Egenviljen vs. Guds vilje

Kristen tro vs. menneskelig kunnskap og erfaring

«Jo, vi trenger å speile oss i Guds bud, men det er for å se at vi kommer til kort. Slik at vi enda en gang forstår i hjertet at vi trenger grenseløs nåde. Men da må vi allerede se Jesus. Uten Ham blir selv Guds gode vilje og våre fine hensikter til byrder vi segner sammen under».

 

«I en tid med mye uklarhet, er det viktig å holde fram de evige sannheter...Jesus snakket alltid sant...Den levende Guds menighet omtales (i apostelbrevene) som sannhetens støtte og grunnvoll. Det viser hvilken rolle menigheten er tiltenkt i samfunnet. Hvor skal det ellers forkynnes om nåde, frelse og framtidshåp, om Guds kjærlighet og gode vilje og plan for oss mennesker. Svikter vi den levende Guds menighet sitt oppdrag, vil helt andre livssyn overta.

Bibelens budskap om Gud som skaper og lovgiver, mennesket som skapt i hans bilde, menneskenaturen som syndig og dermed med behov for tilgivelse, og forpliktelsen til å elske sin neste som seg selv, har hatt umålelige effekter.

Ondskapen er fortsatt en realitet i oss og rundt oss. Den må vi ikke bagatellisere. Den onde søker å splitte og ødelegge Guds skaperverk. Han er også en løgnens mester...Mot frykten og splittelseskreftene er takknemligheten en god motgift. Takknemligheten kan næres av sunne fakta om alt som tross alt går bra i den verden Gud har skapt. For meg som tror på Guds skaperkraft, er det et vitnesbyrd om at han ikke har trukket seg tilbake og overlatt oss til oss selv». 

 

«Å tro på Gud innebærer å tilbe ham og bøye seg for hans vilje. Slik vil enhver kristen tenke. Det er åpenbart at ingen av disse ateistene synes det er særlig fristende».

http://www.dagen.no/Inspirasjon/De_som_hater_Gud-81013   

 

«De som hater Gud»?  Tja, hvem hater hvem? Åste Dokka og Bastrups stygge raljeringer på Verdidebatt over HEF’s avvisning av  Pie Jesus i gravferden har rystet mange. Bastrup har blamert seg verre enn noen gang.

På bildet som illustrerer Dokkas tekst i papiravisen VL står Jesus og banker på døren...Så infantilt! Når HEF ikke åpner døren for Jesus, blir Jesus selv og Dokka/Bastrup rasende. Vi vet alle hva kirken lærer om konsekvensene for den som ikke åpner døren for Jesus. I en kirkelig begravelse blir ikke de etterlatte fortalt at deres kjære avdøde risikerer evig straff for gudløshet og manglende Kristus-tro.  

(Det forhindrer ikke at et musikkverk kan ha mange nytelsesverdige kvaliteter, kompositoriske og vokale, utover tekstinnholdet. Personlig kan jeg nyte både opera og arier uten å forstå tekstene).

HEF har altså handlet i god humanistisk ånd, i samsvar med forbundets etiske verdier. Med andre ord: å slippe Jesus inn i det human-etiske rom ville bety å anerkjenne troskravet og autoritetstroen Jesus (og DnK) forlanger. På dette (etiske!) og lignende grunnlag er det stadig flere som velger bort kirkelige seremonier (også begravelser).

HEF tilbyr et ikke-religiøst og ikke-kirkelig alternativ for dem som ønsker en seremoni ved livets overgangsfaser. De som oppsøker HEFs sermonitjenester vet vel på forhånd hva forbundet står for? Eller, kanskje ikke? Hvis alt skal tillates både i kirkelige og human-etiske begravelser, kan man vel bare slå disse seremonier sammen – eller oppsøke en tredje seremonileverandør:  Humanistforbundet?

Man kan undres litt når et hovedstyremedlem i HEF uttaler seg som han gjør her:  

 

http://fritanke.no/nyheter/hovedstyremedlem-i-hef-vil-tillate-alle-sanger-i-humanistisk-gravferd/19.10606 

 

Les salmen «Jesus, det eneste» under, så tror jeg mange vil ha forståelse for HEF’s standpunkt i denne spesielle saken. Kan man overhodet gjøre kompromisser? 

https://no.wikisource.org/wiki/Jesus,_det_eneste  

 

Som eksempel på en kristen humanist nevner Dokka Erasmus av Rotterdam på 1500-tallet. Hun har tilfeldigvis «glemt» å fortelle om de skarpe motsetningene mellom Erasmus og Luther. Det er vitterlig Luther som er Dokkas kirkes teologiske  autoritet. Da lurer vi på hvordan Confessio Augustana (og Luthers øvrige skrifter) samsvarer med humanistiske verdier og prinsipper.

Er Augustanas første artikler og art. 17 også Dokkas toleranseideal, dvs. eksempel på luthersk humanisme? Har hun ikke selv avgitt troskapsløfte til denne sentrale, konfesjonelle bekjennelse?

I avsnittene ovenfor, sakset fra kristne nettsteder/nettaviser, finner vi vesentlige kjennetegn ved det kristne (dualistiske) verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn. Enten hater man «Gud», eller man elsker og tilber guden (bøyer seg for hans vilje). Den onde Satan er stadig en realitet i den kristnes virkelighetsoppfatning. Historien og menneskelivet oppfattes som en pågående kamp mellom Gud og Satan. Den som elsker Gud må følgelig hate denne onde timelige verden, som av en profilert teolog ble kalt «Satans herskertid» («hele verden ligger i det onde», i følge Paulus).

Gud er lovgiver, sies ovenfor. Ikke Stortinget? «Jesus er min idealsjef»,sier tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik i et nylig intervju med VG. Det er heldigvis ikke slik at vårt samfunn oppstiller lover og regelverk for at vi borgere skal se at vi kommer til kort. Men dette er altså den kristne gudens slette motivering. Det handler om «kristne» verdier. Å oopgi egenviljen for å underlegge seg gudens vilje er anti-humanisme. For at guden skal bli stor, må mennesket gjøre seg liten. Å komme til kort, ikke strekke til, er en kristen dyd. 

Er den syndige menneskenaturen skapt i «Guds» bilde? I Jesu bilde? Det forblir litt uklart. Men det ser ut til at de kristne lengter etter den fullkommenhets-tilstand som rådet i Edens hage i den opprinnelige, mytiske tid – før den første Adams fatale «syndefall»: det store fallet, bruddet og gudsopprøret! Ulydighet mot «Gud» er skjebnesvangert (dette blir ikke fortalt tilhørerne i en kirkelig begravelse).

Med den annen Adam (Jesus/Kristus/Sønnen) – INKARNASJONEN - søkes gjenopprettelse av uskylden/uvitenheten og renheten i Paradis-tilværelsen (allerede i dette liv). En uomvendt og udøpt SYNDER er «djevelens barn», ond av natur.  

Heller ikke Jesus (kirkens store etisk-ufeilbarlige autoritet og ideal) var i stand til å «elske sin neste som seg selv». Å slynge volds- og straffetrusler over sine meningsmotstandere er pervertert kjærlighet og pervertert moral. Rettere kan sies at den kristnes selvforakt gav seg utslag i forakt for andre mennesker. Innenfor klostermurene pinte kristne munker og nonner seg selv. Veien var ikke lang til å pine andre. (Les gjerne om de katolske selvpiskere, flagellantene, på 12-1300-tallet;  interessant nok i den fryktede Inkvisisjonens tidsalder).

«Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen» har vært ledd i kirkens dåpsritual fra uminnelige tider, Ikke bare i oldkirken. Både kristne verdier og menneskesynet er utledet av gud-djevel-troen.

Når liberalteologer i dag (desperat) forsøker å kvitte seg med denne blytunge kirkelige arv («demonologien»), er det jo ganske fantastisk at det samme (mytologiske) tankeinnholdet dukker opp igjen i den kristelige dagsavisen Vårt Land/Verdidebatt 2017. Om igjen og om igjen. Hva sier Åste Dokka, Håvard Nyhus og Alf Gjøsund («redningskomiteen») til det? Men kanskje ikke så underlig likevel når alle ordinerte prester i Den norske kirke har sverget troskap til Confessio Augustana?

Man blir neppe verken opplyst eller beroliget av å lese (folkekirke)presten Runar Foss Sjåstad på Verdidebatt. Nå er kristendommen mye mer enn den lille, utflytende særnorske «folkekirke». Den katolske demonologi er verdt et studium. Men det finnes også en rikholdig litteratur om dette morbide, uetiske tema, skrevet av norske lutherske teologer det siste århundret. Helvetesilden brenner fortsatt i de kristne kirker og menigheter, også på Verdidebatt.  

Alle forsøk på moderne omtolkninger – humanisering eller symbolisering - av Jesu mytologiske  djeveltro og helveteslære er dømt til å mislykkes. Den er bokstavlig og reelt oppfattet og formulert i NT’s evangelieskrifter (den kristne bibel), skrifter vi alle har tilgang til. Det er som kjent «Gud selv» som manifesterer seg i Skriften og Ordet (som Allah i Koranen). Det er ikke menneskeord, men Herrens Ord som oppleses i kirkerommet hver eneste søndag. Det sies uttrykkelig: «Slik lyder Herrens ord».

Det trengs en teologi om middelmådighet, i følge teolog og VL’s spaltist Merete Thomassen. Men det er ikke Bokmålsordboka som definerer den kristne kirkes menneskesyn. Vi må søke helt andre steder, som i kirkens skriftgrunnlag: evangelieskriftene, tros- og frelseslære (dogmatikk!), liturgi og sakramentsyn. Var og er Jesus fra Nazareth («Guds enbårne Sønn») middelmådig? En middelmådig gudesønn (verdens og universets skaper, frelser og dommer) vil vi gjerne høre mer om. Ellers er det på høy tid at kirken justerer sitt enkle, knivskarpe mytologisk-dualistiske syn på mennesket: enten god eller ond, enten ren/hellig eller syndig, enten venn eller fiende, enten frelsesverdig eller fordømt.  

Jeg siterer teologiprofessor Thomassen på Verdidebatt:   

«Å være det samme som middelmådig er ikke det samme som å være dårlig. Det er å være vanlig. I følge Bokmålsordboka er middelmådighet det samme som å være gjennomsnittlig, i blant noe under, i utrustning og dyktighet. Det er omtrent der de fleste av oss ligger. Vi er vanlige, uorginale, ofte ganske kjedelige, som regel gode til noe, men også dårlige til mye. Ikke spesielt geniale, men heller ikke spesielt katastrofale. Uansett om vi ligger over eller under pari, er vi skapt i Guds billede, alle som en. Og det får holde». 

Er vi mennesker skapt i en middelmådig guds bilde? Holder middelmådighet til evig frelse i følge Jesu lære og autoritet? Øivind Norderval roper ut at ønsket om å være middelmådig er en menneskerett: «Gud er glad i alle». Hallvard Jørgensen roper like selvklart: «Bravo». Men den verkebyllen – giften - helvetesforestillingen er i kristendommen, klarer ingen å håndtere på moralsk ansvarlig måte. 

Det skyldes at den har den idealiserte, opphøyde Jesus som opphavsmann. Synd, dom, frelse og straff er nøkkelordene eller kjerneverdiene i det kristne verdensbilde, menneskesyn og historiesyn. Et ufattelig teologisk byggverk er konstruert omkring disse tema. Et aktuelt eksempel er TF-teolog og professor Marius Timman Mjaaland siste bok om dogmatikk (som sikkert nå er pensum for alle prestekandidater og teologi-studenter). 

Helvetesstraffen er uløselig knyttet til oppstandelsesdogmet. «Gudesønnen» Jesus («Kristus») ble født uten synd og kan følgelig ikke ha tatt feil. Jesus ble i den nicænske bekjennelse (325) opphøyet til «Gud selv»: sann Gud av sann Gud, av samme vesen som Faderen... Han for opp til himmelen... skal siden komme igjen for å dømme levende og døde.

Noen teologer forsøker å redde seg ved å hevde at Jesus ble misforstått og/eller feilsitert av sine etterfølgere. Han mente egentlig ikke hva han har sagt, sier moderne tekstkritikere. Da må vi minne dem om at kirkelærerne de foregående årtusen ikke har hatt moralske anfektelser vedrørende denne morbide lære: etisk-rettslig avskyelig og forkastelig. Den er overlevert av lærde, skriftkyndige og mektige kirkemenn, ganske slik Jesus forkynte den for ca. 2000 år siden. Ikke så få av dem har helgenstatus.

Ingen kirkelige (ordinerte) teologer kan med ære og redelighet i behold fraskrive seg etisk-moralsk ansvar for vedlikeholdelsen av denne heslige lære inntil denne dag. Men de kan altså ikke avvise denne lære uten samtidig å frata Jesus hans autoritet. Dette er kirkens hovedproblem. 

Uten helvetesskrekken og straffetruslene mister kirken sitt grep om menneskenes sinn. Bertrand Russel kalte det «fryktens etikk». Livets store alvor... det eksistensielle alvor...det store valget... kaller man det nå. Eller: «helvete er her på jorden» (f.eks. i Palestina eller Syria). Vel, det var nok ikke et jordisk helvete Jesus fra Nazareth forestilte seg. Jesu beskrivelser av helvetes lokalitet og torturstraffen er ikke dennesidig.

Der kirken før truet menneskene til lydighet og underkastelse (ved «åndelig makt», for å bruke Helge Simonnes’ ord), leter den nå etter andre lokkemidler. «Gud er glad i alle», som presten Norderval sier på Merete Thomassens tråd. Det vet vi at den kristne guden ikke er. Dess oftere munnhellet gjentas, dess mer meningsløst blir det. For ikke å si PINLIG. Den hevngjerrige guden er plutselig blitt mild, jovial og fredelig innstilt. Han er blitt det moderne mennesket lik, dvs. mer tolerant, demokratisk og likestillingsvennlig. Han er som «mannen i gata»...Vel, da er han vel ingen gud lenger?

Guden og hans kirkes moral har vist seg svært plastisk gjennom århundrene, ikke minst det siste halve århundret. Gudsbildet justeres og glattpoleres, med det resultat at guden blir mer «schizofren» enn noen gang. For han er ikke mer forsonlig enn at han skal holde DOM!!! Guden sies å være «lovgiver», men hvorfor har han ikke da etterlatt seg en straffelov vi (objektivt) kan forholde oss til ved den uunngåelige dommen som skal bestemme vår evige skjebne - til frelse eller fortapelse? 

Ja, kirken påberoper ham fortsatt rollen som enehersker på jorden og i himmelen. Da går han vel ikke samtidig inn for «religionsfrihet»? På den ytterste dag skal ALLE bøye kne for Jesus Kristus Herren. Slik lyder biskop Tor Berger Jørgensens ord. Geistlighet og teologer trenger ham som sitt moralske «over-jeg». De mener visst at vi drukner i syndens pøl uten deres gud som kaptein på skuta. Men situasjonen er helt motsatt. Først da vi avsatte den kristne guden (les: det guddommeliggjorte mennesket Jesus) kunne vi styre etter et moralsk kompass langt mer menneskevennlig og samfunnsbyggende. Med andre ord: vi fikk bedre styring på skuta.

 

Kristen-europeisk førerdyrkelse og jødehat    

 

Den autoritære, voldelige kirkehistorien viser at etisk følsomhet ikke var blant gudens fremste egenskaper. Den kristne mannsguden ble formet av det autoritære, klassedelte, patriarkalske oldtidssamfunn. Og ikke minst av konge og keiser-dyrkelsen i den orientalske og romerske verden. For bare litt over 70 år siden ble Føreren dyrket i hjertet av det kristne Europa. Jeg nevner Mussolini i Italia, Franco i Spania og Hitler i Tyskland/Østerrike. (Les Karlheinz Deschners bok: «Med Gud for fascistene»).

VG’s reportasje om norske nazi-biskoper er interessant. Avisens tittel: «De norske nazi-biskopene hadde to førere: Jesus og Hitler». Avisen Vårt Land har valgt en spesiell vinkling i omtalen av samme utgitte bok, nemlig nazi-biskopenes bekymring for moralsk forfall.

Med Hitler skulle de kristne verdier gjenreises? 

