28. mai 1948 hadde idéhistoriker og religionsforsker ANDREAS EDWIEN (under psevdonymet Johannes Andre) en artikkel i Dagbladet, med tittelen: "Skampletten på vår åndskultur.
Et oppgjør med helveteslæren".
Artikkelen kan leses her http://home.online.no/~edwien/helvete.cfm
Edwiens avisartikkel
i 1948 skyldtes hans inntrykk av det han da kjente til om den folkegruppe - jødene - som kristendommen i mer enn halvannet årtusen hadde fordømt som inkarnasjonen av ondskap. Jødene var de første som ble fremstilt
som ofre for helvetesstraffen.
Man forstår at artikkelens tema hadde vært lite påaktet som selvstendig problem inntil 2. verdenskrig og nazistenes praktisering av Europas gamle kirkelige antisemittisme.
Så vidt jeg vet hadde ingen tatt opp dette som et separat emne. Det hadde ikke tidligere vært behandlet i den offentlige debatt som selvstendig tema på et moralsk, etisk grunnlag.
Å angripe kirkens og kristendommens menneskesyn var noe nytt i vår kultur.
De tre påfølgende år utga Edwien i sammenheng med dette tema
bøkene Ut av mørket, et oppgjør med kirkens dogmer «på religiøs-etisk grunn» (Høvik forlag 1949) OG Kristendom og
åndskrise (Tanum 1951), som argumenterer på et humanistisk, intellektuelt-etisk grunnlag.
To år senere kom den såkalte "helvetesdebatten". Den uverdige "helvetesstriden" ble avsluttet
ved at hele 8 - 9 biskoper sluttet seg til Ole Hallesbys lære (teolog og professor ved Menighetsfakultetet).
Det oppgjøret som ble påbegynt av Edwien i 1948 var det taust om i
den intellektuelle debatt helt til midten av det 20. århundret, da han i 1965 utgav boken Dogmet om Jesus (Pax Forlag, 5. oppl. 1995). Her skriver han i en note følgende:
"Et oppgjør med helveteslæren kommer derfor aldri utenom et oppgjør med kirkens dogmatiske Jesus-idolatri, slik jeg har utfordret til i skrifter og artikler siden 1948... I den deretter følgende kirkestrid bøyde
man unna den konsekvente problemstilling og søkte (som Kr. Schjelderup) tilflukt i det gamle historisk uholdbare, humanistiske Jesus-bilde".
Taushet
om helveteslæren i det 20. århundre skyldes at teologene var så godt informert om den kritiske historieforskning at de forstod at de måtte ta opp til diskusjon hele teologien om Jesu guddommelighet. Helvetesforestillingen stammer
fra Jesu lære og forkynnelse. Skal man angripe helveteslæren må man ta oppgjør med den som er opphavsmannen. Et slikt oppgjør var de ansvarlige biskoper og teologer verken den gang eller i dag modne for.
(Les også A. Edwiens artikkel i Humanist 6/95 : http://home.online.no/~edwien/rasismen.cfm )
Den svenske humanist og filosofiprofessor INGEMAR HEDENIUS (død 1982) utga i 1972 Helvetesläran (Stockholm, Bonniers). Boken har i høy grad bevart sin aktualitet, skjønt
den aldri er blitt oversatt til norsk.
Heller ikke forfatterens bok Tro och vetande er blitt oversatt til norsk. Den ble først utgitt i 1949, men har siden
utkommet i flere utgaver. I vårt protestantisk-lutherske naboland, Sverige, utløste Hedenius artikler og boken "den mest omfattende kulturdebatten noensinne". 3
30 år etter Hedenius'
død kan vi stadig undre oss over utgivelsespolitikken i Norge.
I 1970-årene ble Ingemar Hedenius invitert til Norge av Human-Etisk Forbund. Her lot han falle følgende omtrentlige ord (omsatt
til norsk): "Hvorfor har dere invitert meg, dere har jo Edwien?". Hedenius var godt kjent med Edwiens kristendomskritikk, og han har flere referanser til den i Helvetesläran.
