - «Djevelen er jødenes far» - over oppslagsstedene for naziavisen
«Der Stürmer»).
Kirkefader Hieronymus (331-420) skrev den berømte "Vulgata" (den latinske bibeloversettelse). Han hadde
oppholdt seg i Betlehem i 24 år for bl.a. å kunne tilegne seg lærdom fra jøder. Han hadde fått undervisning av talmudister, men måtte stå til rette for sin omgang med jøder. Sin rett-troenhet uttalte han
slik: "Da det er nødvendig å forakte de enkelte og folket, så avskyr jeg jødene med et usigelig hat".
(Palestina var nå
under det kristne Bysants, det østromerske rike).
Også kirkelæreren Ephrem («Efrem Syrer», død 373)
var en fanatisk jødefiende. Han deltok sammen med sin hjembys biskop på kirkemøtet i Nicæa. I følge ham er jødene gudsbespottere, skitne, farlige som en smittsom sykdom, slavenaturer, gale, djevelsønner,
mordere og besatt av uslukkelig blodtørstighet..."Jødenes ledere er forbrytere, dommerne deres skurker...de er nitti ganger ondere enn dem som ikke er jøder".
http://no.wikipedia.org/wiki/Efrem_Syrer.
I 386 holdt kirkelæreren Johannes Chrysostomos (kalt «Gullmunn) den første av sine angrepsprekener mot jøder. De var ikke annet en «svin og geitebukker», han anklaget dem for ran og tyveri, og delvis ved hjelp
av Bibelen kalte han synagogen deres teater, horehus, morderbule og herberge for ville dyr og djevelen. Jødene dreper til og med sine egne barn, skriver Chrysostomos. Han forkynte også at jødene hele tiden forsøkte å drepe
Moses...
Diognethbrevet, i alminnelighet skattet som en perle i den tidlige kristne litteraturen, forhåner
den jødiske fasten, omskjæringen og sabbatsbestemmelsen. Brevet betegner jødene som dumme, overtroiske, hyklerske og latterlige, og det inneholder en "fullstendig fortegnelse over jødenes synder".
Også den «edle Basilius» uttrykker et ønske om at «fordervelse må komme over jødene».
Origenes roper i vrede: «Jødene har naglet ham til korset». Det var derfor rettferdig at Jerusalem ble lagt i ruiner og at det jødiske folk ble frarøvet
sine hjem. Alt det samtidige jøder forkynner kaller han fabler og tomt snakk.
Både kristne fanatikere og mer sindige, fornemme kirkelærere er enige: "Det kan ikke bli noe kompromiss
mellom jøder og kristne. Men jødene kan få tjene de kristne som slaver".
(Jødene tok ikke del i de sporadiske kristendomsforfølgelsene de første århundrer,
men de fikk skylden for dem! Tertullian kalte synagogene "forfølgelsens kilder").
Augustin skrev på 400-tallet: "Jødenes fornedrelse
er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet". I sin traktat "Mot jødene" anser han de daværende jøder som ansvarlige for korfestelsen av Jesus, da det var en arvet karakteregenskap.
I en lov av 357 ble retten til å misjonere og verve tilhengere forbeholdt utelukkende den herskende kirke. Her sies følgende:
"Skulle noen etter denne lovs offentliggjørelse fra å
være kristen overgå til å bli jøde, og påviselig slutte seg til deres gusbespottelige menigheter, så befaler vi at hele hans formue skal inndras til statskassen".
-----------------------
I dette "Troens år" kan vi se nærmere på rekken av (omtalte) kirkelærere her:
htthttp://troensar.katolsk.no/?page_id=197.
Pave Benedikt XVI utropte
"Troens år fra 11. oktober 2012 til Kristi Kongefest 2013 (24. november). Året sammenfaller med 50-årsjubileet for Det annet vatikankonsils åpning og 20-årsjubileet
for Den katolske kirkes katekisme. Den hellige fars visjoner for året er at alle troende skal ”gjenoppdage gleden ved å tro og gløden for å formidle troen”.
"Biskop Eidsvig og biskop Grgic inviterte i desember alle troende i Norge til nasjonal valfart til Roma i oktober 2013 – i forbindelse med festen for Olav den helliges omvendelse 16. oktober".
"Som et ledd i St. Hallvard menighets markering av Troens år, vil vi arrangere en pilegrimsreise til Roma. Vi reiser lørdag 12. oktober med retur torsdag 17.
oktober. Vi kan tilby «full pakke» med fly og hotell/kloster."
------------------------
Teologen
Carl Schneider har sammenfattet de argumentene den gammelkirkelige litteraturen brukte mot jødene:
"Jødene er slett ikke Guds folk, men nedstammer fra spedalske egyptere. Gud
hater dem og de hater Gud. Han tar ikke i mot offer fra dem, de vanærer ham mer enn hedningene... De forstår ingenting av Det gamle testamente, de har forfalsket det, og bare de kristne er i stand til å rette det opp igjen. Jødene
forkaster all form form for åndsliv og all kultur, de er en legemliggjørelse av det onde, de er satans
barn, de er umoralske, de legger seg etter alle kvinner, de hykler og lyver, de hater og forakter dem som ikke er jøder".
Synagogeødeleggelser.
Antijødiske lover og kirkelige vedtak
Etter år 325 (Nicæa-møtet) kom en rekke antijødiske lover. Kristne keisere innførte antisemittiske lover, med kirken som forbilde. En synode på 300-tallet besluttet at blandingsekteskap mellom kristne og jøder skulle straffes, og at både klerikere og lekfolk skulle utelukkes fra kommunionen hvis de hadde
omgang med jøder.
Den første kristne keiser Konstantin kalte
jødene et «forvorpent folk» og «blodbestenkte mennesker». Han mente de hadde en «medfødt galskap» og gang på gang beskyldte han dem for mordet på profetene og Herren.
På kirkemøtet i Nikæa (325) forbød keiser Konstantin jødene å holde kristne slaver, for det var ikke rettferdig at kristne skulle
være treller/slaver hos et folk som hadde myrdet profetene og Herren (men den kristne kirke hadde absolutt ikke noe å innvende mot slaveriet, de hadde dessuten den enestående bestemmelse at slavene ikke kunne kjøpes fri. De
var kirkegods og følgelig ikke til salgs).
Keiser Konstantin avviste den jødiske påsketerminen, for "Vi vil ikke ha noe til felles med den forhatte jødehopen".
(Ca. 300 biskoper var samlet i keiser Konstantins sommerresidens år 325. Så vidt jeg forstår var
ingen "jøde-kristne" representanter fra Sion eller Galilea representert blant de 18 deltakere fra Palestina).
Keiser Konstantins sønner besluttet at en kristen som gikk over til jødedommen
til straff skulle bli fratatt alt han eide. En jøde som giftet seg med en kristen kvinne skulle straffes med døden, og samme straff var det for å omskjære slaver.
Den første
synagoge ble ødelagt av biskop Innocentius i Dertona (Nord-Italia) omkring midten av 300-tallet. Omtrent på samme tid ble synagogen i Tipasa i Nord-Afrika omgjort til kirke.
Den første synagogebrannen fant sted i 388 ved Eufrat etter ordre fra biskopen i Kallinikon, og biskop Ambrosius forsvarte de kristne synagogeødeleggerne (han skrev et dusin antijødiske brev).
Den hellige kirkefader og biskop Ambrosius erklærte at han "ville ha tent på synagogen, ja, at jeg ville gitt dem ordren, slik at det ikke lenger skulle finnes noe sted der Kristus blir benektet".
