DnK: statsbetalt museumsbestyrer?

«Vi tror på den Gud som hører de hjelpeløses skrik! Vi tror på den Gud som ikke lar de lovløse ture fram uten straff og uten grenser. Det kommer en dag da Gud stanser det, alt sammen.

Vi tror på den Gud som ikke lar IS-krigerne holde tusener av jesidi­kvinner som sexslaver uten straff. Vi tror på den Gud som kommer med rettferd! Han kommer til å gjøre det!

De soldatene som med overlegg dreper uskyldige mennesker i Kongo – de som systematisk voldtar titusener av kvinner som en del av sin krigs strategi – de skal vite at «Han som straffer drap, glemmer ikke; han husker de hjelpeløses skrik» (Sal 9,13). Den Gud tror vi på.

For de gudløse og lovløse er dette et domsbudskap. For den hjelpeløse er det et håpsbudskap : «Herren gir seg til kjenne, han kommer med rettferd. Den lovløse fanges i sin egen ugjerning» (Sal 9,17). Den lovløse kommer ikke til å slippe unna, selv om det ser sånn ut her og nå».

(Vårt Lands katolske andaktsholder 09.10.2018: Ragnhild Helena Aadland Høen, kommunikajonsrådgiver for NHO).

 

Den katolske forkynner synes døv for «de hjelpeløses skrik» fra titusener mishandlede, overgrepsutsatte barn og unge i hennes egen kirke. Det lovløse presteskapet som Gud og pavekirken har latt «ture fram uten straff og uten grenser» nevnes ikke. Pavekirken grep ikke inn for å beskytte de forsvarsløse små.

Skal overgriperne slippe unna den ytterste Dommen – eller skal de ikke?

 

"Undre dere ikke over dette. For den timen kommer da alle som er i gravene skal høre Hans røst og komme fram, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, og de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse". 

(Joh. 5: 28, 29).

 

«Frelsen er en person - Jesus - som eksisterer uavhengig av og utenfor oss alle».

(Olof Edsinger, Dagen 6. okt. 2018)

 

«Det ligger i sakens natur at ingen blir frelst ved egen hjelp».

(Dag Løkke, Verdidebatt)

 

«Tro handler om å våge å ha tillit. Tro handler om relasjon, ikke prestasjon. Tro handler om å ta imot det som blir gitt. For eksempel gjennom nattverden. For i nattverden handler det ikke om å kjenne etter om jeg er verdig nok. Det handler om å kjenne etter om jeg ønsker en relasjon til Jesus. For det er det troen handler om. Relasjon.

Når troen handler om relasjon betyr det også at troen ikke så godt leves i ensomhet. Den trenger et fellesskap. Et sted å søke til sammen med andre som også ønsker å ha en relasjon til Jesus».

(Aftenbladet, lørdag 22. sept., bibeltekst: Matt. 8, 5-13)

 

«Paulus er overbevist om at Kristus er sannheten, og denne sannheten skal seire»  

(Dagen, jfr. 2. Kor. 13)

 

«Verden for Kristus»

(Slagord i misjonssammenhenger)

 

«Ikke verdig nok, slik svarer også offiseren som kommer til Jesus for å be om sin syke tjenestegutt. Hva er det som gjør at offiseren ikke føler seg verdig nok til at Jesus tar inn hos ham? Det kan se ut som om anfektelser om egen verdighet i møte med Jesus er en erfaring som stadig gjentar seg…

Men Jesus møter dette. Jesus avviser ikke eller bekrefter at den andre er uverdig. Han viser nettopp at den andre er verdig. Ved å lytte, anerkjenne og til og med rose offiseren for hans tro.

Offiseren viste til en tro som våget å spørre, handle og forslå en løsning. En oppskrift han selv var godt kjent med. Når offiseren befalte skjedde det han sa». 

(Aftenbladets søndagspreken 22. sept., byprest Ingeborg Erikstein Krager. Bibeltekst: Matt. 8, 5-13)

 

Jesus forbarmer seg over de «hjelpetrengende» som ikke føler seg verdige nok. Bare den som bøyer seg i underkastelse og troslydighet overfor hans autoritetskrav finner han verdige til å hjelpes. Det er også verd å merke seg at en representant for okkupasjonsmakten (offiseren) roses for å ha en større tro enn Jesu egne landsmenn.

Kontrasten til beretningen om den uverdige syrisk-fønikiske (kanaanesiske) kvinne i Matt. 15, 21-28 er slående. To fremmede, en romersk offiser og en kanaaneisk kvinne, behandles helt ulikt av Jesus.

 

Jesus Kristus («Gud») og den kristne Kjærligheten

 

«Ja, Jesus er veien til Gud. Gud har skapt alle og elsker alle. Han vil også frelse alle. Det er neppe i Guds tanke at noen "fortjener" å gå fortapt, selv om ingen av oss holder mål i forhold til Guds krav.

La oss derfor holde fast ved Guds kjærlighet - og ikke noe annet…Martin Luther var professor i teologi med bibelkunnskap som spesialfelt. Han var også katolsk prest. Han konkluderer med et råd om at vi skal holde fast ved at Jesus Kristus er hos oss og med oss, og at Jesus skal seire til slutt…

Bibelen er for øvrig den viktigste boka i mitt liv, og jeg vil ikke endre noe i den. Men min tro er ikke rettet mot en samling bøker.

Det er Jesus jeg tror på. Og den beste kilden til hva han sa og gjorde, er nettopp Bibelen. Jesus er frelsens subjekt, slik også overskriften i Runars hovedinnlegg antyder».  

(Dag Løkke, Verdidebatt)

 

«Hvordan vinner Gud hjertene til sine elskede skapninger? Jo, ved kjærlighet. Gud har ingen andre veier enn kjærligheten».

(Sokneprest Runar Foss Sjåstad, Verdidebatt)

 

«Den nye pakt» (NT) forlanger tro på en person (ikke et budskap): Jesus fra Nazareth, en dommedagspredikant fra oldtiden. Og ganske riktig, den eneste kilde til «hva han sa og gjorde» er nettopp Det nye testamentet (ikke GT). I utallige bilder, lignelser og beretninger forkynner Jesus utskillelse og straff, som i «De betrodde penger»… «De onde vingårdsmenn»… «Kongesønnens bryllup»… "Det store gjestebudet" ... «Den ubarmhjertige tjener»… «De ti jomfruer»… «Den rike mann og Lazarus»… «Lignelsen om fikentreet» m.fl.

 

«Frykt ham som har makt til å drepe og deretter kaste i helvete», sier den kjærlige (!) Jesus i Luk. 12:5.

https://no.bibelsite.com/matthew/7-19.htm 

 

På Verdidebatt pågår en (velkjent) debatt om hvorvidt tekstopplesninger fra GT bør ut av eller forbli innenfor den kristne gudstjenesten/liturgi. Det er en eldgammel problemstilling den kristne  kirke aldri har klart å få orden på. 

Jesu jødiske opphav har vært en provokasjon for de kristne kirker gjennom hele historien. Det var kanskje derfor "jomfrufødselen" måtte konstrueres? 

Men «evangeliet» (NT) rommer mer enn nok av dype og skarpe motsetninger! «Jesus fra Nasaret er kanskje det største brytnings- og motsetningsmenneske som har levd», skriver A. Edwien. Denne motsetningsfulle mannspersonen, Bergprekenens Jesus, ble opphøyet til «Gud selv» i Nicæa år 325, av keiser Konstantin og hans lojale biskoper.

Den nicænske bekjennelse er de fleste kristne kirkers «grunnlov» også i dag. I litt kortere og mindre detaljert form fremsies Den apostoliske bekjennelse (lydig og unisont) hver eneste søndag i «Folkekirkens» menigheter. Fra denne autoritære og politiske keiserkirke/romerkirke, etablert på 3-400-tallet, ble dens voldsimperium spredt utover Europa, og fra 1400-tallet til andre kontinenter.

Nå leter teologene etter andre «tolkningsnøkler» for å beskrive eller bortforklare voldselementene i Den hellige skrift, som også i kirkehistorien. Krigsguden i GT volder særlig problemer for moderne/progressive teologer. Men hellig-Olavs krigsgud ("Kvitekrist") er visstnok verd å feire hvert eneste år i vårt statskirkelige lutherland. Forstå det den som kan. 

https://www.nrk.no/andakten/tor-b.-jorgensen_-samlingsmerke-og-fredsskaper-1.894171  

 

"Krigerkongen ble helgen. Voldsmannen fredsbærer. Herskeren - tjener. Ingen ting av dette hadde vært mulig om vi ikke hadde kjent den store fortellingen om han som en gang gav sitt liv på korset 1000 før Olav". 

 

Kirkelige teologer passer nøye på at ideal-Jesus og NTs skrifter ikke trekkes inn i diskusjonen. Jesus som ufeilbarlig etisk-humanistisk ideal skal ikke rokkes. Kontrastbildet må vedlikeholdes: Kristendommen ble til på grunnlag av konflikten med jødedommen! Det kan man trygt si er et tvilsomt grunnlag for en religion.

 

«Jeg tror ikke på Noahs ark. I beste fall var dette en lokal flom...ikke av Gud, men en «vanlig» tilfeldig storflom», skriver presten Runar Foss Sjåstad på Verdidebatt. Men hvilke «mirakler» tror/mener han Jesus historisk-faktisk gjorde: Stillet han stormen? Gjorde han vann til vin? Mettet han 5000 mennesker med 5 brød og 2 fisker? Drev han ut demoner? Reiste han opp Lazarus fra de døde?

Når kirkens teologer, prester og apologeter ikke makter å ta tak i interne problemer, vender man fokus mot GT eller islam. Slike avledende manøvre er ellers en velkjent strategi i mange sammenhenger. 

 

Hva TF-teolog og ordinert prest Oddbjørn Leirvik forstår med "religionskritikk", kan vi få et inntrykk av her. 

http://folk.uio.no/leirvik/Religionskritikk.html  

 

«Og Bjørn Erik, hva vil du kalle alle de krigene og massedrapene i GT i guds navn for noe ikke annet enn grotesk, der spedbarn og småbarn ikke blir spart? Ser du ikke selv parallellene til nazismen?

Jeg tror ikke at de bøkene fremstiller den sanne Gud. Om du tror det, så får du ta konsekvensen av det, og formidle dette gudsbildet slik det står: en som opptrer som en massemorder».

 

Hva skal vi kalle de hellige kriger og massakrer Runar Foss Sjåstads kristne kirke har begått i historisk tid? Beretningene om Josvas grusomheter tilhører den mytiske og legendariske verden. Dette visste og vet jødene, men det har ikke kirkens troende og lærde menn forstått. Det forstod heller ikke (den nylig feirede) kirkelæreren Martin Luther, en av historiens mest hatefulle kirkelærere som vi må anta forkynte "den sanne Gud".   

 

Det kan ikke historisk dokumenteres at Josvas krigshandlinger fant sted, men det kan kirkens grusomheter!

Hvilken gud snakker vi da om? "Bibelens" gud og/eller den ny-testamentlige gud? Kirkefedrenes gud og/eller moderne teologers gud? Den etisk "sanne Gud" eller "kirkens krigsgud"?

Dessverre, disse to kontradiktoriske gudsbilder lever side om side i bekjennelse, teologi og historisk praksis sammen med de mest motsetningsfulle begreper ("verdier").  