JESUS OG DE SENJØDISKE APOKALYPSER
Beretningen om "den rike mann og Lazarus" (Luk.
16, 19-31) er utgangspunkt og gjennomgangstema i Hedenius' kritiske studier i boken Helvetsläran.
For å trenge inn i den tankeverden som fant uttrykk i
Jesu helveteslære, er det i følge Hedenius ikke nok å underkaste seg anstrengelsen å lese og forstå evangeliene. Til den eldste kristne litteraturen hører også en rekke aktstykker som ikke kom inn i Det nye testamente
(skjønt de eksisterte da dette skriftet ble satt sammen).
Historien om den rike mannen og Lazarus inneholder f.eks. en svært anskuelig helvetesbeskrivelse, i god overensstemmelese med den etiopiske
Henoks bok, 22:8-13.
Om Jesu avhengighet av Henok-mytologien kan leserne få nærmere opplysning om i A. Edwiens bok Dogmet
om Jesus, kap. II. Her påvises at "Himmelriket" og "Gehenna" for Jesus ikke var symboler for transcendentale tilstander, men topografisk bestemte steder, svært realistisk oppfattet som bestemmende for menneskets skjebne etter døden:
"Jesu nærmere syn er her tydelig bestemt av forestillingene i de senjødiske apokalypser, særlig 1. Henoks bok hvis kosmologi dels var utledet av bl.a. Daniels og Esekiels "åpenbaringer" av den
hinsidige verden, dels av fremmed, særlig persisk apokalyptikk. Den som vil ha nærmere kjennskap til Jesu oppfatning av den hinsidige verden, bør lese disse skrifter, fremfor alt Henoks bok".
"1. Henokbok, som er hovedkilden til Jesu messianske selvbevissthet og mytologiske fullmaktskrav, har vært kjent i Europa i mer enn hundre år (første oversettelse fra etiopisk til fransk i 1821). Men
de umåtelige problemer den har reist for kirkelig teologi har ført til at man har måttet prøve å skjule dens eksistens for almenheten. Først i 1957 utkom den i stillhet på et skandinavisk språk".
(Så sent som i år 2004 utkom "Enoks bok" i serien Verdens hellige skrifter, Bokklubbene. Også i stillhet. Jeg har forgjeves forsøkt å finne
omtaler av boken fra fakultets-teologene).
Jeg siterer videre fra Dogmet om Jesus:
"Men vi er her i den selsomme
situasjon at vi har en kirke og en offentlig religion som ustanselig, under sitt postulat om et bestemt historisk menneskes ufeilbarlighet, konfronterer hans forestillinger med våre egne. Og som svar på denne konfrontasjon er det nå tvingende
nødvendig sterkt å presisere at JESUS TOK FEIL. Og det må samtidig gjøres klart at dogmet om Jesu overhistoriske allvitenhet rammes i samme utstrekning som hans feilaktige verdensbilde
kan påvises å ha preget hans teologi og hans opptreden overhodet".
"Helvetesläran" (Ingemar Hedenius)
Jeg siterer fra bokens "vaskeseddel" (oversatt fra svensk av undertegnede):
"Boken er konsentrert om hva Jesus sier i de tre første evangeliene om belønning
og straff, og særlig hans lære om helvete. Hedenius ser denne lære som en primitiv forestilling, klargjør hvordan den er utformet og redegjør for den historiske og psykologiske
bakgrunnen til dette uhyggelige innslaget i den opprinnelige kristendommen. Helveteslæren fremstår som ondsinnet, forvirret og menneskelig gemen og som en hjørnestein i den urkristne tankeverden".