Da keiser Theodosius nølte med å frita de kristne for straffen, gikk biskop Ambrosius til angrep på ham i en preken og presset benådningen ut av ham ved å nekte ham å gå
til alters.
I følge Store norske leksikon (http://snl.no/(Flavius)_Theodosius_1_den_store) gjenopprettet keiser Theodosius, medregent i den
østlige del av riket og fra år 394 etter lange stridigheter den siste enekeiser over hele Romerriket
"orden i riket, bekjempet hedenskapet
og arianismen, og gjorde kristendommen til statens religion ved en rekke edikter i perioden fra 380 til 394. Han forbød hedensk gudsdyrkelse i 392, og de olympiske leker ble arrangert siste gang i 393. Han var den siste keiser over hele det romerske
riket".
I 415 beslagla erkebiskop Kyrill samtlige synagoger i Egypt og gjorde dem om til kristne kirker. Denne patriark var involvert
i det bestialske drapet på filosofen Hypatia, og han var en banebryter for Mariadyrkelsen - som han drev ivrig propaganda for på kirkemøtet i Efesus, ved hjelp av veldige pengesummer til bestikkelser
I det 6. århundret skrøt Johannes av Efesus, biskop i Asia, av at han hadde gjort sju synagoger om til kirker. "Munken
Sergius av Amida" disputerte daglig med jøder, kalte dem "Guds sønns mordere, som en så absolutt ikke burde la få leve". Da han ikke så noe resultat av prekingen sin, brente han synagogen.
Fra 500-tallet ble det forfattet en rekke antijødiske vedtak på synoder og kirkemøter. Konger og keisere fikk stadig påminnelse fra ledende kirkelig hold om
å handle i samsvar med kirkens morallover.
"CODEX JUSTINIANUS": Corpus Juris Civilis
Keiser Konstantin forbød "kjettere", som Valentin, Novation, Markion, Montanus og Paul av Samosata å komme sammen og holde gudstjenester. Han konfiskerte det de eide av jord og bøker
og gav ordre til at deres forsamlingshus skulle ødelegges.
I 380 utstedte keiser Theodosius det berømte og beryktede religionsediktet av
Thessalonik. Det gav hedensk toleranse dødsstøtet, idet den katolske tro nå ble ble obligatorisk for alle romerske borgere. Den som nektet ble truet med juridisk såvel som himmelsk straff.
I år 385 ble den kristne spanjolen PRISCILLIAN og seks av hans tilhengere drept med sverd (de benektet triniteten og oppstandelsen, og benyttet apokryfe skrifter). Priscillian fikk mange tilhengere, men ble etter sin død beskyldt
for manikeisk kjetteri.
Det keiserlige vedtaket som befalte at manikeerne skulle forfølges over hele riket, ble utformet i pavens sekretariat. Paven utleverte selv "kjettere" til keiserens domstoler.
Keiserne Teodosius II og Valentinian III erklærte i 425 på nytt at den
kristne tro var obligatorisk "for når en ikke kunne overbevise "kjetterne" med fornuft, måtte en bruke tvangsmidler for å vinne dem tilbake".
Codex
Theodosianus (rikslov av 438) anfører ca. åtti lover mot "kjetterne".
I Codex Justinianus (529), en revisjon av romerretten, ble det endelige rettsgrunnlaget lagt for
de kommende århundrers fornedringsprosess for det jødiske folk (våre digitale oppslagsaverk gir få eller ingen opplysninger om disse antijødiske lover).
Jøder kunne ikke lenger eie jord, og ikke drive håndverk. De ble også utestengt fra universitetene. Kun pengehandel og pantelånervirksomhet sto åpen for jødene
fra det 8. århundret. Deres muligheter for overlevelse var minimale.
Forordninger fra de kristne keisere i det 5. og 6. århundret fratok jødene flere og flere rettigheter. Jødene
måtte tåle en flom av skjellsord, og i 553 forbød den kristne keiser JUSTINIAN sågar Talmud.
Det var kirken som ledet angrepet mot jødene.
"Fra Italia ble den justinianske lov gitt videre til Vest-Europa på 1100-tallet og ble grunnlaget for det meste av europeisk lovverk. Den gikk til sist også videre til Øst-Europa hvor den ble videreført
i slaviske versjoner, og den kom også til Russland".
----------------------
Les mer om den kristne østromerske keiser
Justinian(us) her:
http://snl.no/Justinian(us
http://snl.no/Corpus_juris_civilis.
På norsk Wikipedia blir "Justinian I den store" presentert slik:
http://no.wikipedia.org/wiki/Justinian_I_den_store.
Denne svært omfattende og detaljerte artikkel på norsk Wikipedia om keiser Justinian viser hans store betydning for kristenheten også i dag. En lenke til hovedartikkelen:
Corpus Juris Civilis gir dessverre ingen treff.
På Store norske leksikon får vi en interessant opplysning:
"Over
den hulen som allerede på 100-tallet ble angitt som fødestedet (til Jesus), lot keiser Konstantin den store bygge en basilika, Fødselskirken. Etter at den ble ødelagt 529, ble den
nåværende kirken oppført av keiser Justinianus. Særlig rundt julehøytiden er Betlehem et mål for kristne pilegrimer".
--------------------------
I Frankerriket ble det på 500-tallet innført tvungen dåp
og masseutvisninger. Synagoger og jødiske hus ble brent eller ødelagt på annen måte. Synoden i Agde (506) bestemte at de som spiste med jøder skulle straffes med ekskommunikasjon. Den tredje synoden i Orleans (538) forbød
jødene å vise seg på gaten i siste halvdel av den stille uke. Synoden i Macon (581) innskjerpet på nytt bestemmelsene. På kirkemøtene i Vannes, Orleans, Paris, Reims og Chalons sur Saone, mellom 400 og 600-tallet,
ble flere antijødiske bestemmelser vedtatt.
En erkebiskop i Lyon (Agobard) på 800-tallet skrev fem antijødiske traktater (under Hitler-tiden publiserte en kjent jesuitt denne erkebiskopens
verker).
I et brev fra abbed Petrus Venerabilis av Cluny til kong Ludvig VII, 1120- 80, står følgende å lese:
"Drep dem ikke, de skal likesom brodermorderen Kain gjemmes til større kvaler, større skam, til et liv verre enn døden, inntil de omvender seg til frelse. Ikke skal du drepe dem, men du skal straffe dem på
en måte som passer til deres nederdrektighet".
I 1182 forviste den katolske konge Phillip August alle jødene fra Frankrike og beslagla eiendommene
deres. Det samme gjentok seg i 1394.
Kirkefedre og paver førte jødehatet videre. Pave Leo den store talte om jødenes uhyrlige forbrytelse og
mente de ikke fortjente annet enn hat og forbannelser.
(På slutten av 800-tallet skjelte pave Stephan jødene ut som "hunder").
I 1179 besluttet det 3. Laterankonsilet at kristne "som våget å leve sammen med jøder skulle bannlyses av kirken". Pave Innocens III betegnet i 1205
jødene som "gudsfordømte slaver" og fordømte dem til evig trelldom. Under det samme pontifikat nektet det 4. laterankonsilet jødene adgang til offentlige embeter og forbød dem å vise seg på gaten under
de kristne høytidene.
Konsilet befalte også at jødene skulle bære en bestemt klesdrakt eller et visst kjennemerke - tenk på
Hitlers jødestjerne! - og det erklærte denne forordningen som en del av kirkeretten.
I land etter land ble jøder forfulgt, hånet og forulempet. Fra 1290
og i fire hundre år framover levde engelske jøder utenfor loven. Bare de polske kongene gjorde et unntak. De oppmuntret endog jødene til å komme til å komme til landet, selv om geistligheten gjorde motstand. (Men
i 1648 krevde en antisemittisk bølge I Polen livet til om lag 200 000 jøder).
