Dialog - eller evigvarende tortur?

Refleksjoner om den kristne kirkes krenkelser

Det begynner å bli litt for mange anti-islamske episoder og kampanjer til at den vestlige kristenhet samlet kan fremstå som annet enn islamfiendtlig og religionsfiendtlig.

I Den norske kirkes evangelisk-lutherske læregrunnlag Confessio Augustana art. 1 og 17 er hatet særdeles grovt og lettfattelig formulert.

De som forsvarer retten til å publisere en karikatur av en naken Muhammed (jf. det franske satiremagasinet "Charlie Hebdo"), i bevisst provokativ hensikt, burde heller kritisere Jesus-forgudelsen i den kristne religion. Hvorfor gjør de ikke dette?

"Hvis vi kan gjøre narr av alt mulig i Frankrike, hvis vi kan snakke om alt i Frankrike bortsett fra islam eller islamismens konsekvenser, da er det irriterende", uttalte redaktøren av Charlie Hebdo. Det sies intet om at harselas med kristendommens dogmer om Jesus inngår i det å "gjøre narr av alt mulig".

Avisen ble i november i fjor angrepet med en brannbombe etter en lignende utgave (gjerningsmennene ble kalt for "idiotekstremister"), men det har ikke stoppet satiremagasinet i å publisere nye karikaturer av profeten Muhammed.

"Utgiverne mener magasinet måtte ha trykket blanke sider om de skulle bry seg om press utenfra eller frykt for at noen skulle bli støtt". Det finnes altså ingen alternativer mellom "blanke sider" OG karikaturer av Muhammed? Det er sørgelig at kristent indoktrinerte pressefolk i år 2012 ikke klarer å tenke utover kirkens enkle dualistiske skjema.

Hvilken annen religion enn kirke-kristendommen og den (vestlige) kristne kulturkrets tiltar seg retten til å sjikanere en annen religionsstifter? Hvorfor ser vi at islam og jødedommen ikke tyr til de samme nedvurderende karakteristikker av kristendommens profet og religionsstifter?

Kan det tenkes at kirkens terror gjennom historien har plantet så mye frykt i verden at få våger å utfordre kristendommens totalitære krav på verdens og universets "eneste Gud"?

Gjennom aggressiv misjonsimperialisme på alle kontinenter har kirken(e) forkynt sitt voldsevangelium, med trusler om evigvarende straff og tortur for hver den som ikke tror på "Jesus Kristus som verdens frelser". Folk og religioner på alle kontinenter har smertelig historisk erfaring med kombinasjonen av kristen misjon, imperialisme/kolonialisme og våpenmakt.

 

KORSFARER-IDEOLOGI

 

Norske soldater som har tjenestegjort i Afghanistan, et muslimsk land, blir i vår tid dekorert med Krigskorset med Sverd. Symbolikken er uhyggelig, aggressiv og voldsmettet. Korset har vært uløselig forbundet med krig, helt fra Konstantins keiserkirke på 300-tallet.

Korstogenes tempelriddere i middelalderen var kirkens elitesoldater. De er avbildet med kors og sverd. Krigerkongen Olav Haraldsson blir kalt "hellig-Olav" og "helgenkongen". Stiklestad, en krigsskueplass, blir kalt "helligstedet".

Den kristne korsfarer, terrorist og islam-hater, Anders B. Breivik, har mange sympatisører i den kristne vestlige verden (også på Vårt Lands Verdidebatt). Selvsagt ikke for massemordet 22. juli, men for sitt kristne dualistiske verdensbilde og menneskesyn! I retten kalte Breivik seg "kristen militarist". På anti-islamske nettsider og i anti-islamske organisasjoner utgjør kristne aktører slett ikke noe unntak, men mer normalen.

Få journalister, skribenter og "eksperter" har tatt tak i Anders B. Breiviks referanser til kirkehistorien og kirkens voldelige ideologi (korsfarer-ideologien). Ikke så få av dem har vært mer opptatt av å isolere Breivik fra den kirkehistorie han selv har referert til, ved bl.a. å karakterisere ham som politisk høyre-ekstremist, eller som syk. Bare ikke kristen!

Svensk religionsprofessor Mattias Gardell (en av de sakkyndige i retten) betegnet Breivik ganske riktig som "100% kristen". Confessio Augustana er i sitt tankeinnhold nettopp teologisk-ideologisk ekstremisme!

Breivik er ikke den "gåten" mange gjør ham til. Hans teologisk-politiske ideologi knytter ham tett og nært til kristendommen - vårt lands "offentlige religion" gjennom mer enn 1000 år (først katolsk, så protestantisk).

Det er bemerkelsesverdig at ingen teologer ble innkalt som vitner under rettssaken mot massemorderen Anders B. Breivik, som med sitt islam-hat står plantet i den kristne teologi og voldshistorie (jf. Augustana art. 1 og 17). Breiviks ideologiske og historiske referanser sammenfaller med kirkens. Voldsdualismen og korset er selve krysningspunktet. Islam har vært kristendommens fiende i mer enn 1000 år.

Slik Breivik idealiserer middelalderens korsfarere (tempelridderne: kirkens elitekrigere), slik idealiserer kirken middelalderens autoritære krigerkonge (jf. den avskyelige Olavsdyrkelsen).

Karikaturtegninger og koranbrenninger kan lett oppfattes som uttrykk for det kristne Vestens uartikulerte religionshat. Den som mangler språk for å uttrykke seg rasjonelt og argumentativt i religionsspørsmål tyr gjerne til infantile, emosjonelle utspill og handlinger, slik kirken selv har gjort gjennom hele den infame kirkehistorien.

En kirke og religion som gjennom mange århundrer kunne forfølge, torturere og brenne på bålet sine indre fiender, dvs. religiøst-teologiske avvikere ("kjettere"), kan selvsagt aldri inngi troverdighet eller tillit i demokratiske, etiske eller menneskerettslige spørsmål, verken når det gjelder dialog, toleranse, mangfold eller religionsfrihet (dette er noen av honnørordene kirken skamløst og historieløst smykker seg med i dag).

Kjetterforfølgelsene utgjør bare et lite utsnitt av den omfattende terroren kirken utøvet gjennom utallige århundrer, og som den skammelig og ynkelig fortsatt tilslører og bortforklarer.

Ingen må tro at Martin Luthers autoritære teologisk-ideologiske regime fra 1500-tallet medførte noen humanisering av samfunnet, og slett ingen toleranse! Tvert om ble kontroll og disiplinering av den enkeltes liv og vandel intensivert (kirketukten, sanksjonene og de brutale straffelovene som ble innført i Danmark-Norge etter Reformasjonen burde være talende nok).

Den voldsteologi og det dualistiske barbari som legitimerte kirkens illgjerninger gjennom historien er stadig gyldig og autoritativ lære i Den norske kirke i dag (jf. Confessio Augustana, hvor muslimene - "muhammedanerne" - blir nevnt spesielt som fordømte. Straffen blir presisert i art. 17).

Religionskrigene mellom protestanter og katolikker var resultat av den voldsdualisme og det sekteriske hat som gjør alle meningsmotstandere til "onde mennesker", "djevler" og fiender. Da har vi ennå ikke fortalt historien om den store splittelse mellom østkirken og vestkirken, dvs. mellom Den ortodokse og Den katolske kirke i år 1054.   

Les mer her: http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98stkirken og her: http://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_skisma_(1054  (konfr. også Store Norske Leksikon).

