Navnet Jesus blekner...

Dette var tittel på en kommentar s. 2-3 i Vårt Land 22.03.2016 (signert Lars Gilberg). Ingressen lyder slik: «Det skrives mye om kirken. Om Gud. Og om religion. Men jeg har en følelse av at Jesus er blitt borte». 

(Jesus er da vel ikke borte i Lars Gilberts avis? Med unntak av selektive bibeltekster fra Det gamle testamente blir Jesus manet frem i Vårt Lands forkynnelse nesten hver eneste dag, i andakter og prekener. Sokneprest Runar Foss Sjåstads andakt på Verdidebatt nylig er bare til å gråte over).  

 

Jeg spør: er ikke «Gud» og Jesus samme person? Nicæneum postulerer (!) at Faderen og Sønnen er av samme vesen (det handler ikke her om symbolisering, eller om subjektiv «tro»). I følge Nicæneum er Sønnen født, ikke skapt: 

"...Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt".  

Er de begge skjult i egennavnet «Gud» (les: Treenighetsguden)? Eller, snakker vi om to – eller treguderi?

Hvis "Sønnen" var skapt, ville han vært en underordnet guddom (som hos arianerne, som ble forfulgt og nedkjempet av athanasianerne i den tidlige romerkirken). 

http://www.materiell.kirken.no/?event=doLink&famID=229  

 

Hva med Kristus og Den hellige Ånd? "Kristus er Guds åpenbaring", sies det. Kan vi få en klargjøring av de tre veseners navn, personligheter, opphav, innbyrdes relasjoner og funksjoner? Disse tre maskuline vesener sies å være levende og virksomme i verden og i den enkelte kristnes trosliv og dagligliv.

Opptrer de samlet eller hver for seg? 

Gudens synlige manifestasjoner var bl.a. en brennede tornebusk, en due og ildtunger...Ved hvilke fysiske tegn viser han seg i dag? Som brød/kjeks og vin/saft ved "Herrens måltid"? Er den kristne "Gud" så fysisk til stede i Den norske kirkes høymesser at den kristen-troende kan kjenne Jesus/Kristus i magen? (jfr. presten Sunniva Gylver i Aftenpostens livssynsspalte for en tid tilbake). 

Sikkert er at den kristne «Gud» er en avledyktig mannsperson. I kommende julehøytid vil hovedbudskapet være nettopp dette: Jesu Kristi fødsel. Denne "verdenshistoriske begivenhet" er angivelig både historisk og guddommelig bevitnet. Guden lot seg selv eller sin enbårne Sønn, Jesus, fysisk føde på jorden for ca. 2000 år siden.

(Den gammeltestamentlige gud/Jahve avlet ingen sønner med jordiske kvinner).

Jeg poengterer igjen at Kristi fødsel markerer begynnelsen på en ny (europeisk) tidsregning: før og etter Kristi fødsel. Den kristne fantasi og fabuleringsevne har resultert i de fantastiske dogmer om Jesu mirakuløse unnfangelse og fødsel, oppstandelse fra de døde OG himmelfart. Disse (udiskutable) dogmer er blitt hamret inn i den europeiske (under)bevissthet fra den tidlige romerkirkens tid, og de er eksportert til alle kontinenter gjennom kristen misjon.

Hvis denne oldtidsmytologi gradvis smuldres opp og oppgis av de europeiske kirker og deres teologer, som har skapt og vedlikeholdt den i 1700 år, må deres utsendinger i alle misjonsland gi kontra-beskjed: jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten (følgelig også gjenkomst til dom og utsortering) er ikke reelle eller historisk-faktiske hendelser, men "fortellinger" (fiksjon?) oppstått på grunnlag av rykter, hallusinasjoner og subjektive "trosopplevelser" (eller "minner" ?) innenfor en eller flere små forsamlinger av Jesus-tilhengere.

"Tro på troen" er det også blitt kalt. 

Men en slik framstilling vil aldri forklare oppkomsten av den fryktinngytende patriarkalske romerkirke/keiserkirke og dens senere avleggere (som protestantismen). For ikke å snakke om det enorme tankemessige byggverk kirken har konstruert på dette spinkle grunnlaget. 

 

Walgermo, Nyhus og Tindberg m.fl. vet nok at det for kirken ikke handler om myter, legender, fortellinger eller minner, men om udiskutable dogmer/læresetninger og steinharde postulater overlevert uforandret i mer enn halvannet årtusen. Hvis Den norske kirkes statslønnede byråkrati, dåpspraksis, trosopplæring og misjonsvirksomhet er basert på den enkelte kristnes subjektive fantasi- og fabuleringsevne, synes jeg nok at Walgermo (og Vårt Land) bør rope mye høyere i medielandskapet. Det gjør han ikke. Det bare hviskes forsiktig i Vårt Land.   

Alf Gjøsund vet nok også at ingen "trosbekjennelser" i Den norske kirke oppfattes eller benyttes som alminnelige historiske dokumenter (eller leilighetsskrifter). De anses for hellige (guddommelige), avgjørende for den enkeltes frelse. Bekjennelsene  sammenfatter det offisielle kirke-kristne gudsbilde. Prestekandidater avlegger lydighetsløfte (ordinasjonsløfte) til evangelisk-luthersk tros- og læregrunnlag (Augustana), ikke til et historisk dokument.

"La oss bekjenne vår hellige tro", sier presten til sin menighet. Tilslutning til bekjennelsens tankeinnhold er avgjørende for menighetens frelse. Det er et faktum at spebarn blir "Guds barn" ved at de døpes i/til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånds navn (jfr. de tre trosartikler i Apostolicum). 

Jeg har forstått det slik at Gjøsund er aktiv kirkegjenger. Da ville det være naturlig (og mer redelig) at han dvelte litt ved sin egen deltakelse i gudstjenestens liturgiske elementer. Bekjenner han sin "hellige tro" på et historisk dokument? Han bør da forklare hvordan millioner mennesker kunne forfølges og terroriseres på det grusomste - på grunnlag av enkeltstående, situasjonsbestemte "historiske dokumenter"?

I dette Luther-år er spørsmålet brennaktuelt. Det er høyst påfallende hvordan dokumentasjon av kirkens voldshistorie provoserer kristen-folket (som også Geir Wigdel på Verdidebatt). 

http://www.farsund.kirken.no/Portals/15/Lista/NyGudstjeneste/Ny%20Liturgi%20Lista%20sokn.pdf 

 

En historisk lesning av de hellige, autoritative skrifter synes umulig for kirken og dens teologer/apologeter. Tolkningsprinsippet er satt en gang for alle:  KRISTOLOGIEN. Den kristne tolkningsnøkkelen til bibelen er KRISTOLOGISK (bekjennelsen!). Dette ble klart uttalt av en teolog på Aftenpostens nettavis for en tid tilbake.

(Jeg kunne gjerne ha sitert Eyvind Skeie og Erik Hillestad i Vårt Land den siste tid, men i blant må plasshensyn vike. Mine innlegg er lange nok fra før). 

Det er ren manipulasjon (teologisk revisjonisme?) når Gjøsund skriver følgende:  

"Fremdeles finnes folk som mener de lutherske kirkene bør avskaffe sine bekjennelsesskrifter fordi de inneholder formuleringer vi ikke kan stå for i 2017. Å lese dem som et historisk dokument, tolke dem i lys av både dagens og samtidens situasjon, synes ikke å være et alternativ for dem." 

(VL/Verdidebatt 04.11.17)

Bibeltekstene tolkes i Gjøsunds avis hver eneste dag, av avisens prester og forkynnere:  med "kristologien" som avgjørende grunnlag. De fem bekjennelsesskriftene tolkes IKKE. De nevnes ikke! De er URØRLIGE og UDISKUTABLE.    

Det er ikke slik man normalt forholder seg til "historiske dokumenter". Seriøse, sannhetskjærlige forskere bøyer ikke lydig og ærbødig kne for historiske kilder, slik vi må anta Vårt Lands redaktører og  kommentatorer gjør (ved fremsigelse av Den apostoliske bekjennelse).

Det er ikke som historisk dokument luthersk-evangelisk lære (Confessio Augustana) på ny er innført i Grunnloven. Fakultets-teologene er forpliktet på denne helt sentrale konfesjonelle bekjennelse.

Dette Luther-år har de tiet bom stille om innholdet i dette læreskriftet. 

 

Jeg siterer journalist Lars Gilberg, som fremfører følgende  moderniserte (sekulariserte) versjon av folkekirke-teologien:

«Jeg skriver for å skape ubehag. Både for meg selv og andre. Og jeg mener det er oppgaven til oss som skriver, spesielt når vi skriver i en avis som neppe hadde eksistert om ikke Jesus hadde levd. Samfunnsoppdraget handler om å ta de svakes parti. Være en stemme for de stemmeløse. Se de som faller utenfor. Leve som den barmhjertige samaritan, som stoppet opp og hjalp til da han fant en mann liggende i veikanten. En prest hadde allerede gått forbi". 

 

Dette er moderne kristelig tåkeprat, uten grunnlag i Jesu ord. Jesu omsorg for "de svake" var betinget av deres underkastelse og etterfølgelse. Hans avvisning av den kanaaneiske kvinne i Tyros/Sydon (utlending, fremmed) viser en svært lite sympatisk side ved ham (Matt. 15, 21-28). Leserne kan på Internett finne mange fantasifulle prekenutlegninger av denne bibelteksten i kirkeåret. Det er opplagt en vanskelig tekst for presteskapet. Ved en annen anledning avviste Jesus en av sine tilhengeres bønn om å vende hjem for å gravlegge sin far. 

(Les gjerne også den svært usympatiske lignelsen Jesus forteller om de fem kloke brudepiker og de fem uforstandige - som alle ventet på brudgommen...Dette er bibelteksten i Vårt Land 23.11. Hvordan avisens prest tolker denne skrekkelige lignelsen, er et studium verdt.

Ja, les også teksten for 25. søndag i treenighetstiden, siste søndag i kirkeåret: Matteus 25, 31-46. "Når Jesus kommer tilbake", har Vårt Lands pastor titulert sin preken. Her kan vi lese hvordan Menneskesønnen/Jesus skal foreta utsorteringen av de på forhånd utvalgte og rettferdige...). 

 

Alle kristelige klisjeer gjentas («kristne verdier»?). Men Jesu doms- og endetidsforkynnelse handler ikke om rettferdighet i denne verden, slik Lars Gilbert og nå Notto R.Thelle vil ha oss til å tro. Heller ikke om forvaltning av skaperverket ("Guds skapelsesnåde", som Thelle kaller det). Derfor henvises det stadig mindre og sjeldnere til Jesu ord i evangelieskriftene, men oftere til Det gamle testamente.

Men ganske snart skal vi igjen få det hamret inn hvordan Jesus ("verdens lys") kom for å frelse sitt forblindede, formørkede og fordervede folk...bl.a. de av sine meningsmotstandere han som predikant skjelte ut som ormeyngel og hvitkalkede graver.  

At en prest – levitt – GIKK FORBI måtte selvsagt tas med. Et av Jesu poeng med å fortelle historien om den barmhjertige samaritan var jo å stille det jødiske presteskap i et dårlig lys. Jesu mange, mange stygge utskjellinger av «fariseerne og de skriftlærde» har kirken etterfulgt, med fatale konsekvenser for hans jødiske landsmenn. Fra kirkens prekestoler i dag (også i Vårt Lands spalter) skytes ut de samme giftige piler. 

Med Jesus som "etisk-ufeilbarlig ideal" (åpenbarer av «Guds» objektive moral?) blir vi ikke overrasket over de kristnes voldsomme og til dels hatske utbrudd (i fortid og nåtid). De tåler like lite som Jesus motstand.

Martin Luther er et grellt, aktuelt eksempel.

Israelittene/jødene var langt mer "jordet" og samfunnsbevisste enn den himmelvendte Jesus. Det viser antall lover og bud i GT som skulle regulere alle sider ved menneskelivet: stammenes, slektens og samfunnets liv i denne verden. "Rett og rettferdighet" er sentrale begreper – verdier – i jødedommen, ikke i kristendommen. For her ble Loven opphevet og erstattet av autoritetsdyrkelsen og troskravet, som også paveinstitusjonen er et grellt eksempel på. Ingen religion har som jødedommen viet seg til etisk-rettslig refleksjon (det er ikke uten grunn at jødedommen kalles «etisk monoteisme»).

Jesus henviste de fattige og utstøtte til det «Guds rike» (himmelstaten) han ventet skulle bryte gjennom i hans levetid. De som led urett i denne verden skulle få sin belønning i himmelriket. Og for hevnens gud var evige pinsler passende straff for "den rike mann" (jfr. Lukas). Denne himmeldiktator var Jesu gud. Og da Jesus selv ble opphøyet til "Gud" (og "Guds eneste Sønn", i samme betydning), ble himmeldiktatoren også den kristne kirkes gud.

(Denne famøse Jesus-apoteose ble som kjent utformet i den despotiske keiser Konstantins sommerresidens: Nicæa år 325). 

For å bli helbredet måtte de syke og trengende først underkaste seg Jesu autoritet («din tro har frelst deg»). Det er heldigvis ikke slik vårt helsevesen i dag møter de syke og hjelpetrengende. 

Verken Lars Gilbert eller hans kolleger i Vårt Land skaper noe «ubehag» hos oss eksterne lesere av denne kristelige avis. Snarere mer hoderysting: forbauselse og undring. Vi trenger ikke oldtidspredikanten/dommedagsprofeten Jesus for «å ta de svakes parti». Alle sosiale revolter, som også de kommunistiske og sosialistiske bevegelser fra 1800-tallet og fremover, oppstod som en reaksjon på århundrers utbytting og fornedring av «de svake». Ingen av de tre rike og mektige hovedkirker i Europa førte an i disse frigjøringskamper. Tvert imot: de følte sine privilegier og sin maktstilling alvorlig truet.

 

Dette (mørke) reformasjonsjubileum burde denne boken vært hentet frem i lyset: 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/Bibelsyn-og-samfunnsutvikling/I9788256013432   

 

 

DE TO SVERD:  KRIG, VOLD OG TERROR  

 

Glansbilde-Luther er like falskt som glansbilde-Jesus. "Den hellige far" og gudens stedfortreder på jorden, pave Frans, synes også å miste mer og mer av sin glans (nimbus) og autoritet. Det er en uunngåelig utvikling. Paven er gammel og trett; han sovner stadig vekk mens han ber (naturlig nok tatt i betraktning hans høye alder). Det er samtidig et godt bilde på hans kirkes situasjon i dag:  den er også gammel og trett, forstenet, rusten og nedslitt. 

Bekjennelsens gjentakende monotoni fra oldkirkens tid er i sannhet søvndyssende. Mer enn 1700 års indoktrinering, overført gjennom utallige slektledd fra vugge til grav, har gjort oss halvsløve og halvblinde. Vi er ennå ikke skikkelig mentalt våkne etter det enorme, massive trykket den kristne religion og kirke har påført oss. Luther-feiringen dette år har etter mitt syn demonstrert fortreffelig hvordan den kirke-kristne propaganda og manipulasjon fungerer. 

https://www.nrk.no/urix/paven_-hender-jeg-sovner-mens-jeg-ber-1.13761163     

 

Martin Luthers stygge, hatefulle angrep på de opprørske bøndene er et av mange ubehagelige tema lutherske teologer har unngått dette Luther-jubileum. Hans lojalitet til fyrste- og herskermakten er ubestridelig. Han smisket oppover og sparket nedover. 

Gud styrer og utøver sin makt ved de to SVERD (jfr. de to regimenter): det verdslige sverd forvaltes av herskeren, det åndelige sverd av kirke og geistlighet. I det verdslige regimente er tanken at synden og uretten skal tøyles med makt og tvang. Herskermakten er Guds redskap. Konge, keiser og fyrste regjerer på vegne av Gud.

 

En KrF-politiker fra Aust-Agder (Jørgen Høgetveit) skrev dette i 2011, sakset fra Internett:

«To-regimentstenkningen er fundamental og har klar forankring og parallellitet i sentrale bibelske sannheter som lov og evangelium, gjerninger og tro. To regimentslæren går i korte trekk ut på at Gud styrer verden med ”to sverd”: Ordets sverd og maktens sverd.

I menigheten skal det styres med Ordet og bønnen alene. Samfunnet og verden skal styres av myndigheter med makt. De bærer ikke sverdet forgjeves, men det skal skje ut fra den sanne rettskilde med rettferdige lover slik at vi får en rett frihet og orden. For mye og gal frihet gir kaos og det ender i diktatur. For mye og gal orden fører også til diktatur og undertrykking. Selv om vi har dype kulturelle røtter i ROM og Athen, er det det evangelisk-luthersk menneskesyn og denne gode rettskilde i Bibel og Grunnlov som har skapt de beste, frieste og mest velordnede demokratier, også i Norge og Norden.  

Gud alene er Gud for både den åndelige verden og det verdslige regiment. De to regimenter må aldri blandes sammen, men heller ikke skilles fra hverandre!... 

Å la ”vår formørkede forstand”, den såkalte fornuften overta styringen av ”det verdslige regiment” er totalt misforstått. Fornuften ”kan jo ikke sannhet kjenne” slike grunnleggende saker. Verden og fornuften gikk med i syndefallet og verden ligger i det onde.

Som vi prøver å si det i Norges Kommentar Avis ”Gud er Gud for begge regimenter. Norge tilbake til evangelisk-luthersk Grunnlovsgrunn”.

 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Gud-i-grunnloven/I9788293097143 

 

Se Krigskorset med sverd under: volden og militarismens symboler. Kristendommens fremste symbol, korset, er et torturinstrument. Den som ikke bøyer kne for korset, trues med "pine uten ende": evigvarende torturstraff.

http://www.krigskorset.no/krigskorset.html

https://www.bing.com/images/search?q=krigskorset+med+sverd&qpvt=krigskorset+med+sverd&FORM=IGRE  

 

Norges kristning er kalt "sverdmisjon". Ved krig, vold og terror er den katolske og protestantiske kirke uløselig sammenbundet i Europas historie. Særlig inkvisisjonen og korstogene fra ca. år 1000 og århundrene fremover markerer et barbari verden aldri har sett. Jødeforfølgelsene ble intensivert i brutalitet, galskap og teologisk (masse)hysteri.

Den brutale spansk-katolske inkvisisjonen i siste del av 1400-tallet fortjener særlig oppmerksomhet. 

 

"Ferdinand og Isabella utnevnte i 1481 Tomás de Torquemada  til leder for inkvisisjonen, med ansvar for å etterforske og straffe conversos, det vil si jøder og muslimer som hadde konvertert til kristendommen, men som fortsatte å praktisere sin opprinnelige religion i smug (også kalt marranos og moriscos).

Prosessen begynte i Sevilla, og det ble snart etter opprettet domstoler i Córdoba, Jaén og Ciudad Real, som så ble fulgt av Aragón, Catalonia og Valencia.

Mellom 1486 og 1492 ble det avholdt auto de fé 25 ganger bare i Toledo. Mellom 1481 og 1826 ble det holdt minst 464 slike seremonier. Mellom 1480 og 1492 ble mer enn 13 000 conversos stilt for retten.  

Den delen av Spania som fortsatt var under muslimsk kontroll ble et fristed for jøder frem til 1492. Den 31.mars det året, etter Granadas fall, utstedte Ferdinand og Isabella et utvisningsedikt for jøder som ikke hadde latt seg døpe. De fikk frist til siste dag i juli, og kunne ta med seg alle eiendeler unntatt gull, sølv eller mynt.

Begrunnelsen som ble gitt var at så mange av jødene som hadde konvertert ble lokket tilbake til jødedommen fordi det fantes jødiske miljøer i nærheten. Mer enn 200 000 jøder ble utvist, og flere tusen døde under denne prosessen..... 

Som en religiøs domstol ble inkvisisjonen drevet av kirkelige myndigheter. Når en person var dømt for heresi, ble han eller hun overlevert til sekulære myndigheter for å bli straffet.

Straffene varierte fra offentlig ydmykelse (personen ble kledd i sambenito og måtte gå i prosesjon gjennom byen) til brenning på bål. De som bekjente sin anger ble henrettet med garotte før brenningen, mens de som ikke bekjente ble brent levende.

Personer som ble dømt in absentia ble brent symbolsk, ved at en dukke ble plassert på bålet. Straffene ble eksekvert under offentlige seremonier, kjent som auto de fé: «troshandling».

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_spanske_inkvisisjonen  

 

Inkvisisjonsdomstolene var ikke begrenset til Europa.

"I perioden 1478 til 1834 opererte inkvisisjonstribunalet delvis under starlig kontroll i Italia, i Spania og Portugal og i de spanske og portugisiske koloniene. Det mest aktive av dem alle var den portugisiske inkvisisjonen i Goa, I India". 

(Gunnar W. Knutsen (red):  "I inkvisisjonens klør", 2014)

 

Jeg anbefaler Illustrert Vitenskap Fakta 2/2017, som i sin helhet er viet korsfarernes "fromme og farlige" elitekorps: Tempelridderne. Det er uhyggelig lesning. Disse krigerske riddere (munkeordener) med sverd, brynjer og korsdekorerte våpendrakter spredte skrekk overalt hvor de herjet, som Den tyske ordens  herjinger og voldsorgier gjennom hele  200 år i visse Øst-europeiske landområder. Tidsperspektivet er svimlende. 

"De tyske nazistene brukte flittig ridderne i Den tyske orden i partiets mytologi. Riddernes rolle som betvingere av de slaviske folkeslagene passet perfekt inn i nazistenes verdensbilde". 

 

Leserne kan videre merke seg at terroristen Anders B. Breivik hører med i billedgalleriet. Selvsagt! Ikke bare fordi han beundret middelalderens korsfarere:  tempelridderne (jfr. malteserordenen og malteserkorset), som i trosfanatisme og barbari skulle befri Jerusalem/Det hellige land fra muslimsk herredømme.

Men også fordi han er oppdratt i en protestantisk kulturkrets, som i sin offisielle bekjennelse («evangelisk-luthersk lære») I DAG peker ut bl.a. muslimer ("muhammedanere") som fordømte fiender.  

(Confessio Augustana art. 1 og 17). 

 

Katolikk og samfunnsviter Janne Haaland Matlary ble i 2001 utnevnt til dame av Malteserordenen. Hun var medlem av grunnlovsutvalget, som avdøde Inge Lønning ledet.   

 

Gud vil det!, proklamerte paven før første korstog. Pave Urban 2 krevde død over de vantro. Ved et endelig oppgjør med islam ("hellig krig") skulle de kristne forenes. Ikke bare stormenn og riddere fulgte pavens oppfordring, men også jordløse bønder, fattigfolk og kvinner "ble grepet av begeistring om ikke hysteri".

 

"Muhammed - den falske profeten fra Arabia - ble lagt for hat. Han ble ofte framstilt mens han gjennomgikk helvetes pinsler. En fransk abbed påstod at Muhammed var selve Antikrist. En predikant påsto at Muhammed ble spist av en flokk griser da han en dag hadde drukket seg sanseløst beruset. I noen munkeklostre hevdet man at Muhammed døde i år 666: djevelens tall".

 

Jfr. Dantes torturskildringer av Muhammed i Inferno, i boken "Den guddommelige komedie" fra 1300-tallet. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_guddommelige_komedie     

 

De kristne korsfarerne ble lovet syndsforlatelse for å drepe i korsets tegn. På veien mot Jerusalem massakrerte korsfarerne tusener av jøder i Rhinlandet før de inntok byen Antiokia (etter åtte måneders beleiring). Titusener døde i massakren i Antiokia. Korsfarerne slaktet vilt rundt seg i Antiotikas gater: "De skånte ingen muslim, uansett alder og kjønn. Bakken ble dekket med lik, noen var til og med kristne grekere, syrere og armenere", skrev Albert av Aachen. 

 

"Guds høyre hånd kjempet på vår side. Vår herre Jesus Kristus brakte hele byen Antiokia tilbake til den romerske religion og tro", skrev lederne av korstoget senere til pave Urban 2.  

 

Verken IS-krigere eller Ku Klux Klan har et tilsvarende voldsregister på sin historiske "samvittighet". De kristne hovedkirkers forbrytelser ("synderegister") kan ikke telles. Tortur, massakrer og etnisk rensing gjennom mange århundrer er historisk dokumentert.

Den kristen-katolske kolonisering av det sør-amerikanske kontinent fikk katastrofale følger for indianerne. Og hva med maoriene på New-Zealand og aboriginerne i Australia? Herero-folket i Namibia? Kongoleserne i Belgisk Kongo? Apartheid i Sør-Afrika? India? Algerie-krigen? Rwanda? 

Den iskalde krigen som delte Øst- og Vesteuropa (eldgamle kristne kultursamfunn) gjennom mange tiår med gjensidige religiøs-ideologiske og militaristiske trusler, ble eksportert til Afrika og Asia. Jernteppet (muren!) ble reist øst-vest eller nord-sør.

 

Korea-halvøya i dag er et grotesk eksempel på den blytunge ARV det kristne Europa har eksportert til verden: fiendehat og militarisme. Trusselen om en altødeleggende kjernefysisk krig er et grusomt ekko fra Cuba-krisen i 1962. 

Det gjelder for mange konfliktområder i verden i dag at sporene leder tilbake til det kristne Europa/Vesten. Ja, også Midtøsten-konflikten. På det afrikanske kontinentet er det ikke bare ideologisk-politiske, men også religiøse murer som skiller folkene.

Kristne og muslimer har kjempet og konkurrert om afrikanernes sjel (også om landområder og naturressurser) i århundrer. Disse to imperialistiske religioner og herrefolk har det til felles at de gjorde afrikanerne til SLAVER; den ene opererte fra vestkysten, den andre fra østkysten.  

Nigeria og Sudan er bare to av mange eksempler på hvordan kristendommen og islam har mislyktes totalt når det gjelder statsbygging, kulturutvikling og fredelig sameksistens. Det er fiendehatet (dualismens ideologi) vi ser utspille seg i disse og mange andre stater. 

 

Å kalle kirke-kristendommen for en kjærlighetsreligion eller fredsreligion er hinsides realitetenes verden. Det holder ikke lenger å henvise til Jesus som et rent og plettfritt universelt, pasifistisk ideal. Han er ikke lenger fredet. Historiens nærlys rammer denne oldtidsprofeten like så vel som Paulus og Muhammed. Ingen av dem er universelle. 

Det er kanskje derfor rekken av Luther-apologeter påfallende (også blant kirkelojale akademikere) unnviker faktakunnskap og historisk-faktiske detaljer om reformasjonens statskirkelige diktatur. Men historien slår grusomt tilbake. Den viser oss at den kristne lære og praksis er uforenlig med et moderne, opplyst og humant syn på menneske og samfunn.

Katolske og protestantiske kristelige ideer og verdier ("kristen kulturarv") er ikke verken guddommelige eller tidløse. De er like tids- og situasjonsbetinget som andre menneskelige frembringelser gjennom vår mangfoldige ide- og kulturhistorie. Når det gjelder samfunnsbygging, etisk og intellektuell innsikt har Nicæneum, Apostolicum, Athanasianum og Augustana intet å tilføre oss. 

 

Heksehysteri og djeveltro i det kristne Europa (1420-1750)  

 

Historiker Rune Blix Hagen har i Klassekampen 4. november en to-siders artikkel, med følgende tittel og ingress:

"Protestantenes heksejakt. Danmark-Norges hundreårsfeiring av Martin Luthers teser førte til en klappjakt der over 300 mennesker mistet livet".

Nå er ikke dette nytt stoff, men det interessante er at det er samvittighetsfulle  historikere som henter denne lyssky historien frem for almenheten. Heksehysteriet ble utløst OVENFRA (av munker og geistlighet) i den kristen-katolske middelalder. Men 1600-tallet (!) var det århundret da den mest intense forfølgelse av antatte trollfolk/hekser fant sted.  

Prosessenes begrensning til en bestemt tidsperiode av den vestlige sivilisasjonens historie er et av kjennetegnene ved fenomenet, og skiller denne type kriminalitet fra de fleste andre forbrytelser.  

Hvorfor har teologene tiet om Luthers syn på "hekser"? I reformasjonens århundrer ble noen av dem halshugget før de ble kastet på bålet. Andre ble kvalt før de ble brent, eller de antatte heksene ble hengt. Foruten henrettelse kunne trollfolk straffes med livsvarig landsforvisning, bøter, pisking og andre skam- og kroppsstraffer. Både lovgrunnlag og rettspraksis varierte mye landene imellom.  

Hekseprosessene foregikk i alle europeiske land, i byene og på landsbygda, i protestantiske, så vel som i katolske områder. Heksebålene brant hyppigst i Det tysk-romerske riket, spesielt i Sveits, dessuten i Polen og i Finnmark i Norge.

Trolldomsprosessene var relativt utbredt i de nordiske landene. I Danmark kjenner man ikke til hekseprosesser før etter reformasjonen, mens det katolske Irland nærmest sto utenfor alle prosessbølgene. Europas mest omfangsrike hekseprosesser fant sted i Baskerland i Nord-Spania i 1609-1611 hvor nesten 2000 mennesker var innblandet, herav et stort antall barn. 

Var det på "Guds" bud den katolske og protestantiske kirke gjennom mange århundrer (!) brennemerket visse kvinner (og noen menn) som djevelens håndlangere, dvs. mennesker som hadde inngått en "pakt med djevelen"? 

 

"Både blant folk flest og de lærde hersket det forestillinger om endetid på store deler av 1500- og 1600-tallet. Disse gikk ut på at menneskene befant seg på slagmarken mellom gode og onde krefter – i det store oppgjøret mellom Gud og Satan. I denne apokalyptiskeforestillingsverden fantes en oppfatning om at det helst var kvinner som lot seg friste av Satan......

Forestillingen hos for eksempel Martin Luther og Jean Calvin gikk ut på at enker og ugifte kvinner hadde en tilbøyelighet til å søke tilfredsstillelse hos demoner. De var ikke beskyttet av den hellige familien, husholdet og ekteskapet og kunne derfor lett la seg lokke av Satans mange fristelser".

 

https://www.nordlys.no/kronikk/djevelens-barn/s/1-79-2581890  

https://snl.no/trolldomsprosessene  

 

(I noen kristnede afrikanske misjonsland finnes det i dag hekseforfølgelser som minner mye om prosessene i Europa i tidlig nytid).  

 

Hvorfor måtte det gå mange århundrer (!) før kirkens dogmatiske voktere og deres bødler/torturister forsto at forfølgelser av kjettere og avvikere, jøder, hekser - og slavehold - var galt? Vi har ikke fått noen svar. Men hvordan kristne slaveeiere, kolonister/imperialister og misjonærer uttrykte sitt foraktelige menneskesyn har vi utallig dokumentasjon på. 

Hvordan er "ofrenes perspektiv" løftet frem dette Luther-år? Har de døde (uskyldige ofre) fått stemmer, navn og historie? Ble deres rop om "nåde" hørt? Har de fått (rettferdig) oppreisning? Ble bødlene/torturistene straffet for sine illgjerninger?

Skal inkvisitorene og inkvisisjonsjegerne stilles for den kristne gudens domstol? Ettersom den kristne kirkes jøde- og kjetterforfølgere handlet på gudens, pavekirkens (kirkemøtenes) og Luthers befaling - hvordan skal den samme kristne "Gud" skille mellom offer og overgriper? 

 

Kjell A. Nyhus (og Åste Dokka): stemmer fra ørkensanden eller keiserpalasset? 

 

"Er Noahs Gud vår Gud?’ spør Sofie Braut i Vårt Land (4. november). Ja og nei, vil jeg svare. Jeg har vært en ivrig bibel­leser fra jeg var 14-15 år. Særlig
de vanskelige og rare tekstene har opptatt meg. Jeg har banket og banket på dem, og noen åpnet seg aldri. Eller de åpnet seg, men jeg aksepterte ikke det jeg fant. Gud skal vite at jeg har forsøkt som Israel å suge honning av klippen, olje av det harde fjell.