Fra
bokens 1. kapittel:
"På grunn av kristendommens maktstilling i skolen og øvrige massemedia, og Det Nye Testamentets ufortjente status som menneskelighetens nobleste produkt, har helveteslæren
sine virkninger langt inn i avkristnede kretser. Den senere tid har jeg ofte spurt religionsløse personer (ikke sanne fritenkere) om de noen gang har følt seg uroet av læren om den evige straff. I begynnelsen var jeg overrasket over at
svaret nesten alltid var tvilende, men jeg er det ikke lenger.
Det har nemlig sin betydning hva man har lært seg som barn. Ingen kan beskytte sine barn mot dumme lærere og kamerater fra troende hjem.
Å la sine barn konfirmeres gjør også sitt. Det tjuetalls lærebøker for konfirmanter jeg har lest forkynner alle helveteslæren, skjønt i nødvendig "humanisert" form. Man utbasunerer selvsagt ikke "den evige
ilden", som er bestemt for djevelen og hans engler... Man nøyer seg med å si at straffen er å ikke få være sammen med Gud, hvilket ikke lyder så farlig. Alle disse bøkene har samme innhold, men de er ment som tillegg
til selve Ordet. Det vil si Det nye Testamente - og her får det åpne barnesinnet se nøyaktig hva Jesus har til hensikt å gjøre med oss på dommedag, om nå barnet ikke er blitt fratatt evnen til å kunne lese
innenat".
"Prestenes utlegninger og bortforklaringer har til den grad forvirret den alminnelige oppfatning at folk ikke lenger forstår hva de leser (om de i det hele tatt leser evangeliene)."
"Man burde kunne lette på den trykkede stemning hvor Jesus ellers blir omtalt... Et faktum er at jeg verken kan eller vil skjule min avsky for Jesu helveteslære og min forakt for de personer som er ansvarlige for
dens spredning blant folket".
JESU BERETNING OM "DEN RIKE MANN OG LAZARUS" (Luk. 16. 18 - 31)
Beretningen inngår i kirkeårets prekentekster, dvs. hvert eneste år blir denne teksten utlagt fra alle kirkens prekestoler. Den var prekentekst også i Vårt Lands ukentlige fredagsspalte:
"Før søndagen. Tekstverkstedet" (19. okt. 2012). Den fortjener nærmere oppmerksomhet.
I Knut Grønviks preken (en av Vårt Lands prester) skjønner vi at det
er vesentlige og ubehagelige aspekter ved denne beretning han nødig vil gå inn på. Ved frie, avledende fabuleringer unnviker han å plassere beretningens mytologisk-eskatologiske idékompleks innenfor den øvrige
ny-testamentlige og kirkelige forestillingsverden. Det rare er at Jesus ikke nevnes i Grønviks preken, selv om han i følge Lukas er fortelleren av beretningen!
Motsatt prest og forkynner Knut Grønvik gir filosofen Ingemar Hedenius' bok en grundig og detaljert innføring i den heslige helvetesforestillingens historiske bakgrunn og sammenheng.
(Vi vet at Jesu uhyrlige doms- og straffetrusler stadig opprettholdes i Den norske kirkes mest sentrale bekjennelsesskrift. I Confessio Augustana er det som kjent ikke rikdom som kvalifiserer
til "pine uten ende", men vantro! )
"Jesu beretning hos Lukas handler om en viss formuende person og en viss fattig person og påpeker at det gikk fryktelig ille for den første
og fantastisk godt for den andre, og at begge fikk hva de fortjente. Den fattige er navngitt (i lignelsene derimot er personene alltid anonyme), men ellers fremstår disse to personer uten individuelle egenskaper. Ingen særlige moralske
kvalifikasjoner tillegges dem. Det sies ikke at den rike mann var et dårlig menneske, eller at Lazarus var spesielt god og from.
En del av straffen til den rike mannen er at han tvinges til å bevitne
hvor bra den fattige Lazarus har fått det som befinner seg i himmelen på hedersplassen inntil fader Abraham, mens han selv befinner seg i pine uten at noen gir ham engang den minste dråpe vann. Himmelen og helvete er slik innrettet at de
salige og de fordømte kan se hverandre. Den som har havnet i helvete kan ikke endre sin tilstand til det bedre, eller overhodet få gehør for ropet om barmhjertighet. De salige betrakter ham og anser hans lidelser for passende".
