Læren om sakramentene

Indre og ytre religionskrig

Den sakramentale forestilling om «blodets renhet» er stadig aktuell, hva enten den knyttes til et rent nasjonalistisk folkefellesskap/kulturfellesskap eller til «det hellige samfunn» av kristne, rene blodsfrender. Jesu siste måltid med disiplene er et av høydepunktene i det kristne påskedrama (Skjærtorsdag). Her finner vi opprinnelsen til det ene av DnKs to sakramenter: nattverden.

Hvordan forståelsen og praktiseringen av det hellige (blods)måltid har splittet kirkesamfunnene, kan vi lese om i de kirkelige teologier («Læren om…»). De reformerte har sin egen forståelse, katolikkene en annen.

Katolikker kan ikke ha såkalt nattverd-fellesskap med lutheranere. De kan ikke dele Jesu blod og legeme med hverandre; følgelig ingen «enhet i Kristus». Lemmene på «Kristuskroppen» er i konstant strid. Kirkens folk (Kristus-troens folk) klarer etter århundrer ikke å samles om de to mest sentrale sakramenter: dåp og nattverd.

http://www.kirkehistorie.no/kathist.htm  

 

En dialog mellom prinsessen og en sjaman i kirkerommet – St. Petri kirken i Stavanger - rett før påskeuken er besynderlig. Den kunstige konstruksjonen «dialogkirken» driver, direkte eller indirekte, «utrenskning» av egne (konservative) medlemmer, men vil gjerne ha en sjaman inn i kirkerommet? Slike rare prioriteringer må vekke oppsikt langt utenfor den indre krets.

På samme tid vil den samme (dialog)kirke ganske snart forkynne dialogens umulighet: påskedagens udiskutable oppstandelsesdogme, dvs. Jesus (Kristus) som universets Konge, Hersker og Herre - med «all makt i himmel og på jord». Dommeren over alle verdens folk, levende og døde. Også over en prinsesse og sjaman!

 

Olav Egil Aunes påskekommentar i Vårt Land 14.04.2019 avslører forlegenhet, hjelpeløshet og tankeforvirring. Han stuer bort påskehendelsen i en egen del av hjernen og legger lokk over «forundringsstedet». Det er lite trolig at denne flåsete kommentaren vil hjelpe motløse prester i deres avmakt. 

«Vår lutfattige forestillingsevne klarer ikke koblingen bestialsk mord, nagler og kors, blodsvette – og kjærlighet. Da kommer skammen og mindreverdighetsfølelsen, sant som natten: Dårlig selvbilde, fordi jeg ikke har klart å ordne opp i disse syndene selv. Underbevisstheten tar logikkens parti. Hvorfor tror innvollene mine at påske er for machomennesker, som har trent veldig mye? Ærlig talt, jeg vet ikke.

Men slutningen ligger egentlig i luften, den er logisk. Jeg tenker også på en annen ting, jeg vet at mye «forkynnelse» ikke har gjort meg godt, på samme måte som det ikke har gjort andre godt. Hvor mange ganger har jeg ikke fått kontante svar på spørsmål jeg aldri har stilt og som jeg sannsynligvis aldri kommer til å stille. For det er nok andre deler av hjernen som skal ta seg av påsken: Forundringsstedet. Noe annet er mat for ensomheten.

En mulig oppgave. For å ta misforståelsen på forskudd – viddene ligger der, men «bekymre eder ikke», det finnes kirker oppover i dalsøkkene, også. Og til motløse prester som føler de går inn i kirkens største høytid med avmakt – det er en umulig oppgave, men mulig om vi setter oss ned og leter etter de spørsmålene som virkelig stilles – i frykt, redsel, glede eller ren nysgjerrighet.

Vidunderlig god påske, med trykk på underlig!». 

 

«Religionsdialog er å se etter gudsnærvær i alle mennesker…Det finnes ikke noe sted hvor Gud ikke er…», skriver dialogpresten Silje Trym Mathiassen i Dagen og Vårt Land/Verdidebatt. Hun har store problemer med å beskrive og begrunne gudsbildet og gudsnærværet: Jesus ER Gud, ifølge denne prestens påskebudskap. Følgelig: som "Gud selv" er det vel den fysisk gjenoppståtte Jesus som befinner seg overalt? 

Løsrevet fra historiens begrensninger kan Jesus (som "Kristus")  tilpasses den enkeltes behov. Fantom-Jesus kan omformes både i SV-politikeren og milliardærens bilde. For at ideal-Jesus skal dyrkes og beundres av ALLE, må han tillegges overmenneskelige egenskaper.

Alle som inviteres til såkalt «dialog» i St. Petri kirke (ikke å forveksle med Peterskirken i Roma) kan vanskelig unngå å observere den dominerende Kristus-statuen: den kristne mannsguden («Sønnen» i Treenighetslæren).

Man bør merke seg at verken jødedommen eller islam, i synagogen eller moskeen, viser bilder eller skulpturer av «Jahve» eller «Allah». Men i de kristne kirker er mannsguden visuelt avbildet på utallige altertavler, i ikonografien og i kunsthistorien. Det er tvilsomt om slik konkret, fysisk representasjon av den kristne «Gud» tiltaler åndelig søkende mennesker.

 

https://nn.wikipedia.org/wiki/Sankt_Petri_kyrkje_i_Stavanger#/media/File:Kristus,_petri.JPG 

https://www.bing.com/images/search?q=kristus+bilder&qpvt=kristus+bilder&form=IGRE&first=1&cw=1129&ch=455 

https://pixabay.com/no/images/search/jesus%20kristus/ 

https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Exphil-Exfac/Kristusbilder/I9788251911207  

https://www.haugenbok.no/Historien-om-Jesus/I9788254313732 

 

Arme mann, galileeren, som må spille den umulige rollen som «sann Gud og sant menneske» - 2000 år etter sin død! Men vi kan alle lese evangelieskriftene (uten «kristologiske briller»), hvor store deler av Jesu lære og predikantvirksomhet framstår etisk-moralsk forkastelig. Med sin mytologi, eskatologi og dualisme sto den historiske Jesus fra Nazareth godt plantet i datidens sekteriske, apokalyptiske bevegelser. Men som antatt UNIK i verdenshistorien må ideal-Jesus stilles i kontrast til den jødiske sammenheng og tradisjon som skapte ham.

Derfor ties det om jødedommens religionsutvikling og etikk.

Budskapet som sendes ut er: det fantes ingen godhet, barmhjertighet eller alminnelig medmenneskelighet i verden, eller i de jødiske samfunn, FØR gudsmannen Jesus fra Nazareth kom til verden som «redningsmann»: verdens lys og verdens frelser.

"Hans egne tok ikke imot ham"; kanskje ganske enkelt fordi de hadde erfaring med denne type eksalterte endetidsprofeter og messiaspretendenter?

----------------------    

 

Er arrangementet i St. Petri kirken et varsel om en kommende påskekrise, med tomme kirkebenker? Tjener arrangementet som en avledende manøver fra Den norske kirkes interne kriser og konflikter?

Gjennom århundrer har de kristne kirker bevist at de ikke forstår hva dialog betyr. Mange tiårs «økumeniske samtaler» det siste halve århundret synes ørkesløse og fruktesløse. Man forhandler som kjent ikke om dogmer/trossannheter.

Vi kan spørre: hvorfor arrangeres ikke heller en dialog eller debatt mellom lutheranere og baptister innenfor «den kristne familie» om de teologisk splittende (ekskluderende!) sakramenter? Baptistene er en gruppe trosavvikere som fordømmes i det stadig gyldige luthersk-evangeliske Augustana. Baptistene har sin historie om lutheranernes og katolikkenes grusomme forfølgelser, hovedsakelig fordi de praktiserte voksendåp.

 

FARSARVEN OG FADERHJEMMET  

 

En kirke i strid med seg selv er intet «hjem». Utallige mennesker er da også blitt jaget og utstøtt fra dette «hjem» fordi de ikke ville underlegge seg Faderhusets regler. Voksne mennesker i drift, uro og på leting etter røtter eller trygghet løser ingen problemer ved å vende hjem til «Faderhuset».

De fleste voksne gjør ikke som «Den bortkomne sønn» i teologen Hallvard Jørgensens innlegg på Verdidebatt, men leter etter andre løsninger og alternativer når livet blir vanskelig. Uro, utforskning og motgang hører med til voksenlivet. En regresjon til «barnekår» hindrer utvikling. Å oppgi myndighet over sitt liv ved å legge sin vilje inn under Faderautoriteten (les: Gud og kirken) er tegn på resignasjon.