Jeg har skjønt at jeg må velge, at GTs tekstverden er et mangfold av utsagn og uttrykk om Gud som det er umulig å få i hop uten å gjøre vold mot dem. Jeg har måttet ta stilling: Hvilke forestillinger om Gud i GT kan jeg tro på, og hvilke må jeg legge til side?....Da det grydde av dag, lå krigeren Jahve igjen ved vadestedet.

Jeg ble ikke halt, men beveger meg nå smidigere gjennom
Bibelen. Jeg elsker Bibelen og leser den med stort alvor. Jeg leser slik jeg spiser abbor. Alle de irriterende og spisse beina må ut, før noe kan gå inn".

 

Den presteordinerte mystiker Kjell A. Nyhus har kanskje aldri forstått "Israel" og deres gud: Jahve. Men hvorfor spør han ikke jødiske lærde bibelfortolkere, hvis han er i tvil om GTs tekstverden? Forklaringen er ganske enkel: han har "Kristus-brillene" på. Med disse briller finner han en annen Gud enn den gammeltestamentlige Jahve. Selvsagt! Derfor er Det gamle testamente (jødedommens skrifter) blitt stjålet, erobret - og kristnet. 

Teologenes konsekvente fortielser og benektelser dette Luther-år bekrefter deres kirkelig-dogmatiske og ideologiske agenda. "Alle de irriterende og spisse beina" i Det gamle testamente må ut, sier Nyhus. Men det var nettopp disse den autoritære Luther og reformatorene fremhevet (bokstavlig!) da mosaisk lov ble gjort styrende for lovverket i Danmark-Norge. Luthers syn på barneoppdragelse, blasfemi og trolldom/hekseri ble legitimert ut fra "Skriften alene". 

Er Nyhus like "smidig" når det gjelder NT's tekstverden? Hvordan forklarer han at den jødiske galileer Jesus ikke kjente annen gud enn Jahve?  

Domspredikant, helvetesforkynner og eskatologisk kriger, Jesus fra Nazareth, har presten Nyhus kanskje også sjaltet ut? Den dogmatiske ("kristologiske") lesemåte tillater ham å viske ut de sporene i ørkensanden han ikke forstår å tyde og tolke i samsvar med Romerkirkens oppstandelsesteologi.

Det er Kristus-brillene som forstyrrer normal lesemåte av bibelens to skriftsamlinger. For å sette det på spissen: det ser ut til at synsnerven er blitt varig skadet hos den kristne bibelfortolker...I det ene øyeblikk setter kristne teologer et skarpt skille mellom GT (den gamle pakt) og NT (den nye pakt). I neste øyeblikk snakker de om "Bibelen" uten avgrensning. I det ene øyeblikk nedvurderer de GT, i neste øyeblikk øser de ut av de samme kilder. Snart hever de Jesus himmelhøyt over hans samtidige landsmenn, snart tilkjennes han sin  historisk-jødiske identitet. 

En historisk lesemåte derimot vil ta med også de "irriterende og spisse beina", både i GT og i NT. Det er nok av dem i Jesu forkynnelse og virksomhet.

Den som vil være historiker (som vi alle bør være) lar seg ikke irritere over våre forfedres - oldtidsmenneskenes - relative gudsforestillinger. De krigerske og autoritære innslagene hører med. Det mytiske og legendariske stoffet i GT (som hos Jesus selv) inngår i den israelittisk-jødiske religionsutvikling gjennom tusener av år.

Jesus fra Nazareth var ikke mer opplyst enn at han var godt fortrolig med mytologien omkring Adam, Noah og Jonah (for å nevne noe). Han forsto disse beretninger bokstavlig, slik også den offisielle kirke gjorde det inntil historievitenskapen for mer enn et par århundrer siden skapte de rystelser og kriser den kirkelige teologien ennå befinner seg i. 

 

Det er riktig som det er sagt at Marcus Borgs bok "Gjenoppdag kristendommen" (2017) ikke representerer noe nytt i den gammel-liberale og/eller ny-liberale teologi. Det er langt mer oppsiktsvekkende at norske fakultets-teologer i flere årtier har holdt almenheten for narr. Nå er de presset ut på banen og vil ha oss til å tro at det liksom er noe (revolusjonerende) nytt at "frelse" og "fortapelse", som så mange andre grunnleggende teologiske begreper, skal forstås billedlig?

Dette har vært TF-teologenes kriseløsning det siste århundret. Uoffisielt, selvsagt. En gammel-liberal teolog/prest tidlig i det forrige århundret kunne i "lukkede klubber" avvise jomfrufødselen, men på prekestolen måtte han fastholde den. Tvetydighet og dobbelt bokholderi kjennetegner også dagens TF-teologer (nå vil de helst kalle seg "progressive"). 

Det store skisma blant teologer i vårt Luther-land kom med etableringen av  Menighetsfakultetet i 1907. Vi fikk to teologiske fakulteter i strid med hverandre. Det er en utrolig historie! Svært lite flatterende for kirken. 

Det interessante (og urovekkende) er at ingen teologiske teorier eller subjektive synsinger/fortolkninger har endret en tøddel eller bokstav i Den norske kirkes steinharde, offisielle dogmer og bekjennelser. Den såkalte "helvetesdebatten" i 1950-årene, med Hallesby og Schjelderup som forgrunnsfigurer, medførte ingen revisjon av bekjennelsesskriftene. 

Skal Apostolicum (som fremføres unisont i kirkens liturgi hver eneste søndag) forstås billedlig?

Er det en metaforisk eller metafysisk dom vi forespeiles i Apostolicum: "...for opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde"?

 

Intet har hendt og intet skal hende  

 

Det er godt vi omsider får det bekreftet: de mest sentrale hendelser i kirkens "frelseshistorie" (jomfrufødsel, oppstandelse, himmelfart, gjenkomst til dom) har ingen reell eller historisk-faktisk forankring. 

Da gjenstår at Den norske kirkes bispemøte, kirkemøte og liturginemnd tar de fulle konsekvenser av sine feiltakelser og informerer offentligheten. Vi forventer en OFFENTLIG UTTALELSE fra lederskapet i den religion og kirke som selv forlanger å være OFFENTLIG: en grunnlovsfestet, statsfinansiert og landsdekkende "folkekirke". 

Hvis Marcus Borgs "nye religion" skal erstatte Grunnlovens evangelisk-lutherske lære, må kirken øyeblikkelig avvikle barnedåp, trosopplæring og misjon. Den norske kirkes presteskap må fra prekestolene forkynne for sine menigheter at "den tradisjonelle kristendom" er opphevet og forlatt til fordel for Marcus Borg og hans norske elevers/disiplers "nye evangelium". De har nok tisket og hvisket i krokene  en del år allerede, men først på tampen av Luther-året 2017 ble Marcus Borg introdusert for offentligheten.

(Hellig-Olav, Martin Luther og Marcus Borg er sannelig litt av en "trio"). 

 

Her er de norske Marcus Borg-teologene (uten opponenter/kritikere): 

https://litteraturhuset.no/arrangement/gjenoppdag-kristendommen/  

 

Det kan bli interessant å se hvordan Den norske kirke (og dens teologer) vil forene ulike kristendomstyper og gudsbilder: katolsk teologi, evangelisk-luthersk lære OG Marcus Borgs "ny-tenkning"? Nye teologiske begreper konstrueres. TF-professor (emeritus) Notto T. Thelle har innført ordet "skapelsesnåde" i en serie artikler i Vårt Land. Språk, terminologi og tankeinnhold er helt ubegripelig.  

Noen av disse ultra-liberale og a-historiske teologer trenger ikke "Bibelen" for å vedlikeholde Kristus-mytologien. Spørsmålet er: trenger de kirken og dens bekjennelsesskrifter?

"Kristus er over alt", sier de gjerne. "Vi må finne Kristus andre steder", som Erik Hillestad sier i Vårt Land nylig. Og Bjørn Eidsvåg stilte spørsmålet: "Hvilken Jesus trenger vi i dag?". 

 

Prester og teologer er visst nå kommet i en slags "forhandlingsposisjon" med guden sin. De ikke bare forhandler og diskuterer med ham, men de irettesetter ham. Som f.eks. presten i Stavanger Aftenblad 11. nov. (Søndagstanker):  

"Hei sjef. Etter å ha lest søndagens tekst, trenger vi to en alvorsprat".

(Teksten er Markus 10, 28-31). 

 

Harald Giesebrecht og flukten fra historien... 

 

"Å forsvare Gud mot innvendingene fra vitenskapen er barnemat mot å forsvare Gud mot den skade de troende selv har påført ryktet hans". 

Nå er det vel først og fremst lærde, skriftkyndige biskoper, teologer og pastorer/prester, som Giesebrecht selv, som har påført "de troende" skade. Ingen gud eller guder har noe "rykte" å forsvare. Det har bare kirken og dens teologer.

De bibelske skriftsamlinger "i seg selv" (kilder fra oldtiden) er ikke et problem for den nøkterne og uavhengige historievitenskapen, men kun for den kristen-troende (Kristus-troende) fortolkeren/eksegeten.

Innvendingene fra vitenskapen våger ikke kirken å ta tak i. Ny-apologetikken (som også Giesebrecht er en del av) viser at vitenskapen (som den kritiske historieforskning) ikke er "barnemat", men representerer en svært alvorlig trussel mot aktuell kirkelig lære og dogmatikk. Det gjelder verdensbilde, historieoppfatning og menneskesyn.

Jesu mytologiske verdensbilde for 2000 år siden er uløselig forbundet med hans gudsbilde. Jeg gjentar (igjen og igjen): det er den kristne kirkes AUTORISERING av Jesu oldtidsmytologi som er kirke-kristendommens hovedproblem. 

Hvis de kristne kjernebegreper skyldes "uvitenhet og andre privatiseringer av Bibelen", er det selvfølgelig Giesebrecht og hans likesinnede teologer som bærer hovedansvaret. La oss få det endelig klarlagt: er Den norske kirkes stadig gyldige bekjennelser (som Confessio Augustana/CA) bygget på "uvitenhet og andre privatiseringer av Bibelen"?

Hvem sine "privatiseringer" snakker vi om? Hvor og fra hvem har kjernebegrepene (synd, nåde, soning, dom, frelse-fortapelse) sitt opphav? Er det Martin Luthers "uvitenhet" kirken har feiret dette år? Er Luthers bibelsyn og gudsbilde et privat/personlig anliggende - eller uttrykk for "objektiv sannhet"?

Hvordan skiller kirke-Norge sannhet/fakta og løgn ("fake news")? Vrangforestillinger? Hvilke sannhetskriterier benytter teologene for å vedlikeholde og videreføre evangelisk-luthersk lære? 

Også adventist-pastor Harald Giesebrecht (med boken "Ærlig talt, Gud!") mener åpenbart at han er i den priviligerte posisjon at han kan undervise (rettlede) bibelens gud og Jesu gud.

Men hva med bekjennelsesskriftenes "Gud" (med andre ord: kirkens gud)?  

Det ser ut til at guden (som de kristne kaller Gud) har åpenbaret sitt vesen og sin personlighet på nytt for Giesebrecht og andre teologer. Ja også for den amerikanske teologen: Marcus Borg. Vi får ikke vite hvordan den kristne guden har gjennomgått sin transformasjon de siste 20-30 år, men Han har tydeligvis sendt "meldinger" til Jesus-seminaret (nå nedlagt?) og noen få utvalgte teologer ved TF og MF.

Eller, handler det kanskje bare om "eksperimentell bibellesning"? 

Våre forfedre (inntil de siste tiår) har altså ikke forstått den kristne "Gud" rett -  før nå? Men hvem har undervist dem, om ikke teologene selv? Hvor har Den norske kirkes prester fått sin utdanning - om ikke ved de teologiske fakulteter? Må vi ikke da trekke den konklusjon at fakultetsteologer og professorer, i egenskap av prestelærere, har villedet og forvirret sine studenter og prestekandidater gjennom en rekke årtier? Menighetsprestene har i sin tur forledet sine "barn" og  "konfirmanter". 

 

Når spriket mellom kirkens autoriserte, offisielle skriftgrunnlag OG aktuell (folkekirkelig) forkynnelse blir for stort, kan vi bare samstemme Hedningesamfunnets dype hjertesukk.  

http://fritanke.no/debatt/hvordan-kan-kirka-sa-til-de-grader-vare-i-utakt-med-sitt-eget-grunnlag/19.10665  

 

I et intervju med VL 23.11. siteres Giesebrecht slik: 

"Den gode nyheten er ikke at du kommer til himmelen, men at himmelriket kommer med Jesus, mener den bokaktuelle pastoren Harald Giesebrecht".  

"Giesebrecht sier han selv har sittet fast i angstfylte gudsbilder. Nå gleder han seg over å kunne fortelle at Jesus forkynte noe helt annet". 

"- Vi trenger å forkynne evangeliet på en ny måte, som ikke framstiller Gud som et monster eller en psykopat, men hvor han likner mer på Jesus, sier Giesebrecht". 

 

Ligner "Gud" på Jesus, Giesebrecht?

Er ikke Jesus "Gud selv" likevel: ...født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud.., slik det står skrevet i Nicæneum?

 

Den nicænske, maskuline guden er svært fysisk og materialistisk framstilt (ser vi noen kvinnelig guddom her?): 

https://www.bing.com/images/search?q=gud&qpvt=gud&FORM=IGRE  

https://www.bing.com/images/search?q=kristus+pantokrator&FORM=HDRSC2  

 

Sitatene ovenfor er etter mitt syn avslørende for Giesebrechts kirkelig-dogmatiske grunnholdning: Jesus-dyrkelsen. Alt er egentlig sagt her. Personlig mister jeg fullstendig interessen for Giesebrechts bok (men jeg skal pliktskyldig lese den).

Boken synes å ha et meget smalt nedslagsfelt. Ny-apologetikk for såkalt Jesus-søkende mennesker, ikke-troende og/eller "tvilere" (lik bøkene til Tomm Kristiansen og Alf van der Hagen, Vårt Lands kommentatorer OG Oddbjørn Johannessens Jesus-preken på Verdidebatt) reproduserer den ny-liberale "folkekirkens" Jesus-teologi.

Overbeviste ateister lar seg ikke berøre av verken Olle Carlsson eller Bjørn Stærk. Det finnes ingen kristendom for ateister. 

http://www.ollecarlsson.com/   

 

Her er ingen intellektuelle utfordringer. Det er kanskje heller ikke meningen? Teologiske belæringer, prekener, andakter og vitnesbyrd er ikke ment å stimulere tanken (fornuft og logikk), men å styrke den infantile Kristus-troen. Når appell til følelseslivet ikke har den ønskede virkning, står kristne teologer, forkynnere og apologeter hjelpeløse. 

Men leserne innenfor kretsen (og de litt i periferien) får de bekreftelser som behøves. Alt kan tilsynelatende kritiseres, bare ideal-Jesus består! 

Menigheten på Verdidebatt (som i kirkerommet) svarer "Amen". Pinsepastor emeritus Per Søetorp er blant dem som hyller O. Johannessens ukritiske Jesus-ideal. Det ser ut for meg som om de begge er bundet og fanget i den samme Jesus-teologi og Kristus-mytologi som den kristne kirke har forkynt i århundrer eller årtusener. I så fall må det være bekjennelsens guddommeliggjøring av Jesus fra Nazareth som ligger til grunn. 

 

Jeg siterer fra en av Søetorps kommentarer: 

"Må man virkelig ha 100% tillit til at alt som står i Skriftens 66 bøker er "Guds levende Ord", for å ha 100% tillit til Kristus?"

Her kollapser min tillit til de to (forhenværende) predikanter P. Søetorp (pinsemenigheten) og O. Johannessen (Frelsesarmeen). Leserne bør merke seg at i Søetorps siste (velskrevne) tvetydige og ironiske innlegg på Verdidebatt er adventstiden og julens egentlige hovedperson helt utradert.

Men det som "skjedde i de dager" var jo at den eksklusive gudesønnen/gudssønnen - "Guds enbårne Sønn" - Jesus ble født?!

Advent betegner både hans første og andre komme til verden: først som Frelser, siden som Dommer (jfr. Apostolicums tre trosartikler).

Den jødiske mannspersonen Jesus fra Nazareth er identisk med "Gud Fader...himmelens og jordens skaper...".

I følge Nicæneum er Jesus "født av Faderen før alle tider"...

 

Siden oppstandelsen og himmelfarten, hendelser som angivelig historisk-faktisk fant sted for 2000 år siden, har Jesus sittet ved Faderens høyre hånd (med andre ord: ved høyre side av Himmelgudens - Kongens - tronstol).

På samme tid er han som Kristus over alt..?  

 

Det kristne julebudskapet forkynner Jesus fra Nazareth som BÅDE "Kongen selv" (les: "Gud selv") OG hans førstefødte: eneste Sønn og arving. Oldtidens gudemytologier og herskerideologien i orientalsk (og senere romersk versjon)  reflekteres i kirkens tidligste bekjennelsesskrifter.

Med Paulus' hedningemisjon i den gresk-romerske verden ble Jesu lære rykket opp av sitt jødiske jordsmonn og plantet i fremmed jord. Kristendommen ble formet og slipt etter datidens synkretisme (religionsblanding) og polyteisme.

Kristendommens (offisielle) lære om "treenigheten" er et absurd kompromiss mellom jødedommens strenge monoteisme OG romerrikets polyteisme.

Det råder stor uenighet blant forskere om gnostisismens opphav, men det er bred enighet om at det sene Johannes-evangelium, som også deler av Markus-evangeliet, inneholder gnostisk tankestoff. Heri inngikk hemmelige innvielser i/til den guddommelige Visdom (Gnosis/Logos). Se mer om gnostisismen her. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Gnostisisme  

 

Også det gamle jødiske Qumran-samfunnet brukte begrepene lys - mørke, som i den nær forestående apokalyptiske krig mellom Lysets sønner og Mørkets sønner... 

https://no.wikipedia.org/wiki/Evangeliet_etter_Johannes#Gnostiske_elementer  

 

I en liten bortgjemt notis i ukeavisen Dag og Tid fredag 8. desember (s. 14) kan vi lese at fragmenter av et forbudt evangelium er funnet av forskere i Oxfords universitetsbibliotek. Skriftet var del av papyrusrullene som omkring 1900 ble funnet ved den egyptiske byen Oxyrhyngus. Det blir regnet til de såkalte gnostiske bøkene. 

Det handler om seks sider av "Jakobs første åpenbaring" (antatt skrevet 200 år e.v.t). Jesus forteller sin bror (nevø?) Jakob om livet etter døden. For å oppnå guddommelighet må de døde passere 72 himler. I hver av himlene finnes en ond makt mennesket må forsere. 

Vi venter nå på at de vitenskapsorienterte fagteologene skal "kringkaste" denne nyhet over det ganske land, både i NRK og i andre toneangivende presseorganer. Hvor finnes denne ekspertise blant teologene? 

Vårt Land har ofte hentet inn sjefsapologeten Bjørn Are Davidsen når gamle (tildels kompromitterende) manuskripter skal kommenteres. 

MF-teolog og indremisjonsmann Torleif Elgvin er på Verdidebatt omtalt som "bibelforsker med Dødehavsrullene som spesiale". Vi kan vel da regne med at han er rimelig godt oppdatert på nevnte kristne bok "Jakobs åpenbaring" (kjent i koptisk oversettelse). 

 

-------------------  

 

Sitatet nedenfor om advent er klippet fra Wikipedia, som er langt mer utfyllende, presist og etterrettelig enn Store norske leksikon. 

"Navnet kommer fra latin adventus Redemptoris eller adventus Domini, «Frelserens ankomst» eller «Herrens ankomst".

 

http://www.undermytree.net/Texts/32%20Ved%20Faderens%20hoyre%20hand.pdf  

Jesus (den annen person i treenighetsgudens personlighet) er så "levende" 2000 år etter sin død at han blir møtt, sett og hørt i dag. Han forvandler menneskers liv, hører vi. Det må vel bety at Jesus fra Nazareth er høyst virksom også i våre dager?

Ja, dette er kirke-kristendommens lære og "tro". En død og begravet oldtidsprofet har kirken ingen nytte av. Uten oppstandelses-teologien måtte alle kirkesamfunn (også Søetorps pinsemenighet) legge ned sin virksomhet. 

Hvorfor skriver Søetorp ikke heller "Hva skjer' a Jesus..?" eller "Hva skjer' a Kristus..?" 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11707775-hva-skjer-a-gud   

 

 

KRISTELIGE (AVLEDENDE) PLUDRINGER OM ADVENTSTID OG VENTETID...  

 

Tåkefyrsten Ane Bamle Tjellaugs "Jag etter jul" (og julestemning) treffer ikke verken den kristelige eller verdslige tidsånden. Med 276 visninger og 0 kommentarer er engasjementet på et lavmål. Dess mindre Vårt Lands kommentatorer/journalister snakker om "Jesus" i denne adventstid og juletid, dess bedre (folkekirkelig) teologi kanskje? 

Det er ganske andre tema som engasjerer Verdidebatts lesere. Som ved alle kristne høytider er det fiendehatet og religionshatet som virvles opp. Islam og Israel er favorittema. 

Den til dels anonyme og rabiate Georg Bye-Larsens to siste islamkritiske innlegg har til sammen over 10 000 visninger. Han blir ikke motsagt av forumets registrerte biskoper og (ordinerte) fagteologer. Når heller ikke debattredaktør Alf Gjøsund bremser eller korrigerer Bye-Larsens islamhat, må vi regne med at avisens "etiske retningslinjer" er satt ute av spill når islam er tema. Tvert om åpnes alle sluser på dette kristne diskusjonsforum. Bye-Larsen var ikke og er langt fra den eneste islam-hater i Verdidebatts grumsete historie (jeg var aktiv debattant fra oppstarten).

Slik er kirken og Vårt Lands Janus-ansikt: offisielt hylles religionsdialogen, uoffisielt hylles religionshatet (jfr. det hatefulle Confessio Augustana). Det er ikke slik man skaper religionsfred. Jesus var heller ingen fredsskaper. 

Det er godt at sindige kritikere yter Bye-Larsen motstand. Det er grunn til å minne om at ingen (!) jøder eller muslimer på Verdidebatt leverer tilsvarende sjikanøse utskjellinger av kristendommen.

Bye-Larsen fremviser i all offentlighet de aller verste sider av den kristne religion: fiendehat, selvrettferdighet og hovmot. Han har profeten Jesus som guddommelig autoritet og etisk forbilde. 

----------------------  

 

Jeg siterer nedenfor avisen Dagen, som snakker langt TYDELIGERE om hva den kristne advent og jul faktisk betyr enn Vårt Land/Verdidebatts forlegne skribenter/kommentatorer. (Får vi snart en adventspreken av en av forumets biskoper?). 

"På den ene siden kan vi leve oss inn i den forventningen hos dem som håpet på Messias' første komme. På løftene som skulle oppfylles, på frelseren som var lovet. Samtidig venter vi i dag ikke på et barn som skal fødes, men på en konge som har lovet å komme igjen...

I møte med sekularisering og pluralisering kan det lett bre seg en forlegenhet på evangeliets vegne, også blant aktive kristne".

 

Dette kan man vel også si om Vårt Lands adventsbilag fredag 1. desember (mer enn 40 sider). Avisen er tydelig rammet av forlegenhets-syndromet. Og den kan ikke skylde på andre enn seg selv.

Adventstiden - ventetiden - handler her om ganske andre materielle og trivielle saker enn om Jesu første og andre ankomst til jorden... 

Noen julesalmer, pliktskyldige pludringer og filosoferinger om håp og lengsel - eller reisemotivet (De tre vise menn) - kan ikke forhindre at denne avisen er mer opptatt av julekalender, adventskranser, Luciatog, julebord, julepynt, selbuvotter, kjøpefest, fråtseri, majonesbaserte salater i Russland, Christmas pudding i USA og "julefortellinga som appelsin" i den anglikanske kirke.

Det er ikke mye åndelighet eller spiritualitet over VL's advent: "Vi faller inn i Den Store Dagen med pinnekjøtt, pakker, preken og prat..". 

En nostalgisk kavalkade over juletrefesten i bedehusland hører med. Den lokket  med "nisse, gang rundt juletreet, mandarintunge godteposer og det blir klappeland og hoppeland og noen av de aller morsomste barna kommer sikkert til å synge at de hører hjemme i prompeland". 

 

Vi får ikke mange svar på adventstidens religiøse røtter - eller slik Vårt Lands sjefredaktør og tåkefyrste (Åshild Mathisen) sier det i adventbilagets  lederartikkel. Presisjonsnivået er ikke særlig høyt.  

"...denne tiden som er satt av til forberedelsene til den virkelig store festen, til juledagens store fest. En fest for det helt nye som bryter inn og forandrer, skaper håp om noe annet".  

 

Kjetil Gilberg forsøker i samme bilag desperat å mane frem "barnet i krybben"; en mytologi ingen tror på lenger. 

"Barnet i krybben. Advent er tiden for å oppleve det samme som de tre vise menn. Jublende glede over å oppdage det som er skjult. Oppdage at Gud skjuler seg i det lille barnet i krybben, slik at vi kan være trygge på at vi beveger oss i riktig retning.

For den som beveger seg i retning av Jesus, er også reisen en del av målet. Dette er tiden for å juble i glede over at vi allerede er framme". 

 

Nå er det vel ikke akkurat "en skjult Gud" kirken postulerer i sine offisielle  bekjennelser? 

Hva er "den virkelig store festen" (og "det helt nye") sjefredaktøren i Vårt Land  forkynner og venter på?  

Og hva betyr det å være framme ved reisens mål? Å knele for Jesusbarnet i krybben - eller å bøye kne for Himmelkongen (Kristus Pantokrator)? 

 

-----------------    

 

Harald Giesebrecht skriver i sitt forord at boken er skrevet "for søkende mennesker som har lyst til å tro på Jesus, men som mer enn en gang har knyttet neven mot himmelen og ropt: Ærlig talt, Gud. Eller noe liknende". 

Jeg tviler sterkt på at disse kristen-apologeter vekker noen nysgjerrighet eller "lyst til å tro på Jesus". Men svært mange har hatt og har gode grunner til å "knytte neven mot" den konkrete, historisk-faktiske kirkemakt og dens teologer.

Å rette anklager mot oldtidsskrifter, en diffus gud og/eller mytologiske gudsbilder fra oldtiden, forekommer meg ganske meningsløst.

 

Langt mer alvorlig  er det hvordan teologene styrer bibeloversettelser og bibellesning i helt bestemte retninger: dogmatisk og ideologisk. Jeg kaller det skriftforfalskning - og maktmisbruk! Hvis man ikke har flere bibelutgaver, vil man ikke få øye på skriftmanipulasjonene. Teologene/bibeloversetterne håper nok at ingen skal merke noe.

Å bli manipulert uten å vite det, synes å være den ønskede strategi. Mens all oppmerksomhet i offentligheten er rettet mot islam, driver teologene i stillhet sin undergravende virksomhet: snik-kristning uten at noen merker det. Plutselig har de inntatt alle viktige samfunnsposisjoner, og trekker i alle tråder. 

Nå opplyses det at tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, skal kurse norske journalister i religion. Han skal gi journalistene "dybdeforståelse", sies det. Det er ikke til å tro!  

Å få kontroll over mediene har vært kirkemaktens fremste anliggende i mange tiår. Bare slik kan mulig religionskritikk (og kristendomskritikk) avverges. Da vil ALT handle om religion (som vi ser tendenser til allerede), ganske enkelt fordi den kristne tolker alle hendelser og all virkelighet "i troens lys".

Det religionsfrie rom  vil bli trangere og trangere. 

Kristendommen og islams (urettmessige) krav på offentlighet gjør at alle gode krefter må forenes i kampen for det sekulære samfunn. Vi vil ikke ha all denne "religionen" tredd ned over oss, hvor vi enn snur og vender blikket. Vi ønsker ikke og trenger ikke "religion" verken som etisk-moralsk kompass, eller som samfunnspåvirker.

Helge Simonnes sier at det er "mindre stuerent å stå fram som troende i dag". Eller, som teologistudenten Øyvin Berg sier i Aftenposten 2. des.: "Kristendommen - troen som ikke selger".

Det er forbausende at ikke Den norske kirkes lære og bekjennelse nevnes hos disse to aktører. Skal vi forstå dem slik at "troens" innhold er uten betydning? 

Når "skepsisen for religion er økende i samfunnet" (for igjen å sitere Simonnes), er det høyst sannsynlig uttrykk for bevisstgjøring og økende erkjennelse av visse religioners konfliktpotensiale - og derav samfunnsbyggende fallit. Hvis økende skepsis for religion bunner i kunnskap og kritisk tenkning, må vel en mektig mediemann som Simonnes bare bifalle utviklingen? 

Simonnes (stats)religion - kristendommen - er et skrekkens eksempel på tyranniet. Historien ADVARER oss. All menneskelig og historisk erfaring tilsier at den kristne  kirke og religion kan bli farlig og dødelig når den får politisk makt.

Den representerer ikke folkeviljen, men "Faderens vilje". Guds rike er ikke et demokrati. Som det står skrevet i siste linje i bønnen "Fader vår" (i alle utgaver): 

"For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen". 

Når ørkesløse debatter om homofili og hijab ruller og går år etter år, brytes tillit og respekt tilsvarende ned. Det er denne type smålighet og perspektivløshet fra kristendommen og islams side vi kunne ønske å bli spart for i det offentlige rom.

Økt bevissthet omkring sosial kontroll i kristne og muslimske miljør er særdeles viktig, bl.a. fordi det bekrefter disse religioners nedbrytende krefter.

Desto viktigere blir det å kjempe for et religionsnøytralt (ikke verdinøytralt!!!) samfunn, hvor vi bygger på og utvikler videre de humane/humanistiske fellesverdier vi har kjempet frem særlig det siste halve århundret. De er ikke verken kristne, evangelisk-lutherske eller norske, men langt på vei almenne og fellesmenneskelige.

At FN's Menneskerettighetserklæring stadig utgjør en "torn i øyet" på muslimske og katolske teokrater og teokratier, kan vi ikke ta hensyn til. De holder seg med sine egne "religiøse" lover og forskrifter. Jfr. Kirkeloven, oppdatert sept. 2016: 

https://www.foxylex.dk/kirkeloven/  

 

Den norske kirke og Den katolske kirke opererer med særskilte (udemokratiske) medlemskapskriterer, som barnedåp.  

48 av FN's medlemsland sluttet seg til Menneskerettigheterklæringen av 1948. Åtte land avholdt seg fra å stemme: Sovjetunionen, Hviterussland, Ukraina, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika og Saudi Arabia. To land, Jemen og Honduras, var ikke til stede under avstemmingen.  

https://no.wikipedia.org/wiki/Menneskerettighetserklæringen  

 

For å beskytte gudens "rykte" gjør teologene sine revisjoner av bibelen med jevne mellomrom. (Noen eksempler: Guds sønner er blitt til Guds barn...mine brødre er blitt til mine søsken...slave/trell er blitt til tjener...).

For å beskytte gudens "rykte" har de også endret ordlyden i "Fader vår" - slik pave Frans nå har gjort.

https://www.nrk.no/urix/paven-vil-endre-_fader-var_-1.13814642      

 

Merk (igjen) at de eneste skrifter som IKKE revideres, er bekjennelsene!  

 

"Tekstens herre. Hans konklusjon er at Bibelselskapet har «gjort seg til tekstens herre og er formynderske overfor bibelleserne».

