Kirkens UFORSONLIGHET

 

Den innflytelsesrike svenske teolog og ekseget, Hugo Odeberg (1898–1973), gir merkelig nok ingen treff på Store norske leksikon eller på norsk Wikipedia, men derimot en rekke treff på diverse norske nettsider OG i visse svenske oppslagsverk og publikasjoner. Det er et grusomt skrift vi her står overfor, som fortjener en viss oppmerksomhet. I siste del av innlegget vil jeg sitere mer utførlig fra denne boken.

https://sv.wikipedia.org/wiki/Hugo_Odeberg 

https://sv.wikipedia.org/wiki/Riksf%C3%B6reningen_Sverige%E2%80%93Tyskland

Jeg siterer Odeberg (og den kristne merkverdige oppfatning av friheten, s. 66 f.):

«I følge den kristne oppfatning har det menneske, som ennå lever i den gamle sammenheng, overhodet ikke noe fritt valg mellom godt og ondt. Det er og forblir en syndens trell. Det onde tre er og forblir et ondt tre og kan bare bære dårlige frukter. Derfor er heller ikke loven noen frihetens lov, men en trelldommens lov...Loven avslører det rettferdige menneskes radikale ondskap og viser at det er verre enn synden selv, som Paulus utlegger det i Romerbrevets 2. kapittel (2, 17 – 24)...Derfor var den fariseisk forkledde kristendom, som Erasmus representerte, også så fullstendig motbydelig for den bibelske kristendom, slik Luther fremstiller den i sitt skrift «De servo arbitrio» («Om den trellbundne vilje»)».

(jfr. Matt. kap. 7)

 

http://www.nb.no/nbsok/nb/ca93860cc53745e4591417143c7a06d7?index=1#0 

(Nasjonalbiblioteket)

 

Undertegnede har i flere innlegg på denne hjemmeside skrevet ganske utførlig om den kirke-kristne antisemittisme. Det er nesten umulig å berøre den kirkelige teologi og historie uten å komme inn på jødehatet. Kirke-kristendommens teologi er antisemittisk i sitt grunnlag, og den har sitt opphav i Det nye testamente. Den kirkelige lære fra oldtiden frem til i dag er grunnlagt på den groveste nedvurdering av og forakt for jøder og jødedommen. Den kristne antijødiske polemikk og propaganda har gjennom hele vår kristen-europeiske historie vært voldsomt og ekstremt aggressiv, både i skrift, tale og handling.

Men i følge Erling Rimehaug og Johannes Morken (Vårt Lands kommentatorer/redaktører) er det islam som har importert antisemittismen til Europa. Galere kan det ikke bli. Dette er bare en taktisk avledningsmanøver. Det forholder seg helt motsatt. Slik historieforfalskning fra kirkelig-apologetisk hold kan vi enkelt gjennomskue ved å lese Det nye testamente, kirkefedrenes hatefulle skrifter fra oldtiden OG kirkens dokumenterte forfølgelsesvanvidd fra oldtiden, gjennom middelalderen, renessansen og opplysningstiden og helt frem til "jødeparagrafen" i vårt evangelisk-lutherske statskirkeland på 1800-tallet.   

Jødene avviste både kristendommen og islam som den endelige guddommelige åpenbaring. Verken Jesus eller Muhammed kunne tåle jødenes avvisning. Som de kristne, rettet også muslimer mange århundrer senere sin aggresjon mot jødene. Men muslimene følte seg på ingen måte så TRUET av jødedommen som de gjorde av kristendommen. Det skyldes vesentlig det voldsomt provokative og uhyrlige kristne postulatet at oldtidsprofeten Jesus var «Gud selv» og/eller "Guds enbårne Sønn".

Dette måtte selvsagt både jøder og muslimer avvise! Vi må like standhaftig og konsekvent avvise dette grunnløse, historisk usannferdige postulatet i dag.

Ellers ser vi at begge disse to religionene har et svært ambivalent forhold til sin jødiske moderreligion. De opptrer som umodne brødre overfor en mer voksen storebror. Men når det gjelder systematisk vold, terror, fornedring og forfølgelser av jøder i det kristne Europa gjennom århundrene, finner vi ingen tilsvarende historiske paralleller i andre religioner og kultursamfunn. Og det er svært graverende at kristenheten ustanselig snakker seg bort fra disse ufattelige forbrytelsene mot en forsvarsløs religiøs minoritet. Det er lite som vitner mer om kirkens lave etiske nivå.

Uten kirkens demonisering av jøder de mange foregående århundrer, ville vi trolig ikke hatt noe Holocaust for ca. 70 år siden midt i det kristne Europa. Den kristne kirkes medansvar og (blytunge) skyld i dette folkemordet er ubestridelig. Men så lenge kirken fortrenger, benekter og fortier sitt ansvar er den heller ikke i stand til å ta det nødvendige oppgjør med antisemittismen i sin teologi (den som er utbredt til hele verden gjennom misjon). Det er min bestemte oppfatning at dette er hovedårsaken til at antisemittismens gift fortsatt sprer seg i det kristne Europa.

(Det er verdt å merke seg at forekomsten av antisemittisme er lavest i de asiatiske land hvor kristendommen har svakest feste).    

Majoriteten av den kristent-oppdratte europeiske befolkning har fått  kirkens jødehat så og si inn med «morsmelken». Det ligger der og ulmer og bryter stadig opp til overflaten, men ofte på et ubevisst og ureflektert nivå. Det nedarvede jødehatet, hamret inn gjennom århundrer og årtusener av kirkens dogmatiske voktere, er svært farlig når man ikke stanser opp og spør etter årsak, kilde eller opphav, men videreførerer det (bevisstløst) til nye generasjoner som noe selvfølgelig og naturlig.

Den voldsomt aggressive kampanjen mot staten Israel fra kristent oppdratte europeere (politisk venstreradikale eller konservative) skiller seg ikke vesentlig fra kirkens antijødiske språkbruk de foregående århundrer. Den moralisme og paternalisme, fordømmelse og krav om sanksjoner/boikott som hagler over Israel er det ingen andre stater i verdenssamfunnet som utsettes for (heller ikke Nord-Korea, Kina, Iran eller Saudi-Arabia). Vi er den senere tid blitt opplyst om Lars Gules fremtredende rolle i BDS Norge (BDS står for boikott/desinvesteringer/sanksjoner mot Israel). Det er interessant at ateist og tidligere generalsekretær i HEF Lars Gule finner sammen med «kristen-sosialistiske» biskoper i Den norske kirke (bl.a. Tor Berger Jørgensen, Atle Sommerfeldt og Solveig Fiske). Jeg spør: hva er kilden til deres emosjonelle raseri og inkonsekvente holdning når det gjelder staten Israel?

Mangeårig redaktør og kommentator Erling Rimehaug i Vårt Land er et godt eksempel på hvordan helortodokse og halvortodokse kristne i dag rører sammen kristelig forkynnelse (som senest Betlehems-mytologien) OG aktuell Midtøsten-politikk. Dette er et fast innslag i det kristne juleritualet hvert enete år, som også i påsken, at deler av bibelen og den kristne mytologi fra oldtiden røres sammen og søkes «reaktualisert» til dagens situasjon, med polariseringen av de onde jødene/det onde Israel opp mot de gode/uskyldige palestinerne.

I Aftenbladet 13.01.2015 får vi høre at den kristne teateroppsetning «PASJON», som i middelalderens mysteriespill hadde faste antijødiske innslag, skal settes opp igjen påskehøytiden 2017. I første oppsetning for en del år siden opptrådte skikkelsen Ahasverus (den fordømte jøde, eller «den vandrende jøde»), som er en helt og holdent kristen oppfinnelse.

Som reiseleder «I Maria og Josefs fotspor fra Nasaret til Betlehem», opptrer Rimehaug ikke som «innsiktsfull politisk kommentator», men som kirkelig dogmatiker. Som sådan er han kanskje like teologisk-ideologisk forstyrret som Aftenbladets kristne kommentator, Sven Egil Omdal m.fl. Noen tror kanskje at ved å kritisere og distansere seg fra de såkalte «kristensionistene», skal de selv gå fri. 

Nei! mainstream-kristendommens syn på Israel er langt farligere. Den har trumfet gjennom en «politisk konsensus» som ingen annen ideologi. Gjennom mange år har den unisont hamret inn forestillingen at Israel ikke er en «normal» (nå: "legitim") stat i verdenssamfunnet, slik det jødiske folk gjennom årtusener kollektivt ble fratatt sin «normalitet» og sin menneskelighet. Det voldsomme (ensidige) emosjonelle raseriet mot staten Israel avslører den samme kristne religiøs-ideologiske kjerne.

Verken evangeliske «kristensionister» eller evangelisk-lutherske biskoper, prester eller teologer i Den norske kirke har tatt til orde for å avvikle MISJON BLANT JØDER. Det ville bety en anerkjennelse av jødedommen, som kirken ikke kan tolerere. Dens oppfatning er at jødedommen er en ikke-eksisterende religion, dvs. tilbakelagt eller forstått som en trapp opp mot den fullverdige kristendommen: «den nye pakt».

Vi har vel ennå ikke sett en «dialog-gudstjeneste» med en jødisk gjest som samtalepartner i kirkerommet:  foran et alter, en Jesusfigur (som skal komme igjen "for å dømme levende og døde"), og med en (luthersk) presteviet liturg som "inkvisitator"? Det til tross for at Det gamle testamente er et helt og holdent jødisk (kulturhistorisk) skrift!  

På Vårt Lands nettavis finner vi utallige annonser for Israelsmisjonen (men ingen annonser for kristen misjon blant muslimer). Ja, denne avisen har også hatt utallige annonser for den nylig stiftede misjonsorganisasjonen: SAREPTA.

Slik er kirken og Vårt Lands «Janus-ansikt». På den ene side vil avisen profilere seg  som en eksperimenterende og (teologisk) åpen «dialog-avis», på den annen side slipper den til de styggeste utskjellinger og det verste religionshat vi kan finne på nettavisene. Kristen forkynnelse blir ikke "moderert" av Verdidebatts redaktører. Da gjelder ikke normale presse-etiske retningslinjer.

De kristne på Verdidebatt er besatt av Israel, og av islam og Muhammed (det er bare å se på antall visninger og kommentarer gjennom årene, helt fra Verdidebatts spede begynnelse). Ja, også homofili, selvsagt! Det kan tyde på at kristendommen står på «leirføtter». Den kan bare posisjonere seg og definere seg i forhold til sine «fiender».

Vi ser at Den norske kirke i kirkeårets prekentekster vedlikeholder, gjentar og gjentar, det meningsløse og irrasjonelle hatet mot Jesu teologiske meningsmotstandere - «fariseerne og de skriftlærde» - slik den har gjort i mer enn halvannet årtusen. At kirken aldri blir ferdig med denne lokale teologiske konflikt i oldtiden, er svært avslørende for dens tilbakestående nivå.

