«Det er et åpent spørsmål hvor lenge Den norske kirke har legitimitet som folkekirke – forankret i grunnloven – hvis folket ikke ønsker å
være medlemmer. Og med legitimiteten kan også politikernes ønske om å finansiere kirken forsvinne…
Disse
(kristne) verdiene er politikerne med på å opprettholde når de sikrer en fortsatt stabil finansiering av Den norske kirke. I en tid med stadig mer variert global påvirkning
kan det være et viktig verdivalg å sørge for at folkekirken holder stand – og aller helst styrker sitt gjennomslag i samfunnet. Det vil ikke bare ansatte og frivillige i Den norske kirke tjene på. Det vil hele samfunnet tjene
på».
(Vårt Lands lederartikkel 25. april 2019)
«…Men det finnes kjerneverdier og tolkninger i det kristne budskap som har stått seg gjennom to tusen år. Blant disse er livsvern, troskap, ekteskap/familie og omsorg for de minste, for barn, fattige, syke
og nødstedte. Den grunnleggende holdning for alle disse punktene er innlevelse, medfølelse og nestekjærlighet».
(Verdidebatt, Fred Andersen, pensjonert allmennlege/samfunnsmedisiner
MD PhD)
Fargeblindhet særmerker også innlegget nedenfor. Den kristne kulturarven er som sedvanlig farget rosa.
Myteskaping eller teologisk revisjonisme? Merk at det finnes ingen ofre i den kristelige historiefortelling (annet enn de kristne selv).
Artikkelen under er illustrert på forbilledlig
vis med kirkens makt- og voldssymbol: kors og krusifiks.
https://www.dagen.no/meninger/debatt/2019-04-24/Tusenårstanker-745475.html
«Kristne verdier er bedre enn andre verdier og skal sammen med familiepolitikk få mer plass
i regjeringens politikk, ifølge KrFs Kjell Ingolf Ropstad».
(Ingressen i Dagens Næringsliv 24. april 2019)
I
dette intervjuet med DN forteller (eller belærer) påtroppende KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad avisens lesere at partiets (enestående) verdier må bli mer tydelige: «…ærlighet, tilgivelse, likeverd
og likestilling – det å bry seg om og ta ansvar for hverandre…». Ropstad sender ut et klart signal: alle ikke-kristne er uten verdier, eller har en ureflektert holdning til verdier.
Vi har fått det innprentet fra mangt et kristelig hold de senere år at sekularister og ateister er «verdinøytrale» og «livssynsnøytrale». Det nytter ikke hvor ofte denne fordom tilbakevises.
Den har frosset fast som et dogme i kristelig retorikk og apologi.
Ærlighet synes å være en eksklusiv kristen verdi, ifølge Ropstad. Vi andre betraktes vel da
som uærlige i all vår ferd? Vi bryr oss ikke om og tar ikke ansvar for hverandre - fordi vi ikke er kristne? Til og med innlevelse og medfølelse er kristelige egenskaper.
Dette kristelige hovmot er dypt umoralsk. Det røper en ufattelig forakt for vår fellesmenneskelige streben etter å bygge gode samfunn og fellesskap. Slik selvopphøyelse, selvrettferdighet og elitisme kan bare
forstås ut fra ideen om en liten gruppes (guddommelige) utvelgelse og helliggjørelse/rettferdiggjørelse: de helliges samfunn. En høyerestående menneskerase, forenet i «Kristi blod»?
Ifølge Jesus er «mange kalt, men få er utvalgt». Paulus forteller at han ble utvalgt i mors liv. Augustin, Luther og Calvin videreførte utvelgelsestanken
(predestinasjonen). Man hører ofte de kristne si at de er «kalt» til å elske sin neste. En KrF-politiker har nylig uttalt at politikken er et «kall» for henne. Det er angivelig «Gud» som «kaller»
den kristne til bestemte valg og handlinger.
Men å la seg lede av en ytre instans kan meget vel opptattes som tegn på uselvstendighet og umodenhet. Der hvor vi andre lar oss lede av
vår samvittighet, erfaringer og refleksjonsevne, lar den kristne seg lede av Den Hellige Ånd. Kristenmennesket skal adlyde Herrens vilje og gi Ham all tilbedelse, makt og ære. Den kristne Frihet innebærer å være «Kristi
trell» (jfr. Paulus), som en slaves lydighet under sin Herre.
I skrift, lære og praksis er lydighetskravet/troskravet den fremste kristne verdi, overordnet all menneskelig tenkning
om moral/etikk og rettferdighet. Det er Kristus-troen som skal belønnes med evig salighet i Himmelriket. Den Kristus-troende er allerede benådet. Kirkens lange synderegister (historiske forbrytelser) er slettet i «Lammets
blod».
Den gjenfødte kristne er ved Kristi blod, Dåpen og Troen på et vis utilregnelig, uten ansvar.
Den
kristne verken lever eller handler for seg selv og for sine medmennesker, men utelukkende for «Jesu Kristi skyld». Den kristne er å ligne med en marionett på verdens scene, hvor guden (eller djevelen) trekker i alle trådene. Han
eller hun befinner seg i en kosmisk-mytologisk strid mellom to antagonistiske makter eller vesener, hva også påskebudskapet formidler hvert eneste år: Jesu seier over synden og djevelen!
Det er selvsagt ikke alminnelig (menneskelig) håpløshet påskehendelsen handler om. Spørsmålet om ærlighet og sannferdighet blir mer og mer påtrengende for hvert år julemytologien og
påskemytologien forkynnes eller postuleres fra Kirkens lærestoler: fakultetenes kateter og kirkens prekestoler.
---------------------
«Gud er ikke slik», skriver teologiprofessor (emeritus) Geir Hellemo på Verdidebatt, hvor han forsøker å rydde opp i det besværlige allmaktsbegrepet
og «det ondes problem», også kalt: teodice. Hellemo tilhører åpenbart den kirkelig-teologiske elite som VET hvordan «Gud» er. En alternativ gudsbetegnelse er «Kristus», som også er «Sønnen»
i Treenighetslæren.
Men leserne får ikke VITE hvordan og ved hvilke kanaler teologiprofessoren har fått sin fortrolige, intime kunnskap om den kristne mannsgudens vesen.
Er det ved Skriften, Ånden (DHÅ) eller Åpenbaring? Vi må anta at «Læren om Gud» forutsetter løpende, tett kontakt med guddommen. Hvordan gjør den ene «Gud» sin mening og vilje kjent for teologene?
Hvem av treenighetspersonene er mest virksom og nærværende for teologistanden?
Som gudseksperter må de nødvendigvis ha en priviligert adgang til «Gud selv».
Han er fanget og fiksert i utallige lærebøker og teologiske avhandlinger. Har Treenighetsguden godkjent teologenes nitidige beskrivelser og abstrakte teoribygninger?
Alle prester
i Den norske kirke er utdannet av fakultetsteologene. I kraft av sine akademiske studier og titler, nedarvet autoritet (ærbødighet) og sosial status styrer disse «skriftlærde» Trosopplæringens gudsbilde.