– Tekstene om Jesus i Bibelselskapets oversettelse fra 2011 er ikke basert på bibelvitenskapelig grunn, men er overstyrt av ideologi og dogmer som ble utformet tre-fire hundreår etter at bibeltekstene ble skrevet, sier Beckmann.

Avhandlingen er en vitenskapelig framstilling av hvordan en norsk bibeloversettelse blir til. Beckmann ønsker å vise hvilke underliggende interesser og hensyn som er med og styrer en oversettelsesprosess".

(Doktoranden Morten Beck Kleppman v/ UiA, Vårt Land 09.12.2017)

 

Det ser ut til at Giesebrecht konstruerer kunstige problemstillinger (som også  boken "Grill en kristen"). Om den kristne guden ligner den Jesus vi møter i NT's evangelieskrifter, er det desto større grunn til å markere avsky og avstand.

VI trenger ingen biskop, teolog eller pastor som mellomfortolkende ledd. VI trenger ingen Jesus verken som frelser, identifikasjonsfigur eller (etisk) forbilde (for å sitere TF-professor Halvor Moxnes).  

 

Førsteamanuensis ved UiA, Oddbjørn Johannessen, er bevisst at han driver selektiv skriftfortolkning fordi han fortsatt trenger Jesus som venn (akkurat som Bjørn Eidsvåg).

 

Klarere kan det ikke sies enn her: 

"Mange vil nok hevde at jeg holder meg med en idealisert Jesus? Javisst gjør jeg det. Cherrypicking?  Det også. I større eller mindre grad driver vi jo alle med det, men slik – og bare slik - kan jeg fortsette å ha Jesus som venn".

 

Vi som verken trenger eller ønsker "å ha Jesus som venn", har heller ikke behov for den type cherrypicking  "en idealisert Jesus"  krever.

Jesu (autoritære) gudsbilde og dualistiske menneskesyn kommer klart til uttrykk i hans predikantvirksomhet, lære og forkynnelse, helvetestrusler OG i mange av hans lignelser. Han verken opplyser, lokker, tiltrekker, provoserer eller skremmer oss. Han berører oss ikke i det hele tatt.

Men Jesu temperament kan vi godt merke oss. Oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth har lite å si oss idag. Han er ikke bare likegyldig, men lite original. Det er ganske betegnende at en av bibeltekstene 1. søndag i advent ("kirkens nyttårsdag") er hentet fra jødedommens bibel: Jesaias bok.

Jesus besøker synagogen (som han pleide) og siterer fra profetskriftene (som han pleide). Om han oppfattet seg selv som oppfyllelsen av profetiene i GT, så var heller ikke det så originalt i datidens sektmiljøer. I Dødehavsrullene/Qumranskriftene finner vi lignende fortolkninger av profetskriftene i Det gamle testamente. Apokalyptiske messias-pretendenter og sektledere i dette overspente miljøet tolket gjerne profetskriftene i GT som profetier om seg selv. 

Noen fornyet Jesus-interesse eller Kristus-vekkelse tror jeg ikke dagens teologer og apologeter - moderne myteskapere - inspirerer til. Det svevende halvåndelige, engleaktige (maskuline) vesen - Kristus - eksisterer bare i den kirkelig-teologiske fantasi. 

Den historiske oldtidsprofeten disse teologer underkjenner og manipulerer med har selvsagt religionshistorisk interesse og troverdighet. Med sin særegne mytologi, eskatologi og dualisme tilhører Jesus en bestemt, avgrenset epoke og et forbigående sektvesen (senjødedommen) i den israelittisk-jødiske religionsutvikling få århundrer omkring vår tidsregning.

Apokalyptikeren (dommedagsprofeten) Jesus fra Nazareth kan ikke i det 21. århundret omskapes verken til en åndelig "Kristus", et etisk (universelt) ideal eller en dennesidig revolusjonær samfunnsreformator. Jeg gjentar: Jesus var ingen liberal teolog, heller ingen kristen-sosialist.

Å frata ham hans historiske identitet er dypt respektløst. Han er en fremmed for vår tid, men vi kan (med godviljen) forstå ham på bakgrunn av hans lokale kulturmiljø i oldtiden: hans kontekstualitet. Ja, med den samme respekt vi skylder alle våre forfedre. De må forstås på egne historiske premisser. 

Vi kan lett avvise mange sider ved Jesu lære og virksomhet, moral og etikk, men han kan selvsagt ikke anklages for å være "barn av sin tid". Han var bundet og begrenset av sin samtids mytologiske oldtidsforestillinger. Dette kan vi konstatere i de evangelieskrifter kirken selv har utvalgt, autorisert og overlevert. 

Jesus tok ganske enkelt feil i mange vesentlige spørsmål vedr. verdensbilde, menneskesyn og historien. Han var ingen "Gud" (som kirken har gjort ham til), men et feilbarlig menneske som vi. Jesus tilhører sin israelittisk-jødiske og "senjødiske" oldtid. 

-------------------   

 

Bekjennelses-troskapen overstyrer "ofrenes perspektiv" (et munnhell moderne frigjøringsteologer strør om seg i tide og utide). De er ikke historikere - av hvem man forventer saklig, nøktern og upartisk historiegranskning.

Å tilstrebe objektivitet betyr ikke at historieforskningen er eller skal være etisk nøytral. 

Ofrene for reformasjonens tyranni er knapt nevnt dette Luther-år. "Liksom-oppgjøret" med Luthers antisemittisme står ikke til troende. Det er overmakten de evangelisk-lutherske teologer identifiserer seg med. Selv når de presses fra skanse til skanse tviholder de på den (autoritære) institusjonelle ideologi/teologi som gjorde overgrepene mulig. Det er både kynisk og hjelpeløst.

I avisen Vårt Land fredag 10. november om Luthers antisemittisme kommer dobbeltheten og forbeholdene til uttrykk på (språklig) subtilt vis.

"Å spille ball med Luther" (jfr. Åsta Dokkas tittel) er mildt sagt en spenstig og forunderlig sportslig øvelse. Dette "ballspillet" med Luther kan vi lese om på Verdidebatt. 

I teologenes belæringer finnes intet "folk", bare kristelige ideer, lære og teologiske teorier. Luthers ære må reddes, på bekostning av den undertrykte majoritet.

Den faktiske jødiske lidelseshistorie gjennom 1700 år i det kristne Europa blir ikke fortalt. Feiringen av Luther og reformasjonen dette år viser at kirkeledere og kirkelærere ikke har fortstått implikasjonene og alvoret av det kirke-kristne vanvittige jødehatet.

Jødiske stemmer (som jødiske historieskrivere) kommer ikke til orde i vårt Luther-land. Det er en skandale at det folk som i årtusener gjennomlevet kirkelig terror ikke blir hørt i norsk offentlighet - bl.a. i form av oversatte bokutgivelser.

(Se annet innlegg på denne hjemmeside 2014: Antisemittisme. Også publisert på Dagsavisens Nye meninger).

Bekjennelsestro teologer er klart inhabile i jødespørsmålet. De er en del av problemet. Både Åste Dokka og Halvor Moxnes er forpliktet på de kirkelige bekjennelser og dogmer som er hovedårsak til den ondartede antisemittiske giften. Uten den spinnville Jesus-teologien og Kristus-mytologien fra Nicæa-møtet år 325 (og senere kirkemøter): trolig ingen antisemittisme. Det var da Jesus fra Nazareth ble opphøyet til "Gud" (og "Guds eneste Sønn", i samme betydning) at jødene ble gjort til kristendommens (romerkirkens) farligste fiende.

Det jødiske folk ble kollektivt gjort til GUDSMORDERE. 

 

Hvitvasking av reformasjonen er helt gjennomført i boken (antologien): Trådene i samfunnsveven  (Verbum 2017). Selvbilde og selvforherligelse er uslåelig. 

Vi finner nøyktig samme fenomen i Den katolske kirke (konfr. dens nettsider). Det eneste positive man kan si om DKKs "oppgjør" med jødehatet, er at denne kirke i det minste har oppgitt jødemisjon. Til sammenligning annonserer den evangelisk-lutherske avisen Vårt Land stadig vekk for jødemisjon. Det forteller sitt tydelige språk om lutheranernes (nedarvede) forakt for jøder og jødedom: helt i Martin Luthers ånd. 

http://www.israelsmisjonen.no/norge/artikkel/article/10014  

 

Det er vanskelig å tenke seg hvordan de kristne kirker, moralsk og intellektuelt, kan overleve deres mer enn tusenårige retusjeringer og forfalskninger av historien, faktisk inntil denne dag. Bevisst historieforfalskning er meget alvorlig. 

Kirkehistorien må skrives helt om, med kirken som undertrykker, overgriper og voldsutøver. Da må også den lange rekken av katolske (hellige) kirkefedre, paver, munker og "helgener" underkastes historieforskningens ubehagelige nærlys. 

------------------   

 

En annen høythengende utmerkelse er St. Olav medaljen. En barbar og brutal krigerkonge fra middelalderens tvangskristning av våre landområder feires hvert eneste år i Nidaros bispedømme. Romerkirkens europeiske Jesus ("Kvite-Krist") skulle innføres med makt og tvang. Hvert folk skulle (og skal) bøye kne for Kristus Pantokrator. 

Om 13 år er det 1000-årsjubileum for den katolske helgenkongen Olav "den helliges" fall på Stiklestad. Han er kalt "den evige konge". Forberedelsene frem mot 1000-års jubileet i år 2030 har allerede pågått i mange år. Denne galskap blir støttet av Storting og Regjering. Hvor mange millioner? 

"Mange ønsker nå å finne levningene etter mannen som kristnet Norge. Men hvor skal man lete?"   

(Levningene etter den døde og gravlagte Jesus er heller ikke funnet. Enn så lenge fastholder de kristne "den tomme grav" som bevis på hans oppstandelse). 

 

St. Olav og St. Luther i Nidarosdomen 

  

Reformasjonsgudstjenesten i Nidarosdomen 31. okt. ble behørig dekket over to sider i Vårt Land. Kongen og kronprinsparet var selvsagt til stede ved denne markering. Symbiosen kirke- og kongemakt demonstrerer mer enn noe annet den lutherske arv de siste 500 år i vårt statskirkeland. Krone og kors! Kong Harald ble innviet til sin gjerning av biskopen. Han trengte kirken og biskopens velsignelse. 

(En rusmisbruker ble bortvist fra kirken denne dag. Ingen lazaruser får plass verken i Peterskirken eller Nidarosdomen, hva enten det er Vatikanets sveitsergardister eller norsk politi som sørger for ro og orden i "Herrens hus" - eller: biskopen og kongens hus).  

Den norske kirke er ikke mer uavhengig enn at den ikke kan eksistere uten statlig finansiering. Så usikker og uselvstendig er denne såkalte "Folkekirke" at den har sørget for å få grunnlovsfestet statlig finansiering og underhold for fremtiden. Ja, DnK kan ikke engang drive teologisk ny-tenkning hvis den ikke får tilstrekkelig med statlige "troskroner".

Den kirke-kristne lobby lager så mye støy at de "rødgule" (KrF + Ap) har økt kirkens driftbudsjett med 30 millioner. Med den styrtrike kapitalisten "kristen-Jonas" ved roret i Arbeiderpariet ønskes ennå flere prestestillinger i Den norske kirke. Det er ikke rart om det norske sosialdemokratiske parti er i dyp krise. 

Bildene fra Nidarosdomen er en fantastisk oppvisning av den velfødde, kristne herskerklasse år 2017. Vi ser at den kirkelige geistlighet elsker overdådige seremonier, pomp og prakt. De dyrker seg selv og sin maktposisjon mer enn sitt budskap. Hva reformasjonsgudstjenesten (og hele Luther-jubileet) har kostet i  statlige kroner og øre, synes jeg almenheten har krav på å få vite.

Hva koster en bispeinnvielse? Hvem betaler regningen? 

 

Med tre kvinnelige kirkeautoriteter som frontfigurer sies det i Vårt Land:  

"Olav den hellige har gått fra å være et konfliktpunkt til å bli det som binder kristne i Trondheim sammen".

Vi får vite at katolikk Unn Madsø bærer et Olavs-kors rundt halsen, et symbol på Olav den hellige, som hun har hatt et nært forhold til siden hun ble katolikk for mer enn 30 år siden...Hun kaller det et mirakel at katolikker og protestanter feirer Olav "den hellige" sammen (i den katedralen som er bygget over St. Olavs gravsted). 

Utenfra sett fortoner det seg mer som kynisk kirkepolitikk. 

Det er interessant (og avslørende) at tyrann og krigerkonge Olav Haraldsson trekkes spesielt frem ved en gudstjenestefeiring av reformasjonens tyrann Martin Luther (en annen tyrann: reformatoren Jean Calvin er ikke blitt nevnt). Det må bety at det kristne tyranni stadig er samfunnsidealet. 500-års katolsk diktatur ble avløst av 500-års luthersk-protestantisk diktatur.

Med to og tre slike tvilsomme helgener og forbilder kan vi ikke forundres over at disse to hovedkirker ikke klarer å tilpasse seg våre moderne demokratiske og anti-autoritære samfunn. 

Det er svært interessant at Klassekampens kronikør 8. nov. takker "jubilantene" Luther (kristendommen) og Lenin (bolsjevismen) for deres bidrag til den norske velferdsstat. Disse to autoritære førere, religiøs og politisk, er avbildet med et gjensidig håndtrykk. Ganske spektakulært! De er "revolusjonære" i følge kristen-sosialisten i Klassekampen. Ja, kronikøren siterer også Stalin fra 1927. Hvorfor ikke Hitler i samme slengen? 

 

Det er selvsagt et framskritt at de to hovedkirker ikke lenger bekjemper hverandre ved innbyrdes kriger, henrettelser og gjensidige forbannelser (å være katolikk kunne kunne medføre dødsstraff i reformasjonens første århundrer i Danmark-Norge). Deres gjensidige fiendskap er en grusom historie. Men denne kirkesplittelse var ikke den første. Hele kristendommens historie handler om splid og fiendskap (helt fra "Apostlenes gjerninger"). 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Skisma  

http://kirkehistorie.com/det_store_skisma_1054.htm  

 

Det er lite imponerende at ca. 50 års "økumeniske samtaler" ikke har lyktes i å hele den dype splittelse mellom kristne kirkesamfunn. Kristne kirkesamfunn klarer ikke engang å samarbeide  om forvaltning av "Jesu gravkirke" i Jerusalem. Det er bare grotesk. 

https://da.wikipedia.org/wiki/Gravkirken  

 

Det er desto mer absurd at Den norske kirke (i Stavanger) markedsfører seg som "dialogkirke". Ja, noen prester vil ha det til at MISJON og DIALOG nærmest hører organisk sammen (jfr. teologene Silje Trym Mathiassen og Odd Kristian Reme i VL nylig). Det er nesten ikke til å fatte hvordan slik manipulering med faktisk misjonshistorie og "Skriftene" er mulig.

Ved å ignorere konkrete menneskeskjebner og "ofrenes perspektiv" kan man selvsagt komme seg unna det meste. Kirken er en mester i fortielser og forskjønnelser. Den skaper og konstruerer sin egen virkelighet. Dette har vi fått utallige eksempler på i Luther-jubileet 2017. 

De historiske og faktiske realiteter er ganske annerledes og brutale. Det er splittelsen mellom kirkesamfunn (trosbrødre?) vi dette år særlig er blitt minnet om. Bitterheten etter århundrers gjensidig hat og overgrep stikker dypt hos katolikker, ortodokse og protestanter. Ja, så dypt at det måtte gå hele 1000 år (!) før pave Frans og den russisk-ortodokse patriark kunne møtes i et såkalt "fredskyss".

(Merk reporteren: Tomm Kristiansen). 

https://www.nrk.no/urix/paven-og-patriarken-_-et-kyss-for-fred-1.12806758  

 

Såkalt tilnærming (dialog?) og kirkelig enhet fremstår som et overflatefenomen, eller rent ut sagt: "et spill for galleriet". I Vårt Land/Verdidebatt har vi fått mange eksempler på uforsonlighet blant kristne trosbrødre, fremst mellom katolikker og protestanter. Men også innenfor den lutherske familie konstrueres fiendebilder og merkelapper, godt demonstrert på Verdidebatt.

Såkalt moderne, progressive kristne trenger "kristen-fundamentalistene" som skyteskive.  

 

Jesus fra Nazareth er knapt nevnt i Vårt Lands reportasje fra reformasjonsgudstjenesten. Når middelalderens Olav Haraldsson og reformasjonens Martin Luther synes viktigere enn kristendommens hovedperson,  stifter og "Gud", kan man spørre hva som er i ferd med å skje...

Var det ikke  Kristus-troen  Hellig-Olav og Martin Luther forkynte? Er det ikke den samme Kristus  Pål Georg Nyhagen  på Verdidebatt forkynner? 

Mye av Jesu forkynnelse og atferd i evangelieskriftene er mildt sagt lite tiltalende – og helt irrelevant for vår tid. Er kanskje Olav "den hellige" og Luther "den hellige" mer relevante?  

Søk først Guds rike.., sa Jesus. Det vil vi da aldri gjøre! Noe «samfunnsoppdrag» ble ikke gitt av ham, da han i sine apokalyptiske fantasier så for seg samfunnets snarlige oppløsning.

Hvor Lars Gilbert (se ovenfor) har dette "samfunnsoppdraget" fra får vi ingen informasjon om. Er det jødedommens skriftsamling han bygger på? Han oppgir ingen skriftord fra «Bibelen». Jesus finnes ikke i den jødisk-hebraiske bibel.

Alminnelig omtanke og hjelpsomhet overfor medmennesker kjenner ingen religion eller ideologi. Kristendommen har selvsagt ingen eksklusiv eiendomsrett til den omsorg, solidaritet og barmhjertighet mennesker til alle tider, i alle kultursamfunn, har praktisert overfor sine medmennesker. En «alles krig mot alle» ville umuliggjort fellesskap, kulturutvikling og sivilisasjonsbygging.

Jesu forkynnelse er både demoraliserende og destruktiv. Han var ikke kommet for å bringe fred, men sverd! Han fremmet ikke dialog, men oppfordret til konflikt og strid. Med språkets verste gloser slynget han fordømmelser og straffetrusler over sine landsmenn.

Det var ikke hedningene eller de romerske okkupanter (som man kunne tro) han la for hat, men sine nærmeste jødiske trosfeller. Jesus var fariseeisk oppdratt. Hans forkynnelse og lære sprang ut av den samme sektbevegelsen som også fariseeerne tilhørte. Som det er sagt: det er blant "søsken" fiendskap og uforsonlighet ofte er sterkest.

Når kristendom og kirke roser seg av den enestående "fiendekjærligheten", kan vi altså i Jesu ord og handlinger finne en rekke eksempler på det helt motsatte. 

Alle vet at jødene, Jesu landsmenn, også ble den kristne kirkes hatobjekt nr.1:  i mer enn 1700 år!  

Ordet "fiendekjærlighet" er i det hele tatt svært lite sympatisk. Denne rare "kjærligheten" forutsetter en fiende. For en selvmotsigelse! Og hvis man ikke har en fiende, må man konstruere en (slik kirken har gjort gjennom hele sin historie).

Jeg spør igjen: var det av kjærlighet kirken i århundrer forfulgte, torturerte og drepte sine fiender - ved kors, sverd og ild? 

Det er verken normalt eller naturlig å elske fremmede mennesker (kalt "vår neste"). Desto mer absurd å elske en såkalt "fiende". Jeg har tidligere kalt kirke-kristendommens kjærlighetsoppfatning for en perversjon. Jeg finner ikke en mer passende betegnelse. Det er snakk om et vrengebilde av de følelser og erfaringer folk flest forbinder med det som kalles kjærlighet.

Flosklene "Gud er kjærlighet" og "Gud elsker alle" er innholdstomme. Der det ikke finnes menneskelige relasjoner, må kjærlighetsbegrepet bli meningsløst. Men de kristne påstår altså at de opplever og erfarer den fullkomne, grenseløse kjærlighet...Når den kristne elsker sin gud, Jesus og Kristus over alt annet, kan vi andre bare undres over denne  ekstraordinære gudsrelasjonen  kristenmennesket lever i og er så avhengig av.

Autoritetsbehovet er blitt plantet i små barnesinn gjennom århundrer. Gjennom indoktrinering, i oppdragelse og undervisning, ble de foregående generasjoner fortalt og innprentet at mennesket er et syndig og mangelfullt vesen, som trenger den kristne gudens nåde, tilgivelse og frelse.

Majoriteten av den oppvoksende slekt har lykkeligvis unnsluppet denne kirkelige indoktrinering. Menneskesyn og verdensbilde begrunnes ikke av "bibel og bekjennelse", men av de empiriske vitenskaper, personlige erfaringer, historisk-kritisk forskning og moderne antropologi. 

Derfor har den yngre generasjon bl.a. gjennom skoleløpet blitt oppmuntret, stimulert til fri og kritisk tenkning. Det er dårlig nytt for kirken. En konsekvens er at unge mennesker i dag er så "frikoplet" fra den kristne kulturarv og kristne verdier at de ikke finner noen mening i eller nytte av å ramse opp "Fader vår" (eller å skille Skjærtorsdag fra Langfredag).

Vi kan og må nærme oss kirke- og teologihistorien på helt andre måter i dag. Dette årets Luther- og reformasjonsjubileum har vi fått stadfestet at kirkelige  teologer ikke er troverdige historieskrivere. Kildekritikk er derfor viktigere enn noen gang.

-------------------  

 

Der Jesus forlangte et radikalt brudd med familie, slekt og samfunn viser de fleste mennesker naturlig nok størst omtanke og solidaritet for sine nærmeste (familie, slekt, venner, naboer, kolleger). De såkalte «familieverdier» kristenfolket og KrF spesielt hyller har ingen forankring i Jesu skriftord. Han avviste sitt biologiske slektskap med sin mor Maria og kalte sine disipler og tilhengere for «mine brødre og søstre».

«Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere», sier han til dem (Joh. kap. 15). Likeverdighet? 

Om Josef var Jesu biologiske far eller stefar, vil vi aldri få vite. Den «hellige familie» Jesus vokste opp i hører vi påfallende lite om i evangelieskriftene. Han har knapt noen historie før han trådte frem som endetidspredikant og domsforkynner etter Johannes-dåpen. Da er han i 30-årene. Jesus er definitivt ingen «familiemann».

Hvorvidt Jesu mor Maria hadde fortalt ham at han ble unnfanget ved Den hellige Ånd eller engelen Gabriel, hører vi intet om. Hvis Maria virkelig (historisk-faktisk)  var "gudsmoderen", er det ganske besynderlig at hun er tildelt en så marginal rolle i evangelieskriftenes beretninger.

Paulus-brevene, som utgjør de eldste skrifter i NT, har ingen referanser til en "gudeføderske" eller "jomfru Maria". Det finnes ganske enkelt ikke noe jule-evangelium hos Paulus. Den "apostel" som virket nærmest Jesus i tid (og hadde kontakt med Jerusalem-menigheten) var altså ikke informert om gudefødersken Maria? 

https://da.wikipedia.org/wiki/Jomfru_Maria  

 

Omstendighetene rundt den unge Marias graviditet vil vi heller aldri få vite (Hitler mente at Jesus var sønn av en romersk soldat og derfor av arisk herkomst). Det er slett ikke utenkelig at Maria kan ha blitt voldtatt av en romersk soldat. Mange teorier er lansert om hennes antatt utenom-ekteskapelige graviditet, og de fleste av dem vil være mye mer sannsynlige enn den kristne påstand at Jesu mor ble besvangret av gudens ånd/engel.

 

Visste ikke Jesus selv at han var «jomfrufødt», slik kirken har "visst" og postulert i nær 2000 år?

http://www.bibelsiden.no/?p=355    

 

Jesu biologiske (?) søsken viste han ingen særlig omsorg for. Som «Gud selv» og «Guds enbårne Sønn» ble nok dette med søsken og familieslektskap litt for komplisert for kirkens lærere og dogmatikere. Men Jesus ("Gud"?) har en ættetavle, ulikt oppstilt hos Matteus og Lukas. Disse to «evangelister» har i det hele tatt ganske ulike beskrivelser av omstendighetene rundt Jesu fødsel.

Det er Lukas-evangeliets «jule-evangelium» kirken forkynner hvert eneste år. TF-teologene Jacob Jervell og Notto T. Thelle har begge utgitt idylliserte bøker om jomfruen, himmeldronningen og den hellige familie. Lukas-evangeliet er også kristen-sosialistenes foretrukne skrift.

 

"- Det er lite vi kan være sikker på når det gjelder Jesu mor, sier Reidar Hvalvik ved Menighetsfakultetet, Universitetet i Oslo.

Det står nemlig ikke særlig mye om henne i evangeliene. De fleste av historiene om Maria er legender som har oppstått flere hundre år etter at hun døde. Mange av dem ble til så sent som på 1200-tallet".

 

https://forskning.no/historie-jul/2008/02/hvem-var-maria  

 

Se her hvordan "gudsmoderen" er framstilt i romantisk og aristokratisk versjon. Hvor ble det av fattigdom, stall og krybbe? 

 

https://www.bing.com/images/search?q=gudsmoderen&qs=n&form=QBIR&sp=-1&ghc=1&pq=gudsmoderen&sc=0-11&sk=&cvid=572A17B5C7C24B4FA7A9A979806DDF41  

https://www.bing.com/images/search?q=jomfru+maria+og+den+hellige+familie&go=S%C3%B8k&qs=ds&form=QBIRMH  

 

Her er den kristen-sosialistiske varianten (27. des. 2010). 

http://www.dagsavisen.no/rogalandsavis/den-fattige-messias-1.604980  

 

Jeg gjentar: den voksne Jesus var ingen familiemann. Han var ikke fremmed for tanken å «gilde seg» (kastrere seg) for gudsrikets skyld. Det er nok det romersk-katolske munkevesenet - sølibatet, forsakelsen og lydigheten - som står nærmest Jesu ideal. 

"Om noen kommer til meg, og ikke HATER sin far og mor og hustru og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel". 

(Lukas 14:26).

 

Den kristne sivilisasjonens blodspor: sviket mot barnet 

 

Man skulle elske sin neste, men hate sine nærmeste? Fra vår nære historie har vi mange eksempler på hvordan kristne misjonærer har etterfulgt Jesu tvilsomme bud og ideal. Den kristnes lojalitet til kirke, menighet og misjonskallet var overordnet menneskelige og familiære hensyn.

Misjonærenes barn ble en byrde og hindring for «misjonskallet». De plasserte derfor sine barn på barnehjem i Norge fordi Afrikas mørke kontinent og hedningebarna på Madagaskar måtte få høre «evangeliet om Jesus» (jfr. Solbakken barnehjem i misjonsbyen Stavanger). Både foreldre og barn led selvsagt under slik separasjon og atskillelse, men «Kristi etterfølgelse» krevde slike umenneskelige ofre. Forsakelse er en kristelig dyd (kristen verdi).

Barnehjemmet Solbakken var i drift fra 1889 til 1959.

«Det kunne gå seks til åtte år mellom hver gang barna så foreldrene. Under og etter andre verdenskrig så noen barn ikke sine foreldre på over ti år».

Mange andre barnehjem og ungdomsanstalter ble drevet av kristne organisasjoner (guttehjem, pikehjem, fødehjem m.m.). Solgården barnehjem i Bergen ble drevet av Frelsesarmeen. Waisenhuset i Stavanger, som også utallige katolske institusjoner, kan ikke betegnes som annet enn "skrekkens hus". Hva de arme barn og unge måtte gjennomgå av daglige straffesanksjoner og ydmykelser er vanskelig å fatte, men hensikten med terrorregimet mot de små var klar: å bryte ned og knuse all egenvilje, stolthet og verdighet. Viljen skulle trellbindes. Det var også  hva Luther oppfordret til. Jfr. Luthers bok: "Den trellbundne vilje".

(De teologiske fakultetene bør gi et godt svar på HVORFOR ingen av Martin Luthers mest sentrale skrifter foreligger komplett i norsk oversettelse år 2017). 

Dess mer kuet, lydig og forskremt barna ble, dess bedre. Om de tryglet om "nåde", var akkurat det hensikten. Bare den som bøyer hode og kne, finnes verdig for autoritetens/allherskererns øye (Gud, kirke og prest, pave, konge, pater familias...). Dette er luthersk menneskesyn!  Gud er alt, mennesket er intet. Den som ikke innser sin fordervede, syndefulle natur (og derfor heller ikke roper etter "nåde"), er henfallen til den største dødssynd: HOVMOT.

 

Har biskoper og teologer dette Luther-år informert det norske folk - og kirkemedlemmene - om konsekvensene av å avvise "nåden"? Har de gjort tilstrekkelig klart for almenheten HVORFOR mennesket trenger den kristen-lutherske gudens "nåde"? Alle som er luthersk-protestantisk oppdratt vet at "nåde" betinger knefall, lydighet og selvutslettelse. Intet demonstrerer dette mer synlig og klart enn nattverden. 

 

Mer enn kritikk og opprør representerer kanskje likegyldigheten den alvorligste trussel for kirken. Dens budskap - om den har noe - faller på stengrunn. Kirkens teologi (gudsbilde og verdensbilde) og antropologi (menneskesyn) er steindød. Ethvert forsøk på å "modernisere" læren bringer den bare nærmere undergangen. Dess mer kunnskap vi får om kirke-kristendommens teologi og historie ("gjenoppdagelse"), dess klarere blir det at denne religion og kirke tilhører det religionshistoriske museum.

Det er bare ved hjelp av statens beskyttelse og statlige krykker kirken vakler videre ennå en tid i vårt land. Utallige kirkenedleggelser, også på kontinentet,  viser at religionen kristendommen har utspilt sin rolle. Historiens hjul har rullet forbi den. Den kommuniserer ikke med samtiden. Kommunikasjonen er ugjenkallelig brutt.

(Noen håper kanskje at en ny bølge med "romantikkens" føleri og inderlighet skal feie vår rasjonalistiske tidsalder av banen). 

At Den norske kirke dette jubileumsår har blankpusset Luthers nådes-begrep, viser at kirken vedlikeholder hans - læreautoritetens - mørke, pessimistiske menneskesyn. Ja, hva mente Luther om mytologien i GT: syndefallet og syndfloden? Arvesynden?

Det er mange "biter i puslespillet" Luther-apologetene ikke har satt på plass ennå. For å "gjenoppdage" Luther ser det ut til vi må gå utenom teologien. Det er godt at Klassekampen også gir plass til Per Veldes betimelige debattinnlegg 23. nov.:

 

"Martin Luther: en gal fanatiker 

Luther utstedte en rekke dødskrav som også ble gjennomført: Gjendøpere, dagens baptister, var "ridd av djevelen" og skulle drepes. Slik sto Luther for grusomme forbrytelser mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt...Luther godtok tortur, og sier om en torturert kvinne som ikke tilsto: "Satan nekter dem å snakke".

Og videre "Med slike skal man ikke ha barmhjertighet...Jeg vil være den første til å sette fyr på dem"....

Luther var villig til å steike kvinner ("hekser"), brenne et menneske under uutholdelige smerter langsomt til døde. Etter at man først bestialsk hadde skåret og stukket i hennes kropp og knust fingre og tær, ble hun kanskje levende druknet. Dette krevde Luther. Der er han i klasse med skrivebordsmorderne under Hitler som ikke selv fikk blod på hendene...I dag ville en slik syk fanatiker blitt sperret inne med en tung psykiatrisk diagnose.

For var det noen gang "normalt" å brenne, stikke og drukne mennesker? Og samtidig hevde nestekjærlighet?". 

 

Da kristendomskritiker og forfatter Ronnie Johanson utga boken "Luthers lille brune" (Religionskritisk Forlag 2004/2006), med de utroligste sitater av Luther, ble den lutherske TF-teolog Inge Lønning OG avisen Vårt Land rasende. 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/Luthers-lille-brune2/I9788272650161

http://www.klassekampen.no/18756/article/item/null/luthers-lille-brune  

 

 

STRAFF, STRAFF, STRAFF...

