Historisk SANNHET og teologisk USANNHET

Hva Den norske kirke - "Folkekirken" - tier om

 

«Spenn beltet om livet og hold lampene tent, lik tjenere som venter sin herre hjem fra gjestebud og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer.

Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller istand eller gjør det han vil, han skal få mange slag. Men den som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, han skal slippe med færre….

Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; hvor jeg ønsker den alt var tent……Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre…».

 

(Jesu ord hos Lukas 12, 35-53. Jesu endetidsforkynnelse er full av hevngjerrighet og voldelige innslag. Den troløse tjener/slave skal straffes med hugg og piskeslag. Nåde den som er ulydig mot sin Herre! Hvor ble det av "tilgivelsen"? Hele kapitlet bør leses.Versene 41-45 er Kirkeårets utvalgte bibelord 03.09.2019, som også i Vårt Lands andakt denne dag).

 

Denne grusomme Jesu lignelse om herren – tjeneren/slaven er bare en av mange som stiller dagens folkekirke-prester og biskoper i dyp forlegenhet. Likevel, disse heslige lignelser gjentas år etter år, og med stadig mer absurde (om)tolkninger i forsøket på å aktualisere eller bortforklare dem. Men det enkleste er å fortie dem, hva vi ser mange eksempler på. 

 

 

 

Bestrebelsene på å gjøre Jesu relative doms- og endetidsforkynnelse relevant for vår moderne tid er ikke bare et håpløst foretakende, men en tapt sak.

Men for kirke-kristendommen er det et «være eller ikke-være». Jesu (for lengst) foreldete gudsbilde, verdensbilde og  dualistiske menneskesyn kan selvsagt ikke innrømmes av den kristne Kirke, som har opphøyet ham til «Gud selv» og/eller «Guds eneste Sønn».

Også liberalteologiens ufeilbarlige etisk-humanistiske ideal-Jesus er så nær «guddommelighet» som man kan komme. 

 

Uheldigvis for Folkekirkens "kjærlighetsapostler": Jesus fra Nazareth forkynner strid, uvennskap og polarisering (endog hat i Luk.14, 26). Han var verken humanist, liberal eller demokratisk. Heller ikke verken ufeilbarlig eller guddommelig, men svært menneskelig og ufullkommen (som hans senere høyst feilbarlige disipler og etterfølgere).

Det kan ikke gjentas for ofte: i mange av Jesu lignelser er datidens trelleinstitusjon og slavehusholdet modell for "Guds rike" (han forklarer selv betydningen av sine lignelser). Evangelieskriftenes Jesus forkynte ingen sosial eller politisk frigjøring, men underkastelse og lydighet under sin egen autoritet (jfr. "førerdyrkelsen"). Det samme har den senere Kirkemakt gjort inntil i dag. 

Motstand og "ulydighet" er av evangelieskriftenes Jesus besvart med hemningsløse, irrasjonelle voldstrusler (for det evige liv);  forbannelser, sjikanering og demonisering. Jesu senere etterfølgere/autoritetsdyrkere i Romerkirken, Den ortodokse kirke og Lutherkirken praktiserte og videreførte det grusomste diktatur det påfølgende årtusen i det kristne Europa.  

Derfor har vi ennå ikke, fra kirkelig hold, fått noen historisk dokumentasjon eller konkrete eksempler på når eller hvordan de tre hovedkirkers allkjærlighet og likhetstanke opphevet klasseskiller, sosial nød - eller på hvilket historisk tidspunkt nådesteolgien, freds- og kjærlighetsreligionen, frembrakte et (universelt?) barmhjertig, rettferdig og egalitært samfunn i  samsvar med Kristendommens (universalistiske?) lære.

Kirkens meget nære maktpolitiske allianser med Europas undertrykkere og erobrere - keisere, konger, fyrster og aristokratiske jordeiere - torpederer alle forsøk på å gjøre Jesus eller "Guds kirke" på jorden til den fattiges forsvarer. 

I hvilken europeisk tidsepoke finner vi eksempler på at den såkalt fattige, avmektige og ydmyke "Konge", Jesus fra Nazareth, styrte samfunnsutviklingen? Var det de avsondrede, samfunnsfiendtlige munkeklostrene - eller de utøvende,  krigerske munkeordener som praktiserte Jesu lære? Korsfarerne, inkvisitorene, bålbrennerne, forfølgerne eller   torturistene? 

Hvordan i all verden skal vi forstå Kirkens ufattelige selvmotsigelser og kontraster; den såkalt fattige, verdensfiendtlige munk og selvpisker Frans av Assisi (grunnlegger av Fransiskanerordenen og erklært helgen 1228) - eller Vatikanstatens mektige, steinrike overhode pave Frans år 2019?

Enhver som har overvært en katolsk messe i Peterskirken, eller en evangelisk-luthersk messe i Nidarosdomen, må bare bli forferdet over den makt og rikdom som demonstreres. Er det "Gud", Jesus eller presteskapet som trenger slik overdådig luksus og praktutfoldelse?