Er det slik at guden foretrekker en liberal (halvortodoks) teolog framfor en konservativ (helortodoks)? Har Det teologiske fakultet forstått ham bedre enn Menighetsfakultetet? Foretrekker guden Trond Bakkevig
framfor Espen Ottosen, biskop Kari Veiteberg og Atle O. Sommerfeldt framfor pave Frans?
Ble de to ordinerte prester, Helge Hognestad og Gyrid Gunnes, for liberale for den liberale kirke?
Med andre ord: har guden sine yndlinger blant presteskapet på jorden? Hvor føler guden seg mest hjemme: i frikirkenes forsamlingshus, i Peterskirken, Notre Dame eller Nidarosdomen?
I Peterskirken er paven beskyttet av en egen hær: sveitsergarden. I «Guds hus» på Sri Lanka var menigheten uten beskyttelse. Hvor var Faderens omsorg for sine barn? Hvor ble
det av englevakten? Kunne ikke den Allvitende gitt en advarsel om den kommende katastrofe?
Er ikke en av Helligåndens oppgaver å opplyse og lede/veilede? Guden hjelper
(bønnhører) den troende med de mest trivielle saker i hverdagen, men er «lammet» når katastrofen inntrer? Ja, endog i sitt eget hus, hvor han skulle være mest nærværende.
Guden hadde for 2000 år siden makt til å oppheve naturlovene for menneskelivets fødsel (julebudskapet) og død (påskebudskapet) han selv hadde skapt, men er uten makt og evne til å beskytte sine
tilhengere? Ingen av de tre virksomme, mektige personer i guddommen har forhindret massakrer i «Guds hus». Men gråte kan han! Og dømme og straffe skal han! – når han kommer igjen for å utøve
sin allmakt som universets enehersker og verdens dommer.
Ifølge evangelieskriftene gjenoppvekket Jesus fra Nazareth den døde Lazarus. Også demonene var ham lydige. Slik
demonstrerte han sin guddommelige makt. Den korsfestede gjenoppstod levende fra graven og vandret omkring i 40 dager, men viser seg maktesløs når død og terror rammer hans tilbedere på jorden. Jesus «som Kristus» ble reddet
eller reddet seg selv, men etter himmelfarten har han gjemt seg i skyen.
Det påstås at Jesus lever, men ingen vet hvor og hvordan. Var ikke Jesus
fra Nazareth Herre over liv og død likevel? Vi kan vel trygt si at gudens (fysiske) gjestevisitt på jorden gjennom 30 år, for 2000 år siden, var et mislykket prosjekt. Verken død, ondskap eller lidelse ble beseiret eller overvunnet.
Ingen ny redningsaksjon synes å inngå i gudens plan.
Jesus uttalte at han ville forkorte endetidens trengsler, for at hans troende etterfølgere («den lille rest»)
ikke skulle falle fra. «Troens folk» opplever motstand, trengsler og tilbakegang. Betyr det at Menneskesønnens komme i skyen er nært forestående? Noen må vel vite noe?
Nei, også KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad koketterer med overraskelsesmomentet: «Tror mange blir overrasket i himmelen» (Dagbladet lørdag 27. april). Han sier til Dagbladet
at han synes det er vanskelig å vite hva som er utgangen av livet. Men Jesu enkle mytologi, eskatologi og dualisme i evangeliskriftene er vel ikke vanskelig?
Jesu doms-
og straffetrusler over sine jødiske motstandere iverksatte den senere kirke med ufattelig brutalitet og grusomhet.
Det er overraskende om KrF-leder Ropstad satser sitt liv og politiske
virke på gyngende grunn (uklar teologi). Trosfrihet betyr for Ropstad at spørsmålet om hvorvidt barn bør lære om himmel og helvete «må være opp til ulike trossamfunn». Ikke Jesus, altså?
Man må bare gni seg i øynene. Hva sier Ropstads menighet – Oslo misjonskirke - om saken?
Er det anarkiet eller populismen som rår?
Bare den som mener seg selv utvalgt og frelst kan prestere så flåsete, overflatiske og unnvikende svar som denne nyvalgte KrF-leder. Også Knut Arild Hareide sa det ganske klart i 2016: ”Jeg er først
og fremst kristen, deretter kommer min identitet som nordmann”. Betegnelsene «kristen» og «kristendom» er uløselig knyttet til KRISTUS-figuren (avledet av herskertittelen «messias»).
Palmesøndag forkynner presteskapet at Jesu («ydmyke») ankomst til Jerusalem, ridende på en eller to eselfoler, betydde at han gav avkall på kongelig makt. Nei! skrifter, bekjennelse
og kirkehistorie viser tvert om en undertrykkende religion og maktkirke uten grenser og hemninger. Europas kirkelige og verdslige despoter gjennom oldtid, middelalder og reformasjonstid hadde god nytte av Kristus pantokrator: allherskeren.
«Guds tårer», heter den oversatte boken av Peter Kreeft (katolsk apologet og professor i filosofi), med undertittel:
«Ledetråder til lidelsens mysterium». Hvor de kristne elsker å fabulere om lidelsen!
Men hvem tørker Guds tårer?
Forfatteren siterer C. S. Lewis: «Gud hvisker gjennom våre gleder, men roper gjennom våre smerter». Skaperen av himmel og jord kan hviske og rope, men ikke handle?
Er gudens hviskninger og rop bare hørbart med "Troens ører"? Men også djevelen hvisker vel forførende ord i de Troendes ører?
I forordets
første linjer blir vi gjort oppmerksom på at «Dette er en vis bok. Fordi det er tankene til en vis mann. Visdom og vise mennesker er sjelden vare i vår sivilisasjon…Peter Kreeft er en vis mann…Her behandler han det
vanskeligste emnet i verden, menneskehetens tårer og skrik, smertens og lidelsens eksistens».
I bokens siste kapittel er leseren «endelig kommet hjem». Alle
ledetråder tvinnes sammen i «Jesus, Guds tårer». Her gis (det ene) svaret på lidelsens problem og Guds taushet:
«Svaret er ikke bare et ord, men Ordet;
ikke en ide, men en person…Svaret er ikke en tidløs sannhet, men en-gang-for-alle hendelse av ufattelige dimensjoner, like virkelig som historiene i dagens aviser. Gud pyntet ikke på vår synd og lidelse. Han gikk inn i den, som en
tannlege eller kirurg, for å fjerne det hele. Han ble vår søppeltømmer. Han tok tak i og tok bort søppelet vårt. Gud ble et menneske, vi rørte ved ham, vi tok på ham».
(Merk! vi er søppel, og Jesus er søppeltømmer)
Katolske (og ortodokse) teologer er ofte langt mindre pratsomme enn protestantisk-lutherske teologer.
Peter Krefts skrift fyller 191 s., mens norsk-lutherske Torborg Aalen Leenderts bok om tilnærmet samme tema er på 312 s.
