Trangen til en autoritær ideologisk "ensretting", til å slutte seg sammen i rettroende sekter som fordømmer alle annerledes-tenkende og troende til timelig eller evig unngjeldelse for sin tros-ulydighet, finner en hos alle primitive folk til alle tider.
Hos oss europeere gir denne trangen seg en mengde forskjellige religiøse og politiske uttrykksformer. Den internasjonale kristne ortodoksien med millioner av bekjennere er primær, de tallrike kirkesamfunn og partier innenfor denne ramme så vel som alskens kortsiktige, nasjonalistiske og overnasjonale, politisk-ortodokse bevegelser av alle arter og størrelser er sekundære eksempler på rettroenheten som almenmenneskelig, massepsykologisk fenomen.
Maksimen om "ingen frelse utenfor gruppen" (religionssamfunnet, kirken, menigheten, nasjonen, partiet osv.) som er en eksistensberettigelse for enhver ortodoks gruppe - denne naivt barbariske nedvurdering eller totale fornektelse av menneskeverdet hos den annerledes-tenkende og troende - dekker derfor et primitivt "behov" hos det psykisk ufrie menneske, nemlig behovet for å tro seg selv rettferdig og ustraffelig - prinsipalt overfor den doktrinære gud, subsidiært overfor den ideologiske "fører". Dette behovet er identisk med trangen til å skape seg faste, synlige punkter, urokkelige personifiserte autoriteter som "ikke kan ta feil":
"Den som ikke hører profeten, skal utryddes av folket" (Ap. gj. 3, 23. Jf. Lk. 19, 27).
Slik ideologisk ensretting har vi europeere vært så fortrolig med at den like inntil i dag har hatt en selvfølgelig plass i vår religion. Den doktrinære kristendom representerer en eneste gigantisk tvangs-ensretting av en hel "rase" gjennom mangfoldige generasjoner.
I hvilken grad europeisk åndsliv har vært ideologisk innsnørt og ensporet under den kirkelige dogmatikks herredømme, det begynner først i dag å gå fullt opp for oss. Det demrer nå hva årsaken er til at alle ledende humanister fra de siste århundrer har kjempet sin vesentligste kamp mot den kirkelige ortodoksis ensretting. Hele vår europeisk kultur ligger stadig i den ortodokse tvangsnevroses lenker.
Med usminket tale betyr det ikke annet enn at vi europeere den dag i dag teoretisk regner oss for å være Guds utvalgte folkegruppe. I vår religion har vi like til i dag knesatt en nedvurdering av ikke-kristne "raser" og folk, som faktisk har gått ut på å plassere dem lavere enn dyrestadiet: de har vært evig fortapte og fordømte avgudsdyrkere - i vårt dogmatiske kultur-kanon fastslås det i fullt alvor at de er hjemfalne til evig helvetesstraff med "gråt og tenners gnissel" - bare fordi de ikke deler våre religiøse anskuelser!
Hvordan er det mulig at et folk som har så sterke humanistiske aspirasjoner, og som taler om demokrati og menneskeverd, om rasenes og folkenes brorskap, samtidig kan gi rom for et så nederdrektig dogme (jf. Confessio Augustana art. 1 og 17)? Hvorfor har det ennå ikke maktet å rive seg løs fra disse forestillinger, når det dog i sitt stille sinn forstår at en slik selvforherligelse er noe sjelelig sykelig, noe moralsk primitivt og tarvelig, noe som har intim psykologisk sammenheng med politisk diktatur, førerdyrkelse og konsentrasjonsleire for vantro? Skulle vi ikke være ferdig med denne "religiøse" selvforherligelse på andres bekostning? Er vi så små at vi ennå har behov for å utrope oss selv til Guds utvalgte, de eneste som er funnet verdige til å motta den sanne åpenbaring om guddommen?
Treffer vi alminnelige, enkle mennesker som tror blindt på kirkelærens autoritet, så møter vi dette religiøse hovmot i hele sin moralske primitivisme. Vel innrømmer man at "hedningene" ikke skal komme i den evige pine - nei de skal få en mildere straff, for så vidt som de ikke har "hørt evangeliet" og en derfor ikke har kunnet forlange en "omvendelse". Men straff skal de ha!
Akademisk-kirkelig sanksjonert er det den dag i dag å forkynne at det er himmelsk straffbart å komme til verden i Uganda, Tibet og Kina. Og enda våger vi å kalle oss et sivilisert folk!
------------------------------------
Mellom samfunnenes sosiale struktur i en kulturkrets og de gjennom århundrer nedarvede, kanoniske religiøse grunnidéene hersker det en dyp sammenheng. De er to sider av en og samme sjelelige tilstand, ett og samme erkjennelsesnivå.