 

(Man kan kjøpe seg Illustrert Vitenskaps siste nr. av Historie/Explore, så får man oversikt og detaljer om kirkens grusomheter i den mørke middelalderen, bl.a. hvordan «kirken torturerte tusenvis i Guds navn»).

 

Jødene ble de fremste ofre for kirkens vanvittige årtusenlange forfølgelser av annerledestenkende, inspirert av Jesu sterkt antijødiske polemikk, utskjellinger og straffetrusler i «Den nye pakt» (NT).

Hvordan vil Sjåstad forklare at hans religion og kirke – med den "sanne Gud" og «den nye paktens Gud" som inspirator - medvirket til at ca. 6 millioner jøder ble gasset i hjel for bare ca. 70 år siden, i antisemitten Luthers hjemland? Hvor mange småbarn?

Ja, hva sa Jesus om «rikets barn»?

Nei, Jesus tok intet oppgjør med den gammeltestamentlige gud, slik det sies nedenfor. Jahve var Jesu gud. Hans «hellige skrifter» var deler av de gammeltestamentlige skrifter (som det apokalyptiske «Daniels bok») OG visse apokryfiske skrifter, kalt pseudepigrafer.

Jeg gjentar: Jesus trodde bokstavlig på «syndfloden» og andre myter. Også fortellingen om Jona i fiskens buk. Ikke bare det, Jesus ventet på den annen «syndflod» og en ny utskillelse (les Matt. kap. 24 og 25, kalt Jesu eskatologiske preken). Syndfloden ble ikke forstått billedlig eller metaforisk/symbolsk av Jesus.

Hvis kirkens teologer vil ta oppgjør med GTs gudsbilde må de samtidig ta oppgjør med Jesu guddommelige autoritet. Jesus TOK FEIL i sitt mytologiske verdensbilde og historiesyn, følgelig også i sitt gudsbilde.

Kirken TOK FEIL da den opphøyet Jesus til «Gud selv» og «Guds eneste Sønn» (i samme betydning).

Å innrømme slike fatale feiltakelser har enorme implikasjoner for kirkens prestisje, troverdighet og autoritet. Det er i dette perspektiv man må se alle kirkelig-teologiske brannslukningsøvelser, avledningsmanøvre og fantasifulle fortolkningskunster. Teologisk og kirkehistorisk revisjonisme er del av samme bilde. 

 

Hvor langt gudsbildets forvirring har kommet belyses godt i Min Tro-spalten i Vårt Land 20. okt. 2018. Tåketalen når her nye høyder. Det nytter ikke å søke tilflukt i skoddeheimen når Den norske kirke hver eneste søndag postulerer hvem "Gud" er: identisk med den "jomfrufødte", oppstandne og himmelfarne Jesus fra Nazareth. Det er ikke mulig å snakke om den kristne "Gud" uten å trekke inn Inkarnasjonen - Kristologien - Treenigheten. 

Generalsekretær i Kirkens bymisjon (merk: kirke+misjon) svarer slik på spørsmålet om hvordan hennes gudsbilde ser ut:

«- Kanskje som noko stort og omfattande, omsluttande, noko ein ikkje heilt kan få tak i, langt utanfor univers og rom og tid. Og samtidig er det veldig nært, veldig lite. Eg veit ikkje om eg kjem nærare enn det».

Dette er velkjent svada, som kanskje er ment å appellere til det diffuse "folket"? Men bakenfor denne tåketale gjenkjenner vi kirkens steinharde dogmer: Inkarnasjonen og forestillingen om «Gud» som både transcendent og immanent ("sann Gud og sant menneske").

Når historisk sannhet, menneskelig erfaring og logiske resonnementer brister søker man tilflukt til «mysteriet», "troserfaringer" eller symbolisering. Vi er mange som ikke forstår (og ikke tiltrekkes av) den kristne åndeligheten. Men vi forstår godt hvorfor studenter og akademiske forskere skjuler sin Kristus-tro. Ja, kanskje også avisredaktører og medieforskere?

Ingen apologi kan "gjenopplive" de fastfrosne, døde dogmene. 

 

"Den verdenskjente Oxford-professoren John Lennox gjestet sist uke norske universiteter. I Oslo og Kristiansand var det rekordoppmøte med 1.200 mennesker, og flere tusen har allerede sett forelesningene på nett. Her har Lennox delt fritt om hvorfor tenkende, vitenskapelig opplyste mennesker kan tro på Gud".

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11744670-viktigheten-av-tydelige-kristne-akademikere  

 

Det er et spørsmål hvorfor ingen toneangivende aviser, akademiske institusjoner eller (uavhengige) religionsforskere, såvidt jeg vet, har referert eller rapportert fra den "verdenskjente" professor John Lennox gjestevisitt i Norge. Det er bare i de kristelige aviser som Dagen og Vårt Land/Verdidebatt slikt har interesse.

Den samme likegyldighet kan konstateres ved den "verdenskjente" tyske (håps)teolog Jurgen Moltmann, som i høy alder nylig gjestet de teologiske fakulteter. Det er bare i avisen Vårt Land slikt har interesse (jfr. Erling Rimehaug). 

-----------------    

 

Dr. theol. og ordinert prest Åste Dokka og hennes likesinnede teologer/apologeter i avisen Vårt Land må kanskje akseptere at kirkens "Gud" (Kristus-troen) er for spesielt interesserte - med spesielle religiøs-kristne behov og lengsler?

Alle forsøk på reformer, ny-tolkninger, liturgiske endringer, moderne apologetikk og politiske utspill faller på stengrunn. Kirken blir bare mer og mer uinteressant og likegyldig. En av hovedårsakene kan være at kirken er blitt så verdslig og sekulær at den ikke forstår seg selv? 

Men Hallvard Jørgensens  er "dundrande samd" med Åste Dokka, og Oddbjørn Johannessen begeistring for Håvard Nyhus er ikke til å misforstå. Vårt Lands kommentatorer har sine klakører på Verdidebatt.  

Sitatet nedenfor er ubegripelig og meningsløs tale. Kirkens budskap, historie og evangelium er ikke troverdig. Vi tror ikke på kirken. Vi trenger ikke kirkens "Gud". Dette er den enkle, brutale sannhet DnKs apologeter og forkynnere ikke klarer å ta innover seg.

Kirken forstår ikke at det gudløse mennesket foretrekker frihetens byrde og tilværelsens usikkerhet fremfor å underkaste seg et utenomjordisk vesen kalt "Gud". Jesus som "den sanne Guds" ultimate åpenbaring er virkelig ikke verken høyverdig eller lokkende. 

 

Jeg siterer Åste Dokka (jfr. Verdidebatt):  

"Men Gud møter hele mennesket. Gud er ikke bare vår frelser, men også vår skaper og vår medvandrer. Kirka bør utvide perspektivet og øve seg i å møte bredden av det menneskelige. For menneskets egen skyld, selvsagt, men også for kirkas skyld:

Skal Den norske kirke være en folkekirke, må den appellere til flere enn den religiøse prosenten".

For Guds skyld? For Jesus Kristi skyld? For Den norske kirkes skyld? Ganske sikkert ikke for "folkets" eller menneskets egen skyld! 

 

I mange av Jesu lignelser blir gudsforholdet og gudsriket sammenlignet med trelleinstitusjonen: herren – slaven. Det er ingen barmhjertig herre, men en «hard herre» vi har med å gjøre. Det fikk mange titalls millioner «trellbundne» mennesker erfare da keiserkirken/romerkirken utbredte sitt volds- og terrorregime ved kors,ild og sverd.

Hugg dem ned, sa «Bergprekenens Jesus» om de som ikke ville ha ham til konge over seg. Det gjorde kirken!       

 

Jeg siterer Sjåstad igjen: 

«Jesus tok oppgjør med GTs gudsbilder. Og ja, jeg står for det jeg har sagt. I GT fremstår ofte Gud som fullstendig grusom».

«Jesus synliggjør i sitt hovedbudskap, karakter, liv og virke hvem Gud er. Samtidig er Bibelen inkl NT et ufullkomment verk, som forvirrer ofte mer enn det bygger opp.

Vi må finne kjernen, og hva er kjernen? Kort sagt – kjærlighet».

«Jeg tror på Gud, og på Jesus, men ikke på alt som står i Bibelen (?). Og jeg forstår godt hvis noen blir ateist når de leser i Bibelen (?) uten gode tolkningsnøkler...Jeg er prest ja, og har mine redskap for at troen skal overleve, både for meg selv og for de som hører meg».

 

Formuleringen ovenfor indikerer to guddommer: Gud og Jesus (les: Faderen og Sønnen). En overveiende del av kristenheten, også fagteologer, deler Sjåstads kristologiske tolkning av "Bibelen", i litt ulike varianter.

De synes å mene at ingen kan forstå eller erfare sann kjærlighet om den ikke er Jesus eller Kristus-sentrert. Da faller vi av lasset med en gang. Aftenbladets prest siterer "Dagens ord" tirsdag 30. oktober fra Efeserne 2:8-10: 

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem". 

 

Predestinasjonstanken dukker opp hos Jesus, hos Paulus og hos senere kirkefedre. Den strider ikke bare mot "den frie vilje". Den røper en ufattelig nedvurdering og forakt ikke bare for menneskelig historie og erfaring, men også for vår menneskelighet.

Og hvem skryter mer av seg selv enn de kristne "godhetsposørene"? Misjonsbladene er fulle av selvforherligelse. Om det handler om selvutslettende (bistands)misjonærer, engler eller helgener, blir vi ikke imponert over deres utvendige fromhet.

Den såkalte "fariseisme" Den norske kirkes presteskap fordømmer hvert eneste år i kirkeårets prekentekster, slår grusomt tilbake i selvrettferdighet: de kristne anser seg hevet over lover, regler og bud. De er (allerede) helliggjort og rettferdiggjort, må vite.  

 

"Influenseren" er en ny (nedlatende) betegnelse på fariseerne i Aftenbladets "Søndagstanker" lørdag 27. oktober. Presten Vidar Mæland Bakke har latt seg inspirere av sine tenåringdøtre. Han forsøker å binde sammen fariseerne - "influenserne" - på Jesu tid med folkelige kjendiser og opinionsledere fra reklame- og mediebransjen i dag. Det går ikke godt når teologi og dogmatikk overtrumfer religionshistorien.

Bare fariseerne opprettholdes som Jesu evige motstandere, er det kanskje ikke så nøye hvilken retorikk eller midler som anvendes? Så kommer da også det velkjente (kristelige) stikket eller angrepsformularet:

"Jesus tok ikke hensyn til folkets popularitetsbarometer. Isteden gikk han under overflaten og avslørte fariseernes skumle blanding av selvrettferdighet, stolthet og manglende selvinnsikt". 

Vi vil gjerne vite hvordan Jesus og den senere kirke har oppveiet "selvrettferdighet, stolthet og manglende selvinnsikt". Vi venter på skriftlig dokumentasjon! Når nær 2000 års historisk-faktisk kirkehistorie forties eller forskjønnes av kirkelige teologer og apologeter, er det vel nettopp et tegn på MANGLENDE SELVINNSIKT? 

Det er i sannhet et mysterium og et paradoks at den mest voldelige religion historien kjenner presenterer seg som Kjærlighetens og Fredens religion. 

 

Og så tror de at vi skal lokkes til kirken ved et ubegripelig metafysisk-åndelig kjærlighetsbegrep? Eller, med Erling Rimehaugs "nyskapelse" av himmel og jord? En ny skapelse? Er det slik kirke og teologi imøtekommer utviklingstanken, dvs. ved å oppheve livets og historieutviklingens lover?