Sistnevnte bok er forfattet
av «en kristen sosionom med videreutdanning i familieterapi. Hun har gjennom en årrekke kombinert yrkesfaglig praksis med undervisning. De siste ni årene har hun vært ansatt som lektor/førstelektor ved Høyskolen Diakonova.
Hun gikk av med pensjon sommeren 2014, og har nå tilknytning til Menighetsfakultetet som gjesteforsker».
https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/I-møte-med-lidelsen/I9788293191391
https://www.haugenbok.no/Innhold/forfatter/Torborg-Aalen-Leenderts
https://www.bibel.no/Verbum/Nettbokhandel/Forfattere/Leenderts-Torborg-Aalen
https://bjornolav.blogspot.com/2008/08/uten-trer-kan-vi-ikke-se-gud.html
Her sitter smil og latter løst.
https://damaris-skole-vgs.no/tag/lidelsens-problem/
«Vi bekjenner den ene TRO»
«Ikke bare kjenner vi Gud utelukkende gjennom Jesus Kristus, men vi kjenner også oss selv utelukkende gjennom Jesus Kristus; vi kjenner liv og død
utelukkende gjennom Jesus Kristus. Utenfor Jesus Kristus kan vi ikke kjenne meningen med vårt liv og vår død, med Gud eller med oss selv».
(Pascal)
«Den løsning som ble fastslått på kirkemøtet i Nikea 325, hevdet at Kristus var av samme vesen som
Faderen og samtidig en selvstendig person (sann Gud og sant menneske). På kirkemøtet i Konstantinopel 381 ble samme formulering brukt om Den hellige ånd. Dermed var den kristne treenighetslæren i hovedsak ferdig».
(Store norske leksikon)
En gjennomgang av den apostoliske tro, «Den
nikensk-konstantinopolitianske trosbekjennelse (381)», kan leses i boken nedenfor fra 1994. (En tilsvarende utlegning i boken «Luthersk tro» kan også leses på Nasjonalbibliotekets nettside).
https://www.nb.no/items/a8d3011ba614afeac243db34cdd0684b?page=0&searchText=Vi%20bekjenner%20den%20ene%20TRO
Umulige problemstillinger krever umulige teologier. Det er ikke bare biskoper og teologiprofessorer som har (eksklusiv) innsides-informasjon
om den kristne «Gud» og hva Himmelriket egentlig betyr, men også Vårt Lands kommentator. Erling Rimehaug er opplagt en utvalgt, som ganske sikkert også TF-professor Marius Timman Mjaaland.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11707194-himmel-na?side=1#svar-11707366
http://www.gjentagelser.no/2017/06/30/marius-timmann-mjaaland-systematisk-teologi/
Folkekirke-teologene strever hardt for å «korrigere» kristendommens klassiske, overleverte menneskesyn.
Men Martin Luthers to skrifter («Den trellbundne vilje» og «Den kristne frihet») avslører den elitistiske tenkning og selvforståelse i kristendommen. Gode gjerninger
bringer ikke frelse eller rettferdighet, men skal være en frukt av Troen (som kjent er det «troen alene» og «nåden alene» som frelser).
Luther setter
et skarpt verdimessig skille mellom gode gjerninger utført av hhv. troende kristne OG verdslige mennesker. En handling er bare god hvis den er en konsekvens av «troen». Tilsvarende blir lidelsen dyrket, forherlighet og opphøyet
når den rammer «de helliges samfunn».
Innenfor dette amoralske, vrangsnudde verdensbilde har Luthers grufulle jødehat bestått udiskutert (godkjent!) i vårt
evangelisk-lutherske statskirkeland i ca. 500 år. En hardere dom over kirkens etisk-rettslige og moralske konkursbo kan vanskelig tenkes. Den kristne medfølelse og innlevelse rakk ikke utenfor den indre sirkel.
Luthers ærlighet er blitt vanskelig for moderne folkekirke-teologer. Mye uredelig (uærlig) teologi er utarbeidet for å sminke denne kirkelærerens grimme ansikt. Det trengs mye kosmetisk pudder
og kremer for å skjule utvekstene. Få kirkelærere har som Luther (og protestantismen) understreket lydighetskravet og autoritetstroen: «Gud er alt, mennesket er intet».
Luthers raseri og hat mot jødene ble utløst da de ikke lot seg omvende til kristendommen. I lære, skrift og handling er Luther selv det grelleste eksempel på religionsdialogens umulighet. Med Luther som teologisk
(konfesjonell) autoritet i Den norske kirke er ingen reell, likeverdig religionsdialog mulig.
Opprettelse av såkalte dialogkirker og dialogprester fremstår som en moderne misjonsstrategi.
Det er bare å oppsøke en gudstjeneste/høymesse, så skjønner man at det ikke finnes det minste rom for dialog. Bekjennelsene Nicæneum og Apostolicum fremføres lydig og unisont av prest og menighet.
Dagens misjonærer har nok bare innsett at de ikke kan «vinne sjelene» ved hjelp av tvang og trusler. Dialogens innhold og retning er definert og nøye kontrollert ovenfra, fra kirkeledere og
kirkelærere. Religionskritikk og kirkekritikk skal ikke inn i dialogrommet! Konfrontasjon ødelegger den harmoniske stemning (konsensus) dialogkirken inviterer til. Nåde den som bryter
etablert konsensus!
Trond Bakkevigs heftige utfall mot HEFs Kaja Melsom i Dagbladet nylig viser bare hvor svakt dialogevnen står. Aggressiviteten ulmer like under overflaten.
«Bolleforbudet» på en skole i Sirdal kommune som nå BLÅSES OPP i kristelige medier, er som i alle lignende tilfelle helt uten proporsjoner. Nåde
den som misliker kombinasjonen boller - bibelvers i skoletiden! Da blir man hånet og latterliggjort.
Skoleledere og rektorer
har, motsatt Skolelaget, heldigvis syn for hele elevmassen (skolefellesskapet). Men deres prinsipielle og overordnede hensyn blir ikke tillagt noen vekt i det offentlige ordskiftet.
Se
NRKs tendensiøse vinkling her, hvor ingen "motstemmer" kommer til uttrykk. NRK refererer bare til avisen Dagen og Norges kristelige
student- og skoleungdomslag (NKSS).
https://www.nrk.no/sorlandet/rektorer-vil-ikke-ha-kristne-skolelag_-_-jeg-er-bekymret.-dette-handler-om-trosfrihet-1.14532305
Ikke bare foreldre, men også barn og unge kan føle (pinlig) ubehag ved den kristelige invaderende forkynnelse og misjonsvirksomhet.
Men barn kan ikke som voksne Skolelagsledere avgrense seg og sette ord på egne erfaringer.
Når de kristne
ikke uhindret får misjonere og forkynne på alle offentlige arenaer, går de straks inn i offerrollen eller martyrrollen. All motstand og kritikk mot kristen religionsutøvelse er åpenbart utålelig.
Da skrikes det opp om krenkelse av trosfriheten og/eller forbud mot religionsutøvelse.