 

Jeg vil tro ganske mange er blitt mer enn rystet over tankeinnholdet i Martin Luthers skrifter. Som mange nå vil vite, har teologene holdt hans antisemittiske skrifter "hemmelig" inntil dette år. I ca. 500 år har biskopene og teologene hatt kjennskap til Luthers grufulle jødehat. 

Helt på tampen av dette Luther-året forsøker den tilbakelente teologiprofessor og dekan (!) ved TF, Aud V. Tønnessen, å komme på offensiven med kronikken "Djevelens tiggere" i Klassekampen 23. november.

 

Jeg siterer Tønnessen i Klassekampens to-siders kronikk (23. nov): 

"Martin Luther slo tiggerne i hartkorn med djevelen. Omstreifere skulle fordrives. Med innføringen av reformasjonen ble kampen mot tiggere og omstreifere intensivert og institusjonalisert...

Hos Luther var det ikke plass til tiggeren som bilde på Kristus (min kommentar: uff og uff!).   

I stedet ble tiggeren demonisert...Uregistrerte tiggere (i Danmarckis Rige fra 1588) skulle forvises og straffes til advarsel for andre.Tiggere som var i stand til å arbeide til eget livsopphold skulle pågripes, "hudstryges"...

Også de som hjalp tiggere skulle straffes. Fattige barn som bad om brød eller penger, skulle tuktes og eventuelt utvises fra skole og by. Gutter som skulket, skulle gripes med makt og føres til skolen, for å la seg "Hudslide".

Fulgte ikke skolemesteren opp de nye forordninger, skulle han straffes".  

 

Det er selvsagt et godt tegn at også teologer (etter massivt press utenfra) kan  bidra en smule til at stadig flere nattsvarte kapitler i reformasjonshistorien i Danmark-Norge bringes ut til offentligheten. De skjønner nok at de har forsømt sin opplysningsplikt på det groveste gjennom hele dette eksalterte Luther-året. 

Jeg anbefaler en gjennomgang av de (idealiserte) Luther-biografier utgitt det siste halve århundret, som f.eks. boken om Luther og reformasjonen i serien "KRL-biblioteket" (10/2007), ment som pensumlitteratur for lærerskolestudenter. Her er Luthers avsindige jødehat avspist med fattige 6-8 linjer.

Det er fagteologene og fagbokforfatterne som må stilles i "skammekroken". De burde nå kjenne sin besøkelsestid, men det ser ikke ut til at de forstår omfanget og rekkevidden av den kirke-kristne voldsteologi.  

https://www.adlibris.com/no/bok/reformasjonen-og-luther-9788245001464  

 

------------------     

 

Alle minoriteter og urbefolkninger har sine skrekkhistorier å fortelle i møte med kristen misjon: institusjonsliv og internater drevet av katolske ordener, kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner. 

Mange ti-tusener av barn ble tvunget til å forlate familiene sine og sendt til kristne internatskoler som del av assimileringspolitikken i Canada. Barn av inuitter, indianere og mestiser ble fysisk og psykisk mishandlet. Mer enn 150 000 barn ble tvunget til å bo på statlige, katolske kostskoler mellom 1870 - 1970. Mange av dem ble utsatt for grov omsorgssvikt, vold og seksuelt misbruk. 

"I perioden fra grunnleggelsen (confederation – 1867) til avgjørelsen om å stenge internatskolene ble tatt i dette landet i 1969, deltok Canada åpenbart i en periode av kulturelt folkemord (genocide)".

I vårt land har den samiske befolkning og romanifolket (les: tatere og sigøynere) vært særlig utsatt for kirke-statlig forfølgelse, indoktrinering og disiplinering. I fanatisk kristelig misjonsiver ble barn skilt fra sine foreldre med grusom ufølsomhet og ubarmhjertighet (denne ulykkelige skjebne rammet også jødiske barn over 7 år i den kristen-katolske middelalderen). 

At den kristne kirke, katolsk eller protestantisk, bruker mye ressurser på TILDEKKING av historiske realiteter og menneskelige katastrofer kan vi forstå rent psykologisk. Rasjonalisering og benektelse er (menneskelige) forsvarsstrategier som ofte trer i kraft når virkeligheten (sannheten) blir uutholdelig.

Det fødte liv har ikke stått høyt i kurs det halvannet årtusen kirkemakten har  regjert Europa (fra 1400-tallet også andre kontinenter). 

 

https://www.aftenposten.no/verden/i/mR3zl/Spanias-stjalne-barn  

http://erlingjensen.net/Historie/waisenhuset.htm  

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/tusener-ble-mishandlet-i-irske-katolske-skoler/a/563415/  

 

-----------------------   

 

Den kristne (religions)psykologi har begrenset verdi og interesse. Den er for tiden veldig SKAM-fiksert. Feiringen av Luther og reformasjonen dette år har vært skamløs, i betydningen: æresløs!  

Vårt Lands Erling Rimehaugs personlige "skamfølelse" er lite interessant for almenheten. Hvordan han privat har håndtert sin mindreverdighets-følelse, synes jeg han kunne holde for seg selv. Men som "vitnesbyrd" i en kristelig avis har Rimehaugs personlige bekjennelser en helt bestemt funksjon. Derfor har han også utgitt sin "troskrise" i bokform, med mange referanser til "Sjelens mørke natt" av middelaldermystikeren Johannes av Korset. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_av_Korset  

 

Om Rimehaug (personlig) føler han ikke fortjener å bli elsket, ser jeg ingen grunn til å gjøre det til et oppslag i Vårt Land og på Verdidebatt. Da bør han kanskje heller i stillhet oppsøke terapirommet, eller en kirkelig sjelesørger event. en MF-utdannet religionspsykolog? 

(Det er også forbausende hvordan VG og Dagbladet nylig har hatt "eksklusive" intervjuer med tidligere statsminister Kjell Magne Bondeviks om hans "depressive reaksjon". Burde man ikke heller interessere seg for Fredssenteret Bondevik etablerte etter sin avgang som statsminister og politiker?). 

 

Jeg siterer Rimehaug:  

"Dette som betydde så mye for meg, som jeg hadde lært av foreldrene mine, det var noe skamfullt, noe som gjorde oss ­mindreverdige, noe vi måtte holde skjult. Jeg hadde opplevd skammens vesen: Å se seg selv utenfra med andres blikk.....

Når dette blikket avslører at du ikke holder mål, ønsker du å gjemme deg, bli usynlig. For det gjør vondt å se seg selv som mindreverdig".

Jeg vet ikke hvor Rimehaug har sin (personlige) mindreverdighetsfølelse fra. Det er uklart hva og hvem "blikket utenfra" representerer. Men de kristne dyrker sin rolle eller posisjon som forfulgte; ofre og martyrer. Å lide og dø "for Kristus" synes fortsatt å være en ettertraktelses vei å følge.

Det er forunderlig å lese om kristne som mener seg stigmatisert og fordømt av storsamfunnet. Da må vi minne dem om hvilke volds- og straffetrusler de har slynget over oss vantro og gudløse i tusener av år. Augustanas fordømmelser er gyldig lære den dag i dag. 

De kristne roser seg av å "tilgi sine fiender". Men når kirken i årtusener har jaget, pint, ydmyket, torturert og drept dem, er det ikke mye høyverdighet igjen. Det kan tenkes at en viss manglende sympati (og solidaritet) med de forfulgte kristne i Midtøsten i dag bunner i kunnskap om kristenhetens mer enn tusenårige terror og overgrep mot alle tros- og religionsavvikere, minoriteter og meningsmotstandere.

Den grusomme ironi er at IS-krigerne og visse muslimske stater i dag gjør bruk av  samme fiendehat, voldsretorikk OG torturmetoder overfor sine vantro fiender, som dens langt eldre "tvillingreligion": kristendommen. Pisking, tortur, gapestokk, halshugging, hengning og brenning kjenner vi godt igjen fra kirke-kristendommens voldshistorie. Ja, også i reformasjonens tidsalder.

Offentlige henrettelser, med folkeforlystelse, ydmykelse og avskrekking som tjenlige straffereaksjoner, kjenner vi igjen. Det er også forbløffende paralleller mellom sunnier-shiitter OG katolikker-protestanter når det gjelder sekterisk hat og interne religionskriger.  

Og hvor kommer avstraffelsen korsfestelse fra? 

"Korsfestelse ble mye brukt fra det 1. århundre f.Kr til det 4. århundre e.Kr. , spesielt blant persere, egyptere, karthagere og romere. Korsfestelse er en svært smertefull og langsom måte å dø på". 

"Korsfestelse, henrettelse ved at den dødsdømte bindes eller nagles til et kors.Skriver seg fra Østen og kom derfra til romerne. Ble regnet som den mest vanærende henrettelsesmetoden. Brukt ved henrettelse av slaver, opprørere, forrædere og kriminelle fra de nedre samfunnslag, sjelden mot frie romerske borgere". 

 

-------------------    

 

For utallige institusjonsbarn, minoriteter og urfolk var det kirken som satte mindreverdighets-stempelet på dem og påførte dem skamfølelsen. Mange folk og stater bærer fortsatt på et "kollektivt traume" etter århundrers undertrykkelse og nedverdigelse fra det kristen-europeiske herrefolk. Haiti? Sør-Afrika? 

Jeg vet ikke om Krf-politiker og kristendemokrat Erik Lunde i sin bok "Uønsket" (utgitt av Vårt Lands Forlag, 2017) tar tak i de "uønskede folk" kirken i sine institusjoner og internater søkte å disiplinere til lydige kristne. Misjon og kristning blant samene går så langt tilbake som til 1300-tallet, men intensivert mellom 1600- og 1700-tallet.  

http://saivu.com/web/index.php?sladja=81&vuolitsladja=112&giella1=nor  

 

Petter Dass og Thomas von Westen er to forgrunnsfigurer i denne bedrøvelige historie. En sterk kandidat til Vårt Lands Petter Dass-pris dette år er betegnende nok direktøren for Olavsfestdagene:  Petter Myhr.

Prisen er kanskje ikke like ærefull lenger..?

https://www.nrk.no/nordland/forfatter-mener-historien-om-petter-dass-ma-skrives-fullstendig-om-1.13760556   

 

Her er noen flere interessante navn og lenker:  

 

http://www.olavsfestdagene.no/program/2017-utvalgte/

https://www.siste.no/kultur/mette-marit-far-petter-dass-prisen/s/1-41-3969045

https://no.wikipedia.org/wiki/Petter_Dass-prisen  

 

Ikke bare jøder var "uønsket" i vårt lutherske statskirkeland. De var forøvrig blitt utestengt fra mange kristen-europeiske land lenge før den skammelige jødeparagrafen i vår Grunnlov av 1814. Det fantes både en jødeparagraf og en sigøynerparagraf i vårt lovverk. Sigøynerparagrafen ble ikke opphevet før i år 1958. Begge disse folkegrupper ble i vårt protestantiske statskirkeland nektet adgang til riket.

(Katolske munkeordener, som jesuittene hører selvsagt med i denne skammens historie). 

Hvorfor var de "uønsket"? Var de ikke verdige nok - eller kristne nok? Norskhet og lutherdom skulle være samfunnslimet. Grunnlovens historie forteller oss hvordan menneskeverdet ble og blir knyttet til "evangelisk-luthersk lære", dvs. til en (sekterisk) kristen-konfesjonell ideologi.

Konsekvensene ble fatale.

 

Jeg vil tro mange lesere har registrert Vårt Land/Verdidebatts voldsomme og påtrengende annonsekampanje for Halvor Moxnes bok: "Historien om Jesus".

Det er ganske rart at ingen debattanter, som heller ikke O. Johannessen eller Njål Kristiansen, har påpekt bokens spektakulære forsidebilde: Jesus (Kristus?) som ung, mannlig yngling av europeisk-nordisk (arisk?) utseende.

En orientalsk utseende Jesus er tydeligvis utenkelig. Finnes orientaleren Jesus på noen altertavler? 

 

Jødisk etikk - kristen dogmatikk 

 

«Dette er budene dere skal holde: Snakk sant til hverandre! Døm rett og sant i byportene, dommer som skaper fred. Tenk ikke ut ondt mot hverandre i hjertet, elsk ikke falsk ed! For alt slikt hater jeg, sier Herren.»

(Sakarja 8, 16-17. Bibelteksten i Vårt Land 24. okt. 2017)

 

SNAKK SANT! DU SKAL IKKE LYVE! DU SKAL IKKE TALE USANT (VITNE FALSKT) OM DIN NESTE!

Disse budene brytes konstant av Jesus-dyrkerne og Luther-apologetene. 

 

Verset hos Sakarja finner vi i Jødedommens bibel (GT). Det er et av flere eksempler på de fredsord og den rettstenkning som også karakteriserer Jødedommens mangfoldige skriftsamling (som altså ikke er kristen!).

Det er en langt mørkere, pessimistisk tone vi møter hos dommedagsprofeten Jesus, som i de øvrige ny-testamentlige skrifter. Fredsord og framtidshåp stjeler de kristne fra de gammeltestamentlige profeter når de har nytte av det fordi de ikke finner noe tilsvarende HÅP hos sin egen profet - i sin egen bibel (NT).

Luthersk (kvinnelige) sokneprest og andaktsholder i VL innleder sin utlegning av Sakarjas tekst slik:

«En kort periode som ble veldig slitsom, hadde jeg en avtale med kjæresten om at vi skulle være helt ærlige mot hverandre hele tiden. Det fungerte dessverre slik at hvis jeg fikk den tanken i hodet at han pustet litt irriterende, så måtte jeg si det. Høyt, og til ham».

Er det det dette bibelverset handler om? Er det slike vulgariteter og private betroelser som kalles «aktualisering» og «kontekstualisering» av bibeltekster? Er det denne type personlige fantasier og fabuleringer Vårt Lands Alf Kjetil Walgermo etterlyser mer av i sin kommentar?

For min del vil jeg håpe at kristne teologer/apologeter og skribenter som Eidsvåg, Walgermo, Nyhus og Tindberg heller viser mer sindighet og tøyler sin fantasi. De fantasifulle dogmer om Jesu naturstridige unnfangelse, fødsel, oppstandelse og himmelfart fortjener langt større (kritisk) oppmerksomhet enn de trettende serier på Verdidebatt om «Noahs ark» eller "Islam".

Det er Walgermo og Nyhus’ kirke som ikke har forstått forskjellen på myte/legende/fortelling OG historisk sannferdighet. Her finner vi en avgjørende forskjell mellom jødedom og kristendom. Den historiske bevissthet er langt bedre utviklet i jødisk tradisjon og religion. Det er jødedommen (den religion kirken stadig bekjemper) som har frembrakt de nevnte bud hos profeten Sakarja, som også «De ti bud» - ikke verken Jesus eller kirke og kristendom.

I kirke og kristendom er LÆREN/DOGMATIKKEN – bekjennelse og teologi – overordnet etikken. I de tre mest grunnleggende oldtidsbekjennelser: Nicæneum, Apostolicum og Athanasianum finnes ingen etiske refleksjoner, bare autoritetstro og lydighetskrav – i tillegg til doms- og straffetruslene. 

Noen teologer skal nå (etter nær 2000 års skriftgranskninger) forklare oss hva "Bibelens" domstekster egentlig betyr. Vi har misforstått det hele, får vi høre. Man må nemlig kunne lese gresk, hebraisk og arameisk for å forstå domstekstene rett: de handler om at "Guds dom rammer dem som ikke vil skape et rettferdig samfunn og beskytte de svake".

Men Jesu doms- og straffetrusler i evangelieskriftene handler da slett ikke om å "skape et rettferdig samfunn"?

De moderne kirkelige teologenes strategi for å redde Jesu (ufeilbarlige) autoritet er å omskape denne apokalyptiker fra oldtiden til samfunnsreformator og maktkritiker: gyldig for alle tider. Men i disse dager, 31. oktober, har vi  sett klart hvordan maktkirken, kongehuset og mediemakten/NRK samhandler. NRK's servile knefall for kirkemakten er ganske avskyelig. Jeg vil tro mange skrudde av TV-knappen denne dag.    

Innslagene i Aftenposten og Klassekampen 31. okt. av TF-professor, lutheraner og dogmatiker Marius Timman Mjaaland er verdt å merke seg. Ja, også hans servile medspiller i Vårt Land: Erling Rimehaug.

Timman Mjaaland kaller saklig-nøktern kritikk av Luther og reformasjonen (særlig fra dansk hold) for "moralisering" (Klassekampen 31. oktober).  

Jeg har også merket meg at den tvetydige Geir Wigdel på Verdidebatt igjen stikker hodet frem når kritikk av lutherkirken (som tidligere av pavekirken, jfr. hans kommentar til Finn-Erik Vinje) blir for nærgående og ubehagelig.

Nyhagen parerer Wigdel godt. 

Det er den konkrete VIRKNINGSHISTORIEN pave- og Luther-apologetene ikke tåler å bli konfrontert med. Heslige historiske detaljer vil de ikke vite av. Da er intet oppgjør mulig. Det er en større fare for at man kan komme til å gjenta historien. Nyhagens sterke kritiske stemme på Verdidebatt dette Luther-år er helt på sin plass. En betenkelig slagside er hans "Kristus-tro", som han deler med Luther og lutheranerne. 

Spørsmålet er om Nyhagen kan kan anlegge samme historiske sannhetskrav på Den katolske kirke han selv tilhører når Luther-hysteriet har lagt seg. Ja, før eller siden står vel hans egen kirke for tur? 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11703638-historiesjavinismen?side=1#svar-11703707  

 

Dansker har tradisjon for å være mer kontinentale, fritenkende og kulturåpne enn vårt lands mer lukkede (piestistiske) kristendomsform, hvilket er godt dokumentert i denne undersøkelsen.  

https://forskning.no/religion-religionshistorie/2017/09/bare-nordmenn-er-enige-med-martin-luther    

 

VG skal ha ros for at avisen ga plass for en dansk kritiker og Luther-ekspert, som med forbilledlig klarhet og nøkternhet gir en lang rekke konkrete eksempler på hvordan protestantismen og lutherdommen resulterte i et KRISTENT DIKTATUR i Danmark-Norge. Vi fikk et kongelig diktatur, totalitær religionstvang og lutherske sharia-lover, skriver Jens Andre Herbener. Han belegger sine påstander med historisk-faktisk dokumentasjon.

Dette er svært provoserende for en (livsfjern) TF-teolog og Luther-forfatter som Marius Timman Mjaaland, som ikke har interesse for den menneskelige historie (men desto mer for "nåde" og "rettferdiggjørelse ved tro").

Har Luther allerede funnet nåde hos Gud - eller skal også han stilles frem for Guds domstol? Er Luthers antisemittiske skrift strøket eller bevart i himmelens arkiv? Er han kanskje en av gudens yndlinger? 

Noen av disse såkalt liberale eller progressive teologer roper høylydt om å innta "ofrenes perspektiv". Men når det gjelder ofrene for kirkens voldsutøvelse det foregående årtusen, uttrykkes verken empati eller selvkritikk. 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/kristendom/innfoeringen-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur/a/24173693/    

 

Teologiprofessor Timman Mjaalands forakt for historieforskning og saklig religionskritikk avslører hans egen profesjon. Den teologiske arroganse er nesten ikke til begripe. Jeg siterer ham (merk hvordan han helt umotivert, nedrig og ubehjelpelig trekker inn Dawkins og ny-ateismen, samt marxismen, for å diskvalifisere Herbener som seriøs forsker/fagmann. Dette er en velkjent hersketaktikk fra teologisk-apologetisk hold).

Dess dypere indre kirkelig krise, dess mer kvesser teologene sine verbale våpen mot ytre fiender. Hele kirke-kristendommens historie er en historie om dens kamp mot indre og ytre fiender. Den nærer seg av fiendebilder. I dag er det ny-ateismen (til dels også human-etikere), sekularismen og islam som er kirkens oppkonstruerte "fiender". For ikke å glemme den indre fiende: de såkalt konservative og/eller kristen-fundamentalistene.

Jeg siterer Timman Mjaaland: 

"Alt som smaker av "religion" blir, i overrensstemmelse med nyateistisk ideologi, den store fienden og navnet for alt som er ondt og fremmed og autoritært i samfunnet. Det blir med andre ord omtrent like pålitelig, nyansert og uhildet som tekster av aktivisten Richard Dawkins. Dette blir det dårlig religionsskriving av, omtrent på nivå med marxistenes ideologiske rekonstruksjon av historien...". 

 

Det er ellers kirkens tros- og lærespørsmål (dogmatikk) fakultets-teologene i hovedsak befatter seg med (teologi = læren om Gud). Det er visst god religionsforskning. Menighetsfakultetets bekjennelsesgrunnlag, historie og bokutgivelser er ikke ukjent for oss. I et kort tilsvar til språkprofessor Finn-Erik Vinje i papiravisen Vårt Land "glemmer" tilfeldigvis MF-professor Atle O. Søvik å nevne at hans fakultet også utdanner prester til tjeneste i den evangelisk-lutherske kirke: Den norske kirke. 

"Er fortapelse mulig - eller blir alle frelst?"

Ved Atle O. Søviks vitenskapelige fakultet, Menighetsfakultetet, er det slike absurde (umoralske) spørsmål som opptar to av professorene: Sturla Stålsett og Harald Hegstad. Jfr. det kristelige magasinet Agenda 3:16 nr. 10/17.

Disse to kirkepolitikere, gudseksperter og skriftkyndige ved samme fakultet kan etter mange års akademiske studier ikke bli enige om menneskets evige skjebne. De er uenige om hva frelse, dom og fortapelse (helvete) betyr. Vi må ha i mente at slik uenighet ikke bare skjærer gjennom det lutherske kirkelandskap, men også mellom katolikker og protestanter, mellom konservative og progressive teologer. 

Var Jesus i tvil? Var Martin Luther i tvil? Er pave Frans i tvil? 

Vi og hele menneskeheten er angivelig prisgitt disse kirkelige MF-teologenes (og pavekirkens) ville spekulasjoner og postulater om vårt etterliv. Med to motstridende og uforenlige syn i ekteskapsspørmål OG helveteslæren skal teologiprofessorene undervise og veilede sine studenter og prestekandidater.

Hvem av dem har MISFORSTÅTT Jesus, "evangeliet" og grunnteksten?

For min del synes jeg folkekirke-presten Runar Foss Sjåstads andakter og kommentarer på Verdidebatt er et ypperlig eksempel på de selvmotsigelser og den teologisk forvirring som karakteriserer Den norske kirke i dag. Presten Sjåstads naive og anti-intellektuelle forkynnelse på Verdidebatt er pinlig lesning. 

Jeg har også merket meg hvilke tråder på Verdidebatt Njål Kristiansen, Oddbjørn Johannessen og Geir Wigdel opptrer på, og hvor de er (konsekvent) tause. De vil være både kirkelojale og kirkekritiske, men havner i en "grøtete" mellomposisjon. De sier JA og NEI på samme tid, hvilket er en umulig posisjon. Men slik holdningsløshet er karaktersitisk for moderne teologi i dag.

(I politikken er det KrF og Ap som vingler mest. Ikke tilfeldig, kanskje?)

 

------------------  

 

La meg nedenfor sitere et (kryptisk) religionsteoretisk innspill av MF-teolog og professor Jan Olav Henriksen i Teologisk tidsskrift 04 07 2016 (vitenskapelig publikasjon):

«HVA ER LÆRE?».

https://www.idunn.no/       

 

«Selv om mange kirker ikke har noen tydelig uttrykt lære om hva lære er, spiller forståelsen av lære en betydelig rolle i diskusjoner om kirkens lære i møte med aktuelle samfunnsmessige utfordringer, som oljeboring eller likekjønnet ekteskap. Det er imidlertid nødvendig å skjelne mellom teologi og lære, og mellom grunnlag, anliggende og uttrykk når det gjelder hva som er konstituert kirkelig lære.

Videre er det nødvendig å anerkjenne den pragmatiske karakteren ved læreformuleringer, som kan bli oppsummert i hvordan lære er knyttet til praksiser for orientering og transformasjon. Denne forståelsen av lære blir diskutert i forhold til Lindbecks The Nature of Doctrine, og blir så kort applisert i forhold til aktuelle diskusjoner i Den norske kirke».

https://www.nla.no/nor/studietilbud/kristendom/teologi/     

 

Interesserte lesere kan ha god nytte av å følge med på hva fag-teologene skriver i sitt interne tidsskrift. Gjerne for kuriositetens skyld, om man ikke orker å trenge inn i den hermetisk lukkede lære, språk- og tankeverden i dette tidsskriftet. Men teologi er altså et akademisk-vitenskapelig fag i vårt lutherske statskirkeland. Forstå det den som kan.

Vårt Lands Luther-serie er et grellt eksempel på den type (meningsløse) tankearbeid teologene bedriver. Verden, historien, menneskelige erfaringer og all virkelighet blir innenfor teologien tolket "i troens lys" (dette år: i luthersk lys). 

Professor-tittelen sitter løst ved de teologiske fakulteter. Personlig har jeg ennå ikke forstått hva som kvalifiserer den unge Atle O. Søvik til professor ved Menighetsfakultetet.

 

Jeg siterer professor Finn-Erik Vinje i Vårt Lands papiravis 25. oktober: 

«Teologien som forskningsgren kan ha gitt interessante bidrag til bibelsk historie, litteratur og filosofi, men den teologiske forskning skiller seg fra andre universitetsdisipliner, idet teologien forutsetter en individuell gudsoppfatning og gudens eksistens. Folk som begynner å studere teologi, er troende, som det heter».

 

Islamkritikk eller kristendomskritikk? 

 

På avisen Vårt Lands initiativ var det Islam som dominerte religionsdebatten under Arendalsuken dette år. Det blir mer og mer påfallende hvordan kristendommens skrift- og læregrunnlag skyves ut i periferien. En statistikk i 2015 viser at Islam ble nevnt eller omtalt i 56.550 medieoppslag, mens kristendommen bare hadde 5.860 oppslag i mediene.

Jeg antar dette er en villet og ønskelig utvikling fra presteskap og teologers side (som alle har «klippekort» til mediespaltene). De har alle medier til rådighet dersom de skulle ønske å informere almenheten.

Biskoper og fagteologer overlater til det indoktrinerte lekfolket - deres elever og konfirmanter - å målbære det fiendehat og religionshat den statsbærende geistlighet slutter seg til i Confessio Augustana. De tør ikke selv tone flagg. Men her står det svart på hvitt HVEM som er fordømt og forbannet: uønsket og uverdig. Så onde at de (og vi) sidestilles med djevlene i art. 17. Vi skal "pines uten ende". 

Dette er en "sjelelige rasisme" som går langt dypere enn den biologiske  (rasemotiverte) rasisme. 

Merk hvordan folkekirke-presten Runar Foss Sjåstad på Verdidebatt behendig manøvrerer UTENOM det læreskriftet han selv - offentlig - har avgitt troskapsløfte til. Det er mildt sagt lite tillitvekkende. Han skygger også banen når han blir konfrontert med Jesu  bokstavlige oppfatning av Noah-beretningen/syndfloden. 

I den støyende kakofoni av selvmotsigende stemmer i vårt Luther-land, er det kanskje på tide at yppersteprestene og de skriftlærde utgir en bok som klargjør den nye "folkekirkelige" teologi. Hvis det er slik at "Skrift og Bekjennelse" kan ignoreres eller "skrotes", må vi få vite hva som settes i stedet.

En gud "som elsker alle" finnes ikke verken i de offisielle bekjennelser, i teologihistorien eller i kirkehistorien. Slik var heller ikke Jesu gud. Om det er slik at teologene driver og konstruerer en ny gud tilpasset vår tid, bør de være så redelige at de opplyser almenheten (og kirkemedlemmene) om dette.

Er det en ny religion vi ser avtegne seg?

Kan ikke Åste Dokka, Bjørn Eidsvåg, Halvor Moxnes, Sturla Stålsett, Notto Thelle, Kari Veiteberg og Tor Berger Jørgensen utgi sitt ny-liberale "teologiske evangelium" - og sine gudsåpenbaringer - i et samlet skrift? Selvsagt med skriftlige kilder! Er det ikke den samme kristne "Gud" de alle snakker på vegne av? Da kan vi ufrivillig spebarnsdøpte kirkemedlemmer gjøre våre sammenligninger. Vi er jo (tvangs)døpt til Nicæneum og Apostolicums maskuline treenighetsgud:  Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. 

 

For å gjøre den teologiske forvirring komplett kan vi ta med Helge Hognestad, Ivar Bu Larssen, brødrene Nyhus og sønnen: Håvard Nyhus. Jeg minner om boken av Nyhus & Nyhus: 

https://www.haugenbok.no/Kristen-tro/I9788293191100   

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11705735-spor-i-orkensanda  

 

Ny-teisten (ny-apologeten) Håvard Nyhus er et godt eksempel på hvorfor begrepet a-teisme kan være modent for skraphaugen - i likhet med den teisme og oldtidsmytologi ateismen er bundet til og avhengig av. 

Nyhus anslår sin fiendtlige holdning slik: "Den nye ny-ateismen nøyer seg ikke med å rope at Gud ikke finnes. Gudskjelov." 

Enhver som roper at Nyhus' kristne "Gud" ikke finnes, rammes av hån og sarkasmer. Verbal sjikane er alt ny-apologetene har igjen av ammunisjon. "Forsonlig samtale" med teistene har vist seg ganske umulig.  

Nyhus' forakt for gudsfornekterne er ikke noe nytt. Den lar seg ikke skjule i avledende retorikk og veltalenhet. Han kan godt snakke med "ny-ateister" og "nye ny-ateister" hvis de bare slutter å benekte den kristne gudens eksistens. 

 

Man kan jo se litt nærmere på denne boken: 

https://www.haugenbok.no/%C3%85-forkynne-Guds-storverk/I9788254310908  

 

Den kristne teismens tvangsgrep har løsnet. Vi nekter å innordne oss og la oss fange i den primitive svart-hvitt-tenkning: enten - eller! Den gode teisten vs. den onde ateisten. Lysets barn ("lysbærerne") vs. mørkets barn. Polariseringen (dualismen!) Håvard Nyhus tviholder på er ugjenkallelig brutt.

Gudløshet, sekularisering og avkristning brer om seg i vårt moderne samfunn. Livet handler ikke om "Gud" eller "ikke-Gud", slik Vårt Lands journalistkorps vil ha det til. Det nytter ikke hvor mye de forsøker å fastholde oss i sitt enkle dualistiske skjema. Vi relaterer oss ikke til den kirke-kristne oldtidsmytologi. Vi har helt andre referanser.

De kristne kjernebegrepene synd - skyld - straff - nåde - dom - frelse/fortapelse er allerede parkert og forvist til historiens skraphaug. Ingen "redningskomite" fra Vårt Land eller de teologiske fakulteter kan "gjenopplive" dem. 

 

Det er riktig som Kai Skagen skriver i ukeavisen Dag og Tid 1. des: 

 

"Vårt Land har på ingen måte vorte meir verdsleg enn før. Tvert om; no handlar ALT om kristendom og religion, men slik at sjølve politikken vert noko religiøs...Miljøsaka vert lada med teologi.

Typisk er ingressen: "Kristne synger at Gud holder hele verden i sin hånd. Hvor villige har kirken og teologene vært til å gi ham en håndsrekning for å ta vare på miljøet?"

Ideen er at fordi Gud har skapt naturen, er miljøsaka ei plikt for dei truande. Omgrep som skaparverk og berekraft vert slått saman. Det vert eit kall frå Gud å vere "konkret i klimasaken", som det heiter i eit oppslag 6. oktober...