Den som ikke kan tilby annet forbilde for det vestlige menneske og vestlig kultur enn denne Jesu lignelse fra oldtiden, må ha mistet både fotfeste og innblikk i historiens utvikling. Dette er helt i tråd med «den kristne arv»: det dystre, pessimistiske synet på mennesket og historien. Utvikling er et fremmedord. Åpenbaringen er gitt en gang for alle. Forut for og etter Jesu (guddommelige) fødsel og død finnes ingen historie, eller den er frosset fast.  

Det betyr at alle hendelser og foreteelser skal og må tolkes innenfor den «kristologiske» ramme. Også klimakrisen søkes innpasset i dette statiske og mytologiske verdensbildet. Teologien foregir å gi svar på alle spørsmål i menneskelivet.

Evolusjonsteorien møtes med såkalt prosessuell «skapelsesteologi»: guden ("Jesus Kristus") er ikke bare skaperverkets opphav, men bevirker fortsatt kontinuerlig skapelse og utvikling... 

 

Ironien ved innslaget av H. Jørgensen viser seg ved Vårt Lands valg av intervjuobjekter i påskeserien om synet på Jesus, eller forholdet til Jesus: Arthur Buchardt (finansmann, eiendomsutvikler, hotellkonge og milliardær).

Dagens Jesus foretrekker kanskje milliardærer framfor «den fattige Lazarus»? Ville den moderniserte Jesus likt seg på Børsen, mon tro? Ingen har fullstendig oversikt over Vatikanets rikdommer, eller ved hvilke lysskye metoder de er ervervet, men det er antydet mafiaforbindelser. 

Den norske (stats)kirke er helt avhengig av statlige overføringer i milliardklassen. Den roper stadig etter mer penger. Den får aldri nok av Mammon. Pengebegjæret er umettelig.

«Uår og svolt» rammet riktig nok millioner underpriviligerte mennesker i Europa, men kanskje ikke like hardt den geistlige overklasse tilhørende aristokratiet i middelalderens klassedelte føydalsamfunn?

Er det ikke litt rart at H. Jørgensen ikke gir konkrete eksempler på hvordan de kristne kirker møtte historiens «lazaruser»: svolten og skiten og utrygg? Jeg siterer fra hans aktualiserende analyse av "Den bortkomne sønn": 

«Han dempa uroa, og utforska fridomen, med å sløse bort farsarven på festing og eit vilt liv. Men så kom det uår og svolt. På same viset har også vestleg kultur i dei siste tiåra vore prega av overdrive konsum og marknadslevert nyting. Men det kunne heller ikkje vare.

For meg er det fascinerande å sjå kva det er som driv den bortkomne sonen til å vende heim. Han hadde kort sagt røynt noko viktig og essensielt om korleis livet fungerer. Og han hadde fått innsikt i kva som verkeleg er viktig og verdifullt i livet. Samstundes hugsa han at dette verdifulle var å finne på heimstaden, hjå far hans. Dette handla ikkje berre om ord eller tankar – for sonen var det handgripeleg og reelt. Han var svolten og skiten og utrygg.

Men far hans møtte han med kyss, klem, ring, sandalar, kappe og det finaste steikte kjøt. Er ikkje dette også den bylgjelengda som kyrkja må vere på?

At den på eitt eller anna vis kan leve ut ei slik kroppsleg, heilskapleg, varm oppleving av frelsa? At den kan hjelpe menneske å vere i nærkontakt med omgjevnadene – naturen, kulturen, fellesskapet, høgtidene?».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751489-den-moderne-uro     

 

Jesus og apostlene hadde løst seg selv fra alle familieforpliktelser. De rykket opp sine røtter og meldte seg ut av samfunnet. I pavekirkens mannsstat – Faderhjemmet – finnes ingen mødre eller barn. Mannen råder alene, på jorden som i himmelen. Det er et innestengt «hjem» uten utviklingsmuligheter, uten «nærkontakt med omgjevnadene».

Folk flest gjennom historien har «ikke sløst bort farsarven på festing og eit vilt liv». Nei, voksne mennesker er langt mer ansvarlige enn som så. De har i fortid og nåtid kjempet og lidd for sitt utkomme, og for et minimum av verdighet. Folk flest lever et anstendig liv, mer eller mindre strevsomt og utsatt, og søker frihet, trygghet og økonomisk sikkerhet for seg selv og sine barns framtid.

Sønner og døtre som har frigjort seg fra foreldreautoriteten og "Faderhjemmet" ønsker normalt ikke å bli uansvarlige barn igjen. Frihet og selvstendighet veier langt tyngre. Nettopp derfor flykter mange fra religiøse og politiske diktaturer.

Etter først å ha frigjort oss fra denne tyngende arv, og blitt voksne, skal vi lokkes tilbake til dette innestengte Faderhjemmet? Hyrden vil samle sine sauer, men de hører ikke eller adlyder ikke Hyrdens stemme.

Kirken lokker med konserter og dialoger (også «drop-in dåp», se gjerne Oslo domkirkes påskeprogram), men stadig færre oppsøker dette «hjem». Kirkens storsatsing på konserter kan være en indikasjon på at Ordet har mistet sin kraft. Når kirkespråket, liturgi og evangeliet/budskapet tappes for mening, blir den ordløse musikken en redningsplanke.

 

Hvorfor «Alt om dåpen», men ikke «Alt om oppstandelsen»?

 

Vårt Lands Verdidebatt har dette år ikke publisert noen oppstandelses-debatt blant teologene, heller ingen påskepreken! Hva er situasjonen? Hva er status?

(17. april resirkulerer Verdidebatt oppstandelsesdebatten for "nesten 2 år siden". Det betyr vel at ingen nye tanker er tenkt?). 

Biskoper og teologer er forbløffende tause om oppstandelsesteologiens saklig-faktiske grunnlag. Det ville vært naturlig om folkekirke-apologetene (eks. Gard R. Sandaker-Nielsen, Kristin Gunleiksrud Raaum, Kari Veiteberg) uttalte seg klart og tydelig for Verdidebatts lesere, fra prekestoler og i alle medier, om påskehøytidens kjernebudskap og kristendommens grunnvoll: Jesu (fysiske) oppstandelse fra de døde.

De bør snarest holde opp med å undervurdere «folket». Spørsmålet er enkelt: skjedde det, eller skjedde det ikke? Den utflytende og utvannede folkekirkelige retorikk er ikke bare uten troverdighet, men meningsløs. Jeg minner om at «Jesu oppstandelse» 1. påskedag er offisiell flaggdag i Norge. Det burde mane til alvorlig betenksomhet fra kirkens ledere og troslærere.

Noen av oss er inderlig lei av alle avsporinger fra Den norske kirkes bekjennelsesskrifter OG kirkeårets prekentekster. Alle VET at verken juleevangeliet eller påskeevangeliet handler om homofile vigsler, flyktninger eller klimakrise. Ved den hysteriske mani for modernisering og aktualisering dreper liberalteologien og «folkekirken» all interesse for den historisk ganske troverdige og konsistente mannspersonen: Jesus fra Nazareth.

Hvor mange Jesus'er ("Jesus-bilder") skal vi holde styr på? 

Det er ikke «folket» som har behov for den a-historiske, idealiserte fantom-Jesus, men de kirkelige biskoper og teologer som er satt til å forsvare og forvalte en nær 2000 år gammel dogmatisk lære og bekjennelse.

Med andre ord: det er presteskapet og teologenes  autoritetsbehov/autoritetsdyrkelse vi «folket» bør rette fokus mot (jfr. bl.a. duoen Bjørn Eidsvåg/Hallvor Moxnes og Kari Veiteberg/Sturla Stålsett, prost Trond Bakkevig og biskop emeritus Tor Berger Jørgensen).

Det er disse autoritetstro Jesus-dyrkere, kirkeledere og troslærere, som pålegger oss alle å knele i lydighet for Jesus Kristus Herren: «Alle skal bøye kne og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære». Jeg anbefaler kritiske lesere å studere nøye språkbruk og innhold på bloggen til avgåtte biskop (kristen-sosialist?) på Verdidebatt: Tor Berger Jørgensen. Slik «trosopplæring for voksne» mener jeg bestemt Jørgensen (og Verdidebatt) bør avgrense til innvortes bruk.