Hedenius påpeker at forskjellen mellom Matteus og Lukas er at Matteus nøyer
seg med å la JESUS utlove belønning (kompensasjon) i himmelen for de fattige, mens Lukas utover dette lar ham sende formuende og velbestilte til helvete (med samme motivering som Abraham anvender når han forklarer for den rike mannen hvorfor
han har havnet i evig pine).
"Hele omfanget av den ondsinnethet, som historien om den rike mann og Lazarus er uttrykk for, har nok ikke gått
opp for kirkegjengerne og knapt nok for prestene heller".
"Lenger enn Lukas kan man ikke gå i hatet mot overklassen", skriver Hedenius. Dette hatet mot de rike hos Lukas må man ha i bakhodet for å forstå beretningen om den rike mann og Lazarus.
Noe av det mest absurde i evangeliene, i følge Hedenius, er lignelsen om den uærlige forvalteren hos Luk. 16:1-9. Her oppfordrer Jesus sine tilhengere til å bli like slu beregnende som den uærlige forvalteren i sin streben
etter å bli mottatt i himmelriket (jfr. Lukas' historie 12:16-21 om "den rike bonden").
"Alle verdens mennesker er innviet til helvete p.g.a. av sin måte å hanskes med penger på. Men lignelsenes moral ligger på et ganske annet plan enn det verdslige, nemlig det religiøse. Den enkle moral synes å være: det lønner seg å lide i dette liv,
for da får man en uendelig stor lønn i himmelen, og det er dårlig forretning å få lønn her, for da kommer man til helvete. Jesus gir ingen råd, men utsteder påbud og forbud underbygget av
trusler, og hva han forbyr er tydelig og klart: Man skal ikke skaffe seg noen verdslige fordeler".
"I sin maktesløshet er klassehatet bare et skrik til himmelen. Det som gjenstår når ingen vilje
til revolusjon eller reformer finnes, er hevnbegjær. Dette savner ethvert innslag av etisk idealitet og er kun religiøst, nærmere bestemt eskatologisk farget. Mens de ventet på en snarlig unnsetning fra himmelen kunne de tidlige
kristne verken være revolusjonære eller reformister. Et sosialt engasjement hadde de, men ikke for å forbedre de jordiske samfunnsforholdene. I stedet lengtet de etter en mirakuløs hevn i evigheten over alle dem som sto over
dem.
Avskyen for rikdom og glorifiseringen av fattigdom rasjonaliseres hos Lukas v.hj.a. en primitiv idé om rettferdighet, som ikke forekommer på høyere
kulturstadier".
Hedenius avslutter et av sine kapitler med følgende sats:
"Drømmen om økonomisk utjevning og sosial rettferdighet er en av menneskelighetens edleste. Men den tilskitnes og blir en gemenhet når den blir forvridd til denne bedrøvelige ler-best-som-ler sist-filosofi,
som intet har å gjøre med idéen om alles like menneskeverd enn at den er dens motsats og uforsonlige fiende".
I 1951 omtalte Edwien beretningen om "Den rike
mann og Lazarus" slik:
"Beretningen om den rike mann og Lazarus står vel som det minst oppbyggelige minne fra barnelærdommen i de flestes
sinn. Her likestilles - som i all primitiv mytologi - himmelens salighet med jordisk rikdom og velvære: Den rike mann har "fått sitt" og blir pint i de evige ildsluer, mens den arme Lazarus' fattige trøst bl.a. består i å være
vitne til dette skuespill. - Her gjenspeiles barbarens mørke, despotiske gudsidé midt i et glimt av sterk sosial humanitets-følelse (Det er den samme voldsomme, inneklemte sosiale lidenskap som i mere tilbakeliggende samfunn fører
ut i "proletariatets diktatur" - hva jo fortellingen faktisk er et slags bilde på")".