 

Dualismens hat skjærer skarpt mellom grupper av "gode" og "onde" mennesker. All teologisk-ideologisk ulydighet og opposisjon ble og blir klassifisert innenfor dualismens enkle skjema. Prost Trond Bakkevigs innlegg i Aftenposten 3. juni 2012 er meget avslørende. Han SPARKE til noen (her: den ortodokse kirke). Merk også den besynderlige oppfatning av "teologisk diskusjon":

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Mangfold-er-Guds-vesen-6842190.html

 

I  MARTIN LUTHERS plumpe og primitive menneskesyn er det utelukkende "tro" og "vantro" som bestemmer menneskets natur, som enten god eller ond. Som "vantro" er muslimer blant de grupper av mennesker som i Confessio Augustana er fratatt sitt menneskeverd. De er likestilt med "djevlene" og følgelig onde av natur. Dette heslige menneskesynet har i vårt land veiledet protestantisk-lutherske menigheter i 500 år (med statens sanksjon).

 

Kan man bli annet enn forstyrret i sinn og tanke? 

 

MARTIN LUTHER  har også veiledet Jan Olav Henriksen, dr.theol og dr. philos, professor i teologi ved Menighetsfakultetet, som blir sitert slik i Vårt Land 12. okt. 2012 (fredagsspalten: "Torget. Sagt om tro og liv"):

"Teologi skal styrke grunnlaget for vår menneskelighet, akkurat slik vi mener at kristen tro fremmer denne menneskelighet. Slik sett er det også en dyp motsetning mellom tro og ondskap: Tro fremmer sann menneskelighet, ondskap bryter den ned og ødelegger den".

(Merk: motsatsen til "tro" er ondskap!)

Den som vil ha nærmere rede på professorens lutherske menneskesyn satt inn i en bred luthersk teologi, tankebygning og terminologi, anbefales Jan Olav Henriksens bok: Guds virkelighet: hovedtrekk i kristen dogmatikk (Luther 1994). Det blir opplyst at boken er pensum i dogmatikk-delen av kristendom grunnfag. Den er å få kjøpt i de fleste kristne bokhandlere.

Den meget produktive teologiprofessoren har publisert flere artikler på nettstedet forskning.no (i likhet med en rekke av hans kolleger fra Menighetsfakultetet). Foruten at nevnte bok gir en omfattende innføring i grunnlaget for det heslige lutherske menneskesyn, er den også et glimrende eksempel på teologi som pseudovitenskap.

 

Confessio Augustanas første artikler ramser opp motstanderne til den protestantisk-lutherske kirke. Her står det svart på hvitt hvilken skjebne de "annerledes-troende" skal dømmes til. Man behøver ikke å tilhøre en annen religion for å bli erklært fordømt i dette heslige skriftet. Det er nok at en kristen sekt har et annet dåpssyn. I art. 17 blir straffen nærmere presisert: "pine uten ende".

Hvilken annen religion enn kristendommen oppstiller i sine autoritative, offisielle læreskrifter evigvarende tortur som straff for sine meningsmotstandere?

Gjennom offentlige "disputaser" (hvor jødiske lærde skulle ydmykes mest mulig), Talmud-brenninger og grove, hatefulle jødekarikaturer var kirkens infame hensikt gjennom århundrene nettopp å håne og latterliggjøre jøder og jødedom.

 

Intet folk er blitt mer krenket av kirken gjennom 1700 år enn det jødiske folk. De blir det den dag i dag i kirkens offisielle bekjennelse og teologi. I Israelsmisjonens propaganda, på DNI's nettside leser vi:

"Vi ønsker med kjærlighet og respekt å gi evangeliet tilbake til det jødiske folk, og i ord og handling arbeide for fred mellom Gud og mennesker og fred mennesker imellom".

Den Norske Israelsmisjon (DNI) er Norges nest eldste misjonsorganisasjon, stiftet 12. juni 1844 i Stavanger:

"Vi er en kristen misjonsorganisasjon som er opptatt av at det jødiske folk Israel – det folk som Gud først åpenbarte seg for og gjennom, fortsatt må lære å kjenne Han som er Israels Messias og verdens frelser: Jesus fra Nasaret".

http://www.israelsmisjonen.no/artikkel/article/29484 

Tortur og henrettelser var i mange århundrer offentlige begivenheter i det kristne Europa, både i katolske og protestantiske land. Lidelse og ydmykelse var en del av straffen i Danmark-Norge. Gapestokken ble innført etter Reformasjonen. Offeret ble utskjelt, hånet og spyttet på av det skuelystne publikum. Ikke sjelden medførte steinkasting døden.

Den norske kirkes store teologisk-ideologiske "tenker", Martin Luther, gikk inn for heksebrenning og dødsstraff for blasfemi. Blasfemi-paragrafen i norsk straffelov frem til vår tid er et ektefødt barn av lutherdommen.

Brenning av "kjetterske" bøker var alminnelig praksis i de kristne diktaturstater helt fra oldtiden. Så bittert var fiendskapet mellom protestanter og katolikker at det i Danmark-Norge etter reformasjonen ble innført dødsstraff for å være katolikk.

I torturens og dødsstraffens historie i Europa har de kristne kirker spilt en aktiv, sentral og uhyggelig rolle. I vårt fredelige hjørne av verden i dag kan det være vanskelig å fatte omfanget av de lidelser og krenkelser den kristne kirkes autoritære regime (katolsk og protestantisk) påførte millioner av uskyldige mennesker. Ved å fortie, tilsløre og/eller bortforklare volden og krenkelsene påfører kirken(e) de døde nye overgrep. Krenkelseshistorien reproduseres.

(Det var først med opplysningstiden at rettspleien gradvis ble humanisert).

 

Kirken har systematisk krenket menneskeverdet gjennom hele sin voldshistorie, og den gjør det fortsatt i sine autoritative bekjennelser. Samsvar mellom kirkelig lære og historisk praksis (tro og handling) er ubestridelig.

 

Behovet for å fornedre oldtidsprofeten Muhammed antar slike uhyrlige dimensjoner at det nødvendigvis må slå tilbake på Vesten selv, og på den kristne religion som inntil i dag har formet de europeiske folkenes kollektive psyke.

Hvem trekker i trådene i denne grusomme komedie og makabre forestilling? I hvilken skole har de gått de som mener at en naken Muhammed er viktig for ytringsfriheten - eller for det som er blitt kalt "krenkelsesfrihet"? I hvilket sinn er dette fryktelige ordet oppkommet?

I et opplyst liberalt-demokratisk samfunn skulle man tro at religionskritikken hadde fått bedre vekstvilkår, og kunne fremføres i siviliserte former med saklige argumenter. Men på dette området er vi europeere og skandinaver så indoktrinert av det kirkelige meningstyranni gjennom årtusener at vi fortsatt må betegnes som halvblinde og umodne.

Når Muhammed karikeres ropes det høyt om (absolutt) ytringsfrihet, mens det er øredøvende taust i de samme medier om de skammelige grunnlovsendringene i §2 og §16. De sterkt autoritære og anti-demokratiske elementene i (d)en "evangelisk-lutherske lære" og "den kristne arv" interesserer ikke ytringsfrihetens forkjempere.

I Vatikanet har den (maskuline) kristne diktaturstat overlevd gjennom nær 2000 år. Ikke en gang finansielle og seksuelle skandaler rokker ved pavemaktens og Vatikanets uangripelighet. Kristent oppdratte europeere aksepterer glatt dette monstrum av en (maskulin) diktaturstat midt i det demokratiske Europa, mens islams profet blir gjenstand for en fiksering av slike dimensjoner at alle talemåter om ytringsfrihet i seg selv blir en karikatur.

 

ENNÅ I DAG TÅLER IKKE DE KRISTNE KIRKER - og tillater ikke - at kristendommens dogmer blir emne for kritisk saklig debatt i det offentlige rom, slik disse dogmer stadig offisielt presenteres i kirkens høymesse-gudstjenester. Nåde den som våger å pirke bort i Jesus-forgudelsen! Det tilnærmet verste man kan si er at Jesus tok feil. Da har man trådt over en utillatelig grense.

