Kristi himmelfartsdag ble forbigått i stillhet. NRK-kirke sendte en konsert i stedet for en gudstjeneste ("trønderrock"!). Når språk og tanke svikter blir musikken redningen. (Det er
ikke uvanlig at også bekjennelsen synges).
Formuleringen «en ny historie» forutsetter forestillingen om «en gammel
historie», som da kan antas begynte med syndefallet. Det gamle testamente (jødenes bibel) tilhører angivelig den gamle historie
som opphører i og med Jesu mirakuløse fødsel («Guds Sønn»?) i Det nye testamentes evangelieskrifter. Eller, er det Jesu oppstandelse, himmelfarten, pinsebegivenheten («kirkens fødsel»), kirkemøtet
i Nicæa som angir startpunktet for «en ny historie»?
I følge Den norske kirke starter den nye historie med at «Jesus ble tatt opp til himmelen hvor han sitter ved Guds høyre hånd» (kirken.no). Nå vet vi at dette er en «historie» som ikke lar seg verken sannsynliggjøre, dokumentere eller verifisere, like lite som Jesu oppstandelse etter hans død og begravelse. Det
betyr at kirke-kristendommen holder seg med et historiesyn som ignorerer og krenker fundamentale prinsipper og (natur)lover for menneskelig liv, erfaring og kunnskap. Grunnlaget er mytologisk og legendarisk.
Kommentator
i Vårt Land Åste Dokka er opprørt over at religionsaspektet i ex.phil. er fjernet, at «...samfunnets byggeklosser klipper Gud ut av vår europeiske historie». Dette er en underlig formulering.
Ingen gud eller guder har historie, heller ikke den kristne «Gud». Det finnes bare forestillinger og ideer om en gud. Den kristne «Gud» er ingen historisk realitet, men eksisterer i bekjennelsesskriftene, i teologiske teorier og i den
enkelte kristen-troendes indre forestillingsverden. Den kristne kirke derimot er en konkret, historisk størrelse. Den har avsatt utallige (blod)spor i vår europeiske historie.
Religiøse ideer og gudsforestillinger, som teologi og dogmer, hører hjemme i idéhistorien og religionshistorien. «Troen på» og «læren om» Jesu jomfrufødsel, oppstandelse
og himmelfart (grunnleggende for den kristne virkelighetsoppfatning) har ingenting å gjøre i et forberedende fag som skal gi studentene innføring i logisk tenkning og vitenskapelig metode. Verken udiskutable dogmer eller «ugripbare»
mysterier kan ha noen plass i dette faget.
Med «den nye historie» ble jødedommen og den flere tusenårige israelittisk-jødiske religions- og kulturutvikling
degradert til noe ondt, syndig og formørket. «Lov» (GT) og «evangelium» (NT) ble de velkjente motsetningspar, hamret inn gjennom århundrer. GT kunne og kan bare anerkjennes ved å omtolkes, dvs. kristnes! Det betyr bl.a. at Jesus i den kristne tolkningstradisjon er frakoblet sitt opphav i og tilhørighet til den israelittisk-jødiske religionsutvikling. Derfor ble Josefs biologiske
farskap fornektet og «jomfrufødselen» konstruert. Da Jesus fra Nazareth ble opphøyet til «Gud selv» og «Guds enbårne Sønn» kunne han ikke ha en alminnelig jøde (en representant for de «fæle» jødene) som kjødelig far.
Til tross for jødedommens svært beskjedne
utbredelse i dag og dens innadvendte karakter (den driver ikke misjon), oppfattes den som en konstant trussel for den kristne religion og kirke. Jødedommens eksistens er i seg selv en provokasjon for kirken(e). Den har vist sin motstandsdyktighet overfor kirkens tusenårige forsøk på å utslette den. Ved tvang, trusler, fornedrelse og terror (i nyere tid misjon) har kirken demonstrert sitt
lave religiøs-etiske nivå. Jødeommen minner kirken om at det eksisterer en annen historie, en annen etikk, en annen skriftfortolkning og en annen gudsoppfatning. Dette har vært og er utålelig for kirken og dens teologer.
(Islam har et lignende aggressivt, ambivalent og problematisk forhold til «moderreligionen». Begge disse religioner, kristendommen og islam, lærer og forkynner at deres profeter åpenbarte
den nye, siste og endelige guddommelige vilje og sannhet. Islam skiller seg fra kristendommen ved at den anerkjenner foregående profeter).
Den kristne (mytologiske) historieoppfatning
er altså til dels utspent mellom to avgjørende «hendelser»: Jesu himmelreise i skyen OG hans fremtidige gjenkomst på skyer. Så vidt jeg forstår blir disse avgjørende frelseshistoriske
«hendelser» forstått og utlagt bokstavlig av både liberale og konservative prester. Den bokstavlige lesemåte viser seg i de fleste (kirkelige) prekener og teologiske utlegninger knyttet til
kirkens høytider. Da er alle fundamentalister!
Det kirken kaller «en ny historie» er en frelseshistorie, hvor mennesket Jesus fra Nazareth påstås å være begynnelsen og enden, «alfa og omega». Han ble født av Faderen før alle tider, i følge Nicæneum. Flere århundrer
etter sin død ble den arme Jesus altså omformet ikke bare til Skaper av himmel og jord, men til hersker over liv og død. Som skaper, hersker, frelser og dommer ble Jesus fra Nazareth opphøyet til eneste verdensgud.
«For riket er ditt og makten og æren i all evighet». Dette er de siste linjer i «Fader vår». En slik demonstrasjon av eneveldig makt har vi ingen
bruk for i vår demokratiske tidsalder, heller ikke den oppvoksende slekt. Det er tvert om et sunnhetstegn om denne «bønnen» går i glemmeboken. Vi vil aldri underlegge oss verken «Faderen», «Herren»
eller «Sønnen».
https://no.wikipedia.org/wiki/Fader_v%C3%A5r
«HERREN JESUS» OG «MENNESKESØNNEN»
«Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen
og satte seg ved Guds høyre hånd» (Mark. 16:19).
«Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky skjulte ham for øynene
deres...» (Ap.gj. 1:9-11)
«Da skal Menneskesønnens
tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet». (Matt. 24:30).
«Se han kommer med skyen...» (Joh. Åp. 1, 7)
Apostolicum art. 2: «...for opp til himmelen, sitter ved Gud Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde».
Domstanken og himmelfarten er uløselig sammenbundet. Den ene begivenhet forutsetter den andre. Dersom Jesus ikke (fysisk) for opp til himmelen, blir det heller ingen dom. Fordi det ikke finnes noe slikt som en «metaforisk dom», kan heller ikke Jesus himmelfart tenkes metaforisk/symbolsk.
Jarle Haugland på
Verdidebatt («Den livsviktige ventingen»):
«Kristi Himmelfartsdag, som ligger bak oss, minner oss på at Jesus kommer igjen. Og vi er kalt til
å vente med forventning. Ikke la oss sløve av omgivelsene, bli bundet til livet på jorden, men være våkne. Den kristne kirke har til alle tider hatt en forventning til at Jesus kommer igjen og hatt en bevissthet om at «vi
har vårt hjemland i himmelen», som Paulus skriver til menigheten i Fillipi».
Til
avisen Dagen har Torkild Masvie (nylig vigslet til biskop i Den lutherske kirke i Norge) omtalt Kristi himmelfart slik, onsdag 24. mai.
«Apostelgjerningene 1 forteller at det kom to menn
i hvite klær da disiplene sto og stirret mot himmelen. «Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen»,
sier de. – Dagen er viktig fordi den fastholder at Jesus levde blant oss. Kristi Himmelfartsdag er konkret tidfestet og lokaliserbart geografisk. Den er et
vitnesbyrd om at vår tro ikke handler om ideer og prinsipper. Vi tilber Guds sønn som har vært her, sier han».
«Magiske øyeblikk»
Engler opptrer som kjent ved Jesu unnfangelse, Jesu fødsel og Jesu oppstandelse (ved «den tomme grav»). Også i bibelteksten i Vårt
Land tirsdag 30. mai (Luk. 1, 39-45) opptrer en engel. Denne bibelteksten griper forkynneren – prest og avdelingsdirektør i Kirkerådet - så sterkt at han omtaler den som «en av verdenslitteraturens mest gripende fortellinger om akkurat dette».
Paul Erik Wirgenes
betror Vårt Land at hver gang et nytt barn var underveis fikk han "klump i magen og tårer i øynene». Han ville danse, skriver han. Ja, enhver barnefødsel vil oppleves som «enestående» av de berørte.
Wirgenes menneskelige følelser som far kan man forstå, men guddommelig unnfangelse, graviditet og fødsel handler nok om noe ganske annet enn hans kones graviditetserfaringer og fødsler.
«Det skal noe til å holde fast bildet av en engels besøk når morgenkvalme og uro er hverdagens erfaring». Ja, det skal noe til. Wirgenes gjør så godt han kan for å "aktualisere" bibelteksten, men det står intet om «morgenkvalme» i bibeltekstene. Marias graviditetserfaringer
er ikke beskrevet med ett ord, heller ikke fødselen. Wirgenes dikter inn i teksten noe som ikke står der. Dette er teologene dyktige til, selv om resultatet kan bli tvilsomt.
I nevnte bibeltekst fortelles «historien» (fortellingen?) om møtet mellom Elisabet og Maria. Disse to var nære slektninger. Begge ble besvangret ved en ånd eller engels inngripen. Det står i Skriften (!) at Elisabeth «ble fylt av Den hellige Ånd». Den langt tilårskomne Elisabet ble mor til Johannes Døperen («forløperen»), og den
unge Maria ble mor til Jesus («Guds eneste Sønn»). Dette er en morsom fortelling, men rent mytologisk/legendarisk stoff. Jeg tror ikke kvinner flest kjenner seg igjen i Elisabet og Marias underlige, magiske «storkehistorie».