Var/er det i samsvar med Jesu disippelskap å kreve mer enn 4 milliarder i årlige statskroner for "understøttelse" av Den norske kirke? 

 

Den årlige, moralistiske søndagsteksten hos Matt 21:10-17 om "tempelrenselsen" er helt malplassert i dagens kirkevirkelighet, om ikke obscøn. Det er rart at Kirken ikke ser "bjelken i sitt eget øye". 

Lukas 6:42"Hvorledes kan du si til din bror: Bror! la mig dra ut splinten som er i ditt øie, du som ikke ser bjelken i ditt eget øie? Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øie, så kan du se å dra ut splinten som er i din brors øie!". 

 

Var det viljen eller evnen hos Jesu etterfølgere/disipler ("Kristusdyrkere") som manglet, eller ble det verdslige maktbegjæret og rikdommens sødme for fristende?

 

"Peterskirken er rikt utsmykket. Av utstyret i kirken kan nevnes Antonio Filaretes bronsedører (1433–45) i forhallen, Giovanni Berninis bronsetabernakel eller baldakin med vridde søyler over høyalteret (1633) og hans bronseinnfatning av Cathedra Petri (St. Peters stol) i apsis (1665), Peters bronsestatue (tillagt Arnolfo di Cambio, 1200-tallet), Michelangelos Pietà (1500), forskjellige gravmæler over paver utført av Bernini, Antonio Canova og andre, og under gulvet i de såkalte gamle grottene, restene av Konstantins basilika, gamle pavesarkofager med mer"

 

Tror pave Frans at han med sin tvetydige teologi og joviale stil, sin hvitkledde, uskyldsrene drakt OG guddommelige fullmakt kan endre "folkets" eller "medlemmenes" synspunkter på rekken av de groveste og mest kriminelle anklager som vel noen gang er rettet mot en verdslig eller religiøs institusjon?

Vi er mer opplyst enn noen gang om kirkelig teologi og historie. 

Fascistiske/nazistiske sympatier det forrige århundret, skandaløse mafiaforbindelser, eiendomsinvesteringer, aksjespekulasjon - og nå de grusomste avsløringer av denne mannskirkens seksuelle overgrep mot forsvarsløse barn og unge - kan selvsagt ikke redde pave Frans kirkesamfunn fra åndelig,  moralsk og etisk-rettslig havari.

Flyktningespørsmålet og klimakrisen er "saker" eller avledningsmanøvre DKK og DnK griper til i en desperat krisesituasjon.

---------------------  

 

Ilden ulmer og brenner i «Kirkens hus». Det har den gjort i nær 2000 år, og den lar seg tydeligvis ikke slukke. Striden og fiendskapet innenfor «den kristne familie» har vært langt mer brutal og voldelig enn vi noen gang kan forestille oss.

Med Jesu autoritære tros- og lydighetskrav, aggressivitet og straffetrusler mot sine meningsmotstandere - som forbilde og guddommelig autoritet - kan vel ingen undres over den kristne kirke og religions skammelige voldshistorie?

Den har sannelig visst å (ut)rydde ugresset, som kanskje biskop Sommerfeldt og Åpen folkekirke forsøker med litt andre midler i dag?

Tidligere århundrers skisma handlet gjerne om teologiske spissfindigheter, som Treenighetslære, Arvesynd, Kristologi og Frelseslære… Det nye er kanskje at dagens kirkesamfunn utnytter eller misbruker en utsatt seksuell minoritet i kirkepolitisk hensikt og propaganda.

Det er ingen tilfeldighet at seksuell legning/identitet er blitt et hovedproblem i de kristne kirker verden over. Mange vet hvordan seksualitet, kvinne-emansipasjon og samlivsspørsmål har provosert og utfordret de autoritære mannsreligionene, kristendom og islam, i århundrer og årtusener.

 

"Opplyst religionskritikk"? 

 

Hva er nå dette for noe rart? Handler det om intern kritikk som skal fremme en "opplyst religion", en "sunn tro" og en "sunn teologi"? Under nevnes få eksempler på konkret og faktisk usunn teologisk dogmatikk eller religiøse praksiser.  

Er det tilfeldig at filosof og muslimsk stipendiat ved TF, Farhan Shah, synes å imitere liberal-teologisk propaganda fra TF? Ved hans teologiske fakultet (TF) utdannes prester med krav om lydighet til Den norske kirkes bekjennelser (dogmatikk!).

Hvem står han nærmest: teologiprofessor Halvor Moxnes eller teolog og filosof Espen Ottosen? 

Kirke-kristendommen har særlig de siste tiårene kvittet seg med mange usunne holdninger og praksiser, men IKKE med  Bekjennelsens (dogmenes) autoritet!