I Spania fra 500-tallet blomstret jødehat
og kristen fanatisme. Etter at kongen hadde gått over til katolisismen fulgte en rekke antjødiske lover og forholdsregler. I det 7. århundret ble nær femti antijødiske lover vedtatt
av kongens etterfølgere (og så godt som utelukkende av religiøse grunner).
Det 6. kirkemøtet i Toledo (638) krevde at alle jøder som bodde i Spania skulle døpes. Et kirkemøte
noen årtier senere krevde at kongen «ikke burde tillate gudsbespottere i riket eller la sine undersåtter besmittes ved å leve sammen med vantro».
I 694 fastsatte det 17. kirkemøtet i Toledo at alle jøder skulle være slaver, fordi de var fiender av staten og hadde fornærmet Kristi kors. Eiendommene deres ble konfiskert, barna deres ble tatt fra dem når de fylte sju år og siden giftet bort til kristne.
I Spania ble jødemishandlingene etter hvert verre og verre. Kirkemøtet
i Zamora (1313) krevde at alle jøder skulle slavebindes, og at verdensmyndighetene skulle gjøre beslutningen gjeldende med trussel om kirkens bann. Hvert år skulle de antijødiske grunnsetningene leses opp i kirkene.
Fra ca. år 1378 begynte den stedfortredende erkebiskop Martinez å egge til jødeforfølgelse, og i 1391 ble det under hans ledelse drept 4000 jøder i Sevilla,
og om lag 25 000 ble solgt som slaver. Etter denne "seieren" gav erkebiskopen i Sevilla ordre om at "jøder som ikke ville kristnes skulle drepes".
I Tyskland
begynte jødeforfølgelsene med korstogene. Fra og med det første korstog ble forholdene for jødene stadig verre. Det var klerikal fanatisme som førte til
pogromene. Under og etter det annet korstog dukker for første gang i år 1144 den såkalte "blodbeskyldning" opp. Det ble hevdet at jøder korsfestet et uskyldig kristent barn i den kristne påskeuken for å
gjenta Jesu lidelseshistorie og håne den kristne tro.
I 1298 ble jøder i Bayern anklaget for å ha krenket hostien (nattverdbrødet: Jesu legeme). En katolsk adelsmann sammen
med sine meningsfeller drepte alle jødene i Röttingen og tilintetgjorde nær 140 jødiske boligområder. Fra nå av ble det gang på gang påstått at jødene gjennomboret innvidde hostier med nagler, og
på denne måten fortsatte de med å korsfeste Jesus. Som bevis på dette hadde man blødende hostier...
Gjennom hele middelalderen trodde kristenheten på redselshistoriene
om hostieforbrytelsen, ritualmordet og brønnforgiftningen. På grunnlag av en slik "hostieforbrytelse" ble samtlige jøder i Deggendorf myrdet av katolikkene i år
1337.
(Den grusomme teksten på kirkens altertavle - til minne om denne massakre - ble ikke overmalt før i 1960-årene. Altertavlens tekst hadde da veiledet menigheten i 624 år:
"Av nidkjærhet overfor den rettmessige Gud, dreper og utrydder de kristne jødene. Gud bevare vårt fedreland for dette helvetespakket til evig tid").
I år 1349 ble to tusen
jøder brent bare i Strasbourg. Det de eide ble delt mellom de kristne. Samme år drepte katolikkene de fleste jøder i 350 tyske kirkesogn (de fleste ble brent levende). Mange av dem kunne ha reddet sitt liv ved å la seg tvangsdøpe,
men de foretrakk martyriet fremfor et kristent liv.
I år 1426 ble jødene drevet ut av Køln – «til Guds og Den Hellige Jomfrus ære». Jødene i Erfurt ble jaget bort
i 1458. I Regensburg ble jødemenighetene utryddet i 1519. Da hadde de geistlige, og særlig dominikanerne, arbeidet mot jødene i flere årtier.
(Dominikanerklostrene ble forøvrig
stadig reformert på grunn av moralsk forvirring).
I Frankfurt am Main ble jødene forvist i 1614. Her eksisterte helt til slutten av det 18. århundret en bestemmelse som påla jødene
HILSEPLIKT!
"Under troens parole foregikk de grusomste blodbad. Utallige tusener av jøder ble hakket i stykker, lemlestet, skåret i biter og brent levende".
(Det er en lærd kristen, F. W. Foerster, som konstaterer dette, og et annet sted bekjenner han at en knapt kan tenke seg den grusomhet og urettferdighet
jødene i det kristne Europa ble utsatt for).
De lidelsene som de første kristne gjennomgikk blir bare bagateller når en sammenligner dem med jødenes martyrium, og i motsetning til de
kristne avslo jødene nesten uten unntak å redde livet ved å gi avkall på sin tro. En kan dessverre bare beklage en slik religiøs "fanatisme". De døde sammen med kone og barn.
"Tusener på tusener ble slått ihjel av de kristne, de ble druknet, brent levende, spent på hjul, hengt, partert og kvalt. Med reip og etter håret ble de slept til døpefonten, og det høye klerus tok
aktiv del i tvangsdøpingen".
SENMIDDELALDEREN
I senmiddelalderen dukket det opp skulpturer/avbildninger av en purke, en gris, den såkalte "jødegrisen". Martin Luther har beskrevet en
slik avbildning i sognekirken i Wittenberg (beskrivelsen er så ondsinnet, vulgær og grusom at jeg ikke gjengir den her).
Martin Luther var
27 år da 38 jøder i Brandenburg ble brent. Dette hendte i 1510 p.g.a et "blodrykte" som var i omløp. Luther skrev følgende:
"Aldri noen gang har solen skint på et
mer blodtørstig og hevngjerrig folk enn dette, som tror om seg selv at nettopp de er Guds folk... Nest etter Djevelen har du ingen grusommere fiende enn en sann jøde".
I flere skrifter: Brev mot sabbateerne, til en god venn, Om jødene og deres løgner og Om Schem Hamphoras anbefaler Martin Luther "streng barmhjertighet", og med uimotståelig katolsk veltalenhet disker han opp med nesten alle de katolske løgnene og redselshistoriene, også brønnforgiftningen
og ritualmordet.
(Jødene ble utvist fra Sachsen. De tre siste årene av Martin Luthers liv var hans land "jüdenrein").
--------------------
Både i billedkunsten og i pasjonsspillene skulle jødene ydmykes. Latterliggjøringen av jøder ble et samlet objekt for de kristnes forlystelse. Det er vel ikke umulig å tenke seg at også dagens teateroppsetning av "Bibelen" først og fremst har til hensikt å latterliggjøre jødedommen og Det gamle testamente.
Når
Dagbladet 2. febr. må søke tilflukt til MF-teolog og prost Trond Bakkevig "for å hjelpe til med å forstå hva som foregår på scenen", skjønner
vi at både kunnskapsnivået om bibelens to skriftsamlinger OG historiebevisstheten i avisredaksjonene ikke bare er skremmende lavt, men også at tilliten til den såkalte "liberale" teologi er tilsvarende ukritisk
og servil.
Man bør undersøke hvilken rolle Det teologiske fakultet og Bibelselskapet har spilt
ved forberedelser og planlegging av teateroppsetningen "Bibelen".
Ble jødiske bibelforskere og historikere rådspurt, eller engasjert som konsulenter?
Det ville vært naturlig ettersom Det gamle testamente helt og fullt er en jødisk skriftsamling, et kulturhistorisk dokument om den israelittisk-jødiske livsverden,
gudsforestillinger og religionsutvikling gjennom oldtidens mange århundrer.