At Jesus muligvis var gift er stadig et eksplosivt tema. Jesu historisitet er svært truende for den kristne Jesus-teologi og Kristus-mytologi. Brannslukningsarbeidet og avledningsmanøvrene kommer lynraskt i gang. Som vi ser er den notoriske apologet, Bjørn Are Davidsen, raskt på pletten for å berolige kristenfolket. Vårt Lands lesere og de kristne menigheter må for all del ikke bli uroet i sin naive "barnetro".

Det er forøvrig ganske merkverdig å benytte en kristen-troende sivilingeniør - ikke en uavhengig religionshistoriker - som "ekspertkommentator" i denne saken. Men vi ser jo at apologeten opererer ut fra egne oppstilte standarder, og kan når som helst fristille seg fra faglige og etiske normer.

Noen husker kanskje det hysteriet den uskyldige romanen "Da Vinci-koden" fremkalte blant kristenfolket for en del år siden. Vi fikk en ubehagelig påminnelse om de religiøse lidenskaper og den fanatisme som ulmer under overflaten i kristen-Norge.

Bortsett fra trusler og voldsbruk i kjølvannet av Salman Rushdis roman ("De sataniske vers") er det interessante paralleller mellom sakene. Det er hovedsakelig styrken i reaksjonene blant "de troende" som skiller dem. Den ene fiksjonen genererte en fatwa mot forfatteren, den andre genererte en litterær produksjon full av hån og sarkasmer mot forfatteren (også fra vår hjemlige allestedsnærværende apologet). Når to fiksjoner på hver sin måte kunne fremkalle så store rystelser på flere kontinenter - langt inn i den akademiske verden - er det disse to religionenes potensielt destruktive makt som avsløres.

I moderne vestlige demokratier må de kristne kirkers reaksjonsmønstre og forsvarsstrategier nødvendigvis anta andre uttrykksformer enn i de foregående århundrer, hvor reaksjonene antok langt mer autoritære og voldelige former. Men i kristendommens autoriserte, offisielle skriftgrunnlag består voldstruslene uendret.

Den kristne religion forlanger endog respekt for sitt mytologisk-teologiske barbari! Da kan vi stille spørsmålet om ikke kristendommen (mis)bruker ytringsfriheten til å ødelegge demokratiet.

 

KIRKELIG AVLEDNING:  ET EKSEMPEL

 

Vi kan håpe at en lignende protestaksjon som den som ble fremført i en russisk-ortodoks kirke av tre unge kvinnelige punkere ("Pussy Riot") vil finne sted i en eller flere menigheter i Den norske kirke, slik at vi kan få testet hvor langt toleransegrensen og ytringsfriheten faktisk går i den såkalte "Folkekirke".

Jeg siterer nedenfor et avsnitt fra presten Gyrid Gunnes kronikk i Dagbladet 6/10-12, med den fantastiske tittelen "Pussy Christ": 

http://www.dagbladet.no/2012/09/06/kultur/debatt/kronikk/russland/pussy_riot/23273236/

Kronikken viser at det ikke er demokratisk folkeopplysning forfatteren bedriver, men kristen forkynnelse. Allerede i første linje nedenfor avslører forfatteren sin kirkelig-dogmatiske agenda (hva eller hvem er "Kristus"?). 

Og hvem er Gyrid Gunnes

"Gunnes ble den første kvinnelige presten som ble utdannet i Tromsø. Hun ble ordinert i Grønnåsen kirke, men jobber nå som studentprest på NTNU i Trondheim"

(Mange besynderlige utspill har kommet fra NTNU).  

Jeg siterer presten Gyrid Gunnes:

"Kristus ble selv korsfestet på grunn av sine meninger. En teologisk respons på blasfemi kan være å si at den kristne guden er en Gud som lider i solidaritet med alle som risikerer liv og helse for ytringer knyttet til menneskeverd og kritikk av makten, enten denne er religiøs eller verdslig. Det er blant disse modige han er å finne i dag, enten de er russiske punkere eller sør-afrikanske gruvestreikere".

Bildet av en figur på korset illustrerer presten Gyrid Gunnes kronikk. Det er ikke noe "blasfemisk" ved bildet. Det er bare frastøtende. Kronikøren som selv har malt bildet - krusifikset - har trukket en gul (bade)hette over hodet på den stiliserte korsfestede figuren, hvilket selvsagt fratar ham all menneskelighet og historisitet (det kunstneriske er her underordnet den kirkelig teologisk-dogmatiske forkynnelse).

Mange forstår at en korsfestelse må ha medført ufattelige menneskelige lidelser, både for Jesus fra Nazareth OG for de tusener av jøder som led samme pinefulle korsdød under den romerske (europeiske) okkupasjonsmakt. Men det finnes ikke spor av lidelse i bildet. Vi ser bare en dukke med maske. En maskert pappfigur med mannskropp, malt i grelle farger. Alle som har kjennskap til den kristne bekjennelse og teologi, overlevert fra 300-tallet, forstår selvsagt at den stiliserte pappfiguren på korset er ment å fremstille den kristne menneskeguden "Kristus".

Men oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth var ingen "Gud". Han var et historisk menneske, en jødisk mannsperson, som ble dømt til døden i samsvar med datidens lover for 2000 år siden! Det er ikke noe "mystisk" eller "guddommelig" ved denne historiske hendelse. Men i presten Gyrid Gynnes illustrasjon og tekst er det ikke et menneske, men "Gud selv" ("Kristus") som søkes fremstilt.  

 

Feministisk innstilte prester og teologer i Den norske kirke viser seg å være like autoritetstro i sin "Kristus-dyrkelse" som deres mannlige forbilder gjennom de foregående årtusener. De klamrer seg fortsatt til de underdanige "tjenerinner" i evangelieskriftene, eller til Nazareths apostel, Paulus, i Galaterbrevets vers i 3. kap:

"Dere er alle Guds sønner ved troen på Jesus Kristus... Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle ett i Kristus Jesus".

Så hopper de glatt over verset i 1. Kor. 11:3, hvor Paulus forklarer hvordan de to kjønn er "ett i Kristus", i mannen fra Nazareth:

"Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud".

Som Andres Edwien sier det: 

"Troen på Jesu autoritet og idealitet er så inngrodd at man har tatt det for gitt at han også i sitt kvinnesyn rager høyt over sin samtid. Dette er en stor misforståelse".

(Jesus i konflikt med menneskerettighetene, 1979, s. 31 - 37, Kap. 4: Jesus som talsmann for kvinne-diskriminering og mannshovmod: http://home.online.no/~edwien/menneskerettighetenedel2.cfm: ). 

 

"Jesus interesserte seg ikke for kvinnens rettsstilling. Han tok ikke avstand fra samtidens ensidig maskuline gudsbetegnelser, som "Herren" og "Faderen". Som modell for guden i sine lignelser fremhevet han tvert om konger, slave-eiere og patriarkalske familiefedre. Jesus omtaler alltid de utvalgte som mannspersoner: de er "Guds Sønner". Han supplerer aldri dette med "Guds døtre", og bruker heller ikke fellesbetegnelsen "Guds barn" om de som skal bli borgere i hans himmelrike... Derfor har Det Norske Bibelselskap forfalsket teksten "Guds barn" der hvor grunnteksten har hankjønnsuttrykket "Guds sønner", som i Mt. 5:9, 5:45, Lk. 20:36, Jh. 12:36, Rom. 8:14, 9:26, Gal. 3:26, 4:5, jfr. Heb. 2:10, 12:7".  

(Edwien påviste disse forfalskninger i en Oslo-avis, og deretter i et eget kapittel i boken Idékampen i det bibelske gudsbilde, s. 128 - 137, og i note 25 i Dogmet om Jesus. Men forfalskningene har fortsatt ufortrødent i Bibelselskapets utgaver fra 1959, 1975 og 1978).