Ingen kristne teologer – biskoper eller professorer - har mandat til å belære oss om hvordan vi skal lese bibelen, nøkternt og historisk. Den «kristologiske tolkningsnøkkel» er helt ubrukelig og bør av alle sannhetskjærlige, nøkterne bibellesere kastes på historiens skraphaug, på havets bunn, eller ganske enkelt brennes opp? Den har gjort ubotelig skade. 

Det var bl.a. den uhyrlige Kristologien som ledet til utslettelse av ca. 6 mill. jøder i nazismens gasskamre. Den raserene, ariske og overhistoriske figuren "Jesus Kristus" forberedte grunnen for folkemordet på jødene under 2. verdenskrig.

I misjonslandet Rwanda, kolonisert og kristnet fra 1920-årene, resulterte denne langvarige (kristelige) forgiftning i et vilt raseri og massakrer på egne innbyggere året 1994. Tutsiene ble dehumanisert til kakerlakker, slik jødene gjennom den kristne middelalderens mørke århundrer ble dehumanisert til svin, geiter, slanger og edderkopper.

Jødene ble (kollektivt) av hellige kirkelærere bannlyst og fordømt til evig hjemløshet. Forestillingen om «den evige jøde» og «den vandrende jøde» oppstod i de kristnes forvillede hoder i middelalderen. Inspirasjonen til den kristne kirkes vanvittige jødehat ble hentet fra både evangelieskriftene og apostelbrevene. Det nye testamente («Herrens ord») er betegnet som historiens mest antisemittiske skrift.  

Når Jesu irrasjonelle raseri mot fariseerne gjentas og gjentas i kirkelige andakter og prekener i vår tid, også i avisen Vårt Land, finnes dessverre lite håp om religionsfred og forsoning. Kirkens overleverte hat mot Jesu meningsmotstandere, de utskjelte «jødiske fariseere og skriftlærde», synes uutslukkelig. Dette hatets flamme har brent i nær 2000 år. Når skal det ta slutt?

Det kirke-kristne fiendehatet har det siste tiår vært særlig rettet mot muslimenes oldtidsprofet: Muhammad. Den viltvoksende "underskogen" i kristenheten er blitt umulig å kontrollere ovenfra. Alt hva kirkelærere, biskoper og teologer i lære, skrift og forkynnelse gjennom århundrer har indoktrinert sine "soknebarn" med, slår tilbake i hatefulle karikaturer eller verbale angrep på islams profet og grunnlegger. Gjennom kristelig misjonsaktivitet, personlige vitnesbyrd, debattinnlegg og bøker, får vi høre at europeernes Jesus var og er sterkere enn arabernes Muhammad. 

Kanskje er det evangelisk-lutherske presteskapet i Den norske (stats)kirke fornøyd med rollefordelingen? De kan snakke henført og teoretisk om religionsdialog i offentlige medier, mens fotfolket viderefører religionshatet (i samsvar med Confessio Augustana). Denne ulykksalige form for "schizofren" tospråklig kompetanse - dobbeltkommunikasjon - er særdeles godt og snedig utviklet i Den norske (folke)kirke.

 

http://www.verdidebatt.no/tbj 

https://no.wikipedia.org/wiki/Presteskap 

https://no.wikipedia.org/wiki/Judith_Vogt 

https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/mellomkirkelig-rad/misjon/hva-er-misjon/ 

https://no.wikipedia.org/wiki/Ahasverus  

 

Hva er et liv uten "Gud"?  

 

Nedenfor er de velkjente floskler i ny-liberale teologers «Jesus-evangelium» oppsummert. Det er ikke noe provoserende ved liberalteologiens moderniserte Jesus.

Tvert om, den skrift og historieforfalskning J. Jervell, P. Houm, I. Lønning og H. Moxnes har levert det siste halve århundret burde være et langt mer alvorlig, presserende problem for Akademias (presteordinerte) teologiprofessorer. De har beveget seg så langt inn i skoddeheimen at de har mistet retningen.

«Faglig stoff» er fortsatt underordnet kirkelig-dogmatisk forkynnelse.

https://www.vl.no/meninger/kommentar/nye-vegar-til-jesus-1.1076354 

 

Jeg siterer biskop emeritus (beskyttet tittel?) T. B. Jørgensen, som åpenbart VET hva frelse og Guds rike dreier seg om. Hvor har han denne eksklusive innsikten fra? 

«Frelse dreier seg først og fremst om frelse her og nå. Frelse er Guds virkelighet i spill inn i menneskers liv. Jesus helbredet syke og reiste opp nedbrutte. Han inkluderte de som var satt utenfor. Han gir dem ny verdighet. Han viser ekte medfølelse og helende barmhjertighet. Han skaper rettferdighet og trygghet. Alt her og nå. Som et Guds nærvær.

I Johannesevangeliet blir dette nye livet omtalt som det «evige liv», ikke i futurum, men i presens. Dermed blir også «fortapelsen» liv som vender seg bort fra Gud og fanges i sin egen ødeleggelse eller som offer for andres ondskap. Også det her og nå.

For å tydeliggjøre alvoret i de valg vi gjør og hva frelsen og Guds rike dreier seg om, bruker evangeliene dramatiske bilder om dom og død og et liv uten Gud.

Det er nesten noe jervellsk provoserende over Borg. Det er kjærkomment, og på høy tid også for folkekirkas framtid. Borg utfordrer oss for det første til å komme ut av tåkeheimen og våge å snakke nytt, eller bedre: å vende tilbake til det opprinnelige kristne språket. Både gjennom ny kunnskap om det kristne språkets historie og ny innsikt i den religiøse forestillingsverdenen og de sosiale og kulturelle forhold i Jesu samtid, tilføres tekstene liv.

Vi trenger faglig stoff som kan leses og drøftes. Her er Borgs bok en gavepakke. Slik også Halvor Moxnes sin «Historien om Jesus» er det – og for den sakens skyld også Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus».  

 

Maktspråk og kirkelig-teologisk sensuriver gir seg mange uttrykk. Biskop Tor Berger Jørgensens paternalske brevveksling («dialog») med den langt yngre, kvinnelige og ultra-konservative (helortodokse)  Hanne Nabintu  Herland på Verdidebatt førte ikke fram til noen forsoning.

I den andre enden finner vi den ultra-liberale presten Gyrid Gunnes, som også er utstøtt av Den norske kirke. Statsansatte prester som ikke finner nåde for biskopens autoritet, blir (evige?) statsstipendiater - på Statens regning. De har et godt og trygt sikkerhetsnett.  

Herland er ikke en enslig svale, men representativ for en bred strømning av evangelisk, luthersk-protestantisk ortodoksi og klassisk kristendom som tolker alle liberale samfunnsendringer (særlig på seksualmoralens område) i eskatologiens tegn, dvs. som degenering, menneskehetens og sivilisasjonens uunngåelige forfall: undergangshistorien.

Mer eller mindre eksplisitt skjønner vi tegningen: bare ved en tilbakevending til Europas kristne røtter og «den kristne kulturarv» kan den vestlige kultur holde stand og redde seg fra den muslimske fare. Men hvilken teologi - offisiell kirkelig Lære - skal vi slutte oss til? Den katolske, ortodokse, lutherske eller reformerte? 

Den påtatt tvilende MF-teolog og presteordinerte Hallvard Jørgensen forsøker å holde ytterpunktene samlet. Frakoblet religiøse lidenskaper i det praktiske liv , isolert i sine elfenbernstårn, kan teologene konstruere hva de vil innenfor sine abstrakte skjema. De leker seg med de villeste spekulasjoner om det hinsidige liv: dom, frelse og fortapelse. Ingen stiller dem til ansvar.

(Se nærmere doktoravhandlingene til Kjetil Grandal, Atle O. Søvik og Åste Dokka).

 

OSLO SYMPOSIUM 2019 

 

Det er svært talende og lite flatterende for ytringsfriheten hvis Verdidebatts redaksjon har avvist publisering av Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium 2019. Da bør Verdidebatts redaksjon forklare hvorfor den har publiserte Rødt-politiker og Klassekampens Mimir Kristjanssons innlegg på det samme Symposium.

Disse to aktører har felles en sympati for den kristne lekmannsbevegelse: pietismen/haugianerne/indremisjonsbevegelsen.

Klassekampens religionsforsker og spaltist gjennom mange år, Bjørn Olav Utvik, trakk også paralleller mellom pietismen og de muslimske brødre.  

Det er ikke sikkert det er så stor ideologisk avstand mellom ytre venstre og ytre høyre på den politiske skala (jfr. «hesteskoteorien»). Ved ideologisk ensretting og religiøs-politisk førerdyrkelse ser det ut til at autoritære bevegelser/partier ved ytterpunktene møtes. 