Kirken og dens teologer kan aldri snakke sant om etikk og moral uten å snakke sant om den teologiske antisemittiske gift den nedrig og skamløst sådde, plantet og dyrket i Europa gjennom mer enn 1700 år. Uten denne forferdende historie ville trolig intet Holocaust ha funnet sted. Kirkens skyld og medansvar er blytungt. Den hadde forberedt grunnen. Historieforfalskning, fortielse og benektelse kan ikke redde kirken, katolsk og protestantisk, fra et totalt MORALSK HAVARI.

Det er sørgelig liten selvinnsikt å spore dette Luther-år. Autoritetsdyrkelsen skal ikke rokkes. En vulgær, ondsinnet og fanatisk antisemitt er altså Den norske kirkes fremste teologiske autoritet. Er det virkelig mulig? Og misjon blant jøder? Er det virkelig sant? 

 

Jeg nevner også boken om nazipresten Sigmund Feyling i Egersund, skrevet av Jostein Berglyd (2016). Feyling mente at jødene var en fare for hele verden.

«Da norske jøder ble sendt til konsentrasjonsleirene i 1942, sa Sigmund Feyling at nå var jødene kommet til sitt rette sted. Han mente også at Quisling var en Guds gave til det norske folk».

Denne nazipresten henger fortsatt i æresgalleriet i Egersund kirke. I følge forfatteren brukte Feyling sin bakgrunn som prest og lærer for å fremme den ideologien han satte så høyt. Han hadde forakt for ateisme, liberalisme og kommunisme – men ikke nazisme. 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Biografier-memoarer/Presten-som-ville-nazifisere-Norge/I9788283140767 

 

Forsker og forfatter  Øivind Kopperuds  bok  «Forestillinger om jøder» (2011) har også stor interesse. Men den er som så mange bøker om dette eksplosive tema kastet i «glemselens hav». Boken dokumenterer synet på jøder i norsk (kristelig) offentlighet i årene 1814 -1940  (altså lenge før krigsutbruddet).

«I sin helhet tydeliggjør denne antologien hvordan antijødiske forestillinger har sitt  opphav i en felles (kristen) europeisk historie, og markerer Norges  deltagelse og medansvar».

https://www.haugenbok.no/Forestillinger-om-j%C3%B8der/I9788274775312 

 

Den svensk-jødiske forfatter Boris Beltzikoff har i sin bok fra 1960 hentet frem mange svenske (og noen norske) kirkeprofiler og kristne kulturpersonligheter med mer eller mindre ulne nazi-sympatier. I norsk sammenheng: teologen Sigmund Mowinckel, forfatter Ronald Fangen og biskop James Maroni er spesielt omtalt. 

Antisemittismen blir klart uttalt. Jødene ble assosiert med både liberalisme, kommunisme og humanisme - desto mer foraktet. 

I tillegg til de som er nevnt nedenfor har jeg boken som heter «Farlig kristendom» (1977).

https://biblioteket.stockholm.se/sok/author/Boris%20Beltzikoff 

 

Humanist 1/2000 hadde antisemittisme som hovedtema. Og slik blir kirkelig antisemittisme presentert i Humanist 27. januar 2017. Artikkelen under er absolutt lesverdig. Jeg personlig føler trang til å reagere skarpt hver gang denne historien om den kirke-kristne antisemittisme avskjæres fra sine røtter i oldkirken (eller ved omskriving til "antijudaisme"). Middelalderkirken og Luthers jødehat er selvsagt umulig å forstå uten de tidlige «kirkefedrenes» jødehat, som igjen var bygget på Jesu og Paulus’ (og Det nye testamentets) antijødiske polemikk. Oppfatningen av jødene som gudsmordere og djevelens barn er av svært tidlig dato. 

 

https://humanist.no/2017/01/barn-av-djevelen/ 

 

"I 386 holdt kirkelæreren Johannes Chrysostomos sin første av åtte angrepsprekner mot jødene. De var ikke annet enn «svin og geitebukker». Han anklaget dem for ran og tyveri og kalte synagogene deres teater, horehus, morderbule og herberge for ville dyr og djevelen.

Videre hevdet denne fromme kirkelæreren at også jødenes sjeler er djevelens herberger. Han mente at man skulle omgå dem like lite som djevelen selv, for jødene forderver menneskenes sjel og legeme på samme måte som djevelen.

De dreper til og med sine egne barn, hevdet han. Da han fikk inntrykk av at de kristne ikke trodde ham, sa han det på en annen måte i en senere preken, at hvis de ikke lenger (!!) dreper sine barn, så har de allikevel drept Kristus. «Og det er en verre handling».

 

(Vi finner disse uhyrligheter gjentatt hos Martin Luther)

 

http://edwien.no/kristendommens-mythos-bakgrunn-jodeforfolgelse/  

 

------------------      

 

Den kristne mannsguden lar seg ikke verken åndeliggjøre, humanisere eller feminisere. Han er fysisk en mannsperson og historisk en jøde og omvandrende predikant fra "det hedenske Galilea". I den treenighetslæren kirkemøtene konstruerte og vedtok (etter mye strid og kjekling) er Jesus opphøyet til en person/guddom i triaden: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd.

Både guder, religiøse herskere og religioner har sin historie; de dør ut når de ikke tjener noen nytte eller mening. Den katolske pave og de luthersk-protestantiske biskoper har kanskje også hatt sin tid? Det ser ut til at pave Frans og norske biskoper strever med det samme problem. Å forene folkelighet og populisme med pavelig og biskopelig autoritet er like umulig som sammenstillingen av politisk demokrati og diktatur. 

http://www.dr.dk/nyheder/udland/oproerte-katolikker-beskylder-paven-kaetteri  

Hvor lenge presteskap og teologer kan holde treenighetsguden kunstig i live, er et viktig spørsmål. Den kirkelige dogmatikken ("troslæren") er jo deres levebrød?  Vi kan knapt forestille oss hvor mye som står på spill av kirkelig autoritet, troverdighet, ære og prestisje. Den tillitskrise og verdikrise som i dag rammer de to og tre kristne hovedkirker er av gigantiske proporsjoner. I historieforskningen, rasjonalismen og etikkens lys smuldrer dogmene opp. Kirken råtner på rot. Når pave Frans anklages for utydelighet og uklarhet, kan vi rette nøyaktig samme kritkk mot biskop Kari Veiteberg i Den norske kirke. 

 

Det er tegn til at flere og flere forlater presteyrket. "Troen" bærer ikke lenger. Den synes å bli svakere og svakere blant de kristne. Tvilen har satt seg godt fast.  

Den frafalne muslim Wasim Zahid, som nå kaller seg ateist, sier det godt på nettavisen Fri Tanke: «Inviterer man tvilen inn og utforsker den, er det ikke lenge før den faller».

(Den jødiske forsker Erich Fromm har skrevet mye om dette, bl.a. i boken  «Flukten fra friheten», 1992. Vi kunne kanskje like godt si: flukten fra tvilen...Mange av Fromms bøker kan leses på Nasjonalbibliotekets nettside).

http://fritanke.no/reportasje/to-frafalne-om-kristendom-og-islam-oppvekst-og-skepsis/19.10604   

 

«Hvor ble det av Jesus?», spør en debattant på Verdidebatt. Hvis Jesus blir borte i forkynnelsen, blir vel også «Gud» og «Kristus» borte? Hva med Den hellige Ånd?

«Hvor er de kristne for tiden», spør en annen. Ja, Espen Ottosen kjemper en tapt sak, som alle ny-apologetene fra tankesmien «Skaperkraft». Når kristen-folket også vil ha kristen-navnet og misjons-betegnelsen ut av partier og misjonsorganisasjoner/misjonsblader, er det et symptom på alvorlig krise i kirke-Norge. Det oppblåste selvbilde slår dype sprekker.

Det er ikke lenge siden det var viktig for de kristne å skille seg ut fra verden. Nå vil den «gjennomsnittskristne» være vanlig, normal, middelmådig. Å være «hellig» og "utvalgt", men fremmed på jorden (menneskenes hjem) gir kanskje ikke samme tilfredsstillelse lenger? Vårt hjemland er himmelen, skrev en andaktsholder nylig. Denne evighetslengsel er kanskje ikke så sterk lenger og frelseshåpet ikke så forlokkende. 

 

Tom og meningsløs «Kristustro»   

 

De kristne synes mer forlegne og defensive. De snakker ikke høyt om rett lære og rett forvaltning av sakramentene, annet enn i interne fora. Som kjent er ikke katolikker og protestanter engang enige om frelsesgrunnlaget. 

Hvorfor praktiserer de kristne kirker misjon over hele verden hvis det ikke handler om å utbre troen på og læren om at «man har Gud på si side, enten personleg, i kyrkjelyden sin, i rasen sin, i politikken eller på nasjonsnivå» (jfr. Helge Simonnes i Aftenbladet 21. sept.).

«Jeg anbefaler mesterens ord om å bedømme etter fruktene», sier Geir Wigdel i en av sine siste kommentarer på Verdidebatt. Jeg anbefaler ham å lese nøyere «mesterens» ord  i Matt. 7:17 og Joh. 3:18. Spebarn i DnK og DKK døpes i/til  Faderen, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Er de grener på et godt eller et dårlig tre? De har ingen «frukter» å vise til. Hvorfor må de renses og gjenfødes? HVORFOR??? 

I følge Alf Gjøsund kan vi bare le av filmen Thelma, som angivelig opprettholder bildet av en snever «kristengruppe» (se innlegget «Den lille sorte flokk»). Nei, vi ler ikke av "Gud" som overvåker alle menneskers gjøren og laden. Vi har intet ønske eller behov for å bli "sett av Gud". Vi ler ikke av den kristne kirkes «frukter», som har brakt millioner av mennesker fortvilelse, fornedring, lidelse og død. Vi ler ikke av historiene om manipulasjon, meningstyranni, seksuelle overgrep og mishandling. Vi ler ikke av forfølgelser av hekser, albinoer og homofile i kirkens misjonsland.

Gjøsund bør heve blikket litt over sin lille andedam. "Den sorte flokk" er ikke liten og snever, men verdensomspennende. I verdens største kirkesamfunn praktiseres djevelutdrivelse, med kurs i exorsisme. Nei, vi ler ikke. 

Vi ler ikke av Vårt Lands daglige og ukentlige andakter og prekentekster (som ikke blir publisert på Verdidebatt), om de er aldri så absurde. Vi ler ikke av Verdidebatts redaksjonelle «lesetips», som heller ikke av debattredaktør Gjøsunds kommentarer.

 

Skal vi le av dette?  

https://www.nrk.no/norge/xl/da-theresa-_6_-protesterte_-sa-presten-at-hun-skulle-vaere-en-god-liten-_soldier-of-god_-1.13704391  

 

- eller av dette

https://www.aftenposten.no/verden/i/9PaBd/Aleksandr-Kalinin-ble-frelst-etter-djevleutdrivelse-Na-vil-hans-tilhengere-rense-Russland  

 

Vi ler heller ikke av av presten Knut Grønviks preken i Vårt Lands papiravis 27. sept., med den gode tittelen: «Meningsløst?». Den helortodokse Grønvik siterer Paulus berømmelige ord: «Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom». Ja, dette synet på Jesu guddommelige autoritet er alle lutherske prester og biskoper forpliktet på. Også biskop Kari Veiteberg og dr. theol. Åste Dokka.

Sokneprest Knut Grønvik innleder sin preken slik: «Enten tomt fravær. Eller tom tro. Meningsløs tro. Tomt budskap».

I følge fundamentalisten Knut Grønvik skriver Paulus med  «største selvfølge om det alle visste, både om Jesu død, grav og oppstandelse, og at den oppstandne viste seg for folk, flere hundre, mange fortsatt i live». 

 

Jeg siterer Hallvard Jørgensen på Verdidebatt:

«Eg tener ikkje som prest lenger, m.a. ord fordi eg ikkje kunne sameine livssynet mitt med ortodoks tru. (Viktigare var det at eg ikkje klarte å sameine ortodoks tru med normal livsførsel og utvikling). Men eg vender kanskje meir attende tilbake til kyrkja med tid og stunder. Og eg verdset framleis kyrkja, litt meir «utanfrå» no».

 

De halvortodokse teologene Bjørn Eidsvåg, Hallvard Jørgensen, Ivar Bu Larssen og Gyrid Gunnes er kanskje blant de (ordinerte) religionsforvirrede teologer som ennå ikke har klart å slippe tak i den kristne oldtidsmytologi? Jeg kaller dem svingdørs-kristne. De smetter ut og inn, men holder alltid en dør åpen, som også Helge Hognestad.

Bu Larssen ser ut til å klamre seg til en «stedfortredende tro» (jfr. Verdidebatt). Gud er et mysterium, sier H. Jørgensen i sin tåketale til «dei som syslar med livssyn». Er kristendommen et «mysterium» (som unndrar seg kritikk), et «livssyn» eller en «sosial-etisk» ideologi, ikke en frelsesreligion?  Danner teologi  en form for «mysteriesamfunn» som krever innvielse? Teologien fremstår i høy grad som et lukket miljø med et lukket språk.

De kriserammede teologene leter etter bakveier ut av krisen. Sturla Stålsett-veien og Helge Hognestad-veien er de som peker seg klarest ut. Begge vil erstatte «frelse» med «frigjøring». Den første poengterer en ytre sosial-politisk frigjøring, den andre konsentrerer seg om sinnets indre frigjøring («Kristusbevisstheten»). De er begge blindveier. Både den historiske Jesus og kirkens dogmer om Jesus stenger veien. Eskatologen, dualisten og dommedagsprofeten Jesus fra Nazareth synes å bli mer og mer forstyrrende.

 

Taushet og fortielse 

 

Ingen teologiske teorier har kunnet røre ved de hellige (fundamentalistiske) bekjennelsesskrifter. Ingen liberalteologi, ingen bibelkritikk/tekstkritikk. Ikke kan man bli kvitt dem, og ikke kan man snakke om dem. Et umulig og uløselig dilemma for moderne teologer! Det synes å være sammenstillingen «Jesus Kristus» som skaper de største vansker for teologene. Man bør derfor følge nøye med på hvordan disse to betegnelser (egennavn) på samme person artikuleres og omtales i teologi og forkynnelse. Holder man dem sammen, eller forsøker man å atskille dem?

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11699610-den-norske-kirkes-trosgrunnlag  

 

HEF tilbyr et rasjonalistisk, menneskesentrert og verdibasert livssyn uten en gud eller guder. Kristendommen er en åpenbaringsreligion: Kristus-sentrert. Den forkynner ikke en etikk, men en ideologi; autoritetsdyrkelse (tilbedelse av et guddommeliggjort menneske, opphøyet til allherskeren). 

Hvilken interesse har H. Jørgensen av at denne fundamentale forskjellen tilsløres? Er han kristen eller post-kristen? Hva er forskjellen? 

«Når det gjeld "helvete", så er det mange verkebyller og kroniske konfliktar her, både blant kristne og post-kristne og i det breiare folkedjupet. Desse konfliktane er det godt mogleg å nøste opp i, om berre dei som syslar med livssyn er villige til å inngå i erfarings- og kunnskapsbasert dialog. Dei ville, trur eg, ha potensiale til å opne opp livssynsspørsmåla for det breiare folket også».

H.Jørgensens innslag viser tydelig at det ikke er mulig å nøste opp i «de mange verkebyller og kroniske konflikter»... Ingen erfarings- eller kunnskapsbasert dialog fra teologenes side har i dette århundret endret en tøddel eller bokstav i kirkens heslige bekjennelsesskrifter. Ingen frigjøringsteologi eller feministisk teologi har endret noe som helst. Det forteller mye om Den norske kirkes statiske lære og dogmatikk.

Noen prøver fra tid til annen å pirke litt forsiktig og flåsete bort i helveteslæren, men den består uforandret i Den norske kirkes lære- og skriftgrunnlag. Den er til og med (indirekte) Grunnlovsfestet.

Nyutnevnte Oslo-biskop Kari Veiteberg har fått mange siders medieomtale. Over 3-4 sider fikk hun ukritisk boltre seg i Stavanger Aftenblad lørdag 23. september. Ikke ett ord om hennes kirkes dogmatikk og bekjennelsens tankeinnhold! Under tittelen «Gatas biskop» og «Landets viktigste religiøse stemme" kunne vi lese tre tettskrevne sider med biskopelig overflatiskhet og tomprat.

 

Jeg siterer H. Jørgensen: 

«Det er godt om kyrkja representerer ei  motvekt til kapitalismens, kommersialismens og sosiale mediers perfeksjonsjag. Det er noko djupt u-menneskeleg i desse tinga, som du peikar på. Og det skapar framandgjering og stress». 