 

MASKERING er kanskje en nødvendig strategi for den moderne (folkekirkelige) prest og teolog som ikke kan eller vil erkjenne historiens brutale sannheter og dogmatikkens feiltakelser. Vi ser at en kvinnelig prest og kronikør må langt av sted, til Russland og Sør-Afrika, for å finne eksempler på "det blasfemiske ved opptredende som gjør den verdt å lytte til for troende mennesker"

Presten Gyrid Gunnes har opplagt ikke funnet noen eksempler på "kritikk av makten" i vårt lands fjerne og nære (stats)kirkehistorie som er "verdt å lytte til for troende mennesker".

Som ordinert prest i Den norske kirke er Gyrid Gunnes forpliktet på Confessio Augustana. Hun opplyser ikke Dagbladets lesere om hvordan "menneskeverdet" og "kritikk av makten" blir ivaretatt i dette sentrale, konfesjonelle bekjennelsesskrift fra 1500-tallet.

Gunnes' kronikk i Dagbladet etterlater inntrykk av at "den kristne guden" har godkjent det nære maktforholdet mellom stat og kirke, politikk og kristendom i vårt land, nærmere bestemt: den evangelisk-lutherske kirke. Guden har altså bifalt kongen (kirkefyrsten) som Den norske kirkes overhode gjennom ca. 500 år, mens han sterkt misliker forbindelsen mellom Russlands president og den russisk-ortodokse kirke.

 

 

KRISTENDOMMENS STIFTER OG PROFET

 

Jesus fra Nazareth nyter en stilltiende immunitet mot kritikk i hele den kristne verden. Få våger offentlig å karikere Jesus (bortsett fra Det norske Hedningesamfunn). Få utfordrer kirkens guddommeliggjorte og idealiserte hovedperson - kalt "Kristus" - for å prøve hvor langt den bejublede ytringsfriheten rekker. Det vestlige hykleri kjenner ingen grenser.

Jesu primitive helvetesforestillinger i evangelieskriftene burde da kunne inspirere mange karikaturtegnere - hvis det er prinsipiell "religionskritikk" de mener seg å bedrive!  Men mye tyder på at det er her ytringsfriheten slår over i sin motsats: sensur.

En "religionskritikk" som ganske konsekvent utelukker kritikk av kristendommens historisk uholdbare Jesus-teologi er selvsagt ingen reell "religionskritikk", men fremstår snarere som en styrt kampanje fra øverste kirkelig hold, ensidig rettet mot islam.

Den norske kirkes teologer har fortsatt makt til å sensurere kritisk historieforskning og faglig begrunnet teologikritikk - når denne risikerer å rive kristendommens idol-Jesus ned fra den dogmatiske pidestallen.

 

 

KIRKENS HOVEDPROBLEM

 

Kristendommen skiller seg fra alle andre verdensreligioner ved at den har gjort sin stifter og profet til "Gud selv" ("Guds eneste Sønn") OG til eskatologisk dommer over hele menneskeheten. Her ligger hovedproblemets eksplosive kjerne: bomben som snart må sprenge. Dette er trykkokeren som freser under det lokk kirkelige biskoper, teologer og apologeter desperat forsøker å holde på plass. Til å hjelpe seg har de kirkelojale redaktører og journalister i alle aviser, som bidrar til å avlede dette mer og mer påtrengende ubehaget i vårt offisielt kristne land.

Det er kirke-kristendommens prestisje, autoritet og troverdighet som står på spill. Det teologisk-dogmatiske bedrageri har gått for langt til at kirkens ansvarlige biskoper og (ordinerte) teologer kan gjøre noen innrømmelser. Jøder og muslimer VET - og har lenge visst - det som stadig flere erkjenner: Jesus var et alminnelig menneske, like feilbarlig som alle andre profeter og religiøse lærere i oldtiden.

Andreas Edwien sier det slik:

"Han (Jesus) delte sin samtids bilde av guden som en sterkt voldelig, autoritær himmelsk mannsperson med blodig karriere som krigfører, folkemorder, hevner og ødelegger. Under markant innflytelse fra ikke-jødisk, dualistisk mytologi opptrådte den galileiske profeten – i følge vår kirkes «hellige skrift» - bl.a. slik:

Jesus sorterte sitt folk i to grupper av motsatt sjelelig kvalitet på grunnlag av deres forhold til ham. Om «jødene» som «ikke trodde på ham», hevdet han at de hadde «djevelen til far». De skulle «kastes ut i mørket utenfor». Med «nedstyrting til dødsriket» og ødeleggelse av deres byer til en skjebne verre enn Sodomas, skulle Jesus ta hevn over dem som ikke viste interesse for hans og apostlenes budskap. Teologiske motstandere truet han – uten hjemmel i sitt folks lov – med evigvarende Gehenna-straff. I følge en av Jesu lignelser skulle de som avviser den rette messias-pretendent og hans krav på kongeverdighet «slaktes ned». (Jh.kap.3 og 8, Mt.8, 10, 11 og 23, Lk.19).

De alvorlige brudd Jesus her begår på elementære normer for menneskeverd og menneskerettigheter, gjør de kristne kirkers lære om ham til en etisk skjebnessvanger feiltakelse. Våre teologer lukker øynene for at han med sine voldstrusler forbrøt seg grovt, ikke bare mot den jødiske lovreligions grunnsetninger, men mot universelle etiske prinsipper vi selv anser som fundamentale for et rettssamfunn".

 

 

FORTIELSE OG USANNFERDIGHET 

 

En rekke kirke- og kristendomskritikere er blitt fortiet av ettertiden. I vårt land har "fortielsens sensur" rammet idéhistoriker og Jesus-forsker Andreas Edwiens teologi- og dogmekritikk i ca. et halvt århundre, til tross for at han er den eneste religionsforsker, så vidt jeg kan konstatere, som har gitt Jesus fra Nazareth hans rettmessige plass i evolusjonshistorien, dvs. i den israelittisk-jødiske religionsutvikling og det kulturmiljø han sprang ut av.

Uttrykket "fortielsens sensur" ble brukt av SV's hovedorgan, ukeavisen Orientering (nå: Ny Tid) i forbindelse med utgivelsen av Andreas Edwiens bok Dogmet om Jesus i 1965. På lederplass uttalte avisen at fortielsens sensur er et av de farligste midler for å kvele uønskede meninger.

Jens Bjørneboe fulgte opp med en artikkel i Orientering kalt "Usannferdighetens sensur", en kritikk rettet mot Dagbladets skamfering av A. Edwiens bok i 1965. Yngvar Ustvedts anmeldelse av Dogmet om Jesus var skrevet "i en blodtåke av raseri", uttalte Bjørneboe. Forfatteren selv, A. Edwien, ble nektet tilsvarsrett i Dagbladet.

"Andreas Edwien - bare navnet er som å banne i kjerka!", uttalte Haagen Ringnes i 1995, i et intervju med Edwien i tidsskriftet Humanist. I Arbeiderbladet 1996 (nå: Dagsavisen) skrev den samme daværende progr.sekr. i NRK, HaagenRingnes:

"Beryktet er tilfellet med Andreas Edwiens bok Dogmet om Jesus som for en del år siden ble nektet omtale i radioens bokkronikk, fordi en framtredende kristen teolog ikke anbefalte den, da han uttalte seg som konsulent. Her valgte altså NRK å la en kirkens mann sette seg til doms over en religionskritisk bok - som eneste dommer! Ville man ha drømt om å la en ateist avgjøre skjebnen til en religiøs bok?"