Å bringe det hinsidige himmelriket/gudsriket ned på jorden, til en ubestemmelig framtids ende, synes å være den moderne varianten av eskatologien. Men vi drømmer ikke om en (himmelsk) tilværelse uten tårer. Vi forundres tvert om over de kristnes lengsel etter og behov for en "fysisk" kjærlighetsrelasjon til Faderen og Sønnen (den kristne "Gud"), i den grad at de trenger å drikke Jesu Kristi blod.

Foreningen med Kristus (jfr. bildet av brud og brudgom) er visstnok skapelsens mening og mål. I det kristne himmelriket, om det er her eller der, har den frelste skare ingen annen beskjeftigelse enn å ære, tilbe og lovsynge Skaperen, Herren og universets Konge - i all evighet.

Da foretrekker vi en jordisk jammerdal av begrenset varighet og med fysiske begrensninger, men med flyktige øyeblikk av ekte følelser, jordnær glede og skinnende menneskelighet. Alle kamper vi må kjempe mobiliserer våre menneskelige ressurser, på godt eller vondt. Kunnskap og erfaringer har lært oss mye om hva som bryter oss ned og hva som bygger oss opp.

Vi har hatt liten nytte av kirkens pessimistiske antropologi. Denne kan ikke omtolkes, foredles eller "reddes" hvor mye enn kirkelige apologeter/teologer strever, ganske enkelt fordi den springer ut av den guddommeliggjorte Jesus i "Skrift og bekjennelse". 

Kirke-kristendommens verdens- og menneskeforakt er dokumentert i de teologiske og historiske arkiver. Det nytter ikke hvor høyt eller ofte  kirkepolitikere og moderne teologer gjentar "nestekjærlighet, menneskeverd og forvalteransvar"  -når skriften, teologien og historien forteller noe ganske annet.

De kristne kirker og deres teologer har et tillits- og troverdighetsproblem av enorme dimensjoner. Men det ser ikke ut til at de forstår det selv? Prester og forkynnere i Vårt Land og i Aftenbladet fortsetter uanfektet å preke/forkynne  slik de alltid har gjort. 

I deler av populærteologien og folkekirketeologien forkynnes nå oftere at alle skal bli frelst - til slutt. Denne lære (teologiske teori) tror og håper man skal appellere til "folket". Det kalles apokastasis eller universalisme i den teologiske sjargong. Det betyr at ALLE (menneskeheten til alle tider) skal bøye kne for kirkens "Gud": Kristus pantokrator. Det er i sannhet intet forlokkende framtidsperspektiv.

 

POLITISK KRISTENDOM 

 

«Åpen folkekirke», avisen Vårt Land og KrF fisker alle etter medlemmer, lesere og oppslutning. Da griper de til enkle, populistiske slagord, slik også Jesu knivskarpe dualisme ble styrende for hans verdensbilde og menneskesyn.

Uten fiendebilder kan ikke den kristne kirke overleve. DnKs fiender de siste tiår: ny-ateisme, islam, sekularisme/avkristning og interne "mørkemenn". Og Sylvie Listhaug! 

KrF-leder Hareides kristendemokratiske imaterielle verdier er nestekjærlighet – menneskeverd – forvalteransvar. For ikke å glemme «et varmere samfunn». Men det er fiendehat, hellig krig og kald krig som har dominert Europas mer enn tusenårige "kristne kulturarv". 

Aps leder er ikke sosialdemokrat, men kristendemokrat. Derfor har kristen-Jonas ingen politiske visjoner. Han vil bare bli statsminister i en kristendemokratisk regjering. Om "prestepartiene" MDG og SV, som også tankesmien Agenda, slutter opp om kristendemokratiet blir vi ikke det minste forbauset. Maktspill og alliansebygging i kulissene ser ut til å ha pågått i flere år. 

Gjennom storparten av kirkens historie er det kulden vi fornemmer: den iskalde, splittende ånd. Folkekirken, Kirkemøtet, Bispemøtet, Vårt Land og KrF er i dag full av interne stridigheter, som også reportasjene fra den hatefulle ortodokse kirke i Øst-Europa. Gjensidig bannlysing og eksklusjon har vært et velkjent sanksjonsmiddel i den sekteriske kirke-kristendommen. Det er grotesk!

Denne villskap og fanatisme er også kristendom, om noen skulle forledes eller villedes til å tro noe annet.

https://www.dagbladet.no/kultur/under-en-lavere-himmel/70326125 

https://www.aftenposten.no/verden/i/Xw7JOb/Da-patriarken-kom-kjorende-i-Mercedes-nr-02_-skjonte-alle-at-det-ble-brak-Na-splittes-verdens-eldste-kristne-kirke-etter-1500-ar 

 

Vi får ikke vite om Sjåstads «universalisme» er godkjent av hans biskop, den meget konservative Agderbiskopen: Stein Reinertsen. Det er da også umulig å finne dekning for en slik teologisk teori i Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene.

Men så er det heller ikke Jesus, men kirkens TEOLOGER som synes å ha inntatt plassen som mellomledd mellom den kristne guden og menneskene. De foregir å VITE mer om gudens vesen enn Jesus. Og den Jesus kirken selv har opphøyet til «Gud» (og «Guds eneste Sønn») kan bare forstås rett med TEOLOGENES fortolkningsnøkler (som «Kristologien»).

Som vi ser ovenfor har DnKs sokneprest Sjåstad med sin tolkningsnøkkel og sine redskap funnet «kjernen» i NT: kjærlighet. Og så tror eller håper han at vi skal «bite på agnet»? Nei, vi lar oss ikke forføre eller manipulere lenger. Sjåstads mange innlegg og kommentarer på Verdidebatt viser etter mitt syn hvordan «privatisering» av gudsbildet griper om seg innenfor hans egen kirke. Det heter ikke lenger "kirken tror", men "jeg tror"... Jeg tror ikke vi har interesse for hva sokneprest Sjåstad personlig tror, synser og mener. Når han står frem som kirkelig representant OG ordinert prest har han forpliktet seg (ved et offentlig avgitt presteløfte) på bekjennelsesskriftene: rett tro og rett lære.  

En av mange «synder» geistlighet og teologer begår i dag er å undervurdere oss («folket»). Vi behandles som "barn", eller som en umælende saueflokk. Men Det nye testamente, slik kirken selv har samlet og overlevert det, foreligger klart og åpent, lett tilgjengelig for enhver. Den aura av mystikk, hellighet, gåtefullhet og utilgjengelighet TEOLOGENE stadig spinner omkring NTs skrifter er borte vekk. Dogmatikkens slør har falt. Vi trenger ikke kirkens teologer som mellomfortolkende ledd.

Opp mot Sjåstads sterkt subjektive bibeltolkninger, med Kristus-troen/Kristologien som tolkningsnøkkel, kan vi anlegge den historiske lesemåte (slik vi normalt gjør overfor alle historiske kilder, om de er verdslige eller religiøse). Jesu lære og predikantvirksomhet tilhører historiens oldtid innenfor et meget avgrenset geografisk område.

Jesu tids-og situasjonsbestemte teologiske kontroverser med sine jødiske landsmenn for 2000 år siden er virkelig ikke verken aktuelt eller interessant i vår tid. Men kirken selv – i liturgi og tekstopplesninger gjennom kirkeåret – insisterer på at den lokale, tidsavgrensede konflikten mellom endetidspredikanten Jesus fra Nazareth OG datidens «fariseere og de skriftlærde» er en stadig pågående (ånds)kamp mellom «de gode» og «de onde» 2000 år senere.  

Jesu hovedmotstandere var "fariseerne og de skriftlærde". Ingen utvikling og ingen religionsfred er mulig så lenge dagens kristendom fastholder det nytestamentlige fiendebildet.

Som avisen Dagens andaktsholder nylig sier det: "Fariseeren inne i meg". Det er alldeles grusomt. 

"Problemet til fariseeren i teksten var ikke først og fremst at han fastet og ga tiende. Problemet var snarere hans oppblåste selvbilde. Seksåringen min hjemme spurte nylig hva en fariseer er. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle svare, og endte opp med å si at en fariseer er en som tror at han ikke trenger hjelp fra Gud.

Den ultimate fariseeren må vel være den som prøver å plassere Gud i takknemlighetsgjeld til seg selv. En så vulgær gudsdyrkelse ser vi ikke hos oss. Men potensialet finnes i hver og en av oss. Da er gudsbespottelsen fullkommen". 

https://www.dagen.no/Inspirasjon/andakt/Fariseeren-inne-i-meg-671926  

 

Opp mot de onde, kalde, blinde, formørkede, hyklerske og loviske fariseere/skriftlærde stilles Jesus opp som lysende stjerne, fredsfyrste og barmhjertighetens engel. Han var alt annet enn dette.

 

Jeg siterer Runar Foss Sjåstad - igjen! Vi slutter ikke å forundres over hans meget selektive bibeltolkninger. 

 

«Det slutter ikke å forundre meg at mange kirkelige autoriteter velger å lytte til Paulus fremfor Jesus i slike spørsmål... Det hersker ingen tvil om at det er mange tvilsomme sider ved Bibelen.

Særlig Det gamle testamente var preget av gamle holdninger som ikke hører hjemme i vår tid. Mange av dem er heldigvis forkastet for lenge siden.

Store deler av kirken har omsider tilkjent kvinner samme likeverd som menn. I spørsmålet om homofili derimot skyver de fundamentalistiske kreftene Bibelens anakronistiske og hatske holdning til homofile foran seg.

Bibelen rommer mye grums. Også om de homofile. Moses ville drepe dem. Heldigvis har vi Jesus, Det nye testamente og kristendommen ryddet opp mye gammeltestamentlig barbari til side.

Slik den moderne tid har glattet over Paulus problematiske syn på slaveri og kvinner. Men det forkvaklede, antikristelige homosynet – det trykker konservative deler av Kristen-Norge til sitt bryst. 

Læren om et evig helvete har for øvrig liten støtte i Bibelen (?), ei heller i oldkirken (?). Teologisk forskning sier at det var seks teologiske retninger i oldkirken som hadde ulike syn på det evige liv. Fire av dem lærte om kristen universalisme, at alle og alt blir i en enhet med Kristus til slutt.....

Dåpen er fortsatt like viktig. Jeg tror for øvrig på mange utganger etter dette livet – mange (?) havner i himmelen, men jeg tror det til slutt vil bli en evig gjenopprettelse av alt og alle. Fordi Gud er rehabiliterende i sitt vesen i møte med hvert enkelt menneske».

 

"Jeg vil derfor hevde at de universelle menneskerettighetene bør være et nødvendig grunnlag i oss alle, i hvert enkelt menneske, i lokalsamfunn, i alle land og regimer - uansett livssyn og tro. FNs menneskerettigheter og Amnesty International bør derfor overstyre en del usunne dogmer og usunne trosutøvelser.

Dette er dessverre ikke en realitet alle steder i vår verden. Noen land har fortsatt grusomme Sharia-lover som krenker og dreper mange uskyldige menneskeliv. Her hjemme i Norge, skal vi ikke gå lenger tilbake enn på 1600-tallet. Da var det liknende tilstander her, da ble mange uskyldige mennesker brutalt henrettet av sine bødler i «Jesu navn» med Bibelen i hånda, og ikke i «Allahs navn» med Koranen i sine hender.

Religiøse skrifter som Bibelen og Koranen, og for den saks skyld profane-vitenskapelige bøker og artikler (hvilke?) er alt sammen i stor grad menneskeverk. Alt er skrevet av mennesker, ikke av Jesus, ikke av Gud, ikke av engler etc.". 