Dessverre får man inntrykk av at det ikke er respekten for oldtidsmenneskenes
livsvilkår, virkelighetsforståelse og religionsoppfatning, men kirkelige teologers a-historiske og dogmatiske "moderniseringsmani" som har vært styrende for dette teaterstykke. Da kan man kanskje ikke overraskes over
ujevnheter, forvirring, absurditeter, komikk etc.
(Merkelig nok har verken Fri Tankes nettavis eller Vårt Lands Verdidebatt interessert seg for dette teaterstykket).
Man hopper som sedvanlig glatt og kunnskapsløst over den mellomliggende religionshistoriske epoke - senjødedommen - som er selve limet mellom GT og NT. Kirkens Jesus-idolatri synes å være det styrende prinsipp og overordnede "budskap" (regissøren har i et intervju uttalt at han betrakter Jesus som et geni - på lik linje med Mozart. Da forstår
vi "tegningen").
På bakgrunn av teateranmeldelser og intervjuer i dagspressen virker det som om teaterensemblet - med den religiøst forvirrede regissør i spissen - har gjort
et meget slett historisk og kildekritisk forarbeid.
Den protestantisk-evangeliske kirke: nazi-kirken
Den katolske kirke deltok ikke (aktivt) i de nazistiske jødepogromene, men den protesterte da heller aldri mot dem! Uten innsigelser godtok den Nürnberglovene.
(I 1934 anbefalte en jesuitt Tertullians, Cyprians og Augustins bøker, alle med tittelen "Mot jødene". Også pave Gregors antijødiske brev OG smedeskriftet av Agobard av Lyon ble anbefalt).
En katolsk teolog kaller dogmet om den ubsmittede unnfangelse den historiske begivenheten i det 19. århundret som substansielt har overvunnet jødenes "underkuelse av kristenheten".
"Allerede dogmet om jomfrufødselen innebærer at frelseren på farsiden ikke er knyttet til sitt folk med naturlige bånd, og dette ble nå på nytt aksentuert og bestyrket, etter som også frelserens mor ble hevet
over arvesyndens fordervelse (som henger over jøder og hedninger) og dermed nettopp over den jødiske sekularismens særlige utgave av denne fordervelsen".
I sine forelesninger om "Kirken og synagogen" slår WILHELM MAURER fast at Martin Luther har
"medvirket til å fremme den
sakramentalt begrunnede antisemittismen som hersket i det brede lag av det kristne folket gjennom middelalderen, til den siden ble avløst av en rasemessig begrunnet antisemittisme".
-------------------
"Den protestantiske kirke bidro til å oppspore jødene gjennom sine arier-bevis, som ble utstedt på grunnlag av kirkebøkene.
I 1933 fikk den evangeliske kirken i stand arierparagrafen, som bestemte at personer som ikke var av arisk herkomst ikke kunne utnevnes til prester eller embetsmenn i den offentlige kirkeforvaltningen, og prester
eller embetsmenn av arisk herkomst som giftet seg med en person av ikke-arisk herkomst skulle avskjediges. I 1939 krevde myndighetene i den evangeliske kirken at selv teologikandidatene skulle bevise sin ariske avstamning.
Delstatsrådet for den evangeliske kirken i Thüringen vedtok en anti-jødisk lov den 10. februar 1939, og i § 1 heter det: «Jøder kan ikke være medlemmer
av den evangeliske kirken i Thüringen!». Omtrent samtidig (februar 1939) ble det vedtatt en lignende lov som gjaldt Mecklenburg, Anhalt og Sachsen. Noe slikt hadde ikke forekommet selv i den mørkeste middelalderen.
Den 17. desember 1941 offentliggjorde den nasjonalkirkelige evangeliske kirkelederen følgende erklæring om evangeliske jøders stilling i kirken:
Den nasjonalsosialistiske tyske ledelsen har med tallrike dokumenter ført ugjendrivelige bevis for at denne verdensomspennende krigen er blitt satt i gang av jødene.
Ledelsen har derfor truffet de avgjørelser og tatt de forholdsregler som er nødvendige for å sikre tyskernes eksistens.
Som medlemmer av det tyske samfunn står de undertegnede
tyske evangeliske delstatskirker og kirkeledere i spissen for denne historiske forsvarskampen, og rikspolitiforordningen om at jøden er den fødte verdens- og statsfiende har gjort kampen nødvendig.
Etter bitre erfaringer krevde også dr. Martin Luther at det måtte bli tatt betryggende forholdsregler mot jødene og at de skulle utvises fra landet... Den kristne dåpen
forandrer ikke noe på en jødes rasemessige egenart eller biologiske vesen, og han tilhører stadig det samme folket.
En tysk evangelisk kirke skal ivareta og fremme tyske samfunnsborgeres
religiøse liv. Kristne som hører til den jødiske rasen har verken plass eller rettigheter i den evangeliske kirke. De undertegnede evangeliske kirker og kirkeledere har derfor opphevet ethvert
samfunn med kristne jøder. De er fast bestemt på ikke å tillate noen form for jødisk innflytelse på det religiøse og kirkelige liv i Tyskland».
Ennå
i dag kan en i bønnebøker som er godkjent av paven lese at i og med Kristi korsfestelse har jødene "begått den største forbrytelse som verden noensinne har sett". Ennå i dag blir det vist jødefiendtlige
filmer i kirkene. Ennå i dag blir pasjonsspillene i Oberammergau (Bayern) oppført; i følge den pavelige husprelaten har de påvirket hele nasjoners tanker og følelser. Prelatene skriver om jødenes rolle i dette spillet:
"Deres hensynsløse hat blir det umiddelbart ledende motiv for hele Herrens lidelseshistorie".
Ennå i dag betrakter jødene den kristne religionsundervisningen
som en hovedårsak til den religiøse antisemittismen. Ennå i dag rettferdiggjør antisemitter sin holdning til kirkens nesten to tusen år gamle slagord.
Da rettsformannen spurte en av de to som hadde ødelagt synagogen i Köln i 1961 hvorfor han ikke kunne tåle jødene, svarte tiltalte betegnende nok: "Fordi de ikke er tyskere, og fordi de naglet Jesus til korset".
«ANTISEMITTISMEN. En historisk skildring i tekst og bilder»
(Anne Frank Stiftelsen, Sambåndet Forlag 1993)
Ghettoen. Talmud-brenninger. «Blodets renhet»
Mot slutten av 1200-tallet oppstod
det i Tyskland spesielle jødiske kvarterer der jødene ble tvunget til å bo for å skille dem fra de kristne. Ved tallrike kirkemøter
forordnet biskopene at jødene ikke skulle få bo blant de kristne.
Men det var pave Paul IV, som i en bulle av 12. juni 1555 gjorde Romas jødiske kvarter om til et fengsel. Sam
Wagenaar skriver i sin bok Judarna i Rom (1974): «Ghettoen var til en viss grad en konsentrasjonsleir», som ble gjort litt mindre uutholdelig gjennom noen få ubetydelige rettigheter.
I en bulle utstedt 19. juni 1239 befalte pave Gregorius IX at samtlige eksemplarer av Talmud skulle beslaglegges. I Frankrike utførte medlemmer av dominikanerordenen
dette gjennom å trenge inn i synagogene den første sabbaten i fasten og beslaglegge alle hebraiske bøker. Tidlig en morgen i år 1242 rullet tjuefire hestetrukne vogner gjennom Paris’ gater, fullastet med hebraisk litteratur.
På et av byens torg så jødene alle disse jødiske skrifter overlatt til flammene.