Samme år skrev Vårt Lands journalist at Dogmet om Jesus (5. oppl. 1995) av teologene var blitt møtt med "30-års velfortjent taushet". Den kristne journalist Bjørn Gabrielsens rasende anmeldelse av boken i Morgenbladet samme år trenger vel ingen videre kommentar:

http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9522/boker/3.html

 

Som kristendomskritisk skribent har undertegnede mange års erfaring på Internett med hel-kristne og halv-kristne emosjonelle utblåsninger og subjektive, nedlatende "synsinger" om Andreas Edwien (fortrinnsvis på Vårt Lands og Dagbladets nettavis). Taushet eller hån og latterliggjøring - verbal sjikane - av meningsmotstandere er fortsatt en gangbar og fullt legitim strategi i den kirke-kristne forsvarskamp.

Det interessante er at de færreste opplyser at de faktisk har lest Edwiens artikler, bøker og skrifter. Mange har sterke meninger om Andreas Edwien, men de kan ikke, eller vil ikke referere/sitere hva han har skrevet. Ingen saklig begrunnelse eller dokumentasjon synes nødvendig når det står om kristen apologi (trosforsvar). Det kan ikke være tvil om at det er et meget sterkt ubehag (raseri?) som ligger til grunn for det som ovenfor er blitt kalt fortielsens og usannferdighetens sensur.

I Bjørn Are Davidsens omtale 17. juli. 2009 (les tråden i sin helhet her: http://dekodet.blogspot.no/2009/07/sensasjon-jesus-dde-pa-korset.html) blir ikke saksinnholdet i Andreas Edwiens teologi- og dogmekritikk referert med ett ord!

Strategien synes klar: personen, forfatteren og forskeren skal fratas faglig troverdighet uten at forskningsresultatene blir gjort alment kjent. Denne strategien er så gjennomført at det er nærliggende å anta at et bud fra høyeste hold i toneangivende teologiske kretser har utgått til alle kirkens konfirmanter, studenter og apologeter.

Vi får opplyst at Bjørn Are Davidsen har "debattert ham (Edwien) på norsk radio", men ingen faktiske opplysninger blir oppgitt om denne radiodebatten. Av en apologet og debattant som stadig avkrever dokumentasjon fra sine meningsmotstandere, er det ganske merkelig at han selv er så upresis.

 

Vi ser at høyt utdannede og akademisk skolerte teologer og apologeter glatt kan avvise og ignorere all kritisk forskning som på historisk og faglig-metodisk grunnlag avdogmatiserer den kristne bekjennelse og teologi. Edwien har plassert kristendommens overmenneskelige og forgudete hovedperson i den menneskelige historie (ikke over eller utenfor). 

 

Vi kan med god rett hevde at kristendomsforsvarerne, uavhengig av utdanningsnivå, ikke bare er trege i erkjennelse, men opptrer som vitenskapens fiender.

Det er derfor morsomt når Bjørn Are Davidsen m.fl. angriper "Journalistikkens trege erkjennelse" (jfr. debattinnlegg i Aftenposten 6. mars 2013), han som fikk boltre seg fritt og uhemmet i mange medier for en del år siden.

Davidsen oppnådde en slik autoritet at han ble benyttet som "ekspertkommentator" av Dagbladet i avisens "nettmøte" med leserne (min utskrift av dette "nettmøte" er datert 18/5-2005). For få år siden ble Bjørn Are Davidsen og hans kompis fra NTNU, Asbjørn Dyrendal, brukt som "ekspertkommentator" i NRK's serie: Berulfsens konspirasjoner (høsten 2011).

Davidsens autoritet har nok falmet atskillig siden denne tid. Men hans hektiske aktivitet på Internett har etterlatt utallige spor.

Et kobbel av trosforsvarere (apologeter) står alltid klar i kulissene til å kaste seg over religionskritikk som rammer kirke og kristendom. Et godt eksempel i vår tid er apologetenes ufine og usaklige angrep på Richard Dawkins bok i Klassekampen, Aftenposten og Morgenbladet. Både personangrep og bakvaskelser inngikk i denne kampanje. Også daværende redaktør i Humanist, Arnfinn Pettersen, uttrykte sine emosjonelle antipatier.

 

Bjørn Are Davidsens "skepsis" og kritiske sans vil kollapse straks han blir konfrontert med den uhyrlige Kristus-mytologien. Det er påfallende hvordan han unnviker dette kjernepunkt og hovedproblem i den kristne bekjennelse og teologi. Han er avledningens mester kan man godt si, og mange har gått rett i "fella".

Det er et godt tegn at stadig flere skarpe, uavhengig tenkende kritikere (ikke minst på Vårt Lands Verdidebatt) synes å ha gjennomskuet Davidsens retorikk, og den pseudovitenskap/falsk vitenskap han selv bedriver (angivelig hans hovedinteresse gjennom mange år). 

Det krever sin forklaring at den kristne mytologi og overtro - formulert som postulater/dogmer i kirkens stadig gyldige bekjennelse og teologi - har bestått og består urørt og uberørt av alle vitenskapelige innsikter og fremskritt gjennom historien.

Enhver som slutter seg til kristendommens religiøst-mytologiske verdensbilde og historiesyn fra oldtiden viser forakt for menneskelig utvikling, erfaring og tenkning. Verken retoriske evner eller akademiske titler kan avlede oppmerksomheten fra kirke-kristendommens infantile autoritetsdyrkelse, kjernen i den kristne teologi: Jesus-forgudelsen.

 

På spørsmål om hvilken alder som er den beste svarer teolog og professor Inge Lønning (i et portrettintervju med Vårt Land) betegnende nok at "mannens beste alder er 2 års-alderen". Når et langt livs kunnskap, akademiske studier og livserfaring ender opp med et slikt tøvete utsagn, kan man bli forferdet. Men i virkeligheten er det kirke-kristendommens statiske infantilitet som avsløres.

Som "åpenbaringsreligion" motsetter kristendommen seg utviklingens lover, både alment og individuelt. Det er "barndommens" før-språklige alder og før-vitenskapelige tidsalder teologer og apologeter lengter tilbake til.

Når Bjørn Are Davidsen stadig må henvise til oldtidens og middelalderens "tenkere", skjønner vi at også han har stoppet opp i kristendommens "barndom". Det tar ganske riktig lang tid "å endre oppfatninger av historien", men så vidt jeg vet har ikke Davidsens kirke endret en tøddel eller bokstav i sine autoriserte bekjennelser fra oldtidens keiserlige diktatur.  

---------------------------   

 

Kristen-sosialisten Oddbjørn Johannessen skrev i en følelsesladet kommentar til undertegnede på Verdidebatt ("Utmattende og forfriskende" 14. okt. 2011):

"Og jeg kan dessuten ikke fri meg fra følelsen av at du leser Andreas Edwien omtrent som religiøse fundamentalister leser sine hellige skrifter (riktignok er læremesteren ikke så dominerende i dette innlegget som i tidligere innlegg jeg har lest av deg)".

O. Johannessen oppgir ingen konkrete eksempler, referanser eller dokumentasjon for å begrunne og underbygge sin "følelse". Han synser og føler, og det er vel ikke nettopp hva vi forventer av en høyt akademisk utdannet førsteamanuensis ved et universitet.

Fra Universitetet i Agder (UiA) kommer det mange merkelige utspill. Både her og ved Universitetet i Stavanger (UiS) er det forbausende mange forskere med tittelen dr. theol.

 

 

RELIGIØST DIKTATUR

 

Kirkemakten utøver sitt diktatur på en strategisk, men indirekte måte i vår moderne tid. Det er det "religiøse diktatur"som tillater at den ene oldtidsprofeten sjikaneres, mens den andre beskyttes og hylles.

