«KORSET er det sentrale symbolet i kristendommen. Det skal minne om Jesu død på langfredag og oppstoda to dagar seinare, dei sentrale hendingane i kristendommen….Kongsflokken på Stiklestad
ropa: «Fram, fram, kristmenn, korsmenn, konungsmenn!». Korset var på Stiklestad, slik det var overalt under kristninga av Europa».
(Andreas Skartveit, Dag og Tid 16. februar)
Som ofte gjentatt på denne hjemmeside: det kristne kors er intet fredssymbol! Slik ble det heller ikke oppfattet verken av den «salige»,
brutale keiser Konstantin (og hans etterfølgere), eller av den helgenkårede, militante munk og mystiker (tempelriddernes ideolog?): Bernard av Clairvaux. I vårt Luther-land feires hvert år krigerhøvdingen
Olav Haraldsson. Han er en i den lange rekken av helgenkårede voldsmenn og maktmennesker som skandaliserer Europas kristne religion og kirke. Paverekken er full av korrupte, grådige og maktsyke menn.
Med Martin Luthers hatefulle, voldsfremmende teologi og retorikk ble et nytt terrorregime innført i de protestantiske stater.
https://www.vg.no/nyheter/meninger/kristendom/innfoeringen-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur/a/24173693/
Langt senere ble den dypt kristen-troende raseteoretiker og jødehater Houston Stewart Chamberlain (død 1927) en av nazi-Tysklands
fremste ideologer, som også dennes like kristen-troende elev og minister i Hitlers regjering: Alfred Rosenberg. (Rosenberg skrev en biografi om den katolske dominikanermunk og mystiker: Mester Eckhart).
I de fleste kirkehistoriske framstilliinger er ofrene for kirkemakten usynlige og ikke-eksiterende: helt utradert (jeg har ganske mange slike «kirkehistorier» i bokhyllen).
Det er den
ekspanderende, autoritære og seierrike kirke som hylles og fremheves. Selvforherligelse og beundring for makten og den sterke mann (pave, biskop og keiser/kong/fyrste) er påfallende - og avskyelig! Alle midler kunne tas i bruk for utbredelse av
Kristi rike og Kristi herredømme på jorden – med den «apostoliske» fullmakt Romerkirkens paver/biskoper mente og mener seg å forvalte.
Den årlige Olavsfeiringen – som også Lutherjubileet siste år - viser klart at det RELIGIØSE DIKTATURET fortsatt er den kristne kirkes samfunnsideal, både i katolsk og protestantisk
utforming. Som i den mørke middelalderens mange, mange århundrer er det «Guds vilje» (les: kirkens vilje) kristenfolket – Guds/Kirkens folk – har som mål å utbre. I den eksklusivt maskuline Vatikanstaten blir
det ikke klart om det er «Gud selv» eller hans representant på jorden, pave Frans, som hersker over liv og død. Som diktatorer flest, himmelske eller jordiske, søker også pave Frans (fører over ca. 1,2 milliarder
katolikker) å styre tilhengerne og/eller undersåttenes privativ inntil minste detalj.
Alle verdens katolikker skal/bør følge pavens direktiver. Om det foreligger noen
prinsipiell ideologisk forskjell på Nord-Koreas halvt guddommelige diktator OG Vatikanstatens uangripelige hersker, pave Frans, kan vi med god grunn spekulere over. Når paven (tilsynelatende) advarer mot klimatrussel, materialisme, dødsstraff
og atomkrig tror mange at han er blitt «omvendt» til en slags demokrat og humanist. Det er en umulig tanke, helt usannsynlig.
«Som
kardinal var Bergoglio medlem av en rekke kongregasjoner og råd, blant annet kongregasjonen for kleseriet, kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, kongregasjonen for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv og Det pavelige råd
for familien».