Åpenbaringsreligioner, som kristendommen og islam, lar seg vanskelig forene med reformasjon og utvikling. De postulerer den ENE gudsåpenbaring - Sannheten - i form av Koranen eller personen Jesus. Når disse to verdensreligioner kolliderer med ny, menneskelig innsikt og erfaring, kommer de i store vanskeligheter. Det utarbeides finurlige tolkningsstrategier, ofte på et høyt abstraksjonsnivå, som skal tilpasses "kart og terreng". 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752750-opplyst-religionskritikk  

 

"Hvis religiøse dogmer eller praksiser bidrar til ekskludering og fremmedgjøring, bør disse elementene kritiseres. Religiøse praksiser eller dogmer som medvirker til å svekke et menneskets mestringsfølelse, bør også være gjenstand for kritikk.

Det tredje punktet omhandler myndiggjøring; å leve ett liv snarere enn et annet. Undertrykker og svekker religiøse forestillinger menneskets autonomi, er den simpelthen på kollisjonskurs med et basalt menneskelig grunnbehov, og denne praksisen skal og bør kritiseres på en måte som åpner opp for nye, psykologisk sunne perspektiver".

 

Jeg vet ikke om verken en kristen teolog eller en muslimsk filosof i 2019 gir oss noen nyere innsikt om "religionskritikk" enn den Andreas Edwien har gitt oss i sine fortiede skrifter og bøker gjennom et halvt århundre. Om man ikke våger å gå til selve roten, slik Edwien gjorde det, handler det ikke om religionskritikk, men om religionsapologi ("ny-apologi"). 

Åpenbaringstroen tillater ikke å si at Jesus eller Koranen tok feil.  

Verken den gudsinspirerte Jesus, Paulus, Augustin eller Luther hadde sansen for biologisk eller menneskelig/kulturelt mangfold. Nyanser og naturlige variasjoner ble redusert til enkle kategorier og stereotypier: innenfor eller utenfor. ENTEN – ELLER.

Kampen mot "de vantro" har vært ført med harde midler i de nevnte verdensreligioner. Ingen frelse utenfor Kirkens hus eller Islams hus ("Umma"). Grensemarkørene er blitt meget sterkt understreket både i katolsk, luthersk og islamsk lære og praksis, fra utallige århundrer tilbake fram til i dag.

Det er ikke tegn til moden eller voksen utvikling når abort, homofili, Muhammed-karikaturer, hijab, skolegudstjenester og Skolelagets andakter i skoletiden har dominert religionsspaltene i mediene det siste tiåret, inntil år 2019.

 

Det er en merkelig forklaring kirkepolitiker Trond Bakkevig gir på den lave deltakelse ved kirkevalget: "konfliktnivået var for lavt". Er ikke konfliktnivået i DnK allerede høyt nok? Når verken 80 millioner i statlig valgkampstøtte eller et titalls millioner til konsulentbyråer har gitt uttelling ved kirkevalget, har vel den pensjonerte prost Trond Bakkevig og hans (folke)kirke et langt større forklaringsproblem?

Et kirkevalg engasjerer bare den lille krets av aktive medlemmer. "Folkekirken" (les: Kirkestaten) har ingen demokratisk legitimitet. Den må ut av Grunnloven! 

At "Gud" og kirken stadig skifter mening øker ikke oppslutningen. Den lave valgdeltakelsen viser tvert om  medlemmenes likegyldighet. Denne er, ved siden av manglende troverdighet, kirkens største trussel.

 

Filmen "Amazing Grace" brakte heller ikke "folket" til kirkevalg-urnene. Det lutherske slagordet "Nåden alene" ble da også lite brukt i valgkampannonsene. 

Dokumentaren om Aretha Franklin og "Amazing Grace" er tidvis sterk og bevegende. Hennes stemmeprakt og inderlighet kan ingen betvile. Men det religiøse føleriet - suggesjon og ekstase - som piskes opp i denne baptistmenigheten, kan man med god grunn føle ubehag ved. 

 

https://www.bing.com/videos/search?q=amazing+grace+film&&view=detail&mid=5C2D52DCD21CA45AC1C55C2D52DCD21CA45AC1C5&&FORM=VRDGAR  

https://www.msn.com/nb-no/nyheter/norge/kirkevalget-kamp-om-makt-penger-posisjon-og-politikk/ar-AAGYWp3?li=BBr5KbM    

 

https://www.vl.no/nyhet/den-norske-kirke-har-et-kompetanseproblem-ikke-et-demokratiproblem-1.1584580  

https://www.andakter.no/6/  

 

 

"VÅR KRISTNE IDENTITET"?  

 

Geir Hellemo, TF-professor (emeritus) og spaltist i Vårt Land, har oppsiktsvekkende synspunkter. Jeg siterer hans innledende og avsluttende avsnitt, som er ganske illevarslende.  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752758-vart-lovfestede-verdigrunnla

 

"Ingenting markerer norsk identitet så klart og entydig som det korsmerkede flagget. Det fyller Karl Johan på 17. mai, og våre idrettsstjerner svøper seg i det etter internasjonale seiere.

Vårt statsoverhode er også identitetsskapende for oss. Han som er døpt, konfirmert, har inngått ekteskap og er blitt signet til sin gjerning innenfor rammen av Den norske kirke.

Den norske kirke er da også allestedsnærværende i vårt samfunn. Overalt treffer du på kirkebygg som minner om at du tilbys kirkelig betjening, hvor du enn måtte befinne deg.