Vestlige journalister og intellektuelle har gjort knefall for kirkens autoritetsbehov. Ved ikke å bruke samme målestokk på Jesus som på Muhammed legitimeres kirke-kristendommens autoritetsdyrkelse. Den intellektuelle elitens svik på dette felt kan vanskelig unnskyldes.

Målbevisst og effektivt, men så stille at ingen merker det (som "usynlig gass") har kirkemakten infiltrert de fleste samfunnsområder og viktige maktposisjoner. Ved bl.a. å knytte utallige nettverk på kryss og tvers, skape lojalitetsbånd, har de lyktes i å nøytralisere alle tilløp til kristendomskritikk. De som snakker høyest om demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter er de som mest effektivt praktiserer fortielsens sensur. De som roper høyt om dialog er de som mest konsekvent avviser meningsutveksling med kirkens kritikere.

Ved å stille islam i fremste fokus for den såkalte "religionskritikken" avleder kirke- og mediemakten oppmerksomheten bort fra kristendommens hovedproblem. Alt handler om avledning.

Behovet for å framstille Muhammed i mest mulig fornedrende positurer avslører det kristne Vestens etisk-åndelige umodenhet. På religionsfeltet er vi ennå barbarer i våre sinn. I år 2012 finner vi dessverre få spor av selverkjennelse og oppgjør fra kirkens ansvarlige autoriteter.

 

Hvordan våger Den norske kirkes biskoper å ta ordet dialog i sin munn, samtidig som dens mest sentrale bekjennelse truer muslimer, jøder og alle ikke-kristne med evig torturstraff? Det hagler med fordømmelser i dette skriftets første artikler. Voldstruslene i det heslige Confessio Augustana er en stående krigserklæring mot folk og religioner på alle kontinenter. Truslene rammer selvsagt også en stor del av vårt lands borgere (inkl. undertegnede).

Ansvarlige biskoper og ordinerte teologer tier eller snakker det hele bort, med det defensive og forlegne "tåkepratet" vi kjenner så godt. De pakker doms- og straffetruslene inn i glanset papir, og fremfører det motbydeligste forsvar for "Guds dom" og "Guds rettferdighet": den himmeldiktator keisere, paver, biskoper og kirkefyrster har skapt og vedlikeholdt gjennom nær 2000 år.

 

For en tid tilbake kunne vi lese i Vårt Land at helvetesfrykten kan forebygge kriminalitet i samfunnet. En religion som må basere seg på frykt for å holde sine tilhengere på plass har selvsagt intet av etisk eller åndelig verdi å tilføre menneskeheten.

Prost Trond Bakkevigs kryptiske uttalelser til Fri Tankes nettavis er verdt å studere nærmere: http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhetHYPERLINK .

Her kan vi få inntrykk av at Confessio Augustana i hellighet og autoritet står OVER Det nye testamente.

Alle (ordinerte) prester og teologer i Den norske kirke har avgitt troskapsløfte til barbariet i Confessio Augustana, og få stiller dem til ansvar. Undertegnede har gjennom flere år, i nært samarbeid med Andreas Edwien, gjort nettopp dette! Svaret er øredøvende taushet (se nærmere bakgrunn i innlegget "Guds sønn?" på denne hjemmeside).

Det er liten tvil om at ansvarlige biskoper og teologer blir beskyttet av avisredaksjoner mot å forklare seg for leserne og "folket" om hvordan de kan forene sine svulstige slagord om "nestekjærlighet", "religionsdialog", "inkludering" og "mangfold" med uttalte volds- og straffetrusler mot andre religioner, teologiske avvikere og ikke-kristne mennesker.

Kristne teologer og apologeter opptrer gjerne med fine akademiske titler. Påfallende mange teologer er professorer. Ikke så sjelden presenterer de seg som religionsvitere/religionshistorikere, filosofer, førsteamanuensiser, sosialantropologer, eller som forskere i NUPI og PRIO.

De ukentlige livssynspaltene i de kristelige avisene Aftenposten og Stavanger Aftenblad, samt Vårt Lands ukentlige spalte "Refleksjoner" avslører en sterk kirkelig-teologisk slagside.

 

Flokken av skravlende og pludrende teologer/apologeter i våre dagsaviser og ukeaviser representerer en alvorlig begrensning og fordumming av tanke- og åndslivet. Et par av flere kuriøse innslag er presten Sunniva Gylvers "preken" i Aftenposten 1. okt. 2012 (hun er fast skribent og andaktsholder i Vårt Land, Familien og Aftenposten) og Henrik Syses pludringer i Vårt Land. Han blir presentert som filosof og seniorforsker ved Prio.

I en artikkel i Vårt Lands papiravis for en tid tilbake ble Henrik Syse omtalt som "Filosof av Guds nåde". Vi forstår jo at en kirke-kristen "filosof" ikke er som andre filosofer. Kan det tenkes at den eldgamle kirkelige forestilling om teologi som "vitenskapens dronning" fortsatt styrer kristne akademikeres holdninger og vurderinger? Også MF-teolog Eskil Skjeldals aktivitet i Klassekampen, Dag og Tid og Vårt Land er verdt å merke seg.

Det er vel ganske åpenbart at kristne journalister, akademikere og politikere ikke føler seg forpliktet eller bundet av verdslige/sekulære idealer, normer og verdier. De har sin lojalitet utelukkende til en religiøst-kristen autoritet, som de ikke behøver å definere ut fra etikk, vitenskap eller filosofi.

Den ensrettede, ukritiske teologiske kampanje kirkelige aktører fører i våre papiraviser viser at kristendommens grunnlag er så til de grader indoktrinert hos de aller fleste lesere at den ikke blir møtt med den kritikk som vi vet foreligger i norsk litteratur og kultur. Fra kirkelig hold ties kritikken i hjel for å unngå å forstyrre leserne om dyptgående historiske og uavklarte problemer ved det grunnlaget som stadig forgjeves er forsøkt tatt opp til offentlig debatt av norske kulturkritikere.

 

En av Vårt Lands faste skribenter blir presentert slik: "Dr. theol, leder av institutt for religion, filosofi og historie, UiA" (Universitetet i Agder). Den samme dr.theol Ingunn Breistein reflekterer i Vårt Land nylig over betydningen av "hjemmets trosopplæring".

Det er alarmerende at en instituttleder ved et universitet opptrer som Den norske kirkes talerør. Habilitetsproblemet dukker stadig opp. Er Universitetet i Agder blitt "kuppet" av teologene?

Breistein henviser til 1600-1800-tallet (uten ironi eller kritikk), hvor gudstjenesten og husandakten stod sentralt:

"Det var en forpliktelse for husfaren å samle familien og tjenestefolkene til en daglig husandakt. Denne besto av opplesning fra katekismen, dvs. forklaringene til De ti bud, og salmesang. Den daglige husandakten må ha gjort inntrykk, fordi den var nær, og fordi den gjentok seg hver dag. Den teologiske kunnskapen kunne nok variere. Men sangene deltok alle i, tekstene var fulle av teologi, og kanskje kom det kristne budskap aller nærmest gjennom disse".

("Å snakke om Gud", Vårt Land 28. sept. 2012. Artikkelen er publisert på Verdidebatt).

Det er nettopp gjentakelsen (kalt "hellige vaner") som er indoktrineringens - det religiøse og politiske diktaturets - mest effektive middel. Barn som tidlig er blitt innprentet den kirkelige propaganda, gjennom gjentakelsens tvang fra hjem, skole og prekestol, vil for en stor del som voksne forbli autoritetstro. Uten den autoritetsdyrkelse som plantes i barnesinnene kunne kristendommen aldri overføres til stadig nye generasjoner. Den som er oppdratt til lydighet mot religiøse autoriteter og doktriner, vil motsette seg oppgjør, opprør og konfrontasjon, hvilket er nødvendig for all utvikling  (både individuelt og alment).