«Mens skilte katolikker som har giftet seg på ny ikke har fått lov til å motta nattverd, gis de nå muligheten til igjen å spise Jesu legeme. Det
kommer fram i et sentralt dokument der paven gir føringer for praksis i den katolske kirke verden over…Katolikker anser ekteskapet som et sakrament, og livsvarighet er et absolutt krav. Den eneste muligheten for å gifte seg på nytt
i kirken, er at det første ekteskapet blir annullert av kirkens egen «domstol». Som gjengift mister man retten til å motta nattverden og de andre sakramentene.…».
http://www.dagen.no/Nyheter/gjengifte/Ny-pave-velkomst-for-skilte-statsoverhoder-314430
http://www.hf.uio.no/ikos/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2016/den-skjulte-makten-i-fn.html
http://www.dagen.no/Nyheter/nyheter/Paven-vil-gi-syndsforlatelse-til-kvinner-som-har-tatt-abort-413519
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11642765-pave-frans-er-for-likestilling
https://www.vl.no/nyhet/pave-frans-moter-irans-president-1.434617
«Pave Frans er for likestilling», sies det. Et mer absurd og komisk utsagn kan vanskelig tenkes. Som teokratisk hersker i en maskulin
mannsstat, er Vatikanstaten en perversjon av våre moderne, demokratiske samfunnsdannelser. Hvordan skal vi forstå at avisene Vårt Land, Aftenposten og VG (ukritisk) hyller en religiøs diktator som pave Frans?
Konfrontert med de talløse ofre for kirkens makt- og voldsutøvelse gjennom historien, blir forlegenheten i dagens geistlighet mer og mer merkbar. Den nå avdøde tyske (kritiske) kirkehistoriker Karlheinz
Deschner har i sitt monumentale ti-bindsverk «Kriminalgeschichte des Christentums» dokumentert kirkens historiske forbrytelser i alle dens grufulle detaljer. Noter og kildehenvisninger er imponerende. La oss igjen merke
oss at Karlheinz Deschner ikke er omtalt i Store norske leksikon (www.snl.no), hvilket kan tyde på at fagteologene innenfor norsk Akademia fortsatt praktiserer omfattende, systematisk SENSUR av kirke- og teologikritiske
forskere/forfattere. Historien er svært brysom for teologene.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kriminalgeschichte_des_Christentums
I Illustrert Vitenskaps historiemagasin (www.historie.net) kan interesserte lesere finne mange artikler om den korrupte, grådige
og maktsyke Romerkirke. Her finner man mye kompromitterende og sjokkerende stoff, som bl.a. artiklene «Paver og Vatikanet» og «Historiens verste paver». Nå i kirkeårets fastetid kan man også dykke
ned i mange artikler om klostervesenets martrede, selvpinende munker og nonner. Interessant nok, ikke så få av munkeordenens lederskikkelser ble rekruttert fra adel og offiserkorps, som den hellige Ignatius av Loyola
(grunnlegger av motreformasjonens katolske bevegelse: Jesuitterordenen, som også pave Frans tilhører).
https://snl.no/Francisco_Xavier
En interessant artikkel i Illustrert Vitenskap er viet den selverklærte kristne ridder fra 1400-tallet: Gilles de Rais. Tittel: «Pedofil
ridder var middelalderens verste seriemorder».
https://no.wikipedia.org/wiki/Gilles_de_Rais
https://www.nrk.no/urix/etterforsker-pavens-utsending-1.11222015
https://www.abcnyheter.no/nyheter/2017/06/29/195313690/pavens-naere-medarbeider-siktet-voldtekt
Når det i Vårt Land 20. febr. spørres om Jesus er en problematisk rollefigur for overgrepsofre, er det samtidig synet på Jesu autoritet
(selve gudsbildet) som forsiktig trekkes i tvil. Er det Jesu hellige aura som blekner, kanskje?
Vi andre kan bare undres over hvordan man kommer på den absurde tanke at Jesus skulle bety noe for overgrepsofre.
Er det slik man vil aktualisere påskebudskapet dette år? Det blir interessant å se hvordan Den norske kirke og Vårt Lands redaksjon vil presentere påskens kjernebudskap. Hvordan skal Jesu enestående lidelse
gjøres aktuell og allmenn?
Med korset som symbol dro kristnede europeere på krigertokt og korstog i og utenfor Europa. Med Kristus og «Kristi kors» slaktet de for fote.
Hellig krig under korsets fane, som Kristi soldater/Kristi hærmenn («Gud vil det!») var ikke unntaket, men normalen.
Korsets voldelige og dødbringende effekt har den jødiske
minoritet i det kristne Europa smertelig erfart. Kirken utviste verken barmhjertighet, forsoning eller dialog de foregående 1700 år, men skrekkelig mye fiendtlighet, hat og vold.