 

http://www.verdidebatt.no/mimirk1 

http://www.hannenabintuherland.com/otherregions/vart-land-norges-mest-sensurerte-avis-forbyr-oslo-symposium-tale-herland-report/

https://www.dagen.no/perspektiv/Oslo-Symposium-2015---se-talene-her-179674

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11566176 

 

Jeg siterer nedenfor fra et innlegg på Verdidebatt som blant flere ikke ble funnet verdig til inkludering i den interne dåpsserie «Alt om dåpen» Vårt Lands redaksjon på forsiden valgte ut (og satte strenge grenser for).

  

«På bakgrunn av oppslagene i Vårt Land i det siste satte jeg meg ned en dag og tok fram igjen dogmatikken og dogmehistorien fra studiedagene og begynte å lese meg opp igjen på dåpen: Barnedåp, kontra troendes dåp, tro og dåp osv…Jeg ga fort opp og innså at jeg ikke ville klare å finne et klart svar på en dogmatisk floke. Når jeg, som tross alt har en viss teologisk bakgrunn, ikke orker å gå inn i det dogmatiske materialet, hvordan kan vi da forvente at kirkegjengere flest skal orke det?».

 

Ronnie Johansons betimelige spørsmål («Hva skjer med udøpte barn»?) befant seg tydeligvis også utenfor Verdidebatts interessefelt (serien: «Alt om dåpen»). Verken Vårt Lands kommentariat, Bispemøte, fakultetsteologene eller Kirkestatens regjering/storting har gitt et klart svar på dette fundamentale spørsmål. Hva er rett tro og rett lære om udøpte barn?

Er kirkens 12 biskoper/hyrder lammet av intern splid? Når spørsmålet om frelse og dom («de to utganger») blir for uhåndterlig, overlater de det hele til «Gud». Frelse og dom tilhører «Gud» med «all makt og visdom», sies det. Gudens rettferdighet er ikke vår, men den er like fullt rettferdig?

Slik ansvarsfraskrivelse er helt normalt i geistlige kretser.

På samme tid opprettholdes det usikkerhetsmomentet som gjør at mange (for sikkerhets skyld) døper sine barn. Men fra kirkens synspunkt er det nok «dåpens økonomi» som veier tyngst; spebarnsdåpen gir penger i kassen. Kirkestatens presteskap og byråkrater skal lønnes. De er ikke «tjenere» som ofrer materielle goder for «gudsrikets skyld». De vil ha belønningen ikke bare i det neste liv, men også i dette liv. Nedgang i antall (spebarns)døpte er derfor katastrofalt for kirken, for den har ingen annen rekrutteringsmulighet.

Man må være klar over at teologene internt opererer med to størrelser, klasser eller nivåer: den synlige og usynlige kirke, den åpenbarte Gud og den skjulte Gud.

 

https://docplayer.me/14919731-Den-synlige-og-usynlig-kirke.html 

https://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2015/luther.html 

 

En svovelpreken i kirkerommet ble nylig fordømt av den lokale prest OG av biskop Atle Sommerfeldt (se avisen Dagens lederartikler). Dette er underlig når evangelieskriftene er fulle av Jesu svovelprekener: utsortering og utestengelse, straffetrusler og dommedagsprofetier. Som «Herrens ord» leses de opp i kirkeårets prekentekster.

Det kan synes som om visse koblingsfunksjoner er skrudd av hos folkekirke-biskop Sommerfeldt.   

Alt slikt hemmelighetskremmeri om dom og frelse er ikke den kristne «Gud» verdig. Presteskapet har i nær 2000 år foregitt å kjenne gudens mening om saken. Ble ikke Læren om sakramentene formulert i samsvar med «Guds vilje»?

Har kanskje «Gud» skiftet mening også i dåpssynet – i samsvar med «folkekirke-teologenes vilje»? Presteskapet har i utallige århundrer forkynt Troen, Læren og Ordet «klart og rent». Augustana har bestått urørlig og urokkelig i 500 år!

Er Skriften, Ordet, Ånden og Læren blitt uklar? Har den lærde, skriftkyndige geistlighet inntil vår tid vært villedet av «usannhetens ånd»? Er ikke Kristus og Den hellige Ånd nærværende lenger? Er det slik at teologiprofessorene - med "Troens ører" - bare hører seg selv og sine egne stemmer? Mye tyder på at dette er situasjonen. 

Gjenkjennes ikke lenger Jesu stemme (Hyrden), som i Joh. 10:27: «Mine sauer hører min stemme, jeg kjenner dem, og de følger meg». Hvordan lyder Jesu stemme i år 2019 – hvis han fortsatt er levende?

«Gift med Jesus», skriver Vårt Land om visse katolske kvinners lengsel etter forening med kristendommens mannsgud. Kan man komme nærmere enn i brudens forening med brudgommens?

 

28. mars 2019 publiserte Verdidebatt et innlegg på bloggen nedenfor. Skribenten er lektor ved en videregående skole. Jeg har utskrift av innlegget, som nå synes slettet. Tittelen lyder slik: «Faktasjekk: Jesus lever – faktisk ganske sikkert» (Steinar Steinkopf Sund).

Skribenten hevder at «beretningen om Jesu oppstandelse» kan undersøkes og verifiseres («faktasjekkes») med de samme metoder som brukes på annet historisk materiale, eksempelvis Snorres beretning om slaget på Stiklestad. På samme tid sier han at religiøse sannheter ikke kan bevises med vitenskapelige metoder.

JA og NEI til sannhetsspørsmålet? Handler det om faktisk erfaring/hendelse, subjektiv tro eller (utspekulert) teologisk teori? Vel, vi ser fram til hvordan Den norske kirke vil forkynne og utlegge Jesu fysisk-faktiske oppstandelse fra de døde 1. påskedag, med mer pålitelige vitneerklæringer enn at «noen har sett og møtt…».

 

Denne angivelig enestående/unike hendelse («uten analogi») i den menneskelige historie og erfaringsvirkelighet utgjør selve grunnvollen i den kristne religion og kirke. Det er derfor mye som står på spill. Det nytter ikke å gjemme seg bak en ahistorisk ideal-Jesus i ny-liberale teologiske teorier, eller en subjektiv og personlig (indre) Kristus-forvandling som i Helge Hognestad og Nyhus-familens teologi.  

Kristi fødsel (julemytologien) og Jesu oppstandelse (påskemytologien) er i alle autoriserte bekjennelser og offisiell dogmatikk fastslått som avgjørende frelseshistoriske hendelser, med fatale konsekvenser for et ethvert menneskes evige skjebne.

 

Luthersk prost og kirkepolitiker: Trond Bakkevig 

 

Utallige kristne påstår de har møtt den oppstandne, levende Jesus fra Nazareth. Det er hva man kaller «vitnesbyrd». Dess mer personlig og følelsesbasert «troen» blir, dess mer eller mindre troverdig blir den. Troens objektive grunnlag – kristen kulturarv - synes ikke like trygg og stabil som i de forgagne århundrer, da folkemassene og det uopplyste lekfolket var totalt prisgitt den «sofistikerte» katolske teologi og kirkelære.

All kirkelig lære og teologi er ovenfra styrt, om det er paver, biskoper eller teologer/kirkepolitiker av Trond Bakkevigs type. Han har vært god nok i rollen som «stedfortredende» biskop i Oslo bispedømme, men har ikke nådd toppen i det kirkelige embetshierarki: bispeembetet. Det kan tyde på at T. Bakkevig ikke nyter den tillit, kommunikasjonsevne og samlende autoritet Den norske kirke leter etter?

Men i kulissene har han spilt en avgjørende rolle, helt fra 1980-årene.

«I Verdikommisjonens treårige virketid var Bakkevig medlem av rådet. Han var også leder av et utvalg oppnevnt av Kirkerådet som vurderte statskirkeordningen (Bakkevig-utvalget), og som kom med sin innstilling i mars 2002. Tittelen var Samme kirke – ny ordning».

«Bakkevig var generalsekretær i Mellomkirkelig Råd fra 1984–1993, personlig rådgiver for utenriksministeren fra 1987–1988, sogneprest i Røa fra 1993–2000, prost i Vestre Aker prosti fra 2000 og leder av kirkerådets stat/kirke-utvalg fra 1998–2002».

 

I vårt evangelisk-lutherske statskirkeland er det den «sofistikerte» folkekirke-teologien som villeder og avleder. I tekst og bilde kan man hente fram prost og kirkepolitiker, T. Bakkevig, i presteskrud ved siden av kongemaktens arveprins.