Kirken kan bare fremheve og opphøye Jesus ved å stille ham i konflikt med og i motsetning til hans jødiske landsmenn. En ikke ulik parallell i dag: bare ved å sjikanere profeten Muhammed kan Jesus opphøyes. Når man litt forsiktig erkjenner «religionenes mørke sider» (jfr. Vegard Selbakk), er det enten Koranen eller Den hebraiske bibel (GT) som angripes. Voldseskatologien i Det nye testamentet (den kristne bibel) forties og fornektes.

 

"Gud tilbake i politikken"

 

Dette har vært et slagord i vår kristelige offentlighet de senere år, ikke minst promotert av de kristne statsrådene Erik Solheim og Jonas Gahr Støre i den "rød-grønne" regjering. Med begeistret tilslutning fra den kristne tankesmien "Skaperkraft", som også står bak disse utgivelser:

http://skaperkraft.no/publikasjoner/bok 

Se her hvordan de såkalt "moderate" teologi-professorer Oddbjørn Leirvik og Sturla Stålsett uttaler seg i denne sak (ganske autoritært og skremmende, etter mitt syn):

http://folk.uio.no/leirvik/tekster/ReligionPolitikkVL.htm 

"– Når religion får politisk innflytelse, kan dette heller være et ønske om demokratisering enn det er en tanke om ensretting".

Det er rart at slikt kirkelig-dogmatisk og historieløst sludder kan fremføres uimotsagt i vår opplyste tid, når vi vet at kristendommen gjennom hele sin historie har tilstrebet nettopp ENSRETTING! Men liberalteologer og "kristen-sosialister" har i mange tiår hamret inn det falske, idealiserte bilde av Jesus (og "Kristus") som «de fattige og utstøttes» forsvarer.

Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen gjentar og gjentar dette kjedsommelige "budskapet" på Verdidebatt og i Klassekampens spalter. Vi kan ikke forvente annet av en misjonsprest og tidligere generalsekretær i Det norske misjonsselskap. Og som "kristen-sosialist" har han trolig Lukas-evangeliet som sitt foretrukne skrift, akkurat som den kristne SV-politiker og minister Erik Solheim fra få år tilbake. Ja, også den Sør-Afrikanske biskop og fredsprisvinner, Desmond Tutu, har i en av sine bøker fremhevet Jesu fryktelige Lukas-beretning om "Den rike mann og Lazarus". Her er hevntanken satt i religiøst system.

http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/161275/AVH5050-kand-nr-7011-Masteravhandling-navn-F%C3%B8sker.pdf?sequence=1 

Som vi har hørt og lest julen 2015 fantes og finnes ingen barmhjertighet eller godhet på jorden før Jesus ble født omkring år 2000...Siste års julefeiring er denne usmakelige glansbilde-Jesus (autoritetsdyrkelsen) kjørt ut i de mest groteske og panegryniske overdrivelser.

--------------------------

 

En kristen skribent på Verdidebatt vil ha det til at kristne og muslimer tilber den samme gud. Det gjør de selvsagt ikke! Og derfor driver kirken aktiv misjon blant muslimer (Det norske misjonsselskapets virksomhet i det muslimsk-dominerte Mali er det grunn til å følge nøye med på).

Verken jøder eller muslimer kan selvsagt akseptere den kristne Jesus-apoteosen. Men den unge ny-apologeten Daniel Joachim Kleiven fra tankesmien Skaperkraft nevner knapt den jødiske oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth (kirkens «Jesus Kristus»), som altså i følge kirke-kristendommens (stadig) autoritative bekjennelser fra oldtiden er «Gud selv»! Man må ikke la seg villede av ny-apologetenes «kløyvde tunge».

Den kristne mannsguden er klart beskrevet i bekjennelsene. Her finnes ingen «mysterier», men enkle, steinharde påstander. Det finnes ingen filosoferinger om «Gud» og "Guds Sønn" i kirkens autoritative bekjennelser; ingen spørsmål, tvil eller undring. Alle spekulative tankeleker i periferien, som kirkelærere, teologer og apologeter har moret seg med gjennom århundrene - som «det ondes problem» - har som vi vet ikke endret en tøddel eller bokstav i bekjennelsen. For et meningsløst, resultatløst tankearbeid! Så begynner de på nytt igjen!?

http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/guds-store-problem/a/23590838/  

De kristne har i årtusener hatt nærkontakt med mannsguden sin. De har skrevet hele biblitoteker av bøker om hvem og hvordan guden (Han!) er. De forteller at Jesus lever i dag, at deres mannsgud er virksom i historien og verden. Men vi finner ingen spor etter ham!

Om personen og den jødiske oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth har kirken selv utvalgt, samlet og overlevert fire evangelier. Her er bare menneskers spor, ingen guds. Derimot har KIRKEN satt fysiske og mentale spor: dype, blodige og svarte. Det er ingen gud eller guder, men den autoritære kirkeinstitusjonen og dens maktmennesker (les: presteskapet) som har preget vår dystre europeiske historie.

Fra prekestolene i dag forteller gudsekspertene menigheten sin hva guden tenker og føler. Disse kristne "skriftlærde" forteller hva Han liker og ikke liker, hva Han ønsker og ikke ønsker. Ja, han er jo en kjønnsbestemt person! Noen særlig fromme eller utvalgte mennesker har til og med SETT og MØTT «Gud» - i mannspersonen Jesus. Mange beskriver sin relasjon (!) til Jesus («Kristus») som et intimt kjærlighetsforhold (en forelskelse), ofte med klart erotiske undertoner. Her burde være et stort materiale for religionspsykologien (et forsømt fagfelt, eller kanskje okkupert av teologene?).   

Det er verken Jahve eller Allah, og heller ingen «deistisk» gud, men den jødiske mannspersonen Jesus fra Nazareth som er kirkens «Gud». Nettopp dette har vi fått bekreftet i alle kulturkristne medier, og i all kristelig forkynnelse denne julehøytiden. Det er alle kristne kirkers syn på Jesu guddommelige og etisk ufeilbarlige autoritet som bestemmer deres syn på verden, historien og mennesket.

Hvorvidt Kleiven har taktiske motiver for å «parkere» Jesus («Kristus») - kristendommens hovedperson og stifter - eller selv har kommet i «teologiske anfektelser», skal være usagt. Betegnelsene kristen og  kristendom er avledet av «Kristus» (opprinnelig en herskertittel). Den som avviser «Kristus-troen» går evig fortapt. Dette har vært kirkens enkle, brutale budskap i mer enn 1700 år.

Flere ny-apologeter av Kleivens type leter etter en rasjonell og intellektuell tilnærming til det kristne gudsbildet (som også radarparet Søvik/Davidsen), men havner i umulige selvmotsigelser (den velkjente «kognitive dissonans», som de kristne kaller mysterium eller paradoks).

De bryr seg lite om hva kirken faktisk og aktuelt lærer og forkynner for umyndige barn og unge (jfr. dåpsformuleringen og trosopplæringen), eller hvilken bekjennelse og teologi kristne misjonsorganisasjoner sprer ut til hele verden. Og det virker ikke som om kristne teologer og apologeter kommuniserer særlig godt med hverandre. 

http://www.vl.no/tro24/mens-jesus-ber-1.680661 

http://www.verdidebatt.no/danieljoachim/ 

Vi bryr oss lite om Bjørdals dogmatiske forkynnelse/prekener og Kleivens subjektive «filosoferinger» om guden sin. Vi bryr oss heller ikke om Den norske kirkes avslørende og i dag besværlige dåpsliturgi, "kulturkirken", skapelsesteologi, homofile vigsler i kirken, dialogteologi, eller om kirkens ny-motens slagord "håp" og "rettferd" (jfr. Vårt Land 28. januar 2016). Eller var det "nåde", kanskje?

Jfr. den nylig utgitte boken "Dialogteologi på norsk" (akkurat som forventet). Etter at dialogkirken, dialogpresten og dialoggudstjenesten er introdusert og hamret inn, var det bare denne "dialogteologien" som manglet. Populisme, språklig manipulasjon og tom retorikk er nok det som best kjennetegner dagens kirke.

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/dialog-er-ikke-religi%C3%B8s-forhandling-1.682137 

Vi bryr oss ikke om den ordinerte, lutherske teologen Gyrid Gunnes (spaltist i Klassekampen) og hennes vidløftige Kristus-spekulasjoner, som hun ikke vil presisere i denne avisens spalter. Det er høyst merkelig at hun ikke forklarer seg nærmere om sin luthersk-protestantiske "Kristus-tro".

Hun spør: "Hva er det ved Breiviks kristendomsforståelse som har gjenklang i min?".

Ja, hva er det ved Breiviks kristendomsforståelse Gunnes finner gjenklang i? Hun gir ingen svar, og ingen konkrete referanser til kristendommens voldelige historie, teologi og dualistiske antropologi/menneskesyn (jfr. "Skrift og bekjennelse"). Det bør leserne merke seg.

Gunnes er (stats)stipendiat, dvs. uønsket som utøvende prest i Den norske kirke. Men fordi hun er statsansatt embetskvinne betaler staten hennes doktorgrad (hva det nå enn er hun forsker på). Om hun er uønsket i kirkelig tjeneste, er hun sikret en god akademisk karriere, med statens beskyttelse og på statens regning. Med andre ord: et priviliegium få andre yrkesgrupper nyter. Dette forteller hun selvsagt ikke Klassekampens lesere.

En kirkelig (kvinnelig) teolog som ikke skriver om teologi (sitt fag), har vi liten interesse for. Men det er jo mulig at Klassekampens mange kristen-sosialisiske lesere/abonnenter har sans for Gunnes subjektive "synsinger", slik presten Gelius' folkelige forkynnelse nok også appellerer til mange av VG's lesere.

Papiravisenes voldsomme promotering av Per Fugelli og "Snåsamannen" gjennom flere år (særlig markert ved kirkens høytider, også i Dagbladet), er nok som så mye annen kirkelig propaganda "styrt ovenfra".

 

Hva er «fullblods teologi», Kleiven?

 

I kommentarfeltet sier Kleiven følgende:  «Jeg tror på en treenig Gud, og misjonsbefalingen, men jeg tror også en muslim kan ha mye å lære meg, om både ultimate og umiddelbare spørsmål. Aquinas ville aldri vært så dyktig i sin oppgave om å formidle sannhet, om han ikke var så flink til å lytte til både hedningen Aristoteles, jøden Maimonides og muslimen Avicenna».

Hva er de ultimate og umiddelbare spørsmål muslimer og jøder har gitt svar på? Kan Kleiven gi noen konkrete eksempler? Kan han ikke (som også Davidsen) holde opp med alt "utenomsnakk" og komme til saken selv? Og hvordan får Kleiven sin "tro på en treenig Gud, og misjonsbefalingen" til å harmonere med respekt for jødedommen og islam? Hvilken person i den kristne treenigheten skal «komme igjen for å DØMME» Muhammed til "pine uten ende"? Faderen eller Sønnen? Kongen eller arveprinsen? Dommeren selv, eller hans dommerfullmektig?

HVEM SKAL DØMME OSS "TIL PINE UTEN ENDE", Kleiven? Han må da vel skjønne at VI av kirken allerede fordømte og fortapte har interesse for vår evige skjebne? Er det ikke på tide at den unge Kleiven og hans likesinnede tros-apologeter (de som angivelig kjenner "gudsmysteriene" til bunns) opplyser oss om hvorvidt det finnes et objektivt grunnlag for den treenige gudens STRAFFEJUSTIS?