 

Å framstille kirken som en motvekt til kapitalismen, er en av mange «myter» og feilslutninger som sirkulerer. Også den patetiske pave Frans sørger for å holde liv i denne myten. Han tier beleilig om Vatikanstatens rikdommer: aksjer, investeringer og eiendommer.

I stedet for selvkritikk og selverkjennelse, spør de kristne: «Finnes det en god materialisme?». Og ja, de klarer nok å konstruere – rettferdiggjøre - en teologi om  «sunn materialisme» som passer deres borgerlige, trygge og velfødde middelklasse-livsstil. «Mammon» er fælt (avguderi!), men en «kristen Materialisme» kan kanskje aksepteres under visse forutsetninger? Ja, kanskje også biskopenes høye statlige lønninger? 

De kristne er svært dyktige når det gjelder å tilpasse kartet til terrenget, dvs. begrunne teologisk alle holdnings- og mentalitetsendringer som finner sted. Vi kan alle lett observere at de kristne i vår del av verden er like materialistiske som alle oss andre (selv om de angivelig «ikke er av denne verden»). Klosterlivets isolasjon, kyskhet og askese tiltrekker ikke de kristne lenger. De foretrekker som oss andre denne verdens goder: frihet og velstand.

Vi trenger ikke å forsvare vår materialistiske kultur. Migrasjonsstrømmen fra sør til nord i vår tid viser at ikke bare demokratisk frihet, men også materiell velferd  er et fellesmenneskelig, ettertraktelsesverdig gode. Det er de kristne som har et forklaringsproblem når det gjelder liv og lære. Men som sagt: de kan jo bare teologisere det bort.

 

--------------------- 

 

«Hvorfor forfølges de som tror på Jesus», spør Stig Magne Heitmann på Verdidebatt 2. sept. Spørsmålet må snus helt om: hvorfor har kirken i mer enn halvannet årtusen forfulgt og terrorisert de som ikke tror på Jesus (som hans egne landsmenn)? Jesus demoniserte sine jødiske meningsmotstandere.

Heitmanns mytologisk-dualistiske verdensbilde er mer enn tydelig. Han siterer Paulus:

«Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod (altså mennesker), men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».

Merk dette: en hel hær av onde åndsvesener, djevler og demoner, behersker himmelrommet...Hva skal man si til slik forrykt tale? Vel, for Vårt Lands lesere er dette helt normal tale. Også for Alf Gjøsund kan vi formode. I dette Luther-år må det igjen bemerkes at også den forvillede og angstridde Martin Luther delte dette heslige verdensbile og menneskesyn. Djevelen og hans demoner herjet overalt i Luthers verden, som også blant de geistlige i middelalderkirken.  

Med slike og lignende innlegg har Vårt Lands Verdidebatt utspilt seg som et seriøst debattforum. Det er ufattelig hva redaksjonen tillater publisert. Den offentlige forargelse over konspirasjonsteoriene i Ny Tid blir ganske smått i forhold til den kristne troen på Satans herredømme i verden og i himmelrommet (kosmos?).

 

Jeg siterer Heitmann igjen: 

«Der evangeliet går fram og festningene til djevelen angripes, der går «ondskapens åndehær» til motangrep gjennom forfølgelse. Er det rart «ondskapens åndehær» reiser seg til motstand når dens festning angripes? Hindutvabevegelsen i India og Nepal kjemper for et reint hindusamfunn. Hindureligionens og hindutvafilosofiens tilhengere angriper dem som tror på Jesus og friheten i ham – en frihet «ondskapens åndehær» hater.

Djevelen ønsker bare å holde mennesker i mørkets fangenskap. Er det rart at kristne angripes og forfølges? Er det å undres over at evangeliet hates?». 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11699062-hvorfor-forfolges-de-som-tror-pa-jesus    

 

De kristne betrakter seg som «lysets engler":  fullkomne, hellige og uangripelige? Vi andre lever i «mørkets fangenskap». Er det ikke på tide at de kristne (realitets)justerer sitt overmodige selvbilde?

Har de intet lært av sin grufulle historie? 

 

Snakket Jesus alltid sant? Dette vitale spørsmål bør kirkens biskoper og teologer (og Aftenbladets kommentatorer) nå snakke SANT og sannferdig om, også de to siste nyutnevnte (kvinnelige) biskoper i Nidaros og Oslo bispedømme. Biskoper er ikke utnevnt til statslønnede kirkeledere - hyrder - for å preke om dyrevelferd, klimatrusselen eller om tiggere, flyktninger og migrasjon, men for å påse at kirkens prester forkynner og forvalter læren og sakramentene rett.

Hva som er RETT TRO og RETT LÆRE er det som kjent bare pave, biskoper og teologer som vet. Det nytter ikke hva Verdidebatts kommentatorer og spaltister subjektivt mener, synser eller føler hvis det strider mot DKK’s troskongregasjon - eller DnK’s uttalelser i Lærenemnda, liturgisk komite, bispemøte og Kirkemøtet. Dogmer, læresetninger og teologi er overordnet all etikk og moral.

Snakket Jesus sant om historiens snarlige opphør i sin egen levetid: gjenkomst, dom og helvetesstraff? Hvem har rett i dette spørsmål: den ufeilbarlige Jesus eller den feilbarlige Erling Rimehaug og hans teologiske læremestere (jfr. innlegget nylig på Verdidebatt: «Det store valget»)?

Hvis moderne teologer vet bedre enn kirkens guddommeliggjorte Jesus, slik han enkelt og lettfattelig har ytret seg i evangelieskriftene, må vi få klar beskjed både fra prekestolene og medienes mikrofonstativer. Mye tyder på at teologene er i ferd med å detronisere Jesus og innta hans plass som gudens talerør. Det er riktig at Jesus siteres stadig sjeldnere i den offentlige forkynnelse og retorikk, men fra prekestol og alter ved kirkeårets tekstopplesninger hører vi alltid de samme ord:  «Slik lyder Herrens Ord».

Jesus var ikke en akademisk skrivebords-teolog. Han var ingen liberal teolog, heller ingen filosof eller samfunnsreformator/politiker. Mystisk anlagt, kanskje? Han fremstår som en enkel, naiv og fanatisk omvandrende dommedagsprofet og endetidspredikant. For sine tilhengere: en karismatisk vekkelsespredikant og mirakelgjører/healer. Det var mange av dem på Jesus tid. Han praktiserte helbredelser, demonutdrivelser og dødeoppvekkelser.

Vi tror ikke på slikt mytologisk tøys i dag, men det gjør opplagt Vårt Land og denne avisens forkynnere. Også Aftenbladets prester. De tror alle bokstavlig talt at Jesus oppvekket Jairus datter og Lazarus fra de døde. I Vårt Lands papiravis 26.09.2017 er «den tomme graven i Nain»  (Lukas 7, 11-17)  BOKSTAVLIG forstått av sokneprest Knut Grønvik. Bokstavtrohet og fundamentalisme er det normale i denne avisen.

Jesus var ikke den eneste «messiaspretendenten» i sin samtid. Han var ikke UNIK. Det finnes noen av dem også i dag, som NRK’s serie har vist. Alle slike eksalterte profeter, predikanter og mirakelmenn påberoper seg en særlig utvelgelse og eksklusive visjoner, som også Jesus, Paulus og Muhammed. Augustin hadde sin skjellsettende erfaring, som også Luther hadde sin «tårnopplevelse».

Vårt Land forteller i disse dager om en kvinnelig profet, Vassula Rydén, som i Kongo har samlet 50 000 tilhørere og på Filippinene det mangedoblede, mens hun i Norge ikke samlet flere enn 60 tilhørere. Det må sies å være et sunnhetstegn ved vårt samfunn. Vi lar oss ikke like lett forføre og manipulere.

Historisk sannferdighet, rasjonalisme og logikk har vist seg å være et langt bedre «kompass» enn den (overleverte) kristne oldtids-mytologi og overtro.

http://www.vl.no/nyhet/profeten-som-vil-redde-verden-1.1030050

 

Biskop Kari Veitebergs teologi 

 

Biskop Kari Veiteberg sier i et intervju at hun er oppdatert på nyere teologi. Da må vi forvente at hun også holder kirkemedlemmene (som almenheten forøvrig)  oppdatert på teologiske teorier om Jesu «jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart», dvs. de dogmer som konstituerer kirkens grunnvoll. Hun beskriver seg som «tydelig». Da vil vi gjerne høre klar tale om guden og/eller biskopens oppfatning av  SYND, DOM, FRELSE og «de to utganger».  

«Nåden» er et paulinsk (og luthersk) begrep. Dette ord finnes så vidt jeg vet ikke i Jesu lære og forkynnelse. Biskop Veiteberg er forpliktet på bekjennelsen, fremfor alt på det sentrale konfesjonelle læreskriftet: Confessio Augustana. Det er påfallende at hun ikke i noen intervjuer med pressefolk er blitt konfrontert med tankeinnholdet i Augustana. Det er svært nedslående om avisredaksjonene ikke har journalister som kan eller vil stille kritisk undersøkende spørsmål til Den norske kirkes biskoper om bekjennelse og teologi. Om det skyldes at de er kirkelojale eller uvitende om kirkens bekjennelse og teologi, er ikke så lett å avgjøre.

Det er et stort paradoks at kirkeautoriteter og teologer klager over den oppvoksende generasjonens uvitenhet (såkalt «religiøs analfabetisme»), når de selv ikke vil snakke offentlig om tankeinnholdet i Den norske kirkes stadig aktuelle, offisielle «grunnlov».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11699610-den-norske-kirkes-trosgrunnlag 

 

Kan det tenkes at uvitenhet om Den norske kirkes skriftgrunnlag er ønskelig fra teologisk side? Kunnskap, bevisstgjøring og kritisk tenkning representerer den største trussel for kirken. Mangeårig pressemann Simonnes strever med den samme troverdighet som alle kristne teologer og apologeter i vår tid. Det er jo litt rart at han måtte forlate sjefstolen i Vårt Land (og stillingen som generalsekretær i  Mentor Media) før han kunne skrive boken «En Gud for de mange. Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake» (Kagge Forlag, 2016). 

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/hsimonnes-1.412563 

 

Misjonæren Simonnes tolv teser bringer nok ikke folket tilbake til kirken. Alle forsøk på gjenkristning av Norge og Europa vil være nytteløse. «Internett gjør oss dummere», sies det på Verdidebatt. Ja, det karakteriserer godt dette kristelige debattforum, som altså ikke handler om verdier, men om forkynnelse. Som også Helge Simonnes innslag på Dagsavisens «Nye meninger».

Men det er takket være Internett at den religionskritiske bevissthet stadig øker. All den kunnskap kirkens teologer og pressefolk før kunne holde utenfor almennhetens søkelys («fortielsens sensur»), er nå tilgjengelig ved hjelp av noen få tastetrykk. Og etter mange århundrers kirke-kristen indoktrinering, fra vugge til grav, er det naturlig at denne avlæring og avprogrammering også må ta sin tid.   

------------------------  

 

Hvis det er slik som biskop Kari Veiteberg antyder i et intervju, at nattverdbrødet og dåpsvannet handler om rettferdig fordeling av jordens ressurser (brød og vann), vil jeg tro det innebærer et helt nytt sakramentsyn i Den norske kirke. Hvis det ikke handler om den enkeltes frelse, gjenfødelse og renselse, må vel hele liturgien endres? Hva sier bispemøtet og kirkemøtet (kirkens Storting) til dette?

Etter mitt syn handler det bare om hvor langt sekulariseringsprossessen har kommet internt i Den norske kirke. Kirkespråket og dets forestillingsinnhold lar seg ikke omsette i et sekulært språk uten at innholdet oppløses. Hvis «folkekirkens» budskap/evangelium er redusert til at vi skal være snille og gode fordi Gud er snill og god  (jfr. Eyvind Skeie, Vårt Land 23.09.), er det sannelig ikke mye av substans igjen i den kristne religion. Dette Luther-år har man forgjeves forsøkt å sekularisere det teologiske begrepet «nåde», men det gir ingen mening utenfor den lutherske frelseslære.

På Verdidebatt kan man nå under Alf Gjøsunds redaksjonelle styring lese utsagn som det nedenfor. Det oser av menneskeforakt. Den som våger å «fornekte Gud» blir fratatt all menneskelighet.

«Jeg vil hevde at hvis man fornekter Gud, så må man faktisk fornekte rasjonalitet, moral, meningen med livet, menneskets verdi og menneskets håp».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11699199-ateistens-problemer 

 

Jeg siterer prest og forfatter Eyvind Skeies kommentar på Verdidebatt («Troens inderliggjøring»):

«Mange av oss leser Luther dette året...For min del tenker tenker jeg at inderliggjøring eller internalisering av trosinnholdet må være helt sentralt i konfirmasjonstiden.

Denne internaliseringen må ha som mål å engasjere de unge i det som er kristendommens kjerne, nemlig møtet med den levende Kristus, vår Frelser og bror.  

Det kan ikke skje uten en tilsvarende levende forkynnelse som makter å tegne bildet av Kristus som den levende - og oppmuntre til tro og tjeneste. Jeg kjenner ikke innholdet av nåtidens konfirmasjonsforløp, sentralt og lokalt. Men uten et slikt siktemål får det ikke den livsforvandlende dimensjon som vi skulle ønske».

Levende forkynnelse? Den levende Gud og den levende Kristus?  Det er vanskelig å tro Eyvind Skeie når han sier at han ikke kjenner innholdet av nåtidens konfirmasjonsløp. Men det bør vel biskop Veiteberg ha kjennskap til? Da er det underlig at hun med den omfattende spalteplass hun har fått tildelt i dagspressen ikke nevner kristendommens kjerne: «den levende Gud» og «den levende Kristus»?

  

BABYTRALL, SKOLELAG OG KONFIRMASJON       

 

http://iko.no/kirke-og-hjem/2012/12/tiltak-i-trosoppleringen-0-6-ar 

https://www.ressursbanken.no/wp-content/uploads/2012/10/Misjon-i-trosoppl%C3%A6ringen.pdf  

https://www.ressursbanken.no/planarbeid/planverktoy/veiledning/  

https://www.pd.no/lokale-nyheter/erles-forste-babytrall/s/1-89-6885671 

 

Lars Gule er tidligere generalsekretær i HEF. Hans forsvar for «kristne skolelag» og «elevenes frihet» i Klassekampen 21. sept. er et nytt sørgelig utspill fra denne religionsapologet. Å nekte barn «å dyrke sin tro i fellesskap» er et menneskerettighetsbrudd, sier Gule.

Finnes en nedre aldersgrense?

Ingen nekter barn «å dyrke sin tro i fellesskap» på fritiden. Vi får ingen forklaring på hvorfor behovet for å «dyrke sin tro» er så sterkt påtrengende i skoletiden. De artikler i Barnekonvensjonen Gule nevner sier intet om religionsutøvelse i skoletiden. Hvem har definert dette særlige dette behovet hos barn og skolelever? Voksne mennesker klarer godt å utsette bønner og annen religionsutøvelse til etter arbeidstid. Er deres religionsfrihet innskrenket?

Skal retten til religionsutøvelse gjelde for alle offentlige institusjoner og arbeidsplasser – eller bare for barn og unge i den offentlige skolen? Hvor vil Gule sette grensen hvis alle religioner/livssyn vil ha sitt bønnerom eller forsamlingslokale i grunnskolen? Skal likebehandlingsprinsippet gjøres gjeldende, må vel også HEF få adgang? (Den norske kirke og HEF konkurrerer allerede om konfirmantenes «sjeler»).

Tilsier organisasjonsfriheten at politisk bevisste elever har samme rett til å etablere skolelag (partimøter) i grunnskolen, hvor medlemmene kan dyrke sin ideologi i fellesskap? Eller skal barna kanskje skjermes mot ideologisk påvirkning, men ikke mot religiøs propaganda?  kal skolen oppmuntre til kritisk og naturvitenskapelig tenkning OG samtidig tillate spredning av irrasjonelle religiøse ideer og myter: skapelse og syndefall...jomfrufødsel...oppstandelse fra de døde..?

«Å nekte kristne elever i den offentlige skolen å etablere skolelag for å ivareta sitt ønske eller behov for å dyrke sin tro i fellesskap, uten at dette går ut over andre elever, er en klar innskrekning av religionsfriheten. Det er også en begrensning av religionsfriheten. Dette er grunnleggende menneskerettigheter». 