Ein kan ikkje syna til "Gud" i politiske saker. Og har ein éin gong likevel gjort det, lyt ein aldri skifte meining, for "Gud" er vel ingen verhane.

Korleis skal ein kunna ta del i politisk verksemd med slike rigide førestillingar? Den politikaren som tek kristendomen til inntekt for synspunkta sine, leflar med teokratiske styreformar". 

 

Også Nobels fredspris (kampen mot atomvåpen) og Metoo-kampanjen vil Vårt Lands journalister gjerne kreditere bibel og teologi. 

 

"Å skape fred er å gjøre Guds gjerning på jord og er en genuint kristen oppgave". 

 

Jaså? Vet de kristne selv hvilken gud eller "Gud" de tror på? Det er teistene som strever med sitt umulige gudsbilde. I Vårt Land og på Verdidebatt er det for tiden fullt kaos: gudskrise og bibelkrise (og mange andre kriser).

Når spørsmålet om den kristne gudens kjønn igjen dukker opp, er det bare nok et krisesymptom - trolig mest følbart blant kvinnelige prester og teologer. Det er ganske symptomatisk at Verdidebatts serie "Alt om Fader vår: Guds kjønn" ikke synes videre interessant eller relevant for andre enn den interne krets.

I likhet med jøder og muslimer kan vi vel ikke annet enn undres og/eller mores over de kristne teologenes spekulasjoner over "Guds kjønn". Ingen tror dem når de sier at deres gud befinner seg hinsides våre menneskelige forestillinger og  språklige kategoriseringer, som han-hun, opp-ned... (jfr. Håvard Syvertsen på Veridebatt). 

 

Åh nei, begge kjønn er ikke skapt i Guds bilde...I følge skapelsesmytologien skapte mannsguden kvinnemennesket av Adams ribbein. Hun ble skapt for Adams skyld, og i følge Paulus, Augustin og Luther underordnet Kristus, Kirken og Mannen.

Derfor bøyer alle presteordinerte kvinner lydig kne for Herren, Faderen og Kongen. 

På bakgrunn av overlevert mytologi, tradisjon og (offisielle) læreuttalelser gjennom mer enn halvannet årtusen er det selvsagt umulig å omskape kirkens fysisk-materialiserte "Gud" (mannsguden) til et slags kjønnsløst åndsvesen. 

 

Det er forbløffende hvordan tre kvinnelige biskoper/teologer fortier og/eller snakker seg bort fra den fysiske mannsguden i de autoriserte bekjennelsesskrifter de selv har avgitt lydighetsløfte til. Det handler ikke om språk og metaforer - ord og bilder - men om (ubegrunnede) postulater/påstander om historisk-faktiske hendelser. 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11708029-ingen-fange-av-spraket  

 

Man bør merke seg at disse tre kvinnelige kirkeautoriteter (to biskoper og en teolog) ikke med ord eller navn omtaler Jesus fra Nazareth. Det må man kunne si er ganske oppsiktvekkende denne adventstid og julemåned, hvor det nettopp er guttebarnet Jesus fra Nazareth som for all verden (og norske skoleelever) forkynnes som "inkarnasjonen" av Gud...

Hvorfor tier disse kvinner om Apostolicums tre trosartikler? Her handler det ikke om "Bibelens bilder om Gud", men om kirkelige dogmer: oppstandelses-teologien!   

Den kristne "Gud" er så vidt jeg vet aldri avbildet/illustrert i kvinnelig skikkelse på noen altertavler. 

Det finnes ingen kvinnelig "messias", ingen "Guds datter" eller "menneskedatter" i de bibelske skriftsamlinger. Det finnes ingen "kirkemødre" i teologihistorien. Videre finnes ingen kvinnelige paver gjennom årtusener, og heller ingen kvinnelige biskoper i vårt Luther-land før sent i det forrige århundret.

Mannspersonen (rettere: herskertittelen) Kristus i den kristne bekjennelse kan aldri omskapes til en kvinnelig Krista. Faderguden i "Bibelen" (og i "Fader vår") kan aldri bli Moderguden.

Jesus rettet sine bønner til Faderen, ikke til Moderen. 

Den kristne mannsreligion er klart og anskuelig (i skrift og bilde, historie og dogmer) nedfelt i den kristne kulturarv og tradisjon fra oldtiden til i dag. 

Martin Luthers foraktelige kvinnesyn (som hans menneskesyn forøvrig) har vi ikke heller fått klarlagt dette reformasjonsjubileum. 

 

------------------   

 

Å avsverge/avvise den kristne guden er heldigvis ingen dramatikk lenger. Vi blir ikke forbannet, ekskommunisert eller bannlyst, ilagt bøter eller botshandlinger for våre store eller små "synder". Vi blir ikke pint i obskure torturkjellere, landsforvist, hengt, halshugget eller brent på bålet som våre arme forfedre.

Folk flest er fortrolig med tanken at "Gud er død". Den kristne hevngjerrige djevel-guden er ikke savnet. Vi er ikke i "åndelig nød" eller "åndelig lengsel". Vi er ikke redde lenger. Gudløshet (ateisme) er ingen mangelsykdom. Sekularisme er ingen verdinøytral posisjon eller holdning, slik kristne teister med sine enkle slagord har forsøkt å banke inn i oss.

 

Giesebrecht avslutter boken slik: 

"Forskjellen på kristne og humanetikere og ateister er vennskapet og fellesskapet med Jesus. Ikke-kristne er like gode mennesker som kristne, og har like god moralsk forståelse.

De elsker, både uegennyttig og altruistisk, men de har ikke noe vennskap med Gud og er ikke motivert av fellesskapet med ham.

Det er den lille, megastore forskjellen". 

 

Avkristningen tvinger oss til å ta stilling for humanismen og mot kristendommen. Vi er ganske riktig ikke motivert av "vennskap med Gud", men av vennskap med menneskeheten. Det holder! 

Det er ikke mulig, etter mitt syn, å forene to så diamentralt ulike verdensbilder og menneskesyn (slik det er forsøkt i Grunnlovens § 2). Vi er nødt til å innta en etisk stilling.

https://www.minervanett.no/grunnloven-er-ekskluderende/  

 

"Vennskap med Gud" er i følge Paulus ensbetydende med "fiendskap med verden". Så enkelt er det. Vårt valg er enkelt. Med så ufattelig brutalitet har Jesus, Paulus, kirkefedre, pavemakt og Luthers fiendehat gått i oppfyllelse - i kirkens mer enn tusenårige voldshistorie - at vi velger dem bort. Vi har ikke bruk for dem: hatets ambassadører. 

Den allkjærlige guden - nådig og tilgivende - som promoteres og reklameres for i dag er oss fullstendig likegyldig. Guden er ikke sint lenger, hører vi nå. Som om gudens skiftende følelser (personlighetsforvandling) skulle gjøre noen forskjell. Enkelt sagt: den kristne (manns)guden er blitt overflødig. Det er ikke behov for ham.

Etter å ha bøyet kne for Faderen, Herren og Sønnen i nær 2000 år, søker man nå å gjøre ham kjønnsløs. Eller tvekjønnet? Androgyn? Homofil?

"Først og fremst dreier seg dette om Guds egen motstand mot å la seg fange i språket. Ikke noe ord eller uttrykk kan beskrive Gud fullt ut". 

Det handler nok heller om norske kvinnelige biskoper og teologers egen motstand mot kirkelig mannshovmot i nær 2000 år. Men hvordan skal de få "Jesus Kristus" til å bli kjønnsnøytrale betegnelser? Er han ikke "brudgommen" kvinner og menn stadig lengter etter å bli forenet med?

For noen er ikke Gud eller Jesus lenger "Frelseren", men "Vennen" og/eller "Mesteren"?  

 

Får personen Jesus fra Nazareth beholde sin kjønnsidentitet, mens han som "Kristus" ("oppstanden") blir forvandlet til en kjønnsnøytral ånd eller engel?

Har ikke "Guds enbårne Sønn" kjønn? Hva med Betlehemsbarnet, guttebarnet, Maria fødte? Gikk hun gravid med et kjønnsløst foster? 

Med sine latterlige spekulasjoner og konstruksjoner stiller de kirkelige teologer (også feministene) seg i et svært avslørende lys. Det råder fullt kaos i det stramt oppbygde teologiske byggverk. Alt rakner.

Treenighetsguden gjennomgår kjønnsforvirring og en dyp identitetskrise. Det grenser til komikk. Det blir mer enn tydelig at mennesket ikke er skapt i Guds bilde, men at den kristne "Gud" er skapt i menneskers bilde (rettere: i teologenes bilde).

Alle gudsbenektere (les: ateister) får rikelig med argumenter for å avvise kristen teisme: den sterkt antropomorfiske guden.

Det er selvsagt Jesu plass i den guddommelige treenigheten som utgjør kirkens største problem. Skyves Jesus ut nå, kanskje? Som historisk jødisk mannsperson (på samme tid: universets skaper og verdens frelser?) står absurditetene i kø.

Hva skal man gjøre for å redde stumpene av 2000 års Jesus-apoteose?  

Om Jesus ikke var/er "sann Gud og sant menneske", forsøker man å holde ham fast som et nær fullkomment "etisk-humanistisk ideal". Vi har lykkeligvis helt andre idealer og verdier enn de denne doms- og endetidsprofeten forkynte. 

Ingen kulturpolitikk (konserter), (kosmetisk) liturgiske endringer, kirkelige stunt (dyregudstjenester, fotballgudstjenester eller motorsykkelgudstjenester), dialoggudstjenester med muslimer, ny-religiøse og spiritister, drop-in dåp, massebryllup, reklamefremstøt og konsulenttjenester i mange hundretusen-klassen, eller teologiske teorier kan vekke fortidens forstenede spøkelser til live.

Ny-apologetene forsøker (desperat) å appellere til den intellektuelle nysgjerrighet, men møter bare likegyldighet. De har studert filosofi og gjennomgått kurs i apologetikk, men har intet å meddele.

Teologen og apologeten Espen Ottosen, som mange kjenner fra Aftenpostens spalter og tankesmien Skaperkraft, titulerer seg som "filosof". Det gjør også Vårt Lands spaltist Ida Marie Haugen Gilbert. Ganske dristig, vil jeg si.

Deres filosofiske dannelse står helt klart i "troens tjeneste". De er tvangsmessig forpliktet til å forklare alle menneskelige og samfunnsmessige tilskikkelser "i troens lys". Da detter vi av lasset ganske fort. 

 

Den "kristne kulturarv" tilhører det religionshistoriske museum, på samme måte som noen av kirkens verneverdige kirkebygninger.  

Dette er åpenbart provoserende også for Vårt Lands "progressive" (liksom-åpne) redaktører og kommentatorer, som i likhet med visse muslimske apologeter gjerne henfaller til nostalgiske forestillinger om en forgangen ren, opprinnelig religion. Den må bare gjenoppdages, må vite.

Men den historiske (samfunns)utvikling, særlig det siste århundret, har endret den europeiske og norske mentalitet på en måte kirke og kristendom ennå ikke har forstått. Derfor klarer ikke den reaksjonære og tilbakeskuende kirke å kommunisere med sin samtid.   

I den kristne versjon hører vi at det er "urkirken" og/eller "klassisk kristendom" som stilles opp som ekte/sann kristendom. Men jo lenger tilbake vi går i kirkehistorien, dess nærmere kommer vi APOKALYPTIKKEN (som også doms-og endetidspredikanten Jesus forkynte). 

Det er forbausende at "nye ny-ateister" blir viet langt større oppmerksomhet av H. Nyhus enn Martin Luthers stadig gyldige hatefulle skrifter.

Mener far og sønn Nyhus (og Alf Gjøsund) at det er "forsonlig samtale" Confessio Augustana innbyr til? Vel, i en religiøs-kristen vrangsnudd verden kan som kjent alt gå an.   

 

Det begynner med kjærleiken, skriver Vårt Lands sokneprest i Nyhus' avis 14. november om Dagens bibelord i Matt. 5, 21-26:  

"...Den som blir sint på bror sin, skal væra skuldig for domstolen, og den som seier til ein bror: "Din tosk!" skal vera skuldig for Det høge rådet, og den som seier: "Din gudlause narr!" er skuldig til helvetes eld...".  

Ut fra denne bibelteksten utleder soknepresten følgende sats (hun klarer også å flette inn noen "passende" ord av Martin Luther King):

"Vi må saman arbeida for at lyset skal vinna over mørket". 

 

Nå som vi nærmer oss en av kirkens store høytider (i vinterårets mørketid), vil nok denne grunnleggende LYS - MØRKE- symbolikken bli gjentatt og gjentatt i kristen forkynnelse. Vi skal igjen få innprentet at Jesu fødsel og komme til jorden brakte lyset til de mørke og forblindede jøder i hans samtid.

Jesus som "Verdens lys"? De kristne som "lysbærere"? 

Nei! Det var MØRKET som kom. 

 

https://teologiogkultur.weebly.com/blog/jesus-er-menneskers-lys  

http://prekenhjelp.blogspot.no/2009/12/ordet-kom-til-verden.html  

 

Satans sønner og mørkets barn   

 

Det jødiske folk har vært det fremste offer for kristendommens primitive, dualistiske menneskesyn, med Jesus som (guddommelig, ufeilbarlig) forbilde. De ble i nær 2000 år konsekvent og systematisk fratatt sin menneskelighet. Den kristne kirke jaget dem inn i det svarteste mørke noe menneske har levet i. For sin angivelige ulydighet og oppsetsighet skulle de leve under "Gud" og Kirkens dom: forfulgt, demonisert og ydmyket. Som straff skulle de aldri finne hvile, verken på jorden eller i himmelen. 

Kjærleik???  

En lignende skjebne rammet mange andre folkegrupper, som fikk djevelens stempel på seg: djevelens barn og/eller Satans sønner...mørkets barn...

Eksempelvis "hedningene i Afrika", samer og romfolket i vårt Luther-land. De hatefulle og nedvurderende betegnelser er utallige. Luther-apologetene dette år har bladd forbi de fleste nattsvarte kapitler i glansbildeboken. 

 

Se boken nedenfor om samemisjon i vårt Luther-land. Hvorfor er ikke denne boken hentet frem dette reformasjonsjubileum? 

https://www.ark.no/boker/Brita-Pollan-For-djevelen-er-alt-mulig-9788276341942  

Det er ikke teologer, men sannferdige historikere som graver frem "ofrenes perspektiv". Kristenfolket liker ikke "Sannhetskommisjoner" - om de ikke blir ledet av deres egne (eks. biskop Desmond Tutu i Sør-Afrika). 

Jeg gjør oppmerksom på den nylig utgitte boken: "Et uønsket folk". Så vidt jeg vet er ikke denne boken nevnt eller omtalt på Verdidebatt. 

https://www.cappelendamm.no/_et-u%C3%B8nsket-folk-jan-alexander-svoboda-brustad-9788202562601  

 

Se også Lillian Støen og Vigdis Ross-Larsen på Verdidebatt. Det ser ikke ut til at dette kristelige debattforumet har særlig interesse for vårt Luther-lands "stille folkemord".

 

Denne fortielse og forlegenhet har kanskje en enkel forklaring?   

"Norsk Misjon blant Hjemløse, som med statens aktive velsignelse bl.a. drev arbeidsleiren Svanviken for romani-/taterfamilier fra 1908 til 1989. I tiden 1950–70 ble 40 prosent av kvinnene på Svanviken ulovlig sterilisert under sitt tvangsopphold der...I tillegg ble ca. 1500 barn, en tredjedel av folkegruppens barn, plassert i barnehjem og fosterhjem i tiden 1907–1986, særlig i 1950- og 60-årene. Disse barna har ennå ikke fått en fullverdig oppreisning". 

 

Knut Vollebæk ble i 2013 leder for "Taterutvalget", uvisst av hvilken grunn. Han ble i avisen Dagen omtalt som "pionér, fredsmekler og medmenneske". På Internett finner vi utallige treff/oppslag om personen, karrierediplomaten og KrF's utenriksminister Vollebæk. Æresbevisninger og ordener er ramset opp på Wikipedia, men vi må lete lenge for å finne relevant stoff om romanifolket...

Personlig forfengelighet og æreskjærhet synes langt viktigere enn "saken". 

"Jeg er glad for at Vollebæk har sagt ja til å påta seg det viktige arbeidet med å lede romaniutvalget videre, og danne grunnlag for videre forsoning og bevaring av romanifolkets kultur, sier fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud i en pressemelding fra departementet". 

To år senere, i 2015:  

"- Myndighetenes politikk overfor taterne/romanifolket har gjennom store deler av forrige århundre vært totalt mislykket og nedbrytende, sa utvalgsleder Knut Vollebæk da han leverte utvalgets rapport til statsråd Jan Tore Sanner". 

Så vidt jeg husker fikk Vollebæk også sagt på en av sine pressekonferanser at behandlingen av taterne ikke var i samsvar med "kristen nestekjærlighet". Jo, det var nettopp slik nestekjærligheten artet seg i praksis. Linjen går langt, langt tilbake i historien. 

 

-----------------  

 

På Verdidebatt er det få tema som hisser opp kristne debattanter som Islam. Georg Bye-Pedersen skriver i sitt innlegg 15. okt.:

«Når en (tysk) innenriksminister ikke klarer å se det tragiske og rasistiske ved religionen Islam blir det fort gjort tanker om at han vet dessverre ingenting om Islam».

Om kristendommens "rasistiske sjelelære" (evighetens apartheid) VET vi mye. Vi kjenner altfor godt "det tragiske rasistiske ved religionen kristendommen". Både teologien og historien er velkjent. Bye-Pedersen bryr seg ikke om de døde. 

De millioner tause ofre for kristendommens "kjærlige" voldsutøvelse har liten eller ingen interesse for den kristne maktelite, som stadig må definere seg i fiendtlig opposisjon (kontrast) til enten jødedommen eller islam. 

Alle som er blitt villedet i troen på at den rasistiske helveteslæren er avskaffet i kristendommen kan lese evangelieskriftene og apostelbrevene, kirkefedrene, kirkemøtene, de luthersk-evangeliske skrifter, eller ta en titt på dette innlegget i den kristelige dagsavisen Dagen. Jeg tror dessverre man raskt vil finne "den gyldne tråden" (helvetestråden?).   

http://www.dagen.no/dagensdebatt/FORTAPELSEN/Helvete-–-et-Hellig-sted-537925   

 

Kirken og dens (folkekirke)teologer lyver om sitt skrift- og læregrunnlag. Også Luthers djevel- og helvetestro har vært et ikke-tema dette Luther-jubileum.

Med den grunnlovsfestede "evangelisk-lutherske lære" følger selvsagt djevelen/Satan og hans demoner med på lasset. Gud-Satan og himmel-helvete er grunnleggende motiver og bestanddeler i Luthers dualistiske verdensbilde og menneskesyn (som hos Jesus selv).

Denne primitive mytologien ble gitt guddommelig sanksjon da Romerkirken (keiser og biskoper) i Nicæa år 325 opphøyet Jesus fra Nazareth til "Gud". Det er i den kristne bibel (NT) doms- og helvetestruslene slynges over alle trosulydige jøder.

Det er svært grove og aggressive utskjellinger vi møter hos Jesus OG hos hans senere etterfølgere. Hatpredikanten Luther videreførte forgjengernes barbariske forestillinger. Paulus og Augustin var Luthers viktigste inspirasjonskilder.  

 

St. Augustin skrev også en antijødisk pamflett. Hvorfor har ingen hentet frem denne? Kanskje den katolsk-troende Nyhagen på Verdidebatt kan gi en forklaring på denne "glemsel"? En katolsk lapsus, kanskje? 

Også arvesyndslæren og predestinasjonstanken er knyttet til den hellige Augustin. Man bør merke seg hans årelange strid med Pelagius og pelagianerne. Elaine Pagels bok "Adam, Eva og slangen" (dansk utgave) gir en svært god innføring i Augustins forrykte tankeverden, som også skulle bli Romerkirkens offisielle teologi og antropologi.   

Et av Augustins hovedverk er "Gudsstaten" (eller Guds by), hvor han hevdet at Romerrikets forfall var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne... 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/De-civitate-Dei-Gudsstaten,-eller-Guds-by2/I9788253033129     

 

Jeg siterer «bibeltroskapen» i avisen Dagen (som vi alle kan verifisere): 

«Det er vel ingen som snakker så mye om Helvete som Jesus Kristus. Helvete nevnes ca. 20 ganger (+/-) i NT (nesten alle i evangeliene), men flere hvis man tar med ord som “fordømt” osv.

Tar man med “fortapt” kan man legge til ca. 20 (+/-) flere. (ca. og +/- fordi det varierer i de forskjellige oversettelser - i noen oversettelser er jo Helvete tatt helt ut ...!)

Helvete er et Hellig sted, som brenner med Hellig Ild, skapt av Jesus til å huse satan og hans engler samt de som ikke blir funnet i Livet Bok.

Åp. 20:15: Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.

Det er helt umulig å forkynne om Himmelen uten å nevne Helvete. Selve fundamentet ligger her: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Joh. 3:16». 

(Les også Joh. 3:18)

 

Det ser ut til (folkekirke)presten Runar Foss Sjåstads subjektive, tidsaktuelle "allkjærlige" gud (jfr. Verdidebatt) kommer i konflikt med både Noahs gud, Abrahams gud, Moses' gud, Jesu gud, Paulus' gud, Augustins gud og endelig: Luthers gud.

Men det er vitterlig Sjåstads egen kirke som har samlet og overlevert Jesu barbarisk-mytologiske helveteslære. Det er Herrens ord, må vite.  

Det er fremfor alt i Sjåstads (kristne) ny-testamentlige bibel vi møter den dømmende, hevngjerrige og straffende guden. Ingen feierkost eller brannslukning fra vår tids (ny-liberale/halvortodokse) KRISETEOLOGI kan oppheve domspredikanten Jesu lære og forkynnelse, med mindre man som Bjørn Eidsvåg i Dagbladet kvitter seg med hele bibelen...

(Ikke en gang Marcion gikk så langt). 

Eller, med mindre man som TF-professor Notto T. Thelle (med teologen Marcus Borg som referanse) avviser det kristne språket:  himmel-helvete-rammeverket. Det må bety at Thelle avviser Jesu autoritet og lære i evangelieskriftene, til fordel for en (amerikansk) ny-liberal teolog (2011), som helt i motstrid til den historiske Jesus hevder at "meningen med kristendommen er livet her på jorden". 

 

Notto Thelle er ellers passe tvetydig og uklar (som de fleste teologer): 

"Jeg har ikke sagt at det ikke går an å gå fortapt. Jeg har ikke sagt at det ikke fins noen dom eller at Jesus ikke bruker dramatiske bilder om livets alvor".

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11606991-sagt-og-usagt-om-helvete  

 

"Livet her og nå" var ikke Jesu budskap, men den langt senere politisk-institusjonaliserte maktkirkens ideologi. Himmelriket er nær, forkynte endetidspredikanten Jesus for sine jødiske landsmenn (og kun for dem!). Han ventet utålmodig på verdens ende og historiens opphør. Men endetiden, "Guds rike" og Dommedag kom ikke.

Historien rullet videre og Teologien ble skapt. 

Helt siden 3-400-tallet har den kristne (konstantinske) kirke demonstrert sitt verdslige maktbegjær. I dag er det teologene Notto T. Thelle, Kari Veiteberg, Sturla Stålsett, Bjørn Eidsvåg og Halvor Moxnes m.fl. som kanskje klarest representerer den verdslige (sekulariserte) og materialistiske kirke. 

 

LOVSKOLER VS. TEOLOGI                      

 

Også Vårt Lands kommentator Håvard Nyhus har kastet seg på Islam-bølgen, trolig i (kristelig) egeninteresse. Han må forsvare Islam mot forestillingen (fordommen?) at denne religionen er en «fasttømret størrelse» (essensialisme). Han skjønner nok at en slik oppfatning rammer kristendommen med full tyngde. Indirekte er det Kristendommen Nyhus forsvarer.

Verdt å reflektere over: den jødiske og muslimske «bekjennelse» omfatter bare noen få setninger. I disse to (monoteistiske) religioner finnes heller ikke noen «teologi» (læren om Gud). Ingen av disse to religioner har opphøyet deres profeter til «Gud selv».

Jøder og muslimer etablerte LOVSKOLER. En jødisk rabbi/rabbiner og en muslimsk mufti er noe ganske annet enn en «kristen teolog».

 

«På Jesu tid opptrådte skriftlærde som en egen stand som gjerne kalles fariseere. Av folket ble de tiltalt med rabbi, min herre. På grunnlag av studier av Toraen og tradisjonen fastla de det som var jødisk lov og rett, halakha, og som dommere la de frem dette i Det høye råd (Sanhedrin). Deres virksomhet var ulønnet, og de hadde derfor som oftest et annet verv ved siden av.

Etter tempelets fall var det fariseernes arvtakere, lærde rabbinere som kalles tannaim og amoraim, som videreutviklet jødisk lov, jødiske ritualer og jødiske tradisjoner slik at det ble mulig å leve som jøde over alt og til alle tider».

 

«Under de første islamske århundrene blomstret følgelig en lang rekke «skoler», det vil si grupper som flokket seg om en mester for å diskutere juridiske aspekter ved Koranen og profetens tradisjon (sunna), og som arbeidet med konkrete løsninger på rettsspørsmål».

 

http://www.dmt.oslo.no/no/jodedom/hverdagen/religiost_lederskap/    

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/tro-og-livssyn/muslimske-laerde-omtolker-fatwa-om-jihad/a/585852/    

 

Mange av oss forstår Kristendommens læregrunnlag, teologi og historie langt bedre enn Bjørn Stærk og Oddbjørn Johannessen. Det gjør også Wikipedia:

«I følge kristen teologi og tro er Jesus Guds sønn, og gjenoppsto fra døden. Dette mener de troende er for å gjenforene Gud og mennesker og for å fri menneskene fra evig fortapelse. Troen på at Jesus døde for menneskenes synder og sto opp igjen fører, i følge kristen teologi, til frelse».

 

Kirke-kristendommens offisielle bekjennelse omfatter hele fem autoriserte skrifter, hvorav Confessio Augustana fyller omkring 30 sider. Den apostoliske bekjennelse (i tre trosartikler) fremføres lydig og unisont av prest og menighet i alle Norges kirker hver eneste søndag.

«Har vi ikke vi ikke hatt nok terror i Europa», spør George Bye-Pedersen på Verdidebatt. På grunnlag av «Skrift og Bekjennelse» har vi europeere levd med kristelig terror, katolsk og protestantisk, i mer enn halvannet årtusen. Vi har i sannhet gjennomlevd nok terror, om vi ikke skal få en gjentakelse av terrorveldet i kristendommens tvilling-religion: Islam. Nok er nok!

Som Bøygen hos Ibsen går Håvard Nyhus glatt utenom den kristne kirkes «essensialisme». I stedet presterer han å snakke om «troen som en løpende forhandling – med Gud, mennesker, Historien, Teksten og verden rundt forhandlingsbordet».

(Merk Gud, Historien, Teksten med stor bokstav).

 

Er det ved bispemøter, kirkerådet og kirkemøter «forhandlingene med Gud» finner sted? Hvordan forhandler teologene med Gud, Nyhus? Kan vi få noen eksempler på denne type forhandlinger? 

Hvem av treenighetspersonene er mest aktuell som forhandlingspart? Har det funnet sted noen forhandlinger med Gud om Confessio Augustana dette Luther-år? 

Nyhus avviser (tilsynelatende) religiøs «essensialisme», men ender opp (i de siste linjer) med et håp om «at det finnes en egentlig kjerne bak den korrumperte utsiden som møter oss». Snakk om selvmotsigelse!

Jeg synes for min del at H. Nyhus burde begrense seg til å snakke om det kristne Håpet (les: frelseshåpet) i sin egen religion (kristendommen), og ikke om «håpet i all religion». Jeg tviler sterkt på at Nyhus har slik kompetanse.

Med hvilken rett og myndighet snakker han på vegne av «religioner»? Har han på forhånd konferert med jøder og muslimer, eller synser og fabulererer han etter sitt eget hode?

Det kristne Håpet er ikke sammenfallende med jødisk eller muslimsk tenkning. De stiller seg med god grunn helt avvisende til den kristne treenighetsguden; inkarnasjonen og kristologien. De kristne må innse at deres "Gud" er en partikulær og sekterisk gud.  

 

«Vil lære oss å lese Bibelen»

(Vårt Land 27. oktober) 

 

Teologen Marcus J. Borg er så «hemmelig» og/eller ubetydelig at han ikke er omtalt på norsk Wikipedia eller Store norske leksikon. Han er «teologenes teolog». Han har inspirert Bjørn Eidsvåg, Notto T. Thelle og påtroppende Oslo-biskop: Kari Veiteberg.

Stemningen ser ganske dyster ut på dette bildet

http://www.dagen.no/Nyheter/Spr%C3%A5k/Hevder-det-kristne-spr%C3%A5ket-har-mistet-sin-mening-540985    

 

Men først på tampen av dette Luther-året er en av Borgs bøker utgitt på norsk: «Gjenoppdag kristendommen». Hvorfor ikke før?  Det er ikke første gang norske fakultetsteologer henter frem eller gjemmer seg bak anglo-amerikanske teologer   (jfr. Bart D. Ehrman, 2006).   

Som vi ser nedenfor er Marcus Borg forbundet med såkalt «progressiv kristendom» og «Jesus-seminaret». Da vet vi godt hvor vi har ham. Han står kanskje ikke langt fra Helge Hognestads teologiske forbilde og "reformator", biskop John Shelby Spong, med boken «En ny kristendom i en ny verden» (2004, dansk oversettelse).   

https://da.wikipedia.org/wiki/John_Shelby_Spong 

 

«Spong describes his own life as a journey from the literalism and conservative theology of his childhood to an expansive view of Christianity. In a 2013 interview, Spong credits the late Anglican bishop John Robinson as his mentor in this journey and says that reading Robinson's controversial writings in the 1960s led to a friendship and mentoring relationship with him over many years. Spong also honors Robinson as a mentor in the opening pages of his 2002 book A New Christianity for a New World».

«Marcus J. Borg (March 11, 1942 – January 21, 2015) was an American New Testament scholar and theologian. He was among the most widely known and influential voices in progressive Christianity.

As a fellow of the Jesus Seminar, Borg was a major figure in historical Jesus scholarship».

 

Jeg siterer fra Vårt Lands omtale: 

«Ordet frelse er uforståelig utenfor kirken, og de som er innenfor bruker ordet på en måte urkirken ikke ville forstått. Teologen Marcus J. Borg ville redde språket og avskaffe helvete». 

«På dagen 500 år etter Luther offentliggjorde sine teser, kommer den første norske oversettelse av teologen Marcus J. Borg. Forlaget mener det er på høy tid med en ny reformasjon. Oversetteren av «Gjenoppdag kristendommen» er sokneprest i Sagene og Iladalen menighet, Knut Rygh».

« -Tradisjonelt ligger poenget med Jesus i hans død. For Borg ligger poenget i Jesu liv. Frelsen ligger i hans kraft til å forvandle, og handler derfor om noe på denne siden av døden og ikke den andre, sier Rygh».

 

Marcus Borgs norske forlegger Svein Gran påpeker at etter Ole Hallesbys helvetespreken i 1953 har Den norske kirke sluttet å forkynne helvete. For noe sludder! Gran LYVER. Dette er manipulasjon av groveste sort. Det er ikke sant!

Dette Luther-år burde Svein Gran være redelig nok til å erkjenne at Confessio Augustanas grufulle straffetrusler mot oss i art. 17 stadig er gyldig (konfesjonell) lære i Den norske kirke. Denne heslige evangelisk-lutherske lære ble på ny  grunnlovsferstet år 2015.