Den sekteriske volden, religionskrigene og maktkampene som raste i Reformasjonens århundrer står ikke i freden, toleransen eller religionsfrihetens tegn. Les om Bartolomeusnatten her
https://no.wikipedia.org/wiki/Bartolomeusnatten
Tredveårskrigen på 1600-tallet begynte som en religiøs, sekterisk krig mellom protestanter og katolikker. Det er selvfølgelig ubehagelig for dagens kristelige kjærlighets-ambassadører
og dialogprester («godhetsposørene») å bli minnet om kirkens historisk-faktiske illgjerninger de foregående århundrer. Reformasjonsjubileet bladde forbi disse nattsvarte kapitler i sin glansbildebok. Forlegenheten
er til å ta og føle på.
Kristen misjon blant jøder, som stadig praktiseres av evangelisk-lutherske kirkesamfunn, har det aggressive, voldsmettede «Kristi kors» som
forutsetning. Martin Luthers hatefulle skrifter, som også læreskriftet Augustana (CA), torpederer alle forsøk på å humanisere luthersk kristendom. Dette heslige, autoritære læreskriftet er grunnplanken i
DnK, i KrF, i Grunnlovens §2 og §16, som også i avisen Vårt Land.
Det er merkelig at den protestantiske kirkelærer, Jean Calvin,
praktisk talt ikke ble nevnt i reformasjonsjubileet 2017. Calvin er like viktig for de reformerte kirker, som Martin Luther er det for de luthersk-evangeliske kirkesamfunn. Calvins lære (kalvinismen) spredte seg til Frankrike, Skottland,
Nederland, England og gjennom utvandring også til Amerika, Afrika og Australia.
Et sentralt element i kalvinismen, som skiller den fra andre retninger, er dens unike soteriologi, det vil si lære
om frelse. Den fremhever at mennesket er ute av stand til å gjøre noe som helst for å oppnå frelse, og at Gud alene er initiativtager på ethvert stadium av menneskets frelse, inkludert å tro og omvende seg. Noen mennesker
er forutbestemt av Gud til evig frelse, andre til evig fortapelse. Guds majestet og forutbestemmelse er viktige deler av læren til Calvin.
Calvin signerte Confessio Augustana i 1540,
men den sveitsiske reformasjon fulgte Zwinglis lære mer enn Luthers. De reformerte kirkene tok en annen retning enn de lutherske, og Calvin var den fremste av flere teologer som ledet denne utviklingen. Calvin etablerte et skrekkregime i Geneve.
«I 1542 bosatte Calvin sig i Geneve i Schweiz. Der blev han leder af menigheden og bystyret. Calvin styrede byen ud fra en teokratisk tankegang, hvor Gud
står som den absolutte hersker. Der blev ført en meget skarp kontrol med den enkelte borgers liv.
Efter Calvins tilhængere fik flertal i byrådet blev kirkens embedsmænd sat
til at holde øje med, om befolkningen overholdt De 10 bud. Flere måtte forlade byen på grund af de strenge krav og i 1544 brændte man en person på bålet, fordi han ikke var rettroende».
https://www.kristendom.dk/troens-hovedpersoner/jean-calvin-1509-1564
Nederlandske
kalvinister var blant de første europeere som bosatte seg i Sør-Afrika på 1600- og 1700-tallet. Franske kalvinister ble kalt «hugenotter». De første europeiske kolonister i Sør-Afrika var nederlandske og franske
kalvinister. De først innflyttede var soldater eller bønder («boer» betyr bonde) i tjeneste ved det Nederlandske Ostindiske Kompaniet, som 1652 ved nåværende Kappstad anla en havneplass. Herfra utgikk den senere kolonisering,
Fra slutten av 1600-tallet startet en europeisk ekspansjon innover i landet, etter hvert som behovet for mer jord meldte seg. Koloniseringen støtte på motstand fra landets opprinnelige innbyggere,
og mot slutten av 1700-tallet kom det til omfattende trefninger mellom europeiske erobrere og afrikanske folk, men motstanden kunne ikke hindre europeerne i å underlegge seg stadig større områder.
Boernasjonalismen (med Nasjonalistpartiets maktovertakelse) utformet den umenneskelige, offisielle raseskillepolitikken vi kjenner som Apartheid i Sør-Afrika fra 1948 til slutten av 1990-tallet. Men
forhistorien går mange århundrer tilbake, til de kristne europeernes slavehandel og slavehold i de oversjøiske kolonier. Hvor mange århundrer?