Akkurat nå er det viktigere enn noensinne at vi blankpusser vårt felles verdigrunnlag. Vi trenger det i møte med andre tros- og livssyn...I en slik situasjon kreves besinnelse på egen identitet.

Vår kristne identitet. Som har egalitarian universalism som et av sine fremste kjennetegn". 

 

Galere kan det ikke bli. Kors - Krone - Nasjon skal igjen knyttes sammen, som et bolverk mot islam. Men den blinde kan ikke lede den blinde. Slike reaksjonære strømninger truer våre liberal-demokratiske og humanistiske verdier. To autoritære verdensreligioner i konflikt og konkurranse er meget farlig for samfunnsfreden. 

Det er også underlig å snakke om "vår kristne identitet" når kirkevalget nettopp har vist at "folket" slett ikke slutter opp om kirken og dens "kristne verdier". Det kan tyde på at avkristningen (sekularismen) er Den norske kirkes største problem.

Statsminister Erna Solbergs sterke appell om "frikirkenes fornyende kraft i Norge" er mildt sagt spektukært, men ikke gjengitt i dagspressen.  

 

Kirken kjemper for livet på mange fronter. Hvordan skal den hamle opp med islam når den er full av interne stridigheter? 

Det gir langt større mening å snakke om den kirke-kristne identitetskrise. Kirken er blitt så sekularisert at den (uten å forstå det?) har mistet seg selv. Selve grunnmuren skjelver. Rystelsene er mange. Sekterismen øker. Men skal kirken og den kristne religion gjenvinne fordums "storhet", kan det i vår tid bare skje ved bruk av antidemokratiske midler: ensretting og maktmisbruk

Den tid er forlengst forbi da norskhet og luthersk-protestantisk kristendom knyttet folk og samfunn sammen, for en stor del ved det som kalles "frivillig tvang" eller "åndelig terror". Man fornemmer hos teologen Geir Hellemo en lengsel tilbake til det autoritære samfunn. 

 

Samfunnsoppdrag eller misjonsoppdrag? 

 

"Olavsfestdagene har et samfunnsoppdrag som skiller seg fra alle andre festivaler i Norge. Et oppdrag som er knyttet til et sted og en historie som er av stor betydning for landet vårt".

 

Veldig kamuflert, passelig alment og utflytende, gjenkjenner  vi det kristne buskapet hos Petter Myhr (som har vandret fra NRK til Olavsfestdagene)...Det har også NRK-reporter Tomm Kristiansen. I tillegg er han ute på bokmarkedet med en andaktsbok for "tvilere" (2017) OG medforfatter av boken "Da Gud skiftet mening" (2018).  

De har begge "tilfeldigvis" vært prekenholdere i NRKs morgenandakter.  

http://www.verdidebatt.no/pettermyhr  

 

"Er ikke det ­nydelig å tenke på, at forvandling er det samme som å komme hjem! Det er nettopp derfor vi må forvandle kulturen. Det er derfor vi må forvandle kirken. Og det er derfor vi må forvandle oss selv.

For at vi nok en gang skal kunne komme hjem – og bli den vi egentlig er".

 

Har det ikke streifet Petter Myhr at "Forvandling" kan bety oppbrudd, oppgjør og en vei langt bort fra hans kirkes HJEM og FADERHUS?

Ligger det kanske utenfor den overleverte, luthersk-evangeliske statskirkelige tradisjon og interesse at (krigeren) Olav Haraldsson, (antisemitten) Martin Luther og (puritaner/pietist) Hans Nielsen Hauge ganske enkelt blir  avvist i vår tid? 

 

"Egalitarian universalism"? Mange forstår at Geir Hellemo forsøker å skape en bro eller avgrunn til islam. Men det tales med mange forvirrende og selvmotsigende tunger i den kirkelige "diskurs". Vi forstår ikke hva Hellemo vil, og kanskje forstår han det ikke selv?  

Har ikke TF-professor Geir Hellemo lest sin kirkehistorie? Er han ukjent med at de krigerske 

"tempelridderne i nesten to hundre år plyndret de store rikdommene som fantes i Østen mens de marsjerte under Kristus banner i korstogene?

I tillegg til silke, edelt metall og andre verdisaker som tempelridderne krevde som krigsutbytte, este pengekassen deres ut da utallige europeiske hertuger, baroner og grever styrtet til å få være med i opptoget til de hellige krigerne".  

 

De kristen-europeiske brutale jødeforfølgere, kjetterforfølgere, koloniherrer, slavehandlere og misjonærer kjente ingen eller få grenser for voldsutøvelse, utnyttelse, grådighet og utsuging. Middelalderens føydalsamfunn, hvor den katolske kirke hersket nesten uinnskrenket, var intet LIKHETSSAMFUNN.

Hvordan er det mulig å totalt ignorere kirke-kristendommens historiske avtrykk gjennom mer enn halvannet årtusen? Den viser nettopp at herre-slave/tjener modellen ble praktisert og videreført overalt hvor kristendommen fikk fotfeste. Hva slags frigjøring er det? 