 

Det er desto verre at de menneskelige (feilbarlige) kirkefedre fra oldtiden opphøyet Jesu lære til "Guds ord". Det er verdt å merke seg at Sjåstad i denne forbindelse ikke nevner DnKs fem stadig gyldige, autoriserte og offisielle bekjennelsesskrifter.

Hvis Nicæneum og Apostolicum også er "menneskeverk", hvorfor i all verden har de bestått urørlig for kritikk og revisjon i mer enn halvannet årtusen? Hvorfor blir de gjentatt og gjentatt av prest og menighet i Sjåstads kirke hver eneste søndag? 

"Læren om helvete" , som også djevel-troen, har stor støtte ikke i "Bibelen", men i Det nye testamente! Sjåstad har ikke gode kort på hånden. Det har heller ikke teologene Jan Olav Henriksen, Trond Bakkevig, Tor Berger Jørgensen, Notto R. Thelle, Halvor Moxnes, Kari Veiteberg eller Åste Dokka.

-------------------

 

Moderate muslimske apologeter og fagfolk som Usman Rana eller Farhan Shah befinner seg i den samme religiøs-ideologiske "hengemyr" som de kristne teologer. De strever med det samme problem: hvordan gjøre en statisk åpenbaringstro fra oldtiden aktuell i det 21. århundret - om det er Koranen (skriften) eller Jesus (personen) som utgjør Guds endelige åpenbaring til menneskeheten? 

Sitatet nedenfor kunne vært skrevet av en hvilken som helst  moderat/liberal kristen teolog. Mange "liberale" kristne og muslimer hekter seg på humanisme og menneskerettigheter.

Tatt i betraktning disse to autoritære og imperialistiske (verdens)religioners gjensidige hat, samt deres innbyrdes religionskriger gjennom historien, er det merkelig at de nå begge vil profilere seg som forsvarere av "menneskeverds - og menneskerettighetstenkning". For å si det kort og enkelt: det henger ikke sammen. 

Jeg siterer den muslimske filosofen Farhan Shah på Verdidebatt (ikke overraskende: doktorgradsstipendiat ved Det teologiske fakultet): 

"Målet med kritikk er simpelthen å identifisere elementer i mainstream islam som bærer i seg diskriminerende og skadelige stoffer, for således å fremsette forbedringsforslag.

Sagt med andre ord, kampen er ikke mot islam i og for seg, men mot  irrasjonelle og diskriminerende utlegninger av islam, som strider mot menneskeverds- og menneskerettighetstenkning".

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11743631-vi-ma-nytenke-islam 

 

«Dere har djevelen til far», sa Jesus til sine jødiske landsmenn i Joh.ev. 8:44 (dette evangelieskrift er omtalt som det mest antisemittiske skrift i Det nye testamente). Vi vet at kirkefedrene, Martin Luther OG nazistenes (rase)ideologer, som den kristne raseteoretiker Houston Stewart Chamberlaine og hans senere elev Alfred Rosenborg (verdensanskuelsesminister i Hitlers regjering), reproduserte dette dødelige slagordet.

Sammen med kirkens konspiratoriske anklage om jødene som «gudsmordere» - hamret inn i europeernes sinn og psyke fra tidlig oldtid - var Holocaust og «den endelige løsning» blitt godt forberedt. Både Jesu ord i evangeliskriftene OG Martin Luthers hatske uttalelser mot jødene kunne man lese på «Der Stürmers» plakater i alle tyske byer før krigsutbruddet i 1939. Som det er sagt: «Det tredje rikets» ledere forberedte stormen mot djevelens barn eller Satans sønner: «den Untermenschen».

Jeg gjør oppmerksom på at nazisten Alfred Rosenborg hadde stor sans for katolsk mystikk og skrev en biografi om «mester Eckhart» (død 1328).

https://en.wikipedia.org/wiki/Meister_Eckhart 

 

En annen Eckart (død 1923)

https://en.wikipedia.org/wiki/Dietrich_Eckart     

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Houston_Stewart_Chamberlain 

https://en.wikipedia.org/wiki/Alfred_Rosenberg 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11579955 

http://www.bibleinfo.com/no/topics/satan 

 

Vårt Lands (folkekirke)prest, Sunniva Gylver, har betegnende kalt sin lørdagspreken 20. okt.: «Ondskapens akse». Hun strever hardt med bortforklaringer og omtolkninger av bibelteksten i 1. Joh. 3, 7-11. 

«Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen av. Og det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg.

Den som er født av Gud, gjør ikke synd. For det Gud har sådd, blir i ham. Han kan ikke synde, for han er født av Gud. Slik viser det seg hvem som er Guds barn, og hvem som er djevelens barn».

 

Hvis gudskjærligheten og kirkekjærligheten var og er uten betingelser eller grenser, ville det vel ikke finnes noen Dom? Men Dommen fastholdes, også hos Sjåstad år 2018.

 

«La din vilje skje, på jorden som i himmelen»

(Herrens bønn: «Fader vår») 

 

Åase Marie Holmberg sier det slik på Verdidebatt: 

"Apokalypsen (Johannes åpenbaring) har endret seg siden middelalderen. Verden går ikke lenger opp i ild eller forsvinner. Jeg er uenig med de som vil lese flere av kirkens viktigste læresetninger metaforisk og som avviser Jesu stedfortredende død på korset for våre synder.

Til tross for alle diskusjoner og meninger er vi sikkert enige i at det viktigste er å kjenne Ham som sa: «Jeg vet hvor jeg kommer fra, og vet hvor jeg går hen.»

Den eneste av alle vise, alle religionsstiftere og tenkere har sagt det, og kunne si det, og som anbefaler oss å følge Ham som er veien, sannheten og livet".

 

Guds vilje: skjult eller åpenbart?

 

At den kristne «Gud» i sin allmakt («med all makt og visdom») ikke gjør noe med lidelse og onde handlinger i verden forklares med gudens respekt for menneskets frie vilje. Slik forsøker presteskap og teologer å frita guden for ansvar.

Men i følge luthersk lære har synden fordervet menneskets frie vilje (den er «trellbundet»).

MF-professor Atle O. Søvik er hentet inn til spalten «Teologisk bibliotek» (Vårt Lands bokmagasin 31. august 2018). Han skal angivelig rydde opp og klargjøre diskusjonen mellom Martin Luther og Erasmus av Rotterdam. Da er det merkelig at professor Søvik ikke siterer anklagepunktene fremført av Erasmus. Vi kan selvsagt ikke forholde oss til en diskusjon i første halvdel av 1500-tallet når vi ikke får presentert begge parters argumenter.

Det samme gjelder fortielsen av konflikten mellom Arius og Athanasinaus (som ledet til keiser Konstantins innkalling til kirkemøtet i Nicæa), og noe senere polemikken mellom St. Augustin fra Nord-Afrika OG den irske biskop Pelagius (og pelagianerne) på 400-tallet.

Jeg siterer nedenfor noen av Atle O. Søviks tilslørende og selvmotsigende utsagn. Han står oppført som «systematisk teolog»:   

 

«Hvis Gud alene skaper troen, synes det som at Gud også bestemmer at noen ikke skal tro, og dette bekrefter Luther: Det er Gud alene som med fullt overlegg forlater og forkaster noen slik at de går til grunne. Alt som skjer, skjer med nødvendighet, og alt som skjer er Guds vilje».

«Hvorfor skal vi ha tillit til Den åpenbarte Gud når det er Den skjulte Gud som bestemmer vår skjebne? Hvordan kan vi ha frelsesvisshet når Den skjulte Gud kan ha bestemt fra tidenes morgen at vi i morgen vil miste vår tro?».

«Luther tenker helt rett at vi kan ha frelsesvisshet og at Gud alene skaper troen og at Gud fortjener æren for det». 

«… Hvordan kan Gud alene skape troen, samtidig som mennesker bærer ansvaret for ikke å tro?».

«Luther gir en beskrivelse av den frie viljen som er på høyde med moderne forskning: Han avviser at den frie vilje har egen makt til å vende seg i en hvilken som helst retning uten å være underlagt innflytelse».

«Temaet den frie viljen er helt sentral for hva vi tenker om mennesker, synd og frelse. Luther kom langt på rett vei i sin bok om den trellbundne vilje, men skar ut helt til slutt. Tradisjonen etter fikk tankegodset inn på rett spor igjen…».

 

Hvordan kom tankegodset inn på «rett spor igjen»? Herom er professor Søvik taus. Vi kan forstå Søvik og Luther dit hen at den frie vilje ikke har makt til å vende seg i en «hvilken som helt retning», men er predestinert til frelse eller fortapelse: de to utganger?  

Nå som det moderne mennesket i mindre og mindre grad er underlagt (folke)kirkelig og evangelisk-luthersk innflytelse, ved indoktrinerende oppdragelse og undervisning, løsner lojalitetsbåndene til Den norske kirke. Vi er ikke avmektige eller viljeløse, slik lutherkirken har definert oss i ca. 500 år.

Når stadig færre velger å døpe sine barn i/til «Faderen, Sønnen og Den hellige Ånds navn», er det ikke nødvendigvis et bevisstløst brudd med «tradisjon» og "kristen kulturarv", men kanskje et nøye gjennomtenkt standpunkt og en bevisst viljeshandling? Det er ikke opplagt at dagens foreldre ønsker at deres barn skal tegnes med korsets merke på panne og bryst.  

Kirke-kristendommens systematiske voldshistorie gjennom mer enn halvannet årtusen er en historie om VILJE TIL MAKT.

Vi hører utallige vandrehistorier om hvordan gudens engleskare redder noen menneskeliv, men lar andre omkomme. Ja, ganske slik den kristne guden helbreder noen, men ikke andre.

I følge Jesus var sykdom og lidelse en følge av synden. Helbredelse/healing var et frelsesspørsmål. Sterk tro var avgjørende (dine synder er deg forlatt…din tro har frelst deg…). Jesus krav til tro/underkastelse, omvendelse og frelse kan aldri bli til sosial-politisk eller psykologisk frigjøring (jfr. frigjøringsteologi).

-------------------

 

Jesus hadde ingen interesse for barnets egenverdi, som heller ikke kirkefedrene, middelalderens teologer eller Luther. «Barns rettigheter» var ukjent for kirkemennene, men barneteologi har teologer utarbeidet, som f.eks. Sturla Stålsett.

http://folk.uio.no/leirvik/tekster/Isaktartilorde020304.htm  

 

Ikke før 1960-årene ble «barndommens historie» et forskningsfelt, og det var som sedvanlig ikke teologene som gikk i front, men historikere, sosiologer/samfunnsvitere og psykologer.

 

Hvorfor praktiserer kirken barnedåp hvis alle barn «hører Herren til»? Hva sier dåpsliturgien? Hvorfor finnes «nøddåp»? For å sikre at barnet skal høre kirken til gjennom hele livsløpet driver kirken intensiv og målrettet trosopplæring for barn og unge mellom 0 – 18 år.

Hvorfor driver den kristne kirke aktiv misjon over hele verden hvis personlig stillingstaken til gudsmannen Jesus (frelseren og frelsen selv) ikke har betydning for adgangen til det evige livs salighet?

Det annet sakrament - nattverden – er (om mulig) en enda sterkere og synlig markering av skillet mellom «de og oss». Ved vann, blod og ånd utskiller de kristne seg fra verden: «de helliges samfunn». De utgjør elitelaget: de døpte og troende. B-laget, majoriteten av kirkemedlemmene, er de døpte og ikke-troende.