Det er interessant og opplysende at Kleiven, den kristne dogmatikkens vokter, i kommentarfeltet presiserer hva han eksplisitt sier og hva han eksplisitt avviser:

"Det betyr ikke at de kristne og muslimske gudsbildene er like...Det betyr ikke nødvendigvis at muslimske verdier utgjør et like godt grunnlag å bygge et samfunn på som kristne verdier, og det betyr ikke at alle religioner eller virkelighetssyn er like sanne".

«Ingen påstår at Gud innen kristendom og islam er den samme...punktum. Men kristne kan påstå at muslimer lykkes i å referere til Gud, men har mangelfull kunnskap om Gud. Derfor, fra et kristent perspektiv, har ikke en muslim kunnskapen om at Gud er treenig eller holder til den fulle dybden av inkarnasjonen, på samme måte som personen i det første eksempelet har mangelfull kunnskap om Solskjær, eller på samme måte som at stakkars Tim har mangelfull kunnskap om den sanne beskrivelsen av evolusjon».

«Så dette er vel femte gang jeg må gjenta at dette handler om referanse, og ikke fullblods teologi, så jeg tror at jeg gir meg der. Men ingen tvil om at akkurat den samme banebrytende innvendingen vil dukke opp på ny, hvor noen må peke ut at Gud er treenig innen kristendom og ikke innen islam. Til alle fremtidige proponenter av dette poenget, får jeg bare unnskylde min manglende overraskelse» siden dette ikke er sjokkerende fersk informasjon».

Jeg tviler på at en femte gangs runde har gitt noen oppklaring. Men vi har fått bekreftet de kristnes urettmessige og hovmodige krav på å eie og forvalte den eneste og fulle sannhet om Gud (muslimer har «mangelfull kunnskap om Gud»).

Men Kleiven evner ikke selv å forklare seg rasjonelt om «treenigheten» eller «inkarnasjonen».

Den kristne virkelighetsforståelse befinner seg da også hinsides vår historisk-faktiske og menneskelige erfaring. Den har ingen annen referanse enn seg selv og sin «Kristus-tro». Vi finner heller ingen moralsk kraft i forkynnelsen eller i liturgien, det den kristne forkynneren Rimehaug i Vårt Land nylig etterlyser. Bare (ubegrunnede) teologiske postulater! Det er nok også årsaken til Kleivens tvetydigheter, og til kirkens dype, alvorlige krise i dag. Både intellektuelt og etisk er dens bekjennelse og teologi en katastrofe. Historien er VITNE!

I Aftenbladets daglige andakt 15. januar stilles som sedvanlig alt på hodet:  

«Misjonsbefalinga utfordrar alle dei grensene som menneske har skapa seg imellom. Jesus viste veg. Jesus lærte oss å sjå på ein ny måte. Han møtte dei som samfunnet hadde støtt frå seg, med kjærleik og fellesskap».

Jaså? Dette er den såkalte «folkekirkens» tomme slagord og retorikk. Den som med våkent og nøkternt historisk blikk leser evangelieskriftene, vil nok aldri vurdere Jesus verken som en brukbar veileder eller et etisk forbilde. 

I følge kirkens offisielle lære sitter han - den fysisk oppstandne Jesus - ved "Faderens høyre hånd" samtidig som han er over alt...Det er vel på tide at Kleiven og hans medspillere på et rasjonelt og saklig-faktisk grunnlag forklarer oss hvordan slikt er mulig?

I kunnskap, historisk erfaring, etisk følsomhet og erkjennelse har vi utviklet oss langt forbi det mytologisk-primitive stadium galileeren Jesus befant seg på i sin oldtid. Verken en ny dåpsliturgi, skapelsesteologi eller nye teologiske slagord (som "håp" og "rettferd") kan redde den kristne kirke fra historisk og moralsk kollaps. For ikke å glemme den fryktelige "nåden"!

Vi vet så inderlig vel hvilken ufred, håpløshet og urettferdighet den kristne maktinstitusjonen har formidlet, lært og praktisert gjennom hele sin historie. Kirkehistorien er nådeløs!

Jeg siterer Olav Fykse Tveit i Vårt Land 28. januar 2016:  

"Det er ei oppgåve for kyrkja å tale saman med og på vegner av dei som tørstar etter rettferd og som vil skape fred, om ein vil vere blant Jesu disiplar i vår tid".

Lykkeligvis er det færre og færre som oppfatter seg som "Jesu disiplar i vår tid". Evangelienes Jesus tiltaler oss ikke det minste. Og kristen misjon utfordrer ikke grenser, men SKAPER grenser! «Er du ikke med meg, er du mot meg», sa Jesus. Bare kristen omvendelse og dåp til "Kristus-troen" gir evig liv og salighet, sier kirken. «Din tro har frelst deg...Gå bort og synd ikke mer», sa Jesus til noen av de plagede mennesker han «helbredet».

Jesus tålte ikke motstand. Han møtte sine medmennesker og meningsmotstandere med grusomme doms- og straffetrusler. Kirken 300 år senere ga Jesu helvetestrusler guddommelig sanksjon («Herrens ord»), med skjebnesvangre konsekvenser for alle annerledes tenkende.

IS’ terrorvelde i dag er en speiling av den brutale, umenneskelige virkelighet middelaldermenneskene i det kristne Europa levde i, erfarte og risikerte gjennom mange, mange århundrer. Denne «fryktens etikk» i kristendommen og islam vil med nødvendighet, på litt sikt, bety deres endelikt.

Disse to religioner har ingen framtid. De er allerede døende, hver på sin måte. Ingen reformasjon, liberalisering eller modernisering kan redde dem. Intet humant, opplyst og sekulært kultursamfunn kan eller må tolerere det «religiøse diktatur», eller en "religiøs diktator" fra oldtiden, hva enten det handler om Jesus eller Muhammed.

Kristne teologer, apologeter og forkynnere sender daglig ut sine forvirrede og motstridende gudsbilder. Det blir det mye underholdende lesning av, men sørgelig liten innsikt og erkjennelse. Snart er Jesus (etter 2000 år) et lite guttebarn som sitter på Faderens fang (eller på Jomfruens fang), mens han i andre fremstillinger er  den allmektige, seirende KONGE, KEISER, HERSKER og DOMMER som sitter på verdenstronen og himmeltronen!

I en lokalavis de siste dager kunne vi lese følgende forvirret babbel:   

"Ingen har nokon gong sett Gud, men den einborne, som er Gud, og som er i fanget til Far, han har synt oss kven han er".

På Verdidebatt finner vi et blogginnlegg med den kostelige tittelen: «Jesus i hjertet eller magen»  (Mathias Onsrud).

Se linken nedenfor hvordan «kirkens Jesus» («Gud selv») har sett ut i den kristen-europeiske versjonen. Han er avgjort ikke orientaler, men kanskje «arier»? Han har velfrisert blondt og bølgende hår, lys hud og rene trekk. Dette er den kristne «Gud», og han er umiskjennelig en mannsperson, selv om han her og der er tildelt noen feminine trekk. Han har skjegg på alle bildene nedenfor, sikkert for å understeke hans maskulinitet. Dette er den «Jesus Kristus» de kristne tilber som «Gud», og som de forlanger at alle skal bøye kne for. I nattverden drikker de hans blod og spiser hans legeme/kropp.

http://www.vl.no/tro24/hvordan-s%C3%A5-jesus-ut-1.670857 

 

I Odebergs reddsomme bok får vi et klart innsyn i den «fundamentale motsetning» mellom kristendom og fariseisme. Vi får her vite at den er UFORSONLIG! Ja, nettopp denne steinharde UFORSONLIGHET har vært kirkens fremste kjennemerke gjennom nær 2000 år. Mange folk, grupper av mennesker og enkeltpersoner har smertelig fått erfare kirkens UFORSONLIGHET.

«Etter tempelkultens opphør år 70 evt. mistet presteskapet sin betydning og rabbinerne overtok som jødenes religiøse ledere. På grunnlag av fariseernes tolkningsprinsipper ble det utarbeidet ritualer som kunne praktiseres over alt – og til alle tider. Den rabbinske jødedommen ble etter hvert dominerende i hele den jødiske verden».

«Rabbinisme, betegnelse på den jødedom som, med utgangspunkt i tekstene i Den hebraiske bibel (Tanakh), ble formet og videreutviklet av rabbinere. Etter Tempelets fall og offerkultens opphør ble rabbinismen etter hvert nesten enerådende i den jødiske verden».

Slikt er selvfølgelig ikke interessant for kristne teologer, som ikke kan eller vil forholde seg til annet enn «lov og evangelium»...Det er veldig rart at kirkelige teologer I DAG er så opphengt i fariseer-bevegelsen på Jesus tid, uten å informere almenheten om at Jesus selv (og Paulus) var nært knyttet til fariseer-bevegelsen. Som oppdratt fariseer sprang Jesu lære helt og holdent ut av det senjødiske sektvesen.

Mange kristent oppdratte debattanter synes ute av stand til å forholde seg til jødedommens utvikling  etter år 70 evt. Fra kirkens prekestoler hører vi sjelden eller aldri om fariseernes arvtakere: RABBINERNE. Det skyldes nok for en stor del kirkens manglende evne og vilje til å anerkjenne jødedommens utviklingshistorie, som på de fleste områder langt har forbigått kristendommen i historisk og etisk-rettslig bevissthet. Det er urovekkende at heller ikke ateister viser interesse for jødedommens religionshistoriske utvikling.

Det er kanskje litt pinlig for kirke-kristendommen å erkjenne at den religion den er utsprunget av, og som foraktelig og nedlatende kalles «Den gamle pakt», har vist seg langt mer livskraftig, dynamisk og utviklingsfremmende enn «Den nye pakt», som tvert om helt fra antikkens tid er blitt sittende fast i «mythos». Og der sitter den fortsatt ubehjelpelig fast! Den kan selvsagt ikke frigjøre seg fra denne mytologiske hengemyr så lenge den tviholder på dogmet om Jesu guddommelighet: Jesus som «Gud selv» eller «Guds enbårne Sønn» (jfr. Edwiens bok: Dogmet om Jesus).

Spaltist i Vårt Land, den katolske MF-teolog Eivor Andersen Oftestad (jfr. «Offerlammet» på Verdidebatt) er opptatt av patriarken Abrahams vilje til å ofre sin sønn, i en halvmytisk og/eller delvis legendarisk fjern oldtid. Men han gjorde det ikke! Abraham ofret ikke Isak!

Er det ikke mulig for kristne teologer å lese denne fortellingen inn i sin religionshistoriske kontekst?

Israelittene kunne «diskutere» med sin fortrolige stammegud. De kunne endog irrettesette ham. Det kunne ikke de kristne med den (menneskeliggjorte) verdensgud de proklamerte i romerriket ca. 300 år evt.! Jøder/israelitter avskaffet menneskeofferet. Den kristne kirke gjorde det ikke! Millioner på millioner av uskyldige er «ofret på kirkens alter" i historisk tid, dvs. etter den kristne tidsregning som begynner med Kristi fødsel.   