Jordiske kvinner VET at det må en menneskelig mann til for å frembringe nytt liv. De har ingen erfaring med at en guddom eller engel medvirker ved unnfangelsen.
Men også prost Trond Bakkevig har i Aftenposten hyllet «Marias lovsang», som han åpenbart tolker helt bokstavlig. I sin iver etter å «aktualisere» denne teksten for vår tid, må han omforme den lydige Maria (tjenerinnen) til en slags moderne opprører. «Sangen ble forbudt», skriver Bakkevig. Jaså? Hvor står dette skrevet? Det er nok Bakkevigs teologisk-ideologiske fantasi («briller») som spiller ham et puss. Se her hvordan han resonnerer.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Risikosport-88356b.html
http://www.aftenposten.no/meninger/Den-troende-og-den-farlige-Maria-160837b.html
«Sangen var Marias svar da hun hadde fått bud fra engelen om at hun skulle føde Guds sønn. Sangen ble forbudt fordi hun sang at Gud sprer dem som bar hovmodstanker
i hjertet, støter herskere ned fra tronen, løfte opp de lave, metter de sultne med gode gaver, og sender de rike tomhendte fra seg(les selv i Lukas 1,46-55)».
For prekenforkynneren i Den norske kirke, Aftenposten og Vårt Land er det opplagt faktisk historie, ganske slik også de autoriserte bekjennelsskriftene (som Nicæneum og Aposolicum) framstiller saken. Hvordan kan man da skille ut såkalte bokstavtroende og/eller fundamentalistiske kristne?
Trond
Bakkevigs hyllest til den «lydige tjenerinne» trenger et korrektiv.
http://kontrovers.no/jomfru-maria-og-engelen-gabriel-kristenhetens-underdanige-kvinneideal/
Jeg siterer forkynner og andaktsholder i avisen Dagen 31. mai («Hva er sannhet?»):
«De (apostlene) etterlot seg et enhetlig og samstemmig vitnesbyrd. Hvis det Adam, hans etterkommere og apostlene fortalte skulle være oppdiktede eventyr eller religiøse myter, da faller vårt historiske
og filosofiske verdensbilde sammen. Vi blir redusert til latterlige fantaster og stakkarslige idioter som har latt oss forføre ved å klamre oss til et falskt håp...Sannhet kan aldri avles i løgnens vugge. Selv om vår tro er
grunnfestet i noe usynlig var det noe som berørte, så og hørte. Vi som tror har satset alt på at de fortalte Sannheten».
Aftenbladets
prest i «Dagens ord» 30. mai henter legitimitet både fra Paulus’ ord om at Bibelen (?) er «innblåst av Gud» og fra 2. Tim. kap. 2 og 3:
«Først
og fremst handler den (Bibelen?) om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Han er Skriftens kjerne og stjerne. Veien, sannheten
og livet. Guds ord er dagsaktuelt, tidsaktuelt, evighetsaktuelt. Det når fram til hjertene våre i dag».
Men
også «mysteriet» blir fremhevet i NT’s brev: «Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet». (1. Tim. 3:16).
----------------------
Vårt Land og NRK-kirke har med forbausende taushet igjen forbigått «Kristi himmelfart». Vi finner ingen
himmelfarts-preken og ingen himmelfarts-debatt på Verdidebatt. Det er altså ikke pinsen som er kirkens «glemte høytid», men himmelfartsdagen! Men på Den
norske kirkes nettside kan vi lese at Kristi himmelfart betegner «et vendepunkt i evangelienes beretning om Jesus som Guds sønn»,
dvs. avslutningen på historien om Jesu liv på jorden...Her opplyses at Kristi himmelfartsdag er en offentlig høytidsdag.
Så viktig er denne hendelsen i vårt statskirkeland!
Hvordan skal (kristelige) avisredaktører omtale denne underlige hendelse – Kristi himmelfart - for leserne i år 2017? Dagsavisens kulturredaktør Lars West Johnsen («West på lørdag», 27. mai) er kanskje representativ for avisredaksjonenes hjelpeløshet, forlegenhet og forvirring.
«Hellig himmelutfart» har West Johnsen kalt sine «tanker om livet» denne lørdag. Han vil her forklare
en engelskmann alt det han selv ikke forstår, dvs. hvorfor Norge har så mange helligdager. Makan til rørete og flåsete innlegg, sier nå jeg. Leserne kan selv gjøre sin vurdering.
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/hellig-himmelutfart-1.972721
KIRKENS TRO - KIRKENS LÆRE – TEOLOGISK TEORI
«Dogme» betyr læresetning (grunnsetninger uten begrunnelse eller bevis). Læren om "Gud" og de kirkelige dogmer kalles dogmatikk. Kirkens offisielle, autoriserte læresetninger
har vært udiskutable i mer enn halvannet årtusen. Mange teologer og professorer underviser sine studenter i «systematisk teologi» (dogmatikk/troslære). Nedenfor kalles denne disiplin en «livstolkende virksomhet».
Livstolkning er blant de "nye ordene" som også møter oss i K-RLE's lærebøker i grunnskolen.
«Systematisk teologi
er en teologisk disiplin innenfor protestantisk teologi som forsøker å drøfte og etterprøve utsagn om Gud, menneskene og verden; det vil si etterprøve om hvorvidt utsagnene er gyldige,
slik at de kan regnes som normative innsikter i dag. Systematisk teologi er en livstolkende virksomhet og deles vanligvis inn i tre deldisipliner: Dogmatikk (inklusive prolegomenaspørsmål), teologisk etikk og religionsfilosofi».
https://no.wikipedia.org/wiki/Prolegomena
Her er et av mange morsomme innslag av en teolog og prest («Haralds strøtanker») som er blitt delt av mange aktører, også av human-etiker, mangeårig redaktør
i Humanist og ideolog/rådgiver i HEF: Arnfinn Pettersen.
Presten Harald Hauges siste strøtanke «Om sol og sang» 27. mai, kan leses nedenfor.
https://haraldhauge.wordpress.com/2009/07/31/om-et-tankevekkende-prolegomena/
https://haraldhauge.wordpress.com/2017/05/27/om-sol-og-sang/
http://tvilsbekjennelser.blogspot.no/
Menighetsfakultetets rektor, Vidar Haanes, hadde dette innlegget
i Aftenposten 22. mars 2016 (i en serie om hva den nye folkekirken skal være og «hva unge prester må lære»).
http://www.aftenposten.no/meninger/Debatten-om-hva-den-nye-folkekirken-skal-vare-Prester-for-sin-tid--Vidar-Haanes-55796b.html
Likkledet i Torino og andre relikvier
Far og sønn Søvik (lutheranere!) er blant flere som med stor entusiasme og overbevisning fastholder at Jesu «avtrykk på likkledet»
er bevis på den tomme grav.
Relikvier skal styrke troen, sier middelalderhistoriker Reidar Astås. «Relikviene var viktige fordi de styrket folkefromheten, som hadde en forkjærlighet
for det konkrete, håndgripelige og nære».
http://forskning.no/middelalderen-overtro-religion/2012/06/relikvier-styrket-troen
http://forskning.no/religion/2013/09/argumenterer-likkledet-er-ekte
«I den
katolske kirke er det fortsatt slik at alle kirker må ha en relikvie nedfelt i alteret...Da Thomas av Aquinas døde i kloster år 1274, løsnet munkene hodet, kokte og preparerte det for ikke å gå glipp av en så dyrebar
relikvie...En spesiell kategori av relikvier er de som er knyttet til Jesus Kristus. Ettersom kirken lærer at han steg opp til himmelen med legeme og sjel, kan det ikke finnes kroppslige levninger – med unntak av forhuden som ble skåret av
ved omskjæringen. Flere kirker hevder å ha denne relikvien».
(kilde: Wikipedia).
Dyrkelse
av martyrer, helgener og relikvier gjennom middelalderens århundrer handlet ikke om troslære, sies det, men om trosliv: «en folkelig tilnærming
til religionens teser». Folkereligiøsiteten trenger angivelig konkrete gjenstander for å komme nærmere den hellige, majestetiske Gud.
Også den unge korsfarer Sigurd
Jorsalfare på 1100-tallet (Jorsal var det norrøne navnet på Jerusalem), omtalt som «første europeiske konge på korstog», brakte hjem biter av Jesu kors...
Når avstanden mellom den himmelske og den jordiske verden blir for stor, oppstår behovet for et mellomledd. Religionshistorisk er ikke dette et ukjent fenomen, men hvordan
går det til at slike behov søkes plantet hos opplyste mennesker i vår tid?
Noen begrunnelser fra
katolsk hold kan leses nedenfor.
«Alle har vi den uskyldige skrøpelighet at vi trenger noe konkret, noe hendene kan røre og øynene gjerne se, slik
at tankene dermed lettere nærmer seg sitt mål. Et valfartssted ga tanken mulighet for en kort tid å være sammen med de undrene som Gud bevirket en gang. Pilegrimenes håp fikk næring ved å høre om helbredelser,
en lengsel etter glans, farger, musikk og bilder ble stilt, og litt morskap i tillegg har ikke gjort andakten mindre oppriktig....
Den ene Kristus er nærværende i hver helgen. Samme ånd virker i alle dem som er født i Kristus, og på samme måte virker den samme nåde i alle helgener...Venerasjonen av relikviene retter seg mot Kristus:
«Vi ærer martyrenes relikvier for å tilbe Ham som de er martyrer for. Vi ærer tjenerne, for den ære som vi viser dem, flyter over på deres Herre»...
En helgens levninger er et stykke virkelighet der Guds Ånd har vært nærværende, nesten som et alter eller et tabernakel der det innviede brødet ikke lenger er tilstede...Fra de begravde knoklene
begynte det å skinne et lys som siden aldri opphørte å vise sine helende krefter».
http://www.aftenposten.no/verden/Julenissen-kom-om-kvelden--bit-for-bit-Na-valfarter-troende-til-Moskva-621605b.html
REFORMASJONSHISTORIEN
Protestantene/reformatorene
gikk inn for å rense kirken (kirkerommet) for det de kalte katolsk avguderi, overtro og gudsbespottelse. Men Den norske kirke henter frem fra den katolske tradisjon både lystenning, Maria-statuer, ikoner, pilegrimsvandringer, middelaldermystikere
og Ignatius’ «åndelige øvelser».