 

Hvordan «kristne verdier» er forbundet med den kristne verdensanskuelse har en professor emeritus uttrykt i innlegget nedenfor:  

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/En-kristen-verdensanskuelse-521034 

 

«Tiggerne er en gave til oss, vi er heldige som har fått dem i gatene», sier Veiteberg til Aftenposten 16. sept. 2017. Mange har med god grunn reagert på en slik talemåte. Var det en geistlig «lapsus»? Mener biskopen at «tiggerne» er til for vår eller hennes kirkes skyld?

Ja, hva skulle vel de kristne gjøre hvis fattigdommen mot all formodning skulle bli utryddet? Hvordan skulle de da få vise verden den enestående kristne Godhet og Barmhjertighet (Kristi etterfølgelse?), dvs. den som ikke er av denne verden? Jesus selv hadde ikke annet å tilby de fattige enn løftet om en (priviligert?) plass i himmelriket: hans fremtidige gudsstat.

 

Hviket mandat? 

 

«Jeg har et mandat til å si i fra når folk blir tråkka på. Det gjelder også når vi tråkker på skaperverket», sier biskop Veiteberg i Klassekampen 15. sept. 2017.

Mandat fra hvem? Staten...Kirkerådet (Den norske kirkes regjering)...Jesus (Kristus)... «kirkens folk»..?  Hvordan sa Veitebergs kirke i fra «når folk ble tråkka på» de foregående århundrer? Det lurer vi på. De ble ikke bare «tråkka på», men bannlyst, ydmyket, jaget, landsforvist, torturert og brent på bål. Har hun tilfeldigvis glemt dem?

«Vi skal ikke være en meningskirke», sier Veiteberg. Handler ikke stillingstaken i flyktningespørsmål, ressursforvaltning, fattigdomsbekjempelse, tigging, rusmisbruk (jfr. Kirkens Bymisjon) om meninger? Handler det om noe ganske annet, kanskje? Hva er motivene bak det sosiale arbeid kirke og misjonsorganisjoner driver?

Vel, når kristendemokratisk ideologi i KrF sies å handle om ikke-materielle verdier, kan man jo undres. Mindre forvirret blir man ikke når den lutherske lære forkynner at «gode gjerninger» er uten betydning for frelsen. Det betyr at et gudløst menneske som har viet sitt liv for å avhjelpe menneskelig lidelse, vil gå evig fortapt og lide evigvarende pine.

Den selsomme Martin Luther har skrevet en del om dette.

De kristne roper høyt om retten til å «skifte tro». Når de møter motstand og reguleringer/begrensninger i sin imperialistiske misjonsiver verden over, skriker de ut om menneskerettigheter, religionsfrihet og intoleranse. Men i følge kirkens egen offisielle lære/bekjennelse, tradisjon og historie er det svært farlig å skifte tro. Frafall fra kristendommen er en alvorlig sak. Det finnes ingen reell religionsfrihet i kristendommen. Den som ikke bøyer kne for «Kristus pantokrator» er virkelig ille ute.

(Les bare kontroversene rundt oldkirkens donatister/donatismen, en av de mange bitre splittelser i kristendommens tidlige historie. Den hellige kirkefader Augustin var sterkt involvert i denne og andre stridigheter. Hvordan arianerne og pelagianerne ble bekjempet av Romerkirken, vitner om alt annet enn religionsfrihet).   

 

«For hvilken synd kan være mer skrekkelig enn at man forkaster Guds nåde og ikke vil rettferdiggjøres gjennom troen på Kristus?», spør Luther.  

Dette er vel et spørsmål også biskop Kari Veiteberg bør svare på, eller hva? Hva er konsekvensene av å «forkaste Guds nåde»? Hvorfor siterer hun ikke den store Luther i dette store Luther-jubileum? Hva sier den grunnlovsfestede evangelisk-lutherske lære om religionsfrihet? Hva sier historien? Hvordan ble og blir barnets religionsfrihet ivaretatt? 

Jeg siterer «helgenen» Martin Luther, som har stått på sokkel og veiledet menighetene i ca. 500 år: 

 

«Den falske naturlige kjærlighet forblinder foreldre slik at de tar mer hensyn til barnas legeme enn til sjelen deres....Videre sier Salomo: Slår du ditt barn med kjeppen, så berger du hans sjel fra helvete. Derfor er det høyst nødvendig for ethvert menneske i ekteskap at det akter mer, dypere og flittigere på sitt barns sjel enn på legemet, og ikke anser barnet for annet enn en kostelig, evig skatt, som Gud har befalt ham å bevare for at Djevelen, verden og kjødet ikke skal stjele det og drepe det....     

Lydighet er nødvendig. Foreldreautoritet er også nødvendig. Hvis nå foreldreautoriteten forsvinner og barnas ulydighet øker, følger det av naturloven at barna trenger en formynder til å hjelpe og oppdra dem. Slike formyndere er de offentlige formyndere, og keiseren er derfor alle foreldres formynder.....

Med sin allmakt kunne Gud ha straffet de ulydige barn på annen måte, men han bruker de myndigheter han har innsatt, nemlig øvrigheten. Faren bør derfor forbli far. Hvis han mister sin autoritet, tar myndighetene over. Hvis heller ikke de kan utøve disiplin, tar djevelen deres plass.....

Øvrigheten er foreldrenes tjener, og foreldrenes samtykke er Guds samtykke, han som befaler at en ulydig sønn skal drepes. Budet er helt klart hos Moses. «Gud befaler at et slikt barn skal drepes, selv om faren måtte være imot det».  

 

Gudsbegrepet og gudsbildet   

 

Enkelt sagt: i følge Martin Luther er gode gjerninger en «frukt av  troen». Uten «troen» er gode gjerninger verdiløse.  Mange av Martin Luthers skakkjørte, uhyrlige utsagn er samlet i boken Luthers lille brune  (Ronnie Johanson, 2004). Den autoritære Luther er like amoralsk og umoralsk som den guden i hvis bilde han er skapt.

(Verken Luther-ekspert Inge Lønning eller avisen Vårt Land likte boken da den kom ut).

Den lojale lutheraner og helortodokse teolog Espen Ottosen i Aftenpostens spalter fortier og underkjenner at såkalt objektiv (guddommelig) moral bunner i en subjektiv «tro».  Gudstroen/Kristustroen er subjektiv. Så er spørsmålet: er kirkens offisielle dogmer og bekjennelser – læren - objektiv eller subjektiv?  

Skal ikke en «filosof» (slik Ottosen også titulerer seg) være intellektuell sannferdig? Ottosens debattinnlegg i Aftenposten og Dagbladet er besynderlig lesning. Det gjelder for apologetikken i det hele, som særlig tankesmiens Skaperkraft produserer.

Det første han burde gjøre (som «filosof») var å definere «Gud»:  gudsbildet og gudsbegrepet i hans egen religion og kirke. Det gjør han ikke. Ottosen tar for gitt at det ikke eksisterer andre guder enn den ene, eneveldige kristne (treenighets)guden, med all makt og visdom. Hvor har han dette fra?

Hvis Ottosen mener moralen kan forankres i Guds vesen, bør han i redelighetens navn definere denne bestemte gudens «vesen». Hvorfor gjør han ikke dette?  I følge bekjennelsen Nicæneum (år 325) er Jesus fra Nazareth «av samme vesen som Faderen». Jesus («Sønnen») åpenbarer «Guds» vesen og vilje. Den såkalt «objekive moral» er altså nedtegnet i Den hellige skrift: Det nye testamente. Hvorfor siterer ikke Ottosen Skriften og Ordet? 

Det andre Ottosen burde gjøre er å gi konkrete eksempler på hvordan Guds gode (objektive) moral har vist seg i praktisk handling gjennom kirkehistorien de foregående årtusen. Historien har mer enn klart nok avslørt kirken og gudens skriftende og lave moral. Geistligheten har gjennom utallige generasjoner hamret inn at vi mennesker er «intet uten Gud». Vi vet at dette ikke er sant.

Espen Ottosen reproduserer (indirekte) dette pessimistiske menneskesynet. Han sier det ikke åpent og klart, men det ligger der som et uuttalt premiss:  mennesket er syndig, avmektig og fordervet. Vi vet gjennom Ottosens mange foraktfulle debattinnlegg i Aftenpostens spalter hvilket gudsbilde og menneskesyn han står for.

Så har vi tvert om erfart at vi uten den kristne «Gud» kan skape og utvikle gode, trygge og levedyktige samfunn. Humanisme, demokratibygging, kunnskapsproduksjon og menneskelig kreativitet har blomstret der hvor kristendommens dogmer og guddommelige morallover har mistet feste. Samfunnsutviklingen stemmer ikke med den kristne pessimistiske, apokalyptiske fantasi om den falne menneskehet. Naturkreftene rår vi ikke over, som heller ingen guder gjør. Men etisk ansvarlige forskere vier sitt liv for å begrense og minimalisere skadevirkningene. De utretter mer i menneskehetens tjeneste enn Ottosens «Gud» og hans kirkes klerikale stand/klasse noen gang har gjort.  

Noen samfunnsforskere i NUPI har et perverst håp om at uro, kriger og naturkatastrofer skal gi kristendommen en ny rennessanse.

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/frispark/Apokalypse-n%C3%A5-525875 

 

Kristus Pantokrator, pave Frans eller Kari Veiteberg? 

 

Det er noe uklart i dag hva som styrer kirkemaktens interesser og motiver:  penger, makt og posisjon, eller populistiske strømninger? Kirkevalget i Sverige er et skrekkens scenario, i følge avisen Dagen. Men politisering av kirke og kirkevalg går langt tilbake i kirkens historie.

Utnevnelsen av Kari Veiteberg til Oslo-biskop er klart mer kirkepolitisk enn teologisk. I de mange intervjuer hun har gitt til pressen, har hun ingen kirkelig-teologiske prinsipper å fremføre. Hun håper kanskje hun blir mer populær og folkelig hvis hun ikke snakker om Jesus og Kristus? 

Den såkalt «landsdekkende kirke» finansieres over statsbudsjettet. Men folkeopinionen svikter og kirker nedlegges i stort antall. «Folkekirken» må kutte flere titalls prestestillinger og antall gudstjenester går ned. Rekrutteringen til prest og misjonær synker år for år. Antall kirkeutmeldte har økt dramatisk og stadig færre døper sine barn. Hvordan skal Den norske kirke forklare forklare en slik nedagående kurve? Kirkepartiet «Åpen folkekirke» har ikke mer enn ca. 400 medlemmer.

http://www.vl.no/nyhet/trur-apen-folkekirke-doyr-1.1013550 

 

Når den samme kriserammede kirke betaler et hodejegerfirma mange hundre tusen for å finne en passende søker til stillingen som Kirkedirektør, er skandalen fullkommen. Merkevaren «folkekirke» har verken gjennomslag eller appell. Det har nok heller ikke merkevaren Kari Veiteberg. Kirkerådets leder (regjeringssjefen) håper desperat at den nye Oslo-biskopen - «gatas biskop» - skal gi kirken en ny vitamininnsprøytning.

Men kirkemakt, teologer og biskoper har nok bommet like grovt om folkemeningen som visse politiske partier (Ap og KrF) dette valgår.

Det er de unge i 14 – 25 års alderen som særlig forlater menighetene, i følge avisen Dagen. Også DnK har store problemer med å fange opp denne aldersgruppen. Etter den påtvungne konfirmasjonen forlater de unge kirken og vender ikke tilbake. Man må huske på at de gjennom skoleløpet er blitt stimulert og oppfordret til kritisk tenkning. I denne tidlige voksne fase er det ikke naturlig «å tro på Gud» lenger, slik Ottosen subjektivt «tror». Den oppvoksende generasjon har lykkeligvis fått andre referansepunkter enn Espen Ottosens naive (kirkelige) gudstro. Hva han subjektivt «tror» er ikke interessant for andre enn ham selv.

Om det finnes noen religiøs eller åndelig (spirituell) lengsel i folkedypet idag, retter den seg kanskje mot helt andre erfarings- og kunnskapskilder enn den  naive, kristne oldtidsmytologi. Jeg siterer Ottosens subjektive «tro»:  

«Jeg tror det er naturlig å tro på Gud av flere grunner. Finnes Gud, er det ikke underlig om vi har en religiøs lengsel. Eller at det finnes et univers i det hele tatt – med lover vitenskapen kan finne ut av. At naturvitenskap er mulig, gjør det naturlig å tro på en lovgiver bak naturen».

At det finnes et univers i det hele tatt, er da vel ingen «tro»? Hva hvis det ikke finnes en «Gud» eller lovgiver bak naturen, Ottosen?  Har han som seriøs  «filosof» tenkt seg en slik mulighet, eller er han som teolog så bastet og bundet til kirke-kristendommens postulater at han ikke kan tenke eller føle utenfor «Skrift og Bekjennelse»?

Kan han tenke seg muligheten at «en religiøs lengsel» kan ha helt andre konnotasjoner og røtter? Kan det tenkes at «religiøsitet» bare betegner et indre samvittighetsspørsmål, eller en holdning til rekken av ubesvarte spørsmål om vår menneskelige eksistens i et uforståelig, grenseløst univers? Alt vi ikke forstår med vår rasjonalitet og bevissthet (det er mye), kan vi godt kalle «religiøsitet». Ingen trenger å føle seg støtt eller forulempet så lenge vi holder kirkens definisjonsmakt på god avstand.

Derfor er det bare tull og tøys hva Jan Olav Henriksen skriver i sin bok «Teologi i dag» (2007):  

«Teologien artikulerer og tyder erfaringer som finnes i menneskelivet, og åpner for nye erfaringer», skriver Jan-Olav Henriksen i boken ­Teologi i dag (Fagbokforlaget, 2007). Det vil si at alt mellom himmel og jord, alle menneskelige erfaringer fra vugge til grav, er innenfor teologiens interessefelt – og ikke bare det som noe upresist blir kalt troserfaringer». 

 

Nei, teologien fremmedgjør oss for vår menneskelighet. Den skaper bare avstand. 

Var romerkirken og Luthers teologiske og historisk-faktiske jødehat begrunnet i en objektiv moral: «at noe alltid og overalt er forkastelig»?  Kan Ottosen opplyse oss hvorfor den kristne «Gud» fant jødenes erfaringer og religiøse lengsel så utålelig at hans kirkelige forvaltere på jorden måtte forfølge og terrorisere dette folk i mer enn halvannet årtusen?

Hvorfor ble jøder og jødedom forkastet og forbannet av den kristne "Gud"?  Både katolikker og lutheranere har mye å svare for.

 

«Alt som ikke gjøres i tro, er synd», sier Martin Luther: 

«Uten tro er og forblir alt fordømt synd, selv om man lever og handler så godt som et menneske kan. Gjerningen kan i seg selv være prisverdige og påbudt av Gud, men de blir fordervet av vantroen, slik at Gud ikke liker dem. Likesom Gud liker en kristens liv og alle hans gjerninger....

Alle synder er dødssynder for den som ikke tror på Kristus. Ja, selv hans gode gjerninger er syndige, i følge dette: «Alt som skjer i tro, er synd» (Rom. 14:23)....

Det er bare tro som gjør deg til et godt menneske, bare vantro som gjør deg til et ondt menneske....Slik som et menneske er;  troende eller vantro, slik er dets gjerninger. Den troende gjør gode gjerninger, den vantro gjør onde gjerninger.»

 

Hellige menn og kvinner: kristne godhetsposører   

 

Jeg har lest mange av intervjuene med biskop Kari Veiteberg, og jeg tenker at det kanskje ikke er lenge før Den norske kirke også adopterer katolikkenes helgendyrkelse. Å dyrke enkeltmennesker som halvguder, engler og helgener er en katolsk spesialitet. Jeg venter bare på at Veiteberg blir omtalt som «gatas engel». Man kan bare nevne Kirkens bymisjon eller Kirkens nødhjelp, så har man nær helgenstatus.

Folk flest har lykkeligvis et langt mer sant, nyansert og realistisk syn på seg selv og den virkeligheten de/vi lever i. «Hvem sa at den helgenkårede skulle være syndfri?», er tittelen på et kuriøst innlegg på Verdidebatt 20. september 2017. Ja, hvem sa at Jesu mor, Maria, skulle være syndfri («ubesmittet av synd»)? Var det ikke paven år 1950? 

Paven selv er å betrakte som «ufeilbarlig» når han uttaler seg ex cathedra, dvs. om lærespørsmål på definitorisk og autoritativ måte. Dogmet om pavens ufelibarlighet ble fastslått ved Vatikankonsilet så sent som 1869-70.  