Jødene sluttet med dyreofringer etter år 70 evt. I etter-eksilisk tid frigjorde jødene seg fra den lokalt-mytiske gudsforestilling – og tempelkulten. De utviklet et mer åndspreget gudsbilde og viet seg til etisk-rettslige studier. Jøder har siden verken praktisert «menneskeoffer» eller «dyreoffer», men Kirkens (autoriserte) lære har i mer enn halvannet årtusen og frem til i dag forkynt at den kristne «Gud» ofret sin eneste Sønn til lidelse, korsfestelse og død til soning for menneskenes synder (eller med andre ord: han ofret seg selv til seg selv?).

Teologen Oftestad har et alvorlig forklaringsproblem. Hun forteller ikke leserne på Verdidebatt at «Abrahams tro»  har vært et forbilde for de kristne gjennom hele kirkens historie. Og den særegne kristne  offertenkning - med Jesus som soningsoffer og offerlam - skal visstnok være noe ganske annet. Det er helt ufattelig hvordan kristne teologer og apologeter resonnerer.

Den kristne teologi om (for)soning og stedfortredende offer er avskyelig. Enhver kan «google» denne sære teologiske terminologi, og hundrevis av kristne nettsider om dette tema popper opp.

I (seriøse) oppslagsverk får vi vite at det finnes tre forskjellige FORSONINGSTEORIER! Og hva ligger til grunn for den nødvendige «forsoningen»? Jo, selvfølgelig menneskets synd, opprør og frafall. Med andre ord: menneskets ONDSKAP!   

https://no.wikipedia.org/wiki/Forsoning_(kristendom) 

https://snl.no/forsoning 

http://www.naade.net/sider/andakter/nattverden.html

http://itro.no/serie/forsoningen/ 

La meg vende litt tilbake til Eivor Oftestads artikkel. Den katolske kirkes (mannlige) prester og biskoper har misbrukt og mishandlet mange tusener av barn og ødelagt deres liv. Men disse "ofre" for pavekirkens maktmisbruk har ingen interesse for Oftestad. De har ingen stemme. Har ikke denne damen noen moral? Er empati underordnet LÆREN?

Heller ikke den aldrende og delvis avkledde katolikken Njål Kristiansen på Verdidebatt (et utrolig fotografi, som nå er erstattet med et mer "anstendig" selvportrett), eller den intellektuelle og verbalt sterke katolikk, Olav Rune Ekeland Bastrup, har på Verdidebatt satt Den katolske kirkes fryktelige overgreps-historier på dagsorden. Akkurat som paven selv, later de som om seksualforbrytelsene aldri har funnet sted (moralen er kanskje: det som ikke omtales, eksisterer ikke).

Har den hyperaktive, katolsk-troende Njål Kristiansen på Verdidebatt noen gang polemisert mot pavens syn på homofilt samliv? Nei, det våger han nok ikke!

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11622307/#post_11622307      

Biskoper og teologer i dag er bastet og bundet til romerkirkens steinharde dogmer fra oldtiden. Denne kirkelige «konstantinske trelldom» (knesatt i Nicæa år 325 evt.) umuliggjør enhver utvikling av kristendommen. Den er og forblir statisk.

Jødedommen har ingen tilsvarende offisielle, autoritative bekjennelser/dogmer, og har derfor vist seg langt mer fleksibel og tilpasningsdyktig. Jødiske forskere har bidratt til å forme vår moderne tids tenkning innenfor politikk, antropologi/psykologi og fysikk (Marx, Freud, Einstein...). Mange flere navn kunne nevnes.

 

KIRKENS «ETIKK- OG VERDIDEBATT»   

 

Problemstillingen er ubegripelig, ettersom det er TEOLOGIEN som styrer alle kirke-kristne standpunkt. Vi må spørre: hva har kirkelige «teologer» og kristne politikere - med sine kristne verdier - bidratt med til vår felles samfunnsnyttige interesse? Kan vi få noen konkrete eksempler på kristne teologers innsats på ulike forskningsfelt de siste århundrer? Svært mange av dem bærer vitterlig tittelen «professor»! Hvem av dem har det siste århundret etterlatt forskningsarbeider med betydning for det menneskelige samfunnet og fellesskapets velferd? Hvilke sosial-etiske, rettslige og demokratiske reformer har kirkelige teologer fremmet gjennom de mange århundrer kirken har hatt politisk makt og innflytelse? Vi venter stadig på dokumentasjon.   

«– Jeg håper jeg kan bidra til oppmerksomhet rundt hva teologi kan brukes til i samfunnet som helhet, ikke bare internt i kirken. Vi har mye å bidra med, særlig innen etikk- og verdidebatt», sa den nyutnevnte dekan ved TF, Aud Tønnesen, til avisen Vårt Land.

http://www.vl.no/2.615/kvinnelige-prester-umyndiggj%C3%B8res-1.277137 

Vi venter stadig på hva teologien har bidratt med innen "etikk- og verdidebatt". Kan vi snart komme forbi alt «utenomsnakket» og få vite hvilke konkrete sosial-etiske reformer kirken har medvirket til og/eller fått innført? I homofilisaken har  teologien spilt fullstendig fallitt. Er det derfor Tor Aukrust nå er hentet frem på Verdidebatt, dvs. for å redde kirkens ære?

Vel, for å være residerende kapellan OG rektor ved det praktisk-teologiske seminar, kreves vel et troskapsløfte til kirkens bekjennelse?

«I 1959 ble han forskningsleder ved Norsk Menighetsinstitutt, og fra 1964 til 1971 var han residerende kapellan på Hamar. Fra 1972 var han dosent i kristendomskunnskap ved UiO, og i 1978 ble han rektor ved det praktisk-teologiske seminar, en stilling han hadde til han ble pensjonist i 1988».

«Dette tobindsverket (Mennesket i samfunnet : En sosialetikk. 2 bind 1965 og 1966) regnes som hans hovedverk og ble et viktig dokument for kirken til å formulere en sosialetikk. Det ble viktig også for å møte de sosialistiske strømningene i samfunnet og var inspirasjonskilde både for kristen-sosialistene, Arbeiderpartiets nyorientering i kirkepolitikken (Aukrust skrev det meste av utredningen som ble lagt frem i 1974 om forholdet mellom kirken og Arbeiderpartiet) OG for Kjell Magne Bondeviks arbeid for å utvide Kristelig Folkepartis tenkning til å omfatte mer enn de tradisjonelle hjertesakene».

Er «kristning» av Arbeiderpartiet et resultat av Tor Aukrusts bidrag? At kristendommen har «modernisert» seg, er et populært utsagn i vår tid. Og det er visst mange som ukritisk «kjøper» dette synspunktet. Men i sitt autoriserte tros- og tankeinnhold er ikke en tøddel eller bokstav endret siden oldtiden.

Det er bare på overflaten Den norske kirke tilsynelatende har endret seg. Den er blitt presset og tvunget (mot sin vilje) av et mer opplyst, humant og demokratisk innstilt majoritetssamfunn til å justere sine holdninger i noen sosial-etiske spørsmål. Men som vi i dag kan konstatere: flere ti-års interne stridigheter og utredninger i Den norske kirke om homofilt samliv er like fastlåst. Den som ikke kjenner til kirkens aktuelle bekjennelse og liturgi, vil kanskje ikke assosiere annet med kirken enn homofili. Da vil man naturlig nok slutte at dette også er den kristne gudens (eneste) hovedproblem.    

http://www.vl.no/nyhet/kirkelig-toppm%C3%B8te-kan-ende-i-global-splittelse-1.674524 

Kirkens moralske og etisk-rettslige fallitt kan ikke sammenfattes bedre enn hos biskop Pettersen i Aftenbladet 7. januar 2015:  «Vi bekrefter at vigsel av likekjønnede par er en sak som Den norske kirke etter lange og grundige prosesser ikke har lykkes å enes om».

Rettigheter handler ikke om kristelig (seksual)moral, men om å få på plass gode og rettferdige ordninger for samliv mellom likekjønnede. D

Det er fordi etikken og jussen er underordnet TEOLOGIEN at kirken ikke klarer å løse sitt interne, uhyre trettende og anmasende homofiliproblem. Dess mer aggressivt og pågående kirken tvinger sine interne (teologiske) problemer på oss – i offentligheten – dess større avstand skaper den. Og resultatet av «familiekrangelen» i den globale kirke er ikke forsoning eller forståelse, men splittelse og uvennskap. Som vi ser, homofilt samliv er ikke bare et nasjonalt, provinsielt stridsspørsmål, men det splitter den globale kirke.

Vi forstår godt hvorfor MF-professor Sturla Stålsett har forlatt «det synkende skip». Det var jo også ganske bemerkelsesverdig at han og hans norske «kirkeparti» aldri våget å konfrontere Den katolske kirke eller Den anglikanske kirke - og deres misjonskirker verden over - med deres erkekonservative, reaksjonære og til dels voldelige holdninger til homoseksuell praksis. Den kristne, europeiske kirke har gjennom langvarig misjon eksportert dette og utallige andre (teologiske) problemer til sine «misjonskirker», fremfor alt til Afrika. Den høster som den har sådd.

http://www.vl.no/nyhet/liberale-kirker-settes-p%C3%A5-sidelinjen-1.675500 

Pave Frans’ strør om seg med banale, runde floskler. Bak hans puslete, kyske og hvitkledde fremtoning og søvndyssende stemme fornemmer vi diktatoren:  den ufeilbarlige autoritet. Messeoverføringene fra Peterskirken er en grotesk oppvisning i maktvelde. Her er reminisensene av keiseren på tronstolen, som forlanger tilbedelse av sine undersåtter.

Paven er den største hykler av alle! Ingen nåværende kirkeleder kan vel være enklere å karikere? Men de fleste norske medier bøyer seg i lydig og servil beundring for pavens autoritet, mens de hogger løs på islam og Muhammed. Kristenfolket er nok svært fornøyd med en slik vinkling.  

http://www.vl.no/kultur/alle-lytter-n%C3%A5r-paven-snakker-1.79813

Det er på tide at vi får innsikt i pavekirkens kyniske PR-apparat, som her

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Kunnskapslos-mediedekning-3849087.html 

Det er skummelt hvordan pavekirken søker å manipulerere og kontrollere mediedekningen. Det er slik diktatorer og diktaturer arbeider. Vi vet fra vår nære historie hvordan «Føreren» bygger opp en kultstatus rundt seg selv.

Jeg har fra Vårt Lands nettavis plukket opp en liten notis med opplysning om pave Frans’ forestående møte med Google-sjefen. Skremmende!

 

Det foraktede og mishandlede barnet i den kristne kirke

 

Pavekirken strever med å hvitvaske seg etter de talløse seksualforbrytelser dens prester og biskoper har begått de senere tiår. Vi kan regne med at det gjenstår mye «grums» som ennå ikke er avdekket. Mange svarte kapitler er ennå ikke åpnet. Verken korgutter eller barn og unge ved katolske barnehjem var beskyttet mot overgrep, mishandling, fornedring og vanskjøtsel. Stakkars barn: hva må de ikke ha lidd!