 

Et samfunns utvikling er avhengig av individets løsrivelse fra foreldreautoriteten, og av hver ny generasjons oppgjør med den foregående. De religioner som dyrker autoritetsbehovet får uunngåelig et statisk og stagnerende preg.

Ny-tenkning representerer en trussel mot den førerdyrkelse, bastante dogmatikk og doktrinære ideologi fra oldtidens diktatur som kirken stadig holder for urørlig.

I kirke-kristendommen er rammene for tenkningen satt én gang for alle: "Troen sier at siste ord er sagt" (presten Sunniva Gylver, Aftenposten 1. okt. 2012).

Det var opplysningstidens oppgjør med og opprør mot kirkemaktens autoritære og forstenede dogmatikk, som mer enn noe annet fremmet og frigjorde den menneskelige tankekraft, dynamikk og kreativitet som spiret og vokste de påfølgende århundrer. Revolusjonene måtte komme, voldsomme og brutale, etter at de europeiske folkene i årtusener hadde levd i lenker, mentalt og materielt, under kirkens despotiske, allmektige regime.

 

 

JESUS OG MUHAMMED

 

Hvor mange uskyldige mennesker må ofre livet fordi kristent oppdratte mennesker morer seg med å karikere islams religionsstifter?

Hva sier forsvarere av ytringsfriheten til Confessio Augustanas voldstrusler på menneskers (evige) liv og helse? Det er vanskelig å tenke seg et demokratisk sinnelag hos den som slutter seg til grunnlovsforslagene i § 2 og 16. Som nasjon burde vi rødme i dypeste skam over at vi i vår ellers demokratiske konstitusjon bærer med oss dette råtne, stinkende kadaver.

Dommedagsprofeten Jesus fra Nazareth var ingen humanist eller demokrat. Hvorvidt han var en stor visdomslærer kan nok også diskuteres. Jesus TOK FEIL både i sitt verdensbilde, historiesyn og menneskesyn. Kirken må derfor oppgi sin uhyrlige og fullstendig grunnløse Jesus-apoteose. Da kan vi få fjernet den skammelige voldseskatologien i kristendommen, som i høy grad bidrar til å forgifte forholdet mellom kristendommens og islams tilhengere.

Ingen religionsfred er mulig så lenge kristendommen truer andre religioners stiftere og tilhengere med evigvarende tortur, hvis de ikke bøyer kne for den kristne opphøyde "Jesus Kristus"-figuren, som i følge Den apostoliske bekjennelse "sitter ved Faderens høyre hånd", og "skal komme igjen for å dømme levende og døde".

Da Jesus fra Nazareth ble opphøyet til "Gud" i romerrikets keiserkirke, Nicæa år 325, fikk de (mytologiske) uhyggelige doms- og straffetrusler han slynget mot sine jødiske landsmenn - i en lokal teologisk konflikt - dødbringende virkning for det jødiske folk i Europa gjennom de påfølgende 1700 år. Nettopp i den romersk-europeiske kirkes teologi om Jesus finner vi opprinnelsen til den ondsinnete og ondartede kirke-kristne antisemittisme. Det kristne jødehatet er uløselig forbundet med kirkens mest sentrale dogme fra 300-tallet: selve grunnvollen i det kirkelig teologiske byggverket.

JESUS OG MUHAMMED kan ikke anklages for at de tenkte innenfor oldtidens forestillingsverden. De var "barn av sin tid" og kunne ikke ane hvordan deres lære skulle bli brukt av ettertiden. Jesus ventet på historiens avslutning i sin egen levetid, og hadde følgelig et meget kortsiktig framtidsperspektiv.

De to profeter tilhører sin oldtid, og som sådan bør de få hvile i fred i den jord og det (lokale) kulturmiljø de sprang ut av. De er ikke universelle. De kan ikke og må ikke bedømmes ut fra vår tids normer. Som historiske personer var deres religiøse erfaringer, lære og forkynnelse situasjons- og tidsbetinget (uavhengig av deres egen selvoppfatning). De var mennesker blant andre mennesker, og derfor feilbarlige.

Jeg har i innlegg/kommentarer på Verdidebatt og på denne hjemmeside påpekt at disse to religionsstifterne ikke kan plasseres i hver sin kategori: den ene som "Gud", den andre som menneske. Den ene har ikke en mindre sannferdig religionsoppfatning enn den andre, og er ikke mer feilbarlig enn den andre. Det historiske grunnlaget for å gjøre Jesus til "Gud" og ufeilbarlig "etisk autoritet" finnes ikke.

De vi må og skal anklage er ansvarlige religiøse ledere og lærere som I DAG fastholder disse to oldtidsprofetenes lære som evige, uforanderlige "åpenbaringer" og dogmer/doktriner.

Rivaliseringen og fiendskapet mellom kristendommen og islam - imperialistiske og politiske - er den største trussel mot verdensfreden. Teologer i begge religioner må komme til debattbordet, til åpen og klar diskusjon. Kirkens ansvarlige biskoper og teologer må legge all prestisje til side. Det påligger dem et blytungt ansvar for det fiendtlige religionsklima mellom de to religionene og deres religionsstiftere.

 

Mange forstår at det er kirke-kristendommens grunnløse og uholdbare Jesus-apoteose som har vært og er hovedkilden til konflikten mellom de såkalte "abrahamittiske" religionene gjennom historien. Da er det opplagt at dette hovedproblem - kirkens teologi om Jesus - må bli belyst faglig bredt og dyptgående, ikke minst med bidrag fra jødiske historikere og bibelforskere (Jesus var jøde og forkynte sin lære utelukkende blant jøder).

Vårt lands mest radikale og konsekvente kristendomskritiker, Andreas Edwien, har i sine forskningsarbeider fra 1950-tallet og gjennom en mannsalder levert dyptpløyende og avgjørende bidrag til forståelse og innsikt i den idéhistoriske bakgrunn for Jesus lære og opptreden innenfor den israelittisk-jødiske religionsutvikling i århundrene omkring vår tidsregning (jf. Idékampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys, Tanum 1958).  

A. Edwien har ført Jesus fra Nazareth tilbake til hans egen oldtid, og plassert ham i det kulturmiljø han som menneske naturlig nok ble formet av. Jesus har fått tilbake sin historiske identitet, den som kirken i nær 2000 år har frarøvet ham - ved å stille ham utenfor historien.

 

 

KIRKENS DIALOGBEGREP

 

50 år med religionsdialog var tittelen på et innlegg i Vårt Lands papiravis 11. okt. 2012. Her sies at fra det 2. Vatikankonsil (1962) satte paven

"enhet blant de kristne og fred i verden som mål. Frelse, og ikke fordømmelse, var sentralt. Åpenheten mot andre religioner og trossamfunn ble styrket, og religionsdialogen - vennskapets dialog - så dagens lys".

"Religiøs vold er vold, og religiøs terrorisme er terrorisme. Det er ikke noe særlig religiøst over den. Selv om en ikler ugjerningen en religiøs drakt, ære og hellig krig, er det oftere opplevelsen av å være avskåret fra det humane som er drivkraften".

"Kritisk refleksjon i forhold til egen religion er avgjørende. Den foregår best innenfor det enkelte trossamfunn".

"Når vi nå feirer 50 år siden konsilets begynnelse er det med en ny videreføring; troens år, som feires i hele den verdenvide kirken. Sentralt i denne videreføringen er religionsdialogen".

Hvem er dialogens parter, og hva er dialogens tema? Hvor befinner de mest provoserende kirkelige angrep på ikke-kristne religioner seg?

(Hovedeksemplet finner vi i tradisjonell norsk religion: art. 1 og 17).