Kritikk avfeies med det berømmelige
mantra: berøringsangst for religion. Rasjonelle argumenter preller av. Man vil så gjerne tro at vi føler en mer eller mindre ubevisst angst eller skremsel for den
bevende "Gud" og levende "Jesus Kristus".
Enkle løsninger, slagkraftige og kortfattede slagord, har alltid vært kristendommens foretrukne formidlingsform.
Det virkelig alvorlige og dramatiske er den kristelige reaksjonsformen, som har til hensikt å nøytralisere all opposisjon.
Jeg
siterer avisen Dagens lederartikkel v/Vebjørn Selbekk, som ganske sikkert ikke vil ha konkurrerende muslimsk forkynnelse inn i grunnskolen. Det er bare kristendommen som skal være unntatt restriksjoner for religionsutøvelse.
Andakt og forkynnelse som retter seg mot grunnskolelever er talende nok: man anser barn og unge som misjonsobjekter.
Når Selbekk og hans kompani har «ledd ferdig»,
får vi håpe de kommer til besinnelse og refleksjon over egen «smånervøse» og panikkartede reaksjonsform. Den slår hardt tilbake.
Når Selbekk håper
på mer kristent skolelagsarbeid med Ropstad som minister, er det en skjerpet religionskonflikt han varsler. Det er i sannhet dystre utsikter for religionsfreden i grunnskolen.
«For
der borte har de helt på egen hånd oppdaget en ny type press som ungdommen må vernes mot. Vi snakker om det sterkt destruktive og meget utbredte presset om å delta på kristne skolelagsmøter. Dette alvorlige
problemet ser ut til å være særlig stort på Tonstad skule i Sirdal…
Men når vi etter hvert har ledd ferdig, er det verdt å reflektere litt over
hvordan det har blitt slik. Det spørsmålet er faktisk litt alvorlig. For kristendommens plass i skolen blir nå stadig mer omstridt. Det er derfor smånervøse kommuneansatte, som i dette tilfellet Sirdals assisterende
rådmann John Birkland og enhetsleder Anita Heiaas Haugen, i det hele tatt lar seg skremme opp».
https://www.dagen.no/meninger/leder/2019-04-29/Kutt-ut-bolletullet-747736.html
Misjonsbladet MT (Misjonstidende 02/19) etterlyser «faste forbedere». I annonsen/bildet s. 6
nedenfor ser vi at også små barn tenkes rekruttert som «forbedere».
https://nms.no/dypdykk/misjonstidende
Årets Kirkemøte ble mer eller mindre forbigått i våre offentlige medier (bortsett fra i Klassekampen,
som vi kan anta har en rekke kristen-sosialistiske journalister med sympati for «Åpen folkekirke»).
En deltaker har på Verdidebatt omtalt «flisespikkeriet»
på dette Kirkemøtet (DnKs Storting).
«Særlig mye kontrovers skapte spørsmålet om menigheten skal eller kan stå under første
salme, og om alle menigheter skal synge «halleluja» før lesingen av evangelieteksten.
En annen debatt gikk på om presten fremdeles skal få si «Jesu
legeme» under nattverden, eller ordet «kropp» skal brukes av alle».
Dette er som nevnt et referat, men jeg regner med at journalisten har fått med seg «høydepunktene.»
Sentrale tema på Kirkemøtet var altså, foruten gjenkjennelighet, spørsmålet om man kan eller skal stå under første salme, om man skal synge «halleluja» før evangelielesningen, og hvorvidt man
fortsatt skal kunne bruke «Jesu legeme» under nattverdutdelingen».
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751605-kirkemotet-bar-preg-av-flisespikkeri
Dialogboken, eller andaktsboken, av Sunniva Gylver og Bushra Ishaq er et ypperlig eksempel
på kirkelig-teologisk styring og kontroll av religionsfeltet (slik også STL har en sterk statskirkelig slagside). Kirkelig teologi er «monsteret», som bare opptrer i ny kamuflasje.
Hvordan
religionsdialogen behendig manøvrerer utenom kirke- og kristendomskritikk, har vi andre eksempler på (jfr. teologene Jan Olav Henriksen, Oddbjørn Leirvik og Midtøsten-forsker Knut S. Vikør), som også nettstedet
www.religioner.no
Kirkemakten spiller på flere hester samtidig. Den overlater (gladelig?) islamkritikken til sitt lekfolk (opplært i
Augustanas religionshat), mens dialogprestene lokker med «godsnakk». De sier på samme tid JA og NEI til fordømmelse, dom og fortapelse.
Når vi ikke finner noen dialogvilje i skriftene, verken hos Jesus, Paulus eller Martin Luther, får vi høre at vi er uvitende om teologi (hvilken av dem?) OG kirkelige endringsprosesser (som at Trond Bakkevigs «Gud»
skiftet mening på 1960-tallet).
De fleste vet godt at kirke og kristendom er mye mer enn en liten evangelisk-luthersk (liberal) fraksjon i Den norske kirke, slik mange også vet at
kirke-kristen bekjennelse/lære og teologi ikke handler om rødt eller blått flertall i KrF. Kristendemokratiske immaterielle verdier står over alle politiske partigrenser.
For å være "stemmeberettiget" bør man kanskje ha lest Marcus Borg-teologien, som lik all ny-liberal teologi søker å omtolke kristendommens kjernebegreper? Hans bok ble for få
år siden lansert med brask og bram, varmt omfavnet av ny-liberale folkekirketeologer (Kari Veiteberg, Bjørn Eidsvåg, Notto R. Thelle m.fl.). Så ble det like brått stille! Det var et bomskudd, nok en blindvei.
Slik befestes inntrykket at kristendommens «Gud» formes etter teologenes skiftende teorier og ideologier. Den kristne «Gud» er skapt og skapes i menneskers bilde. Teologene bestemmer til enhver
tid hvilket gudsbilde kirken skal formidle.
"Men disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over
dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øyne!"
(Lukas 19:27)
«For han skal herske
som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter».
(1.Kor 15:25)
«Derfor
skal hvert kne en gang bøye seg for ham, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære».
(Fil
2:10-11)
«La din vilje skje, på jorden som i himmelen»
(Herrens bønn: Fader vår)
Det finnes ikke flere veier til frelse, ifølge evangelietekstene. Her er ingen åpning, intet slingringsmonn.
Ingen omveier eller avstikkere. Veien er smal og himmelporten trang, ifølge Jesus. Bare de våkne, med olje på lampene, blir hentet av Brudgommen. Eller, med evangelieteksten 2. søndag i påsketiden: «Salig
er den som ikke ser, og likevel tror».
Når det personlige blir politisk, som hos kristelig orienterte samfunnsforskere, politikere og avisredaktører, er det
grunn til årvåkenhet. Janne Matlary Haaland, biskopene Kari Veiteberg og Atle Sommerfeldt, Trond Bakkevig, Olav Elgvin, Henrik Thune og Henrik Syse er noen eksempler på profilerte samfunnsaktører med en klar ideologisk og kirkepolitisk
agenda.