(Andreas Edwien: Kristendom og åndskrise : Omriss av antinomien
i "evangeliet", 1951, s. 44 - 56).
DEN RIKE KVINNE
I Vårt Lands
to siders utlegning av denne Lukas-teksten blir det sentrale straff- og belønningsmotivet for en stor del tilslørt. Oppmerksomheten rettes i stedet mot "de fattige" i verden. Avisen har reist langt utenfor Norges grenser
for å "aktualisere" kirkens prekentekst. I dette tilfelle til fattige barn i New Dehli, som er anonyme i motsetning til den navngitte Lazarus i Lukas-evangeliet (Jesu beretning handler slett ikke
om barn!).
Det er den kristne journalist Amalie Kvame Holm som avgir rapport om sitt møte med "verdens fattigdom på nært hold" i innlegget:
"Jeg ser deg og drar videre". Vi får ingen opplysning om bakgrunnen for hennes reise og nærvær i New Dehli. Er hun i New Dehli i egenskap av journalist? Hva er hennes oppdrag? (Holm er journalist i Vårt Land og fast skribent
i Morgenbladet).
Rapporten bærer preg av (selv)ironisk distanse til den konkrete fattigdommen Holm møter i New Dehli. Hun vil helst ikke berøres. Vi møter ingen kritiske samfunnsanalyser,
intet forpliktende sosialt-etisk ansvar. Barmhjertigheten og innlevelsen er ikke særlig påtrengende.
Når journalisten omringes av fattige barn som ber om penger eller mat reflekterer hun slik:
"Kan en neve mynter hjelpe disse barna til et bedre liv? Svaret er nei. Jeg kan kanskje bidra til en kortere arbeidshverdag, kanskje til en litt mer mettende middag den dagen. Lysten til å strekke seg etter lommeboken
er likevel sterk. Jeg ville umiddelbart følt meg bedre. Men mine følelser handler ikke om disse barna, de handler om verdens urettferdighet. Disse
barna er representanter for noe fundamentalt urovekkende. Jeg er rik fordi de er fattige. Det er en forenkling av virkeligheten, men vi kan ikke alle være rike her i New Dehli. Det er dem eller meg...
Jeg gir ikke penger til tiggende barn. Jeg kan ikke ta innover meg verdens fattigdom hver eneste dag på vei til jobb".
Holm synes mest opptatt av å reflektere over sine egne følelser og overlevelsesmekanisme
i møte med New Dehlis fattige barn. Den rike kvinnes selvopptatthet og dårlige samvittighet er opplagt en følsom og delikat kombinasjon.
"Jeg er fanget, omringet. Hva gjør
jeg?", skriver Holm. Hun distanserer seg fra de (anonyme) tiggende barna ved å redusere dem til representanter for "verdens urettferdighet".
-----------------------------
Vårt Lands prest Knut Grønvik og hans kolleger i Den norske kirke er selv blant de rike velstående
borgere han generelt beskriver i sin preken over Lazarus-beretningen:
"Det var et styrtrikt land. Folk flest levde i luksus og overflod. De kledde seg i flotte
klær både på jobben og på tur i marka, og hadde likevel skapene fulle av klær de nesten aldri brukte".
Men Jesu beretning hos Lukas handler slett ikke om det styrtrike landet Norge
(som Grønvik ikke vil navngi i sin preken), men om to konkrete mannspersoner i Jesu samtid for 2000 år siden og deres evige skjebne: den enes belønning, den andres straff (det er den rike mannens straff som vies størst oppmerksomhet).
Så kan vi jo spørre: finnes det skjulte bakveier inn i gudsrikets "salighet" for den rike kristne mann og kvinne? Ja, Jesus antyder et sosialt hierarki også i himmelriket: "De første skal bli de siste, og de siste skal bli de første".