(Vårt Lands adventsbilag des. 2016 var sjelden Maria-sentrert).
Nå vet vi at også Per Arne Dahl (nåværende biskop
i Tunsberg) har hatt behov for «åndelig veiledning» av de katolske St. Josephsøstrene. Vårt Land opplyser at Dahl er blitt veiledet
av søster Marit, en av ordenssøstrene.
Og hvert år feires den brutale krigerkongen «Olav
den hellige» i vårt statskirkeland. Allerede nå begynner Vårt Land å annonsere for sommerens (lutherske) Olavsfeiring. Se kommende program her.
http://www.olavsfestdagene.no/
Da kan det passe også å henvise til en katolsk nettside.
http://www.katolsk.no/tro/tema/helgener/artikler/olav-den-hellige-i-mitt-liv
Professor emeritus (konvertert katolikk) Bernt T. Oftestad har etter mitt syn et svært interessant innlegg på Verdidebatt 30. mai, som viser det dype konfliktforholdet (fiendskapet?) mellom de to store kirkesamfunn.
For interesserte lesere vil jeg også anbefale Oftestads bok fra 2001: «Tro og politikk. En reformasjonshistorie».
Det er rystende lesning. Her finner man nyttig informasjon om jesuitten og ordensgrunnlegger Ignatius av Loyola (død 1556) og den katolske motreformasjonen. Splittelsen mellom østkirken og vestkirken i 1054 blir også
belyst, i all sin absurditet.
https://bokelskere.no/bok/tro-og-politikk-en-reformasjonshistorie/174053/
https://no.wikipedia.org/wiki/Det_store_skisma_1054
«Ignatius ble saligkåret 27. juli 1609 av pave Paul V, og helligkåret av Gregor XV den 12. mars 1622 sammen med Frans Xavier, Filip Neri og Teresa av Avila. Hans monumentale grav er i kirken Il Gesú i
Roma. Hans festdag er dødsdagen 31. juli, og han regnes som skytshelgen for soldater, gravide kvinner, retretter og retretthus, og mot pest og feber. Ignatius regnes sammen med Filip Neri og Karl Borromeus som en av de fremste helgener fra motreformasjonstiden».
(Wikipedia)
Jeg siterer Oftestad på Verdidebatt («Fordi du fortjener det»):
«Skal protestantismen legitimere seg selv, må den stadig peke på hvor ille Den katolske kirke var på Luthers tid og hvor ille den er i dag. Denne negative legitimeringen
er et vesenstrekk ved så og si all protestantisme. Forsvinner protestantismens antikatolisisme, vil den selv forsvinne».
Oftestad har nok mye rett i dette. Men det er et vesenstrekk ved
hele kirke-kristendommens historie i Europa og på alle kontinenter at den var og er avhengig av interne og/eller eksterne fiendebilder for å eksistere.
Sekterisme og dualisme gjennomsyrer Den
katolske kirke, som også den protestantiske. De danner en skarp front mot alle annerledestenkende. At katolisismen og Den katolske kirke var virkelig «ille», er helt riktig. Den tålte ingen opposisjon. Kjetterbål og heksebål
brant i flere århundrer. Jødeforfølgelsenes brutalitet og barbari "eksploderte" i den katolske middelalder.
Men den evangelisk-lutherske profet («helgen»?)
og hans lære innførte et like autoritært, inhumant og brutalisert menneskesyn og samfunssystem i reformasjonstiden som Den katolske kirke det foregående årtusen. Martin Luthers grufulle antisemittisme på 1500-tallet kjenner
vi igjen hos oldtidens kirkefedre og i romerkirken.
Valfarten til Wittenberg
dette Luther-jubileum minner sterkt om katolsk helgendyrkelse. Det som skiller pavedyrkelsen fra Luther-dyrkelsen, er at sistnevnte har vært død i 500 år. Den reformerte Jean Calvins terrorregime i Geneve bør man også se nærmere
på. De to hovedkirker er nære trosfrender. Kanskje nettopp derfor hater eller mistror de hverandre så intenst?
MF-teolog Ingunn Folkestad Breistein utfyller bildet av reformasjonshistorien i avisen Dagen 7. mai. Hun omtales som professor
og bibelskolerektor (Ansgarskolen). Hun var i noen år, utrolig nok, instituttleder ved UiA. En ganske bemerkelsesverdig karriere, altså. Det er som vanlig en sterkt ideologisk farget og idealisert versjon
hun presenterer, men hun omtaler i det minste reformasjonens fem grener (som Den norske kirke fortier i dette Luther-jubileum):
«Den katolske (noen ganger kalt motreformasjonen), den anglikanske, den lutherske, den reformerte (også kalt kalvinske) og døperbevegelsen. Sett i et globalt perspektiv har reformasjonens venstreside
(?), som omfatter den reformerte tradisjon og døperbevegelsen hatt større innflytelse og utbredelse enn den lutherske».
TRO og VITEN
Moderne
(natur)vitenskap, som også filosofi og historieforskning, avviser naturlig nok kristendommens «absolutte sannheter», mens teologer innenfor Akademia
(mange med professortitler) er dogmatisk forpliktet på de kirkelige læresetninger. Presteutdannelsen ved de teologiske fakulteter ender med at kandidaten
avlegger et lydighetsløfte. Ingen annen konfesjonsutdannelse ved våre høgskoler og vitenskapelige fakulteter ender med et slikt absurd rituale som en «presteordinasjon». I Den katolske kirke er presteinnvielsen et sakrament.
«– Når du holder gudstjeneste og står på
prekestolen, så gjør du det som representant for vår kirke. Ordinasjonsløftet handler også om å forkynne Guds ord rent og klart, slik det er gitt oss i Bibelen (?) og i vår kirkes bekjennelsesskrifter. Det er et klokt råd ikke å bringe alle spørsmålene man selv kjemper med opp på prekestolen. (Biskop) Kvarme understreker
at prester i krise tar «ordinasjonsløftet på alvor og forsøker å forkynne det som er kirkens tro».
http://www.praktikum-pts.no/
https://no.wikipedia.org/wiki/Ordinasjon#Luthersk_ordinasjon
https://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_kirke
«I teologien brukes dogme om de læresetninger som er autoritativt fastslått av kirken. Katolisismen har en klart avgrenset og forpliktende dogmedannelse, mens protestantismens
holdning overfor dogmene er mer problemfylt, da den ikke anerkjenner noen annen absolutt autoritet enn selve Skriften».
(Store norske leksikon, ved Knut Erik Tranøy
fra UiB og Einar Duenger Bøhn fra UiA)
Nå er det vel ikke «selve Skriften» (merk stor bokstav), men Confessio
Augustana norsk evangelisk-luthersk teologi i 500 år har hatt som høyeste autoritet i vårt Luther-land?
Det er ingen enkel oppgave for en Kristus-troende og kirkelojal akademiker/teolog å skille bekjennelsesskriftenes bastante, autoriserte påstander/postulater fra en subjektiv tro. Da griper man gjerne til nymotens ikke-vitenskapelige, fiksjonspregede
formuleringer, som «fortellinger», «mysterier», «det ugripbare» eller «tro på troen».
Men vi kan lese og lett forstå
hva som står skrevet den kristne bibel (NT). Vi trenger ikke 5-6 års teologisk utdannelse for å forstå dommedagsprofeten Jesu enkle budskap. Oldtidsmenneskenes religiøs-mytologiske forestillinger i evangelieskriftene og
Paulus-brevene representerer ikke noe «skjult budskap» eller «mysterium», som bare lærde, innvidde teologer kan dekode den sanne («egentlige») meningen i. Den kritiske historievitenskapen har for lengst trukket til
side det «sløret» teologene i århundrer har spunnet omkring disse historiske kilder fra oldtiden.
Hallvard
Jørgensens teologiske referanse, Dale Allison, er et av flere eksempler på at den historisk-kritiske forskning
langt om lenge har begynt å sive inn i de teologiske fagmiljøer.
Men hva skal de arme teologer og sokneprester da gjøre med Nicæneum og Apostolicum, med «Kristus»:
«Kristologien», «Inkarnasjonen» og «Treenigheten»? Hvordan skal de manøvrere seg ut av sine nær 2000-årige blindgater og hele biblioteker av teologiske tankeforstyrrelser?
Når Vårt Land denne tid også introduserer en ny «forskningsspalte», kan vi forundres desto mer over at avisen ikke innhenter forskningens kommentarer til Kristi himmelfart. Var det ikke en historisk-faktisk begivenhet? Er ikke teologer pålitelige «forskere»? Har ingen av Hallvard Jørgensens sofistikerte (teologiske) referanser uttalt seg om sannhetsgehalten i den kristne kirkes høytid, feiret i århundrer: Kristi himmelfartsdag?
Hvorfor har ikke Åste Dokka, som dr. theol. og kommentator i Vårt Land, uttalt seg? Er hun ikke en av «himmelekspertene»
fra Det teologiske fakultet – endog med doktorgrad på emnet?
Vårt Lands journalister og kommentatorer, som bl.a. Håvard Nyhus og Alf Gjøsund, vil heller skrive om omskjæring
enn om Kristi himmelfart. Slik prioritering av stoff og perspektiv forteller etter mitt syn mye om krisesymptomene i denne kristelige avisen, som også i Den norske kirke (den såkalte «folkekirke»).