Bare pave Frans gjentar slagordet «barmhjertighet» mange nok ganger, tror han nok at verden skal glemme hans kirkes utallige maktovergrep mot forsvarsløse barn og unge. Men Den katolske kirke og pavemaktens overgripere og undertrykkere fortjener ingen tilgivelse eller «nåde», men straffeforfølgelse!

Lignende forsøk på hvitvasking finner vi her hjemme blant kirkelige apologeter. Man skulle jo tro at kirkelige apologeter og trosbekjennere hadde noe mer å berette enn den gjentakende floskel at kirken avskaffet middelalderens praksis med «å sette uønskede barn ut i skogen».

La oss da se litt nærmere på kirkens syn på «uønskede barn». Jeg siterer forfatter Brita Pollan («Jesusbarnet og andre hellige barn», 2002):

«Den kristne familie har innad vist seg å være et fristed for seksuelle overgrep og fysisk og mental mishandling. Utad har den kristne kirke ut fra en bokstavlig tolkning av myten om den perfekte kristne familie, nådeløst avgjort hvem som tilhørte de frelstes fellesskap som fullverdige medlemmer, og ikke minst: hvem som ikke gjorde det.

En av de mest brutale konsekvensene av kristne familieidealer er skillet mellom ekte og uekte barn. Skillet mellom dem har bare latt seg opprettholde ut fra forestillinger om deres verdi...Først i 1917 fikk alle barn lik arverett etter sine fedre. Kristendommen har ikke bare legitimert denne type samfunnsorden. I tillegg har kristen familieforståelse fordømt både mødrene og barna som eksisterte på siden av den kirkelige ekteskapsforordning. Kvinnelig seksualliv utenfor ekteskapets ramme har vært oppfattet som gudsfiendtlig. Av barn som var kommet til verden på en så skammelig måte, kunne man ikke vente seg noe godt...Den norske kirkeordinansen fra 1607 bestemte at  ektefolks barn skulle døpes, mens «hore- og skjøgebarn» skulle døpes etter prekenen, for at det skal være «skilsmisse mellom ære og vanære»...

I Olavs kristenrett heter det at alle barn skal oppfostres, dersom de da ikke er født så vanskapte at ansiktet vender dit nakken skulle eller tærne dit anklene skulle. Et slikt barn skal man føre til kirken for å døpe, og så legge det der for å dø. Men etter reformasjonen oppsto et nytt grunnlag for ønsket om å bli kvitt nyfødte barn. Kontrollen med ektefødte barn og barn født i rett tid etter inngått ekteskap var meget nøye. Med de strenge og brutale straffemetodene som ble tatt i bruk for avvik fra det rette liv, kan det se ut som om mange enslige kvinner i fortvilelse både foretok forsterdrap og drepte barna sine».

Om Martin Luther har jeg sakset dette avsnittet fra norsk Wikipedia:

«Nazistene betjente seg nokså fritt også fra andre kanskje ikke så skjønne sider av Luthers omfattende litterære etterlatenskaper: Den protestantiske naziteologen Wolfgang Stroothenke viste til Luther i et verk («Erbpflege und Christentum», Leipzig, 1940) for å styrke de nazistiske holdninger til avliving av «livsuverdig liv» (eutanasiprogrammet Aktion T4). Han gjengir Luthers møte med et tolvårig åndssvakt barn, og sier at Luther var av den mening at det beste ville være å drukne det. «Slike vesen er bare et stykke kjøtt og har ingen riktig sjel».

 

VEBJØRN SELBAKK og HEGE STORHAUG   

 

Med et sideblikk til dagens «kirkelige dialogsentre», kan vi undre oss over hva kirkelige apologeter,  presteskapet og teologistanden egentlig mener med «dialog». I det kristne dualistiske skjema er alle andre religionsstiftere, som også Muhammed, «onde» («demoniske»). Dette er både Hege Storhaug, Vebjørn Selbekk og Vårt Land/Verdidebatts mer eller mindre skjulte budskap. I det offisielle evangelisk-lutherske Augustana er dette sagt i klartekst.

Verken den kristne Selbekk, Storhaug eller Støre blir konfrontert med deres felles kirkelig-teologiske grunnsyn når det gjelder gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn. Ingen konfronterer dem med deres lojalitet og tilslutning til kirkens aktuelle bekjennelse. Sjefedaktør Selbekk i avisen «Dagen» er ikke mer dristig enn Simonnes i «Vårt Land» når det gjelder den kristelig profil. Men Selbekk har opplagt et sterkere markeringsbehov etter sine eskapader i kjølvannet av Muhammed-karikaturene, men han har kanskje også et ønske om å vri avisens kristelige profil i en mer «liberal» retning?

Hvis han vil konkurrere med Vårt Land, må vel også han invitere liberalteologer, muslimer, jøder og human-etikere som spaltister i avisen? Ved å invitere den «moderate» muslimen Shoaib Sultan som spaltist har hans avis kanskje mistet mange abonnenter, men hva gjør man ikke for å øke opplaget og utvide leserkretsen?

Den tvetydige og inkonsekvnete Selbekk synes å trives godt i rollen som religionskritikkens og ytringsfrihetens forsvarer (og som "offer"). Han har skaffet seg en posisjon i det offentlige rom, som han vet å utnytte. Og han er nok godt fornøyd så lenge ingen konfronterer ham med det evangelisk-lutherske religionshatet i det offisielle Augustana  (Den norske kirkes konfesjonelle grunnlag).

Dette autoriserte læreskriftets klare fordømmelser av trosulydighet og det minste religionsavvik er selvsagt helt uforenlig med vår tids langt mer humane oppfatninger av dialog, ytringsfrihet, religionsfrihet og menneskerettigheter. Det er ganske rart at den lutherske geistlighet - som den nylig prisbelønnede prost Trond Bakkevig - ikke blir konfrontert med sitt ordinasjonsløfte til den luthersk-evangeliske bekjennelse. Er det ikke snart på tide at også Bakkevig forklarer seg offentlig om hvordan han kan forene (Confessio)Augustana OG Menneskerettighetserklæringen? Har også han berøringsangst, kanskje?

Den regisserte kampanjen mot Muhammed og islam som nå har pågått i et tiår i vårt protestantisk-lutherske land synes å ha som fremste hensikt å beskytte kristendommen mot et nærgående kritisk blikk. Det kirken (som også sjefsredaktørene Simonnes og Selbekk) trolig frykter mest er at religionskritikken skal åpne for en mer dyptgående og prinsipiell kristendomsdebatt i avisspaltene. Slikt vil de selvsagt ikke ha noe av.

Og hvis kirke og kristenhet har plassert sine folk i strategiske posisjoner og stillinger i den toneangivende presse, kan vi regne med at kirkelojale redaktører, skribenter og spaltister, sørger for at saklig kritikk av kirkens teologi og dogmatikk ikke finner veien til papiravisene.

Vårt Lands kommentator, Alf Gjøsund, blir rasende når kristendommen spesielt (og ikke «religionen») blir gjenstand for kritiske undersøkelser fra en forsker og naturvitenskapsmann. En biologs raljeringer over kristendommen, er selvsagt helt på sin plass.

Ny-apologetene har i mange år hamret inn at «Guds eksistens» kan forstås og forklares RASJONELT. Ja, de har jo nettopp feiret et enkelt menneskes enestående naturlovstridige fødsel i tiden og i historien! Skulle ikke det ha interesse for en biolog, som for enhver naturforsker?

Men når forskere og vi andre lekfolk tar denne religionens dogmer og postulater på alvor (som unnfangelsen v/engelen Gabriel, oppstandelsen og himmelfarten), blir de rasende. Da er plutselig ikke vitenskapen et egnet eller troverdig verktøy lenger. Man skal med Gjøsund heller stille spørsmålet «om hvorfor det i det hele tatt er så naturlig for mennesket å tro på noe som er større». Men det er da ikke det kristendommen handler om!

I desperasjon kommer så dette sørgelige utbruddet fra Gjøsund, som avslører hans anti-vitenskapelige holdning:

«Og hva skulle så menneskeheten egentlig gjort uten troen gjennom historiens løp, denne uforklarlige kraften som selv ikke den verste despot kunne knekke, men som små og ubetydelige likevel kunne hente styrke fra».

http://www.vl.no/meninger/kommentar/ja-til-opplyste-ateister-1.674477   

 

I mediekonsernet Schibsteds regionaviser, som Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen (og Adresseavisen?), ser vi at den kristelige indoktrinering gir seg utslag i de samme ørkesløse, monotone vinklinger og språkbruk.

Sven Egil Omdals ukritiske hyllest til Aftenbladets grunnlegger (og barnemishandler), Lars Oftedal, var for mange av avisens lesere sjokkerende lesning. Men Omdal hadde visst ikke tenkt i slike baner i det hele tatt. Veldig avslørende! Hans kritisk-journalistiske «integritet» kan man vel si ble fullstendig smadret. Men han fortsetter uanfektet sine pludringer og belæringer i Aftenbladet, som en hvilken som helst prest eller teolog.

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Er-125-ar-nok-til-a-tilgi-barnemishandling-3768309.html 

http://www.schibsted.com/no/Mediehus/Stavanger-Aftenblad/  

Etter at mediene denne julehøytid atter en gang lydig har bøyet kne for kirkemaktens selsomme «jule-evangelium», er det ganske ironisk at de samme redaktører nå minnes ett-års dagen for massakren i Charlie Hebdos redaksjonslokale.

Såkalt «moderate» kristne og muslimer reagerer forbløffende likt på kritikk av deres religioner. De er verken kompetente, objektive eller habile i den aktuelle religionsdebatten, men de er svært dyktige til å snakke seg bort fra religionenes ide- og tankeinnhold.

Satiremagasinet Charlie Hebdo har i en av sine siste karikaturer: «en drapsmann på rømmen», prisverdig innført KRISTENDOMMEN som en del av problemet i  dagens religionskonflikter. Det er på høy tid!

http://www.dagbladet.no/2016/01/04/kultur/charlie_hebdo/terror/utenriks/paris/42613171/

 

------------------------ 

 

Denne kristne julehøytid har avisene unisont, ureflektert og ukritisk spydd ut de mest absurde kirkelig-dogmatiske prekener, andakter og kommentarer. Glemte papiravisene tilfeldigvis «religionskritikken» i jula? Vi kan forstå at de nå er forlegne og forsøker å rettferdiggjøre seg.

Men det er for sent. De har for lenge ignorert Charlie Hebdos konsekvente religionskritiske utfordring. Norske medier har ikke villet forstå eller akseptere at religionskritikken med nødvendighet også rammer den kristne kirke og religion. De har tvert om beskyttet den kristne religion  mot kritikk. Det er skammelig!

Ingen av kristen-apologetene avisredaksjonene (i Schibsted-konsernet eller Mentor Medier) har knyttet til seg våger å snakke sannferdig og konkret om kirke-kristendommens voldstyranni gjennom århundrene, en (autoritær) religion og ideologi som har en doms- og endetidspredikant ikke bare som religionsstifter, men som «Gud selv»! De gjemmer seg feigt bak det diffuse begrepet «religionen» eller «religionene». Nå også «livssyn».