 

------------------------

 

"Tro" er alltid subjektivt ("jeg tror at...", eller "jeg tror ..."), men det virker ikke som om kristenheten har forstått ordets reelle og leksikalske betydning.

Det er det reneste koketteri når en teologiprofessor i Stavanger Aftenblad 16/10 uttaler med store bokstaver: "Jeg er blitt trøtt av religionssnakk".

Vi avislesere er også trøtt av teologenes spekulative ordkløveri, et språklig skvalder få tar tak i, og enda færre rydder opp i. Moderne kristne teologer og apologeter manipulerer uhemmet med trosbegrepet, religionsbegrepet og gudsbegrepet. Teologer har en lang vei å gå før de klarer å opptre historisk, etisk og intellektuelt redelig.

Noen av oss skjønner at det ikke er det diffuse begrepet "religion" det handler om i teologiprofessorens artikkel ovenfor, men KRISTENDOMMEN (kristen forkynnelse og misjon).

"Kristen tro handler om at Gud kommer så nær oss at vi settes i bevegelse. Denne kraften til å sette i bevegelse er dåpens kraft, forkynnelsens kraft, nattverdens kraft", skriver rektor ved Misjonshøgskolen i Stavanger.  

Karakteristisk nok unnviker teologiprofessoren ALT som i kristendommen utskiller, sorterer og ekskluderer. Kort sagt: alt som i "de hellige skrifter" har skarpe kanter og klare fronter mot annerledes-tenkende.

I kirke-kristendommens aktuelle og stadig gyldige evangelisk-lutherske lære handler det ikke om å oppdele menneskeheten i "religiøse" og "ikke-religiøse", men om å inndele dem i "frelsesverdige" og "fordømte". Det er noe ganske annet! Det er ikke "religiøst", men kristent!   

Vi må bevege oss ut av det subjektive og til dels grumsete føleriet, og inn i et språklig og tankemessig klarere landskap. Religioner og religiøsitet som unnviker saklig-nøktern opplysning, logisk og argumenterende tale må finne sin plass i det private rom.

De som ikke evner å formulere sin "subjektive tro" og "åndelige lengsel" i et normalt forståelig språk bør kanskje søke tilflukt i poesiens og musikkens uttrykksformer? Men straks det handler om en såkalt "objektiv" lære, et sett udiskutable postulater/dogmer - en offentlig religion - stiller saken seg ganske annerledes.

Moderne teologer kan ikke snakke seg bort fra kristendommens autoriserte "hellige skrifter", uansett hvor hardt og fantasifullt de forsøker. Når en evangelisk-luthersk LÆRE i år 2012 søkes opprettholdt i Grunnloven er den ikke privat eller subjektiv, men offentlig! Da har alle norske borgere ("folket") rett og plikt til å uttale seg.

Ingen barn blir døpt til en "subjektiv tro"!

(Vi finner ingen filosofiske eller religionspsykologiske resonnementer i Den norske kirkes fem autoriserte bekjennelsessskrifter).

 

I Den apostoliske bekjennelse, som helt siden oldtiden er blitt gjentatt og gjentatt i messer og på gudstjenester, møter vi bastante postulater om Jesu personlighet og om historisk-faktiske begivenheter i hans liv. Hans jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart blir ikke fremført  som "subjektiv tro", "fortelling" eller "symbolikk", men som historisk-faktiske hendelser kristendommens tilhengerne MÅ "tro på" (underkaste seg i lydighet) for å oppnå frelse og evig salighet.

Mye av den kristne lutherske teologi bryter sammen i språklige og tankemessige meningsløsheter. Den er håpløst livsfjern og verdensfjern i sine abstrakte selv-refererende spekulasjoner. Teologene kommuniserer helst bare med likesinnede innenfor "lauget". Derfor møter vi sjelden noen dialog eller meningsutveksling på faglig grunnlag mellom teologer og kirkens kritikere i avisspaltene.

Biskoper og teologer kan bare føre monologer. Det er ikke meningen at "folket" (kirkens inndøpte medlemmer) skal forstå. Det er ikke meningen at de skal uttrykke selvstendige meninger. Dialog med kirkens interne kritikere har aldri stått på biskopenes program. Teologenes uangripelige status beror på at de snakker et "språk" få utenfor kretsen forstår. De fremstår ikke sjelden som et "mysteriesamfunn" innenfor den akademiske verden. 

 

Et godt eksempel er Norsk Teologisk Tidsskrift. Spesialhefte 2008, årgang 109 har som eneste tema "Gud". I dette nummer er INGE LØNNINGS artikkel eneste bidrag. Det er hans bidrag i et tysk-protestantisk leksikon (siste opplag i 2006 er visstnok på 36 bind) som i dette tidsskrift for første gang i sin helhet er publisert på norsk. 

Artikkelen bør leses opp mot INGE LØNNINGS innledende essay i Martin Luther. Lille og store katekisme  (De norske Bokklubbene 2001).

I tidsskriftets innledning leser vi at det var Helge Jordheim som i år 2000 oversatte INGE LØNNINGS tyskspråklige "Gott"-artikkel til norsk (det opplyses at denne oversettelsen siden har vært i omløp i ikke-publisert kopiversjon til studiebruk). Helge Jordheim er dr.art i tysk litteratur, idéhistoriker og forskningsleder ved Universitetet i Oslo. Han er også blitt kalt "begrepshistoriker".

Mer om Norsk Teologisk Tidsskrift kan leses her:

http://www.universitetsforlaget.no/?marketplaceId=200&languageId=1&siteNodeId=697933 

http://www.idunn.no/ts/tt/2012/01/art11

 

INGE LØNNING har en lang og eiendommelig karriere i det kirkelige, akademiske og politiske liv. Han er luthersk teolog, professor i systematisk teologi, rektor ved UiO 1985 - 92, mangeårig redaktør i det kristne tidsskriftet "Kirke og kultur", stortingspolitiker for Høyre, leder i partiets livssynsutvalg OG leder i grunnlovsutvalget. 

INGE LØNNING har hatt mange verv og blitt tildelt en rekke fortjenester og utmerkelser, som kommandør av St. Olavs Orden, æresdoktor ved Luther College og Åbo Akademi. Han er medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi, tildelt Presselosjens toleransepris, Lisl og Leo Eitingers pris for religiøs toleranse og den norsk-tyske Willy Brandt-prisen. I 1997 ble han kåret til "Årets opinionsdanner" av Norsk Redaktørforening. I tillegg kommer hans mange roller, verv og utmerkelser i Høyre og Europabevegelsen, som jeg her ikke finner grunn til å gå i detaljer om.

Det bør være nok å påpeke forbindelsen mellom teologi, akademia og politikk.

-------------------------   

 

I en offentlig samtale må det være et minstekrav at ordenes, begrepenes og språkets normale betydning deles av aktørene. En grunnleggende forutsetning for reell dialog er at deltakerne opptrer som LIKEVERDIGE aktører.

Hvor i kirkens autoriserte skriftgrunnlag opptrer meningsmotstanderne som likeverdige samtalepartnere? I Det nye testamentet (samlet og autorisert av kirken) omtaler Jesus meningsmotstanderne blant sine jødiske landsmenn som "ormeyngel", "hvitkalkede graver", "djevelens sønner" etc.

Jesus fra Nazareth tåler dårlig å bli motsagt. Når han møter motstand blir han aggressiv. Hans mange grove utskjellinger av de jødiske fariseere og skriftlærde er pinlig lesning.

Tvilen har demonisk opphav, i følge Jesus (som også for Martin Luther 1500 år senere). Confessio Augustana gjør tvilen til den alvorligste straffbare forbrytelse et menneske kan begå. Meningsmotstanderne blir truet med "pine uten ende".

Er dette dialogens språk og ånd?

--------------

 

19.10.2012

G. Ullestad