Dagbladet Magasinets årlig-rituelle portrettintervju med Bjørn Eidsvåg er kanskje et avsluttet kapittel, med Magasin-redaktørens overgang til sjefsstolen i Vårt
Land. Folkekirke-populistene Bjørn Eidsvåg og Tomm Kristiansen har fått sin renessanse i VGs magasin.
Henrik Thune omtales som utenrikspolitisk forsker og direktør ved NOREF (Senter for Internasjonal Konfliktløsning). Hvorfor blir det ikke opplyst at NUPI-forsker Henrik Thune
også var/er medlem av Mellomkirkelig Råd?
«Hva føler du om verden akkurat nå?», var det første spørsmål forskeren Thune
stilte Aftenpostens lesere 29. desember 2016. Ja, det er nettopp føleriet – det personlige – vi oversvømmes (eller bedøves?) av i vår kristelige nettaviser.
Venstre-leder Trine Skei Grande tyr lett til tårene når hun møter motstand. Nyvalgt nestleder i KrF har fortalt at hun gråt i ett døgn da partiet gjorde sitt verdivalg. Bollerud har lettere gråtkvalt
innviet det norske folk i sin familiehistorie. Arild Hareide har eksponert sin familiehistorie i ukebladet Her og Nå. Nå venter familien Hareide sitt tredje barn. Hvilken nyhet! Jonas Gahr
Støres samlivsproblemer ble blottlagt hos Skavlan.
«Thune er medlem av redaksjonsrådet for tidsskriftet Samtiden og er nestleder i styret til Litteraturhuset.
Han var medlem av faggruppen bak tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenbergs forslag til økt nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid. Thune har vært fast spaltist i Dagbladet og Aftenposten, og bokanmelder i Morgenbladet».
https://www.dagbladet.no/kultur/den-nye-fienden/60202266
https://www.dagbladet.no/kultur/gud-er-uskyldig/60214132
https://www.dagbladet.no/kultur/framtiden-er-religios/60208773
https://www.dagbladet.no/kultur/skrasikker-verdikamp/66265506
http://folk.uio.no/leirvik/Interrelnytt2005-2006.html
Vantroens vei har helvete som endeholdplass, slik det sies på kristen-bloggen nedenfor. Sitatet er i godt samsvar med
Det nye testamentets (klare) budskap: de to veier, de to utganger.
«Den dagen du ble frelst, født på ny, skjedde noe fantastisk i ditt liv. Du
ble plutselig en ny person, helt forskjellig fra den du var før. Du gikk over fra å være åndelig død til å leve. Fra mørke til lys. Du ble flyttet fra en vei som hadde helvete som endeholdeplass, til en
smalere vei som har Himmelen som mål.
Samtidig gikk du fra å være djevelens barn, til å være Guds barn. Det er ikke småtteri, det
er ufattelig stort. Dette nye livet har annen trang og lyst enn det gamle. Det nye livet vil det Jesus vil. Det har et sterkt ønske og trang etter å oppfylle og leve etter Guds bud og formaninger, samtidig som det hater synden og syndens lyster.
Du som er frelst er hellig! Det skjedde noe i frelsen: «.. dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene,» 1. Pet 1:18. Du ble kjøpt fri fra dårlig
ferd. Syndene ble tilgitt og du ble innviet til hellig liv. Hellig betyr utskille, en flekkfri renhet. Derfor formanes Guds folk til ikke å skikke seg lik med denne verden.
Vi
er rene og fullkomne i Jesus. Det sier Ordet så klart mange steder. Du som er frelst står for Gud som om du aldri har syndet. Samtidig sier ordet at vi skal leve et hellig liv, et liv som er omvendelsen verdig».
https://www.freshmind.no/single-post/2019/03/29/Utvalgt
http://www.luthersk-kirke.no/utvalgt-av-nade/
https://kristenbloggen.net/hva-er-predestinasjonslaeren-og-hva-vil-det-si-at-gud-pa-forhand-har-utvalgt-oss/
https://www.kpk.no/vis/article/1492312
Påskefeiring: korsfestelse, slaktoffer, lidelse og tortur
«Fortellingen
om julen er lett å forstå. Påsken er vanskeligere. Og mørkere. Påsken handler om døden. Om å dø på den mest ydmykende og smertefulle måte man kan tenke seg. Slik døde Jesus. Spikret opp
på et kors. Hengende der, mens håndledd og ankler revner av smerte. Hånet og latterliggjort. Og dønn ensom. Forlatt. Sviktet. Forrådt».
(Kirkerådsleder
Kristin Gunleiksrud Raaum, VG 19. april: «Var Jesus helt dust, eller?»)
«For vårt påskelam
er slaktet, Kristus». (1. Kor. 5:7)
«For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
at Han ble begravet, at Han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at Han viste seg for Kefas og deretter for de tolv». (1. Kor. 15:1)
«Bare den kristne troen har
bevis. Ingen andre falske religioner har bevis for sin tro. Bare Jesus seiret over døden!». (Dagen 15. april 2019)
«Troløse som dere er! Vet dere
ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende». (Jakob 4:4).
Dette
er påskefeiring, også ifølge en deltaker i korsvandringen Oslo langfredag (innslag i nyhetene NRK). Jeg understreker: tortur og (lamme)slakt inngår i påskefeiringen! Det er intet rosverdig ved en guds død
på et kors («Kristus» er intet menneske!). Guddommelig lidelse gjennom 5 timer er umulig å identifisere seg med.
Hvis mennesket Jesus fra Nazareth frivillig oppsøkte
og/eller regisserte sitt «martyrium», som det ser ut til at han gjorde, er det enda mindre grunn til å la seg imponere.
Det er påfallende sparsomt med saklige opplysninger
om rettsprosessen som ledet til domsavsigelsen i Sanhedrin (jødenes høyeste domstol). Jesus vandret tilsynelatende fredelig inn og ut av tempelet i dagene før den dramatiske pågripelsen Skjærtorsdag.
Hvorfor ble ikke Jesus anholdt på et tidligere tidspunkt hvis han var så farlig og truende?
Mange
korsfestede jøder, for en stor del opprørere mot den romerske okkupasjonsmakt, måtte utholde torturens lidelser opp til 24 timer. De fortjener langt større oppmerksomhet enn Jesus. Men de finnes som kjent ikke i kirkehistoriens annaler,
da de ikke inngikk i den guddommelige Frelsesplanen. Vi bør si oss ferdige med luftige spekulasjoner om den tomme grav, eller hvorvidt Jesus kan ha overlevd korsfestelsen.
Et såkalt
kriminalmysterium for 2000 år siden evner ikke å engasjere oss i dag. Om Jesus fra Nazareth døde på korset eller overlevde korsfestelsen, er oss revnende likegyldig. Han er død og begravet, her eller der.