Det er en merkelig situasjon at prost T. Bakkevig kjører så hardt ut mot en filosof i Human-Etisk Forbund (begge medlemmer i STL). Hvorfor i all verden retter Bakkevig sine kanoner mot Kaja Melsom i HEF, ikke mot den rabiate kirkelærer, Martin Luther, eller den teologisk konservative pave Frans? 

 

https://fritanke.no/ugudelige-skal-fortsatt-fordommes-til-evig-pine/19.8639  

https://www.dagbladet.no/kultur/nei-hun-skriver-ikke-pa-vegne-av-alle-som-ikke-tror-pa-gud/70892634 

https://fritanke.no/bakkevig-den-norske-kirke-har-aldri-kjempet-for-begrepet-folkekirke/19.10199    

 

Kirkepolitiker T. Bakkevig har i en årrekke ukritisk figurert overalt i våre offentlige (kristelige) medier, som i Aftenposten, Vårt Land, ukeavisen Morgenbladet, tidsskriftet Minerva og tankesmien Agenda.

https://tankesmienagenda.no/forfatter/trondbakkevig/ 

 

Norads evalueringsrapport våren 2017 rettet hard kritikk mot T.  Bakkevigs statsstøttede «dialogarbeid» i Midtøsten gjennom ca. to tiår. «Bortkastet innsats» er en drepende karakteristikk.

Den «kristne etikk» fremstår svært tvilsom i Bakkevigs mislykkede (luthersk-evangeliske) enmannsprosjekt. Det handler om statskirkelige «troskroner» i en størrelsesorden vi knapt kan fatte.

«24 millioner kroner i offentlige midler som prost Trond Bakkevig på vegne av Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, MKR, har brukt på «dialogprosjekter» i Midtøsten. Her har han med millionstøtte fra Utenriksdepartementet operert som «fredsmekler» mellom Palestina-arabiske og jødiske religiøse grupper.

Det er konsulentfirmaet Scanteam som har evaluert de mislykkede prosjektene på vegne av Norad...". 

https://www.dagen.no/Nyheter/rapport/Får-hard-medfart-i-ny-rapport-561411   

 

Likevel dukker denne (mislykkede) «dialogprest» opp igjen som troll i eske, nå også som leder i Oslos livssynsutvalg.

https://fritanke.no/eget-livssynsutvalg-i-oslo/19.11122     

https://fritanke.no/samrore-nok-en-gang/19.8626 

 

----------------------   

 

Ifølge en kristen-blogg har millioner mennesker fått erfare det som synges i Grundtvigs påskesalme:  

«Redningsmannen er oppstanden, er oppstanden i morgengry!».

«Edmond Budrys salme som ofte synges i påsken, peker på oppstandelsens kraft, og det mektige budskapet i salmen lyder slik: Deg være ære, Herre over dødens makt! Evig skal døden være Kristus underlagt».

Andre verset begynner med følgende tekst:

«Se, Herren lever! Salige morgenstund! Mørkets makter bever. Trygg er troens grunn».

Som Paulus sier det:

«Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Men hvis Kristus ikke har stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.

Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av de som har sovnet inn.»

http://www.verdidebatt.no/steisu 

 

Gjennom hele Luther-jubileet 2017 hadde kirkelærerne/troslærerne (teologene) og kirkelederne (biskopene) anledning til å klargjøre den evangelisk-lutherske lære om dåpens betydning for frelse. Men berøringsangsten var kanskje for stor?

«Nåden er gratis» var et av slagordene DnK fremførte under Luther-jubileet 2017. Det vet vi godt at den ikke er! Var den det, ville vel ikke dåpen være nødvendig?

Den hatefulle svovelpredikanten, Martin Luther, er nådeløs: uten kristen (luthersk!) dåp og kristen tro er mennesket fordømt/dømt til «pine uten ende», sammen med djevlene. 

https://misarepta.com/2019/01/22/et-ar-i-spania-med-studier-og-bibelen/  

 

"Ordet om korset er under angrep. Ordet om korset er det budskapet som verken Satan selv, de onde åndene, denne verdens mennesker eller vår falne natur tåler. Ordet om korset vekker motsigelse og spott.

 

Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid bli. Men det er en liten flokk på jorden som Jesus Kristus kjennes ved, og som elsker dette budskapet og klynger seg til det som sitt eneste håp. Ave Crux, spes Unica. Hill deg kors, mitt eneste håp".

 

 

https://www.dagen.no/meninger/debatt/2019-04-16/Ordet-om-korset-–-under-angrep-743026.html  

Denne svovelpreken er også publisert på nettavisen  www.resett.no.  

--------------------     

 

Det er ikke lett å finne passende beskrivelser av et rituale så primitivt som nattverden. De interne diskusjonene om dåp og nattverd er så innfløkte og uforståelig i språk og innhold at en utenforstående bare må gi opp. Teologiene(e) om de to sakramenter viser kommunikasjonsapektets totale kollaps.

Det finnes ingen broer mellom den religiøs-kristne virkelighetsoppfatning OG den sekulære. Kristen og humanistisk arv er gjensidig utelukkende, som ild og vann.

 

Samarbeidsproblemer mellom to prester i en luthersk menighet i Nord-Troms nylig gjorde at den ene ikke kunne ha nattverd-fellesskap med den andre. En utløsende årsak var selvsagt homofile vigsler, den altoverskyggende sak i Den norske kirke de siste årtier (også i den globale kirke). Så ødeleggende ble konflikten at biskop Ingeborg Midtømme nylig måtte omplassere de to prester.

På hvilket tidspunkt skiftet «Folkekirkens» gud (les: biskoper og teologer) mening i den betente homofilisaken? Når ble NEI til JA? Den samme (kristne) guden har visst ikke tilkjennegitt klart nok sin endrede mening for pave Frans - eller har ikke paven forstått det underliggende kjærlighetsbudskapet i Det nye testamente: det åndsfylte Ordet som svever mellom linjene og bakenfor tekstene?

 

Dialog eller skisma, inkludering eller utestengelse?

 

Kirkehistorien er dessverre full av eksempler på interne splittende og siismatiske konflikter blant kristne trosbrødre. De ble bitre fiender. I trosfanatisme og nidkjærhet (hat?) forfulgte og drepte de hverandre. I det foregående årtusen var tros- og læreavvik bokstavlig talt livsfarlig.

Miguel Servet ble brent på bålet fordi han sådde tvil om treenighetslæren. Dette skjedde i protestanten Calvins land (Geneve)  på 1500-tallet. Dogmatikkens voktere forlangte total underkastelse.

https://no.wikipedia.org/wiki/Miguel_Serveto 

På Store norske leksikon (snl.no) er Miguel Servet ikke funnet verdig omtale. 

-------------------- 

 

To store skisma i europeisk kristendom har satt varige (og blodige) spor: det mellom østkirken og vestkirken i 1054, og det mellom protestantismen og katolisismen på 1500-tallet. Fiendskapet resulterte i gjensidige utskjellinger, forbannelser og (religions)kriger.

Dette er «kristen kulturarv»!   

I vårt lille Lutherland oppsto det store skisma i 1907, da Menighetsfakultetet ble etablert i direkte opposisjon til Det teologiske fakultet.  

«I 1906 blei den liberale teologen Ording utnemnt til professor i teologi etter ei langvarig strid som heldt på å føre til ei krise i den norske regjeringa. Utnemninga hadde ikkje stønad hos majoriteten i lærarstaben ved Det teologiske fakultetet, og professor Sigurd Odland og kyrkjestatsråd Christian Knudsen valte å gå av etter at Ording blei utnemnt».  

(Wikipedia).

 

I dag er et nytt skisma på gang. Årets kirkemøte har igjen avslørt den beinharde maktkampen mellom ulike fraksjoner innad i Den norske kirke, som går langs velkjente linjer. Kirkemaktens steinharde ansikt blir ikke mildere om det er kvinnelige lederskikkelser som står i front (jfr. preses Helga H. Byfuglien, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og generalsekretær i Mellomkirkelig råd Berit Hagen Agøy).

En kvinnedominert kirke har ikke opphevet en tøddel eller bokstav i bekjennelsesskriftene.

 

Religionsgiften

 

Avisen Vårt Land (28.11.2018) fokuserte på religiøs forfølgelse i Niger, Myanmar, India og Kina, men lite på årsakene. Religiøse forfølgelser i dag bunner som oftest i bitre historiske erfaringer. Religionene er ikke uskyldige. Noen av dem har en langvarig historie om erobring, vold og overgrep.