---------------------
Den verste folkeforfølgelse historien kjenner startet da jødene nektet å bøye kne for «Kristi kors» - og med historiens mest
destruktive, fatale konspirasjonsteori: jødene som gudsmordere. For dette ble de straffet med ydmykelser, sjikane, utestengelse, terror og død i mer enn halvannet årtusen. Ingen kristen høytid skapte mer angst i
jødiske samfunn enn PÅSKEN. Ved denne høytid gikk den kristne mobben berserk og mange pogromer ble utløst, noen så sent som på 1800-tallet. I påskeopptog gjennom middelalderen ble jødene og jødedommen
hånet offentlig, til almenn forlystelse. Å håne jødene og jødedommen var del av det groteske påskeritualet.
Påskens langfredag
bør bli en minne- og sørgedag over kirkens uhyggelige antisemittisme, teologisk og historisk. Kirken bør etter 2000 år i anstendighetens navn vende fokus bort fra den usunne (patologiske) dyrking av Jesu lidelse (et enkeltmenneske)
til den lidelse og skrekk kirken selv påførte Jesu eget folk det påfølgende årtusen.
Guddommelig lidelse og guddommelig angst gir ingen mening og fremmer ikke verken sympati eller
identifikasjon. Hele kirkens «påskedrama», som altså ender med den absurde «oppstandelsen», er en fiksjon, eller verre: en løgnhistorie. Det er på tide å bringe «fake news» inn i det kirkelig-teologiske
rom.
Luthers antisemittisme er en dypt integrert bestanddel i kirkens dogmatikk og teologi. Romerkirken (den katolske kirke) hadde lagt grunnlaget med den nicænske bekjennelse. At et så avgjørende
lære- og skriftgrunnlag som Augustana (CA) knapt omtales i våre offentlige medier (heller ikke av Aftenpostens kristelige Harald Stanghelle), forteller mye om den bedrøvelige tilstanden i avisredaksjonene, som i vår medieoffentlighet
forøvrig. Overalt hvor kirkemaktens aktører får innpass, vil ytringsrommet innsnevres. Det religiøse diktaturet tilstreber ensretting. En farlig stor del av journalistkorpset opptrer som kirkelige klakører. De bærer
flere masker og opptrer i tvilsomme dobbeltroller.
Den uavhengige forsker og historiker Terje Tvedt har i boken «Norske selvbilder» gitt til dels rystende eksempler og dokumentasjon
på hvordan og ved hvilke tvilsomme metoder kirkemakt og misjon har arbeidet de siste tiårene. Samrøret misjon/kirke og bistand (samt visse medieinstitusjoner) er sjelden blitt bedre belyst. Det er lett å forstå hvorfor kirke-
og misjonsfolket reagerer på Tvedts avsløringer. Da griper de til den eneste forsvarsstrategi eller metode de har igjen: å redusere kritikerens faglige troverdighet. Denne taktikk er velkjent.
Misjonsbiskop/folkekirke-teolog T. B. Jørgensen og kulturkirkens Erik Hillestad (også «Kristus-dyrker») har mye å forsvare. Det er trist at diskusjonene ikke bringes ut
i det offentlige rom. De kristne aktørene vet kanskje innerst inne at deres teologiske hovmod ikke tåler en konfrontasjon med saklige argumenter og dokumentasjon fra virkelighetens verden? Utenfor offentlighetens nærlys, godt beskyttet av
avisen Vårt Land, fører de sine dialogiske monologer utelukkende blant likesinnede.
Moderne kristendom og moderne tro...
Ja, hva er nå det for noe rart? Vårt Lands Verdidebatt bør kanskje skifte navn til "Trosforum"? I et av de mange tendensiøse (subjektive) tros-innslag
og vitnesbyrd i Verdidebatts nye serie «Hev stemmen» (forfattet av kvinnelige skribenter), kan vi lese følgende spektakulære avsnitt:
«Det er en myte at moderne kristendom
ikke lar seg forene med moderne naturvitenskap. Det første Vatikankonsil (1870) erklærte at det ikke finnes noen prinsipiell motsetning mellom vår naturlige menneskelige kunnskap og innholdet i den kristne tro».
http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/05/Memorandum.-1962.pdf
http://edwien.no/publikasjoner/
Andreas Edwiens skarpe, direkte utfordring
til de teologiske fakulteter for flere ti-år siden ble ikke besvart, selv om et svar ble lovet gitt av teologene (sitert i flere dagsaviser). Da ser vi fram til at påskens oppstandelses-teologi, kirke-kristendommens grunnvoll og kjernebudskap,
dette år 2018 nå endelig blir avklart og forklart (for alt «folket») i samsvar med moderne naturvitenskap: «vår naturlige menneskelige kunnskap»?