 

Den forkynte kanskje - eller kanskje ikke - likhet framfor "Gud", men defintivt ikke likhet blant mennesker! 

 

Kristen-europeiske imperialister/kolonister erobret Jerusalem ("Det hellige land") og langt senere: Sør-Amerika, Algerie, Namibia, (Belgisk) Kongo, Sør-Afrika, India og Karibien m.fl. Med grufulle ringvirkninger inntil i dag.

Mange av dagens regionale konflikter og borgerkriger har religionsimperialismen, kristen eller muslimsk, som historisk bakteppe. 

 

Zimbabwes avdøde diktator er et ektefødt barn av den (autoritære) kristne misjonsimperialisme og kolonialisme verden over. Geriljakrigeren eller frigjøringshelten som ble diktator - og beriket seg selv - kjenner vi fra mange afrikanske stater i postkolonialismens tidsalder. 

 

"Mugabe fikk sin skoleutdannelse i katolske skoler. Han ble beskrevet som et barn som var sjenert og en einstøing som sjelden deltok i fellesaktiviteter, men likte heller å lese og være for seg selv.

Den irske presten i landsbyen Kutama la merke til den seriøse og begavede gutten som gikk til messe hver dag, og mente gutten en dag ville bli en fremstående person". 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Robert_Mugabe  

 

--------------------  

 

Despoter og krigshissere synes å være på vei tilbake i det kristne Vesten, slik vi kjenner dem fra det foregående årtusen. Etter noen få ti-år med fredelig, mellomfolkelig sameksistens og samarbeid blusser den kalde krigen opp på nytt. Denne hadde også sitt utspring i det kristne Europa, og ble spredt utover verden i etterkrigstiden. Det er derfor ikke overraskende at mange kristne, også i Skandinavia/Norden, slutter opp om dagens autoritære, fascistiske eller nasjonal-konservative partier på ytre høyre fløy. 

Med korset, kristne verdier og kristen kulturarv skal fiendskapets ideologi gjenreises. Igjen ser vi at "den kristne kulturarv", i mange land, trenger statsmaktens hjelp,  våpenmakt og militarisme som beskyttelse mot ideologiske fiender.

Freden er ingen attraktiv tilstand for den kristne kirke, som gjennom hele sin historie har søkt erobring, konflikt og konfrontasjon.  

Dessverre, korstog-mentaliteten lever videre i det kristne Vesten. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki ble innviet eller velsignet av en kirkelig prest. En ubåt under den kalde krigen ble døpt "Corpus Christos". PASIFISTSK?    

Om de mange dødelige droner det kristne Vesten har sluppet over over muslimske land, som også Norges mer enn 500 bomber over Libya, har fått kirkelig velsignelse vet jeg ikke. 

Utallige "kristne bomber" har falt over muslimske land de siste par årtier, i det godes tjeneste må vite. Muslimenes raseri mot det kristne Vestens intervensjoner, ødeleggelser og ydmykelser besvares med islamistisk terror i Vesten.

Politisk, voldelig islamisme møtes med tilsvarende terror fra den kristne høyre-ekstremisme. Så er religionskrigen i gang igjen, og vi får bekreftet disse to religioners voldelige, politiske og imperialistiske potensial.

Men hvordan er styrkeforholdet? 

Terroristene Anders B. Breivik og Phillip Manshaus fant begge tilhørighet i den "kristne kulturarven", med sin autoritære, militaristiske og patriarkalske ideologi. Den første søkte seg til den katolske kirke, den andre til den (lutherske) læstadianske menighet.

Nazismens jordsmonn var det kristne Europa. Derfor kunne den kristne Manshaus også gjøre nazi-hilsen i rettssalen. Hitler og Jesus lot seg forene for over 70 år siden, som også i dag. Denne historiske og religiøs-ideologiske kontinuitet er svært skremmende.

Autoritetsdyrkelsen og det mytologiske verdensbildet består, i kristen-konservative som i såkalt liberale eller progressive kretser. Den stadig usunne (infantile?) Jesus-dyrkelsen er kirke-kristendommens fatale og uløselige problem.

Er ikke nær 2000 års Jesus-idolatri NOK? 

Presten Einar Gelius har annonsert sin kommende bok om "Jesus og Muhammed". Igjen og igjen skal kontrasten framheves, som om vi ikke har fått og får den forkynt, år etter år i kristelige medier og prekener. Den opphøyde, guddommeliggjorte Jesus er Lyset som skinner gjennom Mørket i alle andre kultursamfunn og religioner... 

Som ordinert prest er Einar Gelius selvsagt INHABIL i vurderingen av de to oldtidsprofeter. Visse signaler fra teologen og forfatteren tilsier at vi kan vente oss en svært trettende og forutsigbar kirkelig-dogmatisk, dualistisk teologi.

Når boken utkommer er det bare å studere hvordan Gelius fortier, tolker og forkynner Jesu forkynnelse og lære i evangelieskriftene (som Kirken selv har utvalgt og overlevert).  