Men historiker ved Nord Universitet, Per Bjarne Ravnå, er så besatt av spørsmålet at han har skrevet to bøker om emnet, en for ungdom i konfirmasjonsalder og en for
voksne.
https://nffo.no/aktuelt/ukas-nffoer/per-bjarne-ravnå
https://www.nord.no/no/aktuelt/nyheter/Sider/Jesus-forskning-pa-autopilot.aspx
https://www.haugenbok.no/Skjoennlitteratur/Ti-pluss-faktaboeker/Jakten-på-den-virkelige-Jesus/I9788291948515
https://www.dagbladet.no/kultur/dode-jesus-pa-korset/70935242
Volden er innbakt i kristendommen fra dens spede begynnelse. Fiendskapets ideologi – dualismen – gjør seg
gjeldende få årtier etter Jesu død. Sekterismen blomstret fra Paulus tid. Konflikten mellom jøde-kristne og hedninge-kristne er lite kjent. Lite er bevart om den jøde-kristne bevegelsen, og man kan bare spekulere om deres skrifter
kan være ødelagt?
Gnostisismen var en av mange farlige konkurrenter på livssynsmarkedet i Romerriket århundrene etter Jesu død. Marcion (marcionisme) omkring år
144 er et navn verdt å merke seg.
En bakgrunn for keiser Konstantins innkalling til det famøse kirkemøtet
i Nicæa var det sekteriske fiendskapet mellom arianere og athanasianere. Forholdet mellom oldtidens kristne var alt annet enn fredelig.
Den senere kirkehistorie fra 400-tallet
er full av gjensidig hat, utskjellinger og blodsutgytelser innenfor kristenheten. Moderne «dialogprester», som Raag Rolfsen og Hanna Barth Hake, er tvunget til en svært selektiv historiefortelling. De VET
hvordan de skal omforme historiens anti-dialog til moderne folkekirkelig dialog.
Men VI vet hva deres kirker har begått av uhyrligheter.
Predikanten Nils-Petter Enstads «bibelske» 1. mai preken på Verdidebatt er heller ikke mye oppbyggelig eller opplysende.
http://www.verdidebatt.no/nilspetterenstad
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751621-det-er-i-morket-flammene-blir-sett
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751622-nar-jesus-fra-nasaret-blir-til-noe
Når «kirke og politikk» eller «politikk og religion» stadig veves sammen, er alle kirkepolitiske allianser mulig: «Det finnes ikke bare én fortelling om forholdet mellom makt og kirke,
politikk og kirke, i historien, det finnes mange».
Folkekirke-teologien når ikke ut over den indre krets, da den har et helt annet menneskesyn og verdensbilde enn vi andre. Det
gjør liten forskjell om det er Sofie Braut eller Raag Rofsen/Barth Hake og Nils-Petter Enstad som framfører budskapet.
De synder alle mot «dialogens premisser».
Kirke-kristendommens polariserte verdensbilde er brakt så langt og vidt ut som til Sri Lanka. Kristen og muslimsk sekterisme er plantet også på denne øya. Et resultat
er at folkene splittes. Katolske og evangeliske/pinsekarismatiske menigheter kjemper om "sjelene", lik såkalt moderate og radikaliserte muslimer.
Det ser ut til at den buddhistiske
majoritetsbefolkning har store utfordringer i møte med disse to fremmede, invaderende verdensreligioner, som ikke bare kjemper mot hverandre, men også mot seg selv.
"Etniske og religiøse motsetninger har i perioder ført til voldsomme kamper", slik vi ser det på alle kontinenter.
https://fritanke.no/bakgrunn/sri-lanka-terror-i-religionsfrihetens-skygge/19.11145
«Dialog dreier seg ikke utelukkende om å skape en gjensidig forståelse og utjevne forskjeller, slik Braut siterer fra Wikipedia. I
vår polariserte verden, der mye handler om svart/hvitt og oss/dem, er imidlertid vi som kirke kalt til å holde fram det som forener oss, det vi deler med våre medmennesker.
Vi
er kalt til å forkynne og å vise i praksis at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og vi er kalt til å stå sammen med alle mennesker av god vilje til å bekjempe ondskap og vold og skape fred…
Dialogen er uten skjulte hensikter. Det vil si at det ikke er noen skjult agenda, eller et hemmelig ønske, om for eksempel å omvende den andre. Vi går inn i en dialog med en åpen
nysgjerrighet på hvem den andre er, og uten at vi «egentlig» vil noe annet.
Dette innebærer ikke at kirken ikke skal drive med forkynning og evangelisering,
men vi skal også kunne være i dialog og må da være i dialog på dialogens premisser».
http://www.verdidebatt.no/julie?page=2
https://filosofi.no/kristendommen/
I disse tider kan vi minne om Bartomoleusnatten i Paris år 1572 (Reformasjonens første århundre).
Dette var ikke det første eller siste blodbadet i kristendommens historie.
«En massakre på en hugenottisk menighet i Vassay i 1562 gav støtet til en 30-årig
religionskrig i Frankrike. Den verste hendelsen i denne krigen er kjent som Bartolomeusnatten. Den 24. august 1572 ble det satt i gang et blodbad i Paris der flere tusen hugenotter ble drept».
Hvordan vil kirkerådslederen forklare torturen nedenfor, i vårt evangelisk-lutherske statskirkeland foregående århundrer? Var det av «nestekjærlighet» torturen ble mer og mer utspekulert,
og bøddelen/skarpretteren etter hvert fikk større yrkesmessig stolthet og samfunnets anerkjennelse?
«Men på 1700- og 1800-tallet ble lønnen bedre,
utdannelsen bedre, og dermed steg også anseelsen. De større byene begynte etter hvert å ansette litt mer profesjonelle folk, dette fordi henrettelsene ble mer kunstferdige og krevde mer håndverk av utøveren».
Var det et humanistisk framskritt at halshugging ved øks ble avløst av sverd? Er det bare en glipp, teologisk lapsus eller hukommelsessvikt at Gunleiksrud Raaum ikke omtaler
de talløse ulykkelige, uskyldige mennesker som etter Reformasjonen måtte «dø på den mest ydmykende og smertefulle måte man kan tenke seg»?
https://www.vi.no/familie/det-ble-sagt-at-de-gikk-til-nattverd-med-onde-intensjoner-slik-ble-heksene-avslort/70968384
https://www.vi.no/familie/henrettet-for-tyveri-og-mord-siste-halshuggingen-i-norge-skjedde-med-denne-oksen-for-142-ar-siden/70298211
https://www.vi.no/familie/han-ble-avskydd-av-befolkningen-i-lovens-navn-ble-han-domt-til-a-drepe-pa-grufullt-vis/70959245
https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Skarpretter
Nå er ikke «fortellingen om julen lett å forstå», slik Kirkerådsleder Gunleiksrud Raaum påstår i VG. Men som legendarisk fortelling er den selvsagt
lett å avfeie. I mytologiens (umulige) gudefortellinger er alt mulig, som også engelen Gabriels besvangring av jomfru Maria. At guder og gudesønner avlet barn med menneskedøtre var ikke uvanlig. Store menn («heroer») som
konger, hærførere, profeter og religionsstiftere måtte ha en underfull fødsel (jfr. også Buddha).