Det er unektelig litt rart og selvmotsigende når den katolske teolog, Eivor Oftestad, mobiliserer teologi og teologer til protest mot transhumanismen («det perfekte mennesket»?) - når hennes egen kirke dyrker og/eller ærer mennesker som helgener og en slags overmennesker?   

(Jfr. Klassekampen, Vårt Land og Stavanger Aftenblad)  

 

Oftestad  bør ikke underslå det faktum at et menneske og en jødisk mannsperson, Jesus fra Nazaret, er opphøyet og dyrket som «Gud» og «Guds eneste Sønn» i mer enn halvannet årtusen i den europeisk-kristne kirke, katolsk og protestantisk.

Er det ikke «syndfrihet» Oftestad og hennes trosfeller tilkjennes ved å drikke Kristi blod? 

Vær fullkomne...jag etter fullkommenhet.., sier Jesus og Paulus i den kristne bibel (NT). Den evige jomfru, ubesmittet av synd, er Den katolske kirkes fremste helgen. Deretter kommer de mannlige «apostler»:  paver, kirkelærere, munker og keiserlige eller kongelige herskere.  

 

En annen godhetsposør, eller kandidat for (luthersk) «helgenkåring» er FN’s kristne utsending til Syria, Elizabeth Hoff, som er portrettert i Klassekampen 16. sept. 2017  (jfr. også Vårt Land, DN Magasinet, Dagsavisen og Dagbladet). En engel i Syria?

«Elizabeth Hoff rydder opp etter Vestens katastrofale kriger i Midtøsten».   

Jaså? Et enkelt menneske rydder opp? For noen år siden ble KrF-politiker og bistandsminister Hilde Frafjord Johnson i avisen Vårt Land sagt å være Sør-Sudans eneste håp. Vi vet hvordan det gikk i denne mislykkede staten (som også i Eritrea). Kombinasjonen kristen bistand og misjon (som Kirkens Nødhjelp) har ikke mange vellykkede resultater å vise til når det gjelder samfunnsbygging. Det kan vi vel heller ikke forvente når «evangelisering» og «omvendelse» er det primære mål.

I mange misjonsorganisasjoners plandokumenter (som også i NMS) ser vi at kirkebygging, menighetsplanting, presteutdannelse og barne- og ungdomsarbeid har førsteprioritet. Evangelisering står alltid øverst på listen. NORADs støtteordninger har som forutsetning at tildelte midler ikke skal anvendes for evangeliseringsformål, men til konkrete bistandprosjekter. Men hvordan skiller kirke og misjon humanitære prosjekter fra evangelisering? 

Er det virkelig «Bibelen» Syrias hardt rammede folk trenger? Er det dette kristendemokrater, misjonærer, kristne bistandsarbeidere og bibelfundamentalister mener med  ikke-materielle verdier?   

 

https://www.bing.com/images/search?q=syria+trenger+bibler+&qpvt=syria+trenger+bibler

https://www.bibel.no/Bibelgaven/Nyheter-BG/Nyheter2014/BG414,-d-,Irak,-d-,Bonn-pa-flukt 

https://www.bibel.no/Bibelgaven/Nyheter-BG/Nyheter2015/BG215,-d-,Armenske-born 

https://www.bibel.no/Bibelgaven/Nyheter-BG/Nyheter2015/Bibelgaven240215 

 

Elizabeth Hoff sier til Klassekampen at hun drives av en  politisk overbevisning («maktfordeling, urettferdighet og ulikhet»). Tja, mon tro det. I spørsmålet om hva hun tror på, svarer hun: Gud.  Det er lite betryggende.

I avisen Vårt Land har hun forsiktig antydet en eskatologisk anskuelse: kristen-forfølgelsene vitner om at vi lever i «de siste tider»...

 

14. søndag i treenighetstiden (kirkeårets liturgiske kalender) var bibelteksten – Herrens ord - hentet fra Matteus 20. kap. 1-16. Jesu lignelse om «arbeiderne i vingården» er modell for den sosiale lagdeling og rangordning han overfører til himmelriket. Den rike godseieren og hans tjenere/treller er forbildet. 

«Eller har jeg ikke lov å gjøre med mitt hva jeg vil...Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få er utvalgt».  

Ganske riktig:  «Vingårdsmannen er et bilde på Gud, og hvordan Gud behandler folk, hans dom skjer ut fra en annen standard enn den vi bruker».

 

Konge- og kirkemakt er uløselig forbundet også i dag, som gjennom hele kirkens historie. Kong Harald deltok i vigslingsgudstjenesten i Nidarosdomen, ved innvielsen av biskop Herborg Oline Finnset. Hun er første kvinne til å lede Norges eldste bispesete.

På hennes bispekåpe er påsydd  Olav den hellige som rytter. Som det er sagt: hun bærer Olavsarven på sin rygg! Det er volden og krigen – herskermakten – Nidarosbiskopen synliggjør.

Biskop i Oslo, Kari Veiteberg, er av Kirkerådslederen (også en kvinne) omtalt som «Norges pave Frans». Paven kalles «Den Hellige Far». Skal Veiteberg kalles «Den Hellige Mor», kanskje?

Kirkens historie har vist hvordan den kristne gudens (les: kirkens) interesser kolliderer med «småfolkets» frihetstrang og kravet til sosial-etisk og politisk rettferdighet. Luthers menneskeforakt er innskrevet i historien med blodskrift. Enhver skulle holde seg på plass i den gudgitte orden: det sosiale hierarkiet.

Revolusjonene de foregående århundrer var i stor grad en kamp mot den elitistiske geistlighetens overmakt, utbytting og privilegier. De undertrykte massene krevde frihet og rettferdighet i denne verden  - ikke i den neste (slik kirken lokket dem med). Løftet om likhet i himmelriket var til ingen hjelp for de slavebundne massene.

Den store bonde- og landsbybefolkningen i mange europeiske stater var for det meste slaver, leilendinger eller husmenn som ikke eide sin egen jord. De kristne var selv jordeiere og slaveeiere i stor skala gjennom det foregående årtusen. De må altså ha forstått Jesu lignelser rett - og Paulus’ ord slik det står skrevet nedenfor.

De forordninger Paulus ellers gir gjelder bare menighetenes indre liv: «de helliges samfunn». Kvinnene formanes til underordning (jfr. den senere Luther).

Jødene ble som kjent forbannet og dømt til straff både i denne verden og i den neste. Hele kirkens historie vitner MOT de slagordene kirken holder frem som «kristne verdier»: likhet, menneskeverd, rettferdighet, toleranse m.m. Tvert om, det er en hån mot de talløse ofrene for kirkelig maktutøvelse. En mer intolerant religion enn kristendommen har aldri eksistert.

Det er riktig nok at forestillinger om dom og straff finnes i flere religioner, men da er de oftest forbigående og kortvarige. Det er tanken om EVIGVARENDE straff og pine som særlig kjennetegner kristendommen.   

«Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus», sier Paulus. Dette gjentatte skriftord skal visstnok underbygge den såkalte kristne likhetstanken. Men man «glemmer» som oftest å ta med det siste leddet...Verken Jesus eller Paulus var opptatt av sosial rettferdighet i denne verden, hvilket kan forstås på bakgrunn av deres endetidsforventning. En stor del av det ny-testamentlig tekstmaterialet kan bare forstås eskatologisk.

Hvem bryr seg om samfunnsorganisering når verdens ende er nær forestående? Da gjaldt det bare å sikre seg plass (blant de utvalgte og utsorterte) i himmelriket. Når så historiens hjul likevel rullet videre ble det nødvendig for kirkelærerne å utarbeide nye teologier til forklaring på uteblivelsen av Jesu gjenkomst. Og i stedet kom den fryktinngytende KIRKEN. Det var samtidig starten på den verdsliggjørings-prosessen vi kanskje ser slutten på i dag.  

 

Biskop Kari Veiteberg og kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud er ypperlige  representanter for hvor langt og dypt sekulariseringen (avkristningen) har rammet Den norske kirke selv. De har ikke annet språk enn «verdens språk». Liturgien og bekjennelsesskriftene vil de ikke verken nevne eller diskutere offentlig.

De har (tilsynelatende) ikke andre verdier enn våre sekulære felles-menneskelige verdier. De forsøker ganske riktig å «kristne» dem, men det gjennomskuer vi lett. De slutter seg til Menneskerettighetserklæringen - uten å reflektere over hvordan den står i sterk motstrid til Jesu lære og kirkens bekjennelser.

§2 og §16 i Grunnloven (den kristne arv  OG  evangelisk-luthersk lære) undergraver både rettsstaten, demokratiet og humanismen.

http://forskning.no/religion-religionshistorie/2017/09/bare-nordmenn-er-enige-med-martin-luther   

 

Opprøret mot den rike kirke- og herskermakt, føydalismen og privilegiesamfunnet, aristokrati og godseiere, måtte bli voldsom både vest og øst i det kristne Europa. Kirken og dens paver/patriarker i allianse med fyrsten, kongen og tsaren var «jordens herskere», og de ville ikke vite av noen likhet eller rettferdig fordeling. Hva Den katolske kirke (Vatikanet) besitter av rikdom, verdier og eiendommer, er det ingen som vet nøyaktig. Spekulasjoner om mafiakontakter har versert i mange tiår.

Det er ellers et godt tegn når myndigheter i flere sør-europeiske land, med slunkne statskasser, stiller spørsmål ved skattefritak og andre privilegier kirkene har nytt godt av. I vårt evangelisk-lutherske (statskirke)land er det på høy tid at Storting og Regjering diskuterer forvaltningen av Kirkefondet OG kriteriene for statstilskudd til «tros- og livssynssamfunn». Det er helt åpenbart behov for å tenke nytt, og det er tilløp til en viss nytenkning blant våre folkevalgte. 

 

«BÆRER IKKE SEG SELV?»        

 

Les rådsleder (og katolikk)  Ingrid Rosendorf Joys  innlegg på Verdidebatt: «Bærer ikke seg selv». Det er klart vi kan undres hvorfor STL’s  medlemmer ikke evner å «bære seg selv». Da har de vel ikke så stor tillit til sin egen etisk-humanistiske og/eller religiøs-teologiske plattform? Har de ikke sterk nok «tro»? Er de avhengig av statlige «troskroner» (og statlig oppdragelse) for å opprettholde religionsfreden? Vil det bryte ut «krig» mellom medlemmene i STL hvis de mister statsstøtten? 

Vi ser kanskje nå et eksempel på hva som skjer når den statlige «konsensus» brytes, ved det som omtales som tillitsbrudd fra IRN’ side (Islamsk Råd). Det er forståelig at det kan bli mye indre friksjon når idégrunnlaget spriker som det gjør. Det er langt mer enn økonomisk «likebehandling» som står på spill i STL. 

På sin profil på Verdidebatt gjentar Rosendorf Joys (programmatisk) de samme slagord som Den norske kirke: rettferdig  fordeling, klima, fattigdom, fred og krig. Hvorfor i all verden går hun ikke da heller inn i politikken? Vi går da ikke til STL for å finne svar på globale konflikter og samfunnspolitiske spørsmål? Hvilke religioner og livssyn blant STL’s medlemmer har nevnte tema som bærende grunnlag og ideologi?  Svar: INGEN. Hvem snakker Rosendorf Joys på vegne av?  Svar: INGEN.    

http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=393444 

Hun synes pave Frans er en bra fyr. Det synes visst også filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen (se Verdidebatt). Men katolsk kirkelære, teologi og historie handler om helt andre tema.

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/vatikanet-bygget-opp-hemmelig-eiendomsimperium-med-mussolinis-penger/63993117  

https://www.aftenposten.no/verden/i/Wj0K/Pavens-granskere-utsatt-for-innbrudd-og-vrangvilje 

http://www.tv2.no/a/3234550

http://www.nettavisen.no/na24/614308.html 

 

Hovedtendensen i norske kristelige medier er å framstille pave Frans som reformvennlig og moralsk refser: uskyldig, ydmyk og ren. Med sin klerikale bakgrunn og posisjon er det mildest talt umulig å tenke seg at paven ikke har kjent til Vatikanets indre liv:  korrupsjon og overgrep i et massivt omfang. Men Pave Frans er så uangripelig og opphøyet i det kristne Vesten at et lite skrubbsår ved øyet blir hovedsoppslag på VG’s nettavis.

 

http://www.vg.no/rampelys/paven/blodig-pave-slo-hodet-i-pavebilen/a/24138099/ 

 

Om det er små blodflekker på hans hvite drakt, eller et vindkast som rusker i pavens hvite kappe, er det selvsagt alt sammen helt sensasjonelt. Et spontant utbrudd av (pavelig) sinne fikk også store overskrifter for litt tid tilbake. Alle slike absurde oppslag skyldes selvsagt at paven ikke oppfattes som  et vanlig menneske, men som et «overmenneske». Mange skjønner at han vil bli helgenkåret etter sin død.

Paven æres som Guds stedfortreder: «hellig far», monark i Vatikanstaten OG åndelig leder for Den katolske kirke. Han inkarnerer verdslig og guddommelig makt (keiser, konge og prest/biskop) i samme person. Slik allmakt finner vi bare i teokratiske og totalitære regimer. Dette finner den kristent oppdratte europeer helt i orden. Gamle teokrater og diktatorer klamrer seg til makten. En pave som har rundet 80 år er kanskje ikke kapabel til å styre DKK gjennom sine dype kriser?  

Det er ikke underlig at den iranske president blir godt mottatt i Vatikanet, eller at Putin og den russisk-ortodokse kirke finner sammen i kampen MOT «religionsfriheten». De to eller tre monolittiske kirkesamfunn (katolikker, ortodokse og luheranere) har i sin historie vist at de ikke tolererer religiøs opposisjon.

Men i vår liberal-demokratiske tidsalder må den kristne kirke faktisk tåle at det settes visse grenser for dens totalitære maktbegjær. Den har gjort nok skade. Vi vet hva evangelisk-luthersk lære sier om «trosfrihet» og hva konsekvensene blir for den som skifter religion. Vi vet godt hvilken straff som rammer den som skifter religion.    

Nyutnevnt biskop i Nidaros og STL’s katolsk-troende rådsleder har begge knyttet bibelteksten som handler om «arbeiderne i vingården» til migranter og arbeidsinnvandrere, som søker et bedre liv.

Også muslimer – Grønn Jihad - tar valg «for menneskehetens og skaperverkets framtid».

 

«Feiringen av Id begynner med en menighetsbønn der det leses fra Koranen blant annet om at Allah skapte jorden, menneskeheten og alle levende ting, og at dette er tegn på hans visdom og barmhjertighet. Mennesket bør derfor søke å bevare miljøet fordi vi da tilber Ham, som er selve essensen og hensikten med skaperverket.

Videre er Id en tid for refleksjon, samhold og solidartitet, spesielt med de fattige og vanskeligstilte...Når vi så gleder oss over Id og ser fram til det kommende Stortingsvalget, la oss alle stoppe opp et øyeblikk og reflektere over vår edle profets budskap om at Allah har skapt denne jord og har gjort mennesker til dens forvaltere».   

 

Kristendommen og islam er påfallende opptatt av «de fattige og vanskeligstilte». Er det to eller tre Skapere vi må forholde oss til: Jahve, Allah og den kristne «Gud» (kalt: Kristus)? Skapte guden/gudene menneskene for at de skulle tilbe Ham  («selve essensen og hensikten med skaperverket»)?

De to edle oldtidsprofeter, Jesus og Muhammed, skal visstnok være våre religiøs-etiske forbilder i all evighet. Når det går godt for oss skal guden ha all ære, for mennesket selv er æresløst og avmektig (les: syndig!). Det har intet å rose seg av (for å parafrasere Paulus). «Gud er alt, mennesket er intet».

I kristendommen og islam er mennesket betraktet som et ansvarsløst individ («evig barn»). I disse to autoritære (verdens)religioner er underkastelsen det høyeste ideal. Om kravet til underkastelse gjelder Koranens autoritet eller personen Jesus gjør liten forskjell.

Troskap mot «Skrift og Bekjennelse» er alle prester og biskoper i Den norske kirke bundet til. Verken «jøde eller greker, trell eller fri, mann og kvinne» tilkjennes noen tanke- eller religionsfrihet i Den norske kirkes bekjenneslsesskrifter. Verken jøde, trell eller kvinne ble tilkjent noen egenverdi med mindre de bøyet kne for Kristus.