Men VI vet hva Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter forkynner og lærer. Autoritetsdyrkelsen og lydighetskravet er absolutt! Ingen religionsfrihet tolereres!

MF- teolog og professor Jan Olav Henriksens tendensiøse innlegg i Aftenposten for en del år siden er et ypperlig og avslørende eksempel på teologenes dogmatiske føringer. Man skal få lov til å kritisere «religiøse praksiser», men NÅDE den som kritiserer læren, bekjennelsen og teologien. En kirkelig  teolog belærer oss altså om hva som er «god religionskritikk»? Det kirkens teologer frykter er at den skal «løpe løpsk». Derfor har de skaffet seg kontroll og styring over hele religionsfeltet. Følgelig finner vi liten eller ingen kritisk kristendomsdebatt i papiravisene.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hva-er-god-religionskritikk-6289537.html   

«Religion i vår tid kan nyte godt av at samfunnet utvikler en kvalifisert og nyansert religionskritikk, som er forankret i både filosofiske, teologiske og religionsvitenskapelige innsikter».

Religionskritiker Hans Petter Halvorsens skarpe, forbilledlige kronikk/debattinnlegg i VG nylig er av det meget sjeldne slaget, tydelig og utfordrende. Vi bør nå kunne forvente at profilerte medieprester, biskoper og fag-teologer, som nylig uimotsagt har forkynt juleevangeliet, kommer på banen.

De har lett og ubesværet benyttet alle toneangivende medier (også VG) som «mikrofonstativ». Det gjelder bl.a. Einar Gelius, Per Arne Dahl, Espen Ottosen og Halvor Moxnes. For ikke å nevne den unge MF-professoren, Atle O. Søvik, som har diskutert med Halvorsen offentlig ved flere anledninger.

Hvorfor er de alle TAUSE?

Den historiske og faktiske realitet er den at de teologiske fakulteter (presteskolene) gjennom hele det forrige århundret har kjempet innbitt mot den historisk-kritiske forskning. Religionsforsker Andreas Edwiens fundamentale dogmekritikk i 1965 (5. opplag 1995) er av Henriksens teologiske fakultet fortiet inntil denne dag. Hva teologiprofessor Henriksen mener med «kvalifisert og nyansert» religionskritikk er umulig å begripe.

Men «fortielsens sensur» viser klart at Edwiens teologi- og dogmekritikk er langt farligere og eksplosiv for kirkens teologer enn Nietzsche, Garborg, Øverland og Dawkins. Det gjelder også Edwiens skarpe kritikk av kristendommens etisk-moralske skavank, som han fremførte offentlig så tidlig som i 1950-årene.

MF-teolog og katolsk konvertitt Eskil Skjeldal har både i Klassekampens ukentlige torsdagsspalte OG i ukeavisen Dag og Tid, som også MF-teologen Espen Ottosen i Aftenposten, forsøkt å sannsynliggjøre at den beste religionskritikken finnes i den kristne «Bibelen»...

Igjen, alle kirkelojale teologer streber etter å styre (les: nøytralisere) kristendomskritikken. De er svært engstelige for at den skal unnslippe deres kontroll. Hva enten det gjelder pavekirken eller Den norske kirke (den såkalte «Folkekirke») handler det om å opprettholde fordums makt over menneskenes sinn. I moderne tid betyr dette at kirkene søker å vinne innpass i mediene. Dagens religiøs-ideologiske ensretting er et resultat av kirkens stille, men målbevisste mediestrategi fra 1980-årene.

Alt det svermeriske og sentimentale føleriet (bekjennelses-manien) som skyller over oss fra mediespaltene i dag, kan vi nok henføre til en kristelig ideologi. Når de kristne har inntatt partikontorene, er det ikke politisk teori eller systemkritikk vi eksponeres for, men "skriftemålet".

De kristne politikere Støre og Lippestads personlige livshistorier og bekjennelser i Vårt Land, i tabloidavisene og i "Se og Hør" skiller seg fra alle tidligere statslederes anstendige opptreden. Det gjør også Raymond Johansens bekjennelser i Vårt Lands spalte "Min tro". Det er avskyelig hvordan partiledere, ministre og statsledere i dag svermer for kristeligheten. Vi må spørre: har de ingen RYGGRAD? Ingen moralsk styrke?

Valget av kristen-Jonas til leder av Arbeiderpartiet er et sørgelig eksempel på hvordan kristenheten reduserer og banaliserer den politiske tenkning og debatt. Diplomat og koffertbærer, seminaristen Jonas Gahr Støre er nok ingen politiker. Hans besynderlige opptreden for bispekollegiet i Trondheim (2014), og i Sarons Dal (2015), har ikke gått ubemerket hen. Vi er ganske forbløffet over hans prioriteringer.

http://www.vl.no/2.616/st%C3%B8re-politikk-og-tro-skal-holdes-godt-separert-1.84223 

Jeg siterer teolog og filosof Espen Ottosen, som nedenfor kaller Jesu rasende utskjellinger av sine meningsmotstandere for «religionskritikk». Vel, med Jesus som forbilde kan vel da kristenfolket fortsette med sine hatefulle utskjellinger, både på Verdidebatt og på andre nettaviser?

De har autorisasjon fra Jesus («Gud selv»). For de kristne er det etisk høyverdig å kalle meningsmotstandere for «djevelens barn», «hvitkalkede graver", «ormeyngel" og "Satans synagoge"...De forstår kanskje ikke hva de selv sier?

Fra Odeberg til Ottosen går en klar linje. I sistnevntes versjon lyder det slik:

«Bibelen er full av religionskritikk. Når Jesus kritiserte fariseerne var han knallhard: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett».  (Matt 23,27–28)

http://www.nlm.no/utsyn/leder/usunn-religion

 

Og slik lyder det i den «moderniserte» teologi:

«For den kristne kirke er trosfriheten mer enn en politisk forankret rettighetssak. Vårt kristne menneskesyn og våre kristne verdier understreker menneskeverdets ukrenkelighet og nestekjærlighetens betydning. Alle mennesker er skapt i Guds bilde. De har alle samme verdi, ansvar og forpliktelser. Verdens skaper og opprettholder, som vi en gang skal stå til regnskap overfor, ønsker at alle enkeltmennesker og folkeslag skal ha et godt liv og at de skal få høre budskapet om evig frelse i Kristus Jesus. Likeverd er en kristen kjerneverdi.

Vi tror at Gud ikke tvinger seg på noen, men at vi kan velge om vi vil tro på ham eller avvise ham. «Tvang til tro er dårers tale», skrev salmedikteren Grundtvig treffsikkert og proklamerte med like stor frimodighet at «frihet følger sannhets ånd». Det er altså ingen motsetning mellom å forsvare Bibelens sannhetspåstander og å drive med kristen misjon på den ene siden – og på den annen side å kjempe for alles rett til å tro på hva de vil, å skifte tro og å praktisere sin tro».  

http://www.stefanus.no/no/nyheter/norge/Tid+for+religionskritikk.b7C_wlDW2z.ips 

Kan vi velge – uten konsekvenser? Nei, selvsagt ikke! Når vi benytter vår demokratiske rett til å tenke og "tro på" hva vi vil, som å avvise kirkens sannhetspåstander, får vi høre at vi skal straffes med «pine uten ende».

VI vet hva «frihet» betyr! Men hva slags frihetsbegrep er det kirken opererer med? Vi må være klar over at kirken alltid opererer med et kirkespråk og en tankeverden helt fremmed for vår sekulære, menneskelige erfaringsverden. Alle dens patetiske honnørord inngår i en (eksklusiv) kristelig tankeverden som er oss helt og fullstendig fremmed.

Vårt Lands faste spalte "Tro24" er et ypperlig eksempel på de sære, interne tema avisen mener og tror har nytte, aktualitet og inspirasjon...Avisens redaktører, kommenteatorer, debattanter og prekenforkynnere demonstrerer en "schizofreni" vi finner få tilsvarende eksempler på i dagens mediebilde.

Årets julehøytid har igjen pinlig demonstrert den naive og villfarne kristne mytologi, hvor Betlehemsstjernen («Kristus-stjernen»?) 2000 år senere liksom lyser over verden (og universet?) og englene synger sine lovsanger til Herrens pris...Universets (eneste) Skaper og Herre trenger stadig lovsanger og æresprisninger fra sine skapninger, både fra engler og mennesker. I følge kirken forlanger Han å dyrkes, tilbes og æres fra evighet til evighet.  

«Intet er blitt til uten ved Ham», sies det. Vi vet at dette ikke er sant.

Vårt Lands andaktsholder, Maria Bjørndal, befinner seg (som de fleste kristne) i en annen tidsdimensjon og virkelighetsfære enn oss andre. Hun sier det slik 30. desember:

«Vi er ved begynnelsen av åpenbaringstiden, tida mellom jul og faste. Det er en tid for å grunne på hvordan Gud er blitt menneske. Han åpner seg for verden...Hva ser Paulus der for Guds ansikt? Han beskriver lys som stråler frem, Jesu herlighet, Guds bilde.

Også han knytter an til lyset som Gud kaller frem i skapelsen. Lyset som er fra verdens begynnelse, det stråler i Jesu ansikt. Var det ikke det samme lyset som strålte da Paulus falt til jorden på vei mot Damaskus? Det lyset skinner i troendes hjerter. Det skinner i januar og i åpenbaringstiden. Evangeliet er at Gud åpner seg. Han viser ansikt for menneskene. Nå kan vi åpne oss for ham og for menneskene».

Det er umulig i dag å ta «Kristusmytologien» på alvor. Men skal vi le eller gråte? Den infantile Jesus-dyrkelsen har dette år vært sjelden høyrøstet og usmakelig, hvilket kan tyde på at kirken føler seg trengt opp i et hjørne. Den er presset fra mange kanter og reagerer med hysteriske overdrivelser. Når ikke liturgiske (kosmetiske) justeringer, homofilispørsmålet eller klimasaken kan hjelpe den – hva skal den gjøre da? Ingen ny dåpsliturgi, skapelsesteologi eller nye slagord kan redde kirken fra dens moralske havari.

"Det er ei oppgåve for kyrkja å tale saman med og på vegner av dei som tørstar etter rettferd og som vil skape fred, om ein vil vere blant Jesu disiplar i vår tid".

(Olav Fykse Tveit, Vårt Land 28. januar 2016).

Det er heldigvis stadig færre som ønsker å være "Jesu disiplar i vår tid". Kirken kan ikke tolerere at den er spilt helt ut på sidelinjen i sosial-etiske spørsmål. I vår tid, med kirkens uløselige homofiliproblem, er det blitt klart at den har ingen etisk-åndelig kraft eller autoritet (om den noengang har hatt det). Biskoper og det kristne partiet KrF strever voldsomt for å komme på offensiven, og de spiller ut «flyktningekortet» som best de kan.

Men kirken må forstå at vi ikke er det minste interessert i dens «teologi», verken for dette eller andre aktuelle problemstillinger i vårt samfunn. Vi kan utmerket godt tenke selv, og vi kan helt uten kirkens hjelp være både idealister og pragmatikere/realister.