Omskjæringsdebatten på Verdidebatt utarter til det parodiske, som de fleste særkristne og kjedsommelig, tilbakevendende favorittema, hva enten det omhandler kirkens organisasjon,
homofili, abort, omskjæring, islam/islamisme eller Israel. Kommentarfeltene viser klart hvilke emner som engasjerer kristenfolket og Vårt Lands lesere.
Pinsebudskapet har kristenfolket
liten interesse for, mens derimot innlegg om omskjæring, homofili og president Donald Trump har pisket opp stemningen på forumet i ukesvis.
Jeg personlig har stor sans for
dette sindige debattinnlegget i Dagbladet.
http://www.dagbladet.no/kultur/rituell-omskjaering-fordrer-religionsfrihet/67613331
Erling Rimehaugs (kristelige) refleksjoner om Israel og Midtøsten fra år 1967 har ikke stor informasjonsverdi. Når han forteller at han som unggutt opplevde Israels seier som «en sterk opplevelse
av at Gud er til å stole på», skjønner vi hvorfor han har en meget spesiell innfallsvinkel også i dag.
Overskriften taler sitt
tydelige språk: «Mirakel eller ulykke?». Her er det enten – eller. Det mest betegnende er at Rimehaugs (tendensiøse) historieframstilling ikke går lenger tilbake enn til 1967. Alt blir så
enkelt om Israels historie bare kunne starte i år 1967.
Rimehaug er ikke den eneste «brannslukker» som hopper glatt over den kristne kirkes antisemittiske, dødelige historie
i Europa gjennom mer enn halvannet årtusen. «Omverdenens fordømmelse», Rimehaug? Klarer han ikke, eller våger han ikke å presisere/konkretisere kirkens fanatiske, dødbringende jødehat gjennom
mer enn halvannet årtusen, teologisk og historisk? Forstår ikke Rimehaug hvorfor staten Israel og mange jøder nærer så stor og velbegrunnet mistro til hans kristen-europeiske kirke? Årtuseners erfaring med kirkens
fordømmelser og dens voldelige utslag har lært jødene at de bare kan stole på seg selv.
Kan det tenkes at «verkebyllen» og «forbannelsen»
er et langt større og uerkjent problem i Rimehaugs kirke-kristendom enn i det
israelske og palestinske samfunnet? Fordi kirken ikke kan hanskes med sitt enorme skyldkompleks, må den gjøre offer til undertrykker.
Jeg siterer Rimehaug:
«Krigen endret også oppfatningen av Israel ute i verden. Israel ses ikke lenger som den svake og utsatte omgitt av mektige fiender, men som
en sterk militærmakt som undertrykker andre folk. Israelerne selv har helt motsatt opplevelse. De opplever seg fortsatt som et truet folk, som både nabolandene og palestinerne ønsker å utrydde.
Omverdenens fordømmelse gjør at de har utviklet en mistro overfor andre og en tro på
at det eneste som nytter, er aldri å vise svakhet eller ettergivenhet. Og at det ikke er noen vits å bry seg om hva resten av verden mener...
Seieren
i juni 1967 ga Israel et uløselig dilemma. De hadde vunnet et land de ville ha. Men de ville ikke ha menneskene som bodde der. Skal de gi fra seg landet, skal de dele det, eller skal de fortsette å undertrykke de som bor der? Dette er en verkebyll for det israelske samfunnet og en forbannelse for palestinerne.
Men de bibelske
profetiene sier at Israel skal bli til velsignelse for andre folk. Går det fortsatt an å håpe på et mirakel?».
"Mirakler" hører hjemme i den kristne
kirke, i Det nye testamentets verden OG i Vårt Land. Innenfor rammen av den kristne, forrykte eskatologi er historisk sannferdighet og realpolitikk fremmedord. "Israel" er et ord og begrep de kristne har et utelukkende religiøst
forhold til.
Vårt Lands debattredaktør Alf Gjøsund har åpenbart ingen hemninger når det gjelder publisering av forkynnende innslag på Verdidebatt,
som de siste innlegg av Anders Ekström, Gunnar Brudeli og Per Arne Dahl. Jeg kunne nevne mange flere navn. Han har kanskje ikke helt styring på hva som er debattinnlegg og forkynnelse i en såkalt seriøs (kristelig) dagsavis? Det kan
vi ikke betenke, ettersom de foregående debattredaktører/moderatorer synes å ha stått overfor nøyaktig samme problemstillinger.
Espen Uttaker og Johannes Morken forlot
Vårt Land/Verdidebatt og søkte seg til andre stillinger. Det er ikke utenkelig at også Alf Gjøsund vil finne sin «dobbeltposisjon» som forkynner OG debattredaktør så umulig at han til sist vil forlate dette
kristelig-dogmatiske debattforum.
En av Vårt Lands kvinnelige spaltister, Laura Djupvik, har nå nylig sagt "takk for seg", i en meget god avskjedskommentar
i avisen 13. mai:
"Det frigjerande har vore å stole på eigne erfaringar i staden for å leite etter ei stor sanning der ute. Det går an å stå der ute i den indre
stormen og vere på sitt eige parti. Det undrar meg at det tok fleire år å komme fram til dette relativt enkle og tilforlatelege utgangspunkt...
No kjennes det som om eg har forlatt eit
støyande og kaotisk lokale. Det verka så dramatisk der inne. Eg vil hugse dette, så eg kanskje kan forstå andre...Kva skjer med oss når vi tenker at vår tru er så viktig at ho utløyser ei slags guddommeleg
godkjenning eller ikkje, at vi deretter hamnar innanfor eller utanfor i eit kosmisk rekneskap?
Å kunne legge bort spørsmålet om kva ein trur på, er ein lette. Ein kan løfte
blikket utover. Korleis er det der ute? Kven er vi alle saman? Vi er alle midtpunkt i verda".
Dette er kloke ord. Når erfaring og tenkning løper sammen (og ikke motarbeides eller fornektes), skapes
rom for personlig utvikling og erkjennelse.
Teologen Eivor Oftestad, som også Åste Dokka, har en helt annen teoretisk/livsfjern innfallsvinkel. Vi vil ikke
være "hellige"; bærere av noe guddommelig. Vi søker ikke Guds kall til hellighet. Det "mystiske livet" tiltrekker oss ikke. Jeg tror ikke verken Eivor Oftestad eller Åste Dokka treffer tidsånden, om de aldri så mye smykker seg med tittelen dr.theol. Vi imponeres ikke av akademiske titler.
Jeg siterer Oftestad i Vårt Land 5. august 2014:
"Både Bibelen og kirkens historie viser at Guds kall er hellighet: «Dere skal være hellige fordi jeg er hellig». Det handler om å la det nye livet gjennomsyre alle dimensjoner,
om å bringe hverdagen inn i det hellige, om å se alle mennesker som
bærere av noe guddommelig og om å bringe kulturen nærmere sitt mål i Gud.
For det autonome mennesket
er kallet fullstendig radikalt. Hvis dette kallet skal oppleves relevant for en moderne kristen, er kanskje det eneste svaret å søke Gud på nytt selv.
Kristen mystiker. Den tyske teologen Karl Rahner sa det: «Fremtidens kristen vil være en mystiker, eller ikke kristen i det hele tatt». Jeg tror han vil få rett, og jeg tror moderne mennesker vil søke
seg til kirkens mystiske tradisjon som en veiviser i vår tid...
Gjennom hele historien har mennesker søkt det mystiske livet og prøvd ut hvordan man kan åpne seg for Gud og gjennom
ham for hele verden. Stikkordet er øvelse og bønn: «En kristen uten bønn er en kropp uten sjel», leser vi. Her tilbyr mystikerne åndelige selvbiografier og praktiske råd gitt gjennom femten hundre år".
Jeg, jeg og «for meg»
Tor Berger Jørgensens «vitnesbyrd», som
tilsynelatende ikke har annet å vise til enn sin erfaring, skriver dette på Verdidebatt:
«For
går det ikke an å forstå Jesus slik han presenteres i evangeliene nettopp som en inkarnasjon av det motsetnings- og spenningsfylte som Det gamle testamentets tekster bærer i seg?
Jeg har ikke annet å vise til enn min erfaring. Og da dreier det seg om en indre resonans i bevissthet og følelsesliv på
budskapet om Jesus som jeg siden tidlig ungdom har gitt rom i mitt liv. Det har stimulert alt jeg har vært med på.
Mitt forhold til meg selv. Til menneskene og skaperverket rundt meg. Til min forståelse av historien, mitt håp for framtida – og min plass i det hele. Skulle jeg sammenfatte denne erfaringen vil det være knyttet til to store ord som også Johannes sammenfatter sitt evangelium med: Nåde og sannhet...
Men det jeg har fått gjennom troen på og livet med Jesus, slik det har artet seg for meg i
gode og vanskelige dager, er i indre samklang med det som framstår som viktig og avgjørende for alt menneskelig liv. I all sammensatthet og mangfold. I skjønnhet og gru. I nederlag og seire.
Jeg har med undring og glede sett at andre også har sett glimt av denne virkeligheten uten Jesus. Men for meg gir Jesus livet et spesielt lys. For meg framstår han rett og slett som veien, sannheten og livet...
Bortsett fra at for meg bærer også
Jesustroen med seg en visjon om en ny himmel og en ny jord, hvor døden ikke lenger er. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Da alt skal bli nytt. Da er vi i øverste etasje, så å si. Hvor alt vi kjenner til av lovsang bare vil
være som enkle strofer i et preludium».
Det var nok ikke Tor Berger Jørgensens personlige, subjektive erfaringer, men «kirkens
tro» og «kirkens lære» som brakte ham til bispestolen, utnevnt og lønnet av et statlig departement og et kongelig kirkestyre? Hvordan ble JEG til VI?
Hvem er "vi" som befinner
seg i øverste etasje? Er det kanskje de uangripelige, opphøyde paver, biskoper og teologer?