(Jesus hadde velstående tilhengere, som Sakkeus,
Nikodemus og Josef fra Arimetea. Innenfor kretsen av Jesus tilhengere fantes også noen velstående kvinner, som bidro til underhold av Jesus og hans disipler).
Jesu 12 disipler fikk løfte
om hver sin domstrone ("ministerpost") i den himmelske "regjering", med domsmyndighet over hver de 12 israelske stammer. Dette må nødvendigvis forstås slik at noen få skal herske over flertallet - også i himmelriket.
"Det som kjennetegner Jesu holdning - og her står vi ved hans umiskjennelige diktatortendenser - er at hans personlige ambisjoner som messias og ideologisk fører har dominert så sterkt over den
sosiale intensjon at han har stillet betingelser for den fattiges oppreisning. Det var de som bøyde seg for hans autoritet - og som han selv fant verdige - som skulle "frelses".
(Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene, 1979)
KRISETEOLOGI
OG PREKENKRISE
Vårt Lands ukentlige spalte "Tekstverkstedet" gjenspeiler ikke bare kriseteologien, men også en alvorlig prekenkrise! Presten Grønviks frie
fabuleringer på grunnlag av teksten i Lk. 16, 19-31 forblir svevende og ambivalent, trolig med hensikt.
Merk den upresise språkbruken i sitatet nedenfor:
"Så gikk det slik det alltid gjør. Med årene døde både noen av de fattige ved porten og noen av de rike innenfor. Det sies at de fattige da fikk det fint. Gud selv sendte
englene sine for å hente dem til et vakkert og vennlig sted. Ja, enkelte av dem som hadde sovet på asfalt (?) og i steinbrudd (?), fikk til og med hvile hodene i gamle far Abrahams fang. De rike skal det
visstnok ha gått verre med. Da de slo øynene opp på den andre siden av dødens port, var de på et redselsfullt og pinefullt sted. De ropte til Abraham, så høyt de orket, og ba om at noen av de fattige kunne
komme og hjelpe dem. Men da skal Abraham ha svart, SOM SANT ER, at i det rike landet fikk de alt det gode mens de levde, mens de fattige fikk det vonde. SÅ DA VAR DET VEL BARE RETT OG RIMELIG AT ROLLENE NÅ VAR BYTTET OM?".
("Det sies..?". Nei! I følge Lukas er det Jesus, Grønviks guddommelige og overmenneskelige autoritet, som forteller beretningen!)
Merk
at siste setning er formet som et spørsmål, hvilket kan tyde på at straff og belønning på sosialt grunnlag anses av presten som en fremtidig mulighet. Hvis det er "rett og rimelig" at rollene blir byttet om i det hinsidige
"Guds rike", må nødvendigvis de vestlige kristne kirker komme svært uheldig ut. Hvis himmelriket skal befolkes av historiens og verdens fattige "Lazaruser" er det tvilsomt om den rike kirke og dens tilhengere i den vestlige verden
slipper inn.
Vi ser ingen fattige "Lazaruser" i Peterskirkens messer, men overdådig rikdom og velstand ledsaget av maktens regalier. Som det nylig er blitt påpekt gir heller ikke norske bispekapper og
prangende gullkors nettopp signaler om "enkelhet" og "nøkternhet". For å demonstrere sin autoritet er biskopene avhengig av ytre staffasje. Den ytre glans, pompøsitet og prakt skal selvsagt symbolisere maktens
autoritet, slik eneveldige diktatorer alltid har omgitt seg med prangende luksus. Kristne paver og biskoper er KEISERNES arvtakere! Slik keiserlige og kongelige imperiebyggere reiste overdådige monumenter over sitt ettermæle, slik har kirken
bygget sine katedraler (høyst sannsynlig var det fattige "Lazaruser" - slaver - som bygget katedralene).
Vi kan merke oss at det er kongen og statsmaktens representanter som inviteres ved enhver bispeinnvielse i Den norske kirke, ikke fattige "Lazaruser". Ingen grunnlovsendring har endret dette seremonielle og pompøse "skuespill".
