«Det finnes faktisk noe som de salige kan fryde seg over: de pintes lidelser. Når man etter døden kommer til den kristne dogmekirkes himmel, kommer man altså
til de perverses himmel. I vår definisjon av lykken glemte vi den perverterte lykken – sadismen.
Den glade forvisning om at man en gang skal få nyte synet av sine
medmenneskers helvetes-kvaler går som en rød tråd gjennom kirkefedrenes følelsesliv. De bekymringer de nærer er av rent teknisk art: hvordan skal de få ordnet det slik at de salige i himmelen kan få se det
som skjer i det avsidesliggende helvete?
Den hellige Aurelius Augustinius (354-430) stiller følgende spørsmål:
«Skal de salige rent kroppslig forlate paradiset og hengi seg til straffestedene for å se syndernes lidelser?». Han gir selv svaret: «Synderne der ute i mørket, hvor det i følge Matteus 25:30 er gråt og tenners gnidsel,
vet visselig intet om det som foregår i paradiset, men de salige vet, uten å forlate paradiset, alt hva som foregår der ute i mørket».
I et skrift av Honorius Augustodunensis, hvor den kristne tros grunnteser er gjenstand for en dialog mellom mester og elev, spør eleven om ikke de salige vil bli ubehagelig berørt ved synet av de fordømtes forferdelige lidelser. Han
får dette svar:
«Nei, ikke engang faren kommer til å sørge over sønnen, ikke mannen over hustruen, ikke hustruen over mannen. De kommer ikke til å føle
ubehag over dette. Tvert om – lidelsene kommer for dem til å bli et forlystelsesskuespill i likhet med fiskenes lek i vannet».
For å trives i paradiset må
altså de salige ha mistet sin siste rest av menneskeverd.
Kirkefaderen Tertullian (169 – ca. 220) skriver om helvetes redsler:
«Det blir et mer storartet og for de fromme mer frydefullt skuespill enn gladiatorenes kamp eller strid mellom ville dyr. O, hvor jeg skal juble, hvor jeg skal le, hvor jeg skal bli
henrykt når jeg ser filosofene brenne sammen med sine lærlinger, ser skuespillerne danse i ilden, ser vognførerne kjøre på hjul av ild! Hvilken konsul, hvilken statsmann skulle vel kunne ordne et slikt skuespill! Og i full forvissning
om en gang å få nyte dette skuespill, fryder jeg meg alt ved tanken».
Thomas av Aquino (1225-1274) lærte også
at de salige skal få høve til å se de dømtes lidelser for dermed å få så meget større glede av sin egen salighet. De skulle ikke ha noen medlidenhet med de pinte. Det er for øvrig verdt å legge
merke til at Pascal i sin filosofi har søkt inspirasjon fra Augustinus og dominikaneren Thomas av Aquino".
(«Tenk selv! Religionskritikk og humanisme fra Kon fu-tse
til Carl Sagan», 1985. Teksten ovenfor er hentet fra Morten Grindals bok: «Kirken – kjærlighetens fiende», 1950).
http://www.nb.no/nbsok/nb/1046b57dda3ef0e1b89bc8c73a5a6655?index=1#0
https://no.wikipedia.org/wiki/Andreas_Edwien
------------------------
13.09.2015
G. Ullestad