Vi kjenner "strategien" godt igjen, også hos de to kristne Jesus-dyrkere, polemikere og kristendomsapologeter: Hege Storhaug og Hans Rustad. Nettavisen Resett, med sjefredaktør Helge Lurås, er noe mer sprikende og ambivalent i synet på kristendommens Jesus.

Det kristne religonshatet er knapt til å fatte i sin harde brutalitet og konsekvens. Det er (psykologisk) forståelig at kristelige apologer unnviker alle historiske referanser til Kirkens grusomme (dokumenterte) voldshsitorie - med den opphøyde Jesus som forbilde. 

 

https://www.nrk.no/norge/prest-mister-jobben-etter-nazistiske-ytringer-1.14627026  

 

Svermeriet for nazistisk tankegods, med antisemittismen som hovedkomponent, finner vi både i den kristne verden og den muslimske. Orden, førerdyrkelse, raserenhet, hierarki og maskulint herredømme - "hvit makt" - er vesentlige verdimarkører i den kristne kulturarven særlig fra 1800-tallet.

 

Det er når migrasjon, med sin forstyrrende kultur- og religionsblanding, truer Kirke-kristendommens hegemoni og maktgrunnlag at religionsterroristene (korsfarerne), kirkeapologeter, kulturkrigere og nasjonalister fra YTRE HØYRE blankpusser sine truende, morderiske symboler: Korset OG  Hakekorset

 -----------------------  

 

Når "Gud er tilbake" i politikken, kan alt skje. Verden blir et farligere sted. Se boken med samme tittel, utgitt år 2013 (Frekk Forlag).

Det mest bemerkelsesverdige med bidragsyterne i denne boken er den kirke- og religionspolitiske enighet og harmoni, anført  av Erik Solheim/Bård Vegard Solhjell, Knut Arild Hareide, Inge Lønning, Espen Ottosen, Janne Haaland Matlary og Faruk Terzic/Linda Alzaghari.

 

"Det finnes ingen frelse utenfor kirken", postulerte en (hellig) kirkefader i oldtiden. Har Den norske kirke endret syn i denne sak? Kirkelig dåpspraksis, misjonsvirksomhet, liturgi og skriftopplesning tyder ikke på noen endring i kristendommens  forstenede, statiske lære- og teoribygging.

Hvorfor i all verden driver kirke-kristne organisasjoner aktiv og pågående misjon overfor jøder og muslimer, hvis disse folk og kultursamfunn ikke er definert som blinde, onde, fordømte eller fortapte "vantro"?

Kan ikke Kristendommen la dem - og alle verdens folkeslag -  omsider få fred fra den kristne giften som sår ufred, hat, mistro og fiendskap overalt?

Har det noengang falt kristne biskoper eller teologer, forkynnere eller misjonærer inn at det ikke er verken oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth eller Kirkens guddommelige Kristus tenkende eller religiøst søkende mennesker trenger? 

 

Biskop Sommerfeldts nylige «bannbulle» mot sin (bibeltro) åndsbror er ellers helt etter dualismen og sekterismens «skjema». De selvrettferdige grupper som anser seg for særlig utvalgte (hellige, rettroende) vil alltid skape en skarp front mot «de andre»: de Onde.

 

"Godhetsapostlene" trenger en fiende, intern eller ekstern, om det er fundamentalistene/biblisistene, helbredelses-predikanter, Alv Magnus eller Sylvie Listhaug, sekularister, islamister eller de onde "fariseere og skriftlærde". Det er bare aktørene og rollene - fiendens ansikt - som er byttet om i dagens folkekirkelige/kirkepolitiske virkelighet.

 

Den norske kirkes fraksjoner og partilister under årets besynderlige kirkevalg demonstrerer samme ulykksalige fenomen: uenighetens fellesskap, kirkefred og kristen enhet er en umulighet!

Eller, bare en mulighet hvis og såfremt alle hyller Jesu enestående autoritet? "Vi gjør bare hva Jesus har sagt", sier Kristi etterfølgere: dagens dødeoppvekkere, demonutdrivere og helbredelses-predikanter/mirakelpredikanter.

Når såkalt åndskamp, djeveltro og demonutdrivelser forsvares og praktiseres i både katolske og protestantiske kirkesamfunn, er det oldtidsprofeten Jesu mytologiske verdensbilde og dualistiske menneskesyn som ligger til grunn. Jesu kosmologi og verdensbilde var meget naiv og enkel - men reelt og bokstavlig forstått av ham selv.

Verden og menneskenes sinn var redusert til en kampsone mellom to antagonistiske åndsmakter eller vesener: den gode Gud og den onde Satan. Som andre eskatologisk-apokalyptiske bevegelser i sin samtid forkynte Jesus (og hans apostler) den snarlig kommende krigen eller oppgjøret mellom Guds sønner og Satans sønner.

1500 år senere var kirkelærer og "reformator" Martin Luther ("Folkekirkens" fremste teologiske autoritet i dag) fortsatt fanget i denne overleverte dualistiske, djevelske Gud - Satan mytologien. Han var sterkt plaget av helvetesangst (jfr. "tårnopplevelsen"). Også Luther så/tolket og forkynte endetidens tegn i sin samtid.