Men det er ikke sikkert at kirkens pave og biskoper tiltror oss «barn» selvstendige, resonnerende evner. Vi vet gjennom århundrers erfaring at de helst vil tenke for oss. De påberoper seg stadig rollen som «hyrder» for sine menigheter.  

«Vi må snakke sammen, men vi må snakke ærlig og tørre å utfordre de mørkere sidene i religionene, sier Selbekk. Han mener at alle religioner har et voldspotensial, men at det i dag er islam som har det største problemet. – Det er vi nødt til å utfordre og gå til røttene i. Der mener jeg islam står i en særstilling som har en krigsherre og hærfører som religionsstifter».

http://www.vl.no/nyhet/advarer-mot-%C3%A5-la-muhammed-f%C3%A5-v%C3%A6re-tabu-1.671415 

«Alle religioner»? Hva er så de «mørkere sidene» i kristendommen?

Som vi ser, Selbakk er bare interessert i islam. Og det er han ikke alene om i det kristelige hylekoret. «Vi må snakke sammen», sier han. Men hvordan snakker han med jøder og muslimer, han som mener at oldtidsprofeten Jesus (kirkens «Kristus») står over alle andre religionsstiftere? Ja, også over historien!

Hvordan forklarer han at romerkirkens keisere, paver og biskoper fra 3- 400-tallet opptrådte som erobrere, krigsherrer og hærførere? Forteller han sine muslimske samtalepartnere at Jesus, som «Gud selv» og «Guds eneste Sønn», skal komme igjen for å DØMME Muhammed til evig torturstraff?

Har også Selbakk berøringsangst?

------------------------

 

Nevnte bok av den svenske teolog og antisemitt Hugo Odeberg (på tittelbladet omtalt som professor, Ph. D. teol. dr.), ble oversatt til norsk i 1975 (Credo forlag/Luther forlag). Den er helt grusom og forstyrret i sitt tankeinnhold. Boken er en sørgelig bauta over kirkens etiske og logiske kollaps.

Det er i dag nesten ufattelig at slikt tankegods kunne publiseres i det forrige århundret - og midt under 2. verdenskrig! Samtidig er boken et grellt og urovekkende eksempel på  hvor gjennomgripende «teologisk tenkning» har vært i vår kultur. Da må vi huske på at kirkemaktens diktatur har vært enerådende i Europa i mer enn halvannet årtusen.

Kirkelige teologer, endog med professortitler, har inntil i dag vært beskyttet mot kritikk fra det øvrige Akademia. Den som orker å sette seg inn i teologihistorien bare det siste halve århundret, vil nok rystes over teologi-fagets brudd på alle anerkjente normer og prinsipper for akademisk-vitenskapelig tenkning.

I bokens forord siteres Carl Fr. Wisløff slik:

«For her taler han (Odeberg) om saker han har virkelig kjennskap til. Sannsynligvis er Odeberg en av verdens kjennere av rabbinismen. Hans lærdom er i det hele utrolig...her møter vi den virkelige lærdom, som kan tale enkelt og liketil, fordi den bygger på dette enkle at sakene er virkelig gjennomtenkt og forstått».

Forordet avsluttes med disse ord: «Den som leser boken sakte og ettertenksomt, vil få et nytt syn på det nye liv og på hele evangeliet». Ja, det skal være sikkert og visst! Jeg vil si det slik at denne boken gir et svært godt (teologisk) innblikk i det kirke-kristne (kristendommens) forrykte menneskesyn.

Den svensk-jødiske forfatter Boris Beltzikoff (født 1908) har i sin bok fra 1960 omtalt Hugo Odeberg som en av mange skandinavisk-nordiske teologer og prester som i mellomkrigstiden fant forsonende trekk i nazismen.

Som i mange tyske kristne kretser (jfr. erkebiskop Gröber) ble jøder og jødedommen assosiert med en ødeleggende  liberal humanisme. Før krigsutbruddet var det moderne å snakke foraktelig om de liberalt troende. Ikke så få teologer foretrakk et nazistisk hegemoni i Europa fremfor å leve i et demokrati, som f.eks. det svenske (jfr. den svenske biskop Cullberg).

Også den norske teologiprofessor Sigmund Mowinckel mediterte i 1938 over ondskapen i verden: «Det er i virkeligheten jøden, dvs. det naturlige, uomvendte, selviske mennesket i arieren som reiser seg mot det menneskelige, det universalistiske i Kristus».

Jeg siterer Beltzikoff:

«Det kompliserte bilde man får av den bibelske religionen ved et forutsetningsløst studium ser man sjelden gjenspeilet i den kristne populærlitteraturen i dag. Der er alt redusert til noen stereotype motsetningspar, slik som lov og evangelium, Gud skaperen og Gud forsoneren osv...For teologen gjelder det nemlig å få tak i den oververdslige mening i historien, hva Gud har gjort og ment med den. Det får man ikke tak på med vanlig historisk og filologisk metode. Den moderne vitenskapsmann har øvet seg opp i evne til obervasjon og logisk tenkning, men med disse instrumenter kommer man ikke langt...Den troende derimot har nøkkelen til hemmelighetene...«Kristendommen», sier Erik Hj. Linder «anser på sett og vis at man kan vite noe om det som ellers er utilgjengelig»...

Den profane forskeren vil alltid mislykkes i sine forsøk på å finne frem til det essensielle, med å legge grunnlaget for en bærekraftig kultur, hvor mye han enn anstrenger seg. Den kristne derimot behøver ikke å anstrenge seg, sier dr. Erik Hj. Linder: «Den kristne har en svært eiendommelig måte å skape kultur på: han gjør det likesom i distraksjon».  

Alf Ahlberg (1892-1979) omtales som svensk forfatter, humanist og filosof.  I deler av hans forfatterskap får vi høre at det er «profanhumanismen» som er ansvarlig for at middelalderens ekte humanisme ikke fikk fortsette å blomstre. I og med at de store tenkerne var innstilt på å søke og skape et menneskenes rike på jorden i stedet for å bygge videre på Gudsstaten, gikk utviklingen bakover, inntil vi havnet i den tilbakeliggende epoke der vi nå befinner oss...».

(sitat slutt)

 

Det er ikke få teologer, som også den moderne liberalteologen, Inge Lønning, som har resonnert i lignende tankebaner. Tanken var og er at enhver antroposentrisk humanisme ender med bestialitet. Da slippes liksom «villdyret» løs.  Dette har vært en utbredt oppfatning blant kristenfolket helt opp til vår tid.

Men det er et faktum, som Beltzikoff sier det, at humanismen aldri noensinne eller noen steder i historien har vært opphøyd til statsreligion. Ingen barn er blitt døpt eller innviet i denne ånd, og majoriteten av de voksne har ikke dyrket dens symboler i praktfulle palasser.

Boris Beltzikoff har jeg ellers sitert langt mer utfyllende her:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread189370/    

 

I overkant av 60 (norske) prester forble lojale mot NS-regimet. Men også langt fremover i tid, inn i 1960-årene, finner vi sterkt urovekkende uttalelser fra kirkelige biskoper og teologer med brodd mot humanismen og det humane demokratiet.

Uttalelser fra Geilomøtene (fra 1913 til 1980-tallet) finnes ikke på Store norske leksikon. Fagkonsulent for artikkelen er teologiprofessor ved TF, Tarald Rasmussen. Vi skjønner at denne TF-teolog og lærebokforfatter er meget aktiv på religionsfeltet når det gjelder «brannslukking», eller det vi kan kalle «kirkelig sensur».

Tarald Rasmussen har til og med forfattet artikkelen om seg selv på Store norske leksikon. Den er hentet fra papirutgaven, og er ikke blitt oppdatert siden 2009. Det er ganske sjokkerende! Vi kan selvsagt ikke feste lit til en slik «forsker».

------------------------- 

 

Jeg avslutter innlegget med noen avsnitt fra den heslige boken Fariseisme og kristendom, av Hugo Odeberg (de fleste uthevinger/understrekninger er undertegnedes). Den utkom på svensk i 1943 (ny revidert utgave 1963), på norsk i 1949 og i nyoversettelse 1975.

 

«Det går ganske tydelig fram av de nytestamentlige dokumenter at både Jesus selv og de første kristne menigheter sto i det skarpeste motsetningsforhold til fariseeismens ledende menn. Hvis en i det hele tatt vil betrakte det Nye Testamentets skrifter som kilde for vår kunnskap om urkristendommen, kan en umulig benekte denne sterke motsetning. Og hvor skulle en ellers få noen kunnskap om urkristendommen fra, om ikke fra urkristendommens egne skrifter? Vi eier overhodet ingen andre primære kilder.

I følge disse kilder var motsetningen mellom kristendommen og fariseismen fundamental...Kontroversen mellom Jesus og fariseerne, mellom Paulus og jødedommen, gjaldt de fundamentale prinsippene, læresetninger og opplevelser som, enten de ble forkastet eller fornektet, innvirket på hele samfunnets eksistens. Med andre ord, denne motsetning er ikke bare historisk betinget...Tvert i mot er motsetningen fundamental i den forstand at en fariseisme, som antar kristne synsmåter, opphører å være kristendom.

Det har også vist seg at man i disse to læresystemers historie stadig har måttet besinne seg på denne uforsonlige motsetning...Særlig har kristendommen gang på gang kommet kommet i fare for å oppta fariseisk tankesett.

Kirkens store lærefedre har alltid betonet at fariseismen er noe som ikke lar seg forsone med kristendommen, men at den, dersom den får lov til fritt å bre seg ut, vil virke som en dødelig gift som i bunn og grunn må ødelegge kristenlivet. Luther har som ingen annen gjenopptatt Paulus’ kamp mot fariseismen og med all kraft ført den videre.

Den avgjørende forskjell mellom den fariseiske og kristne oppfatning er i stedet denne: fariseeren mener at mennesket har frihet til å velge mellom ondt og godt, mellom å gjøre Guds vilje og handle imot den, og at mennesket har mulighet til å utføre det gode som det har besluttet seg for.

Den kristne oppfatning er derimot den at mennesket i sin naturlige tilstand har frihet til å velge mellom handlemåter, at det også er i stand til å utføre de handlinger som det har valgt, men at DET IKKE KAN VELGE DET SOM ER GODT OG AT DET ALDRI – HVILKEN HANDLEMÅTE DET ENN VELGER – KAN FREMBRINGE DET SOM ER GODT, dvs. så lenge det er «det gamle menneske»...Om mennesket altså vil det gode, så må det, så lenge som det ikke er blitt en ny skapning og fått et nytt liv, i virkeligheten rette sin vilje mot det onde.

Fariseeren, dvs. den «rettferdige», kan fra kristent synspunkt ikke komme ut av sin sammenheng, sin verden. Om han altså bestemmer seg for å gjøre Guds gjerning, så blir han ikke av den grunn løftet opp av sin tidligere sammenheng og flyttet over i den guddommelige verden, men han forblir med sine gjerninger i djevelens verden.

Den viljekraft og energi, som den rettferdige tror han retter mot det gode, må følgelig bare komme fra det onde, det djevelske. Han kommer altså til å gjøre djevelens gjerninger, som Jesus sier.

