"Men historien gikk sin tålmodige gang videre, for den visste mer enn Jesus kunne vite. Han og hans sekt trodde de hadde gjennomskuet verdenshistoriens hemmeligheter. Men den overbød Jesus og
gikk videre inn i det ukjente.
Og dermed ble feiltakelsen både virkningsfull og skjebnesvanger - i et miljø hvor man fra gammelt av var vel fortrolig med å dyrke mennesker som guder.
Men livsfarlig blir feiltakelsen så snart den opphører å være en misforståelse og går over til å bli et selvbedrag. «Kristenheten» har nå dyrket Jesus som
jomfrufødt og oppstanden mirakelgud i to tusen år, dvs. to tusen år lenger enn han selv trodde verden skulle bestå – og dermed er den ikke lenger i god tro. I dag har vi brakt oss selv –
ikke til «himmelriket» - men til randen av en selvskapt «syndflod» uten mytologi.
Men denne gangen vet vi – og bør vi vite, selv om mange
geistlige, generaler og politikere stadig later til å befinne seg i Noahs tid – at det er vi selv, og ikke de lunefulle intervensjoners fabelgud som holder fremtiden i våre hender.
Det er det store framskrittet. For dermed er det i ferd med å gå opp for oss at vår oppgave på jorden ikke er å søke medlemskap i et priviligert ideologisk
parti som trakter etter en eksklusiv himmelsk salighet på andres bekostning, ikke å berge stumper av en ufullkommen guds mislykkede verk, ikke å
erklære historien for en misforståelse og forkynne dens avslutning, men tvert om å forhindre at den blir meningsløs.
Vi står følgelig ikke overfor noen uavvendelig katastrofe,
derimot er vi klar over at vi kan forspille alt om vi er usannferdige mot oss selv og vår erkjennelse. Vi står overfor en framtid vi har det hele og fulle herredømme over. De store bibelske profeter hadde full rett i at det
hersker en ubrytelig sammenheng mellom menneskets etiske innsikt og alvor på den ene side og dets historiske skjebne i dypere forstand på den annen.
Men Jesus tok feil når han
utvilsomt trodde denne skjebne lå i en smålig, kortsynt og lunefull guds hender, og derfor gikk ut fra at menneskets historie stort sett var en misforståelse. Det er i dag en farlig misforståelse, selv om vi ikke kan
bebreide Jesus denne misforståelse.
For det som truer oss i dag er ikke ubønnhørlige undergangskrefter av uberegnelig kosmisk eller mytologisk art. Det som truer oss er tvert om selve
det pessimistiske historie- og menneskesyn som er forbundet med det primitive, nedarvede verdens- og gudsbilde kirken stadig prøver å vedlikeholde. Den mistro til mennesket som dette verdens - og gudsbilde instituerer, den er i dag farlig.
Det vi skal beseire er menneskets nedarvede frykt for seg selv – for firmamentets speilbilde av denne frykt – dets mistro til sin evne til å avverge et sammenbrudd som ikke
truer fra noe annet enn dets egen selvforskyldte dumhet og hovmot.
Vi vet at mennesket har eksistert i mer enn det hundre-dobbelte av det tidsrom kirkens antikke autoriteter regnet med. Vi vet også at
verdensaltet er vesentlig annerledes enn de forestilte seg.
Vi må derfor gjøre oss ferdig med det mytologiske verdensbilde, som med det tykke skallet omkring en verdifull kjerne. Som historisk fenomen
har dette verdensbilde vært et ferment i den skapende utvikling, bestemt en viktig epoke i den, derfor lærer den oss noe avgjørende om vår historiske vei. Men fordi vi selv valgte det, må vi i tide holde opp med å la oss
beherske og forføre av det. Det fatalistisk-pessimistiske historie- og menneskesynet det gjennom kristendommen prøver å påtrykke oss, er farlig. Det kan til sist fullstendig lamme den gode evne og vilje og svekke eller undergrave
respekten for menneskets universelle og ukrenkelige verdi.
«Ut fra det kristne syn blir historien stående som en hindring for realiseringen av skapelsens endemål... verdenshistorien er fallets,
syndens og Satans herskertid», sier den kristne teologen (Kirke og Kultur 1964, s. 588). Dette kan passende sies slik at det kristne syn blir stående som «en hindring for
skapelsens endemål» - fordi dets talsmenn av sekterisk-dogmatiske prestisjegrunner forlanger at verdenshistorien som sådan skal være «fallets, syndens og Satans herskertid».
Jesus var en av oss. Jesus-apoteosen er derfor ikke «Gud»’s, men menneskets eget klossete verk, et naivt og famlende forsøk på å finne vei. Den gjenspeiler høyst menneskets egen søkende
sjel på en del av den historiske vandringsvei. Jesu gud – og kirkens gud – er ikke «Gud» med stor G, men et ytterst ufullkomment redskap mennesket har laget seg for å finne Sannheten.
I dag vet vi at det er vi selv som bestemmer vår morgendag. Og at den aktive tro på det godes makt vil bli det godes seier. Men skal denne tro bli virksom, og ikke legge spiren til sitt eget verks undergang, må vi
gjøre oss bevisst ferdige med en menneskeoppfatning som er uforenlig med idéen om menneskehetens etiske enhet".
(Dogmet om Jesus,
Pax Forlag 1995: s. 76 - 78).
---------------------------
02.11. 2013
G. Ullestad