(Norsk-lutherske misjonærer har det foregående århundret gitt mange "vitnesbyrd" om hvordan djevelbesatteafrikanere ble frigjort og forløst fra Den ondes makt...). 

 

Alt mytologisk grums, villfarenhet og mørke i evangelisk-luthersk lære og kirkehistorie de foregående 500 år blir ikke fortalt valgbare kirkemedlemmer år 2019. Det er helt opplagt, etter mitt syn at homofile vigsler tjener som avledningsmanøver fra dypere og langt mer alvorlige problemstillinger i Den norske kirkes bekjennelse og teologi.

 

Synd, frelse og dommedag 

 

Klimakrisen er et annet, grellt eksempel på hvordan den globale kristne maktkirke og kirkepolitiske mafia manøvrerer.

Kulten omkring 16-åringen Greta Thunberg - det svenske klimaikon - er bare sørgelig. Det religiøs-kristne tilsnittet (som også i prestepartiet MDG?) er påfallende. Thunberg opphøyes eller dyrkes som helgen, (dommedags)profet, en (forvirret) messias eller Kristus... 

Stakkars jente! Hun er et alminnelig sårbart menneske som vi, men som kanskje er blitt frarøvet sin barndom og ungdomstid av en forvirret eller forstyrret voksenverden.  

 

"Det er selvfølgelig vanskelig for en 16 år gammel jente å vise glede når budskapet hun har fått i oppdrag å dele med resten av verden, handler om at jordkloden går til helvete om ti år.

Ja, hvem klarer vel å smile når man står der som et preprogrammert medium, og forteller en siklende (kristelig) verdenspresse at vi om kort tid vil stå overfor en katastrofe av apokalyptiske dimensjoner?.....

Uansett turnerer Greta rundt, eller hun leder skolestreiker, med alle diagnosene i en heller transparent ryggsekk. (Aspberger-diagnosen har for øvrig blitt klistret i pannen hennes.) Jeg tenker at de ikke har vært til noen direkte ulempe for henne.

Som verdens fremste klimaforkjemper kan det tvert imot være en fordel å kunne påberope seg visse lidelser, da disse i folks fantasier kan forbindes med spesielle egenskaper eller talenter. I tillegg skjermer de henne mot kritiske røster. Stakkars, hun har nok sine utfordringer.

Dommedagsprofeten Greta Thunberg får derfor fortsette å skremme verden. Sirkuset lever i beste velgående".

 

https://www.nettavisen.no/nyheter/morens-hensynslose-utlevering-av-greta-thunbergs-mange-kamper/3423845595.html  

Skaperen og Allhærs gud - Kristus pantokrator - har ingen løsning på klimakrisen. Denne "Gud" som i oldtiden glatt opphevet de naturlover han selv hadde skapt, er nå blitt maktesløs. Den Hellige Ånds veiledning gir de Troende ingen hjelp, verken når det gjelder å forstå Skriften eller Tidens tegn.  

Heller ikke dagens pave eller biskoper forstår til fulle dagens klimaendringer. I de forgagne tider var det som kjent "Guds"  vrede og menneskehetens syndighet som frembrakte alle kriser og katastrofer på jorden. Nå er det ikke den diffuse syndsbekjennelse Den norske kirke inviterer til, men mer konkret: flyskam, miljøskam, bilskam og oljeskam...

Gretha Tunberg forkynner ingen mirakler, ingen Frelse og  "intet lys i tunnelen". 16-åringen maner oss til klima-angst. Tiden renner ut. Tilbake står bare apokalypsen og dommen. Av en eller annen grunn, som ikke er blitt klarlagt, har Det nye testementets Jesus/Kristus og "Gud" sluttet å gjøre mirakler og undergjerninger i Den norske kirke. 

 

Hos Matt.10.8 sier Jesus: "Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave."

Utallige mirakler blir "dokumentert" i Aoostlenes gjerninger. Jeg siterer fra Verbum Forlags nettside:

"Uten Apostlenes gjerninger ville vår kunnskap om den tidligste kristne tid vært svært begrenset og oppstykket.

Fortellingen i dette skriftet slutter plutselig - og det er sannsynlig at Lukas visste mye om den videre historien, men han har formidlet det viktigste: Evangeliet om Jesus har nådd fra Jerusalem til Roma - fra jøde til hedning".

 

https://www.bibel.no/Verbum/Nettbokhandel/Bibel/Lydbibel/Bokmal/Apostlenes-gjerninger  

https://www.dagen.no/meninger/debatt/SYNSPUNKT/Om-å-vekke-opp-døde-373979  

https://www.bible.com/no/bible/102/act.4.nb  

 

 

Ordet: Jesu ord, "Herrens ord" eller teologenes ord? 

 

Hvem og hva skal vi feste lit til? Skal vi «tro på» evangelieskriftenes jødiske healer og domspredikant, Jesus fra det hedenske Galilea, Romerkirkens autoriserte bekjennelsesskrifter fra oldtiden, de senere  kirkefedre/kirkelærere, Martin Luthers Augustana eller  pavekirken dekreter? 