Kristendommens imperialisme og herskertrang i Afrika, Asia og Latin-Amerika gjennom århundrene plantet splid og fiendskap mellom folkegrupper og stater. På 1800-tallet delte kristne kirkesamfunn Afrika mellom seg, slik kolonimaktene gjorde det. Det ble tatt lite hensyn til lokale samfunnsdannelser og tradisjoner.

De to imperialistiske verdensreligioner, kristendommen og islam, satte ikke bare et mindreverdighetsstempel på de koloniserte, erobrede folkegrupper, men gjorde dem også til annenrangsborgere: tjenere eller slaver. Afrikanerne var alt annet enn likeverdige, men ble vurdert svært lavt av kristne (og til dels muslimske) herskere i deres voldsomme ekspansjon og konkurrerende maktdominans på det afrikanske kontinent. Islam var mer elastisk, dvs. mer tilbøyelig til å integrere afrikanske tradisjoner enn kristendommen, som på sin side forlangte et radikalt brudd med afrikansk slektstilhørighet, tenkemåte og livsstil.

Ved dåpen skulle afrikaneren innlemmes i den kristne menighet («de helliges samfunn») og fikk først da verdi. Men han/hun kunne ikke bli hvit og derfor ikke et fullverdig medlem av europeerens religion: den kristne familie. Det medførte ofte hjemløshet og rotløshet, mange vonde oppbrudd og tragiske skjebner. Men i den kristne tanke var intet «offer» for stort. Det skulle koste å bli en «Jesu etterfølger» (disiplene forlot jo alt for å følge Jesus).

Misjonshistoriens svarte kapitler blir sjelden fortalt, men de hører med i den «kristne kulturarv».  

På historisk bakgrunn kan man forstå de mange brutale religiøse og etniske konflikter – borgerkriger – som utspiller seg i visse land sør for Sahara. De folkeslag som systematisk og brutalt gjennom århundrer ble fratatt menneskeverd og kulturell stolthet bærer med seg dette kollektive traumet inn i vår tid.

Med Jesus som forbilde forkynte misjonærene at afrikaneren skulle forlate (hate?) sine nærmeste: tilhørigheten til familie, slekt og stamme. Ingen svulstig, pompøs retorikk om ubetinget kjærlighet og likeverd fra kirkelig hold kan oppheve eller mildne kristendommens forakt for og nedverdigelse av deres misjonsobjekter. Overalt opptrådte de kristne inntrengere som et herrefolk med guddommelig rett til å herske, ganske som den harde herre i Jesu lignelser, som skiller menneskene i verdige og uverdige.

Nå sist som hvete og ugress i Jesu lignelse i Matt. 13, 24-30 (prekentekst Såmannssøndagen). Når Jesu brutale lignelser blir "umulige" for dagens folkekirke-prester, er det selvsagt synet på Jesu autoritet som står på spill.

 

Jeg har nedenfor hentet fram forkynneren Nils-Petter Enstad fordi han har vist seg som en svært aktiv og offensiv kirkepolitisk debattant/aktivist for KrFs "røde" fraksjon (se avisen Dagen og Vårt Land/Verdidebatt). Mange forstår at bevegelsen/organisasjonen  Drivkraft vil resultere i et nytt kristendemokratisk parti i opposisjon til KrF. Slik vil teologisk og kirkpolitisk splittelse forfølge kirke-kristendommen i uoverskuelig framtid. Det er en trist framtid for Den norske kirke. 

https://ernstadmediaforkynnelse.blogspot.com/2013/01/ugresset-i-hveten.html  

 

Denne (selv)oppfatning av overlegenhet og suverenitet har aldri forlatt «Troens folk». Med sitt guddommelige misjonsoppdrag tolererer de ingen grensesetting eller restriksjoner for sin virksomhet. De forlanger særordninger og særrettigheter. Som hellige og utvalgte anser de seg hevet over alle normale vurderinger og menneskelige målestokker.

De forteller at deres identitet er uoppløselig knyttet til «troen». De HAR ikke en religion, men ER religionen. Derfor finnes ikke noe skille mellom privat og offentlig hos de kristne. De føler seg forpliktet til å forkynne og utbre sin «tro» i alle sammenhenger de opptrer, privat eller offentlig, åpent eller skjult.  

 

«Splitt og hersk» ble den kristne koloniherrens fremste maktmiddel. Europeisk-vestlige koloniherrer og misjonærer (fra ulike kirkesamfunn) delte Afrika mellom seg fra 1800-tallet og fremover. Den «primitive» og «hedenske» afrikaneren hadde lite å stille opp med mot den kristne europeerens materielle grådighet, maktambisjoner, våpenteknologi og grandiose selvbilde («Guds utvalgte folk»).

Mer enn 300 hundre års slavehandel og slavehold i de (oversjøiske) kristen-europeiske kolonier forteller sitt tydelige språk om menneskesynet i de kristne kirker. Vi snakker om ufattelige tidsperspektiver. Men linjen og mønsteret i kirkelig maktutøvelse og erobring går helt tilbake til 400-tallet, da kristendommen ble Romerrikets «statsreligion» (eneste tillatte religion).

 

Sjelelig rasisme begrenser seg ikke til gradering av mennesket ut fra fysiske eller kulturelle kjennetegn, men går så langt og dypt at den fradømmer alle udøpte mennesker verdi og verdighet ikke bare i denne verden, men for all evighet. Det er evighetens apartheid, som en kritiker treffende formulerte det.

Den politiserte kirke, i alle dens avarter, er avskyelig i dag som i det foregående årtusen. Kirkemakten i T. Bakkevigs versjon er skummel fordi den gjemmer seg bak masken: dialog, humanisme, demokrati, religionsfrihet, menneskerettigheter.

Dette er tvert om hardt tilkjempede verdier i vårt sekulære samfunn, som Bakkevigs religion og evangelisk-lutherske kirke i vårt land har motarbeidet. Ingen gud eller guder kan heller tilkjennes ære eller vanære for menneskelige foreteelser. Bakkevigs gud skiftet selvsagt ikke mening på 1960-tallet. Det var det han selv som gjorde, men han kan ikke fullt ut ta et selvstendig ansvar for denne kirkepolitiske ny-orientering. Bakkevig har ved sin bok og dens spektakulære tittel blamert seg selv og sin gud.

Det er synd på guden eller guder som stadig tillegges ansvaret for menneskenes villfarelser og feilgrep. Snart er den kristne mannsguden allmektig, snart avmektig. Det er litt rart at selveste Skaperguden, kilden til alt liv, er blitt så puslete og anonym, sårbar og avmektig?

Led oss ikke inn i fristelse, ba de kristne i sitt «Fader vår» flere århundrer før lutheranerne våknet opp i 2011 og omformet setningen slik: Og la oss ikke komme i fristelse.

«Gode gjerninger» kunne kanskje mildne den kristne mannsgudens (Herrens) vrede noe, som i katolsk Frelseslære, men det er Dåpen og Troen som i siste instans bestemmer ethvert menneskes verdi og evige skjebne. I Dantes forskrudde, katolske visjonsdiktning fra 1300-tallet finner vi utsorteringen til tre atskilte avdelinger: Inferno – Skjærsilden – Paradis. Ingen poetiske eller kunstneriske kvaliteter kan forsvare den kristne voldsteologien – rasismen – i dette bokverket, som 700 år senere i vår kristelige offentlighet fortsatt hylles av euforiske anmeldere.

Er torturbeskrivelsene i Inferno, bl.a. av Muhammed, harmløs og flåsete underholdning (i likhet med Augustana art. 1 og 17)? I så fall har vi å gjøre med «steinhjerter». Den isnende kulde og ufølsomhet for menneskelig lidelse kirke-kristendommen har utvist overfor jøder, kjettere, trosulydige, vantro og gudløse er forferdende. 

 

«Det sier seg selv, for det kan umulig ha vært hos Jesus feilen lå de gangene ordene hans ikke nådde inn til hjertene til folk. Jeg mener, her snakket det inkarnerte Guds Ord til folk med ord de forstod hva betydde, og likevel ble de ikke helfrelst. Dermed skulle det være historisk bevist én gang for alle: Til og med når Gud står der rett foran deg og fysisk snakker til deg, går det an å ikke høre. Hjerter som er harde, hører dårlig…

For en fantastisk hjerteoperasjon! Ja takk, jeg tar en sånn. Ikke er operasjonen forbundet med noen risiko heller – bortsett fra risikoen for å miste seg selv på den måten man alltid gjør når man elsker noen. Det er umulig å elske uten å overgi seg, spesielt når du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte. Og det skal du jo».