Dagen før den jødiske pinsefeiringen gav Johannes XXII ordre om høytidelig brenning
av alle eksemplarer av Talmud.
For å sette en ekstra spiss på det ble minst en jøde brent med bøkene. Nesten alltid ble bokbålene
etterfulgt av angrep på jødene selv. Et halvt årtusen senere skrev den tyske dikteren Heine: «Der man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker".
Mellom 1100- og 1400-tallet
ble Spania gjenerobret fra islam. Overalt fant det sted tvangsdåp, noe jødene fikk lide for. Døpte jøder, som hånlig ble kalt «marranos» (svin), ble mistenkt
for å holde fast ved jødedommen (og jødiske tradisjoner) i hemmelighet.
For å avverge denne faren for kjetteri (!) utviklet de spanske teologene læren om blodets renhet. I følge denne lære var en døpt jøde fremdeles jøde og derfor en fare for samfunnet i teologenes øyne.
Til
og med «marranenes» barnebarns barn ble forfulgt av inkvisisjonen. I år 1492 fordrev Ferdinand og Isabella de siste spanske jødene fra landet (I Portugal skjedde det samme i 1497).
Flere
av de senere paver godkjente forestillingen om «blodets renhet», og i nesten fire århundrer (!) var det kristne samfunnet i Spania nærmest besatt av denne idéen, som ikke ble avskaffet før ut på 1800-tallet.
(Leo Eitinger skriver at dette gamle spanske lovverket «kan på mange måter sammenlignes med nazistenes Nürnberglover om
«raserenhet»... Troen var avgjørende for et menneskes verdi. Kjettere, hedninger og annerledestroende måtte omvendes, ellers var de henfalne til tap av menneskeverd, retten til å leve som frie mennesker»).
--------------------------
På norsk Wikipedia blir den spanske hersker-allianse (dronning Isabella av Castilla og kong Ferdinand
av Aragon) presentert slik:
"Gjennom Isabellas giftemål med Fredinand II av Aragon ble de to sterkeste rikene på Den iberiske halvøy samlet. De
to var svært religiøse og dypt fromme, noe som førte til en styrking av misjon og korstog, og de var slik av de sentrale aktørene innen Reconquista... Samme år (1492) ble også alle jøder og muslimer
utvist fra deres land".
http://no.wikipedia.org/wiki/Isabella_I_av_Castilla http://snl.no/Isabella_den_katolske
Jeg siterer fra Store norske leksikon:
"Ferdinand 5 «den katolske», konge av Spania. Som Ferdinand 2 konge av Aragon etter sin far, Johan 3,
1479, og som Ferdinand 2 konge av Napoli 1468. Han giftet seg i 1469 med Isabella, som 1474 arvet Castilla, og la dermed grunnen til et samlet kristent Spania".
http://snl.no/Isabella_den_katolsk
http://snl.no/Tom%C3%A1s_de_Torquemadae
http://snl.no/inkvisisjonen
I en gjennomgang av Spanias historie på Store
norske leksikon finner vi ingen konkrete referanser til Den katolske kirkes maktovergrep gjennom middelalderens århundrer. Verken den spanske Inkvisisjonens forfølgelser av kjettere, maurere (muslimer) og jøder
(1400-tallet), eller conquistadorenes herjinger og grusomheter i Sør- og Mellom-Amerika på 1500-tallet blir omtalt her
http://snl.no/Span
Men! Merk at et bispesete i Spania på 300-tallet er SÅ viktig for Store norske leksikon (eller for den kristne kirke) at vi finner det som et eget oppslagsord:
"Elvira, tidligere bispesete i nærheten av Granada, Spania. Synoden i Elvira (306 el. kort tid før) er den første sikre begivenhet i Spanias kirkehistorie. Synoden vedtok den første kjente
bestemmelse om prestesølibat, forbød ekteskap mellom kristne og jøder eller kjettere og den fastsatte ekskommunikasjon (bannlysning) på livstid som straff for en rekke forseelser".
------------------------------
Biskopen av Burgos innførte Valladolid-lovene i år 1412; jødiske kvarterer ble inngjerdet,
jøder ble fratatt retten til å bære våpen, pålagt å bære spesielle merker/kjennetegn, og mennene skulle la skjegget vokse. Jødiske leger fikk ikke lov til å behandle kristne pasienter. Forretningsforbindelser
mellom jøder og kristne ble underlagt begrensninger.
I en bulle fra pave Sictus IV i 1478 ble den spanske konge og dronning gitt tillatelse til å opprette en særskilt
inkvisisjon, hovedsakelig for å forfølge døpte jøder som i hemmelighet holdt fast ved jødiske tradisjoner.
(Å overholde
sabbaten kunne medføre angiveri og tortur. Den spanske inkvisisjonen er blitt omtalt som «et øye som aldri sov».)
Tusenvis av «marranos» ble brent på bålet.
Som nevnt: i 1492 ble mer enn 180 000 jøder utvist fra Spania. Mange av dem flyktet til muslimske land. Jøder på flukt fra Spania søkte i store skarer til Konstantinopel (Istanbul), hvor de ble tatt vel i mot av den tyrkiske
sultanen.
Nye jødiske menigheter vokste frem overalt i det Osmanske riket det påfølgende århundret (men livet ble vanskeligere for jødene også i muslimske land de
senere århundrer, ikke minst i Nord-Afrika. Sporadiske massakrer av jødiske samfunn forekom her som i det kristne Europa).
ANTON BLOM:
Jødenes vei gjennom historien
(Lunde 1998)
Pierre Abelard (fransk
munk og filosof) skrev i 1135:
"Ingen nasjon har noensinne lidd slik for Gud... Spredt blant alle nasjoner, uten konge eller verdslig fyrste trykkes jødene av tunge skatter som om de hver dag på
nytt må betale løsepenger for sitt liv. Man ser det som en Guds velbehagelig gjerning å mishandle jødene. For Guds hat er den eneste forklaringen de kristne kan finne på det fangenskap
jødene lider under. Jødenes liv er betrodd deres grusomste fiender. Ikke en gang i drømme slipper de unna sine redselsdrømmer. Himmelen er deres eneste tilfluktsted.
Hvis de
vil reise til nærmeste by må de kjøpe seg fritt leide av kristne fyrster for store pengesummer – fyrster som i virkeligheten ønsker deres død for å kunne rane deres etterlatenskaper. Marker og hager kan jøder
ikke eie, for de har ingen garanti for sin eiendomsrett. Derfor er det ingen andre yrker tilbake for dem enn pengeutlån for renter, og det gjør dem igjen forhatt av de kristne".
(Anton Blom: Abélard er omtrent den eneste som skriver slik om jødene, men hans ord vinner ingen gjenklang i det kristne Europa, som nå var inne i korstogenes tid. I mai 1096 drepte korsfarerne
12 000 jøder i byene ved Rhinen, med en råskap vi vanskelig kan forestille oss).
MARTIN LUTHER
Luther
gjentar alle de tradisjonelle beskyldningene mot jødene som vi kjenner fra hele middelalderen. Han anklager dem for ritualmord, svartekunst, og for å forgifte brønnene. Han beskylder dem for å være spioner for tyrkerne. Han
forlanger strengeste straff for jødene, at synagogene rives og husene brennes. Deres bøker skal brennes. Rabbinerne må ikke få undervise. Pengene skal man ta fra dem og bruke til misjonsvirksomhet blant jødene. Og fører
dette ikke frem, skal de jages ut av kristne land. Han roser Ferdinand og Isabella fordi de hadde drevet jødene ut av Spania.