 

Et spørsmål vi ikke får svar på av de (allvitende) skriftkyndige teologer og prester er følgende: Hva vil skje med oss som benytter oss av vår (gudgitte?) frie vilje til å avvise guden og hans kjærlighet («gaven», «nåden»)?

Hvis det ikke finnes en straff for andre enn «undertrykkere» og «overgripere» (hvem nå det enn er?), ingen fortapelse eller et helvete – hva skal domsguden (Sønnen/Jesus Kristus?) gjøre med alle oss som ikke vil ha noe med ham å gjøre?

Skal vi «vantro» (ulydige) i etterlivet dømmes – eller skal vi ikke? Skal vi dømmes for vår frie vilje – den som Gud skapte oss med?

Hva Guds kirke på jorden gjorde, vet vi godt. Kirken skapte helvete på jorden for mange titalls millioner mennesker som ikke bøyet sin vilje under kirkemennenes befaling. Kirkemakten tålte ingen opposisjon. Vi har krav på klar beskjed av gudsekspertene om grunnlaget for den fremtidige, overjordiske Gudsstatens rettsjustis - den som skal avgjøre vår evige skjebne.

«Ingen kan dømmes uten ved lov. Ingen kan straffes uten ved dom» (jfr. Norsk straffelov). Ville fabuleringer, synsinger og spekulasjoner fra teologer er lite oppklarende og lite interessant. I våre (sekulære) rettsaler er lykkeligvis rettferdigheten basert på et konkret, objektivt lovgrunnlag, ikke på dommerens vilkårlige sympatier, kjærlighet og tilgivelse, lydighetskrav - eller de rare lutherske begrepene: rettferdiggjørelse/trosrettferdighet.

Ingen påtalemyndighet eller rettsinstans vil bringe et menneske for domstolen for ikke å ha gitt mat til den fattige eller sultne. Å dømmes for «unnlatelsessynder» (ikke for faktiske lovbrudd) strider mot alle rettsprinsipper i den moderne rettsstaten. Bergprekenens etikk er svært tvilsom.

Hva vil da skje med den biskop som går forbi tiggeren på gaten (jeg har selv observert dette)? 

Vi har hørt og lært at Guds øye aldri sover. Intet unngår den guddommelige overvåkingssentral. Blir alle unnlatelsessynder oppskrevet i Himmelens bok? Må ikke da også pavekirkens geistlighet (og paven selv?) stilles til regnskap for den himmelske Dommer - nettopp for unnlatelsessynder?

Hva med bevisst og aktiv tildekking av de groveste «synder» begått mot barn og unge? Hvordan vil den kristne kirkes domsgud vurdere medvirkningsansvar? Også følelser – sinnelaget – kan få konsekvenser for dommens straff, ifølge noen av Jesu utsagn.

https://lovdata.no/artikkel/ny_straffelov_-_medvirkning/1585 

 

De kristne kan bare gjøre «gode gjerninger» med oldtidspredikanten og Bergprekenens Jesus som forbilde. Vi andre finner liten eller ingen inspirasjon hos ham. Vi vil aldri gå Jesusveien eller Kristusveien. Det ligger alltid en skjult eller åpen trussel om straff (eller belønning) bak Jesu forkynnelse. Det er den sletteste motivering for moralsk handling.

I følge Luthers etikk er en handling god bare hvis den er «en frukt av troen».

De kristne har også en spesiell fiksering for det spektakulære og overmenneskelige, ofte omtalt som mirakler eller undere. Vi andre har ikke slike overåndelige interesser eller idealbilder. De fleste av oss opplever alminnelig menneskelig godhet, omtanke og solidaritet hver eneste dag, i de ulike fellesskap vi inngår i. Vi lengter ikke etter å bli «hellige»: lik kristelige engler eller helgener.

Å gjøre godt mot sin neste er en menneskelig impuls som gagner ethvert fellesskap. Gode, fredelige og dynamiske fellesskap er «belønning» nok. Skal vi straffes og "pines uten ende" for at vi ikke alltid lykkes i våre forsetter? 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11745009-om-jeg-ikke-har-kjaerlighet 

 

Engler, helgener og "de helliges samfunn" 

 

Alt dette er selvsagt ikke godt nok (eller kristelig nok?) for «de helliges  samfunn», for da blir ikke den eksklusive Kristus-kjærligheten utskilt som høyerestående eller enestående (les: hellig).

Oslo-biskop Kari Veiteberg ble omtalt som «gatas engel» (av kirkerådslederen også kalt «Norges pave Frans»).

Syrias engel ble ganske nylig intervjuet av VGs politiske redaktør. Elizabeth Hoff er portrettert og idealisert, helt ukritisk, i utallige aviser de senere år. Hun kan ikke helgenkåres, men hun er kanskje det nærmeste man kommer den luthersk-protestantiske kirkes svar på Moder Teresa?

 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/On7AAl/engelen-i-helvetes-forgaard 

https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2017/sturla-stalsetts-sarbarhet/ 

 

Noe av det mest bisarre i DKK er dyrkelsen av relikvier og helgener (det insisteres på at relikvier ikke dyrkes eller tilbes, men æres!). Nå er «verdens mest bereiste lik» kommet til Norge. 

http://kall.katolsk.no/?p=334 

 

I Vårt Land 13. okt. og 16. okt. meldes at relikviene av den hellige Therese av Lisieux (1873-1897) - og hennes helgenkårede foreldre - er ankommet Norge denne måned. I løpet av Norgesoppholdet skal relikviene besøke mange katolske menigheter, hvor de skal æres som forbilder for hellighet.

Over to sider i Vårt Lands lørdagsavis blir den katolske relikviedyrkelsen blottstilt i all sin absurditet. Ingen motforestillinger kommer til uttrykk. Det kan ikke overraske ettersom flere av avisens journalister, som Olav Egil Aune, har en sterk fascinasjon for katolske helgener. Det hele er spektakulært så det holder.

I samme spektakulære modus kan vi ta med at pave Frans anklager djevelen for kirkens interne problemer. Satan-figuren kommer til nytte når paven slår tilbake mot interne kritikere. Enten det er guden eller pavens hellighet og uangripelighet som må beskyttes, ser vi at djevelen/Satan tjener hensikten som lynavleder og katalysator.

I motsetning til visse lutherske biskoper og teologer i vårt land, har pave Frans gjort klart at djevelen ikke er en mytisk eller litterær figur, men et høyst virkelig, virksomt og maktfullt vesen.

Jeg vet ikke om det var en ubetenksom «glipp» at kommentator, debattutvikler og moderator Håvard Nyhus (merk alle rollene!) ikke ga plass til nytestamentlig, katolsk og luthersk djeveltro i den besynderlige serien «Mefistoteles» på Verdidebatt. 

TF-teolog, luthersk teolog og feminist-teolog, Jone Salomonsen, har sin egen vri på hva ondskap – Den onde – er. Se Aftenpostens serie om «ondskap» nedenfor. Her er ingen referanser til demonologien i kristendommens lære, tradisjon og virkelighetsoppfatning gjennom årtusener.

Ingen Jesus-ord nevnes, ingen «hellige» kirkefedre, heller ikke Luthers djevel-tro. Det er verdt å merke seg.

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Kv4vE7/Kronikkserie-om-ondskap-Ved-grusom-vold-er-selvopptattheten-blitt-total--Jone-Salomonsen 

 

«DEN FROMME GERILJAEN» og «RADIKAL OMVENDELSE»

(Vårt Land)   

 

For å vende tilbake til virkeligheten og hverdagen; mange vil kanskje si at det mest spektakulære er at de kristnes livsførsel IKKE skiller seg fra den verdslige livsstil (bortsett fra klostervesenet, som sliter med rekruttering).

I det ytre ser vi ingen forskjell. Kristenheten er like «fanget» av den materialistiske kultur som alle oss andre.

Verdensforsakelse – offertanken - har liten appell. Om praktisk kristenliv («hverdagskristendom»?) betyr å leve ut alminnelig medmenneskelig omtanke eller å redusere personlig forbruk og pengebruk «for å redde liv», er det virkelig ikke originalt.

Først som pensjonist har prof. emeritus Oskar Skarsaune funnet råd til å gi bort mer enn en tidel av disponibel inntekt…

Mange politiske protestbevegelser og miljøpartier det siste halve århundret i vår del av verden er oppstått som reaksjon på det (kristne)  Vestens militarisme, grådighet og hensynsløse utnyttelse av både mennesker og naturressurser - fra Imperialismen på 1400-tallet (og mer enn 300 års slavehandel) til Kolonialismen fra 1800-tallet. Erobring og misjon gikk hånd i hånd.

Solidaritetsarbeid og kampen for rettferdig fordeling trenger ingen guddommelig eller kristelig overbygning (nåde eller frelse). Heller ikke trenger vi kristen håpsteologi, skapelsesteologi eller frigjøringsteologi, teologiske teorier snedig utpønsket så sent som i det forrige århundret. 

Samfunnsengasjerte mennesker i vår tid trenger (lykkeligvis) ikke Jesus-forkynnelse, kirkens «nåde», den kristne korsfarer-mentaliteten eller millenarismen (håpet om tusenårsriket) for å støtte opp om sosial-politisk rettferdighet eller humanitært hjelpearbeid blant ofre for religionskonflikter, regionale kriger - eller «forfulgte og fattige» (for å sitere Kjell Magne Bondeviks mantra).

Vi har ikke sett så mange positive resultater av kirkelig misjonsvirksomhet de siste par århundrer, heller ikke av Kirkens Nødhjelps (kristelige) bistandsarbeid i Mali eller i Sør-Sudan. Århundrers evangelisk-luthersk misjonsvirksomhet i Afrika OG katolsk frigjøringsteoloigi i Sør og Mellom-Amerika har ikke resultert i folkenes frigjøring (frelse?) og velferd. Ca. 74 % av befolkningen i Brasil regnes som katolikker. 

 

Den "Gud" kristne kolonister og misjonærer brakte til misjonslandet Tanzania (også Uganda) viser ingen nåde eller barmhjetighet overfor homofile. Guvernøren Makonda er tro mot den kristne "Gud" og den kristne kulturarv: 

"Homofili er ulovlig i Tanzania, i henhold til lover som stammer fra tiden da landet var en britisk koloni. Seksuelle handlinger mellom menn har en strafferamme på livsvarig fengsel. Makonda er forberedt på internasjonal kritikk, men han mener at det er bedre at andre land blir sinte, enn at Gud blir sint".

https://fritanke.no/nyheter/guvernor-i-tanzania-varsler-aksjon-for-a-pagripe-homofile/19.10942  

 

Vi blir ikke like imponert over «Den fromme geriljaen» (Aarebrot + Skarsaune) som Vårt Lands journalist. Det er jo også en besynderlig sammenstilling: fromhet OG geriljavirksomhet? 

Jeg siterer VL: «Begge vil fylle forkynnelsen med mer av Jesu liv og lære…Nåden forandrer oss og resulterer i en ny livsførsel…Frelsen er noe som begynner nå, sier Skarsaune».