(Vårt Lands andaktsord 7. juni 2012. Bibeltekst: Esaias 36:27)

 

Den jødiske minoritet har årtuseners erfaring med den kristne (sjels)rasisme i Europa. De ble brennemerket som djevelens barn, gudsmordere og Satans synagoge. I det evangelisk-lutherske Augustana art. 17 er det ikke verken etisk-moralske handlinger, fysiske kjennetegn eller etnisk opprinnelse som kvalifiserer til evigvarende torturstraff («pine uten ende»).

Det er kun tros- og læreavvik («vantroen») som bestemmer visse «sjelers» oppholdssted i den hinsidige torturanstalt. Som likestilt med djevlene er de mange fordømte i Augustanas første artikler onde av natur, mens de kristne ved en bestemt troskvalitet (utvalgt før Skapelsen?) allerede har sikret seg en privilegert plass i Jesu gudsstat/himmelriket.

 

På 1800-tallet ble de tidligere slaver i de baptistiske Sørstatene møtt med Ku Klux Klans «hatgruppe» - med korset som emblem! Det voldsmettede korset fra Romerkirkens første tid - via korstogene, kjetterbålene fram til Ku Klux Klan og senere Holocaust - symboliserer ikke bare kirkelig «hvit makt», men ufattelige menneskeforakt. Denne rasistiske og morderiske bevegelse (KKK) er ennå ikke død og begravet. Den hører med i den «kristne kulturarven».

«Opprinnelig var KKK en amerikansk protestantisk rasistisk terroristorganisasjon som ble grunnlagt av sørstatsveteraner i 1865, men denne gikk i oppløsning på 1870-tallet. De kjente kostymene bestod av kapper, masker og en spiss, konisk hatt som likner de katolske capirotene i Spania. Det opprinnelige KKK motarbeidet reformer som ble pålagt sørstatene angående behandlingen av tidligere slaver.

Det andre KKK blomstret over hele USA på begynnelsen og midten av 1920-tallet og overtok kostymene og kodeordene brukt av den første klanen, dessuten innførte de brenning av kors som skremselspropaganda».

https://no.wikipedia.org/wiki/Ku_Klux_Klan 

 

Verdensherskeren («hvit makt») kom til Afrika bl.a. i skikkelse av den europeiske Kristus pantokrator OG Cecil Rhodes (sønn av en anglikansk prest). Bildet nedenfor vil være velkjent for de fleste.

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Rhodes_Colossus 

 

Kvitekrist/Hvitekrist og den (stadig) feirede voldsmann og krigerhøvding Olav Haraldsson (Olav «den hellige») herjet vårt land på 1000-tallet. Denne kristningskongen var like brutal og primitiv som tidligere og senere herskere. Plyndring og massakrer var «normalt» i kristningsverket, eller det som er kalt: sverdmisjonen.

 

https://www.bing.com/images/search?q=olav+den+hellige+bilder&FORM=HDRSC2 

https://snl.no/Olav_den_hellige 

https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige#/media/File:Stiklestad.jpeg 

 

«29. september 1011 var Olav med i en gruppe på om lag 2700 mann, som var ledet av Torkjell Høge. Etter en langvarig beleiring klarte de ved list å komme seg inn i byen Canterbury. De plyndret og massakrerte mange av dem som bodde der. I 1012 dro Olav sammen med en avdeling til distriktet Orfolk i Suffolk, og angrep landsbyen Newemouthe. De klarte ikke å ta landsbyen, og Olav ble såret.

Olav dro til Normandie, og kom i tjeneste hos hertug Richard II. Her bekjempet og massakrerte de på vegne av Richard, innbyggerne i landsbyen Dol i grenseområdet mellom Normandie og Bretagne. De dro etterpå til kong Richard i Rouen, og var der vinteren 1012-1013. 

I august 1013 dro Olav sørover med en hærstyrke. De angrep og plyndret de neste månedene landsbyen Saint Michel i grevskapet Aquitaine, Tui i Baskerland og Poitou ved elven Loire, før de igjen dro tilbake til Rouen. Han overvintrer hos Richard II vinteren 1013–1014.

Etter at Olav ble helgen ble det som vanlig produsert en rekke fortellinger (legender) for å styrke oppfatningen. Kirken benyttet anledningen til å fremme Olav som en lokal hellig mann, som det var vanlig der kirken hadde etablert seg.

I senmiddelalderen reiste mange pilegrimer til Nidarosdomen, som ble reist til ære for Olav. Kirken oppmuntret til pilegrimsreiser fordi pilegrimene betalte for mange tjenester, og det ga gode inntekter til kirken. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål».

(Wikipedia)

 

«Ved tingmøtet på Moster, Bømlo i Sunnhordland i 1024 fikk Norge trolig en riksomfattende kirkeorganisasjon med kirker og prester, en kristen rettsordning, en første ordning av kirkens økonomiske forhold og fremfor alt forbud mot all annen religionsvirksomhet. Kristendommen ble som kongens tro rikets eneste tillatte religion. Kongen ble i realiteten den norske kirkes øverste leder.

Ved sin konfiskasjonspolitikk i forbindelse med kampene mot politiske motstandere økte Olav kongsgodset betydelig, og det fikk riksomfattende karakter».

(Store norske leksikon) 

 

----------------------  

 

Den årlige Olavsfeiringen – pilegrimsindustrien - gir vel også penger i kirkekassen? Det hjelper sikkert godt at NRK, statsråder og journalister bidrar til promoteringen.  

Den Kristus-troende minoritet blir ikke forfulgt i vårt land, men nyter full trosfrihet og statlig beskyttelse i form av (århundrers) privilegier og unntaksbestemmelser. Likevel krangler og strides de internt bl.a. om likestilling mellom kjønnene, homofili og abort. Det tar ikke slutt, verken innenfor kristne eller muslimske samfunn. Disse to religioner befinner seg i konstant krig med den sekulære verden.

Den gjentakende monotoni og smålighet viser mer enn noe annet hvordan kirkene nærer seg av konflikt og fiendskap med det omgivne samfunn: lokalt, nasjonalt og globalt. Når de møter motstand eller likegyldighet i det offentlige ordskiftet, oppfatter de seg som «ofre»: oversett, krenket og marginalisert.

All motstand skyldes uvitenhet eller berøringsangst for religion, må vite. Det er å sette saken på hodet. Det er de kristne som viser berøringsangst overfor sin grufulle historie, med religionen selv (skriften/læren/teologien) som fremste motivasjonsfaktor.

Sekulær argumentasjon for humane, demokratiske reformer og sosial-etiske rettigheter og friheter har vist seg langt mer overbevisende og bærekraftig enn religiøs forkynnelse. Verken Oslo Symposium eller Kirkemøtet innbyr til nytenkning, dialog eller selvrefleksjon.

Det er en ny situasjon at en felleserklæring fra Den norske kirkes bispekollegium i abortspørsmålet ikke har påkalt annen interesse i våre toneangivende medier enn et stort gjesp. Aftenpostens kirkelojale skribent - Harald Stanghelle - gjør så godt han kan for å vinkle abortuttalelsen positivt.  

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/vm4lm5/Biskopenes-kvinneoppgjor--Harald-Stanghelle 

 

Ganske nytt de senere årtier er at også Klassekampen opptrer som talerør eller mikrofonstativ for Den norske kirke og kirkelig teologi. Ingen annen avis har vist tilsvarende interesse for det nylig avholdte Kirkemøtet. Åse Brandvold (og Sissel Henriksen) er bare to av flere mangeårige kirkelojale journalister i Klasskampens redaksjon. 

Den kristen-konservative Johannes Morken var, utrolig nok, invitert som «gjesteskribent» i Klassekampens religionsspalte torsdag 4. april. Samme innlegg/kronikk har Morken publisert på Verdidebatt.

Avisene Vårt Land og Klassekampen er blitt nære allierte.

Klassekampen roper med store bokstaver 2. april over to sider: «Kirka krever klimahandling». Reporter Åse Brandvold forteller at i den versjonen som ble vedtatt på Kirkemøtet, gikk man inn for å «intensivere arbeidet med overgang til lavutslipp-samfunnet». Et motforslag avviste hele uttalelsen fordi det ligger utenfor det Den norske kirke skal mene noe om.