Jesu oppstandelse fra de døde 1. påskedag
er langt mer problematisk. I kirkens offisielle, autoritative bekjennelser møter vi postulatet/påstanden om en historisk-faktiske hendelse. Den er IKKE utlagt som myte eller (symbolsk) fortelling. Forvirringen gjenspeiles i mange kristelige innslag
(prekener og avisinnlegg) denne påskehøytid.
Vi hører og leser at oppstandelsen er et mysterium; umulig, ubegripelig, vanskelig, utilgjengelig…Hvordan
kunne og kan denne umulige og ubegripelige hendelse – en subjektiv «tro på» Jesu oppstandelse – århundrer etter århundrer gjentas som alle menneskers eneste håp og redning for all evighet?
Hvis oppstandelses-teologien ikke lenger handler om en objektiv (historisk) virkelighet, men om indre sinnstilstander og åndelige (tros)erfaringer, eller om en diskurs (?), må vel kirken utforme
en helt ny bekjennelse?
Er påskehendelsen/Kristus-hendelsen bestemmende for menneskehetens (evige) framtid, eller er den det ikke?
Gunleiksrud Raaum kjenner fortellingens realitet i kroppen når hun leser eller hører den. Denne «realitet» (hendelsen!) har også Vårt Lands journalistkorps forsøkt å mane fram,
i form av fiktive samtidsreportasjer (resirkulert fra flere år tilbake). Det er ironisk at en såkalt «ikke-troende» litterat og 1. amanuensis ved UiA forsøker å hjelpe kirkelige teologer med den vanskelige oppstandelsestroen
(se Oddbjørn Johannessens innlegg på Verdidebatt). Et ganske merkverdig innslag.
Vi venter spent på hvordan lekmannsteologen O. Johannessen ved UiA vil besvare
teologiprofessor Karl Olav Sandnes utfordring på Verdidebatt.
«Utvilsomt er Jesu oppstandelse avgjørende viktig, men er den et dogme?
I fra et nytestamentlig perspektiv er det mer saksvarende å si at Jesu oppstandelse er en diskurs, eller et spørsmål som man prøver å komme til rette med.
Særlig
Paulus, (1 Kor 15), Lukas (kap. 24) og Johannes (kap. 20) prøver på litt ulikt vis å forstå hva oppstandelseskroppen er. Her står de overfor noe de ikke helt forstår eller kan gjøre rede for. Jesu oppstandelse overvelder
dem og gir grunn for samtale, heller enn å formulere dogme. Oppstandelsestroen fortolker disse historiske erfaringene.
Den er forankret i historien, men er også
mer enn historie. Uten troen på Gud som skaper liv av død (Rom 4,17), er det i et nytestamentlig perspektiv ingen tro på oppstandelsen. Uten troen på Gud har oppstandelsen ikke et kristent innhold, da blir det til en tro på «noe».
Fortellingene om oppstandelsen sammenfatter hele Jesu liv. Han blir jo gjenkjent! Det kan ikke omskrives til «noe»
Geir Wigdel leder oppmerksomheten
beleilig bort fra kirkens oppstandelses-teologi til «Torino-kledet». Slike konstruerte, oppblåste «problemer» i kirkens periferi er vi godt kjent med.
Mens
den kristelig-konservative avisen Dagen raser mot en ekstern fiende (islam), raser Vårt Land/Verdidebatt mot en intern fiende (såkalt konservative eller bokstavtro/fundamentalistiske «mørkemenn»).
«Du skal ikke kunne mye teologihistorie for å vite at Braut tar feil. Fra første øyeblikk var kristentroen i dialog med forskjellig religioner. Naturlig nok, så
var det varianter av jødedom den først inngikk i samtale med. Så snart evangeliet ble forkynt for ikke-jøder, gikk den i dialog med de religiøse retninger som var representert i den hellenistiske verden».
(Raag Rolfsen, Verdidebatt 26. april)
Raag Rolfsens kirke-
og teologihistorie forteller og dokumenterer mer enn 1700-års vanvittige hat: jødehat, sekterisk hat og religionshat.
Var det dialog kristentroen fremmet på Nicæa-møtet
år 325, da arianerne ble fordømt?
Var det dialog som splittet kirkesamfunnene i katolske, ortodokse og protestantiske kristendomstyper, som pr. i dag etter årtiers
"økumeniske samtaler" ennå ikke klarer å forsones?
Var det dialog den blodtørstige leiesoldat, kriger og vikingkonge, Olav Haraldsson, førte
på 1000-tallet?
Var det dialog som skapte Tempelridderne (kalt Kirkens elitekrigere)?
Var det dialog
200-års religionskriger ble utkjempet i reformasjonens tidsalder?
Var anklagene mot jøder om gudsmord, barnemord, hostiekrenkelser og brønnforgiftning uttrykk
for dialog?
Var det dialog middelalderkirkens korsfarere, kjetterforfølgere, heksebrennere og inkvisisjonsjegere forkynte?
Var det dialog kristen-europeiske statskirker utøvet da jødene ble tvangsforvist til innestengte ghettoer og jaget fra land til land?
Var det dialog
som fremmet Grunnlovens jødeparagraf i vårt (lutherske) statskirkeland så sent som i 1814?
Var det dialog som ledet til grufull lynsjing av slaver og opprettelsen
av Ku Klux Klan - hvitkledde riddere - i USAs (baptistiske) sørstater, hvor brenning av svarte amerikanere utviklet seg til rene folkefester inntil 1916? 3500 ble drept av opphissede hvite mellom 1880 og 1950.
I slavestaten Texas hengte bøddelen forbryteren i full offentlighet, til forlystelse for borgerne, både kvinner og barn. Å se en svart person brenne offentlig
var en opplevelse som tiltrakk seg mange lystne tilskuere.
Det er nytt at (teologisk) forskning i år 2019 bekrefter hva som er dokumentert om den kristne (teologisk funderte)
rasisme i misjons- og kolonihistorien av mer sannferdige historikere. Kirkelige teologer er alltid langt på etterskudd med sin "forskning", som med så mye annet. Vi skjønner at de, tradisjonen tro, må etablere sin egen historieoppfatning
og virkelighetsbeskrivelse.
https://www.vl.no/nyhet/afrikanske-prester-forteller-om-rasistiske-misjonerer-1.1474666
https://no.wikipedia.org/wiki/Terem
Det er ufattelig
morsomt hvordan to kristne teologer, Raag Rolfsen OG Dag Øivind Vincent Østereng, motsier hverandre på Verdidebatt.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751590-latin-er-kirkens-morsmal
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751589-dialog-gjor-misjon-mulig
Hvilke spesifikt kristne verdier det står om i Vårt Lands lederartikkel er det umulig å få grep om. Om det er påskehendelsen
eller påskefortellingen som griper Kirkerådslederen så sterkt, blir ikke klart for oss.