JESUS OG "DE FATTIGE"
Jesu tvetydige holdning til "de fattige" gjenkjenner vi i hele kirkens historie frem til i dag. Det kan derfor være interessant
å dvele litt ved Jesu uttalelser om "de fattige" i evangelieskriftene. Vi må anta at Jesus fra Nazareth også er Amalie Kvame Holms ufeilbarlige "etiske ideal", ettersom hennes fattigdomsrapport inngår i Vårt Lands to-siders
søndagspreken.
"Salig er dere fattige, for Guds rike er deres", sier Jesus i bergprekenen i Luk. 6:20, og
videre :
"Men ve dere rike, for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte".
IMatt. 5:3-6: "Salige er de som er fattige i ånden ("fattige i seg selv" i nyere oversettelser) for himmelriket er deres... Salige
er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes".
I Luk. 14:33 finner vi også følgende vers, henvendt til disiplene: "Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier".
Mark. 10:21: "En ting mangler deg: Gå bort og selg alt
du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!"
Mark. 10:23: "Hvor vanskelig det vil være for dem som eier mye, å komme inn i Guds
rike".
Matt. 19:21: "Vil du være helhjertet ("fullkommen" i andre bibeloversettelser), gå da bort og selg alt du eier, og gi alt til de fattige. Kom så og følg meg!".
--------------------------
Matt. 25:29-30: "For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og
kast så denne unyttige tjener ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner".
Matt. 25 er et kapittel som bør leses i helhet (vi finner her Jesu mest berømte helvetespreken:
vers 31-46). I vers 45 sier Jesus: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg".
Luk. 10:16: "Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg" (jf. Matt. 10:40 og Joh. 13:20).
Matt 10:15-25: "Og er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene. Sannelig jeg sier dere: Sodomas og Gomorras
land skal slippe lettere på dommens dag enn den byen" (jf. Luk. 10:10-12).
Matt 11:25: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for kloke og forstandige, men åpenbart
det for enfoldige ("de fattige i ånden"?)". (jf. Luk. 10:21).
1. Kor. 1:27: "Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes som svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det
som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud for seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud...".
"Din tro har frelst deg"
Hvor tolerant var Jesus overfor mennesker av
en annen tro, en annen religionsoppfatning?
Den ny-testamentlige og kristne "Gud" utvelger noen til straff, andre til frelse. Kriteriene for utvelgelsen er høyst tvilsomme og sterkt kritikkverdige. Og hvorfor denne forakt for de kloke og forstandige? Hvorfor skjuler "Gud" sin åpenbaring for noen og ikke for andre? Hvem er "disse minste" Jesus
taler om i Bergprekenen?
"Det utslagsgivende kriterium for utvelgelsen skulle simpelthen være holdningen til ham selv, den enkeltes tro på
hans fullmakt fra en allmektig, høyeste gud og lydige underkastelse under hans krav på autoritet som rikssjef (Lk. 19:27, Mt. 10:14, 12:30, 22:11-14, 25:40, Mk. 9:41, Jh. 3:36 o.m.fl.)... Domsscenen i Mt. 25:31-46 kan ikke tolkes som noe unntak
fra det nytestamentlige krav om underkastelse under Jesus autoritet".
(Andreas Edwien: "Jesus i konflikt med menneskerettighetene", 1979)
Høyst sannsynlig
hadde Lazarus tilhørt Jesu tilhengerskare. Det var de jøder som ikke "tok i mot" ham og disiplene på ønsket måte Jesus slynget sine utskjellinger
og forbannelser over. Vi ser at en viss inneklemt sosial lidenskap viker tilbake for den groveste sekterisme.