Hvilken fullmakt har Jørgensen til å postulere at "døden ikke lenger er"? Er
det oldtidsskriftene han bygger på, eller personlig erfaring? Har han gjestet dødsriket, eller foretatt en himmelreise? Tor Berger Jørgensen har den senere tid avvist den overleverte kristne forestilling om "fortapelse" og "helvete",
mens Dommen fastholdes. Har Jørgensen mottatt en gudsåpenbaring som opphever kirkens autoriserte lære og Dnk's preses Helga H. Byfugliens syn på "de
to utganger"?
Jørgensens «vitnesbyrd» i Vårt land og på Verdidebatt viser at han, som kirkens øverste embetsmann og dogmatisk vokter, er bundet
av sitt offentlig avgitte ordinasjonsløfte. Hans Jesus-forgudelse ligger godt innenfor bekjennelsens ramme.
Så vidt jeg vet finnes ingen beskrivelser av Jesu ansikt.
Men Jørgensen har sett Kristi ansikt i evangelieskriftene?
«DØDEKONTAKT»
Den norske kirkes «dialogprest» Silje Trym Mathiassen er igjen ute med sine følere overfor suspekte åndemanere,
medier og «Norsk Spiritualistisk forening». Fra dialogkirkelig hold skal man ikke lenger avvise og advare, men «ta på alvor, lytte og forstå»
at dødekontakt også er «opplevelsen av spesielt nærvær av en avdød, som kan virke både helende og trøstende».
Men hvorfor får
vi ikke vite hvordan statskirkepresten, Trym Mathiassen, personlig opplever sin «dødekontakt» og relasjon med den for lengst avdøde Jesus fra Nazareth? Om hun selv tier om sin opplevelse
av nærvær med den avdøde Jesus fra Nazareth, er det mange andre som beretter om sine «møter» med Jesus.
http://www.bibleinfo.com/no/topics/%C3%A5ndemaning
Det er sikkert riktig at sorg (og sjokk) over nærstående familemedlemmers bortgang får noen til å oppsøke spiritister og åndemanere. Også Maria
av Magdalas hallusinasjoner etter Jesu død var åpenbart fremkalt av hun hadde mistet en person hun hadde vært nært knyttet til. Jeg spør
igjen: hvilken kontakt og relasjon har Trym Mathiassen selv med den avdøde Jesus i dag? Er han «levende» for henne? Har hun et kjærlighetsforhold, en intim relasjon til ham? Snakker hun med ham? Ber hun til ham? Svarer han? Påkaller
hun ham når hun trenger hans nærvær og veiledning? Drikker hun hans blod og eter hans kropp?
I
påtrengende annonser for Normisjon i Vårt Land/Verdidebatt fortelles om en kvinne fra Mali, som etter å ha blitt mishandlet av sin ektemann fikk besøk av Jesus. Det sies at Jesus «kom hjem til henne»...Som ånd eller person? Snakker vi om aktiv eller passiv dødekontakt?
Føler Trym Mathiassen Jesu nærvær «helende og trøstende»? Har hun et aktivt eller passivt forhold til den avdøde Jesus? Trenger hun «kanalisering»
(et medium), eller har hun som ordinert prest i Den norske kirke direkte adgang til ham?
Noen av oss ser bare den menneskelige Jesus i evangelieskriftene («Jesu konkrete
liv»), med alle hans svakheter, begrensninger og selvmotsigelser. Vi befinner oss ikke i Tor Berger Jørgensens «øverste etasje», men tvert om i den nedre menneskelige, ufullkomne verden. Vi er godt fornøyd med å
være der. Det er ikke Jørgensen! Han trenger en himmel og en guddommelig autoritet over sitt liv. Det gjør ikke vi.
Jesus kaster ikke «et spesielt lys» over vårt liv, og visjonen om «en ny himmel og en ny jord» tiltrekker oss ikke det grann. Det er biskop Jørgensen som trenger Jesus (og Kristus), og det er greit at han presiserer dette på Verdidebatt.
Jesus fra Nazareth var et menneske som vi. Lidelse og begrensninger er forbundet med våre menneskelige livsvilkår på jorden. Vi trenger ingen overjordisk eller guddommelig
(kirkelig) «Kristus» for å forstå vår menneskelige historie, utvikling og livserfaringer. Jørgensens Kristusbilde og Gudsbilde er uforståelig.
At oppstandelsesmysteriet ikke kan forklares, sier jo sitt om kirkens svake, skrøpelige grunnlag.
«Hovedbegivenheten
i dette sammensatte bildet av Jesus er hans død på korset og hans venners møte med den tomme graven og den oppstandne Kristus. Her underslås ikke
lidelse, mørke og meningsløshet. Forsoningens mysterium kan ikke settes på noen formel. Oppstandelsesunderet kan ikke forklares. Det er svakt. Rett
og slett. Dårlig håndverk hvis Gudsbildet skal være konsistent og forståelig. Men er det ikke nettopp i denne svakheten at et ekte, guddommelig ansikt trer fram?».
Jo, «forsoningens mysterium» er nettopp satt på formel i den kristne kirkes bekjennelsesskrifter. Nei, det er ikke «et
ekte, guddommelig ansikt som trer fram», men et EKTE MENNESKELIG bilde evangelieskriftene tegner av Jesus fra Nazareth.
Det finnes ikke en svak eller fornedret «Kristus» i kirkens
autoriserte dogmatikk, men tvert om en allmektig skaper, allhersker og dommer over alle jordens folkeslag. Jørgensens autoritære «Kristus-bilde» («Kristus Pantokrator» og «Universets Herre») har folkeslagene
verden over smertelig erfart, helt fra 400-tallet.
«All-hersker, Allmektig, anvendt i den greske bibeloversettelsen for å gjengi det hebraiske Sabaoth; i Johannes'
åpenbaring brukes tittelen om Kristus. Ikonografisk fremstilles Pantokrator som Kristus, ofte sittende på en trone...
Her møter vi også
Kristus som Gud lik, som universets Herre, den oppstandne som ”hvert kne” en gang skal bøye seg for. Her er det store spennet, ”i himmelen, på jorden og under jorden.”
Her aner vi Kristus Pantokrator...Men Kristus troner ikke alene der i Sofia Hagia. Jeg har tatt et utsnitt av et større bilde. På venstre side av ham sitter keiser Konstantin og på høyre
side keiserens kone. I denne mosaikken er det en sammenblanding av Kristi makt og verdslig makt, som vi har sett mye av opp gjennom historien siden Konstantin tok kristendommen som offisiell religion....».
http://www.hedalen.no/OPPSLAG/2012/juli/29b/index.htm
«I 1254 ble første gang navnet Sacrum Imperium Romanum (Heiliges Römisches Reich) benyttet, et navn som understreket motsetningen til det tidligere hedenske romerriket, men som også ga en sakral
begrunnelse for tyske herskeres overherredømme over «Aftenlandet» (Abendland, den vestlige verden). Tillegget «av den tyske nasjon» (Nationis Germanicae) kom til i senmiddelalderen. Frem til 1806 var Tysklands offisielle navn
Heiliges Römisches Reich deutscher Nation: (Det) Hellige romerske rike av den tyske nasjon...
Forholdet til kirken var av helt avgjørende betydning for de
første keiserne, men fra 1070-årene ble dette forholdet mer vanskelig da kirken selv ønsket en mer selvstendig kirke i forhold til de verdslige makthaverne. Også paven ble en del av av denne endringen, og fra pave Gregor VII ble paven
keiserens største motstander.
Konkret dreide striden seg om
hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren., og ble kalt Investiturstriden (av investitur, den symbolske
høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete). Den ble utløst da pave Gregor VII insisterte på å gjøre dette selv, mens keiser Henrik IV svarte med å utfordre pavens legitimitet, blant annet ved å
omtale paven som Hildebrand siden keiseren ikke hadde vært med på pavevalget, noe som tidligere hadde vært vanlig.
Paven svarte med å
bannlyse Henrik IV, samtidig som at han ble ydmyket av at de tyske hertugene valgte Rudolf av Schwaben som ny konge i riket. Henrik IV måtte da i første omgang
gi seg, gjennom den senere kjente Kanossagangen».
http://kunsthistorie.com/fagwiki/Kristen_ikonografi
https://www.bing.com/images/search?q=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&FORM=IGRE
http://historievg2.cappelendamm.no/c187044/tekstoppgave/vis.html?tid=257133&strukt_tid=187044
Jeg siterer Tor Berger Jørgensen:
«Hvis
jeg skulle avlegge regnskap for min tro, vil nettopp Kristus-bildet være det dominerende og altoverskyggende. Uten bildet av Jesus, et konkret ansikt, et konkret liv i vår historie, ville også min tro vært uten mening...I dette universet
er Guds nærvær i Jesus Kristus det konkrete møtet mellom Gud og den andre. Ja, i identifikasjonen mellom
Gud og den andre, som åpner rommet både for mitt forhold til Gud og til mine medmennesker».
EXORCISME OG EKSISTENSIELL
HELSEHJELP
Jørgensen har som noen moderne teologer
og apologeter visse problemer med «synden» og «fortapelsen»...I dette Luther-år burde Jørgensen i folkeopplysningens ånd informere offentligheten nøkternt og etterrettelig om kirkelæreren Martin Luthers
syn på synden, djevelen og helvete. Han var fortrolig med både heksetro og djevelbesettelse.
Djevelen/Satan opptrer i de fleste skrifter i Det nye testamentet, som også hos Matteus, Lukas og Johannes.
Jesus ble i 40 dager fristet av djevelen. Han talte med og til djevelen, i dennes egenskap av sviker, frister og sykdomsdemon. Jesus drev ut 7 demoner (onde ånder) av Maria av Magdala.
"Til slutt:
Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft. Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep".
(Efeserne kap. 6)
Hva psykolog Gry Stålsett mener om djevelen og demonenes "realitet" i Det nye testamentets autoriserte skrifter, er hun taus om. Det er nok ikke heller Jørgensens subjektive opplevelser («vitnesbyrd»), men luthersk-evangelisk
lære vår(stats)kirke, konge og grunnlov postulerer.