I dette Luther-jubileum forties alle de personlige og strafferettslige  konsekvenser innføringen av protestantismen fikk for enkeltmennesker og grupper av mennesker. Mangel på lojalitet til den evangelisk-lutherske lære kunne medføre tap av borgerrettigheter (eks. tap av eiendom og landsforvisning). Jesuitter og jøder ble nektet innreise til landet. De ble utestengt fra det norske riket.

Når de kristne i patetisk selvmedlidenhet klager over «sekulær intoleranse», er det nødvendig igjen og igjen å påminne dem om de stygge, uhyrlige detaljene de tilfeldigvis har «glemt» i sin egen nære historie. Alle glansbildene de fremmer dette Luther-år kollapser i møtet med de harde, historiske realiteter. Historien er nådeløs. Det kirkelige tyranni er uten sammenligning. De ulykkelige ofrene for kirkens maktutøvelse er talløse. De forfulgte og torturerte roper til oss gjennom tidsaldrene. De roper høyere enn kirkens feiere og brannslukkere. Kirken hører dem ikke.

"Martyriet" kan aldri oppveie den brutalitet og terror de kristne selv har utøvet gjennom et langt, langt større tidsrom enn IS-krigernes terrorister.

Luther-apologetene viser liten interesse for enkeltmennesker. Et eksempel relatert til enkeltmenneskets dagligliv: rettigheter var knyttet til dåp og konfirmasjon. Ikke bare ble konfirmasjonen påbudt ved lov, men også kirketvang ble innført på 1700-tallet. Eneveldskongene i Danmark-Norge var seg bevisst at de var konge av «Guds nåde». (Enevoldskongen Christian den 5. ble ikke kronet, men salvet til konge i 1671).

 

«I 1685 udsendtes som supplement til Danske Lovs almindelige bestemmelser om kirkers indretning Kirkeritualet om præsters opgaver, afholdelse af gudstjenester og andagter, der var en revideret udgave af Kirkeordinansen af 1539, desuden Kirketugtforordningen, i1688 Alterbogen med bestemmelser om hvilke bibeltekster, der skulle anvendes dag efter dag og søndag efter søndag gennem kirkeåret, og i 1699 udkom en autoriseret Salmebog med de salmer, som skulle bruges af alle.

Frederik den 4. indførte i 1730 en ret streng kirkegangspligt i en sabbats-forordning. I følge denne skulle man indfinde sig i kirken på søn- og helligdage, både til højmesse og aftensang. Ellers fik man bøder, og kunne man ikke betale, kom man i gabestokken...Frederik var selv troende og støttede virksomhed indenfor det religiøse område...Tidlig interesserede han sig for missionsvirksomhet. Han etablerede hedningemissionen på Grønland under Hans Egedes ledelse... I 1721 utsendte han en forordning som påbød bønderne at skænke sognepresten en ost årligt som midsommerrente...

Sønnen Christian den 6. forbød enhver forlystelse om søndagen. I 1735 utstedte han en helligdagsforordning om tvungen kirkegang, hvor pligtforsømmelser medførte bøder eller obhold i gabestokken, og i 1736 indførte han konfirmationen».   

 «I 1736 ble det påbudt ved lov at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn. Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk nødvendighet for full inntreden i det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest.

Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk...Konfirmasjonen var tvungen fram til 1912». 

 

Når nedbrytende samfunnskrefter vinner frem, er det visstnok Satan som herjer i verden og i menneskers sinn. Mennesket er alltid uansvarlig, eller betraktet som «marionetter»: hjelpeløse, viljeløse brikker i en kosmisk krig mellom Gud og Satan. Stort lenger har ikke kristenfolket kommet i kunnskap og (selv)erkjennelse. De er fanget i den før-vitenskapelig (mytologiske) tidsalder.

Naturkatastrofer blir stadig forstått som gudens straffedom og vrede, slik orkanene over USA (og Karibien) for visse kristne predikanter angivelig betyr at guden har trukket tilbake sin beskyttelse over det amerikanske folk.

Og paven ser flyktningestrømmen som en «ny misjonsmark»...      

 

En stadig større del av befolkningen i vårt land finner innholdet i kirkens «Skrift og bekjennelse» totalt meningsløst. Her er ingen aktuelle etiske eller intellektuelle utfordringer. Det hjelper ikke hvor mange bøker Luther Forlag, Lunde Forlag, Verbum, Vårt Lands Forlag eller tankesmien Skaperkraft spyr ut på markedet.

Nyutgitte bøker som «Grill en kristen» og «Politikk og religion» har bare intern, sekterisk interesse. Dag og Tids anmelder (Arild Pedersen) av sistnevnte bok 16. september spør: «Kven andre utanfor kristenfolket enn ein meldar som meg vil lesa henna?».

Jeg siterer anmelderen: 

«Når ein hentar Gud inn i debatten er det som om ein gjer krav på dobbeltrøyst. Demokrati tyder folkestyre, at menneske styrer, ikkje Gud. Om ein verkeleg vil deltaka i ein demokratisk debatt, må ein omsetja sine verdiar til eit fellesspråk. I Stortinget kan ingen halda innlegg på framande språk».

 

«Svar på 20 vanskelige spørsmål» er den selsomme undertittel på boken: Grill en kristen. («De største spørsmålene i livet»?). Bidragsyterne snakker bare med seg selv og/eller til en kristen tilhørerskare, hva jeg annet sted på denne  hjemmeside har kalt: dialogisk monolog.

 

https://www.nkss.no/grill-en-kristen/ 

http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=2141 

https://itro.no/aktuelt/arrangement/grill-en-kristen/ 

 

En av vår tids fremste utfordringer er å sørge for at «kristne verdier» og «den kristne kulturarv» forblir et historisk avsluttet kapittel i menneskehetens historie. Det kristne verdensbilde, historiesyn og menneskesyn tilhører det religionshistoriske museum. Når forakten for humanismen og sekularismen stadig reproduseres, i tradisjonen fra Inge Lønning og Finn Egil Tønnesen – frem til Erik Torstensen og Håvard Nyhus i dag, må vi si at nok er nok!

Thorstensens bok omtales slik av Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus, på Verdidebatt: 

«Religionshistoriker Erik Thorstensen, som forøvrig heller ikke tror på Gud, skriver om dette i Ateismekritikk: Om reduksjonisme, religion og samfunn  (Akademia forlag, 2013). Om hvordan sekularismen – i sin mest aggressive form – går svanger med en annekterende liten tyrann som stadig utvider sitt eget mandat».

 

Professor i religionsvitenskap, Einar Thomassen, er en stemme verdt å lytte til. Det er forunderlig at verken Hilde Frafjord Johnson, Håvard Nyhus, biskoper, teologiprofessorer eller andre «apologeter» har ytret seg på denne tråden. Det er vel tydelig nok:  ingen debatt er ønskelig om ikke teologene selv har regien. Jeg husker godt hvordan en debatt i Aftenbladet mellom Einar Thomassen og teologen Torleif Elgvin for en del år siden brått ble avblåst i avisen (det var selvsagt Elgvin som fikk det siste ord). 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11697660-selektiv-historieskrivning     

 

Verdidebatt viser seg igjen og igjen som et forum for den selvdyrkende sekteriske, introverte forkynnelse og teologi. Forumet er som en serie vitnemøter. Forutsigbarheten og gjentakelsene er gjespende. Det er tomgang og tanketørke. Man trenger knapt mer enn navn og overskrifter for å skjønne hvor det bærer hen. Den redaksjonelle styring kommer tydelig til uttykk i lesetips og temavalg  («alt om...»).

 

Historiker Terje Tvedt  har i en lang serie i ukeavisen Dag og Tid dokumentert norsk samtidshistorie (jfr. boken «Norske tenkemåter», 2016), hvor norsk utenrikspolitikk, bistand og hjelpeorganisasjoner som Kirkens Nødhjelp har spilt en sentral rolle i statsbygging på det afrikanske kontinent, som i de mislykkede stater på Afrikas horn: Eritrea og Sør-Sudan.

Vi er kke imponert over hvordan KrF-politker, utviklingsminister og FN-utsending Hilde Frafjord Johnson fraskriver seg sitt ansvar i denne mangeårige konflikten hun som menneske og politiker har vært så dypt involvert i. Vi kan ha godt av å lese Tvedts artikkelserie før vi gir våre kroner til Kirkens Nødhjelp.  

«Utenriksdepartementet fant i 2013 misbruk av norske bistandsmidler i Kirkens Nødhjelp i Burundi, Malawi, Pakistan og  Russland. Kirkens Nødhjelp måtte tilbakebetale midler til Staten».

 

Årets innsamlingaksjon skal gå til UNICEF. Vel og bra. NRK har bestemt at Kirkens bymisjon får TV-aksjonen i 2018. La oss da også se nærmere på denne organisasjonens virksomhet. Anlov Mathiesens bok kan kanskje være et godt utgangspunkt:  "Omsorgsindustrien – utenforskapet og nødsprofitørene»  (Dreyer 2015). 

https://no.wikipedia.org/wiki/Anlov_P._Mathiesen  

 

 

«DET STORE VALGET»    

 

«Dagen før stortingsvalget har jeg sagt ja til å delta i en paneldebatt om helvete. Dermed er jeg blitt tvunget ikke bare til å tenke på hvem jeg skal gi min stemme på mandag, men også på livets store valg. Det er Protestfestivalen som har stilt spørsmålet om kirken har avlyst helvete. Og det er ganske riktig ikke så ofte jeg hører forkynnelse om helvete i Den norske kirke.

Om helvete forkynnes i dag, er det heller i moskeer og koranskoler enn i kirker og søndagsskoler. Jeg har akkurat lest Åsne Seierstads bok om de to søstrene som vervet seg til IS...Helvetesforkynnelsen har ført mye vondt med seg, og skal vi virkelig ønske den tilbake?...

Bevisstheten om at Gud skal dømme er viktig. Men behøver vi å interessere oss for straffeutmålingen? Dommen hører denne tidsalderen til, en mulig straff hører til i det hinsidige. Det som ligger på den annen side av døden, er vi avskåret fra å vite noe om. Dommen angår oss, hva slags straff det eventuelt er snakk om, angår oss ikke.

Jesus snakket om innenfor og utenfor. Innenfor er det fest og glede, utenfor er der gråt og tenners gnidsel. Men er det himmel og helvete han snakker om? Er det ikke snarere innenfor og utenfor den nye tidsalderen han representerer, det nye gudsriket han inviterer til?...

Kristen tro handler ikke om å sørge for at jeg kommer til himmelen når jeg dør. Det handler om å bli en del av den verden som skal komme allerede nå...

Det stiller meg på valg. Vil jeg vende meg mot det som er innenfor, vil jeg fremme den nye tidsalderen der urett, undertrykkelse, overgrep og vold ikke lenger finnes, der trøsten og barmhjetigheten rår?

Stortingsvalget har vi bare hvert fjerde år. Det store valget har vi hver dag».

(Erling Rimehug, Verdidebatt: «Det store valget») 

 

Jesus sier i følge den kristne bibel (NT) at hans rike ikke er av denne verden. Det er altså ikke snakk om en ny tidsalder i denne verden. Jesus sier uttrykkelig at denne verden skal forgå. Han ventet på den annen syndflod: «som i Noahs dager...».

Stormer og orkaner som skyller over flere kontinenter antar lett apokalyptiske undertoner i kristne miljøer. Når de nådeløse naturkreftene ikke lar seg temme, griper de kristne til den enkleste forklaring: mytologien.  

(Jfr. Eivor Oftestad, Verdidebatt og Klassekampen: «Etter oss, flommen»).    

Profeten Jesaia eller Salmenes bok i Det gamle testamente talte inn i sin egen tid. Skriftene er tids- og situasjonsbestemte. Visjoner om rettferdighet, fred og frihet ble ikke oppfunnet av profetene i GT. Det er universelle og fellesmenneskelige behov og lengsler. De trenger ingen religiøs-kristen forankring eller begrunnelse.      

«Kikker vi på partiprogram fra venstresida starter de stort sett med ulike varianter av  en verdsliggjort gudsrikevisjon.  Det handler om en ny verden i rettferdighet, fred og frihet. Det er visjoner med røtter tilbake til det gamle testamentets profettradisjon.

Bare les profeten Jesaias, kapittel 65 for eksempel...Ikke bare vil Gud gjøre folket som bor der til et lykkelig folk, men han vil gi bedre levekår til barn og eldre, og la folk få utbytte av sitt eget arbeid...». 

(Eivor Oftestad, Verdidebatt).

 

Når partiprogrammer i Norge år 2017 leses i lys av profeten Jesaias, må man bare undres. Den kristne åpenbaringstro tilsier at all menneskelig tenkning må være enten en gjenspeiling eller en vrangside av kristendommens lære. De kristne kan ikke forestille seg at noen visdom kan komme opp i menneskers fordervede sinn og formørkede hoder - om den ikke kan relateres til bibelens skriftsamlinger.

Hvilken visdom har kristenheten etterlatt seg?   

Israelittene var samfunnsbyggere. De gamle grekernes visdom var også menneskesentrert. Sokrates står langt høyere i filosofihistorien  enn Jesus i menneskelig innsikt. Han levde ca. 400 år før Jesus. Selv om Sokrates  bare er kjent for oss gjennom annenhånds kilder, har ingen opphøyet ham til «Gud».

Kristendommen flyttet fokus fra denne verden til den hinsidige. Gjennom oldtiden og middelalderen var spørsmålet: hvem kan da bli frelst?  

 

Hvordan Guds dårskap opphøyes på bekostning av menneskers visdom, kan vi lese om i 1. Korinterne.  

 

«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft;  for det er skrevet:  Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges  forstand  vil jeg gjøre til intet».

«Og jeg, da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vitnesbyrd;  for jeg ville ikke vite noget iblant eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet...og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis.

Dog, visdom taler vi blandt de fullkomne, men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, den som forgår;  men som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte som Gud fra evighet har forut bestemt til vår herlighet, den som ingen av denne verdens herrer kjente;  for hadde de kjent den hadde de ikke korsfestet herlighetens herre...». 

 

Stammen, slekten, pakten, retten, loven og budene var sentrale hjørnestener i israelittisk-jødisk samfunnsdannelse og livsanskuelse. Ganske riktig også barmhjertigheten - den de kristne i nær 2000 år har forsøkt å frakjenne dem.

Israelittisk-jødisk visdom, som også loven og barmhjertigheten, har den kristne kirke foraktet i årtusener. På den ene side understreker den kristne kirke motsetningen mellom GT (den gamle pakt: «lovens trelldom» og «loviskhet») og NT (den nye pakt: «kjærlighetens evangelium»). På den annen side tilslører kirken den samme motsetning ved konsekvent å snakke om  «Bibelen» - uten avgrensning.

Jødene forsto meget tidlig at folk og samfunn trenger lover og forpliktende avtaler. At deres gud sto som garantist, ga loven og budene legitimitet. Den mann var vis og rettferdig/rettskaffen som overholdt loven og budene. Men katastrofer rammet dem likevel. (Som Jobs bok viser, kunne også den rettskafne bli hjemsøkt av ulykker).

 

I Esaias kap. 2 og 11 finner vi disse poetiske visjoner om et jordisk fredsrike:

«...og han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig».

«Da skal ulven sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem. Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen.

Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og over basiliskens hule skal det avvente barnet rekke ut sin hånd. Ingen skal gjøre noget ondt og ingen ødelegge noget på hele mitt hellige berg;  for jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn».

 

En slik vakker utopi finner vi ingen tilsvarende eksempler på i den kristne bibel: Det nye testamente. Her er det bare  splittelse, ufred, katastrofe og undergangsstemning som rår. Endetiden er nær med bulder og brak, skrekk og gru. Mange kristne forkynnere og apologeter hyller den såkalte «judeo-kristne» kulturarv. Men hva er det for noe rart?

Hvorfor har da den kristne kirke i årtusener terrorisert jødene og hånet deres religion (omtalt som «Satans synagoge»)? 

Paulus og hans menigheter var bare opptatt av sektens (menighetens) indre liv, i påvente av Menneskesønnen eller Kristi snarlige gjenkomst. De levde i endetiden, slik mange kristne mener de gjør 2000 år senere. Tiden har stått stille. Ingen opplysningstid har trengt inn i kristenheten når den i år 2017 debatterer helveteslæren  (jfr. Protestfestivalen på Sørlandet).