Innholdet
og kjernen i den kristne tro og lære er at en død person sto opp av graven for 2000 år siden. Ikke bare det, han er levende i dag, og som "Kristus" befinner han seg over alt…Kirken har i utallige århundrer
hamret løs, gjentatt og gjentatt, at utenfor kirken (dåpen/sakramentene, troen og Kristus) finnes ingen frelse!
Også Vårt Lands redaktører, kommentatorer og spaltister
synes hjelpesløst fanget i kirkefedrene og romerkirkens "Jesus-dyrkelse". Dr. theol. Åste Dokkas forestillinger om frelse og nyere kjønnsteorier finner hun inspirasjon fra bl.a. i "Ireneus frelsesteologi" (død
ca. 200 evt).
Først sier Dokka at det ikke finnes kjønn i himmelen, så sier hun i et intervju med Vårt Land at kvinner kommer til himmelen.
Slike selvmotsigelser er vi ikke ukjent med fra teologisk hold. Det forblir uklart hvem som slipper inn i den presteordinerte Åste Dokkas kirkelig-teologiske himmel.
Hvorfor må spebarn døpes? Hvorfor praktiseres misjon? Kommer dyr til himmelen? Vel, det ser ut til at alle levende vesener må gjennomgå bestemte seremonier i kirkerommet (liturgi og sakramenter),
for enten å bli renset/gjenfødt eller velsignet i den kristne treenighetsgudens navn: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd.
https://www.prest.no/ny-doktorgrad-kjonn-i-himmelen/
http://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/profiler/2013/aste-dokka.html
http://www.tf.uio.no/personer/vit/aasted/index.html
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11678567-nar-presten-glemmer-jesus
https://www.minervanett.no/skribent/aste_dokka/
https://www.nrk.no/ytring/gud_-vitenskap-og-flertydig-verden-1.10983880
Er kirkens dogmer og postulater (jfr. Apostolicums tre tosartikler) fortsatt udiskutabelt i den kristne kirke? "La oss bekjenne vår
hellige tro", sier presten til sin menighet hver eneste søndag. Ja, også i år 2018.
Et slikt enestående brudd på naturlovene for menneskelivets fødsel
og død (historisk-faktisk "guddommelig" unnfangelse, oppstandelse og himmelfart), forventer vi at kirkens fagteologer på bakgrunn av overlevert kunnskap og erfaring kan begrunne historisk og naturvitenskapelig i et akademisk redelig
og forståelig språk. Men så lenge de søker tilflukt og redning i rykter, tro, følerier, fortellinger og minner kan vi vanskelig stole på teologiske Jesus-forskere, hva enten de kommer fra TF eller MF.
Kirkens presteskap og teologer må komme seg ut av skodda! Etter nær to tusen år med nitidige skriftstudier OG Helligåndens nærvær og opplysning, forventer vi at teologene i det minste
kan gjøre klart om Jesus fra Nazareth var/er "Guds enbårne Sønn" i fysisk, eksklusiv mening - eller bare i symbolsk mening? Her er et av mange springende punkt.
(I
GT/jødedommen møter vi en helt annen oppfatning av betegnelsen/tittelen "Guds sønn", "Guds sønner" eller "gudssønnene").
Verken det steinharde kirkespråket,
"minnenes Jesus" eller "troens hjertespråk" kan redde kirkens krondogme fra kollaps. Så vidt jeg vet, «oppstandelse fra de døde» har den menneskelige historie og naturforskning (så langt tilbake
vi kjenner den) ingen erfaring med og ingen dokumentasjon på. Men kirken forlanger stadig at vi (mot all erfaring, kunnskap og logikk) skal «tro på» denne hendelse (som sann!) for å oppnå frelse og evig salighet - borgerskap
- i det hinsidige himmelriket.