(Jeg minner om at grunnlovsutvalgets leder var TF-teolog og Luther-kjenner Inge Lønning)

 

FORTAPELSENS MULIGHET - ELLER REALITET? 

 

Se Nettavisens intervju med Den norske kirkes preses i april (påskemåneden)  dette år: 

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/helga-byfuglien---vi-har-et-ansvar-for-a-dele/3423330574.html  

 

 "Helvete ikke nedlagt

 - Hvis man ikke tror, hva skjer etter at du dør?

 - Det er det ingen av oss vet, men i Bibelen (?) står det flere steder at det vil komme en endelig dom, der ondskapen skal beseires en gang for alle og at folk skal bli dømt, ikke etter det de har gjort, men om de har trodd på Jesus. Men hva som skjer utover det, vet vi ikke, sier hun. 

- Så helvete er ikke nedlagt?

 - Nei, jeg kan ikke si det, fordi i Bibelen (?) står det at livet har to utganger, men hvordan det vil arte seg, vet vi ikke, sier biskopen".

 

Jeg spør: hvor i "Bibelen" står dette?  I GT eller NT? 

 

Helvete/fortapelse forkynnes også på Verdidebatt, bl.a. av den kirkelige prest Espen Andreas Hasle, nær 60 år etter Hallesby.  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11703031-vi-ma-fastholde-fortapelsens-mulighet  

 

Jeg siterer Svein Gran i Kom Forlag:  

«- Man har gått stille ut av rommet, uten å rydde opp. Kirken har ikke gjort opp boet og heller ikke utarbeidet en helhetlig teologi som formidler en kristendom uten de to utganger, mener Gran»

«Jeg tror tiden er overmoden for å kaste tanken om helvete på den idéhistoriske   skraphaugen. Kirken har ikke gjort det. Det ligger fortsatt i krokene. Det straffende gudsbilde er et paradoks det er på tide å ta et ordentlig oppgjør med.

Vi sitter stille og håper folk skal glemme det».

 

Dette er betegnende for kirkens krisesituasjon i dag. Feighetens teologi. Nei, vi glemmer ikke, Svein Gran! 

Med Jesus som guddommelig autoritet er intet "ordentlig oppgjør" mulig.

Hvis den morbide ny-testamentlige forestillingen om helvete og evigvarende straff skal kastes på skraphaugen, må også Jesu lære og autoritet kastes på samme skraphaug.

Men i all teologisk teori og apologetikk ser vi at det er Jesu autoritet som må reddes (jfr. Nicæneum og Apostolicum). Uten denne faller kirke-kristendommen sammen. 

 

Veldig interessant: Bjørn Eidsvåg er blant dem som er inspirert av teologen Marcus J. Borg. Han har lest teologen i sitt arbeid med å "finne en Jesus som har betydning i dag" («Tro a la Eidsvåg»?).

Det er tvilsomt om Eidsvåg, Moxnes og O. Johannessens moderniserte "Jesus" har interesse for andre enn dem selv. 

Kirkelig-teologisk ser det ut til at NRK og Dagbladet står hverandre svært nær. Som jeg har påpekt ved tidligere anledninger er Bjørn Eidsvåg en anmasende og trettende, årlig gjenganger i Dagbladets spalter. Og nå igjen! I annonseringen for Dagbladet Pluss den senere tid omtales Eidsvåg slik:

"Han sluker bøker om Jesus og filosofer, men bibelen har Bjørn Eidsvåg (63) kvittet seg med". 

https://www.dagbladet.no/magasinet/tro-hav-og-kjaerlighet/68853813    

 

Jesu liv, forkynnelse og predikantvirksomhet er ikke omtalt andre steder enn i den kristne bibel (NT). Hvor skal så Eidsvåg finne den "Jesus" han trenger hvis han har kvittet seg med Bibelen? Jo, den "Jesus" Eidsvåg etterlyser og personlig trenger søker han i den teologiske fantasi og fabulering.

Da er ikke Jesus fra Nazareth betraktet som et historisk menneske, men som et fantomvesen som kan omformes og tilpasses den kirkelojale teologens bilde og ideologiske interesse. 

Den presteordinerte Eidsvåg kvitter seg med "Bibelen", men ikke med bekjennelsen! Veldig merkelig. Så vidt jeg vet har han ikke frasagt seg sitt ordinasjonsløfte. Det er nesten ikke til å fatte hva Eidsvåg (offentlig) VÅGER å uttale.

Bør vi alle kaste bibelen/Bibelen på skraphaugen, Eidsvåg? Hva blir da igjen av kristendommen når selve grunnlagsskriftet forkastes? Skal vi kvitte oss med den historiske Jesus i evangelieskriftene - for å slutte oss til teologiprofessoer Moxnes' versjon:  historien om Jesus?

Skal den autoriserte, offisielle Jesus-dyrkelsen og Kristus-troen erstattes av "minnenes Jesus" eller"Jesus-minner"?  Hva er nå det for noe rart?

Er det minnenes Jesus Nicæneum, Apostolicum og Augustana reflekterer? Eller, er det kanskje falske minner keiser Konstantin og hans biskoper, kirkefedrene, romerkirkens paver/kirkemøter og Martin Luther har nedfelt i Den norske kirkes offisielle skrifter?

Hvilken "Jesus" har H. Moxnes avgitt ordinasjonsløfte til - og på hvilket grunnlag?  Han kan jo ikke selv ha noe "Jesus-minne" - om han ikke personlig har møtt og sett Jesus etter hans død for 2000 år siden?

 

HVEM SINE "JESUS-MINNER" ER DET HALVOR MOXNES BASERER SEG PÅ, SOM ORDINERT TEOLOG OG PRESTELÆRER?

MARIA MAGDALENA? PAULUS? KEISER KONSTANTIN? MARTIN LUTHER? 

 

Det er helt umulig å få grep om den presteordinerte Moxnes' personlige forhold til den Jesus-figuren mange av hans bøker er sentrert rundt. Er han aktiv kirkegjenger? Deltar han aktivt i kirkens liturgi, som i nattverden (et av kirkens to viktigste sakramenter)?

Påkaller han Jesu Kristi faktiske nærvær - eller minne - ved å drikke hans blod og ete hans kropp? 

 

Jeg siterer nedenfor siste avsnitt av Halvor Moxnes (kryptiske) innlegg på Verdidebatt, som ordstyrer Oddbjørn Johannessen fra UiA ikke uventet var den første til å kommentere positivt. Uten kritiske innvendinger takker han Moxnes for "interessante refleksjoner". Hva var interessant? Vi ser fram til UiAs amanuensis O. Johannessens respons på hvordan "minnenes Jesus kan formes for fremtiden". 

 

Jeg har gjennom mange år forgjeves søkt etter O. Johannessens (selvstendige) syn på Jesus fra Nazareth. Han omtaler seg litt koketterende som "ikke-troende" eller agnostiker (?), men opptrer forbausende servil og lojal overfor Vårt Land og Verdidebatts "liberale" (halvortodokse) teologer.

Nå har han publisert et innlegg (preken) om sin gode, gamle venn: Jesus. 

Det er ikke noe "kjettersk" ved O. Johannessens subjektive Jesus-bilde ("Min" Jesus, som han sier det). Det er tvert om ganske konvensjonelt. Hans innlegg er da også blitt godt mottatt av Verdidebatts kristne debattanter, både fra høyre- og venstresiden; endog oppfattet som andakt og/eller tale. Han selv kaller innleget for "preken".

Det er ikke et debattinnlegg, men et "vitnesbyrd" han har publisert. O. Johannessen er opplagt "innenfor". Jeg kan se ham for meg på prekestolen, som lidenskapelig (folkekirkelig) Jesus-forkynner og predikant.

Han gjengir nøyaktig samme synspunkter som sine liberalteologiske og folkekirkelige "venner" (kolleger ved UiA, kanskje?).  

Om det er frigjøringsteologiens "sosial-etiske" Jesus eller kristen-sosialistenes "kamerat" Jesus  O. Johannessen bærer med seg i sin teologisk-ideologiske  bagasje, har jeg ingen klar formening om. Jeg personlig har mistet all interesse for ham etter hans teologisk tendensiøse innlegg. Men det er godt at han har tonet flagg. Nå vet vi hvor vi har ham. Vi som har fulgt hans debatt-aktivitet på Verdidebatt gjennom flere år, er ikke overrasket. 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11706765-min-jesus-en-kjettersk-preken?side=1#svar-11706810  

 

Så var det Njål Kristiansen, som også opptrer ganske ullent og kameleonaktig. Men han er over alt på Verdidebatts emner og tråder. Politisk er han Høyre-mann. Hva og hvem den kristen-katolske Kristiansen "tror på", er umulig å få et skikkelig tak på. Jesu lære eller pavekirkens lære? 

 

Det er riktig nok at "Bedehusets Jesus fra 1960-tallet" har gjennomgått et perspektivskifte og en utrolig personlighetsforvandling i Eidsvåg og Moxnes' ideologiske bilde og formende hender.

Oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth er selvsagt ikke verken europeisk, norsk eller universell, men helt og fullt formet innenfor den israelittisk-jødiske religionsutvikling i århundrene omkring vår tidsregning. Han tilhører sin egen oldtid, ikke bedehuset fra 1960-årene eller Moxnes, Eidsvåg og O. Johannessens (revolusjonære) sosial-etiske ideal de siste årtier.

Ingen historiske personer er universelle! 

 

Jeg siterer Moxnes:  

"Og i «Etterlyst: Jesus» tar Bjørn Eidsvåg et kjærlig-kritisk oppgjør med bedehusets Jesus fra 1960-tallet. Men i avslutningen, der han spør etter hvilke verdier Jesus står for i vår verden, er Jesus ikke norsk, men universell.

Da er det spørsmål etter «hvor skjer Jesus?», hvor skjer barmhjertighet, rettferdighet, uten å ta hensyn til rase, kjønn, klasse? Dette er igjen spørsmål som går lenger enn den historiske Jesus, som spør om det er mulig å forme Jesus-minner for framtiden".

 

Her blir alt sagt om TF-professor Moxnes som kirkelig-teologisk dogmatiker. I spørsmålet "Hvor skjer Jesus?" avslører han seg.  

Mye tyder på at kristen fundamentalisme i dag ikke handler om bibeltroskap (nedlatende kalt "biblisisme"), men om bekjennelsestroskap. Da er også liberalteologene Eidsvåg og Moxnes fundamentalister!

Ikke bibel-fundamentalister, men BEKJENNELSES-FUNDAMENTALISTER.

Deres syn på Jesu autoritet avslører dem. Bekjennelsen(e) er "Den hellige skrift": det unevnelige og urørlige Ordet. Med andre ord: Kristus-mytologien.

Det er den absurde Jesus-apoteosen fra Nicæa år 325 som gjør det mulig for Eidsvåg og Moxnes å konstruere en tidløs (universell) "Jesus" for alle behov. 

Det kan være nyttig å skille mellom to eller flere Jesus'er: liberalteologenes "fantom-Jesus" OG evangelieskriftenes historisk-lokale Jesus. 

-----------------  

 

Jeg har et klart inntrykk av at «folkekirkens» presteskap og teologer ikke ønsker offentlighetens oppmerksomhet omkring dens dogmer, bekjennelse og teologi. Eidsvågs fortielser er et av mange eksempler.

Hvor lenge skal Islam, Israel og homofili tjene som avledning (slik vi ser det i Vårt Land og på Verdidebatt)? De kristne er besatt av disse tema. Så snart en endeløs debattrunde er avsluttet, starter en ny runde. Slik har kristenfolket holdt på fra Verdidebatts spede begynnelse.

Ikke så få (rasende) kristne skribenter ønsker mer fokus på Muhammed-karikaturene, men de tier bom stille om den kristne kirkes grusomme jødekarikaturer gjennom hele middelalderen frem til nyere tid.

Kristelige skribenter "godter seg" over helvetes-skildringer i Koranen, men fortier truslene om evig torturstraff i den kristne bibel og i kristne skrifter (Petrus-apokalypsen og Dantes Guddommelige komedie nevnes ikke).

Til nød kan Joh. Åp. siteres. Men ingen Jesus-ord! 

Å forbinde ideal-Jesus med helveteslæren synes som en umulig tanke også for Jesus-dyrker og lekmannsteolog  Øyvind Schønning  på Verdidebatt. For å forklare helvetesforestillingens oppkomst og utbredelse i vår kristne religion gjennom mer enn halvannet årtusen, må Schønning gå mange forunderlige omveier.

Han forsøker kanskje å komme kirken til hjelp, i denne skjebnetid hvor kirken presses fra skanse til skanse. 

Kirke-kristendommens helveteslære kommer ikke fra jødedommen eller islam, men fra domspredikanten Jesus fra Nazareth. Vanskeligere er det ikke. Mytologien, dualismen og eskatologien er enkelt, naivt og brutalt uttrykt av Jesus selv i de overleverte, autoriserte evangelieskrifter vi alle har lett adgang til. Forskjønnende omskrivinger og bortforklaringer har ingen virkning. 

Man trenger ingen fantasi for å forstå at å bli kastet i Gehennas ild, "ildsjøen" og "ildovnen" - som i den kristne bibel (NT) - medfører ufattelige lidelser. Kjettere, jøder og hekser ble brent til døde i denne verden. Ja, mange av dem ble brent levende - av fiendekjærlighet? 

De uutholdelige smerter og lidelser de må ha gjennomlevet tok slutt ved døden. Men verken Jesus eller Martin Luther forkynte en ende på helvetes pinsler i ildens flammer.

Trusselen om evig torturstraff i Gehennas ild ("pine uten ende") er forkynt i kristne skrifter, prekener og billedkunst fra oldtiden gjennom hele middelalderen og frem til i dag. 

Kristen-apologeten Ø. Schønnings innlegg på Verdidebatt er en studie i skrift- og historieforfalskning. Det er i den upresise (subtilt antydende) språkbruken manipulasjonen viser seg. Islam-fokuset tjener som avledning og avsporing. Ja, hva skulle vel Verdidebatts kristne skribenter gjøre uten Islam og Muhammed som fiende? Uten fiendehatet?

Den kristne dualismens enkle, knivskarpe fiendebilde blir klart fremført, også hos Schønning. Ideal-Jesus  kan bare opphøyes ved nedvurdering av jødedommen (de onde, loviske og hyklerske fariseere/skriftlærde) eller islam (den onde krigsherren Muhammed). Slike enkle, slagordpregede sentenser gjentas og hamres løs i prekener og fra nettavisenes mikrofonstativer, uten vesentlig motstand eller nyansering.  

Jeg siterer Schønning, som nedenfor gjentar (bevisstløst?) kirkens historieløse Jesus-dyrkelse. Uff og uff!    

 

"I motsetning til krigsherren Muhammed, var Jesus en pasifist som forkynte tilgivelse og nestekjærlighet.

Mange ateister er enige i at kristendommen er mer tolerant enn Islam, f.eks de intelligente forfatterne Salman Rushdie, Jørgen Sandemose, Levi Fragell og Richard Dawkins.

Likevel bør vi unngå en altfor glansbildeaktig fremstilling av Kristendom. 

Henrettelser og tortur har også forekommet (!) i kristendommens historie. For eksempel spansk nasjonalkatolisisme den gang Spania var et fascistisk diktatur".

 

 --------------------    

 

Vi kan og må med vektige grunner forlange at den mektige, priviligerte majoritetsreligionen i vårt lutherske (statskirke)land – kristendommen - blir bredt og dyptgående tematisert, diskutert og problematisert i våre toneangivende papiraviser. Ja, like grundig og omfattende som den dekning og behandling som det siste ti-år er blitt Islam til del.

Fiendehatet og religionsforakten i katolske og lutherske skrifter er kanskje ikke så lett å "aktualisere" i vår tid. Motsetningen mellom den muslimske Allah og den kristne Gud handler selvsagt ikke om noe så banalt som språk og betegnelser, slik O. Johannessen kanskje vil ha oss til å tro. Det er langt mer som står på spill.  

 

Den kristne Audun Wold synes helt forblindet i sin kommentar (# 2) på Usman Ranas blogg om "Sufisme". 

 

"Men jeg konstaterer at mange gjensidig begår de mest bestialske handlinger mot hverandre, mye fordi de selv mener å inneha "et rent hjerte".

På et religiøst grunnlag dømmer de andre ut av Islam; som vantroende, frafalne, blasfemikere osv.

Galskap i våre øyne - oftest barmhjertig i deres egne - fordi Allah da kan vise storsinn på Dommedag; fordi noe av straffen for deres "synder" dermed kan betraktes sonet for, her i det jordiske". 

 

Dette er slett ikke "galskap" i de kristnes øyne, men tvert om helt normal tankegang og praksis. Men hvilken forsoningsteori er det A. Wold forfekter? Ble hans synder (en gang og for alltid) sonet "her i det jordiske" - og er han slik gjort ansvarsløs for sine handlinger? 

Det er ufattelig hvilken brutalitet og bestialitet de kristne (Audun Wolds religion og kirke) har begått de foregående 1700 år. Men vi finner her et ypperlig eksempel på de kristnes avledende strategier. All skiten sin kaster de over på sin tvilling-religion: islam. Det er slik dualismens ideologi fungerer. Bare ved å demonisere islam, kan Audun Wold renvaske sin egen religion. 

Engler og demoner er høyst nærværende og "virkelige" vesener i profeten Jesus' (mytologiske) virkelighetsoppfatning. Og hva er doms- og frelsesgrunnlaget i profeten Jesu lære - hvis det ikke er "et rent hjerte"?

Går Audun Wold til nattverd? Blir han vasket ren ved inntakelse av profeten Jesu legeme og blod? Mener han seg derved kvalifisert for "et evig liv i Paradis"?

På hvilket grunnlag? Hvordan tilfredsstiller Audun Wold den kristne "Gud" på Dommedag? 

 

"Alle mennesker har - i følge Islam - en engel på hver skulder som skriver opp alt de sier, gjør og tenker (unntatt når vi er på do) til bruk for Allah på Dommedag.

Ingen kan være sikker på hvor de havner; selv Profeten var ikke sikker på om Allah ville akseptere hans liv som godt nok, for et evig liv i Paradis.

Tror du at en slik tro på Dommedag har noe å si for hvordan muslimer behandler hverandre (og oss)?

Denne trua på at de selv må ha "et rent hjerte", og det handlingsrommet dette gir i "tolkninger" for hvilke påbud, forbud, koranvers og ahaditer som vektlegges, for å tilfredstille Allah på Dommedag?".

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11707171-hva-er-sufisme?side=1#svar-11707268  

 

"Livets bok, uttrykk i Bibelen; omtales flere steder, særlig i Johannes' åpenbaring (3,5; 13,8; 20,12 og 15; 21,27), men også i Sal 69,29; Fil 4,3.

Betegner en himmelsk fortegnelse over de frelstes navn. Forestillingen er billedlig og er et uttrykk for at den rettferdige er kjent av Gud".

 

Det er synd at Audun Wold m.fl. ikke oppgir opplysninger om seg selv på sin profil på Verdidebatt. Anonyme debattanter tror jeg ikke vi skal feste så stor lit til. Men jeg spør igjen: hva skal til for å tilfredsstille den kristne "Gud" på Dommens dag?

Hvorfor har ikke Audun Wold oppgitt noen skriftige kilder, som Jesu helvetes-trusler i evangeliene? Hva med Matteus-evangeliet? 

 

------------------  

 

La oss slippe alle avledninger og referanser til (protestantisk) anglo-amerikansk kriseteologi. Det er hva Jesus selv har sagt i følge den kristne overleveringen vi må gripe fatt i. Men før islamkritikk kan erstattes med saklig og historisk etterrettelig kristendomskritikk må debatten flyttes ut av avisen Vårt Land, som ikke har kompetanse i religionsdebatten.

Kirkens tros- og læreinnhold, skriftgrunnlag, bekjennelse og dogmatikk må opp og frem i lyset. Vårt Lands redaktører, kommentatorer og spaltister synes mer interessert i å avlede oppmerksomheten. Når også lutherske biskoper og fagteologer gjemmer seg bort i den lille, smale nisje-avisen Vårt Land kan man med god grunn spørre hvordan de forvalter sitt samfunnsansvar OG sin informasjonsplikt overfor storsamfunnet. 

Avisen Vårt Land leses kun av spesielt interesserte (i flere større byer er avisen vanskelig å få tak i). Uten en svært raus og ufortjent statlig støtteordning ville denne avisen gått dukken for lenge siden. Med avisens relativt nye profil, noe mer åpen og kritisk, strømmer også liberal-teologene til denne avisen.

Hvorfor – når nedslagsfeltet er så smalt? Det kan tyde på at teologene ikke har andre mottakere for øye enn nettopp Vårt Lands kjerneabonnenter. 

Forsiktig og umerkelig søker de å plante nye frø, i håp om at det kristne grunnfjellet – det konservative lekfolket – langsomt skal venne seg til og akseptere en viss grad av teologisk oppmyking og eksperimentering. De tester kanskje ut hvor langt de kan gå uten at fotfolket (deres elever og konfirmanter) vender dem ryggen?

Men de har forregnet seg. Splittelsen er allerede et faktum. Den kristne sekterisme blomstrer som aldri før. Kirkehistorien gjentar seg. De kristne menigheter er sine egne fiender. "Kirkelig demokrati", kanskje? 

 

På Aftenbladets debattsider 26. okt. ble problemet satt på spissen:

«Hvordan kan man tro at Kirken kan leve med to (uforenlige) syn i ekteskapssaken? Konfirmantene forstår at dette ikke lar seg gjøre.

De kan ikke i den ene timen få høre av presten at Bibelen (?) sier at ekteskap mellom to av samme kjønn er galt, og så i neste time av kateketen få høre, at nei, dette er rett».

 

--------------------    

 

Det kan se ut til at det råder en usunn (les: ukritisk) «konsensus» innenfor mediebransjen om at avisen Vårt Land skal få holde kontroll og styring på alt som angår religionsdebatten: statlig styrt kristendom, folkekirkelig teologi  OG «tros- og livssynsspørsmål».

Med andre ord: å slippe løs prinsipiell kristendomskritikk i det offentlige rom vil biskoper og teologer, tradisjonen tro, aldri tolerere.

 

Jesus-bøker og bibel-bøker: nye øyne…nye perspektiver?  

 

I dette Luther-år er minst 4 Jesus-bøker utgitt. De blir gjerne omtalt i Vårt Land én gang. Så blir det stille. Det er slik «fortielsens sensur» fungerer. Alle forstår at det er Halvor Moxnes (dogmatiske) Jesus-bok Vårt Land ønsker leserne skal lese, ikke Per Bjarne Ravnås langt mer kritiske Jesus-bok.

En mulig "mislykket profet" kan selvsagt ikke den kristelige avisen Vårt Land være bekjent av. Heller ikke O. Johannessen har klart å relatere til det siste århundrets historisk-kristisk forskning om hans venn og/eller personlige vennskap med Jesus fra Nasareth.

Det sies at historikeren (og ateisten) Per Bjaren Ravnå med utgangspunkt i forskningslitteraturen "de siste tjuefem årene" undersøker hvor tett på spørsmålet om Jesu guddommelighet det er mulig å komme før man går over fra faglig basert viten til religiøs tro.

Men hvis Ravnå ikke går lenger tilbake enn "de siste tjuefem årene", kan og må vi stille berettigede spørsmål ved hans faglige kvalifikasjoner og kildehenvisninger. 

Bøker som ikke blir bredt omtalt eller diskutert i det offentlige rom forsvinner ganske raskt i «glemselens hav». Få eller ingen dagsaviser følger opp med faglig kyndige anmeldelser. Er det snakk om inkompetanse i redaksjonene - eller mangel på vilje til å innhente eksterne, faglig kyndige anmeldere? 

Jeg nevner tre-fire helt ferske Jesus-bøker leserne bør vie spesiell oppmerksomhet dette Luther-år, to av dem med til dels undergravende og kontroversielt innhold. Bøkene er skrevet av henholdsvis en muslim, ateist og teolog. Boktitlene forteller en hel del om forfatternes prosjekt.

 

Sjekk nøye litteraturlisten! Hvem skriver Per Bjarne Ravnå for? Nær 4 sider med litteraturhenvisninger - uten en eneste norsk tittel - krever sin forklaring. Ravnå er ikke verken idéhistoriker eller religionshistoriker/religionsviter. Han er historiker med den romerske antikken som spesialfelt.

Om nettstedene forskning.no og religioner.no vil fange opp Ravnå og Moxnes’ nevnte bøker gjenstår å se. Den korte og intetsigende vignetten nedenfor er ikke mye verdt. Når et forskningsforum ikke kan hente frem faglig kompetente anmeldere, må det stå dårlig til i Akademia. 

https://forskning.no/kortnytt/jesus-var-en-mislykket-profet 

 

Sistnevnte nettside har en seksjon kalt «fra forskningen», og en annen kalt "bokanmeldelser". Denne nettside er støttet av stiftelsen  Fritt ord. Her ble Moxnes’ forrige bok omtalt (uten signatur).

http://religioner.no/det-nye-testamentet-med-nye-oyne/   

 

Hvorfor Jesus-bøkene nevnt nedenfor ikke er skikkelig omtalt eller anmeldt av (navngitte) fagteologer eller faghistorikere, kan vi forundres over. Vel og merke hvis "nye øyne" på Det nye testamente og Jesus-skikkelsen har interesse for Akademias (uavhengige) religionshistorikere. Det ser dessverre ut til at det er "gamle øyne" som reproduses og gjentas i dagens kirkelige og ny-apologetiske forkynnelse. 

 

Religionshistoriker Hans-Olav Arnesen er redaktør på religioner.no. Han er også benyttet som kommentator i tidsskriftet Humanist OG som anmelder på Fri Tanke.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10037   

 

Per Bjarne Ravnå: en mislykket historiker, eller en teologisk marionett? 

 

Har Aftenposten, Dagbladet og VG omtalt disse bøker? Det skal godt gjøres å presentere Per Bjarne Ravnås oppgulp av en Jesus-bok som "noe nytt" i år 2017. At han totalt ignorerer den norske etterkrigstidenss viktigste religionsforsker i vårt statskirkeland - den mest konsekvente og radikale teologi- og dogmekritiker - er mildt sagt rystende.

At kirkelige teologer praktiserer "fortielsens sensur", er vi godt kjent med. Langt mer alvorlig er det når en selverklært historiker (og ateist!) praktiserer samme sensur. I et (eksklusivt) intervju med avisen Vårt Land omtaler han seg med et (oppblåst) selvbilde hinsides de faktiske realiteter. 

Man må alltid være klar over at når JESUS står i sentrum for (kritisk) forskningslitteratur, er det svært mye som står på spill for Den norske kirke og dens teologer. Hvorvidt Jesus gjorde guddommelige mirakler eller var et dødelig menneske som vi, er et uløselig problem for kirkens teologer.

Vi har ikke stor forståelse for den EGENTLIGE og VIRKELIGE Jesus - eller hva som nå kalles "tro under tvil". 

 

https://humanist.no/read-offline/1055/strotanker-om-tro-og-tvil.print

http://www.verdidebatt.no/tamollerbraten/   

 

Kirken og de teologiske fakulteter har i vår nære historie vist at de har makt og vilje til å blokkere all kristendomsdebatt som ikke tjener deres kirkelig-dogmatiske interesse.

 

Tom Arne Møllerbråten sier det slik (mars 2010): 

 

"Troen på at man kunne finne den virkelige historiske Jesus bak evangelienes Jesus tok en pause på begynnelsen av forrige århundre. Perioden som fulgte har fått det litt morsomme navnet "No Quest Period". Mer om denne en annen dag".

 

http://tenktom.blogspot.no/2010/03/den-store-jesus-jakten-del-2.html  

 

Mye tyder på at også Per Bjarne Ravnås bok fra 2007  "Jakten på den virkelige Jesus" (skrevet for ungdom) skriver seg inn i den samme tradisjon.  

 

Reza Aslan: Seloten (2017)

Marcus J. Borg: Gjenoppdag kristendommen (2017)

 

Per Bjarne Ravnå: Guds sønn: eller mislykket profet? (2017)

Halvor Moxnes: Historien om Jesus (2017)

 

De to siste bøkene er utgitt i oktober måned, med få ukers mellomrom. Det hele synes ganske besynderlig. Tilfeldig sammentreff? Åh nei, intet er tilfeldig når det gjelder Jesus-publiseringer i vårt statskirkeland. De teologiske fakultetene har REGIEN på det meste som skjer på religionsfeltet.

Et morsomt tankeeksperiment: hva om disse to Jesu-forfattere og forskere (Ravnå og Moxnes) anmeldte hverandres bok? Jeg anbefaler leserne å skaffe seg Ravnås forrige bok (2007), et «bestillingsverk» skrevet for ungdom. Også litteraturlisten i denne boken er interessant – og avslørende.

https://www.haugenbok.no/Jakten-p%C3%A5-den-virkelige-Jesus/I9788291948515    

 

TF-professor Halvor Moxnes’ tidligere forfatterskap er også verdt et nærmere bekjentskap. Han har bl.a. skrevet boken «Hva er kristendom» (2013). Hans professorkollega ved TF, Tarald Rasmussen, er også meget produktiv. I 2016 utkom den langt mer voluminøse boken «Kristendommen. En historisk innføring». Dette Luther-år har Tarald Rasmussen utgitt boken «Hva er protestantisme». 

Jeg tror markedet er mer enn mettet på slike «innføringsbøker», skrevet av diverse fakultetsteologer. Jeg har utallige av dem i bokhyllen. Som teologer har de alle et alvorlig habilitetsproblem. H. Moxnes er ordinert teolog. Noen av oss har forstått at han har vært dypt involvert i Bjørn Eidsvågs Jesus-forestilling på Det norske teatret.

Det vi savner og trenger er noe ganske annet, nemlig et uavhengig og saklig-kritisk forskerblikk på kristendommen og dens teologi. Men så lenge pave Frans, Trond Bakkevig, Einar Gelius, Sturla Stålsett, Bjørn Eidsvåg og Espen Ottosen råder grunnen i våre tonaengivende medier, kan vi ikke forvente noen ny reformasjon annet enn på overflaten. De er alle hjelpeløst forpliktet på bekjennelsestroskapen.

Det er alltid synet på Jesus autoritet som avslører teologene, hva enten de omtales som konservative, liberale eller progressive. 

 

Andreas Edwien var langt forut for sin tid, og det er skremmende hvordan teologer og «forskere» viderefører fortielsens sensur. Edwiens radikale, konsekvente teologi- og dogmekritikk  på historisk-faktisk grunnlag er like relevant i dag.

Så tidlig som 28. mai 1948 hadde idéhistoriker og religionsforsker A. Edwien (under psevdonymet Johannes Andre) en artikkel i Dagbladet, med tittelen: "Skampletten på vår åndskultur. Et oppgjør med helveteslæren".

Så har det gått 50-60 år før noen teologer har begynt å våkne opp fra sin bevisstløse dvaletilstand. Etter å ha forkynt, lært og utbredt Jesu helveteslære i årtusener, har noen av dem plutselig fått visse moralsk-etiske anfektelser. Det er vel litt sent, eller hva? Troverdigheten står til stryk! 

Se innlegget "Helveteslæren" på denne hjemmeside.  Det er skandaløst også hvor lite av den internasjonale (kritiske) faglitteratur somer oversatt til norsk. (Her har danskene og svenskene vært mye flinkere).

Norske universitetsteologer publiserer artikler, avhandlinger og bøker på engelsk. De er ikke opptatt av folkeopplysning. Å bli anerkjent i internasjonale tidsskrifter er langt viktigere for norske fagteologer enn å drive formidling ut mot storsamfunnet. Det er kanskje denne store unnlatelsessynd og skammelige historie Ravnå og Moxnes nå forsøker å rette opp? De er for sent ute.