 

«Kyrkje, stat og Parti»

 

«I Kina skal du helst ikkje ha andre gudar enn XI Jinping», skriver Johannes Morken i Vårt Land/Verdidebatt OG i Klassekampen. I Norge skal du helst ikke andre guder enn Morkens «Gud», som også Kongen, Statsministeren og Stortingspresidenten bør holde seg inne med.

Sammenblandingen «Kyrkje, stat og Parti» i vårt Lutherland er vel ikke ukjent for Morken? Det mest pregnante uttrykk for kirkelig partipolitikk i vårt land er Kristelig Folkeparti (også kommunistiske partier kaller seg gjerne «folkeparti»). Morkens religion og kirke er helfinansiert av det offentlige: stat og kommune. Et tettere bånd mellom statsmakt, kongemakt og kirkemakt kan vanskelig tenkes.  

Hvilken gud mener Morken kineserne skal bøye kne for? Mannspersonen Jesus fra Nazareth? Kunne vi kanskje få mer saklig-faktisk opplysning om hvordan de kristne «truskontrollørane» - misjonærene - har arbeidet i Kina og i andre asiatiske land? Hva var jesuittenes mål med Kina-misjon fra 1600-tallet? I siste halvdel av 1800-tallet ble Kina en av de viktigste misjonsmarker for de vestlige kirkene, både den katolske og de protestantiske. Den Norske Kinamisjon ble etablert i 1889.

Er det ikke slik at Morkens religion og kirke forlanger at alle verdens folk – også Kinas folkeslag - skal falle på kne og tilbe den kristne treenighetsguden? Blir Morken (og Stefanusalliansen) fornøyd når millioner kinesere lydig bøyer kne for de vestlige misjonærenes mannsgud?

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/d3XgX/kina-vil-om-faa-aar-bli-verdens-stoerste-kristne-land 

 

Flere av Kirkemøtets delegater (også SVs Rolf Reikvam) har henstilt til kirkepartiet «Åpen folkekirke» om å legge ned sin polariserte, partipolitiske virksomhet.

Kommentator Alf Gjøsund i Vårt Land har selvsagt rett i at verken ekteskapsteologi eller politiske programmer øker oppslutningen om Den norske kirke. Han har ikke selv vært konsekvent i sin holdning. Vingling er blitt normalen i det kirkelige landskap (DnK, Vårt Land, KrF, de teologiske læresteder). Krisetegnene er mange.

Gjøsund strever hardt for å forlike de mange motstridende stemmer i avisen. Det kan ikke være lett å være kristelig kommentator i Vårt Land. I bestrebelsen på å imøtekomme avisens helortodokse kjerneabonnenter OG et mindre tilsig av halvortodokse lesere, ender man opp i den berømmelige skoddeheimen. Avisen er full av klisjeer og svada, slik vi kan forvente når ulike hensyn og motstridende oppfatninger skal balanseres.

 

SUBJEKTIVE FØLERIER ELLER DOGMATSKE POSTULATER? 

 

Vi har for lengst forstått at to ulike syn ikke lar seg forene i Den norske kirke. Den autoritære, anti-demokratiske tendens viser seg meget tydelig i dagens Kirkestat (finurlig kalt «Folkekirke»), også i Vårt Land.

Nå venter vi på hvordan dr. theol. Åste Dokka, professor emeritus Geir Hellemo og kommentator Håvard Nyhus skal forkynne (les: aktualisere) påskebudskapet inn i vår tid. Har de noen skjulte kort i ermet, eller er brønnen tom?

Hvem skal holde den tradisjonelle påskepreken?

Vårt Lands Forlag (med Åste Dokka som redaktør) utgir påskeheftet «Stille uke» (som juleheftet «Hellig jul»). Men hvorfor skal vi ta påsken alvorlig når juleheftene «ikke tar julen så veldig alvorlig»?

Det vi VET er at kirkemakten siden Nicæa-møtet i 325 har tatt oppstandelses-teologien og Kristus-mytologien svært alvorlig. I utallige århundrer har ordinerte prester, som også Åste Dokka, sverget troskap og lydighet til dette dogme over alle dogmer.

«Det beste med julehefter, er at de ikke tar julen så veldig alvorlig. Mitt livs første møte med et påskehefte viser et eksempel på det motsatte. I Stille uke har en redaksjon tilknyttet Vårt Land forlag satt sammen reportasjer, sanger, noveller og andre tekster som på ulike måter nærmer seg påsken, mange av dem i en litt meditativ stemning».

https://vlforlag.no/product/stille-uke-2019/    

 

Sto Jesus fra Nazareth opp fra graven etter sin død, eller gjorde han det ikke?

Ble han sett og møtt (gjenkjent) i sin legemlige skikkelse, eller ble han det ikke?

Var han Guds Sønn i fysisk, eksklusiv forstand, eller var han det ikke?

Lever Jesus i dag? JA eller NEI?

 

Hvis «Jesu oppstandelse» ikke lenger skal forstås bokstavlig, faktisk og reelt, faller hele det teologiske byggverket sammen. Var det et bedrageri fra ende til annen? "Fromt bedrag", kanskje?

Hva blir tilbake i ruinene av denne tusenårige kirkekoloss og maktbastion? En «meditativ stemning»? Selvutvikling og ny-åndelighet, englemytologi og sjamanisme?

-----------------------  

 

Der hvor middelalderkirkens korsfarere blindt adlydte gudens og pavens oppdrag/befaling om å bekjempe og drepe de vantro muslimene, heter det nå:

«Vi er forpliktet til å elske muslimene».

Jaså! Hvor står denne forpliktelse skrevet? I «Herrens ord»? I Confessio Augustana?

Er flere århundrers korstog - bloddryppende massemord og massakrer på jøder, kjettere og muslimer - bare en ubetydelig parentes i kirkehistorien? Var det slik budet «Du skal ikke drepe» ble forstått av den morderiske, kristne middelalderkirke?

Ingen folkekirkelige floskler eller slagord om guden eller kirkens omsorg, godhet og kjærlighet kan viske ut årtuseners voldseksesser og barbari.

 

https://www.dagen.no/ 

https://www.vl.no/meninger/kommentar/muslimer-velger-jesus-1.1288138 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751077-kirken-vinner-full-seier 

 

Ved vann, blod og ånd («troen») har de kristne utskilt seg fra verden «som ligger i det onde». Ved dåpsvannet og besvergende ord blir barnet renset for menneskeslektens synd og skyldebyrde. Det endrer status fra verdens barn til «Guds barn» og/eller til «Kirkens barn».

Korsets merke tegnes på barnets bryst og panne. Barnet skal tilhøre Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. For å sikre seg at barnet forblir «Guds barn» og «Kirkens barn» gjennom hele livsløpet, drives det intens trosopplæring i barneårene.

Relativt nytt er at barnet «inviteres» til nattverd for å drikke Jesu Kristi blod. Idealet er at hele familien skal samles om dette måltidet (blodsfellesskapet), som tenkes som en foregripelse av det store gjestebudet i Himmelrikets forgylte saler, med Himmelkongen som vert.

Den jøde som avslår invitasjonen til gjestebudet skal «hugges sønder», «kastes i mørket utenfor» til et sted «hvor ilden aldri slukner», sier Jesus i evangelieskriftene (se særlig Matteus-evangeliet, Johannes-evangeliet og Johannes Åpenbaring i Det nye testamente).

Man må være klar over at raseteorier («rasehygiene») var utarbeidet og publisert i det kristne Europa lenge før Nazi-Tyskland, med den jødiske rase som særlig hovedproblem.

I vårt land ble også andre minoriteter utestengt fra det norsk-lutherske «folkefellesskapet». Sannhetskjærlige forskere og journalister, med etisk og intellektuell integritet, forteller og dokumenterer i økende grad de uønskede folks historier. Det evangelisk-lutherske statskirkeland tåler dårlig historiens nærlys.

Man bør videre merke seg at det ikke er kirkelige teologer eller kirkehistorikere som graver i denne «skammens historie». De ønsker nok at den skulle forbli nedgravet, slik at de uforstyrret kan forkynne kristendommen og dens «Guds» grenseløse kjærlighet, forvalteransvaret, likeverd og livets ukrenkelighet.

Dette glansede, polerte selvbilde er ikke mulig å opprettholde. Historien er vitne om det helt motsatte: betinget kjærlighet, kirkelig grådighet, diskriminering/undertrykkelse og menneskelivets verdiløshet.

---------------------- 

 

14.04.2019 (revidert 17.04.2019)

G. Ullestad