«Den ensomme troen», er den kuriøse tittelen på et innlegg på Verdidebatt
(serien «Hev stemmen»). Er «troen» et subjekt, med følelser? Troen er blitt ensom, sier skribenten. Det er slik besynderlig språkbruk som kanskje mer enn noe annet viser sammenbruddet i kirkens kommunikasjon med samtid
og omverden. Tror hun på troen, kanskje?
En annen skribent i samme serie foregir å si med få ord hva som er kjernen i troen…Men vi venter forgjeves på den klare tanke og tale.
Det ser ikke ut til at det lenger finnes noen stabil eller uforanderlig kjerne.
Vi andre kan jo minne skribenten om det «påskeevangeliet» hun tilsynelatende har glemt. I nær 2000
år har kirken lært og forkynt at «troens kjerne» er hendelsen 1. påskedag. Den «kristne tro» er troen på den fysisk oppstandne Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn – og slett
ikke som myte/legende, fortelling eller «minne».
Er det selve grunnvollen, fotfestet, som nå vakler? Den såkalt «moderne tro» («tro» er et grunnbegrep i kristendommen
og lar seg ikke uten videre overføre til andre religioner, uten innholdsdefinisjon) har visst verken objekt, innhold eller kjerne. Ordet/begrepet er tomt, uttømt! Hva gjør man når (kirke)språket glipper? Hvordan kan man da
føre «dialog»? Hvordan drive evangelisering og misjon uten et kommunikativt språk?
(I luthersk «troslære» har det vært alminnelig å si at «troen»
kommer til den «troende» UTENFRA. Ingen kan «tro» ved egen hjelp. Det er Den hellige ånd, tredje person i treenigheten, som skaper «tro»).
Kristus: hele virkelighetens midtpunkt
Kristne teologer og kirkepolitikere, forkynnere og ny-apologeter, henter gjerne fram
den franske sekularisme som skrekkeksempel på hvordan «religion gjemmes bort» i samfunnsoffentligheten. I dette spørsmål gjør de felles front med islam. Men det har langt større interesse hvorfor kirkepolitikere
(kristendemokrater?) som Arild Hareide (KrF) og Trond Bakkevig (AP) i våre offentlige medier gjemmer bort det inhumane og antidemokratiske tankeinnholdet i Martin Luthers autoritative, stadig gyldige læreskrift.
Når den kristne kirke og religion – kristendommen – forlanger å være offentlig, krever vi et minstemål av opplysning om dens INNHOLD: aktuelle dogmer, bekjennelse, skriftgrunnlag og teologi (hvorfor blir ikke
innholdet i dåpsliturgien hentet fram?). De kristne forlanger å få bekjenne sin «tro» på alle samfunnsarenaer. «Troen» er deres identitet, forstår vi. Når vi spør hva eller hvem de «tror
på», får vi ingen klare svar. Da forsvinner de inn i skodda.
Vi får stadig ikke vite hvordan kirkelig ideologi, den kristne kulturarv og «kristne verdier» i det
offisielle Confessio Augustana (CA) lar seg forene med den humanistiske arv (jfr. Grunnlovens §16). Avsnittene nedenfor er typisk ullen språkbruk. Konkret innhold og referanser er helt fraværende.
«Samtidig er Norge også et kristent samfunn. Ikke fordi hver enkelt av oss er kristen, men fordi kristendommen representerer den kanskje sterkeste kulturkraften som har formet det norske samfunnet.
Den kristne og humanistiske arven gjennomsyrer tradisjonene våre, institusjonene våre og ritualene våre.
Ikke uten grunn er nettopp disse begrepene brukt også i formålsparagrafene
for skolen. Barna skal ikke bli kristne – det er ikke statens oppgave å pådytte noen en religion – men de skal få forståelse for norsk historie og norske verdier».
http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/En-kristen-og-humanistisk-arv-405694
I Aftenbladets prekentekst lørdag 17. februar kunne vi lese følgende: «Kirken står og faller med Jesus». Ja, da forstår vi godt hvorfor teologer ikke kan tåle et
etisk og historisk-kritisk syn på Jesus. For at kirken skal bestå, må «dogmet om Jesus» fastholdes (om enn i litt utvannet form). Hans guddommelige og/eller ufeilbarlige autoritet må ikke rokkes.