Det mest oppsiktsvekkende ved bøkene ovenfor er at de bringer lite nytt. Det er for det meste gammelt stoff de reproduserer. Dermed avsløres den «fortielsens sensur» norske teologer og historikere har bedrevet de siste 20-30 år. Her er ingen overraskelser for den som har kjennskap til teologisk tekstkritikk (i tysk og amerikansk teologisk tradisjon), det rare «Jesus-seminaret» blant anglo-amerikanske teologer de siste par tiår OG den kritiske historieforskning, som Albert Schweitzer og Andreas Edwien (langt mer konsekvent og radikalt) er gode representanter for.

Disse to har begge rettet skarp og begrunnet kritikk mot den moderate og/eller «liberale» (halvortodokse) teologi som bl.a. Halvor Moxnes målbærer. Den som vil forstå TFs (a-historiske) moderniserte Jesus anbefales den fantastiske og fantasifulle boken nedenfor (redigert av Halvor Moxnes).

https://bokelskere.no/bok/jesus-aar-2000-etter-kristus/178916/

Teologene underviser Jesus istedenfor å la seg undervise av ham, sa Schweitzer (gjengitt etter hukommelsen). Radarparet Eidsvåg/Moxnes fra TF og Søvik/Davidsen fra MF er ute i samme apologetiske ærend. De demonstrerer Schweitzers poeng på forbilledlig måte. 

Ukeavisen Dag og Tids anmelder av Halvor Moxnes' siste bok 10. november har den svært treffende tittel: "Andaktsbok i vitskapeleg klesdrakt". Såkalt "minneforskning" er bare nok en teologisk teori/metode som skal redde kirkens Jesus-apoteose fra det totale havari. Dette er, etter mitt syn, hovedproblemet i all moderne teologi.

For å parafrasere Edwien: liberalteologien hentet Jesus ned til jorden (fra himmeltronen), men den er ute av stand til å føre ham tilbake til hans egen oldtid. 

 

TEOLOGENES JESUS-BILDE HAR SLÅTT SPREKKER DE SISTE PAR ÅRHUNDRER...  

 

Tidsskriftet Kirke og Kultur (5/6 - 2000) kunne melde at Jesus har 2000 ansikter...Da forstår vi at teologene har det svært vanskelig. Det kan ikke være lett å holde orden på 2000 Jesus-bilder. Det er selvsagt teologenes (subjektive) Jesus-bilder vi snakker om her. De interesserer oss lite.

Noen av oss synes den (historiske) Jesus fra Nazareth som taler og opptrer i evangelieskriftene, er tilstrekkelig konsistent og enhetlig framstilt (også med sine selvmotsigelser). Evangelieskriftenes Jesus er ikke verken guddommelig eller mystisk, magisk eller enestående. Han er som vi: feilbarlig og ufullkommen. Han tok feil i mange vesentlige spørsmål om menneskelivet. Han kan selvsagt ikke klandres for sine manglende kunnskaper om verden, historien og naturens beskaffenhet.

Det er langt mer alvorlig og kritikkverdig at dagens opplyste teologer vedlikeholder Jesu oldtidsmytologi. Det skyldes at han i Nicæneum er opphøyet til "Gud selv".

Som en trosbekjenner sier det:  

"Med hele den verdensvide kirke bekjenner jeg at Jesus er 'sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske ... (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)".

https://www.bokkilden.no/kristendommen/den-norske-kirkes-bekjennelsesskrifter-den-norske-kirke/produkt.do?produktId=11558  

 

Jeg siterer forfatter og TF-professor Moxnes (2000): 

"I dag slår Jesusbildet sprekker. Ved 2000-årsskiftet er det tydelig at det ikke finnes - og ikke kan finnes - bare ett Jesusbilde. Det er mange bilder av Jesus som tolker menneskers liv.

Men i etablerte kirkelige miljøer skjer det forbløffende få forsøk på å tegne nye Jesusbilder, bilder som tar utgangspunkt i nye situasjoner, andre grupper eller konflikter... Disse nye bildene viser at Jesus fortsatt engasjerer og utfordrer svært mange, enten det er som ideal, identifikasjonsfigur eller frelser".

 

La oss nå endelig få slippe flere Jesus-bilder. Den teologiske fantasi bør snarest besinne seg. Vi har fått nok av teologenes vidløftige fabuleringskunster. 

Moxnes har som så mange TF-teologer sittet ved Jacob Jervells kateter (Bultmann-elev). Inge Lønning bør også nevnes i denne sammenheng. Ironien er at liberal-teologenes moderniseringsiver har brakt kirke og kristendom til kanten av stupet. Nå strammes det inn ved Det teologiske fakultet, mens det trangsynte Menighetsfakultetet har luftet opp litt. Fiendskapet mellom TF og MF det siste århundret har endt opp i en viss forsoning.

Men en ny selvbevisst fraksjon av katolske konvertitter ved MF skaper nye spenninger og skillelinjer. Med fornyet interesse for helgener, ikoner, relikvier, pilegrimsleder, Maria-dyrkelse og tidebønner kan det se ut til at Den norske kirke på sikt lengter etter å bli oppslukt av moderkirken.

Den lutherske kirkes selvtillit er på et bunnpunkt. Men pave Frans har en sterk posisjon i Vårt Land. Til tross for alle dypt kompromitterende skandaler har Den katolske kirke et langt større religiøst register å spille på enn den fattige "Ordets kirke"...Når kirkespråket mister innhold og mening, har lutherkirken lite å tilby. 

For å legitimere sin status innenfor Akademia har de teologiske fakulteter utvidet sin emnekrets. Vi kan finne både human-etikere (eks. Dan-Raoul Husebø Miranda, tidligere leder i Humanistisk ungdom) OG muslimske konvertitter (Maryam Trine Skogen, spaltist i Vårt Land) som studenter ved de teologiske fakulteter. Litt påfallende: etter å ha gjennomgått den teologiske kvern tenker og snakker de forbløffende likt og ensartet. 

 

Katolikkene har det enklere enn lutheranerne, for de kan overlate alle besværlige lærespørsmål til den pavelige autoritet, i dag pave Frans.

Norske lutherske biskoper har langt større utfordringer å hanskes med. Deres læremester og teologiske autoritet, Martin Luther, døde for 500 år siden.

De tolv biskoper (jfr. Jesu tolv disipler) som regjerer Den norske kirke er i full strid. Verken kirkerådsleder (Gunleiksrud Raaum) eller bispekollegiets "sekretær" (Helga H. Byfuglien) inngir autoritet eller tillit. 

Det er vel tvilsomt om den profilerte Oslo-biskop Kari Veiteberg OG den mer  anonyme Sørlands-biskopen Stein Reinertsen vil skape noe godt samarbeidsklima innad i bispemøtene. 

 

 

«INTERN» RELIGIONSKRITIKK?   

 

Teologer kan aldri være religionskritikere. De er bundet og forpliktet på kirke-kristendommens lære og bekjennelse. Det fordrer at Jesus-apoteosen  alltid må forsvares i en eller annen form. I vår tid er det den (ufeilbarlige) revolusjonære og sosial-etiske "Jesus" som stilles opp som historisk enestående forbilde. 

 

Hva en kristen teologiprofessor v/MF forstår med «religionskritikk» fikk vi klar beskjed om i Jan Olav Henriksens kronikk i Aftenposten ca. 10 år tilbake («oppdatert» 2011). Jeg har den første versjonen i utskrift.

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/4Bxqq/Hva-er-god-religionskritikk    

 

Nåværende kulturredaktør i Aftenposten (kommentator og anmelder) Ingunn Økland anbefalte i mai 2016 avisens lesere fire religionskritiske forfattere: to fra oldtiden og to fra det siste århundre. Hvem valgte Økland ut som representative for vår tid? På hvilket grunnlag? Jo, Arnulf Øverland og Salman Rushdie. En poet og romanforfatter!

 

(Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, hadde en mangeslunken karriere i medie-Norge: han jobbet som journalist i Bergens Tidende samt som redaktør ved Universitetet i Bergen.

Åmås var forlagsredaktør i Universitetsforlaget fra 1996 til 2001, og redaktør for tidsskriftet Samtiden 2001–2006. I 2004 var han bokanmelder og lørdagsspaltist i Dagbladet. 

Fra Aftenposten hoppet han til stillingen som Høyres statssekretær i Kulturdepartementet, før han i 2014 ble utnevnt til direktør i stiftelsen Fritt Ord). 

 

Fiksjon er ikke like truende lenger, slik den var for Bjørn Are Davidsen i år 2004 og årene fremover. Satiren er heller ikke så farlig lenger - etter det siste tiårets sjikanerende Muhammed-karikaturer (i religionsfriheten og ytringsfrihetens tegn).

Nei, det er den saklige og faglig funderte kritikk som provoserer kristne teologer og kirkeapologeter så voldsomt at den enten må latterliggjøres, eller forties og nøytraliseres. 

https://www.dagbladet.no/kultur/hva-er-feil-i-da-vinci-koden/65983400    

 

Arnulf Øverland ble anklaget for blasfemi og rettsforfulgt. Filmen «Life of Brian» (1980) ble forbudt vist i Norge, med den begrunnelse at den var blasfemisk.

Andreas Edwiens kristendomskritiske bøker er inntil i dag uformelt satt på «index over forbudte bøker» i vårt lutherske statskirkeland. Også i Ingunn Øklands avis.

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at Edwien ikke er nevnt i Per Bjarne Ravnås bok. Det svekker klart forfatterens faglige uavhengighet. 

Romanforfatter Salman Rushdie fikk en fatwa rettet mot seg og måtte leve i skjul (med politibeskyttelse) gjennom mange år. Det er sørgelig mange paralleller mellom kristendommen og islam. Disse to religioner har så mange berøringspunkter at de også beskytter og forsvarer hverandre. 

Richard Dawkins ble latterliggjort i den offentlige presse (eks. Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen, Humanist). Bjørn Are Davidsen var i mange år rasende på romanforfatter Dan Brown. Ja, så sint at han skrev utallige leserinnlegg i avisene før han utga boken «Da Vinci dekodet» (2005) og opprettet en eksklusiv nettside sammen med MF-professor Oskar Skarsaune.

Hele kristen-Norges sjefsapologet, Bjørn Are Davidsen, var like nidkjær som noen muslimske apologeter i dag. Nå er han blitt forbløffende stille. Han har forhåpentlig kommet til sans og samling, men vi vet ikke sikkert.

Det er verdt å merke seg at Bjørn Are Davidsen, Lars Akerhaug (også skribent i Minerva) og Olav Elgvin (også skribent i Klassekampen) ikke så sjelden opptrer i den kristen-konservative avisen Dagen. 

 

«Gjennom mange avisartikler og diskusjonsspalter tok han for seg “fakta” for “fakta”, og imøtegikk disse».

Dette skrev forskning.no. om Davidsens bok. Ikke bare journalister, men også et anerkjent forskningsforum gikk rett i Davidsen og Skarsaunes nett. Disse to klarte begge å styre unna alle ubehagelige spørsmål Dan Browns bok reiste med hensyn til kirkens postulater om Maria Magdalena og Jesu mirakuløse oppstandelse. Men leserne forstod at Dan Brown presenterte en langt mer holdbar hypotese omkring Jesu død enn den kirkelig-mytologiske versjonen.

Vi venter fortsatt på "fakta" om Jesu oppstandelse fra de døde...

https://forskning.no/historie-religionshistorie-boker/2008/02/motbok-til-da-vinci-koden     

Sammen med MF-professor Oskar Skarsaune opprettet Davidsen en egen nettside for å tilbakevise fiksjonsforfatteren Dan Browns fabuleringer omkring forholdet mellom Jesus og Maria Magdalena. I denne turbulente tid utga Skarsaune i rekordfart boken «Den ukjente Jesus» (2005). Her har forfatteren noen stygge og sleivete kommentarer til Edwiens historisk-nøkterne og religionspsykologiske analyse av Maria Magdalenas hallusinasjoner etter Jesu død. 

 

Ingunn Økland i Aftenposten ignorerte Edwiens historisk-kritiske forskning i sin anbefaling. Om hun søkte råd hos sin søster (teologen Jorunn Økland) vet jeg ikke. Hvis Adonis' islamkritikk (nevnt innledningsvis i hennes innlegg) ble for provoserende, kan vi forstå hvorfor Edwiens kristendomskritikk, forskningsmessig godt begrunnet, må bli uutholdelig for denne avisens kristelig-servile journalistkorps.

Med Espen Ottosen i stallen (tidligere Per Lønning, Per Arne Dahl, Trond Bakkevig og Sunniva Gylver) skjønner vi godt tegningen.

https://www.aftenposten.no/kultur/i/kaJ6B/Her-er-fire-religionskritiske-forfattere   

 

-------------------    

 

Aftenposten publiserte teologen Ragnar Leivestads gode, redelige anmeldelse av Edwiens bok fra 1958: «Idékampen i det bibelske gudsbilde».

Med boken «Dogmet om Jesus» (Pax forlag 1965, 5. opplag 1995) ble det slutt på all velvilje. Men kristendomskritikeren Edwien satte sitt umiskjennelige preg på den offentlige religionsdebatt gjennom mange tiår i etterkrigstiden.

Han utfordret direkte de teologiske fakulteter på en måte verken (ateisten) Per Bjarne Ravnå eller (teologen) Halvor Moxnes har vært i stand til å følge opp. Det er en sørgelig historie. 

H. Moxnes vet nok godt at han som  ordinert  teolog fra TF rammes av Edwiens direkte, utfordrende skrift:  Memorandum (1962). Han har valgt fortielsens sensur. Det er trist at vår tid ikke frembyr dristige, uavhengige kristendomskritikere og prinsipielle dogmekritikere. Noen få unntak finnes.

Teologenes akademiske titler beskytter dem på ingen måte mot intern og ekstern kritikk, skjønt de søker å gardere seg på alle bauger og kanter. 

http://edwien.no/publikasjoner/    

 

Andreas Edwiens epokegjørende skrifter innenfor den historisk-kritiske forskning i vårt land (og i skandinavisk sammenheng) er ennå så eksplosivt og tabubelagt at han fortsatt knapt kan nevnes ved navn. Den etiske og intellektuelle utfordring han i sitt Memorandum (1992) rettet direkte til de teologiske fakulteter, består dessverre ubesvart.

Derfor utelates han ofte i religionskritiske oversiktsverk. Det er blitt en alminnelig øvelse i pressemiljøer OG i den utbredte kristelige intelligensia å hoppe lett og elegant fra Arnulf Øverland til Richard Dawkins.

 

Edwien er "elefanten i rommet". 

https://no.wikipedia.org/wiki/Religionskritikk   

 

A. Edwiens far, Einar Edwin, er av Store norske leksikon funnet verdig til en kortfattet omtale. Ikke sønnen! Veldig interessant. 

https://snl.no/Einar_Edwin   

 

Så kan man også få med seg Jesus-dyrker, predikant og NRK-reporter Tomm Kristiansen, som skal komme tvilerne til hjelp med boken  «Gudsord for tvilere» (2017). Vi får se om Jesus fra Nazareth, kirkefedrene og Martin Luther har gitt noen trøstens ord til «tvilere». Eller, om også Tomm Kristiansen må gripe til profetskriftene i den hebraiske bibel for å finne håp og trøst for tvilere?   

Få bærer så mange hatter i NRK, kirke-Norge og i Sør-Sudan (bistandsfeltet) som Tomm Kristiansen. Hans forfatterskap omfatter også to Jesus-bøker, den ene av dem med tittelen: "Jesus - opprører og fredselsker" (2013).

Tittelen er meget betegnende for teologer av typen B. Eidsvåg, T. B. Jørgensen, S. Stålsett og H. Moxnes. Kanskje også O. Johannessen?  

Siste (andakts)bok av denne NRK-reporter og predikant annonseres bredt i Vårt Land. Bemerkes kan jo at ingen av de nevnte bøker er utgitt av Vårt Lands Forlag (ved forlagsredaktør Åste Dokka). Her holder man seg til det trygge og vante: luthersk forkynnelse, lære og "tradisjon". 

 

Boken Trådene i samfunnsveven (Verbum 2017) har bidrag fra en "bredt sammensatt gruppe fagfolk. Forfatterne understreker hvordan mange av godene, verdiene og institusjonene som vi i dag tar som en selvfølge, springer ut av reformasjonen og protestantismen...

...forfatterne viser hvordan den lutherske arven har bidratt til frigjøring og myndiggjøring av mennesker både i Norge og i andre land. De skriver om reformasjones demokratisering og velferdstat, for åndsliv, skole- og språkutvikling, for diakoni, for likestilling og for organisasjons- og bedriftskultur - og om hvordan misjon har bragt reformasjonstankene ut i verden". 

 

Vi vil gjerne høre mer om hvordan kristen misjon i Afrika har brakt de høyverdige reformasjonstankene til realisering. Kan vi få konkrete, aktuelle eksempler fra de mange misjonsland i stater sør for Sahara: Uganda, Kenya, Kongo, Rwanda og Burundi? 

I disse dager kan vi konsentrere oss litt om Zimbabwe (tidligere: apartheidstaten Rhodesia). Ca. 76% av befolkningen i Zimbabwe i dag er (protestantiske) kristne!

Diktator Robert Mugabes livssyn sies å være romersk-katolsk: "Han fikk sin skoleutdannelse i strenge romersk-katolske skoler drevet av munker" (mange av Afrikas diktatorer har en lignende bakgrunn).

http://www.egede.no/sites/default/files/dokumenter/pdf/NTM_1980_4_Hassing.pdf   

 

VÅRT LAND - NRK - OLAVSFESTDAGENE  

 

Nåværende avisredaktør i Vårt Land, Åshild Mathisen, har bakgrunn fra bl.a. et departement, KrF og NRK. Hun har hoppet mellom avisene VG, DN og Morgenbladet. En slik kirkelig journalistisk-politisk karriere er ikke uvanlig. 

"Mathisen har bakgrunn som utviklingsredaktør i Vårt Land, kommentator i aviser som VG, DN og Morgenbladet. Hun har også vært kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe og politisk rådgiver i Miljøverndepartementet".  

 

Vårt Lands lederartikkel 25.10.17 minner oss om at radioandakten er «en av våre viktigste prekestoler». Det samsvarer godt med kringkastingssjefens ord i samme avis («Din tro») at NRK er «Norges største kirke». Man kan jo se litt nærmere på kringkastingssjefens forbindelse med SV og kristen-sosialisten Erik Solheim.

Det er heller ikke uten betydning hvordan (kristelige) journalister har vandret mellom Dagbladet og NRK. Forbindelsen synes usedvanlig tett.

Utallige, usynlige tråder forbinder våre (kristelige) medieinstitusjoner. En form for "kristning" (snik-kristianisering?) har pågått stille og umerkelig i flere tiår - uten noen offentlig debatt. 

 

Petter Myhr er et interessant navn, nå som han også er kandidat til Petter Dass prisen den kristne avisen Vårt Land deler ut hvert år.

"Myhr var ansatt i NRK i 23 år, som programleder (Pusterommet i P1), gruppeleder (Musikkrevyen i P1), redaksjonssjef og programsjef (NRK  Trøndelag)".

 

Etter mange år i NRK (hvor han blant annet var ansvarlig for et livssynsprogram),  ble han i 2013 ansatt som direktør for Olavsfestdagene i Trondheim. Som sin kristne kollega, Tomm Kristiansen, har også Myhr holdt radioandakter i NRK.   

 

Petter Myhr sier følgende til Vårt Land 21. nov. 

"Jeg opplever at Olavsfestdagene trekker i samme retning som Vårt Land og Petter Dass; å alminneliggjøre troen i samfunnet vi lever i...Kristendommen er ikke for de perfekte. Det glemmer vi altfor ofte, dessverre...Tro er blitt stadig viktigere for å forstå hva som skjer i samfunnet. Også andre medier oppdager Gud, men de mangler ofte den kompetansen man finner i Vårt Land...For meg er Gud det samme som virkelighet...". 

 

Ikke nok med det, TV2 har i sin søknad om fornyet konsesjon som kommersiell almennkringkaster spisset sin profil: religion og livssyn. DnK, Krf, KIFO og VID/TF/MF/UiA er sikkert godt fornøyd. Kanskje også "trosminister" Helleland? 

At NRK's kringkastingsjef og TV2-direktøren var/er kjærester er jo også litt pikant.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/media/ny-nrk-sjef-kjaereste-med-tv2-direktoer/a/10071797/  

 

«Den hellige ånd og vi har besluttet ---»

(Apg 15:28)

 

«Ånden taler til menigheten på stadig nye måter og fra nye hold, gjennom levd liv og kunnskap i troens lys» 

(Teologiprofessor Sturla Stålsett) 

 

Vi har lest at Espen Ottosen i moraldebatten nylig uttalte at en objektiv moral må forankres i Guds vesen. Ånden (Den hellige Ånd) inngår i Treenighetsgudens vesen og er vel da den instans (person?) som opplyser og veileder de kristen-troende om rett tanke og rett handling.

Kirkene ble ikke enige om Ånden utgikk fra Faderen eller Sønnen. Hvorvidt "Gud" var involvert i disse forhandlinger (kirkemøtene) vites ikke. 

«Uten Ånden vet vi ikke forskjell på rett og galt, godt og ondt», er det blitt sagt av en forkynner nylig. Hvordan samhandlingen mellom Ånden og den kristne virker er ikke så lett å få tak på. Men «Ånden taler», skriver Sturla Stålsett. Hvordan skiller han  de «nye måter» fra de gamle?

Hvilke saker er Ånden mest opptatt av? Er Han like opptatt av intimsfæren som Den norske kirke og Stålsetts kirkeparti: Åpen Folkekirke? 

Er det slik at Ånden villeder de konservative i homofili-saken, men veileder Sturlas kirkeparti? Var Paulus (med egne ord: Kristi apostel – Kristi trell – utvalgt i mors liv) ledet av Ånden når han fordømte homoseksuelle forhold? Er pave Frans misledet av Ånden, Stålsett? Aksepterer Ånden to motstridende syn på homofilt samliv?

I synet på selvbestemt abort har KrF og hele kristen-folket kjempet innbitt mot abortloven. Nå har plutselig KrFU snudd og aksepterer at kvinnen må ha det siste ordet. Er det Åndens opplysning, forhandlinger med Gud eller folkemeningen som har påvirket ungdomspartiet i abortspørsmålet?  

Jesus aksepterte ikke skilsmisse og gjengifte. Er det Faderen, Sønnen eller Ånden som har gitt de kristne tillatelse til å bryte dette «bud»? Polygami har vært oppe til debatt i Vårt Lands spalter. Det er desto mer interessant at avisens bakside for kort tid tilbake kunne dokumentere at en luthersk-protestantisk prest faktisk holdt seg med fire hustruer (jfr. billedtavle i Hjelmeland kirke).

Var polygami utbredt blant presteskapet på 1700-tallet? 

-------------------     

 

Vi som lever et meningsfullt og anstendig liv uten Faderen, Sønnen og Helligånden reflekterer etisk og gjør moralske valg kontinuerlig. Alle typer fellesskap og samliv forutsetter moralsk ansvar. Ny teknologi og nye samlivsformer skaper nye problemstillinger. De fleste arbeidsplasser holder seg med et sett etiske retningslinjer som enhver arbeidstaker er forpliktet på. Noen av disse er generelle (almen-menneskelige), andre er tilpasset bestemte yrker (legestanden, journalistikken) eller bestemte situasjoner (krig).

Vi kan regne med at Espen Ottosen verdsetter all denne etiske bevisstgjøring. Spørsmålet han ikke besvarer er om disse gode verdier – fordi de er gode - bare kan være gitt oss av hans «Gud» (eller Ånden, ifølge Stålsett)?

I så fall må vi få vite hvordan hans «Gud» åpenbarer sin vilje, dvs. den «objektive moral». Det er jo litt pussig om den såkalt objektive moral forutsetter en personlig «Kristus-tro»? 

Jesus («Sønnen») postuleres som den andre person i Treenigheten. Kirke-kristendommen har samlet, autorisert og overlevert hans forkynnelse, lære og virksomhet i evangelieskriftene. Det er INKARNASJONEN (gudens fysiske fødsel) som skal feires kommende julehøytid. Dette er det ene av kirkens sentrale dogmer, historisk-faktisk forstått og fastslått i kirkens (urørlige) bekjennelse.

Bekjennelsene Nicæneum og Apostolicum inneholder ingen fortellinger eller fabuleringer om «Gud», ingen logisk argumentativ framstilling. Heller ingen etisk refleksjon. Her er det bare ubegrunnede, udiskutable postulater som fremføres.

Teologene strever voldsomt med  «Dogmet om Jesus». "Jomfrufødselen" har ikke samme sprengkraft som «oppstandelsen», men om Jesus ikke ble unnfanget ved Den hellige ånd og født av jomfru Maria faller juleevangeliet sammen. Da har Jesus intet guddommelig opphav.

I påsken dette år inviterte Verdidebatt til en intern (kontrollert) diskusjon om «oppstandelsen». Debatten endte som vi kunne forvente: uten løsning eller konklusjon. Vi får se om Verdidebatt nær juletiden inviterer til lignende debatt om Marias jomfrudom og Jesu guddommelige unnfangelse.

Ble hun besvangret av Den hellige Ånd? Engelen Gabriel?

Bjørn Eidsvåg, Halvor Moxnes, Notto T. Thelle og Kari Veiteberg kan kanskje gi bidrag til en "moderne" forståelse/eksegetisk tolkning av Maria Budskapsdag  (Lukas 1,46-55)..?

"Dagen legges til den søndagen som faller mellom 22. og 28. mars, med unntak av de år da denne søndagen er Palmesøndag eller Påskedag. I så fall legges Maria budskapsdag til 5. søndag i faste". 

 

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/spesielle-dager/maria-budskapsdag/  

https://www.aftenposten.no/meninger/i/zGy1w/Den-troende-og-den-farlige-Maria  

https://www.bibel.no/OversettelseSprakLitteratur/Bibelen-i-Norge/Bibelen-i-hoytidene/MariaBudskapsdag  

 

---------------------  

 

Det kan se ut til at de kristne ikke forstår ordet «verdier» om de ikke kan sette betegnelsen kristen foran. Det blir interessant å se hvilke spesifikke kristne verdier Den norske kirke (og Vårt Land) vil promotore kommende adventstid og  julehøytid. Det er nok lagt en slagplan. 

 

https://www.aktivioslo.no/guide/jul/  

https://no.wikipedia.org/wiki/Advent  

 

Kirken er selv ubehjelpelig fanget i materialismens "tvangstrøye". Men den kan ikke innrømme sitt knefall for "Mammon". Men dens dualistiske menneskesyn slår gjennom hvert eneste år, som i den ørkesløse debatten om skolegudstjenester: gudløse mennesker og gudløse samfunn kan ikke frembringe noe godt. Alt som er sekulært er enten ondt (djevelsk) eller nøytralt, om ikke også innholdstomt.

La oss håpe at vi dette år får slippe en gjentakelse av fjorårets trettende, meningsløse "argumentasjon" for julegudstjenesten i den offentlige skole.

Men i dette eksalterte Luther-år kan vi kanskje ikke forvente noen ny-tenkning? 

https://no.wikipedia.org/wiki/Luthers_lille_katekisme  

 

-------------------    

 

Å hevde at «Jesus er blitt borte» er noe selvmotsigende, ettersom Jesus dyrkes i liturgi, bekjennelse og prekener hver eneste søndag i alle kirker. Bibelselskapet år 2016 feiret sitt 200-års jubileum med brask og bram, bl.a. med bibelsitater på Oslo-bussene og høytlesing fra bibelen i sentrumsområdene. De to halvortodokse teologene, Halvor Moxnes og Bjørn Eidsvåg, bidro på hver sin måte. Den første med boken «Historien om Det nye testamente» (2015), den andre med teaterforestillingen «Etterlyst: Jesus» (2016).

Det er ingen andre enn de kristne selv som «etterlyser» Jesus. Holder de på å miste ham? Forøvrig: i et av de siste nummer av tidsskriftet Plot finner vi et dybdeintervju med Eidsvåg, med den selsomme tittel: «Tro a la Eidsvåg». 

 

«Bibelen ble sett på som en viktig og avgjørende kilde for den nye nasjonens tros- og verdigrunnlag. Dette lyder kjent også i vår tid i forbindelse med endringen av Grunnlovens § 2 i 2012».

(Avisen Dagen 22. mai 2016, Tor Singsaas: biskop i Nidaros og styreleder i Bibelselskapet)

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Gud-i-grunnloven/I9788293097143    

 

Jesus og «Bibelen» søkes presentert i nye innpakninger og fra ulike synsvinkler. Det ser ikke ut til at den «Bibelen» kirken har samlet og overlevert står støtt nok på egne ben. Moderne teologer skal angivelig lære oss å lese "Bibelen" rett. Mener protestantiske teologer seg mer kompetente på den hebraiske bibel enn jødiske fortolkere?

Hvis det fremkommer nye opplysninger som tidligere ikke er gjort kjent, blir spørsmålet hvorfor kirke- og teologimakt har holdt dette skjult inntil i dag.   

 

Journalistene Kullerud og Walgermo har utgitt hver sin bibel-bok. Tindberg har satt sammen en samling bibelfortellinger for barn. Ingen av dem er fagteologer.

Se også denne bibelutgave (du verden hvilke virkemidler man tar i bruk): 

https://www.hermon.no/actionbibelen    

 

«Hvor ble det av Jesus» er spørsmålet som er stilt dette Luther-jubileum. Ja, Luthers Jesus har vi hørt lite om. Både biskop og lekfolk har etterlyst mer Jesus i forkynnelsen. Dr.theol. og kommentator i Vårt Land, Åste Dokka, har innrømmet en viss Jesus-forlegenhet. Ikke bare det, hun har også parkert «tvilen». (Det var kanskje derfor hun ble så provosert av Eskil Skjeldals bok?)  

I en av Dokkas siste kommentarer, med den pompøse tittel: «Å følge en ytre stjerne» (VL/Verdidebatt) er Jesus/Kristus ikke omtalt. Avsnittet nedenfor ga meg assosiasjoner til Martha Louises luftige språk (og den såkalte "ny-religiøsiteten"). Det er igjen et godt eksempel på kirkespråkets krise og oppløsning. Det spesifikt kristne (Kristus-sentrerte) innhold er borte vekk.

Hva blir igjen? Tomhet? 

Når kirke-kristendommens hovedperson og stifter ignoreres, er det selvsagt et alvorlig krisetegn. Hvem er da  Dokkas «Gud»? Kriseteologene er nettopp "stemmer som roper i ødemarken". Vi befinner oss ikke i oldtidspredikantenes ødemark for 2000 år siden, og Jesu mytologiske univers har ingen resonsansbunn for våre liv. Jesu mytologi og eskatologi har bare religionshistorisk interesse. 

Å være kristen (avledet av tittelen messias: Christos/Kristus) definerer den presteordinerte Dokka slik: 

 

«Å være kristen er å la et bestemt mytologisk univers være resonansbunnen for våre liv, være fyrtårn som lyser opp landskapet. Det er å velge å høre på stemmene som roper i ødemarken. Følge skinnende stjerner på natte-himmelen. Sette seg i kirkebenken og åpne sansene…  

Kallet i luthersk forstand roper ikke til oss fra vårt indre sjeledyp, men utenfra, fra vår nestes behov for å bli tatt vare på, fra ugjorte oppgaver. I responsen på det ytre kallet ligger vår livsgjerning. Mening oppstår ikke når vi graver i vårt indre, men når vi forsøksvis flytter sentrum bort fra selvet».  