Mange har forsøkt å oppstille et skille mellom «sunn tro» og «usunn
tro». Det er en avsporing. Det det handler om i de to hovedkirker er RETT TRO og RETT LÆRE. Paver, biskoper, teologer/apologeter og kirkefyrster har gjennom
århundrer forvaltet den ene dogmatiske sannhet («ingen frelse utenfor kirken»). Verken etisk refleksjon eller «sunn/usunn tro» har vært av interesse for dogmatikkens voktere.
Teologer vil heller beskjeftige seg med (abstrakt) religionsfilosofi enn med (erfaringsbasert) religionspsykologi. Den kristne psykolog og assisterende professor i religionspsykologi ved MF, Gry Stålsett, tordner
mot exorcisme, men mener visst at et alternativt behandlingstilbud kan være "eksistensiell helsehjelp" (hva nå det er for noe rart). Hun er visstnok en av landets fremste eksperter på "skam" og på "eksistensiell helse".
"Hun forklarer at mennesker som oppsøker såkalte eksorsister ofte har opplevd såkalt traumeskam. Med traumene følger gjerne skam og sterk emosjonell, kroppslig smerte. I sin
desperasjon etter forklaringer og hjelp «kjøper» de ‘djevelutdriverens’ åndelige forklaring på symptomene.
– Vi trenger å utvide vårt språk
for det eksistensielle, slik at denne målgruppen får adekvat, eksistensiell helsehjelp, sier Stålsett".
http://www.vl.no/nyhet/ber-hotell-stanse-overgrep-1.977709
http://forskning.no/psykiske-lidelser-religion-psykologi/2012/01/apner-terapidoren-gud
Man må være klar over at «Teologi» er et enormt intrikat og teoretisk tankesystem hvor den menneskelige komponent er ganske fraværende. Verdensbildet er teosentrisk bestemt (les: kristologisk), rettet mot Gud - ikke antroposentrisk, rettet mot mennesket.
Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra en av Jørgensens tidligere bispekolleger. Pastor Erling Utnem, biskop i Agder
bispedømme 1973-1983: «Luthers syn på helvede» (Fast Grunn nr. 5, 1953).
Hva dagens Agder-biskop Stein Reinertsen fra MF (Stålsetts kollega) mener om samme spørsmål vet vi ikke. Men han er en av få
biskoper som ikke vil vie fraskilte (som heller ikke Den katolske kirke). Stålsett-partiet har ingen interesse for denne sak. Verken «Åpen folkekirke», bispemøtet eller kirkerådet har satt spørsmålet på
dagsorden (samboende prester er fortsatt et stridsspørsmål). Den reaksjonære, lutherske Agder-biskop kan paradoksalt nok skriftlig rettferdiggjøre
sitt standpunkt (dvs. referere Jesu «klare ord» på dette punkt), mens Sturla Stålsetts «kirkefraksjon» i spørsmålet om homofilt samliv og likekjønnede vigsler ikke kan vise til noen bibelsk eller skriftlig
referanse.
Vårt Lands redaksjon sammen med avisens kommentator, religions- og debattredaktør, er blitt utfordret på Verdidebatt. I spørsmålet om homofilt
samliv etterlyses et klart og prinsipielt standpunkt. Uklare og avledende pludringer har vi fått mer enn nok av. Alf Gjøsund står i en svært betenkelig «dobbeltrolle» i avisen Vårt Land som både kommentator,
blogger og redaktør/moderator på Verdidebatt.
Hvem «modererer» Alf Gjøsunds blogg? Hvem sørger for å slette avsporingene på
hans blogg?
VI (OG VERDEN) ER «GUDS FOTSKAMMEL»
«En leser ikke lenge i Luthers skrifter før en blir grepet av det veldige alvor som bryter frem
i hans forkynnelse og teologi. Hele hans trossyn er båret oppe av en lidenskapelig kamp for å få visshet om å ha en nådig Gud. Denne visshet fant han bare i evangeliet om Kristus den korsfestede.
Bak Luthers fanatiske kamp for evangeliets sannhet står fortapelsens forferdelige alvor. Troen på Kristus var et så livsviktig anliggende for ham, fordi han, som vel ingen teolog
før ham, hadde erfart at utenfor Kristus står synderen under Guds vrede og fortapelse. Luther drev sjelesorgteologi ansikt til ansikt ikke bare med fortpelsens mulighet, men dens aktuelle realitet.
Strengt og ubøyelig gjennomfører Luther i sin teologi tanken om Guds åpenbaringsforhold til verden som vredens
og nådens Gud. Utenfor Kristus og hans velgjerninger er Gud vredens Gud, Deus absconditus (den skjulte Gud), den Gud som ikke frelser, men bare fordømmer. Men i Kristus og hans verk er Gud nådens
Gud, Deus revelatus (den åpenbarede Gud), som frelser og forlater. Den som ikke tror på Ham, han er fortapt, Guds vrede blir over ham, han kan ikke rømme fra Guds vrede...
Det som straks slår en når en konfronteres med Luthers syn på helvedet, er at det er så helt igjennom teocentrisk bestemt. Det vil si: det er hans gudsbilde, hans syn for Guds majestetiske hellighet og
Skriftens utfordrende og anstøtelige vitnesbyrd om Guds vrede, som bestemmer hele forståelsen av helvedeslæren. Helvedet er i Luthers teologi dypest sett ett med Guds vrede. Det er uttrykk for en domstilstand under Guds personlige vredesnærvær.
Helvedet er for Luther paradoksalt sagt en side ved Guds rike, en del av hans kongevelde, hvor alle
hans fiender er lagt til skammel på hans føtter. Helvedet er ikke et Satans rike og helvedes-straffene
ikke demonisk tortur og fysisk pine, som i samtidens populære oppfatning. Helvedet er i egentlig mening Guds. Satan er overhodet «den førstefødte av helvedes barn» (vredens barn), i følge Luther. Og helvedes ild er først
og fremst beredt ham og hans engler (sml. Mt. 25,41; Åp. 20,10)...
Helvedet betyr for Luther (som for Skriften) en tilstand hvori Gud arresterer og anholder
syndere i sin vrede. Han viser sin allmakt på dem og nekter dem lenger å leve ut sitt gudsfiendskap og opprør mot hans vilje...Helvedet og dommedag hører sammen. Helvedet er overhodet «en evig dommedag», i følge
Luther. «For dommedag vil ikke bare vare et øyeblikk, men vare evig og aldri opphøre», (W.A. 5, 590).
Kort sagt: Himmelen er Guds trone og jorden hans fotskammel. Vi er hans fiender, som han underlegger seg og «tråkker ned». Dette bildet på den kristne gudens allmakt og herskerrolle er alldeles fryktelig.
Matt. 5 34-35, Joh. 3:18, Ef. 21: 22-23
«HVA GJØR
JESUS I HIMMELEN?»
Ja, det lurer vi på. Men vi får det
anskueliggjort nedenfor, hvor bare Jesu utvalgte venner, kjentfolk og selskaps-venner blir invitert til gjestebud i himmelriket. Mange av Jesu lignelser handler
om slik utsortering og utvelgelse.
I Den
apostoliske bekjennelse, som hver søndag blir messet i Den norske kirkes liturgi, får menigheten bekreftet at de tilhører det eksklusive samfunnet av «de hellige». I det hellige måltid (nattverden) drikker og spiser de seg til den guddommelige forening med «Jesus Kristus».
«Jeg ser for meg himmelen som et selskapsrom. Det skal snart være festmåltid der. Jesus er verten. Nå er han der inne for å gjøre alt i stand. Gjestene er spent. Når alt er klart, åpnes døra.
Da trer Jesus fram og sier: «Kom inn, dere som er mine venner.»
Dette er ikke noe spleiselag. Jesus har bekostet og forberedt alt. Men bare hans kjentfolk
inviteres inn. Når himmeldøra slås opp, er det for sent å bli blant Jesu selskaps-venner...
For det er vår store glede. Jesus har
overvunnet døden og djevelen. Han bærer navnet over alle navn. På Kristi himmelfartsdag inntok han tronen. Nå venter han bare på at fiendene skal legges som fotskammel for føttene
hans.».
http://www.dagen.no/Inspirasjon/andakt/Hva-gj%C3%B8r-Jesus-i-himmelen-337844
Se også denne andakt i avisen Dagen:
«Vår Gud er så STOR! Han er så sterk. Han er så
mektig. Det finnes virkelig ingenting han ikke kan. Han er så enorm. Han kjenner alle stjernene ved navn. Himmelen er hans trone og jorden hans fotskammel. Han bærer universet ved sitt mektige ord...
Du og jeg er dunkle staller. Uten Gud er vi mørklagte og kalde. Det vi gjør lukter stramt av egoisme og det er skittent og urent av synd og skam i våre kroker. Inn i dette udelikate vil Jesus fødes. Han vil bo der
inne. Han kommer med sitt lys inn i vårt mørke, sin varme inn i vår kulde. Han tar på seg alt det skitne og bærer det bort. Han vasker oss rene i sitt blod. Han kler oss i hvite klær og gir oss sin kraft, sin kjærlighet,
sin mildhet, godhet og trofasthet...
Gi lov og pris og ære til ham, den Evige Majestet. Jorden er Hans fotskammel, og himmelen er Hans trone. Kast deg ned for Hans føtter,
tilbe Ham i hellig skrud. Alle er velkommen her, og tilbe for Hans trone. Her finnes legedom, glede og fred. Vil du opphøye Ham, bringe Ham ære. Sammen skal vi prise Ham, den ene sanne Gud».
http://grammofon.no/utgivelser/teksten/V%C3%A5r+Gud+er+s%C3%A5+stor/26/425
TEOLOGISKE ANFEKTELSER I DET 21. ÅRHUNDRET
Det finnes noen få ansatser til kritisk selverkjennelse når det gjelder det kristne gudsbilde. Men disse stemmer gjemmer seg bort (eller blir bortgjemt). De lar ikke sine stemmer høre i det offentlige rom,
som i våre tonangivende papiraviser. Det kan tyde på at emnet fortsatt har en eksplosiv kraft med så alvorlige følger at teologene synes lammet av skrekk.