Visse religioner og kirkesamfunn vil nå gjerne knytte seg til humanismen. Les nedenfor om såkalt «katolsk humanisme». Peder K. Solberg (katolsk
teolog) presenterer seg uten profil. Hans Kristus-sentrerte verdenbilde står så fjernt fra humanismen, som ILD og VANN.
Det finnes ingen "Kristus" i humanismen, intet kristologisk verdensbilde!
Man kan merke seg at ingen luthersk biskop eller teolog har ytret seg på denne tråden. Heller ikke de allestedsnærværende ordstyrere: Njål Kristiansen og Oddbjørn
Johannessen. Betyr det tilslutning?
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11715404-transhumanisme-og-katolsk-humanisme
«Om Kristus fremstilles som hele virkelighetens midtpunkt, betyr det ikke at han ikke samtidig er menneskenes nære venn, midt i vår
verden av lidelse og død…
I kristen tradisjon henger dette sammen med det kosmiske dramaet der menneskeheten «i Kristus» føres frem for «den gamle av dage»,
slik det beskrives i Daniels bok. Dette «sanne mennesket» beskriver Ratzinger ved hjelp av de Chardin som et kosmisk midtpunkt, slik liturgifeiringen som et «mikrokosmos» har den oppløftede hostien som sitt omdreiningspunkt.
Men dette midtpunktet er ingen andre enn «lammet som var slaktet», den korsfestede Kristus, han som lovsynges på alle tungemål, slik vi finner en tilsvarende «kosmisk
visjon» i Johannes Åpenbaring…
Katolsk humanisme handler om en utvikling mot det sant menneskelige, slik det kommer til uttrykk i det sanne mennesket Jesus Kristus…
Å bli Kristuslik… Her er det den korsfestede Kristus som er menneskenes håp, ingen annen, verken «på jorden eller over jorden eller under jorden»…
Korsteologien er her dypere forankret, helt ned i dypet av verdens grunnvoller, og helt inn i den himmelske virkelighet der vi frimodig tør håpe at Kristus en gang vil ta imot oss med sine sårmerkede hender».
Katolsk søster (nonne) Hildegard Koch sier til Vårt Land 10. februar:
«Troslivet
mitt har ett forbilde: Jesus Kristus…Dette kallet, ja. Det har å gjøre med en relasjon. Jeg kan ærlig si at jeg elsker Jesus. Det er ikke bare en idé. For meg er det flotteste livsprogram jeg kan tenke meg
en levende relasjon med Jesus, slik jeg har nå».
«ALVORET I PRESTENS ORDINASJONSLØFTER»
Luthersk sokneprest Camilla Osnes i VL 14. februar er langt mer upersonlig og distansert. Hun passer på ikke å nevne innholdet i prestens ordinasjonsløfter,
kanskje for at «folket» ikke skal få nærmere kjennskap til alvor og konsekvenser av de offentlig avgitte løfter?:
«Studenter får fra tidlig
av understreket alvoret i løftene som gis ved ordinasjon og hva løftene innebærer. Og vi erfarte, slik Arne Lie selv erfarte, ordinasjonsløftenes alvor da vi sto foran biskopen og svarte ja og ble bedt for».
Jeg vil ikke si at det er så mye «alvor i løftene som gis ved ordinasjon» hos eksempelvis MF-teolog Hilde Brekke Møller,
TF-teolog Åste Dokka, sokneprest Kjell Ivar Berger eller Kari Høy (jfr. Verdidebatt). Nå skylles over oss en slags ny og moderne kristendom og en moderne tro. På samme tid vedlikeholdes oldtidens mytologi i steinharde, uforanderlige
og urørlige bekjennelsesskrifter. Er slik «tungetale» (flerspråklig tale) i samsvar med moderne tro?
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11715286-det-gamle-klisteret
«Kanskje er det slik at den som har vært eksponert for den gamle (?) himmel/helvete-forkynnelsen er så preget av den at den
sitter fast som et traume? På den måten blir det man hører i kirken silt gjennom et gammelt tankekart, enten man er det bevisst eller ikke. Vi sitter fast i det gamle «himmel/helvete» -klisteret».