Jødene er evige djevler, dømt
til helvete, sier Martin Luther. Hans skrifter har siden vært flittig brukt av antisemitter i mange land. Og da religionskrigene raste over Europa satt jødene klemt mellom partene. Reformasjonen ble ingen velsignelse
for jødene.
Jødene har aldri sluttet å forundre seg over de kristnes Jesus.
Den beryktede antisemittiske naziavisen «Der Stürmer»
kan knapt varte opp med verre skjellsord mot jødene enn verkene til Martin Luther (utgiveren av «Der Stürmer», Julius Streicher, henviste da også den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg til Martin Luther).
På 1500-tallet krevde den religiøse avsky middelalderens kristne hadde for jødene at de skulle isoleres i ghettoer. Bøkene deres skulle brennes, og
det skulle foretas økonomiske begrensninger. Enhver privat forbindelse med jødene ble forbudt. Det ble strengt forbudt å diskutere religion med jødene.
I 1581 hevdet pave Gregor
XVII at «synden til denne rasen, som viste Kristus fra seg og korsfestet ham, blir bare større med hver generasjon, og den pålegger alle
som hører til denne rasen evig trelldom».
Da kirke og adel tilranet seg makten i Polen (utover på 1400-tallet) ble «situasjonen verre
for jødene. Kirken bidro aktivt til å bygge opp et hat mot jødene. Ble disse kreftene først sluppet løs, var det ingen grenser for hvilken råskap jødene kunne bli utsatt for».
Her kan vi lese litt i dagboken til en polsk adelsmann som hadde kastet en jøde i gjeldsfengselet:
«I går ga jeg ordre om å legge ham i lenker og plassere ham i grisebingen. Hans
kone og hans sønner lot jeg bli i vertshuset. Bare den yngste tok jeg med meg hjem og ga beskjed om at han skulle undervises i vår tro og våre bønner. Gutten har store evner. Jeg har til hensikt å la ham døpe. Jeg har
allerede skrevet om dette til biskopen som har lovet å være til stede ved dåpen og forberede guttens sjel. Til og begynne med nektet Leizer å gjøre korsets tegn og gjenta våre bønner, men Strilitzki pisket ham, og
i dag har han allerede spist svineflesk. Presten vår slet så han svettet for å overvinne guttens stahet og få ham over til vår tro».
Sagnet om Ahasverus
Den evige jøde – eller den vandrede jøde, Jerusalems skomaker, Ahasverus – den ensomme skikkelse som beveger seg gjennom århundrene uten hvile, uten stans, uten noensinne å
kunne dø – han eksisterer ikke i jødenes egne forestillinger.
Han finnes bare i de kristne menneskenes fantasiverden. Men der
har han også vært en realitet, et virksomt symbol som har bidratt til å påvirke kristne menneskers samfunnsholdning til jøder. Det ligger mye antisemittisme i sagnet om Ahasverus.
http://no.wikipedia.org/wiki/Ahasverus
«Den evige jøde» er også tittelen på en tysk propagandafilm som ble til i 1940 på
foranledning av naziregimets minister for propaganda og folkeopplysning, Joseph Goebbels. Tittelen på filmen henviser til en figur i kristen middelaldersk myte, en jøde, som etter sigende
skulle ha forhånet Jesus på vei til korsfestelse. Som straff blev mannen forbannet til å vandre på jorden til Kristi gjenkomst.
Filmen fremstiller jødene som en underlegen og ondskapsfull
rase, som i motsetning til den ariske er kjennetegnet ved griskhet og sykelige lyster.
--------------------------------
I forbindelse med den kristne påskehøytiden
2013, er det av stor interesse å merke seg at middelalderens fantasifigur Ahasverus har gjenoppstått i Stavanger domkirkes pasjonsspill (oppført 14/3 - 17/3).
Regissør og kunstnerisk leder spiller selv rollen som Ahasverus: "skomakeren fra Jerusalem, eller vandrejøden som han også har blitt
kalt. Den ultimate pilegrim som nektet Jesus hvile på vei til korset, og som straff alltid må vandre". Dette uttalte regissør og skuespiller til Rogalands Avis 12. mars 2013.
Ingen påske, ingen pasjon, intet mysteriespill uten jødehat! Denne onde gift er uløselig forbundet med det kristne påskedrama, gjentatt og gjentatt gjennom mer enn halvannet årtusen.
Nå også i Stavanger domkirke!
Gjennom Pasjon 2013 (http://www.pasjon.no/om-pasjon-2013/) forbinder
kirken seg med middelalderens mysteriespill, hvor forhånelsen av jødene var et viktig innslag.
"Jesus er borte fra scenen under årets Pasjon" leser vi i samme avisinnlegg, samtidig
som en Jesus-skulptur fyller nesten hele foregående (prangende) annonse-side.
Kirkespillet har følgende megetsigende tittel: Pasjon I DINE HENDER.
Underforstått: alle assosiasjoner til "lidelse" skal i påskeuken ledes i retning av Kristi lidelse.
(Jfr. Morgenbladets påskeartikkel 22.
mars - 4. april. Jeg siterer ingressen: "Å leve seg inn i Kristi lidelser vil måtte gjøre svært vondt. Det viser medisinsk korsfestelseslitteratur".)
MF-teolog og førsteamanuensis ved UiS, Fartein Valen-Sendstad, har et innlegg i Stavanger Aftenblad påskeaften 30. mars 2013 ("Frelsesbudskapet"), hvor
han forsøker å neddempe det jeg vil kalle kirke-kristendommens sykelige besettelse av "Kristi lidelse". Men som ordinert teolog avslutter han med den velkjente monotone,
programmatiske oppramsingen:
"Jesus kom for med sitt liv å åpne dører og lede inn til samfunn med Gud og mellom mennesker. Han snudde opp ned på verdiene... Makthaverne kjente seg truet og mente de måtte reagere. Han måtte vekk for å sikre ro, orden og deres makt... Jesus åpnet dører
til nye fellesskap. Med sitt liv renset og tilga han til nytt liv... Han sonet synden og overvant døden. Ingenting stanset hans kjærlighet. Den var der påskemorgen!"
(De fleste forstår nok at ingen seriøs "religionsforsker" - bare en teolog - kan skrive slikt meningsløst babbel, og komme unna med det!).
Også julaften 2008 ble MF-teologen Fartein Valen-Sendstad innhentet til Stavanger Aftenblad, og julen 2012 skriver han på ny en kronikk i
avisen.
Valen-Sendstad presenteres som "religionsforsker", men han er ordinert teolog!
(7. april 2013 holder han gudstjeneste med nattverd i Lura kirke).
Han foreleser også ved UiA. På
forskning.no er han blitt intervjuet om "Julesangenes historie". Valen-Senstad skal være reiseleder til Israel og Vestbredden oktober 2013. Og han står oppført som foreleser ved
Misjonshøgskolen i Stavanger.
Teologen Fartein Valen-Senstad har utgitt flere bøker, bl.a. denne http://www.tanum.no/tanum/product/product-detail.action?id=9788276342864
Boken befinner seg i den samme kvasi-vitenskapelige "sjanger" som boken til hans kollega fra MF, professor Jan Olav Henriksen ("Guds virkelighet...",
1994).
Fartein Valen-Senstad er en av mange kirkelig-teologiske "kameleoner". Han bærer mange "hatter" og mange titler, og skifter farge alt etter hvilke omgivelser han ferdes i. Hans teologiske
utdannelse og bakgrunn fra Menighetsfakultetet finner vi få referanser til på Internett, men den er selvsagt helt avgjørende for å forstå hans skriverier ("prekener") i Stavanger Aftenblad under de kristne høytider.