Se prof. Skarsaunes øvrige forfatterskap, som også hans avskjedsforelesning om Kirkens konstantinske fangenskap (2011). Men! den nicænske (konstantinske) bekjennelse består urørlig i 2018.  

https://byggemennesker.blogspot.com/2011/06/kirkens-konstantinske-fangenskap-ser-vi.html 

 

Jeg gjør særlig oppmerksom på boken «Den ukjente Jesus» fra 2005, hvor Skarsaune har spandert noen æreskrenkende avsnitt på A. Edwiens historiske, psykologiske analyse av Maria Magdalenas hallusinasjoner etter Jesu død (både Bart D. Ehrman og Elaine Pagels har fremmet lignende synspunkter, bl.a. i en programserie på National Geographic for noen år siden). Jeg påpekte dette for mer enn 10 år siden i en blogg jeg VET Skarsaune ble gjort oppmerksom på. Hvorvidt han i sin siste bok gjenoppretter denne (akademiske) fadese gjenstår å se.

Dette er et av flere eksempler på såkalt «ny teologi», «moderne tro» og «reformert kristendom», som bl.a. avgåtte redaktør Åshild Mathisen og teologen Marcus Borg (og Jesus-seminaret) representerer.

Kirke-kristendommens skriftlærde og yppersteprester har ikke før NÅ forstått Guds egentlige mening? Det overleverte kirkespråket (også kalt "stammespråket") og de kristne grunnbegreper betyr visstnok noe annet enn hva kirken har forkynt og postulert i nær 2000 år.    

Skal vi forstå det slik at kirkens autoriteter har MISFORSTÅTT GUD i nær 2000 år? De har ikke forstått HERRENS ORD rett!? Eller, er vi ganske enkelt blitt utsatt for kirkelig BEDRAGERI, LØGNER og MANIPULASJON? Denne mistanke vil henge ved fakultetsteologene så lenge de unnviker SANNHETSSPØRSMÅLET om Jesu guddommelige autoritet: dogmet om unnfangelsen, oppstandelsen og himmelfarten.

Vi venter spent på den metaforiske tolkning... 

Igjen: det oppsiktsvekkende og urovekkende er at ingen teologisk ny-tenkning det siste århundret har fått eller får konsekvenser for den «konstantinske» bekjennelse: Nicæneum (325 evt). Med så mange indre selvmotsigelser (i tale og skrift) vil den offisielle kirke uunngåelig sprenges i stykker. Det er bare et tidsspørsmål.

 

At teologiprofessor Oskar Skarsaune, (på sitt vis) historisk orientert, ikke før de senere år har forstått hvor uheldig sammenvevingen mellom stat og kirke har vært i europeisk historie, er lite flatterende for den akademiske teologi.  

«- Hva dette har ført til av tvang, vold og grusomheter er direkte vondt å lese om. Er det noe vi ikke skal gjøre, er det å ta lett på dette og gjøre oss raskt ferdige med det».

Hvordan skal så kirken og dens teologer «ta dette»? Hvis resepten er «Bergprekenens Jesus», er vi dessverre like langt. Jesus var kanskje noe mildere og forsonlig i den tidligste fase av sin predikantvirksomhet, men i løpet av få år endte han opp som en rasende, kompromissløs dualist og endetidspredikant.

For min del vil jeg si følgende: det er vondt å lese at en slik (forsiktig) erkjennelse og selvkritikk ikke er framført tidligere, når dokumentasjonen om kirkens voldshistorie har vært tilgjengelig for teologiprofessoren gjennom hele hans faglige yrkeskarriere. Men historisk og etisk «blindhet» er teologiens særmerke.

Like vondt er det å lese den helortodokse presten Sunniva Gylvers forskansning bak den dogmatisk barrikaderte dør. Hun har hjemmet sitt i den populistiske «Folkekirken», som stadig tømmes for innhold – og for «folk». Slagordene «Gud elsker alle» og «kirken er for alle» lokker ingen til den såkalte «Folkekirken». Den dag dette går opp for DnKs folkekirkelige «redningstjeneste», er trolig løpet kjørt.

Det er interessant at kvinner markerer seg så sterkt i forsvaret for Folkekirken, som bare er en avbleket variant av Statskirken. Med kvinners massive inntog i og feminisering av DnK, er den blitt omtalt som «omsorgskirken». Men de bøyer lydig kne for mannsguden: Jesus Kristus.   

At Gylver betegnes som «liberal prest» på nettavisen Fri Tanke må være en glipp. Men hun vil nok, som alle folkekirke-teologer, bestemme hva «konstruktiv kritikk» skal være. Kirkekritikk innenfra aksepteres bare så lenge den befatter seg med perifere overflatefenomener. Hvis den derimot reiser kritikk av mer fundamental, prinsipiell karakter er den utålelig (kanskje en parallell til Ola Tjørhoms kritikk av pavekirken?).

 

Erling Rimehaug følger opp i samme selvmotsigende stil, med teologen Moltmann – ikke Jesus - som referanse:

«Guds løfter er at hans herredømme skal bryte gjennom her i denne verden. Historiens slutt er ikke at jorda skal ødelegges, men at skaperverket skal fullbyrdes…Moltmann har lært meg at Gud ikke har lovet å ta oss vekk fra jorda til en fjern himmel...

Vårt Land-kollega Åste Dokka har faktisk skrevet doktoravhandling om hva som skjer etter døden. Ja, jeg mener at ‘å møtes igjen’ er en presis beskrivelse av hva frelse er. Det er fellesskapet som får sin oppreisning. Oppstandelsen er at relasjoner heles, både til Gud, til oss selv, og til andre mennesker», svarte hun da jeg intervjuet henne før disputasen...

Timman Mjaaland spør hva som skjer om begrepet synd forsvinner: «Dukker den opp i en annen skikkelse, eller går den i skjul? Dukker den opp i underbevisstheten som fortvilelse og angst? Eller dukker den fram igjen i nye og monstruøse skikkelser?» Selv mener han at det som forsvinner når man ikke lenger snakker om synd, er selverkjennelse og gudserkjennelse.

Ordet som brukes om synd i Nytestamentet, kommer fra de greske tragediene. Hamartia var betegnelsen på den feilen helten gjorde og som satte hele tragedien i gang. Det var gjerne en feil som var en følge av heltens karakter, og som derfor nærmest var uunngåelig.

Brukt som teologisk begrep kan altså synd forstås som konkrete feilgrep. Men det kan også forstås som et menneskelig grunnvilkår, noe vi ikke kan unnslippe. Begge disse forståelsene spiller med i kristen forkynnelse. Synd forkynnes ofte som brudd på Guds bud, eller som umoralske handlinger. Men det forkynnes også som en grunnskade ved mennesket, et resultat av et opphavelig syndefall som skiller oss fra Gud.

Mjaaland sier at synd er det som skiller oss fra dyrene, ved at bevisstheten om synd gjør det mulig å utvikle en selvbevissthet. Dette er en overraskende positiv vri på begrepet arvesynd. Slik forstått er ikke arvesynden en nedvurdering av menneskenaturen og menneskets muligheter, men tvert om et menneskelig adelsmerke».

 

http://www.verdidebatt.no/ervl?page=11 

https://no.wikipedia.org/wiki/Synd 

 

Så om den hellige kirkefader Augustin:

«Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene Om Kristi nåde og arvesynden ("De gratia Christi et de peccato originali") og Om den frie vilje ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd.

Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter syndefallet av naturen er ute av stand til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt.

Blant Augustins samtidige og etterfølgere syntes flere at Augustin ble like ekstrem andre veien, og i middelalderen forsøkte de fleste teologer å velge en kurs mellom de to ytterpunktene. Under reformasjonen fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning. Reformatorene (i Confessio Augustana) og Den katolske kirke (i Confutatio pontificia) fremla divergerende syn på arvesynden i Augsburg (1530).

Dette la grunnlag for hard strid også om rettferdiggjørelsen, og man kom ikke til enighet. Også Augustins lære om predestinasjon var det enkelte reformatorer som tok til seg, spesielt Jean Calvin».

https://no.wikipedia.org/wiki/Augustin_av_Hippo 

 

Jødisk tenkning var for en stor del verdensvendt og samfunnsbyggende. Apokalyptikeren Jesus – og noe senere Paulus - forkynte et helt annet budskap: verdens snarlige ødeleggelse og ende, historiens slutt! De levde og åndet i endetiden. I jødedommen ble apokalyptikken et avgrenset og forbigående fenomen i den religionshistoriske utvikling.

Verken Menneskesønnen eller Jesus kom. Slik oppsto teologien, er det blitt sagt. Man måtte finne teologiske begrunnelser for at Jesu gjenkomst uteble.

I Rimehaugs kommentar omtales Jesus bare indirekte, filtrert gjennom teologenes ny-tolkninger. De har guden i sin makt. Rimehaug er påpasselig med å helgardere seg. Les kommentaren i VL 13. okt. og på Verdidebatt («Gleden venter»). Den avslører hvor grumsete moderne teologi blir når ny vin fylles i gamle skinnsekker.

Først sier han at kirken «vet fint lite om det som skjer på den andre siden av døden». Men i neste øyeblikk siterer han dr.theol. og presteordinerte Åste Dokka (ikke Jesus), som viser seg å vite svært mye om hva som skal skje. Slik veksler man hele tiden mellom unnvikelser og postulater.

 

I Tekstverkstedet Vårt Land fredag 12. oktober vil skribent og konsulent Karen Kilane forklare oss hva prekenteksten 21. søndag i treenighetstiden betyr (Luk. 16, 19-31).

«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon, sa Jesus. 

Noen pengekjære fariseere fikk med seg det Jesus sa, de likte ikke det de hørte. Jesus vil fram til hjertene. Han vil gjennom silkelagene, gjennom religiøse oppfatninger og tanker om de andre, gjennom den stengte porten.

Bildet var tydelig for tilhørerne. Den fattige, uverdige og nedtrykte som har et hjerte som trekkes mot Gud møter den rike som er opptatt av seg selv og det dennesidige…Så dør de, begge to. Lasarus blir båret av engler, den andre blir begravet, båret av mennesker. Slik starter de på en reise som skal lede dem til ulike steder…Den fattige, den urene, han som bar samme navnet som en hedning, han var nå den som var på den rette siden av kløften.

Tilhørerne var ikke uvant med å tenke seg en stor kløft som skilte menneskers verden. Fariseerene levde i den oppfatning at rikdom, religiøsitet og etnisitet rettferdiggjorde en kløft mellom dem og de andre». 

 

Her kommer igjen (og igjen) det velkjente sparket mot fariseerne. Dette kontrastbildet (kløften!) er grunnpilaren i kristendommen. Det gjentas og gjentas hvert eneste år i kirkelige prekener og andakter. Men de pengekjære paver, biskoper og prester i DKK og DnK har tjent både Gud og Mammon helt siden den konstantinske Romerkirken oppsto på 300-tallet. I dag ser vi tydelig at den evangelisk-lutherske «Folkekirke» er hjelpeløs uten statlig finansiering: kjærlighet til Mammon. Slik uselvstendighet avslører årtuseners politiske bindinger.

 

Daniel Krussand og Eirik A. Steenhoff markerer to ytterpunkter på Verdidebatt: et lite frikirkelig trossamfunn opp mot den monolittiske pavekirken/romerkirken. 

 

«Jesus har ingen trossamfunn som er bygget som den katolske kirke eller den lutherske eller noen annen struktur innenfor øvrige frikirker».

(Daniel Krussand, Verdidebatt)

 

«Det er viktig å poengtere at denne læren bryter kraftig med de økumeniske konsilenes lære om Treenigheten. Derfor regnes ikke LDS som et kristent kirkesamfunn. Det må det fremdeles gå an å si, helt uavhengig av forfølgelsene som har funnet sted tidligere osv.»