Gunleiksrud Raaum må gjerne «klore seg fast» til troen
og kjærligheten, livskreftene og håpet. Det gjør vi alle sammen. Vi er i samme båt. Vi kjemper og streber ut fra våre menneskelige forutsetninger. Vår felles-menneskelige erfaring på denne jord er at døden
er menneskelivets endepunkt. Vi har så langt i historien ingen menneskelig erfaring med gjenoppstandelse fra de døde.
Kirkens fornektelse av døden er på samme
tid en fornektelse av livet. Livet fortsetter uavhengig av de milliarder døde blant våre forfedre. Ingen gudstro, endetidsprofetier eller fastfrosne læresetninger har opphevet dødens (tilintetgjørelsens) realitet.
At kristendommens løfter om en hinsidig belønning og oppreisning for det forpinte småfolket har hatt appell gjennom århundrene, er det ingen grunn til å tvile på. I dag
lokkes vi ikke av slike tomme løfter. Det kristne evighetshåpet har liten klangbunn. Hinsidighets-mytologien fra oldtiden er delvis forlatt av det moderne presteskapet, som har sikret seg et økonomisk bekymringsløst liv. Kirkens
håp er rent materielt: større statlige bevilgninger.
Denne materialisme og verdensvendthet skaper nye problemer, for hva skal man da frelses fra eller til?
Hvilken nytte av Jesus har kirken uten salighetshåpet? Det ser ut til at domstanken er det siste teologistanden vil gi slipp på.
……………………
«Kristendommen eier ikke kjærligheten. De kristne eier ikke kjærligheten…Kristendommen eier ikke troen. De religiøse eier ikke troen…Kristendommen
eier ikke håpet. De kristne eier ikke håpet».
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/508eB6/troen-haapet-og-kjaerligheten
Vi trenger ikke en enkelt («enestående») romersk korsfestelse fra oldtiden for å orientere oss eller reflektere over hvordan liv og død henger
sammen. En konfirmants utfordrende spørsmål, som Kirkerådslederen har som utgangspunkt for kronikken i VG, blir besvart med naturens syklus og livets seier over døden og dødskreftene.
I mediespaltene, som i VG, strever (folke)kirken hardt for å gjøre påsken relevant og aktuell.
Den fundamentale lys - mørke symbolikken blir
gjerne omskrevet med kontrastparet håp - håpløshet. Men et mer bekmørkt og håpløst framtidsperspektiv finnes knapt i religionshistorien. Jesus hadde ingen framtidstro, intet håp for menneskeslekten.
Han døde ensom, lik alle mennesker før og etter ham. Jesus måtte gi tapt for sin dødelighet. Han var ikke overmenneskelig.
Rett før Jesus utånder, roper
han ut 1. linje i Salme 22: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg». At han siterer fra skriftene i dødsøyeblikket, er unektelig litt pussig. Men det kan ikke utelukkes at dette rop rommer et glimt av erkjennelse:
prosjektet hans var feilslått.
Konfirmantens spørsmål handler om noe helt annet, og ganske riktig om «hele den dybden i påskefortellingen» Gunleiksrud Raaum
ikke vil gå inn i. Men fortellingen er «nøkkelen» – til hva? Evig frelse? Hvorfor i all verden poengterer statskirkepresten i statskanalens overførte høymesse 1. påskedag seieren over synden og djevelen,
mens folkekirke-teologene i mediespaltene snakker om noe helt annet?
Til og med når religionskrigen og religionsgiften manifesterer sitt heslige og voldelige ansikt, sist på New Zealand
og Sri Lanka, messer preses i DnK uforstyrret om "freden i Guds hus".
«Ingen plass på jorden er lenger trygg», sier en lokal kirkelig prest til NRK etter massakrene
på Sri Lanka. Det er en treffende beskrivelse. Verden blir aldri trygg så lenge kristendommen og islam sår fiendskapets frø over hele kloden.
Hevntanken er sterk
i disse to autoritære religioner, som kjemper om (over)herredømme overalt i verden. Den hevngjerrige, kristne guden og hans hevngjerrige disipler (kirke) på jorden har vi årtuseners dokumentasjon på. Leserne kan slå opp
nøkkelordene «hevn» eller «hevnen» i en bibelordbok (helst eldre utgaver), så finner man relevante skriftord om Herrens uutslukkelige vrede og hevnbegjær. Her er voldsomme humørsvingninger.
https://www.nettavisen.no/livsstil/hvorfor-feirer-vi-paske/3423638907.html
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/wPrl54/den-vanskelige-oppstandelsestroen
https://www.nrk.no/ytring/troens-kraft-i-samfunnet-1.14518695
Jeg siterer DnKs Kirkerådsleder (regjeringssjef i kirkestaten) og hennes påskepreken i VG.
«Derfor var spørsmålet
fra konfirmanten om Jesus var helt dust så viktig. Det er kanskje et av de mest presist stilte spørsmålet i hele teologihistorien. Hvis du forsøker å svare på dette spørsmålet: Var Jesus helt
dust? åpner hele dybden i påskefortellingen seg.
Jeg har mange ganger forsøkt å lese påskefortellingen gjennom spørsmålet
«Var Jesus helt dust». Og merkelig nok, det spørsmålet får fortellingen til å åpne seg. Litt. Jeg vet ikke helt om jeg forstår den til bunns, men jeg aner noe av den. I glimt. Og jeg
kjenner fortellingens realitet i kroppen når jeg leser eller hører den.
Det gir rom i mitt eget liv til å vite at kjærligheten er sterkest,
livskreftene er sterkest, håpet er trassig. Og da har jeg noe å klore meg fast til, også når dagen er som svartest.
Og jeg tror
selve fortellingen er nøkkelen. Nettopp ved å høre påskefortellingen i all sitt mørke, med all sitt håp, gis vi glimt av hva den betyr. Og hvert eneste år fortelles den
fortellingen i kirker over hele landet».
VGs begeistring for pave Frans medfører at avisen har knyttet til seg en katolsk spaltist: Kim Larsen.
http://www.larsenkim.no/2019/04/
Dagens bibelord/andaktsord 23.04.2019 i
Vårt Land er hentet fra «hedningenes apostel»: Paulus 1. brev til korinterne kap. 15, 1-11.
https://www.bible.com/no/bible/102/1CO.15.NB
Samme dag har avisen på kommentarplass (s. 2-3) denne overskriften: «Oppstandelseskroppen» (Erling
Rimehaug). Her er Jesu oppstandelseskropp, slik Vårt Lands journalister/reportere tenker seg ham.
https://www.vl.no/troogkirke/hevder-a-ha-sett-korsfestet-opprorer-1.348992
NRKs fjernsynsoverførte høymesse 1. påskedag var kav ortodoks. Ja, så ortodoks at Den nicænske
bekjennelse ble fremført av menigheten, slik det er blitt vanlig på DnKs høytidsdager. Legger vi til pave Frans midnattsmesse fra Peterskirken påskeaften, kan vi vel notere oss at tiden står stille.
Intet har hendt. Ingen utvikling har funnet sted.
----------------------
02.05.2019
(redigert 05.05.2019)
G. Ullestad