--------------------------
Når teologi ("læren om Gud") fortsatt eksisterer som
"akademisk fag" er det et bedrøvelig resultat av årtusener med kirkelig makt, propaganda og indoktrinering.
Men vi kan ane en viss "tretthet", eller mangel på
selvtillit, hos en del av dagens teologer. Deres autoritet og troverdighet er betydelig svekket. Biskopene snakker mindre og mindre om teologi i det offentlige rom. Det kan man forstå, etter århundrers monotone gjentakelser av
"Ordet" (bekjennelsen).
Det "levende Ordet" er dødt og innholdstomt, uten mening eller sannhet. Det massive teologiske byggverket knaker i sine sammenføyninger. Det ene festningsverket
etter det andre raser sammen. Vi aner et kommende "jordskjelv".
Det er synd på teologene, kan man si.
Hva skal de gjøre med den
blytunge, bastante dogmatiske tradisjon og arv de nidkjært og lojalt har overlevert og forvaltet gjennom nær 2000 år (etter ordre fra keiser Konstantin og hans biskoper)?
Hva vil
de svare når anklagene om bedrageri og løgn uunngåelig tvinger seg frem?
1800-tallet
Johann Gottlieb Fichte (1762 – 1814) var tysk filosof og regnes
som grunnlegger av tysk idealisme ved siden av Hegel og Schelling, og Kants første etterfølger. Fichte studerte teologi i fire år. Han skriver følgende:
«Vil man gi jødene borgerrettigheter, da ser jeg ingen annen utvei enn å skjære hodet av dem og sette på andre hoder som ikke rommer en eneste jødisk idé».
Noen årtier senere:
«Brødre i Kristus», proklamerte studentene i Würzburg, «hold sammen, rust dere med mot og kraft mot fiendene av vår tro, det
er på tide å undertrykke Kristusmordernes slekt... Hep! Hep! Hep!». Så kastet de seg over jødene igjen, slo noen ihjel og jaget 400 ut av byen.
Først i opplysningstiden, som kirken skjelte ut etter alle kunstens regler, tvang det seg fram en borgerlig likestilling for jødene.
Revolusjonsårene 1789 og
1848 brakte nye forhåpninger for jødene i Europa. Jødene slapp ut av Italias ghettoer. Unntakslovene for jødene i Rom ble opphevet. I 1858 ble de spanske grensene åpnet for jødene, for første gang siden 1492.
I England kunne en jøde (Rotschild) ta sete i Underhuset for første gang i 1858.
Men da nasjonalismens bølger skyllet over Europa ble jødehatet igjen aktivisert: «Tilbakeslaget
var smertelig sterkt og følbart for jødene nesten over hele Europa».
(Dette århundret er også de europeiske koloniherrenes tid, de protestantisk-lutherske misjonsorganisasjonens tid
OG rase-teoretikernes århundre. De har alle felles oppfatningen av den kristen-europeiske overlegenhet: rasehovmodet).
Ca. 12 000 av om lag 100 000 jøder
falt under første verdenskrig. 30 000 jøder fikk militære utmerkelser. Men kartellforbundet av katolske (uniformerte) soldater, C.V., besluttet i 1923: "Semittisk avstamning, tilbakevirkende på besteforeldrene, utelukker medlemskap
i C.V".
Norge 1800-tallet
I Norge kjenner vi historien om den skammelige jødeparagrafen i Grunnloven,
som ble opphevet i 1851 (først ca. 100 år senere ble visse munkeordener, som jesuittene, gitt adgang til kongeriket Norge).
http://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8deparagrafen.
På Eidsvoll var samlet 112 representanter hvorav 14 prester. En av de ivrigste talsmenn for forbudet var res.kap. Nicolai Wergeland fra
Kristiansand som fremmet sitt eget utkast til paragraf 2. Hans argumentasjon for å stenge jødene ute var klart antisemittisk:
”En sann jøde kunne aldri bli
en god borger”.
Under debatten på Eidsvoll var det bare 3 av de 14 prestene som tok til ordet mot forbudet.
Det måtte hele fire Stortingssesjoner
til før jødeparagrafen omsider ble opphevet. Det skjedde først i 1851. I denne perioden var kirken representert på Stortinget med mange av sine prester. Ca. halvparten av disse var imot å oppheve jødeparagrafen
og de ga ikke opp motstanden før de forsto at slaget var tapt. Da hadde opinionen snudd (ikke minst takket være Henrik Wergeland).
Utover på 1800-tallet fulgte lekmanns-organisasjonene opp med
en antijødisk holdning.
Det høykirkelige tidsskriftet Lutherske kirketidende (http://no.wikipedia.org/wiki/Luthersk_Kirketidende)
hadde teolog og professor Gisle Johnson som sin første redaktør. Som talerør for Indremisjonen publiserte han på 1870 og 80-tallet flere artikler med et antisemittisk innhold.
Les mer om Gisle Johnson her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Gisle_Johnson
og her
http://snl.no/Johnson
(For mer detaljerte opplysninger om Gisle Johnson og 1800-tallets kirkeliv i Norge anbefales boken Bibelsyn og samfunnsutvikling, av Egil Hjelde, Solum 2002).
Bladet Kirke og Kultur utkom for første
gang i 1894. Inge Lønning har vært mangeårig redaktør i dette tidsskriftet. I dag er journalist og skribent i Aftenposten, Dag Kullerud, redaktør.
Dette
var et høykirkelig organ som etter hvert også kom til å målbære antisemittiske holdninger. I forbindelse med julefeiringen i 1904 foreslo bladet å starte en handelsboikott mot jødiske kjøpmenn:
”Det er en besmittelse av Kristi fest når vi bærer våre surt fortjente skillinger
ind i husene til efterkommerne av det folk som korsfæstede ham”.
Også Johan Christian Heuch hadde en høy stjerne i kirkelige kretser.
Han ble regnet som kirkens fremste talsmann i åndskampen og ble også biskop i Kristiansand. I 1879 gav han ut et skrift der det blant annet heter "at kirken har mange fiender, men ingen er så energiske, ensidige, hatske og uforsonlige
som den antikristelige jødedommen".
(Klassekampens foretrukne biskop, den (teologisk) konservative MF-teolog, misjonsprest og tidligere generalsekretær i Det norske misjonsselskap Tor Berger Jørgensen, har ved flere anledninger de senere år gått inn for boikott av israelske varer, senest under den kristne julehøytid år 2012!
Se hvordan biskop Tor Berger Jørgensen, den såkalte "regnbuebiskopen", blir presentert her:
http://www.frifagbevegelse.no/article6406321.ece )
Paul de Lagarde
Paul de Lagarde (tysk bibelforsker som studerte teologi, filosofi og "orientalske språk") skrev i 1878:
«Enhver
jøde er et levende bevis på svakheten i vårt nasjonale liv og den ringe verdi av det vi kaller den kristne religion».
Lagarde mente at Tyskland skulle skape en nasjonal form
for kristendom som skulle være renset for semittiske elementer, og han så på jøder som en «pest» og som «parasitter» som skulle bli "tilintetgjort så raskt og grundig som mulig».
«Siden jødene er basiller og makk bør de uskadeliggjøres så raskt som mulig».
Både Hitler og det nazistiske regimets kristen-troende verdenssanskuelsesminister, Alfred
Rosenberg, næret stor beundring for Paul de Lagarde.
Slik blir Rosenberg presentert på Store Norske Leksikon:
http://snl.no/Alfred_Rosenberg.
Vi finner ingen henvisninger til hans kristne tro.
Se innlegg på denne hjemmeside: To kristne nazister.