(Eirik A. Steenhoff, Verdidebatt) 

------------------     

 

Jeg foreslår at man teller antall ganger Kristus og «kjærligheten» opptrer i Olav Fykse Tveits innlegg nedenfor. Han er luthersk teolog og generalsekretær i Kirkenes Verdensråd. Jeg må innrømme at jeg forstår lite av Fykse Tveits «kjærlighet». Men den er fullkommen?

Referansen er «Kristi kjærlighet» og skriftordene fra 1. Joh. 4:18 og 2. Kor. 5:14. De undergravende kreftene er angivelig følger av synden. 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11741188-kjaerleiken-driv-frykta-ut 

 

I en felles samling med Den katolske kirke blir flyktningestrømmen satt på høyeste dagsorden (flyktningene er jo potensielle misjonsobjekter, eller en «misjonsmark» som pave Frans uttalte for litt tid tilbake). Nå vil disse kirker også profilere seg som forkjempere for «barns rettigheter», men barn og unge er først og fremst betraktet som misjonsobjekter. Vi finner mange eksempler på dette i kirke-Norge i dag.

Når sterkt fallende dåpstall OG mulighet for å oppføre «tilhørige» som medlemmer i kirkeregisteret utløser krisestemning i Den norske kirke, forteller det mye om kirkens (instrumentelle) syn på dåpsbarnet. Det er interessant hvordan tre kvinnelige Jesus-dyrkere argumenterer i Aftenpostens spalter den senere tid.

 

Teologen Ingeborg B. Sommer sier det pinlig, men forbilledlig klart: «Å døpe eller ikke døpe, det er spørsmålet. Og svaret på dette er kirkens være eller ikke være».

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/m69yVv/A-dope-eller-ikke-dope_-det-er-sporsmalet-Og-svaret-pa-dette-er-kirkens-vare-eller-ikke-vare--Ingeborg-B-Sommer

 

Teologen Ellen Hagemann bryter inn med denne rammende, treffsikre kommentar: «Den norske kirke frir til politikerne for å beholde penger og privilegier, og til medlemmene for å støtte opp om dåpen og sikre medlemstallene i fremtiden».    

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/karqWA/Er-folkekirken-i-ferd-med-a-bli-et-mal-i-seg-selv--Ellen-Hageman 

 

Statskirken og Folkekirken er egentlig en «barnekirke», kan man godt si. Majoriteten av kirkemedlemmene består av tvangsinndøpte og såkalt «tilhørige» medlemmer. De har ikke valgt sitt medlemskap, og derfor slutter de heller ikke (aktivt) opp om kirken når de forlater barndommen.

Tvert om, mange kirker nedlegges på grunn av medlemmenes manglende oppslutning. Hvordan kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum får det til å bli 71% «oppslutning» om Den norske kirke, er et mysterium.

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/EoMmla/Folkekirken-er-ikke-dod---Kristin-Gunleiksrud-Raaum 

 

Det begynner kanskje å gå opp for flere og flere at kirkelig dåp er noe langt mer enn et vanlig medlemskap, og heller ikke en navngivings-seremoni. Nedenfor sies at «det er Gud som gjør noe med oss i dåpen». Den kristne Treenighetsguden griper altså inn og «gjør noe» ved barnedåpen, men stiller seg ellers avmektig eller indifferent overfor menneskers gjøren og laden?

 

«I dåpen blir vi en del av det kristne trosfellesskapet og medlem av kirken. I dåpen får vi del i Jesu død og oppstandelse. Jesu seier over døden gir oss håp og tilgivelse. Vi får Den hellige ånd når vi blir døpt. At vi døper små barn, framhever at det er Gud som gjør noe med oss i dåpen. Det er Gud som tar imot oss, før vi har gjort noe for ham.

På samme måte som nattverden har Gud gitt oss dåpen som en konkret handling, som gjør det enkelt for oss å ta imot det han vil gi.

Selv om små barn ikke kan utrykke noen tro, henger tro og dåp sammen. Det vi får i dåpen, lever videre gjennom troen. Derfor driver kirken med trosopplæring».

 

https://kirken.no/nb-NO/daap/

https://kirken.no/nb-NO/daap/dapen---en-gave/   

 

Nei, Den norske kirke er ikke død, men den er døende. «Når debattlederen sier at kirken ligger i stabilt sideleie, så kan det fungere for en kort periode. Men pasienten må opp igjen», sier Kristin Ørmen Johnsen (H), leder av kulturkomiteen på Stortinget. 

Kirken er altså en «pasient» (syk!) som trenger livreddende hjelp. Blir pasienten «frisk» av 46 millioner i statlige troskroner? Kan Kjærlighet + Mammon (penger) redde pasienten?

https://www.vl.no/nyhet/vil-redde-budsjettaperen-1.1216165 

 

Den norske kirkes lære- og bekjennelsesgrunnlag er for lengst modent for det religionshistoriske museum. Men kirkelige administratorer og byråkrater som Gunleiksrud Raaum holder kunstig liv i «Folkekirken» - ved hjelp av statlig helfinansiering.

Når kirkerådslederen skriver om kirkene som «kulturelle fotavtrykk» eller som «historisk og levende kulturarv» - og mindre om «troen på Jesus Kristus» - er hun kanskje selv rammet av den farsotten som rir kirke-Norge: tros- og tvilskrisen? Den eter seg dypere og dypere inn i det kirkelig-teologiske univers.

Språket er det beste barometer på indre oppløsning i Den norske kirke og blant fakultetsteologene. Man fornemmer både desperasjon, rådvillhet og tretthet.

Når folkekirke-presten Runar Foss Sjåstad på Verdidebatt karakteriserer «oss alle» som dypest sett agnostikere, står han selv på gyngende grunn. Men han kaller seg Jesus-troende?

Da har han allerede utskilt seg fra oss andre!  

Jeg tror ikke vi er så interessert i hva Sjåstad subjektivt tror. Hans Jesus-dyrkelse (autoritetstro) er oss fremmed! Såkalt opplyste bindestreks-kristne (kristen-humanister, kristen-sosialister og kristen-agnostikere) står i en umulig spagat. De har langt større forklaringsproblemer enn de utskjelte kristen-konservative (også kalt "bibeltro", "biblisister" og "fundamentalister") aktører, som paradoksalt nok siterer Jesu ord og NTs skrifter langt mer etterrettelig. 

En kirkeverge og marinbiolog på Verdidebatt presenterer sitt verdigrunnlag slik (utrolig!): "Pragmatisk, liberal sosialdemokrat, realitetsorientert og relativt livssynsnøytral kristen". 

http://www.verdidebatt.no/audun  

 

Noen tror kanskje de kan forene kirkens fundamentale, offisielle  Kristus-tro (Åpenbaringstroen) – den kristne oldtidsmytologien – med moderne vestlig og sekulær tenkning og erfaring. Men var evangelienes Jesus - og Kirkens Kristus - pragmatisk, realitetsorientert og livssynsnøytral? Det lurer vi på.  

Hvorfor er "Jesus Kristus" - kirkens hovedperson - utradert i innlegget ovenfor? Var Han ikke selve Skaperen, Verdensherskeren og Historiens Herre likevel? 

Man kan selvsagt ikke omskape en primitiv eller uvitende dommedagsprofet fra vår historiske oldtid til et høyverdig etisk og/eller sosial-revolusjonært (universelt) ideal, slik de to ordinerte teologer Bjørn Eidsvåg/Halvor Moxnes forsøkte seg med i sin mye omtalte teaterforestilling.

For å få dette til må Jesus-dyrkerne drive hardhendte skriftfortolkninger, dvs. «tukle med vanskelige bibeltekster» (jfr. teologiprofessor fra TF Notto R. Thelle på Verdidebatt).

Duoen Halvor Moxnes/Bjørn Eidsvåg turnerte landet rundt med sin (historieløse) ideal-Jesus i teaterforestillingen: Etterlyst: Jesus. De mener i fullt alvor at det norske folk TRENGER og/eller TØRSTER etter Jesus fra Nazareth? Vi vet det bare ikke selv?

Seminaret nedenfor er interessant. Det skal avsluttes med nattverd. Moxnes foredragstittel er verdt en særlig refleksjon. Språkbruken er fenomenal: «Hvor skjer Jesus. En vandring i ord og bilder».

Er det ikke snart på tide at denne Jervell-elev (teologiprofessor fra TF) forteller hvor Jesus skjer i hans eget liv?   

https://www.checkin.no/event/16384/salig-er-toersten-stavanger-2018 

 

"DA GUD SKIFTET MENING"  

 

Se den nylig utgitte boken av Ap-politiker og prost Trond Bakkevig, NRK-reporter og predikant Tomm Kristiansen, med den utrolige tittelen: «Da Gud skiftet mening». Kan vi annet enn smile? Merk! tittelen er ikke formulert som et spørsmål, men en påstand som indikerer at Gud skiftet mening på et bestemt tidspunkt i historien, nærmere bestemt 1960-årene.

Først etter nær 2000 år ble Trond Bakkevigs (lutherske) «Gud» enig med seg selv, og med sitt presteskap på jorden. Men hvordan åpenbarte Han sine nye meninger for visse luthersk-evangeliske teologer i 1960-årene? Har den selvsamme "Gud" uttrykt anger for sine tidligere meninger og handlinger?

Hvordan vil gudsmennene Trond Bakkevig/Tomm Kristiansen forklare at deres "Gud" bare for en enkeltgruppe innenfor Den norske kirke åpenbarte sine meninger om kvinnelige prester, miljøvern, atombomben, abortloven, homofili, apartheid og internasjonal solidaritet? Hvordan kom det til at guden plutselig ble så interessert i norske samfunnsspørsmål i 1960-årene? 

Det er ikke "Gud" eller Jesus, men Mellomkirkelig råd v/ Trond Bakkevig, Jacob Jervell, Helge Hognestad og Desmond Tutu m.fl. som hylles i boken. Det er forbausende få bibelreferanser å finne.  

Den kristen-sosialistiske eller sosialdemokratiske guden i noen av de skandinaviske kirkesamfunn taler et helt annet budskap og språk i andre protestantisk-evangeliske kirker, som også i de katolske og ortodokse kirker. Den kristne "Gud" godtar kvinnelige prester og biskoper i DnK, men ikke i DKK. Teolog/kirkepolitiker Sturla Stålsett og hans kirkeparti mente de hadde "Gud" med på laget da de fikk innført homofile vigsler i DnK. Pave Frans, overhodet for over 1 milliard katolikker, er av en annen mening. Det er også misjonslandet  Tanzanias kristne guvernør. 

Dessverre, vi ser ikke Guds finger gjennom de femti år nevnte bok omhandler. Boken oppfyller på ingen måte tittelens pretensiøse tittel. Som leser forventer man at "Gud" har en hovedrolle, men det er kirkepolitiske strateger, som prost Trond Bakkevig (Ap), vi ser utfolde sin makt. Han trekker i mange tråder, men overdriver kanskje sin egen betydning? Det er sikkert en grunn til at Bakkevig ikke er blitt biskop. 

 

 

--------------------

 

Den gammeltestamentlige gud kunne forandre mening. Han lot seg påvirke av menneskene. Slik er gudene i mytens verden. De er omskiftelige og uberegnelige som menneskene selv.

Men kristendommens «Gud» er identisk med en historisk person: Jesus fra Nazareth. Da blir det atskillig mer komplisert. Etter at mennesket Jesus ble opphøyet til «Gud» (Nicæa 325), har han vært syndfri/ufeilbarlig og guddommelig. Ikke en tøddel eller bokstav er blitt endret i oldkirkens bekjennelser.