Erfaring, historisk kunnskap og (natur)vitenskap har dessverre hatt liten innvirkning på de kristen-troendes sinn, slik heller ikke dogmatikken og bekjennelsene har latt seg endre/revidere inntil i dag. Oldtidens mytologi er stadig gyldig, offisiell lære.

 

http://www.sokelys.com/?p=13782#more-13782 

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/usa/hevdet-orkan-var-straff-fra-gud-ble-selv-rammet-av-flom/a/24127999/ 

 

Dr. theol. Eivor Oftestad ser det ikke annerledes. Hun er forkynner, ikke historiker: «Bibelen forteller at Gud sendte storflommen fordi mennesket ikke ville omvende seg. Den fortellingen er aktuell i dag, skriver Eivor Oftestad».  

(jfr. tekst til illustrasjonen i Klassekampen 7. september 2017). 

 

En av Texas sørlige havnebyer bærer navnet Corpus Christi. Det ser ikke ut til at orkanens herjinger har skjermet byen Corpus Christi. Skulle ikke denne byen være spesielt beskyttet? Nei, naturkreftene tar ingen hensyn. De kristne blir ikke spart. Ingen gud griper inn for å redde de katastroferammede folkene, om det er i Texas og Florida, eller de titalls millioner som er rammet av flom i sørasiatiske land.

 

http://www.sokelys.com/?p=10017  

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/vaer-og-uvaer/texas-her-evakueres-guadalupe-fra-katastrofe-orkanen-harvey/a/24126616/ 

https://no.wikipedia.org/wiki/Corpus_Christi_(Texas) 

 

For å få tilstrekkelig kristisk avstand til den «kristne grunnfortellingen» og «modeller som ikke begrenses av menneskets historie», trenger vi å få belyst kristendommen fra et bredest mulig perspektiv: historisk, etisk, juridisk og psykologisk.

Bibelens storflom («syndfloden») var nok bare en i rekken av mange naturkatastrofer, som tørke og hungersnød, oldtidens folk i Midtøsten måtte gjennomleve.

Men vi forstår at det er den ene FLOMMEN Eivor Oftestad har som teologisk referanse. Hvordan hun knytter denne «kristne grunnfortelling» opp mot dagens klimakrise, er til en viss grad forståelig. For akkurat som Jesu  enestående  lidelse og korsfestelse, inngår også den enestående flommen i den kristne frelseshistorie.

 

Vårt Lands kommentator Håvard  Nyhus  snakker luftig om «religiøs argumentasjon» og «en viss følsomhet for tilværelsens åndelige dimensjon» (se Verdidebatt). Det er ikke lett å forstå hva han mener. Et fellesmenneskelig sekulært språk og sekulær argumentasjon kan vi forstå og forholde oss til, men hva i all verden er «religiøs argumentasjon»?

Skal vi bruke et et sekulært eller religiøst språk om kirkens dogmer: jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart? Hvis religionsfeltet ikke følger alminnelige kriterier/metoder for kildekritikk, historisk sannferdighet, språlig-logisk resonnement og argumentasjon - hvordan kan vi da forstå hverandre?  

http://www.vl.no/troogkirke/mf-lerer-kristne-ma-skaffe-seg-mer-kunnskap-om-egen-tro-1.44614 

Det er ikke «religiøs argumentasjon» vi møter i Confessio Augustana, men kristen-lutherske postulater for et bestemt gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn. Som man nå utbrer seg om «kristne verdier», bør man også snakke sannferdig om «kristen tro» og «kristen lære». Da kan ikke Nyhus og Gjøsund eller andre komme utenom «Kristus-troen». Det nytter ikke å gjemme seg bak et (nøytralt) flytende gudsbegrep eller religionsbegrep.  

Jeg siterer Håvard  Nyhus  (Verdidebatt):  

«Om hvordan sekularismen – i sin mest aggressive form – går svanger med en annekterende liten tyrann som stadig utvider sitt eget mandat...Thorstensen betegner dette som den ideologiske sekularismens «autoritære impuls», der målet negativt kan beskrives som i det minste å utelukke det de erklærer for religiøs argumentasjon fra den offentlige sfæren...Men det utelukker ikke at det også er mulig å ta til orde for en viss følsomhet for tilværelsens åndelige dimensjon». 

Den irrasjonelle, kristne apologetikk har fått bre seg godt utover mediespaltene det siste tiår, uten vesentlig motstand. Kristendomskritikken er for lengst forvist fra den offentlige sfære. Håvard Nyhus’ avis har naturlig nok ingen kristendomskritisk interesse.

Hans avis har knyttet til seg human-etikeren Didrik Søderlind, som denne høst har holdt en spektakulær åpningstale for Menighetsfakultetets studenter. Det er litt underlig at avisen Vårt Land ikke har omtalt denne hendelse spesielt. Når en slik invitasjon går ut fra MF til HEF, forstår vi at det råder en stor grad av forståelse mellom disse institusjoner. De sterke lojalitetsbindinger human-etiker og ateist Didrik Søderlind har til kristen-Norge, avisen Vårt Land og Menighetsfakultetet er mer enn tydelige.  

 

«Hvordan knuser man en ideologi?»

 

Dette er spørsmålet en stipendiat i sosialantropologi ved UiB stiller i Vårt Land 25. juli 2017.  Svaret har den kristne kirke gitt i sin historiske praksis gjennom mer enn halvannet årtusen. Den knuste alle sine opponenter og meningsmotstandere ved voldstrusler og terror. Det er ikke utenkelig at de islamistiske IS-krigerne i dag har lært mye av den kristne religionens grusomheter de foregående århundrer. 

Det er selvsagt bare det islamske kalifatet (Daesh) nevnte artikkelforfatter har i tankene: «Løfter om et religiøst, sosialt paradis ligner i virkeligheten mer på et helvete på jord for de som ikke har den samme fundamentalistiske tolkningstradisjonen». Alt er velkjent stoff i kristendommens teologi og historie.

Heller ikke kristendommen er en geografisk enhet, men er som islam/islamismen/Daesh  «en idé. En plass i hodet, en ideologi». Misjon, ekspansjon og erobring har disse to politisk-imperialistiske (verdens)religioner felles. Virkningshistorien fyller mange bokverk.

Den kirke-kristne fundamentalisme er klart uttrykt i Den norske kirkes fem steinharde, urørlige bekjennelsesskrifter. Hvilke andre land har i sin konstitusjon (Grunnloven) knesatt en tilsvarende autoritær og religionsfiendtlig bekjennelse som Confessio Augustana («evangelisk-luthersk lære»)? Etter ca. 500 år er «Statskirken» ennå ikke avviklet i vårt lutherske land, slik noen feilaktig vil ha oss til å tro. Vi har ingen reell religionsfrihet i vårt land så lenge den tette, usunne stat-kirke-alliansen består.

Det er ikke sikkert at den russisk-ortodokse kirke heller vil oppgi sitt religionsmonopol. Alliansen mellom president Putin og patriark Kirill av Moskva og Russland bekrefter normen i det kristne Vesten:  kirke og herskermakt har vært uløselig sammenbundet. Alle religiøse minoriteter kom og kan komme i stor fare der hvor majoritetsreligonen også blir herskeren og statens religion.

Moskva ble i flere århundrer tenkt som et «tredje Roma». Vasilij IV var Russlands tsar på 1600-tallet og ortodoks hersker i verden (han dyrket Gud på den rette måten). Den velsignede byen Moskva skinte over hele verden sterkere enn solen selv. Russland og Moskva var et hellig land med et hellig folk og en hellig fyrste. 

 

«Omfavnelsen mellem kirken og Kreml er blevet stadig tættere de seneste fem år. Vendepunktet var de store regeringskritiske demonstrationer i Moskva i 2011 og 2012. De skræmte Putin og udløste hans politiske modtræk: En nationalkonservativ offensiv, der skulle mobilisere nogle af de næsten 100 millioner russere, der i følge målinger beskriver sig selv som ortodoks-kristne. De vestlige lande og al deres væsen blev dæmoniseret, og kirken blev fremhævet som et bolværk mod deres skadelige indflydelse».

 

Jeg vet ikke om det er en lignende kristelig «nasjonalkonservativ offensiv « vi har hørt og sett i vårt norske Luther-land dette valgår. Det protestantiske USA er som kjent «Gods own country». Se her hvilke andre stater, regioner og folkeslag som mener seg spesielt favorisert av den kristne «Gud».

https://en.wikipedia.org/wiki/God%27s_Own_Country#United_States 

 

------------------------ 

 

Når vi i dag bombarderes med «kristne verdier» fra både kirkelig og politisk hold, er det ganske søkt å antyde at religiøse diskrimineres. Vi vet godt at Grunnlovens paragrafer favoriserer «evangelisk-luthersk lære» og statlig underhold av Den norske kirke. Det er statsstøttede fakultets-teologer som fortsatt lærer og underviser prestekandidater, studenter (og pressefolk?).

Hatet mot jøder og muslimer er innbakt i kirkens historie, bekjennelse og  teologi. Ordet «samarbeid» finnes ikke i Den norske kirkes læreskrifter, som heller ikke i historisk praksis.

«Ved universitetet i Oslo er det blitt et problem at studenter skriver muslimfiendtlige tekster i bønneboken som ligger åpen i kapellet.  – Ikke min eller Den norske kirkes holdning til samarbeid, sier studentprest Inger Anne Naterstad».

Det hele blir ustyrtelig morsomt når studentprest Naterstad omtaler seg som  «prest for både kristne og muslimske studenter». Hun sier til Vårt Land at grunnen til at studenter (uavhengig av livssyn) oppsøker henne, handler mer om kvalitet og troverdighet enn om trostilhørighet eller etnisitet. Hva mener hun egentlig, som representant for Den norske kirke? Mangler hun kunnskap om eget trosgrunnlag?

Hva vil hun si til muslimer om  Augustana art. 1 og 17? Her er det ikke samarbeid, men fordømmelse og (evig) straff vi møter.   

http://www.vl.no/troogkirke/mf-lerer-kristne-ma-skaffe-seg-mer-kunnskap-om-egen-tro-1.44614 

 

 

«Hva stemmer du, Jesus?» 

 

https://www.minervanett.no/hva-stemmer-du-jesus/       

 

Dette famøse innlegget er skrevet av Høyres kristne kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, Minerva 18.07.2017. Kan man tenke seg lignende kristelig tøv skrevet av utdanningsministere i andre vest-europeiske land? Jeg vet ikke, men han er en av flere ministre som har bekjent seg som kristen, og i Vårt Land omtalt som «trosminister».

Kristne politikere og journalister i alle avskygninger kan knapt overraske lenger. Vi kjenner dem alltid igjen. Kulturminister Linda Hofstad Helleland går pilegrimsvandring, omtalt bl.a. på lederplass i Aftenposten. Det samme gjorde Ap-ministeren Trond Giske før henne. På sin pilegrimsvandring får Helleland følge av Vårt Lands sjefredaktør, Åshild Mathisen.

Også Aftenpostens tidligere kulturredaktør, Knut Olav Åmås, reklamerte for pilegrimsvandring for noen år siden (han ble så beveget at han kom helt på gråten). Integreringsminister Sylvi Listhaug fra FrP bærer kristenkorset, og dette er langt mer provoserende for den kristne-troende redaktør Sven Egil Omdal i Schibsted-avisene enn at 11 statlig høytlønnede biskoper bærer et langt større kors på brystet i sine offentlige opptredener. Forstå det den som kan.

Høyres kunnskapsminister,Torbjørn Røe Isaksen, ber til Jesus om å gripe inn i det politiske liv. Dette usunne samrøret mellom kirke, politikk og medier er dessverre så innarbeidet og grunnfestet i vårt offentlige liv at noen knapt hever stemmen. Men kristendommen ser like «latterlig ut fra utsiden» som andre religioner. Interessant nok: Røe Isaksen er tidligere redaktør av tidsskriftet Minerva. De to Høyre-statsrådene Hofstad Helleland og Røe Isaksen har publisert mange forsvarstaler for «Folkekirken» og K-RLE-faget i Aftenposten. Vi kan plassere dem ganske godt i det kirkepolitiske landskap.

Jeg siterer nedenfor noen avsnitt i Røe Isaksens (politiske) bønn til Jesus. Det er ikke til å tro at en intellektuell (?) undervisningsminister og tidligere rikssynser kan publisere slikt religiøst, kristelig sludder i et såkalt  seriøst tidsskrift. Men er man kristen (som også dagens redaktør i Minerva), er alt mulig.

 

«Vi forstår dette med frelse, men hva mener du egentlig, Jesus?...Vi er ikke trege, Jesus, de fleste av oss har forstått alt dette med frelse, forlatelse for våre synder, verdens lam, en allmektig Fader og alt det der.

Det vi lurer på nå er hva du egentlig mener, om viktige ting som kontantstøtte, skattetrykket, foreldrepermisjon, nasjonal transportplan og kommunesammenslåing...Den siste kvelden før vi  hang deg på korset, før din intense lidelse for vår skyld, så innstiftet du nattverden med disiplene dine. Du brøt brødet og sa at det var ditt legeme.

Forsøkte du også å si noe om landbrukspolitikken da? Bør vi satse på produksjonsstøtte eller arealtilskudd?

Kjære Jesus. Du får tilgi alle disse spørsmålene. Det er nemlig ikke så lett. Vi har valg i Norge til høsten (som du jo selvfølgelig vet) og det er så innmari vanskelig...Det vi ber om er ikke mye, i hvert fall ikke i evighetens perspektiv: Gi oss et lite hint om hva du ville stemt.

Det kan da virkelig ikke være meningen din at vi skal avgjøre det helt på egen hånd!».

 

Uten Jesus er det altså ikke lett å drive politikk («det er så innmari vanskelig»), i følge undervisningsministeren. Det er ufattelig hvor dypt ned i mytologien en kristen Høyre-minister kan synke. Jeg ser ikke bort fra at også Martin Kolberg i Ap befinner seg i den samme kristelige hengemyr. Han kan kalle seg  ateist så mye han vil, men han avslører seg i språkbruk, tenkemåte og opptreden.

Statsminister Erna Solberg kaller seg «hobbytroende», hva nå det er for noe rart.  Hun betegner seg også som en «aktivt troende tviler». 

Guden (Jesus) er rød blant de røde, grønn blant de grønne og blå blant de blå. Som kameleonen skifter han farge etter sine omgivelser, fra det ene øyeblikk til det andre. KrF har ikke lenger monopol på ham. Han er både Per Fugellis sosialdemokratiske ideal  OG historisk rollemodell for moderne lederskapsfilosofi i visse kretser (jfr. professor Magne Supphellen ved Norges Handelshøyskole OG redaktør Magne Lerø i Ukeavisen ledelse, nå kalt «Dagens perspektiv»).  

Mer om teologen Magne Lerø og sjefredaktør Helge Simonnes nedenfor. Disse to, sammen med pavekirken og bispemakten, er gode eksempler på at kjærlighet til «Mammon» (dansen rundt gullkalven) godt lar seg forene med kristelig lære og livsførsel.

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Magne_Ler%C3%B8      

http://www.dagbladet.no/kultur/sjefredaktor-satser-bade-pa-bors-og-katedral/66299368       

 

Den kristne guden (les: Jesus) har i sannhet mange ansikter og masker. Han fremstår mer uberegnelig og prinsippløs enn hans tilhengere. Han er populist blant populister, kapitalist blant kapitalister OG sosialist blant sosialister. Kanskje også nasjonalsosialist? Ligner han den umodne Donald Trump, kanskje? Republikaner og kristen-konservativ?

 

«De som er mest religiøse – uavhengig av hvilken trosretning man bekjenner seg til – stemmer sannsynligvis på Det republikanske partiet...Sterk tro og aktivt medlemskap i kirken går hånd i hånd med politisk virksomhet».   

(Aftenposten 6. mars 2012). 

«Den allerede skandaliserte, høyre-ekstreme presidenten har sine fremste tilhengere blant et stort segment av kristne (såkalt «evangelikale»), ikke minst i Sørstatene hvor rasespørsmålet og ideologien om «hvit makt» igjen blankpusses.

I disse delstater og tidligere slavekolonier har kristendommen hatt sterkest fotfeste. Sørstatene kalles gjerne «bibelbeltet».

Opptøyer dette år mellom hvite nasjonalister, rasister, antisemitter og motdemonstranter har funnet sted bl.a. i Virginia, Oregon, Kentucky og Alabama. Også den fryktede Ku Klux Klan mobiliserer igjen. En tidligere Ku Klux Klan-leder har vært innvalgt i Lousianas delstatsforsamling».