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11701734-a-folge-en-ytre-stjerne   

http://www.vl.no/meninger/spaltist/farvel-tvil-1.377449?paywall=true   

 

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/46083/Hellenes--Masteroppgave.pdf?sequence=1   

 

Dokkas kollega, sokneprest Hans Jørgen Nilsen, fremfører 30. okt. i Vårt Land en like underlig (fantasifull) definisjon av det sentrale lutherske begrepet "nåde":

"Nåde handler kort sagt om å kunne fortelle sannheten uten å bli møtt med forakt".  

 

Prestekollega, Silje Trym Mathiassen, sier det slik i Aftenbladet 21. okt. 2017:

«- Jeg tror vi må gå til kjernen i den kristne tro og se på om dette virkelig er et kirkesplittende spørsmål. Vi må spørre, hva er kjernen, jo det er det kristne evangelium. Der er vi enige. Kirken har ett sentrum, og det er Jesus Kristus.

Hvis vi holder oss i hans lys, ser vi at dette lyset kan stråle i mange retninger. Kirken kan ha ulike syn på mye ute i periferien, men vi kan ikke være utydelige på det som er sentrum».

 

Predikant og NRK-reporter Tomm Kristiansen (stemmen fra Afrika) kommer tvilerne til hjelp i den nylig utkomne bok «Gudsord for tvilere». Han forteller at hans barnetro fra tenårene ble erstattet med en «mer moden og reflektert tro», og den har tålt kritiske spørsmål, hverdagens erfaringer og kirkens historie. 

«Jeg er troende og døpt. Jeg forteller folk at det holder for Gud». 

Apologetisk litteratur, som også Giesebrechts bok, er en intellektuell og etisk katastrofe. Prekener, andakter og teologiske teorier i vårt ennå statskirkelige Luther-land bærer tydelig preg av krisetilstand. Verken NRK’s Tomm Kristiansen, Høyres Stortingsrepresentant Stefan Heggelund eller filosof/etiker, PRIO-forsker og søndagsskolelærer Henrik Syse interesserer oss det minste. Men de får en viss  oppmerksomhet når de holder morgenandakter i NRK radio.

Disse profilerte personer representerer godt statskirkens forlengede arm i vårt offentlige rom: politikeren, journalisten og forskeren/filosofen. («Trosminister» Halleland og sjefredaktør i Vårt Land går gjerne pilegrimsvandring sammen). De kan holde så mange radioandakter de vil, men de kan ikke redde Den norske kirkes kriseteologi og verdikrise. 

Man kan lese et intervju med Henrik Syse her (kristne filosofer er ikke som andre filosofer).

http://religioner.no/henrik-syse-sondagsskoleprofessor-etiker-og-star-trek-fan/    

 

En annen i kirkens "redningskomite" er den selverklærte ateisten Bjørn Stærk. I Aftenposten har han holdt et flammende forsvar for Ottosen og kristen moral. Mistanken at han er en såkalt «skap-kristen» er betydelig styrket. Jeg har tidligere kalt ham kristendoms-apologet. (Han skrev også en kronikk om pavens godhet for litt tid tilbake).

I Aftenposten er han avbildet i svart-hvit på en kirkegård, foran et stort steinkors. Fotografiet gir inntrykk av død, forfall og ruin

Flere ateister har «konvertert» til den kristne tro den senere tid. En av dem har nylig holdt radioandaktene i NRK (Stefan Heggelund, nevnt ovenfor). Vi overraskes ikke om Stærk følger etter i denne  besynderlige «vekkelse» blant ateister. Et meget interessant fenomen, som tidvis kaller på smil og hoderysting. Når tiden er inne vil kanskje også Stærk møte Jesus og innta plassen blant «de helliges samfunn»?  

Kristen-ateisten Stærk påstår at «sekulære har et nevrotisk forhold til moral, fordi vi tror den deler oss opp i gode og onde mennesker». For noe sludder! Humanismen er i sitt vesen monistisk, ikke dualistisk (som kristendommen). Men det er ikke sikkert at ateisten Bjørn Stærk har forstått humanismens grunnleggende kjennetegn? 

Han avslører mangelfulle kunnskaper ikke bare om kirkens bekjennelse, teologenes troslære/dogmatikk og kirkelærens frelseshistorie, men også om humanismens menneskesyn og det etiske grunnlaget i den norske og internasjonale humanistiske bevegelse.

Det er interessant at Stærk skiller mellom «kristen moral» og «sekulær moral», og at han klart tilkjennegir hvor hans sympati ligger. Han gir ingen innholdsbestemmelse utover at han knytter synden sammen med den kristne moral. Det mener Stærk er «frigjørende og demokratisk». Han er opplagt teologenes mann (teologiprofessor Jan Olav Henriksens euforiske omtale av Stærks bok i Vårt Land var ganske selsom lesning). 

«Kjernen i det kristne moralsynet er at vi alle er syndere. Noen mener at dette er den verste kristne ideen, jeg mener det er den beste».

Når teologiprofessor ved MF/UiA Jan Olav Henriksen først er nevnt, vil jeg anbefale hans innlegg på Verdidebatt : -Trenger vi en ny reformasjon? Teologer av Henriksens type tilhører kriseteologien. De fabulerer og teoretiserer/abstraherer vilt og spekulativt.

Spennviddden (spagaten) i Henriksens forfatterskap, som boken «Guds virkelighet» (1994) og «Gud» (2001) er verdt å studere nærmere.

 

DE KRISTNE TYRANNIERS SKREKK  

 

Nevnes må også brannslukkeren Helge Simonnes (jfr. Dagsavisen «Nye meninger»), som følger opp hvitvaskingen av Martin Luthers reformasjon. Religionskrigene forties. Ensretting og overvåking nevnes ikke, heller ikke eneveldet, fremmedartikler og kirketukt.

Simonnes forstår ikke "religiøs forfølgelse" hvis den ikke relateres til kristne martyrer... Han klarer å hente frem den første kristne martyr, Stefanus, som i år 35 ble "steinet til døde av rasende jøder". 

Hvordan rasende kristne europeere gjennom middelalderens mange, mange århundrer terroriserte jøder, tier Simonnes om. Han glemmer tilfeldigvis å nevne at "drap, tortur, fordriving av folkegrupper og brenning av gudshus" kjennetegner hans egen kirkes historie.

Det luthersk-protestantiske skrekkregimet i Danmark-Norge nevnes ikke med ett ord i den smilende Helge Simonnes spalte i Dagsavisen/Rogalands Avis.

Den heslige dualismen oppstilles i selve tittelen: «Nåden eller frykten». ENTEN – ELLER. Vi kjenner fiendebildene godt igjen. Hos den lutherske Simonnes stilles den onde russiske revolusjon og den onde katolske kirke opp mot den gode og nådige lutherske reformasjon. Dualismens skjema gjør kompliserte sammenhenger enkle. Jeg siterer Simonnes: 

 

«Reformasjonens varige kulturelle og religiøse betydning er knyttet til sentrale trekk i et kristent og et humanistisk menneskesyn. Det betoner alle menneskers likeverd og tar vare på dem som faller utenfor eller ikke får samfunnets aktelse.

Reformasjonens anerkjennelse av hverdagslivet innebærer en tro på at Gud gjennom det vil skape og opprettholde betingelser som sikrer menneskene et godt liv.......

Fokus på hvordan mennesker fremdeles kan finne liv, frihet, trygghet og glede i troen på Jesus Kristus er utgangspunktet for reformasjonen – ikke spørsmål om antall kjønn, ekteskapsforståelse eller regulering av samliv».

 

Man kunne tro at den mektige kristne pressemann, Helge Simonnes, var ukjent med tankeinnholdet i Den norske kirkes mest sentrale konfesjonelle bekjennelse:  Confessio Augustana. Men det er han selvsagt ikke.

Alle menneskers likeverd? Frihet, trygghet og glede? 

Å sidestille et kristent og humanistisk menneskesyn er så galt som det kan få  (jfr. Grunnloven §2 ).

Jeg har etterlyst en evangelisk-luthersk humanisme, men finner bare KORSET og NÅDEN (les: autoritetstroen og troslydigheten).    

 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/en-kristen-og-humanistisk-arv/a/23828766/  

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/En-kristen-og-humanistisk-arv-405694  

https://www.minervanett.no/vaerdigrundlaget-forbliver-vor-kristne-og-humanistiske-arv/  

 

Jeg minner leserne (igjen) om at troende katolikk Janne Haaland Matlary var medlem av grunnlovsutvalget. 

Men nå lever jo de kristne i en vrangsnudd verden, hvor galt blir rett og ondt blir godt. "I troens lys» kan alt gå an. Den kristne fantasi kjenner ingen grenser. Språk, historie og virkelighet manipuleres etter behov.  

 

https://snl.no/Janne_Haaland_Matlary

https://no.wikipedia.org/wiki/Janne_Haaland_Matlary  

 

-------------------    

 

Ukeavisen Morgenbladet har på lederplass 20. - 26.oktober inntatt et prinsipielt og klart standpunkt i debatten om «Moral med og uten gud»  Espen Ottosen (og Henrik Syse) har satt i gang i Aftenposten og Dagbladet den senere tid.

Morgenbladet understreker Henrik Syses faglige stilling, verv og posisjoner. Han var sentral i utarbeidelsen av Oljefondets etiske råd, og er nå nestleder i Nobelkomiteen. Som kristen etiker har han ikke uttalt seg om Nobelkomiteens tvilsomme investeringer når det gjelder våpenproduksjon.

For en skandale! Kristen moral, kanskje? Vrangsnudd? 

 

«Han representerer med andre ord Norges ypperste etiske establishment. Man kan ikke gi «en fullstendig forklaring av det gode» uten å «bringe gudsbegrepet inn i argumentasjonen», skriver Syse sammen med filosofene Torstein Tollefsen og Hege C. Finholt i Dagbladet. De styrer unna begrepet «objektiv moral», men logikken er den samme som hos Ottosen.  

Hvis man skulle hevde at det ikke er noen gud, ville man være henvist til å søke moralsk begrunnelse ut fra menneskets fornuft eller følelser som kilden til godhet», skriver de tre...  

Mener Syse virkelig at det er svakere moralsk begrunnet for Oljefondet å unngå våpen, tobakk og porno hvis Gud ikke er med i regnestykket?

Er vinneren av Nobels Fredspris i år, Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen, mindre objektivt moralsk hvis motivet for å avskaffe verdens dødeligste våpen bare er å hindre menneskelig lidelse og økologisk katastrofe?..

Alle som er bekymret for moralpoliti, æreskultur og sosial kontroll – og det er det god grunn til å være – bør anerkjenne at sekulariseringen av samfunnet er det største fremskrittet i Norge etter krigen».

(sitat slutt) 

 

https://radikalportal.no/2016/05/26/men-hvor-lenge-var-henrik-syse-i-skatteparadis / 

https://kirken.no/nn-NO/bispedommer/bjorgvin-bispedome/nyhetsarkiv/pa-troen-los-henrik-syse/    

https://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Syse   

 

Nå er det mange andre krisesymptomer vi kan observere i den kristelige dagspresse, som i Vårt Land og Dagen. La meg bare nevne noen spektakulære overskrifter og innslag: 

 

-  KrF («Kristelig kriseparti») har med 3,2% den laveste måling noen gang. Kristelig folkeparti og Åpen folkekirke er like selvmotsigende. Et parti og en kirke uten «folk» går undergangen i møte.

 -  Homofili-problemet (likekjønnet vigsel) i bedehuset på Talgje er i Aftenbladet dekket over mange sider. Det er rart hvordan denne avisen slik bidrar til å bryte ned Dnk’s omdømme. Denne uverdige striden som spilles ut for åpen scene viser klart at kirken ikke kan leve med to uforenlige syn.

Kirken kan heller aldri bli et demokrati. Den bør snakke stille om dialog og brobygging så lenge den ikke klarer å rydde opp i eget hus. De prester som markedsføres som «dialogprester» og «brobyggere» bør tie ganske stille. Vi vet hvilke uhyrligheter som står skrevet i deres stadig gyldige skrifter og bekjennelser.

-  «Faten ber gjerne i kirken», kunne vi lese i Vårt Land. Hm. Er det slik at også de kristne gjerne ber i moskeen?

 -  Amerikansk våpenindustri ville gjerne inn i Nidarosdomen. Med en orgelkonsert ville man feire levering av kampfly til Norge i november. Dette var det åpning for før preses satte foten ned. Men protestene var heller svake. Feiring eller velsignelse av våpen og militarisme er da ikke noe nytt i kirkens historie? Tvert om, vi ville ikke blitt overrasket om et kampfly ble døpt "Corpus Christi» (slik amerikanerne døpte en av sine ubåter under den kalde krigen).   

 - Folkehøgskole-kutt vekker sterke reaksjoner i kristen-Norge. Hvorfor? Kanskje fordi de fleste folkehøgskoler drives av kristne organisasjoner? Her ser man muligheten til å fange opp og påvirke unge mennesker i den alder hvor de fleste forlater kirken for godt.

 - Kommentator og debattredaktør Alf Gjøsunds ensidige forsvar for den kristne sekten «Smiths venner» har vakt betydelig oppmerksomhet i Vårt Land. Han er vokst opp i dette miljøet, og lojaliteten stikker visst dypt. Nei, det er de modige utbryterne som fortjener sympati og respekt. De har noe å lære oss, ikke maktmenneskene i «Smiths venner».

I dette Luther-år har det vært påfallende stille om den protestantiske sekterisme. 

-  Guds kjønn  (Vårt Land/Verdidebatt, Alf Kjetil Walgermo)

 

----------------- 

 

De tre maskuline autoriteter (»idoler»): Jesus («Gud» og «Guds enbårne Sønn»), Paulus («Kristi apostel») og Martin Luther (kirkelærer) - dyrket, æret og opphøyet i utallige århundrer – kan i det lange løp ikke holde stand mot sannferdig historisk-kritisk granskning. De vil ramle ned fra sokkelen, den ene etter den andre.

I trosfanatisme, stormannsgalskap og aggressivitet mot alle «trosulydige» (les: all opposisjon) ligner de hverandre. De tilhører sin tid: den autoritære tidsalder. De opptrådte i en konkret situasjon og sammenheng som aldri kan overføres til vårt moderne samfunn. Paveautoriteten synes også svekket.

(Svært mange av oldtidens og middelalderens katolske kirkelærere er selvsagt noe langt mer enn «idoler»; de er HELLIGE! Både Augustin og Thomas av Aquinas er helgenkåret. Pave Frans har gjort to av sine nære forgjengere i pavestolen til helgener).

 

Å trekke Jesus frem som etisk og politisk forbilde i år 2017 er absurd. Men på samme tid blir kirke-kristendommens autoritetsbehov grundig avslørt. Den opplysningstid med tiltakende sekularisering (avkristning) som i Europa startet for 2-300 år siden er en prosess som stadig pågår. Opplysningstiden er på ingen måte avsluttet. Fornuftens lys har bare ennå ikke nådd inn i kirkens hus. Den oppstemte Luther-feiring dette år viser etter mitt syn at den (grunnlovsfestede) evangelisk-lutherske «folkekirke» fortsatt stiller seg fiendtlig til opplysning, sekularisering og utvikling.

Den autoritære Martin Luthers skrifter (inkl. Augustana) er ikke mulig å forene med et moderne liberal-demokratisk, humant og egalitært samfunn. 

De berømmelige lutherske slagord: skriften alene – troen alene – nåden alene er oppskrift på underkastelse, ensretting og lydighet. Med andre ord: sannhet, moral og verdier må mennesket finne UTENFOR seg selv. Hvorfor? Selvsagt fordi mennesket anses for moralsk fordervet av (arve)synden! Menneskelig fornuft og erfaring er følgelig upålitelig, uten verdi.

Gud er alt, mennesket er intet.

Ottosen har belært oss at moralen må forankres i noe UTENFOR mennesket. Det til tross for at det er samhandling, våre menneskelige og historiske livserfaringer, som inspirerer til etisk refleksjon og moralsk handling.

Nei, vekk med tvilen, vekk med fornuften (for å parafrasere kirkefader og apologet Tertullian).

Helortodoks teolog og spaltist i Aftenposten, Espen Ottosen, har møtt lite forståelse for sine sære kristelige «moralfilosofiske» betraktninger i Aftenposten og Dagbladet. Det er godt at menneskelig erfaring, logikk og sunn fornuft seirer.

Vi må på det sterkeste avvise den kirkelige og lutherske mistillit til menneskets forstandsevner og samfunnsbyggende potensiale. 

 

-------------------  

 

Den historiske Jesus fra Nazareth trenger seg på og forstyrrer geistlige og skriftlærde, kirkeledere (biskoper) og troslærere (teologer). Ham de dyrker som «Gud» i sine bekjennelser vender tilbake og forlanger sin rettmessige plass i menneskehetens historie - innenfor sin historiske oldtid og sitt jødiske kulturmiljø – verken over eller utenfor.

«Dogmet om Jesus» er under press, ca. 50 år etter at Andreas Edwien utga boken med samme tittel. Han var langt forut for sin tid, langt forut for Jesus-seminaret:  Wright, Crossan, Borg, Allison m.fl.  

Liberalteologenes fantom-Jesus er uten historisk identitet. Som «Kristus» («oppstanden») svever han over historien. Han ER overalt ble det sagt i påskeprekener dette år. Den teologiske bibelkritikken/tekstkritikken har det siste halve århundret gjemt den historiske Jesus i en tåkebanke, som nå begynner å letne litt – forhåpentlig også ved de teologiske fakulteter.

Jesus er blitt et problem for teologene, og det er et godt tegn i tiden. Det er å håpe at nøktern sindighet og etisk ansvarlighet kan avløse de ville spekulasjoner og fantasier teologene har bedrevet inntil denne dag. Vi får håpe at også  Moxnes' "minneforskning" forblir en parentes. 

Hva skal teologene (troslærerne) gjøre med det kristne gudsbildet og bekjennelsens postulater: religionshistoriens største bedrageri? Alle ordinerte prester er forpliktet på «bekjennelsens grunn». Når Jesu historisitet ikke lenger kan avfeies, står teologene overfor gigantiske forklaringsproblemer. Disse stilles på spissen ved alle kirkens høytider: jul, påske, himmelfart, pinse.

I den kristne julehøytid som snart skal feires, vil følgende postulater fra Apostolicum rituelt "reaktualiseres: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria... Mon tro hvordan kirken dette år vil "aktualisere" hendelsen? Den har vel brukt opp flyktningekortet, eller hva? 

Så må man også være klar over at navnet Den apostoliske bekjennelse er fullstendig misvisende (det har intet med apostlene å gjøre). Dette vet selvsagt teologene, men de har unnlatt å bringe opplysningene ut til menighetene (kirkens "folk"). 

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_apostoliske_trosbekjennelse  

 

Den kristne «Gud» er identisk med en jødisk (omskåret) mannsperson som levde og virket på jorden i ca. 30 år. Hva mon tro må ikke jøder tenke: en av deres egne, en jødisk lekmannspredikant og dommedagsprofet, er opphøyet til «Gud selv» og "Guds eneste, fysisk oppstandne Sønn" i den kristne religion: kristendommen!  

I likhet med jøder, må også VI blankt avvise dette grunnløse postulatet! 

 

BARNETEOLOGI – BARNETRO - BARNEBIBEL – BARNEKIRKE - BARNEGUDSTJENESTE - BARNEDÅP - BARNENATTVERD   

 

http://folk.uio.no/leirvik/tekster/Isaktartilorde020304.htm 

https://www.ressursbanken.no/ressurser/barneteologi-og-kirkens-ritualer/  

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/32926/Masteroppgavex-xendeligxversjonxmedxbilder31.pdf?sequence=1  

 

Den kristne teaterinstruktør og skuespiller Svein Tindberg har skrevet bok: bibelfortellinger for barn. Han sier til Vårt Land 21.10.17 at en del av GTs «grusomme historier» gjorde utvalg og formidling (for barn) vanskelig.

«Gud har rygg nok til å bære at bibelfortellingene fortelles på helt nye måter», mener Svein Tindberg. Snodig formulering, vil jeg si. Med NT i hånden er det lengste Tindberg kan nå som menneske: barnets naivitet. Ingen utvikling altså? 

 

«Det er å tro. Og hvis naivitet er målet, da er fantasi lov.  

Når det gjelder Det nye testamentet, handlet det om at jeg følte meg mer ufri til å formidle. Det gamle testamentet er så lenge siden, det er legendestoff, som jeg følte meg fri til å fortsette å skrive på. Men det nye testamentet ligger nærmere i tid og nærmere meg trosmessig. Jeg har en så stor respekt for det. Jeg klarte å frigjøre meg til å fortelle først i det jeg begynte å tenke «behøver det være forskjellig?».

 

Den kristnes (Kristus-troendes) dilemma blir her ypperlig blottstilt. Det legendariske stoffet i GT er uproblematisk for Tindberg. Men når han kommer til mytologien og eskatologien i NT, møter han visse grenser for fantasien og fabuleringskunsten. Apostolicums tre trosartikler, som fremsies i alle høymesser, setter en effektiv bremse for fantasiens utfoldelse.

"Trosbrillene" og "Kristusbrillene" forhindrer også en nøktern, kritisk lesning. 

Hvordan formidler Tindberg den guddommeliggjorte Jesu (mytologiske) doms- og helvetesstraff i NT for barn? Hvordan formidles at Jesus trodde bokstavlig på Noah-beretningen og «syndfloden» - som også historien om Jonahs tre dager i hvalbuken?

(Spør biskopene)

 

Er jomfrufødsel, oppstandelse fra de døde og himmelfart «bibelske fortellinger» som snakker SANT om livet og verden, eller er det mytologisk, legendarisk stoff?

Hvordan forklarer disse bibelfortellere for barn og unge at den kristne skaperguden for 2000 år siden, ved ett enkelt menneske, opphevet de "naturlover" for menneskelivet han selv angivelig hadde skapt? I hvilken hensikt? For å bringe frelse og evig liv til en syndig, fordervet menneskehet? 

 

Jeg siterer norsk «forsker innen barneteologi» (Elisabeth Tveito Johnsen):  

«De bibelske fortellingene kan være et redskap for å snakke om livet og verden, mener Johnsen. Nettopp fordi de inneholder død, tap, og spørsmål som mangler enkle svar, er de mest grufulle fortellingene tidsaktuelle, ­mener hun, og peker på retningen som barnelitteraturen har tatt de siste årene».

https://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3718667   

(Les debatten mellom Tindberg og Tveito Johnsen på Verdidebatt)

 

Her er en preken til konfirmantene i Heskestad kirke år 2016:  

http://www.prekenside.com/prekenmappe%20pdf/17sit2016.pdf  

 

Heldigvis får barn vokse opp med andre «fortellinger» enn bibelhistorien, Luthers lille katekisme og Pontoppidans forklaring. Denne autoritære lutherske arv (med sine enkle svar) har den oppvoksende slekt lykkeligvis blitt spart for. Den har vist seg lite bærekraftig, overmoden for historiens skraphaug. 

Om Sturla Stålsett/Tveito Johnsens barneteologi OG Tindbergs bibelfortellinger for barn har bærekraft, er vel heller tvilsomt. Men det er svært interessant hvordan disse to og flere kristne apologeter, på hver sin måte, søker å vri seg unna syndfloden og Noah-beretningens betydning for historieforståelsen hos Jesu selv OG for den senere kirkes teologi.

 

"Juleevangeliet med eselblikk"  

 

(Walgermos anmeldelse av den amerikanske familiefilmen "Stjernen", VL 24. nov.)

 

"Den største historia i verda, fortalt med eselperspektiv. Somme vaksne vil nok ergre seg, men dei små kan gle seg over eit fartsfylt actioneventyr med Jesusbarnet som klimaks". 

"Eg har alltid vore fascinert av eselet, den vesle slitaren og outsidaren som i den kristne tradisjonen blir knytt både til Jesu fødsel og Jesu død. Jesus reid på eit esel. Inn i Jerusalem, noko vi minnest kvar palmesøndag... I den amerikanske animasjonsfilmen Stjernen er det nettopp vegen til krubba det handlar om, og her er vegen full av farer. Forteljinga blir i hovudsak fortalt frå eselet sitt  perspektiv...".  

 

Jesus: "Gubben Noah" nr. 2, Nyhus? Eller: "den annen Adam"? 

 

(jfr. Håvard Nyhus Verdidebatt 25.april 2014, Dagbladet 23. april) 

 

De såkalte "Davids salmer" er et yndet skrift blant de kristne, som også i kirkeårets prekentekster. Hvorfor? Er kong Davids gud identisk med treenighetsguden i Apostolicum - og med Luthers gud i Confessio Augustana?

Hvis så var tilfelle, hvorfor praktiseres misjon blant jøder den dag i dag?

Jo, den kristne kirke postulerer i sine bekjennelser - i fullt alvor - at jøder som ikke bøyer kne for den guddommeliggjorte Jesus (Kristus Pantokrator) skal gå evig fortapt: "pine uten ende".

Jøder har av svært gode grunner liten interesse for den kristne "bibel og bekjennelse ": Det nye testamente og kirkens Jesus-apoteose. Jesus var en i rekken av jødiske oldtidprofeter, endetidsforkynnere og omvandrende predikanter. Han ville høyst sannsynlig ha forsvunnet ut av historien om ikke keiser Konstantin og hans biskoper hadde opphøyet ham til "Gud selv". Det samme kan kanskje sies om Paulus - om han ikke var blitt hentet frem igjen av Augustin på 400-tallet.

Disse to forgrunnsskikkelser er som kjent lite omtalt i samtidige kilder utenfor evangelieskriftene og apostelbrevene i NT. Deres betydning synes å ha vært begrenset til små lukkede miljøer, sekter og menigheter. 

Vi trenger ikke her og nå gå i detaljer om kirkens terror mot jødene gjennom mer enn halvannet årtusen. Det prekære spørsmål (som Nyhus ikke har interesse for) er hvorfor og hvordan protestantiske kirker, med sin nedarvede antisemittiske teologi, kan forene beundring for prestekongen David ("Salmenes bok") med den dypeste forakt for Jødedommen? 

 

https://www.bibel.no/InnholdTilblivelse/Bibelens__innhold/Bibelsk-persongalleri/David  

 

Vårt Lands spaltist Sofie Braut har satt i gang en interessant diskusjon på Verdidebatt. Den avslører godt det kristne gudsbildets krise. De kristne grunnbegreper er uten mening, som teologen Marcus J. Borg sier det så sent som i 2011.

Dette er en gammel debatt, som norske fakultetsteologer først i år 2017 har funnet opportunt å bringe til torgs. De er sørgelig akterutseilt. 

 

Les Andreas Edwiens essay "Det kristne gudsbegrepet og moralkrisen" og "Hvor står den protestantiske kirke?" i skriftet nedenfor (Tanum, 1951): 

 

http://edwien.no/publikasjoner/   

http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/04/Kristendom-og-åndskrise.-1951.pdf  

 

Det gamle testamente ("den gamle pakt") er et uløselig problem for kirken og dens teologer. Det skyldes blant annet kristendommens åpenbaringstro, som kolliderer på det voldsomste med utviklingstanken.

I den kristne religion er "Kristus" begynnelsen og enden. Åpenbaringen er gitt en gang for alle. Alt er allerede tenkt og sagt. Universet, verden, historien og menneskelivet tolkes "i troens lys" (les: Kristus-troen). 

 

Sofie Braut, spaltist i Vårt Land, har helt rett i hva hun skriver her: 

"Stadig vekk ser eg teologar på ­liknande velmeint og pedagogisk vis skal redda oss frå å måtta tru på Gud i Det ­gamle ­testamentet. Jesus, derimot, hentar all sin legitimitet, identitet og autoritet frå nettopp den heilt nære relasjonen til gamaltestamentets Gud".

 

Men også Braut, som de fleste teologer, ignorerer de utelatte skrifter som utgjør selve limet mellom GT og NT, nemlig "senjødedommens" skrifter (kalt pseudepigrafer/apokryfer).

Den mytologiske figuren "Menneskesønnen" er overmåte sentral for å forstå Jesu selvoppfatning. Kirken har luket ut en meget viktig idehistorisk epoke i jødedommens religionsutvikling (apokalyptikken) - og nettopp den som utøvet sterkest påvirkning på Jesu mytologi, eskatologi og dualisme.

Jesus hadde mye felles med essenerne.  

--------------------     

 

I ordvekslingen mellom Tindberg og Tveito Johnsen sies ganske riktig at i GT kunne menneskene både diskutere med og irrettesette sin gud. Det var en menneskelig gud de hadde med å gjøre, som også kunne angre sine onde gjerninger.

Israelittenes gud var på denne tid en nær (familiær), fortrolig stammegud og folkefører. Det var monolatriet som rådet, dvs. det ble akseptert at nabofolkene dyrket andre guder. Jfr. maktkampen mellom de to guder: fønikernes Baal og israelittenes Jahve (1. Kongebok 18).

Mytologien speilet datidens samfunn. Guder konkurrerte om herredømme over land og folk, slik konger, herskere og deres arveprinser gjorde det. Etter hvert skulle Jahve vokse i opphøydhet, styrke og maktfullhet. 

https://snl.no/Baal  

 

Da Keiserkirken i det romerske riket på 3-400-tallet opphøyet oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth til "Gud" og kristendommen til den eneste tillatte religion i romerriket ble det livsfarlig å uttrykke avvikende gudsoppfatninger og trosoppfatninger. Det ble tidlig fastslått: utenfor kirken finnes ingen frelse!   

Intoleranse og religionshat ble videreført nær halvannet årtusen senere: i reformasjonens skrifter, statsapparat og lovverk. 

Ingen oldtidsprofeter, gud eller guder kan lastes for noe som helst. Spørsmålet er ikke om den "bibelske" gud har tatt feil, men om det historiske mennesket Jesus fra Nazareth OG den historiske kirke (og dens teologer) har tatt feil. Det er en ganske annen problemstilling. Jesus var "i god tro", som også Muhammed. De var begge barn av sin oldtid og visste ikke bedre.

Dagens teologer opptrer IKKE "i god tro" og kan derfor ikke unnskyldes. 

Med Luthers reformasjon ble det innført dødsstraff for blasfemi i Danmark-Norge. Straffen for blasfemi var død og tortur (tungen revet ut). I flere muslimske land i dag, som i Saudi-Arabia, Iran og Pakistan kjenner vi godt igjen lignende bestialske straffemetoder. Slektskapet er ubestridelig.

Torturen i det kristne Europa er inngående beskrevet bl.a. i boken Død og pine fra 2004. 

https://antikvariatnorge.no/product/dod-pine-dodsstraffens-historie-vesten-2/  

 

Er det "moralisering" å påpeke dette historiske faktum, Timman Mjaaland? Jeg minner om at blasfemiparagrafen ble opphevet i vårt lovverk så sent som i 2015. Var de (lutherske) teologiske fakulteter pådrivere i denne prosessen? Vi ville sette pris på en avklaring. 

(De autoritære teokratiene, Vatikanet og Iran, ser ut til å forstå hverandre godt, både i synet på blasfemi og annet...).  

Den katolske og lutherske "Gud" måtte ha et særskilt rettsvern. Som guddommelig verdenshersker, inkarnert i "den hellige konge", kunne Kristus pantokrator ikke tåle den minste ulydighet fra undersåttene.

Jeg ser ikke hvordan eneveldet og enevoldskongene fra  reformasjonens tid: 1600-tallet (det absolutte monarki; kongen fikk ubegrenset makt) skiller seg nevneverdig fra autoritære/despotiske regimer på den arabiske halvøya, i Nord-Afrika. eller lenger sør for Sahara: det kristnede Zimbabwe.  

I vårt land opptrådte kirkestaten/statskirken på gudens vegne som lovgiver, dommer og bøddel. All makt samlet i én hånd, som i alle religiøse diktaturer: Vatikanstaten, Iran og Saudi-Arabia. 

------------------    

 

29.10.2017 (revidert 09.12.2017) 

G. Ullestad