Bildet av en dimensjonal, despotisk gud som sender ambassadører med alle fullmakter til jorden for under de grummeste straffetrusler å slutte frelseskontrakt med en utvalgt gruppe mennesker, dette er i virkeligheten en dypt primitiv, autoritær-politisk fantasi i mytologiske gevanter. Det er den "totalitære ideologi" som religion, religion som "totalitær ideologi". Det er "diktaturet" som almenmenneskelig fenomen, psykisk fenomen. Vår overleverte kristne mytologi med sine teokratiske forestillinger er ikke annet enn det primitive menneskets inndiktning av sitt "politiske" autoritetsbehov i en dimensjonalt forestillet "hinsidighet".
Derfor er der også en nøye overrensstemmelse og årsakssammenheng mellom en autoritær religionsform og en ideologisk totalitær og autoritær statsform.
Siden den autoritære, kirkelige kristendoms innførelse må vi jo innrømme at Europa i religiøs henseende rett og slett har vært "diktaturstyrt". Dets gud har - for å sitere Luther i et frisinnet øyeblikk - "sittet på tronstol i en gjøglehimmel med Kristus i krone og kåpe ved sin side".
Dette gudsbilde har forestillet alt annet enn en mild og kjærlig, human og tolerant far. Nei, det har vært bilde av den fryktede despot og har derfor også dannet den naturlige bakgrunn for et omfattende system av ortodoks, "frelsende" regler og konfesjoner. Den konsentrasjonsleir menneskene har utstyrt hans stat med - "helvete" - har vært tusen ganger mer fryktet enn noen jordisk diktators straffeanstalt for ideologisk ulydige. Vi trenger ikke å tvile på at det først og fremst er som en voldsom reaksjon mot dette primitive, psykiske diktatur i religionen de politisk-ortodokse ideologier har oppstått, som til dels bevisst har vært rettet mot den autoritære kristendomsform.
Mellom mytologiens autoritære teokrati og og det totalitære politiske diktaturet hersker det naturlig nok en nøye psykisk årsakssammenheng.
Så lenge vår offisielle kirkelære, det vedtatte kulturkanón, er autoritært og diktatorisk, så lenge vil det politiske diktaturspøkelse kaste sine truende skygger over de europeiske folk, for så lenge er selve menneskesinnet ikke emansipert og demokratisert, og så lenge vil den enkelte mangle den åndelige frihet som er det sanne demokratiets forutsetning.
Så lenge europeeren oppdrar sine barn etter primitive og barbariske metoder, møter dem med den ideologiske terroren og det religiøse hovmodet (kristnes frelse og "hedningers" fortapelse), stiller dem ansikt til ansikt med den totale moralske nihilisme i helveteslæren - så lenge ligger rimeligvis veien til de totalitære politisk-ortodokse surrogatreligionene åpen.
------------------------------------
I sentrum for den europeiske krise står helvetesdogmet. Dette angstfantasiens styggeste og sørgeligste produkt er vår kulturs hjertesykdom, den sjelelige kreftbyll som forgifter sinnene og lammer den moralske kraft.
Derfor er det "avkristningen" betyr nøyaktig det motsatte av moralsk degenerasjon. En religion som knesetter det grenseløse hat ved siden av den grenseløse kjærlighet, rommer moralske motsetninger så knusende at "sekulariseringens atombombe" en gang måtte springe.
Helveteslæren gjør uten videre vår religion til et blott og bart ondt innslag i historien, en slags "satanisk åpenbaring"! På en slik jordbunn må voldens og terrorens og ubarmhjertighetens tistler gro.
Hva er "avkristning"? - Nettopp den gamle djevle- og helvetestro, forestillingen om det ondes personlighetseksistens og derfor om grusomheters guddommelige sanksjon, er nedlagt i de menneskers underbevissthet som begår voldshandlingene. De er ikke løst fra folkereligionens demontro. De har fortrengt den. Og da er den mer skjebnesvanger enn noensinne. Frykten er det ondes rot. Frykten for det onde er det ondes seier. Djevle- og helvetestroen, troen på det ondes personlige og evige eksistens er det som gir det onde eksistens i denne villfarne verden.
Å gjengjelde ondt med ondt er nettopp helvetestroens og djeveltroens eneste mulige reaksjon. Hvem kan være human mot den som man mener er "ond av naturen"? Et gudsbegrep som postuleres å ha gitt det onde evig ekistens, må mennesket enten krype for i feig angst eller forakte. Derfor den "kristne selvrettferdighet" og derfor "avkristning". I vår religionsform er demokratiets sublime idealitet og diktaturets svarte nihilisme vevet sammen på en måte som helt og holdent svarer til den åndelige, moralske og politiske forvirring blant Europas folk i dag.
I en verden hvor det absolutte barbari ennå er sakramentalt, spør man seg hvorfor en lykkeligere og bedre slekt lar vente på seg.
Man undrer seg over at den verden er full av urettferdighet som har den maksimale, den totale urettferdighet som kanonisk prinsipp i sitt kulturfundament!
------------------------
Det ovenstående er utdrag fra Andreas Edwiens bok: Kristendom og åndskrise, 1951, s. 17 - 32.
30. jan. 2012
G. Ullestad