----------------------
I 1891/92
kom en ritualmordprosess fra Xantan opp for Riksdagen (altså for bare litt over 100 år siden i Tyskland). Selv statsadvokaten talte for frifinnelse, men en av kirkens representanter, hoffpredikant Adolf Stöcker i Berlin, som
satt i Riksdagen i nesten tretti år, utalte følgende:
«Ingen som kjenner historien vil benekte at kristne, og særlig barn, er blitt drept av jødene på grunn
av fanatisme og overtro».
Adolf Stöcker, evangelisk tysk teolog og politiker, la skylden på jødene for arbeidernes
elendige økonomiske og sosiale situasjon: «...Jødene er skyldige i å utnytte alle verdens folk til det ytterste. Den antisemittiske bevegelse går fram over hele verden...».
Stöcker anbefalte at alle jøder burde bli utestengt fra offentlig tjeneste.
Med tre fattige linjer blir Adolf Stöcker presentert
på norsk Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Adolf_Stoecker.
På Store Norske Leksikon blir verken Paul de Lagarde eller Adolf Stöcker
omtalt.
Romania i 1930-årene
I boken til Anton Blom forteller HERMAN KAHAN om sin oppvekst i en landsby i Romania i 1930-årene (de fleste av de 15 000 jøder ble drept i Auschwitz):
«Herman Kahan hadde aldri opplevd
noen vennlig handling fra et kristent menneske, før han som flyktning kom til Norge».
«Kontakt med kristne fikk vi kun når vi gikk på gaten og møtte noen... om det var
på min egen alder eller litt eldre, så var de som barn veldig flinke til å ta fatt i mine tinninglokker, som vi jo skulle ha av religiøse grunner. Det var mindre behagelig.
Men det fryktinnbringende
var når julen eller påsken nærmet seg. Da stilte prestene og guttene opp i sine drakter og pogromene begynte. Samtlige skoler i hele byen fikk fri den dagen. Man skulle gjemme seg. Lysene skulle være slukket. De som var mer utsatt hadde
rett og slett barrikadert seg med lemmer foran vinduene. Det er jo vi som har... det er jo jødene som har drept Jesus, og da skal vi nå svi for det».
(Pogromer forekom jevnlig, hvert
år eller annen hvert år).
«Da jeg var i ti-tolv-års alderen syntes jeg det var en forferdelig periode, at det var grusomt hva kristne mennesker kunne foreta seg mot uskyldige mennesker».
Herman Kahan forteller at de kristne i Auschwitz’ fangeleir oppførte seg omtrent på samme måte som de som satte i gang pogromene. Det var liten kontakt
mellom kristne og jøder i konsentrasjonsleirene.
HUGO VALENTIN: Antisemittismen i historisk och kritisk belysning
(Stockholm, Hugo Gebers Forlag 1935).
Daværende dosent i historie ved Uppsala universitet, Hugo Valentin, påpeker i
sin bok at jødenes situasjon i Polen og Russland på 1800-tallet fulgte en noe annen utvikling enn i Vest-Europa.
Under tsar Nikolaus I (Nikolaj I) av Russland 1796 – 1855, tsaren av Det russiske
keiserriket og konge av Polen mellom 1825 til sin død, ble jødiske barn utskrevet til 25-årig soldattjeneste:
«i verkligheten til en mot dop syftande 25-årig tortyr, som de unga
soldaterna, om de overlevde den psykiska og och fysiska tortyr, hade att genomgå, skilda från sina, i en främande, fientlig miljö blant de brutalaste blant bödlar, et av de ohyggligaste bladen
i det judiska barnets martyrhistoria».
«Det ryska og polske samhället var utpräglat judefientligt. De stora författarne, Adam Mickiewicz undantagen, skildrar nästan
alltid juderna i svarte färger, ofte karikerande ei blott den gamla tidens jude utan även den nya tidens: börsmannen, den nyrike och järnväginteressenten, typer som icke förut existerat i Ryssland-Polen".
"Den störste av de ryska dikterna, den konservative panslavisten Dostojevskij, tiltrodde fastän utan minste grund judarna samma aggresiva nationalism som han själv
hyllade, och såg i den moderne, religiöst frigjorde jøden bäraren av Västerlandets «upplösande» idéer: liberalismen, frihandeln, socialismen, anarkismen, ateismen».
---------------------
KILDER
Joshua Trachtenberg (1904-1959): The Devil and the Jews. The Mediaval Conception
of the Jew and Its relation to modern Anti-Semitism (1943)
Hugo Valentin (1888-1963): Antisemittismen i historisk och kritisk belysning (Stockholm, Hugo Gebers Forlag 1935)
Hugo Valentin: Det judiska folkets öde. Forntid – nutid – framtid (Kooperative förbundets bokförlag, Stockholm 1944)
Boris Beltzikoff: Judiskt – Kristet –
Mänskligt. Et stridsskrift och ett stycke idéhistoria (Christofers Förlag, Stockholm 1960)
Andreas Edwien: Dogmet om Jesus (Pax forlag 1965. Kap. II: Jesu uholdbare dualisme: læren
om to sjele-raser)
Karlheinz Deschner: Og hanen galte annen gang... En kritisk gjennomgåelse av kirkehistorien fra Konstantin til Pius XII. (Fjerde bok:) Den seirende kirke (Gyldendal 1972)
Karlheinz Deschner: Med Gud og fascistene. Om kirkens medansvar for millioner av mord (Pax Forlag 1971. Med forord av Jens Bjørneboe)
Jeg gjør oppmerksom på
Karlheinz Deschners 10 binds voluminøse bokverk: Kriminalgeschichte des Christentums (= Kristendommens kriminalhistorie). Bokverket er selvsagt ikke oversatt til norsk eller noe skandinavisk
språk, heller ikke til engelsk. Forfatteren har vært avhengig av private sponsorer for utgivelse av sine kirkekritiske bøker. Men et visst inntrykk av denne skarpe, grundige og konsekvente tyske kirkekritikers epokegjørende
betydning kan man få her: http://www.deschner.info/index_en.htm
Judith Vogt: Jødenes ukristelige image. En studie i katolsk
billedmageri (C.A. Reitzels Forlag, 1996)
Judith Vogt: Historien om et image. Antisemittisme og antizionisme i karikaturer (Samlerens Forlag København og J. W. Cappelens Forlag Oslo, 1978)
Judith Vogt: Som sort så rød. En billed-dokumentation (C.A. Reitzels Forlag J. W. Cappelen Forlag, 1990)
Antisemittismen. En historisk skildring i tekst og bilder
(Anne Frank Stiftelsen, Sambåndet Forlag 1993, i samarbeid med Den norske Israelsmisjon. Oversatt av Jan Rantrud).
Anton Blom: Jødenes vei gjennom historien (Lunde 1998. Boken ble første
gang utgitt av Cappelen Forlag 1978)
Leo Eitinger: Mennesker blant mennesker. En bok om antisemittisme og fremmedhat (Cappelen, 1985)
Hallvard Rui: Kampen
om arven og himmelens gunst (1989)
Marcus Melchior: En jødedommens historie (1962, Oslo 1965)
Humanist 2/08: «Nationaliteternes værste
kloakslam. Antisemittisme i Norge 1900 – 1940»
Ragnar Kvam: Helvetes-transporten (Cappelen 1986).
Denne siste boken fortjener i høy grad
å trekkes frem som ett av en rekke skremmende eksempler på europeeres likegyldige holdning til de overlevende og forfulgte jøder - etter Tysklands forsøk på det de kalte «jødespørsmålets
endelige løsning».
-----------------------
07.01.2013 (revidert 15.04.2014)
G.
Ullestad