 

Det er interessant at amerikanske høyre-ekstremister sies å være sterkt påvirket av europeiske fascistbevegelser.

 

---------------------   

 

Den gammeltestamentlige guden, profetene OG den nytestamentlige Jesus fra Nazareth («Kristus») er selvsagt helt og fullt farget av oldtidens kulturmiljø og mytologiske forestillinger i en liten avkrok av verden. De agerte og talte til sin egen tid, ikke til oss europeere år 2017. Vi kan derfor ikke dømme dem ut fra vår tids verdinormer og målestokker, uten å gjøre dem stor urett. De må forstås på egne premisser – kontekstuelt - slik man normalt forholder seg til historiske personer og hendelser.

Både politisk og etisk er Jesus helt ubrukelig for vår tid.

Det er kirke-kristendommens åpenbaringstro som forhindrer en ellers nøktern lesning og forståelse av skriftlige kilder fra oldtiden. Jesus er proklamert som gudens siste, endelige åpenbaring. Vi forstår hvorfor det ikke er lett å trekke høyre- eller venstrepolitikk ut av evangelieskriftene (eller det som kalles «Skrift og Bekjennelse»).

Likevel blir historiens hendelser og aktuelle begivenheter fortsatt lest og tolket i lys av denne siste, endelige åpenbaring. Siden den tid da  "Gud selv» vandret på jorden i menneskeskikkelse er ikke Den hellige skrift (NT) blitt supplert med nye ord eller profetier fra Faderen/Herren eller Sønnen.

Den ny-testamentlige gudesønnen er en mannlig yngling. Han var som kjent i 30-årene da han i følge mytologien «for opp til himmelen». Kanskje er Faderen og Sønnen nå blitt så gamle, trette og søvnige at de ikke lenger klarer å følge med..?  Er det kanskje derfor deres stedfortredere på jorden (pave, biskoper og teologer) søker å styrke seg?

Kvinnenes inntog i Den norske kirke har gitt seg mange forunderlige utslag. Deres bestrebelser på å feminisere den kristne mannsguden slår ikke så heldig ut. Men det er ikke utenkelig at den maskuline tiltale Fader vår/vår Far i nær framtid vil bli erstattet med  «vår Farmor»... Kvinnelige imamer («imama») går i samme spor som de luthersk-evangeliske «feminister» ved TF. Jeg vet ikke hvor langt man kan gå i modernisering og spekulative omtolkninger før man har forlatt de to religionsstiftere og oldtidsprofeters skrifter/åpenbaringer:  Jesus og Muhammed.

En norsk muslimsk konvertitt og hijabkledt «imama» er ikke mer frigjort og troverdig enn en luthersk-ordinert kvinnelig prest/biskop som eter og drikker Jesu Kristi legeme og blod. De har kanskje noe felles, både Jone Salomonsen, Åste Dokka, Eivor Oftestad  OG Maryam Trine Skogen?

De kritiserer den patriarkalske overlevering samtidig som de «bøyer kne» for den. Åpenbarerne Muhammed (ved Koranen) eller Jesus (ved sin person) kan ikke kritiseres.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11697422-en-islamsk-reformasjon-er-pa-vei 

 

Ingen nye bekjennelsesskrifter er utformet de siste 500 år. Ingen kirkemøter, ingen teologiske teorier (som heller ikke «feministisk teologi» eller «frigjøringsteologi») har nedfelt seg i korrigerende eller supplerende offisielle og autoritative skrifter. Man nøyer seg med noen små, kosmetiske justeringer i liturgien og jevnlige revisjoner av Den hellige skrift. Det handler ofte om å ignorere, dempe og mildne de hardeste ordene i den kristne bibel (NT). Denne tendensen viser seg også i moderne bibelutgaver.         

 

«Kommer ikke-kristne til helvete?»

 

Dette har vært et av flere aktuelle emner på en av sommerens kristne ungdomsleirer dette år. Dette spørsmål sies ved siden av alkohol og homofili å være «vanskelige trosspørsmål». Tenk at man i kristne miljøer og menigheter stiller slike spørsmål i år 2017! Galskapen tar ikke slutt. Med slike sære problemstillinger («kristne verdier») er det ikke rart om de kristne, som også Vårt Land/Verdidebatt, har spilt seg helt ut på sidelinjen. Ikke bare islamismen, men store deler av kristen-Norge er fortsatt lukket for opplysningstidens ideer.

Det er lett å bifalle Robin Tandes oppgitthet på Verdidebatt:  Slutt med alt dette tøvet».

I et stadig mer opplyst, avkristnet og sekulært samfunn vil all litteratur om «trosforsvar» falle på stengrunn. Moderne apologetikk har ikke lyktes med sitt prosjekt. Den fremviser så stor intellektuell og moralsk brist at den blir uinteressant. Apologetikk har ingen appell hos ikke-kristne. Den er ganske riktig  «et egentreningsskjema for kristne». Dette poenget er forbilledlig demonstrert i Vårt Land og på Verdidebatt. Apologetene snakker bare med hverandre.  

Men den kristne kirke nøyer seg ikke med «trosforsvar». Den er like mye i  angrepsposisjon, dvs. den angriper aggressivt alle sine motstandere, hva enten det gjelder islam/islamisme, ny-ateister eller sekularister. Noen av de verste  religionshaterne finner vi nettopp på Verdidebatt, nå under Alf Gjøsunds redaksjonelle styring. (Se bare kommentarene til Bastrup, Georg Bye-Pedersen, Rolf Larsen og Daniel Krussand m.fl.).  

«Apologetikk handler om å vise at kristen tro er troverdig og sann». Men den intellektuelle og etiske brist er ikke mindre i dag enn den var på Tertullians tid. For ikke å snakke om Ireneus av Lyon (død ca. 205), som studerte filosofi og teologi i Roma under Justin Martyr. Sistnevnte var sterkt involvert i striden med montanistene i Frygia.

Telenor-innovatør og (selverklært) apologet Bjørn Are Davidsen (han har også kalt seg «kulturarkeolog»), MF-professor Atle O. Søvik og utsendingene fra tankesmien Skaperkraft har vært de mest profilerte ny-apologeter det siste tiår. 

Daniel Joachim Kleiven er også en av dem, med mange innlegg både på Verdidebatt og i andre medier. Han presenterer seg slik på Verdidebatt: «Nysgjerrig siviløkonom og gründer med grader i teologi og filosofi». Jeg vil ikke si at verken ydmykhet eller nysgjerrighet er noen fremtredende egenskap hos disse kristne apologeter. Men arrogansen og selvrettferdigheten er upåklagelig, slik vi med forferdelse har sett den demonstrert hos (lutheraneren) Åste Dokka og (katolikken) Olav Ekeland Bastrup på Verdidebatt den siste tid. Om man er lek eller lærd har ingen betydning.

Ny-apologeten  Håvard Nyhus har en noe annen strategi, som også hans mer vulgær-folkelige kollega og spaltist Ida Marie Haugen Gilbert. Vårt Land og Verdidebatt er proppfull av «apologetikk» i en eller annen form, direkte eller indirekte. Far og sønn Nyhus promoterer «mystikken», men «pseudovitenskap» er kanskje et mer passende ord i dag ettersom flere av de nevnte ny-apologeter er opptatt av å forene «tro og viten». 

Noen bøker i denne spesielle (kristelige) sjangeren er oppgitt nedenfor.

 

http://forskning.no/2008/02/tro-mot-vitenskap      

https://www.haugenbok.no/Gud/I9788292773260      

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/Gud/I9788292773260         

https://www.haugenbok.no/Skaper-koden/I9788249400737   

https://www.cappelendamm.no/_eksisterer-gud%3F-bj%C3%B8rn-are-davidsen-9788202417932  

 

En av Håvard Nyhus’ kolleger i avisen Vårt Land, Erling Rimehaug, driver apologi i mange av sine kommentarer, også der hvor han går i forsvar for syndens realitet (som ikke eksisterer annet sted enn i den kirkelig-teologiske virkelighetsoppfatning). Han er forkynner, ikke journalist.

Morsomt nok: Rimehaugs teologiske autoritet er ikke verken Jesus, Paulus, Augustin eller Luther, men TF-professor Marius Timmann Mjaaland!  Ingen andre enn Rimehaug og den snevre kretsen rundt Timman Mjaaland har interesse for en ny lærebok i «systematisk teologi». For et bomskudd! For et misbruk av tid, energi og ressurser!

http://www.gjentagelser.no/2017/06/30/marius-timmann-mjaaland-systematisk-teologi/ 

 

Mange av oss vil si med sterk overbevisning (og velbegrunnede argumenter) at aplogetenes kristne «Gud» (treenighetsguden) ikke eksisterer, og derfor blir all apologetikk meningsløs. Å forsvare eller angripe et fantomvesen er nytteløst. Historien har vist klart nok at det ikke er en gud, men den historisk-faktiske maktinstitusjonen KIRKEN med sine fastfrosne  dogmer og postulater som trenger et forsvar.

Alle ordinerte biskoper, prester og teologer er «trosforsvarere», om de argumenterer rasjonelt eller irrasjonelt, om de søker å appellere til fornuft og logikk - eller til følelser:  mysteriet, det ugripbare, det ubegripelige. Ved sitt lydighetsløfte (ordinasjonsløfte) er de forpliktet til å forsvare kirkens tros- og læreinnhold:  dogmatikken. Det har de gjort med stor nidkjærhet i mer enn 1700 år.

På Verdidebatt har det pågått en absurd debatt blant skriftlærde lutheranere og katolikker om nattverden, en debatt som gir et godt innblikk i den morbide tankeverden de kristne lever i. Kontroversene om gluten i nattverdbrødet/hostien (Jesu kropp/kjøtt) og alkoholholdig vin (Jesu blod) har nok liten almen interesse. Men hvilke «kristne» verdier kommer til uttrykk i dette sakramentet:  et såkalt hellig felleskapsmåltid?  

Det er tross alt et framskritt at vi ikke får alt dette kristelige tøvet eksponert i våre toneangivende dagsaviser. Noen få av Schibsteds regionaviser tviholder på daglige andakter («Dagens ord»), men de vil ganske sikkert snart forsvinne.

Minervas kristne redaktør, Nils August Andresen, har et innlegg på Verdidebatt med tittelen «Religion ser latterlig ut fra utsiden». Det er en meget passende tittel, som slår tilbake på hans eget tidsskrift. (Minervas historie og tidsskriftets skribenter/spaltister kan leserne sjekke opp på Internett).

Man bør merke seg at det er teateroppsetningen «Mormons bok» Minervas redaktør, Nils August Andresen, har som utgangspunkt for sine refleksjoner på Verdidebatt. I velkjent stil etterlyser han «Book of Muhammad», men IKKE «Book of Jesus»!

«Vår tids religionsspenninger er ikke over før Vårt Land lager et like trivelig oppslag om Book of  Muhammad...», skriver Andresen. Nær 10 år med raljeringer, sjikane og karikaturer av profeten Muhammed er visst ikke nok for Minerva-redaktøren. Han vil ha mer! Det vil også en annen redaktør: Vebjørn Selbekk.

I stedet for å utfordre Vårt Land, som for lengst har oppfylt kvoten for sjikane av islam/islamisme og Muhammed - kan ikke tidsskriftet Minerva selv lage et «like trivelig oppslag» om Book of Jesus eller Book of Christians? Hvordan ville Matteusevangeliet og Johannes Åpenbaring gjøre seg på teaterscenen? Vår tids religionsspenninger vil bestå så lenge Jesus holdes utenfor satiren.

 

«Hvem er Gud?» 

 

Det var «livets største spørsmål» Vårt Land og herrene under diskuterte, annonsert slik (den eneste kvinne i hanekurven var ikke overraskende Lena Larsen: muslim, norsk konvertitt):

«Min tro på Olavfestdagene:  Alf Gjøsund,  Alf van der Hagen  og  Alf Kjetil Walgermo  stiller livets største spørsmål live i Vår Frue kirke under Olavsfestdagene. Møt Masaaki Suzuki, Bjørn Eidsvåg,  Magnus Grønneberg, Tomm Kristiansen, Lena Larsen».

 

Jeg siterer VG 2013:

«Eidsvåg forklarer at idealer og idoler faller, og blir borte. I noen tilfelle mener Eidsvåg at det bør være greit...Mens han nyter et glass edle dråper, forteller han at et av hans største idoler og idealer gjennom årene, Gud, ikke lenger er den han var. Selv om Gud ikke har forsvunnet, har han falt og forandret seg i vesentlig grad.

Nå har Eidsvåg skapt sitt eget bilde. Han er monomant opptatt av at Gud skal være en kraft i hans liv, som skjerper hans humanisme, gjør livet hans bedre og ham til en bedre fyr».

 

Dette er vel bare en omskriving av Espen Ottosens famøse innlegg i Aftenposten 16. sept.:  «Kan man være god uten Gud?». Bare spørsmålsstillingen er uhyre provoserende. At en teolog/apologet stiller et slikt spørsmål, kan vi forstå. Det er hva vi kan forvente fra dette hold.

Verre er det at Ottosen titulerer seg som «filosof».

 

«Kirka kan bruke musikken, språket, bildene og arkitekturen, intet menneskelig er den fremmed. Vi har tilgang på alt som finnes mellom himmel og jord. Det guddommelige, derimot, rår vi ikke over. Det lar seg ikke fange i våre representasjoner. Det glipper unna når vi prøver...Gud lar seg ikke fange. 

Men Gud berører like fullt virkeligheten vår og alle tider på samme måte. Da Ordet ble født som kjøtt og blod, kollapset avstanden...Gud ble menneske...Gud har gjort seg selv prosaisk i Jesus Kristus. Samtidig representerer Kristus den som til enhver tid bryter inn i vår virkelighet utenfra.  Messias er alltid den som skal komme – ikke den vi allerede eier og har underlagt våre begreper».

(Åste Dokka, Vårt Land/Verdidebatt:  «Den som kommer»).

 

Joda, kirkens teologer rår også over det guddommelige. Dokkas gud er fanget i kirkens postulater og læresetninger: dogmatikken. Kirkens teologer og dogmatikere har «fanget Gud» i et berg av biblioteker. I skrift og bokstav, i begreper og terminologi har de tilkjennegitt sitt eksklusive eierskap til «Gud»:  Ordet...Inkarnasjonen...Jesus Kristuus...Kristologien...Treenigheten... 

De vet alt om Skaperen, Frelseren og Dommeren. Verdensherskeren: Kristus pantokrator.

Åste Dokka sier ovenfor at Kristus «til enhver tid bryter inn i vår virkelighet utenfra». Er det subjektiv tro, personlig erfaring eller teologisk teori hun her baserer seg på? I sin teologiske doktoravhandling støtter hun seg bl.a. til den hellige kirkefader IRENÆUS AV LYON  (130 – 200).

 

http://www.tf.uio.no/tjenester/kunnskap/podkast/disputaser/2016/%C3%85ste%20Dokkas%20disputas 

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/ireneus 

 

«Å kjenne Gud er å ha erfart han. Vi gjør det på ulike måter og til forskjellige tider, men han har en helt spesiell evne til å kommunisere med oss. De sterkeste møtene med Gud har jeg hatt mens jeg har lest i Bibelen.

Jeg husker første gangen. Ordene traff meg som brennende kjærlighetspiler og åpnet en gråt i meg jeg ikke visste kke var der. Jeg var ikke lei meg, men overveldet av at han elsket nettopp meg....

Fra da av var jeg datter av verdens beste pappa og himmelens allmektige Gud. Jeg hadde selv smakt hans kjærlighet. Guds visjon for menneskeheten er at alle skal høre og se det troende mennesker har fått ta del i. Blir du med slik at det kan skje?».

(Linda Helen Haukland, Vårt Lands andaktsholder og stipendiat ved Nord  Universitet) 

 

Det er selvsagt interessant at en stipendiat (!) i Vårt Lands papiravis utrykker sitt behov for «verdens beste pappa» og for «himmelens allmektige Gud». De fleste av oss har heldigvis vokst fra slike barnlige forestillinger og behov. Vi forventer ikke slikt infantilt sludder fra våre akademiske institusjoner: høyskoler og universiteter.

Men det ser ut til at autoritetsbehovet følger de kristen-troende langt inn i voksenlivet. Ja, også inn i det akademiske liv, som ved UiA og her: Nord Universitet.

 

--------------------   

 

30.09.2017  (rev. 01.10.2017)

G. Ullestad