Hvem sitter fast i klisteret, om ikke den kirkelige geistlighet og teologene selv? De er dogmatikkens voktere. Det er de mektige kirkeledere og kirkelærere som har
oppfunnet og eksponert alle folkene for den morbide «himmel/helvete-forkynnelsen» og "Gud-Satan-mytologien". De kan ikke skylde på andre enn seg selv, hvor mye de enn forsøker å fraskrive seg ansvar. Det er de kristne yppersteprester
(biskoper) og skriftlærde (teologer) som har påført en stor del av menneskeheten dette «traume» (med god hjelp av predikanter, emissærer, misjonærer og apologeter av mange slag). De har skamløst og med grenseløst
hovmod utbredt himmel/helvete-forkynnelsen til alle verdensdeler.
Hvordan skal de nå redde seg ut av årtuseners villfarelser, løgner og bedrag?
Hvordan er det nye tankekartet?
Er det nedfelt i offisielle skrifter? En «moderne tro», en «ny
lære» og en «ny kristendom» må selvsagt alle kirkemedlemmer få nøye innsyn i og klar informasjon om. Prester må opplyse om den nye lære i alle dåpssamtaler. Fra alle prekestoler må prestene
informere sine menigheter om at «det gamle» ikke gjelder lenger.
Den nye vin skal vel fylles i nye skinnsekker, eller hva?
Teologiske Jesus-forskere toer
sine hender. I Kristi blod, kanskje? Hvis det handler om «et gammelt tankekart» eller «det gamle klisteret», bør de moderne, progressive troslærere forklare oss hvorfor den morbide «himmel/helvete-forkynnelsen»
hos evangelieskriftenes Jesus, i apostelbrevene OG i Martin Luthers skrifter fortsatt er gyldig, autoritativ LÆRE i Den norske kirke.
«Gud
er alltid større», sier de nå, som om vi bryr oss om deres subjektive (menneskeskapte) gudsbilder. Jfr. innlegg i Vårt Land: «Vår Gud han er som Marcus Borg». For mange ti-år siden uttalte
Arnulf Øverland at Gud var som (svovel)predikanten Ole Hallesby. Jeg vet ikke om Åste Dokka, Hilde Brekke Møller og Kari Veitebergs "Gud" er så mye mer troverdig.
Det åpner
for ganske skremmende perspektiver hvis det er slik at fagteologer innenfor Akademia ikke er eller har vært seg bevisst hvilken lære og bekjennelse de har avgitt sitt lydighetsløfte til. De har vitterlig (med statlige midler)
undervist og utdannet Den norske kirkes prester de siste par århundrer. Men løgner, løftebrudd og «fromt bedrag» er kanskje en kristelig «verdi»?
Alt er tenkelig
og mulig innenfor teologien. Teologisk og apologetisk diskurs holder seg klart med et helt annet språk og et annet sett «spilleregler» enn det øvrige Akademia. Teologi har sin egen metodikk: eksegese og kristologisk hermeneutikk.
Deres vidløftige, himmelropende fantasier og ville fabuleringer har nådd en grense, får vi håpe. Hvordan skal de komme seg «ned på jorden» med begge ben, etter 2000 års himmelflukt?
Ennå står de i spagaten, slik den liberale teologi har gjort i nær 200 år. Nå gjelder det å redde stumpene – konkursboet – med æren i behold. Kommende påskekommentarer og
påskeprekener vil trolig gi noen ledetråder når det gjelder den såkalte «folkekirkens» teologiske strategi, retning og fortolkninger (det er ikke første gang norske universitetsteologer søker redning hos anglo-amerikanske
teologer).
En metaforisk oppstandelse, kanskje? Med påfølgende metaforisk himmelfart og en metaforisk gjenkomst til dom? Kan vi annet enn humre og le? Når den
kristne «Gud» (les: «Jesus Kristus») blekner og forsvinner i skyen, eller i teologenes abstrakte teorier, er det ikke så rart om også Jesu kosmiske motstander og fiende - Satan - etterlyses og/eller påkalles
på Verdidebatt.
Men for kristendommens grunnleggere og kirkelærere, som Jesus, Paulus og Martin Luther, var Satan/djevelen en realitet i verden og virkeligheten, ikke en metafor. Hvordan ånder, engler og demoner herjet i verden og i menneskers sinn kan vi lese i de mange (autoritative) skrifter den kristne kirke selv har overlevert oss.
«Satan,
hvor er du?», heter et innlegg nylig (signert sokneprest Astrid Sætrang Morvik).
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11715996-satan-hvor-er-du
--------------------
26.02.2018 (revidert 27.02.2018)
G. Ullestad