Vi
har allerede sett at brennbare kirkelig-teologiske emner som fortapelse – antisemittisme - synd og forsoningslære - oppstandelse holdes langt utenfor avisspaltene (Aftenposten, Klassekampen, Dagbladet og VG).
Teologene kan ikke lenger komme utenom Andreas Edwiens radikale dogmekritikk i boken «Dogmet om Jesus», 1965 på Pax Forlag (siste opplag 1995), som de har fortiet (sensurert) gjennom mange tiår. De kan ikke
tåle å bli minnet om sine villfarelser av en uavhengig religionsforsker og idehistoriker.
Den etiske kritikk, kort og lettfattelig sammenfattet i det lille populariserte skriftet «Jesus i konflikt med menneskerettighetene» (1979),
kan spores tilbake til Edwiens skrifter, bøker og artikler/debattinnlegg i dagspressen så tidlig som i 1950-årene.
Men det er ikke sikkert at verken
teologer eller human-etikere har forstått hvordan Edwiens etiske kritikk måtte bli en nødvendig konsekvens av hans teologi- og dogmekritikk. Det er ikke mulig å skille det ene fra det andre, hvilket noen foretrekker å gjøre.
Det er derfor forståelig at (ordinert) teolog og religionsforsker/islamforsker Oddbjørn Leirvik ved TF’s religionskritiske studium har
plukket ut noen avsnitt av skriftet «Er kristendommen en fare for verdensfreden?». Her er «den kalde krigen», fiendehatet og dualismen hovedtema.
Så lenge Jesus ikke figurerer som frontfigur, kunne deler av boken passere på pensumlisten for TF’s studenter.
«Idékampen i det bibelske gudsbilde» (1958) og «Dogmet om Jesus» (1965) ble kanskje en for tung og uhåndterlig materie for teologer og human-etikere å trenge gjennom? Tiden er kanskje mer moden i dag. Teologene
har forstått at de er helt akterutseilt. For å komme i forkant og på offensiven henter teologene innsikter fra Edwiens forfatterskap, men uten å oppgi kilde. De leter langt utenfor Norges grenser etter referanser, og bare innenfor teologiske miljøer hvor rammene er klart oppstilt og forstått. Noe kritikk i periferien av dogmatikkens rammeverk kan
tolereres - hvis bare «Herren Jesu Kristi» (enestående)
autoritet fastholdes og videreføres.
Ved årtusenskiftet ble det utgitt en bok med tittelen «2000 Herrens år!» ( i serien «Kirkeforum»,
Verbum forlag). Nils Aksel Røsæg (dr. theol/MF)
har en artikkel her som bl.a. handler om Dale C. Allison. Avsnittet lyder
slik (s. 108):
«Tok Jesus feil? Allison versus Witherington med flere
Den aller mest konsekvente fornyer av Schweitzers program er Dale C. Allison: Jesus of Nazareth: Millenerian Prophet (1998). Jesus var «en eskatologisk
profet som dels uttrykte seg som en aforistisk visdomslærer», og hans asketiske trekk var en del av hans eskatologi.
Allison mener at Jesus forestilte seg
svært nær verdensende – i sin generasjon, men at han tok
feil: «Jesus the Millenarian prophet, like all Millenarian prophets, He was wrong: reality has taken no notice of his imagination». NT vitner om at Jesu etterfølgere hadde betydelige problemer med at profetiene i Jesusoverleveringen viste seg ikke å holde stikk, sier Allison. Og dette må være en vanskelighet for dem som ønsker
å tolke Jesus metaforisk. Han nevner minst fire eksempler på hvordan NT strever med dette...
Allison gjør oss i realiteten klar over følgende
valg: Enten må man som ham se en denneverdslig nærforventning
hos den historiske Jesus og innrømme at han da tok feil, eller så kan man som Wright og andre forstå ham
metaforisk. Sin egen posisjon formulerer Allison elegant slik: «Det er ikke mulig å amputere så mye uten at pasienten dør». Det vil si: Man kan ikke fjerne apokalyptikken og nærforventningen.
James Dunn kom til en lignende konklusjon. Det er ikke mulig
å fjerne et så bredt belagt trekk i kildene uten å ødelegge Jesustradisjonen på avgjørende vis, sier han.
Ben Witherington (1992) driver apologetikk. Han vil redde Jesus fra å ha tatt feil».
(sitat slutt)
Og ja, det er mange som vil redde Jesus fra å ha tatt feil. Det
er alle moderne teologer og bibelforskeres fremste agenda.
-----------------------
Det er ellers klart ingen tilfeldighet at «apologetikken» har fått en ny renessanse i vår tid, særlig det siste
tiår etter «ny-ateistenes» oppsving i Vesten. Ny-apologeter er blitt kurset og skolert for å lære hvordan kristendommen kan forsvares ved rasjonell argumentasjon. Atle O. Søvik og Bjørn Are Davidsen har vært
kursholdere i noen slike sammenhenger. En bachelor eller master i filosofi inngår ikke sjelden i apologetens opplæring og undervisning.
Noen av ny-apologetene kommer fra den kristen-konservative tankesmien «Skaperkraft», som Daniel Joachim Kleiven (også IT-grunder). Stifter og leder i «Skaperkraft», Espen
Ottosen, har vært mangeårig spaltist i Aftenposten. En annen typisk representant er spaltisten i Vårt Land, Ida Marie Haugen Gilbert, som også har markert seg på Verdidebatt. Man merker fort at de er «drillet» i en
bestemt tenkemåte (hun titulerer seg som «filosof»).
DEN UMULIGE TREENIGHETSLÆREN
Man kan ikke på én og samme tid anfekte «den treenige Gud» OG på samme tid
fortsette å døpe barn til treenighetens personer/guddommer: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånds navn. Det kristne, maskuline gudsbildet er ikke monoteisme, men to- eller treguderi.
Som det sies lenger nedenfor: treenighetslæren er en uholdbar tankekonstruksjon. Men det er også kunstig å skille mellom «tro» og «teologi», som den samme skribent gjør. Den «kristne
tro» (les: Kristus-troen) har ikke annet innhold enn det som fremkommer i bekjennelse og teologi («læren om Gud»).
Det er innholdet i Nicæneum (325) og Apostolicum (500-tallet?) den kristne «tror på». Se under de spektakulære avvikene, hvor Store norske leksikon opplyser grovt feilaktig
at «Den apostoliske trosbekjennelse, i kristendommen er den eldste av de tre økumeniske bekjennelser».
httosbekjennelseps://no.wikipedia.org/wiki/Den_apostoliske_trosbekjennelse
https://snl.no/den_apostoliske_trosbekjennelse
For Den norske
kirke kommer i tillegg det sentrale, konfesjonelle læreskriftet: Confessio Augustana (1500-tallet).
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/trosbekjennelser/
http://www.gammel.kirken.no/?event=doLink&famID=229
Om man ønsker det kan man få nærmere informasjon om bekjennelsesskriftenes opphav og bakgrunn i MF-professor Oskar Skarsaunes
bok her.
https://www.ark.no/ark/boker/Skarsaune-Oskar-Troens-ord-de-tre-oldkirkelige-bekjennelsene-9788253143514#.WSlQqYVOLNM
Hvordan «den kristne bibel» ble til, kan vi også lese om i Hans von
Camphausens bok fra 1976 (med forord av Jacob Jervell).
http://www.nb.no/nbsok/search?action=search¤tHit=-1&instant=true&menuOpen=false&page=0&searchString=Hans%20von%20Campenhausen
«Det viktigste grunnlaget for kirkens bekjennelse er naturligvis Bibelen...Selv
om den lutherske kirke understreker Bibelens suverene autoritet, anerkjennes også bekjennelsesdokumentene som autoritative. Forholdet mellom Bibelen og bekjennelsesskriftene beskrives slik at Bibelen er "normerende norm", mens bekjennelsesskriftene er "normert
norm". Dette understreker Bibelens overordnede autoritet».
Nei! Kirkens autoritative bekjennelse har intet skriftgrunnlag i den jødisk-hebraiske bibel: Det gamle testamente (GT). Den israelittisk-jødiske skriftsamling har ingen referanser til noen «Jesus fra Nazareth», født
omkring år 0 i vår europeiske tidsregning og mange århundrer senere enn tilblivelsen av de gammeltestamenlige skrifter.
Det finnes
ingen profetier om Jesus fra Nazareth i GT.
http://bibelensgud.com/tag/jesus/
«På den annen side må vi ærlig innrømme at læren
om treenigheten ikke utgjorde noen del av det tidligkristne, nytestamentlige budskapet. Helhetlig betraktet har denne læren heller aldri vært noen sentral trosartikkel i den kristne kirkes liv i noen del av dens historie.
Vi blir dermed tvunget til å stille spørsmålet: Utgjør denne sannhet sentrum i kristen teologi, men ikke sentrum i den kristne tro? Er
en slik uoverensstemmelse mellom teologi og tro mulig? Eller skyldes dette misforhold et feilsteg i stort sett hele den kristne kirkes læreutvikling?
(Emil Brunner (tidl. professor i systematisk og praktisk
teologi ved universitetet i Zürich), The Christian Doctrine of God, Dogmatics: Vol.1, The Westminster Press, 1949, p.205)
Ut fra en teologisk vurdering vokste treenighetslæren frem som en synkretisme
av jødedom og kristendom i møte med hellenismen…Det teologene således oppdager, stiller et stort spørsmålstegn ved denne lærekonstruksjonen.