"Mine minste brødre" sikter til Jesus-troende jøder! I følge Edwien må
vi se det faktum i øynene at Jesus iflg. alle pålitelige kilder bare erklærte sin solidaritet med et lite utvalg av samtidens undertrykte og forstøtte proletariat, sortert ut på grunnlag av sin troslydighet
overfor Jesus, i samsvar med at "få er de som finner den trange port" og "få er utvalgt" (Mt. 7:14 og 22:14).
Den faktiske situasjon for de første kristne var at en liten
sammensveiset flokk av troende omkring apostlene, som den første tid etter Jesu død og "Menneskesønnens" antatte himmelfart, levde i en så intens forventning om hans nær forestående gjenkomst og verdens undergang at de
fleste med lett hjerte kunne gi avkall på privat eiendom... Menigheten var et rent religiøst begrunnet og sterkt sekterisk fellesskap: det var bare de Jesus-troende man delte med, ikke utenforstående.
Dualismen skjærer knivskarpt MELLOM venner og fiender, tilhengere og motstandere. Når høsten kommer skal ugresset samles og kastes på ilden... I Jesu billedspråk skal innhøstingen
anskueliggjøre den eskatologiske dom han mente var nær forestående, med utsorteringen av de frelsesverdige jøder fra de fordømte.
Som
Edwien sier: et etisk-åndelig innhold ("Guds rike er inne i dere", Lk. 17:21) er vanskelig å påvise i Jesu fordømmelser av fariseerne, som i følge Jesus var "fulle
av dødningeben og allslags urenhet".
(Jesu Gudsrike skulle komme "plutselig", uventet og overraskende "som en tyv om natten", som
en sjokkerende begivenhet, en katastrofe, slik syndfloden kom mens "de spiste og drakk, kjøpte og solgte"...)
"De troendes venner skal belønnes og de som ikke har vært deres venner skal
stekes i helvete", skriver Hedenius. Jesu mytologiske domsfantasier - hans raseriutbrudd - skulle gå utover de jøder som ikke sluttet seg til hans sekt.
At man må "tro" for å bli frelst er en grunntanke i Det nye testamente, skjønt også andre idéer gjør seg gjeldende.
Vesentlig er idéen at denne "tro på Jesus" frelser fra synden. Ved Jesu fødsel sies at hans oppgave var å "frelse sitt folk fra deres synder" (Matt. 1:21).
I Mark. 16:16 blir idéen sammenfattet slik: "Den som tror og er døpt skal bli frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt".
Jh. 3:18: "Den som tror på
ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn".
-------------------
Jeg lar først Ingemar Hedenius, så Andreas Edwien avslutte innlegget:
"Fanatismen er uinteressert i nyanser
og blind for at mennesker er sammensatte av både godt og ondt. Fanatismen tenker i svart og hvitt, og hvitt betyr "for meg", mens "ikke for meg" oppfattes som svart og behandles i samsvar med dette. Denne mentalitet har funnet et typisk uttrykk i urkristendommens
helveteslære... Den urkristne trosfanatismen er særlig tydelig uttrykt i det som er kalt "den synoptiske apokalypsen".
(Ingemar Hedenius)
"Religionshatet, religionsforfølgelsen og rasehatet måtte derfor følge i kjølvannet til den kristne hedningekirke som gjorde Jesus til "Gud" og "Guds enbårne Sønn".
I denne rolle ble Jesus såvel antisemittismens far fremfor noen, som de ikke-kristne hedningers svøpe. De kristne kulturimperialistene og krigerske, hvite kolonistene gikk til sitt verk med god samvittighet, til ære for ham de hadde gjort
til sin gud og som i deres "hellige skrift" befalte å slakte vantro fiender ned.
Hitler og hans menn, som fullbyrdet den europeiske antisemittisme etter nærmere to årtuseners jødehat
under de kristne kirkers ledelse, kunne bruke ord av Jesus som argumenter for jødeutryddelsen (f.eks. Mt. 8:12, Lk. 19:27, Jh. 8:44 m.fl.)".
(Andreas Edwien)
---------------------------
03.02.2013
G. Ullestad