Men en slik oppfaning er for den fariseiske betraktning en gudsbespottelse og en forulemping av alle gode mennesker og god vilje i verden. Det syn som utmerker kristendommen tør likevel være sprunget ut av en dypere innsikt i den menneskelige natur enn den fariseiske anskuelse, som derimot helt naturlig forekommer en fariseisk tid som den mest tiltalende og den eneste fornuftige.

På den andre siden må en her understreke, at en kristendom som ikke lenger har noen forståelse for at mennesket hverken kan ville eller gjøre det gode eller i stand til å kjenne Guds røst, allerede er blitt fariseisk og har opphørt å være kristendom. For med denne grunnsetning står og faller alt det som på en prinsipiell måte skiller fariseismen fra kristendommen.

På den annen side vil man vel i denne sammenheng på ny innvende at det som Jesus klandret hos fariseerne, ikke var deres teori eller etiske krav, men deres personlige hykleri og uærlighet. Til dette er å si at fariseeren ikke var noen bevisst hykler. Hos ham er det ikke bevisst noen motsetning mellom lære og liv. Med full bevissthet fordømte fariseerne hykleriet som den vemmeligste synd.

Det kan neppe nok understrekes kraftig nok at fariseerne også i praksis – som klasse og gruppe – betraktet, altså i samme grad som de var ekte fariseere – slett ikke var noen bevisste hyklere...En kan vanskelig finne en religiøs gruppe så fri for hyklere – slik dette ord nå vanligvis blir brukt og oppfattet – som akkurat fariseerne. Som allerede fremholdt, gjorde fariseerne i høyeste grad alvor av sin etiske og religiøse streben.

Ikke desto mindre må den personlige holdning, som utmerker fariseerne, ut fra et urkristent synspunkt, fremstå som hykleri. Det kan uttrykkes slik: den fariseiske etikk må nødvendigvis lede til et FAKTISK, OM ENN OGSÅ NØDVENDIGVIS UBEVISST hykleri, hypokrisi. Han (?) prøver å være noe som han ikke er og aldri kan bli, så lenge han forblir det han er.

Den kristne grunnoppfatning er derimot den at mennesket bare kan ville det gode og lyde den guddommelige vilje under den forutsetning at det er blitt en ny skapning, et nytt vesen, at det er gått over fra sin tidligere sammenheng til en ny sammenheng, at det er blitt gjenfødt av Ånden. Dette er blitt kun derved at Kristus har steget ned til den menneskelige verden og fullbyrdet frelsen, som innebærer at det menneskelige reddes over til det guddommelige.

For fariseisk tenkemåte er denne kristne oppfatning simpelthen uforståelig og fortoner seg som rene galskap (min kommentar: ja, også for alle oss andre ikke-kristne). Det er derfor åpenbart (?) at et menneske som følger det fariseiske prinsipp og foresetter seg å søke å bli rettferdig, overhodet ikke kan erkjenne eller ta i mot Guds sønn, så lenge mennesket fortsetter å være rettferdig.

DEN RETTFERDIGE KAN DERFOR ALDRI BLI FRELST ELLER FORLØST, SÅ  LENGE HAN ER RETTFERDIG. HAN MÅ FØRST BRINGES TILBAKE TIL NULLPUNKTET OG VÆRE SYNDER.   

I motsetning til dette ser det fariseiske synspunkt slik ut, i følge den selvrettferdige, menneskefiendtlige teologen Odeberg: 

«I den sedelige handling blir mennesket bevisst den evne som bor i det. I den kan og skal mennesket fatte sin beslutning, i den erfarer det sin frihet. Det gode og det onde er stilt foran mennesket, for at det skal velge. Menneskelivet er ikke bestemt av skjebnen, men det er avhengig av de avgjørelser mennesket selv treffer. Det mål som er gitt mennesket, er det som dets frihet leder det til...Mennesket kan gjøre godt hva det har forbrutt og rense seg selv. Det er dets gjerninger, dets gode gjerninger, som bevirker forsoningen. Verken underet eller noe sakrament bringer den, men den frihet, som er nedlagt i menneske...

Men i følge et kristent syn er det guddommelige liv ikke bare blitt fordunklet, men det er helt og holdent gått tapt. Menneskene går i mørket og er i seg selv ute av stand til å finne det guddommelige lys...Den kristne oppfatning om mennesket kan radikalt uttrykkes slik:

Det ugjenfødte menneske formår ikke å ha sitt «jeg» i ånden. Det gjenfødte menneskets ånd derimot får liv i Kristus, som er dens «jeg». I det mennesket bor Guds ånd, som det har fått ved frelsen. Frelseren måtte komme til verden for å formidle den guddommelige ånd til mennesket. Da har mennesket visstnok vunnet sitt eget, frie liv, men av seg selv formår det ikke å finne det (jfr. 1. Kor. 2, 14 – 16).

Det er da helt naturlig at en jødisk forsker kan karakterisere jødedommens syn på synden slik: «Jødedommen kjenner ikke den skjebnemyte som heter myten om synden – profetismen har overvunnet tilløpene til noe slikt. Den kjenner ikke noen urtidsskyld, som skulle ha mennesket til virkning og objekt...Jødedommen forkaster arvesynden likeså vel som ideen om den urene legemlighet...».

I jødedommen er det ikke noen som helst tale om en arvesynd, som en etter denne tid ikke mere skulle kunne beherske, ikke engang om at døden først deretter skulle være bestemt som en straff for synden...Jødedommen tilregner mennesket, såvel før som etter Adams syndefall, evnen til av fritt valg å ta fatt på på og øve det gode, og den forplikter også mennesket på dette».

Den grunnleggende forskjell mellom fariseismen og kristendommen på dette punkt går særlig tydelig fram hos Paulus, den tidligere fariseer, når han sier:  

«Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden trengte således igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle...dommen ble til forbannelse for ens skyld...døden kom til å herske ved den ene på grunn av den enes fall» (Rom. 5, 12. 16. 17).

Fra det urkristne synspunkt må den som er rettferdig uten å være blitt en ny skapning eller å ha begynt det nye liv, imidlertid med nødvendighet (!) komme til å øve sin rettferdighet for å bli sett av mennesker, selv om han prinsipielt ikke vil dette, og fordømmer en slik innstilling.

Han kan jo ikke regne med noen andre omstendigheter enn dem han forstår, og de gjelder bare det ytre...Hykleriet blir nettopp en følge av denne streben etter å være et forbilde...Dette forbilde må være slik at det vinner menneskenes bifall. Et eksempel som ikke blir anerkjent av mennesker, har nemlig ingen oppdragende innflytelse.

Den rettsindiges og rettroendes handlemåte og oppførsel må være slik at mennesker priser den. Derfor kommer en snart inn i en tilstand hvor en i alle forhold og handlinger etterstreber menneskers ros...Det er innlysende at en slik utvikling er like mulig for den kristne som for jøden. Men hvem det nå er som glir inn i en slik utvikling, så står det fast at han ikke er et godt menneske, og det nettopp fordi han er et «forbilde». Dette er fariseisme».

«Det hyklende forbilde er i virkeligheten bare et uttrykk for den fullstendige fordervelse, den forkjærte tilstand som blir en følge av det fariseiske prinsipp...Når han tror at han gjør Guds vilje, så blir det i virkeligheten kun slik at han tror at hans egne begjæringer og ønsker er Guds vilje...Han avstår fra alt maktbegjær og all hevngjerrighet, men er slett ikke kvitt dem. Han blir i virkeligheten ikke mindre maktsyk og hevngjerrig, men mere. For nå kan han være det fullkomment hensynsløst i Guds navn.

Når han (hvem han?) nå søker å drive noe igjennom (?), så innbiller han seg at han gjør det for Guds rikes skyld. Når han (hvem han?) forfølger og knuser et medmenneske (?), så gjør han det i den forestilling at det er kirkens, evangeliets eller kristendommens vel som krever det.

Den rent menneskelige (eller den kristelige?) lyst til hevn og makt blir altså kamuflert under en maske av iver for moralen og Guds rike, for det gode og det sanne. Dette er satanisk. Dette er hykleri. Men det blir aldri bevisst for hykleren, så lenge han er den han er».

 

(sitat slutt)

 

En slik ondsinnet, hatefull og nedrig bakvaskelse fremført av en kristen teologiprofessor (den kristne "skriftlærde") i  midten av det forrige århundret, kan vi bare forskrekkes over. Den enkle, slette moral synes å være at alt hva vi mennesker verdsetter hos hverandre, er foraktelig i «Guds» øyne. Hvis vi roser hverandre, eller søker menneskelig anerkjennelse, er vi «fariseiske»! Da er vi ikke gode mennesker.

For et resonnement! Det er SYKT!

Nettopp så skarp, enkel og primitiv er den kristne dualisme. Odeberg har avslørt de mørkeste sider ved kristendommen, helt i samsvar med det stadig gyldige "Augustana". Det er helt grusomt og pinlig avslørende hva vi møter av logisk-rasjonelle og etiske tankeforstyrrelser i denne boken - av en teologiprofessor!

Og verre og verre blir det, som her 

http://www.frekkforlag.no/publikasjon/article/1349885 

http://www.aftenbladet.no/meninger/Gud-pa-plass-i-Grunnloven-3417554.html 

http://www.dagen.no/Meninger/14/05/2014/Bedre_med_Gud_i_Grunnloven-75654 

 

Presten Ellen Nordtuns forkynnelse i Vårt Land og Stavanger Aftenblad  

 

Avslutningsvis kan det passe å sitere fra "Dagens ord" i Aftenbladet 19. jan. 2016 . Motsatt noen hjelpeløse trosforsvareres forsøk på logisk argumentasjon for den kristne "gudshypotesen" (rettere: gudsmytologien), hører vi her at "troen" ikke involverer noen menneskelige erkjennelsesevner.

Luthersk teolog og forkynner Ellen Nordtuns 5-6-års teologisk-akademiske studium resulterer i dette infantile sludder:

"Å tru kan vera både enkelt og vanskeleg. Uansett er ikkje trua eit resultat av eigne anstrengingar, men eit resultat av Den Heilage Ande sitt verk. Det er Ordet og Den Heilage Ande som kjem til oss og skapar tru, i oss sjølv er er det ikkje mogleg å tru. Dette kjem også tydeleg fram i dåpsliturgien".

Ellen Nordtun er TF-teolog, rådgiver i Stavanger bispedømme og andaktsholder i Vårt Land og Aftenbladet. Hun sier klart og tydelig at "trua" ikkje er avhengig av den intellektuelle utrustning til den som mottar den.

Med god grunn kan se vi nærmere på gudsbilde og menneskesyn i presten Nordtuns mange kirkelige andakter/prekentekster i Vårt Land fra juli 2015, som denne teksten (som sikkert er klarert av biskop Erling Pettersen, skjønt han i Aftenbladet bare vil uttale seg om "homofilt samliv", ikke om aktuell kristen teologi):

http://www.vl.no/annet-innhold/andakt/lat-ingen-sj%C3%A5-ned-p%C3%A5-deg-1.433762 

 

--------------------    

 

17.01.2016 (revidert 15.02.2016)

G. Ullestad