«Herrens ord» i bibelens to skriftsamlinger gjennomgår stadige revideringer (ofte så subtilt at man ikke merker det), mens «Kirkens ord» består uforandret. Dette tyder klart at kirkens bekjennelser står over bibelen i hellighet og autoritet.

Vi skjønner settingen: det var ikke «Gud» som skiftet mening i 1960-årene, men kirkens teologer! Kirkemennene gjør bare det de alltid har gjort: tilpasser guden sine personlige behov, politiske preferanser og rådende samfunnsforhold. Det kan de bare gjøre på grunnlag av oppstandelsesteologien i bekjennelsene.

Hvorvidt Marcus Borg-teologien og/eller jungianeren Jordan Peterson (begge kristendoms-apologeter) vil påvirke kirkens juleprekener dette år, gjenstår å se. En symbolsk, metaforisk eller psykologisk "jomfrufødsel" vil vi gjerne gjerne høre mer om, hva det nå er for noe rart.

Som vi vet har den kristne kirke i nær 2000 år forkynt og postulert gudens historisk-faktiske fødsel i mennesket Jesu skikkelse, en enestående begivenhet på et bestemt tidspunkt i historien. Ja, så fysisk og konkret at "Kristi fødsel" ble utgangspunkt for en ny tidsregning. 

Denne fantom-Jesus blir nå markedsført ("solgt") som en maktkritisk, sosial-etisk og politisk samfunnsreformator. På samme tid kan vi notere oss at skriftreferansene snevres inn.

 

At KrF trekker litt mer mot venstresiden i norsk politikk kan skyldes at et mindretall i partiet ikke vil forbindes med de kristne reaksjonære, autoritære og nasjonalistiske strømninger som skyller over hele den vestlige verden - den som i århundrer og årtusener har vært under kirke-kristendommens innflytelse og maktsfære. Det gjelder både den romersk-katolske, ortodokse og protestantiske kirkesfære.

DnKs alvorlige splittelse, med forgreninger til bl.a. partiet KrF og avisen Vårt Land er kanskje småkriger (småkjekling?) i forhold til storkrigene som pågår i Den katolske kirke OG i den østlige ortodokse kirke?

Det er antydet at Europa står overfor et lignende «skisma» som i år 1054. Stakkars kirke. Det pågår storkriger og småkriger (eller «borgerkriger»?) i de to og tre kristne hovedkirker. Ingenting er styggere enn årtuseners fiendskap og maktkamper innad i disse kirkene. 

"Giftig krig og kald prosess" er VGs passende tittel 22. okt. på KrFs merkelige veivalg. Det er ikke underlig om den politiske kirke og dens  kirkepartier mister tillit og troverdighet. 

De katolske kirkeskandaler omfatter pedofili, svindel og mord. Listen over Den katolske kirkes overtredelser og forbrytelser gjennom tidene er lang. Den omfatter blant annet "seksuelt misbruk av barn og stjeling av babyer. Kirken har også hjulpet nazistiske krigsforbrytere og sendt indianerbarn på kostskole".

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_skisma_1054 

https://www.nrk.no/urix/splittelse-i-den-ortodokse-kirken-etter-putins-hastemote-1.14249890  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11743396-en-kirke-i-strid-med-seg-selv 

 

Folkekirke-teologene i DnKs kirkeparti «Åpen folkekirke» vil opplagt ha sine folk inn i alle kirkelige organer: kirkemøtet/kirkerådet, bispekollegiet, Vårt Land og KrF. Det er slik den kirkelige makten opptrer. De kaller det "kirkelig demokrati".

Om det er teologen Sturla Stålsett, hans etterfølger Gard Sandaker Nielsen eller biskop Kari Veiteberg som målbærer «Folkekirkens» ideologi, er mer eller mindre likegyldig. Med siste biskoputnevnelse har de fått sin mann godt plassert i Tunsberg: Jan Otto Myrseth. Det er homofilisaken alle bispekandidater må svare for idag. De har lite annet å fremføre.

Som forsvarer for LHBT og palestinernes sak er Myrseth TF-fakultetets mann. Han vil gli godt inn i den politiske fraksjon av bispekollegiet sammen med Veiteberg, Sommerfeldt og Fiksnes. Og vi kan regne med at kirkebenkene blir tommere og tommere. Den politiske kirke-kristendommen ("politisk teologi", som Sturla Stålsett sier det) har historisk vært livsfarlig. Den er intet annet enn en maktkoloss, hvordan den enn maskerer seg i dag. 

 ---------------------  

 

Dagsavisens spaltist og tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, skriver 8. okt.: «Det skinner av KrF nå». Mon tro det? Det handler om partiets sjel, dets grunnleggende DNA, sier H. Simonnes: «De neste ukene blir en intens kamp mellom de ulike fraksjonene. Foreløpig har partiet bestått anstendighetstesten». 

Nei, sekterisme, fraksjonskamp og kirkepartier har for lengst brutt   «anstendighetstesten». Vi ser mønsteret. Vi gjenkjenner taktikkeriet. Maktkampen i Den norske kirke er på samme tid subtil, brutal og kynisk. Den nærer ikke bare politikerforakten, men også kirke- og teologiforakt. Vi gjennomskuer bakmennene: redaktører, teologer og rådgivere, kampanjene og retorikken.

KrF-leder Hareides soloutspill den senere tid er ikke hva vi forbinder med demokratiske prosesser i et politisk promilleparti som lenge har vaket omkring sperregrensen. Vi står overfor et kirkepolitisk «kupp» frembrakt av partiene Ap og KrF i dyp ideologisk krise.

Disse to krisepartier har ingen politikk. Hva kristendemokratene Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide har felles utover sitt kirkelig-religiøse fellesskap, er ikke lett å få grep om.

Vi kan regne med at imaterielle verdier (les: kristne verdier) - kanskje en ny verdikommisjon? - skal gi oss et "varmere samfunn" med en tenkt kristendemokratisk regjering. Vi skal bli mer varme og åndelige. 

Bakenfor står Grunnlovens paragraf 2 og 16; de kristne bistandsaktørene, «Åpen folkekirke», tankesmien "Agenda" m/Marte Gerhardsen, Trond Bakkevig, Sturla Stålsett, Emil Andre Erstad, K. M. Bondevik,  Hilde Frafjord Johnson, Valgerd Svarstad Haugland, Erik Solheim, Kristin Halvorsen, Audun Lysbakken, kristen-Jonas i Ap OG den kristne partileder Vedum i Sp.

Ja, kanskje også Jan Egeland og Bård Vegar Solhjell? Dagsavisens Arne Strand og Helge Simonnes? Klassekampens Bjørgulf Braanen, Edvard Hoem, Mimir Kristjansson? 

Jeg for min del håper det ikke er personlige relasjoner og/eller kristelig åndsforbrødning mellom partiledere (og debattredaktører i avisene) som skal styre vårt land de neste Stortingssesjoner. Vi vet ennå ikke om det er politisk-sekulær tenkning og praktisk politikk eller den kristne religionens immaterielle verdier («kristne verdier») som skal danne limet i samfunnskontrakten. Men det at KrF i lengre tid har vaket rundt sperregrensen tyder på at "folket" ikke vil ha et religiøst-kristent parti.  

Det er et uavklart samfunnsproblem at vi har et religiøs-kristelig parti (KrF) som streber etter samfunnspolitisk makt. Vi kan bare håpe at flere religionskritiske forskere uttaler seg like tydelig som denne religionsviter.

 

https://www.dagbladet.no/kultur/hva-om-det-var-islamsk-eller-hinduistisk-folkeparti-som-sto-pa-vippen/70389069  

 

Den kristne Venstre-leder (kulturminister og kirke- eller trosminister), Trine Skei Grande, med sin belastende fortid har ingen «sjelekvaler». Hun vet kanskje ikke hva skyld- og skamkomplekser betyr? Men hun vil ha mer folkekirke og kristne verdier. 

https://www.vl.no/reportasjer/mintro/sjalekvaler-1.312818 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11745523-trosfortellinger-som-brobygger  

 

Det er visstnok noe som heter "Uenighetens fellesskap" og "Dialogpilotene". Så vidt jeg vet har ikke HEF eller Fri Tanke opplyst om forbundets aktive deltakelse i dette religiøse fellesskapet.   

 "Den organiserte tros- og livssynsdialogen har lang historie i Norge og staten har i mange år gitt økonomisk tilskudd til denne dialogen, både lokalt og nasjonalt. Større paraplyorganisasjoner, som blant annet Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), har i flere år fått driftsstøtte til å drive religionsdialog, og vi har mange eksempler på at denne dialogen har lagt en demper på konflikter som har eskalert i våre naboland (karikaturstriden for eksempel).

– Kirkelig Dialogsenter i Bergen har fått støtte til et interreligiøst prosjekt blant ungdom som skal gi deltakerne opplæring i å fortelle om sin tro gjennom «storytelling» som metode. Deltakerne bidrar inn i undervisningen i KRLE-faget og i religionsfaget i henholdsvis grunnskolen og videregående skole i Bergen".

-----------------------  

 

SVs Rolf Reikvam, Venstres Odd Einar Dørum og Sps Anne Enger Lahnstein har tilfeldigvis endt opp som delegater til Kirkemøtet (kalt DnKs Storting). Det ser ut til at noen av disse partier drømmer om et kristendemokratisk Norge. Kanskje også SVs Audun Lysbakken OG kristen-sosialistene i partiene MDG og Rødt?

Et stort kristendemokratisk eller kristen-humanistisk fellesskap? 

 

«I kirken er et medlem et medlem, og vi ønsker å ivareta interessene til alle medlemmene» (også de som ber aftenbønn hver kveld, uten å definere seg som kristne), skriver kirkerådsleder i Den norske kirke.

Hvordan VET hun hvilke interesser eller behov de passive/nominelle medlemmene har? Er det gjort noen undersøkelser, f.eks. fra KIFO? Som Den norske kirkes «regjeringssjef» har Gunleiksrud Raaum et alvorlig kommunikasjonsproblem. Hun kan ikke eller vil ikke snakke offentlig om tankeinnholdet/ideologien (tros- og læregrunnlaget) i Den norske kirkes fem offisielle bekjennelsesskrifter.

Det vil heller ikke noen av STLs 15 medlemmer (HEF inkludert). 

 --------------------

 

Jeg vet ikke om det er tilfeldighetenes spill som gjør at mor og sønn Gunleiksrud ofte uttaler seg «synkront» i Aftenposten. Humanistisk ungdom (HU) har stilt seg klart avvisende til religionskritikk. Av kirkerådslederens sønn (med bakgrunn i HEF/HU) får vi høre at vi må respektere «troende mennesker» og «aktivt religiøse».

Vi får ikke vite hvilke læresetninger og dogmer, «meninger og verdier», vi skal akseptere i trosfrihetens navn.Trosfriheten gjelder ALLE, sier Haakon Gunleiksrud. Gjelder trosfriheten ALT? Eller, skal vi forstå det slik at uheldige og usunne religiøse praksiser avvises, mens den autoritære religiøs-ideologiske overbygning (Læren!) beskyttes?

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/yvdJ9K/Vi-ateister-burde-sta-opp-for-dem-som-tror--Haakon-Gunleiksrud 

 

---------------------- 

 

23.10.2018 (revidert 11.11.2018) 

G. Ullestad