Når
det først går opp for en – og det finnes ingen vei utenom dette – at Jesus selv bare kjente til Israels Gud, som han kalte Far, og ikke visste noe om å “bli gjort til Gud”
, slik det er vanlig å tro i våre dager; med hvilken rett kan vi da si at treenighetslæren er normativ og bindende for alle kristne?
Uansett hvordan vi tolker de ulike stadier i utviklingen
av treenighetslæren, så er det klart at denne læren, som ble “dogme” i både Øst og Vest, ikke har noen bibelsk basis og ikke kan spores kontinuerlig tilbake til Det nye testamente.
Teologien må etter hvert komme til en erkjennelse av fakta.
(Karl-Heinz Ohlig, Ein Gott in drei Personen? Vom Vater zum “Myserium” der Trinitat, Mainz: Matthias
Grunewald-Verlag, 1999, s.123-125).
Behovet for en total revurdering av kirkens gamle tro på Kristi guddom like opp til vår tid, er presserende.
(Professor A. Grillmeier, Christ in Christian Tradition, Atlanta: John Knox Press, 1975, 1:557)”.
(sitat slutt)
“Boken om Jesus”, skriver avisen Dagen på lederplass
30. mai. Men det opplyses ikke her at bare fattige 112 s. av i alt to skriftsamlinger (1076 s. i GT + 322 s. i NT) handler om den jødiske mannspersonen Jesus fra Nazareth.
HVOR ER "OPPGJØRET"?
«- Jeg er lei av alle som sier at terror ikke har med religion å gjøre, sier prest i Den norske kirke».
En forsker ved UiO mener at «terror
har mer med psykologi enn religion å gjøre». Hun erkjenner likevel at i historien er like mye grusomheter gjort i kristendommens navn. I begge tilfeller kan terroristen trekke ut vers fra Bibelen eller Korenen og «misbruke
dem».
Generalsekretær i LIM er enig i at det finnes en forbindelse mellom islam og terror, men er tydelig på at «terror ikke har noen støtte i Koranen». En
terroranalytiker sitert i avisen Nordlys mener at det er en «ekstrem tolkning» og «pervertering av islam» terroristene velger ut.
Jaså? Vi er lei av hvordan kirkelige
teologer og muslimske apologeter skriver om terror i islams navn «uten å trekke frem hva som er gjort i andre religioners navn». Det er et slående trekk i den offentlige debatt at den kristne kirkes voldsutøvelse
forties. Men religiøst motivert terror kjenner vi fra kristendommens mer enn 1500-årige krigerske og voldelige historie i Europa og på andre kontinenter.
Hvor hentet den kristne kirke inspirasjon
fra når dens fanatiske utsendinger ("misjonærer") drev sine utryddelseskriger mot folkeslag, minoriteter og urfolk, som jøder, indianere og afrikanske slaver?
Hvor
mange århundrer?
I vårt protestantisk-lutherske land vet vi at "heksetroen" ble begrunnet i Skriften (GT): En trollkvinne skal du ikke la leve. Vi vet også at den uhyrlige blasfemi-paragrafen i norsk straffelov inntil for få år siden ble begrunnet i 2. Mos 22,28: Gud skal du ikke spotte, og det omfatter enhver omtale av Gud...I kristendommen
ble blasfemibegrepet utvidet.
"I den kristne kirke ble ethvert avvik fra den godtatte lære om Kristi person og hans gjerning, eller treenighetslæren, betraktet som blasfemi. Reformatorene på
1500-tallet, som selv ble beskyldt av den katolske kirke for å drive vranglære, anvendte blasfemibegrepet i en svært utvidet betydning. Enhver avvikende oppfatning eller ikke-kristen tro ble stemplet som blasfemi".
https://no.wikipedia.org/wiki/Blasfemi#Historikk
https://www.bing.com/search?q=blasfemi&FORM=EDGNNC
http://www.nb.no/nbsok/nb/2c19cbe1172bfd83505d1727d00d950d?index=1
https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Litteraturhistorie/Blasfemi/I9788273280497
(Anders
B. Breivik var en norsk, kristent oppdratt terrorist, som fant inspirasjon i korsfarernes/tempelriddernes hærtog mot muslimer i middelalderen).
Det er på tide at forskere og samfunnsanalytikere
vender oppmerksomheten litt bort fra de dominerende sosiologiske forklaringsmodeller og mot religionspsykologien (religion + psykologi er en meget farlig og eksplosiv kombinasjon). Religiøs-kristne ideer har gjennom vår
europeiske historie vist seg å ha en enorm destruktiv kraft på menneskesinnet, ikke minst når de ble og blir innprentet i barne- og ungdomsår. Det er derfor ikke overraskende at unge mennesker (fortrinnsvis menn) også er overrepresentert
blant såkalt radikaliserte muslimer og fremmedkrigere.
Vi trenger ikke gå til salafisme eller wahabisme for å forstå hvordan ekstremisme, undertrykkelse og terror
legitimeres av religiøse ideer (ideologi) og «hellige skrifter». Vår kristne europeiske historie er full av eksempler på kristen ekstremisme, misjonsimperialisme og historisk-faktisk voldsutøvelse. Radkaliserte
kristne munker opptrer opptrer i historien så tidlig som på 400-tallet.
Emil Andre Erstads kristne religion og kirke (han har hoppet fra KrFU til tankesmien Agenda) har et historisk
voldsregister av brutalitet i omfang og tidsspenn som ingen annen religion. Vi forstår hvorfor de historiske (dokumenterte) detaljer må oppleves svært ubehagelig å bli påminnet om av en kristendemokratisk ideolog
år 2017.
https://www.deltager.no/kristendemokratiskforum2016
Det er ikke dagens norske politikere
som svikter mest når det gjelder oppgjør med voldsforherligende ideologi (som i kristendommen og islam), men kristne og muslimske ledere - og deres apologeter. At autoritære statsledere som Donald Trump, Vladimir Putin
og pave Frans lefler med muslimske og arabiske diktatore er ikke det minste overraskende. Tyranniet - underkastelsen - er deres felles samfunnsideal.
Journalist Heidi Marie Lindekleiv
sier det slik i Vårt land 12. november 2015:
"Det har imidlertid vært løftet kritikk mot at Den hellige stol i internasjonal politikk har pleid for nære bånd til Iran og andre
muslimske land. Dette gjelder spesielt spørsmål om kvinners rettigheter, der den katolske kirkes arbeid i FN-systemet, har uroet norske myndigheter. Norge ønsker å utvide FN-politikken
på det som gjelder såkalte reproduktive rettigheter, og har sett pavekirken som en brems i arbeidet".
http://www.vl.no/nyhet/pave-frans-moter-irans-president-1.434617
Den muslimske verdens "arbeid i FN-systemet" er ikke mindre bekymringsfullt. Terror i det kristne Europa (utbredt til hele verden) kjenner vi fra det siste århundrets to katastrofale verdenskriger,
de påfølgende kolonikriger og "den kalde krigen". Den kristne Erstad (kanskje også SV-politiker Andreas C. Halse?) bør feie for egen dør. Alle trosulydige, vantro og frafalne blir i Erstads luthersk-evangeliske
grunnlagsskrift dømt til EVIGVARENDE TORTURSTRAFF.
Hvorfor det kristne Vesten utelukkende er involvert i militaristiske eventyr i muslimske land, krever vel sin forklaring? Er det
en "religionskrig" eller "sivilisasjonskrig" som pågår?
Er Erstad (KrF), Solhjell (SV), Støre (Ap) og Vårt Lands journalister blinde og døve, eller bare grenseløst
naive? Historieløse? Hva med den kristen-ortodokse islamhater Hege Storhaug, som angivelig kaller seg "humanist"? I sin eksalterte Jesus-dyrkelse er hun ikke mindre fundamentalist enn sine motstandere. I velkjent kristelig tradisjon hyller
hun oldtidsprofeten Jesus, men forakter Muhammed.
Oddbjørn Johannessens første, servile kommentar på Erling Rimehaugs blogg, kunne aldri vært skrevet
av en "ikke-troende".
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11686494-den-svarte-mannen-og-anden?side=1#svar-11686532
"Hvor finner du et forsvar for dødsstraff i Jesu egne ord? ...Jeg skjønner at du holder deg med en Bibel som anbefaler dødsstraff (var det Jesus som sa det, forresten?)... Av(skrekk)ing
og gru er tingen! Bibelsk er det visst også..."
Javisst er det "bibelsk", i ny-testamentlig mening! Disse spørsmål er svært avslørende for Johannessen. Jesus slynger
de grusomste straffetrusler over sine jødiske meningsmotstandere. Han nøyer seg ikke med fordømmelser i dette timelige liv, men utsteder doms- og straffetrusler for det evige liv.
Den dødsstraff
Jesus slynger over sine jødiske meningsmotstandere går langt utover dette jordiske liv. Les bare Joh. 3:18: "Den som ikke tror er allerede dømt, fordi han ikke har trodd
på Guds enbårne Sønns navn".
Det verste er at Jesus stiller sin person over "loven". Bare den som bøyer kne for
ham selv, kan bli frelst og frikjent. Om O. Johannessen mener at Jesu troskrav overfor sine disipler/tilhengere er et rimelig, rettferdig og juridisk kriterium for domsavsigelse, har han diskvalifisert seg som troverdig ("ikke-troende") kritiker.
Andreas C. Halsne opererer med begrepsparet progressive - regressive standpunkter. Andre foretrekker polariseringen moderne - umoderne, liberal - konservativ, eller som jeg selv foretrekker
det: helortodokse - halvortodokse teologer. Det er etter mitt syn ingen vesentlig forskjell mellom dem, som heller ikke blant fundamentalistiske og moderate muslimer. De er så like hverandre. Det er språkbruken som skiller dem.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Er-det-venstreorientert-a-unnskylde-islams-reaksjonare-sider--Andreas-C-Halse-619139b.html#xtor=RSS-3
-------------------
07.06.2017 (revidert 08.06.2017)
G. Ullestad