Skriften/Ordet, Ånden, Troen, Læren, Sakramentene eller Tradisjonen?

Hva med dagens pinsekarismatiske predikanter, indremisjonsbevegelsen, DnKs kirkemøter, pave Frans eller evangelisk-lutherske biskoper? Predikant Alv Magnus fra UIO eller biskop Atle Sommerfeldt fra DnK? Teologene Espen Ottosen eller Sturla Stålsett? Biskop Kari Veiteberg eller biskop Stein Reinertsen? 

Hvem av dem taler "sant" om livet og døden: om synd, dom, fortapelse og frelse? Vi får ingen klare svar i dagens forvirrede kakofoni. Kan vi gå til "Skriften alene", eller kan vi det ikke?

Må vi gå en mellomvei til gudsekspertene (teologi-professorene) ved TF, MF eller VID, som etter århundrers veiledning av Den Hellige Ånd, "eksegese", "kristologisk hermeneutikk" OG mange års akademiske studier (ennå) ikke har forstått "Skriften" og "Herrens ord" rett? 

 

«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn»

(Joh. 3:18)

 

«Den som ikke er med meg, er mot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer». 

(Matt. 12:30. Hele kapitlet bør leses)

 

«For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom.

Synden er at de ikke tror på meg, retten får jeg, fordi jeg går til Faderen så dere ikke lenger ser meg, dommen er at denne verdens fyrste er dømt».  

(Joh. kap. 16).

 

«Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd».

 

(Den Augsburgske bekjennelse, også kalt Augustana. «Den trosbekjennelse som ble lagt fram for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg i år 1530»).

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/augsburgske_bekjennelse.pdf 

 

I Den norske kirkes valgkamp dette år er det nødvendig å minne «folket» og «medlemmene» om at Læreskriftet ovenfor faktisk er den (konfesjonelle) bekjennelse både biskop Atle Sommerfeldt og organisasjonen «Åpen folkekirkes» leder har avgitt troskapsløfte til.

https://www.vl.no/nyhet/bispedommeradsleder-skal-lede-apen-folkekirke-1.679983 

 

«Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike».

(Paulus første brev til Korinterne 6:9-10. Her er ingen "nåde" eller "tilgivelse". De grupper som "ikke skal arve Guds rike" blir her utpekt. Les også Romerbrevet 1:27 og Paulus første brev til Timoteus 8-11). 

 

"Alle brødrene her sender sin hilsen. Hils hverandre med et hellig kyss! Hilsen, med min egen, Paulus hånd. Den som ikke elsker Herren, han være forbannet! Marana ta! Herren Jesu nåde være med dere! Min kjærlighet er med dere alle i Kristus Jesus". 

 

(Versene er hentet fra Bibelteksten 5. september 2019: 1. Kor. 16,13-24. Den er utlagt i Vårt Lands andaktsspalte av presten Paul Erik Wirgenes. I siste bibelutgave er "brødre" feilaktig skiftet ut med "søsken"). 

 

«Har du planer om å komme til Himmelen? Da kommer du før eller siden til å bli en av de helliggjorte – det vil si en helgen. Alle i Himmelen er det. Alle mennesker er kalt til å la Gud gjøre dem hellige. Og her er de sjokkerende nyhetene: Hvis du bruker din frie vilje til å gi Gud frie hender, kan du faktisk få det til allerede her på jorden.

To av mine helter, Paulus og Olav Haraldsson. Før Paulus ble en kristen, drepte han mennesker bare fordi de var kristne. Og Hellig Olav? Ah, hvor skal man begynne?... «Når Gud kunne lage en helgen ut av en viking, må det være håp for meg også»…»

 

(Vårt Lands kvinnelige, katolske forkynner lørdag 24. august. Bibelteksten denne dag: Rom. 6, 14-23. Overskrift: Alle kan bli en helgen).

 

At «alle kan bli en helgen» var budskapet også hos Klassekampens katolske teolog og spaltist, Eivor Oftestad, for litt tid tilbake i torsdagsspalten «I god tro». Om disse to kvinnelige forkynnere selv er blitt en helgen, vites ikke. Det betviles. Vi vet jo at prosessen med saligkåring og helgenkåring i Den katolske kirke er lang og komplisert. En egen granskningskommisjon i Vatikanet har som oppgave å gjennomgå de krav og kriterier som kvalifiserer til helgenstatus.

 

Det er mer enn tvilsomt om den kyske kvinne St. Therese av Lisieux - hvis verdensbereiste lik, levninger, besøkte katolske menigheter i Norge i 2018 - er et kvinneideal for vår tid. Det sies at en helgen ikke er syndfri. Men alle Kristus-troende er vel renset i «Lammets blod»?

På Internett finner man fine fotografier av barnet og den unge, vakre Therese før hun ble innkapslet og skjult bak klostermurer, i nonnedrakt og skaut (jfr. hijab). Forvandlingen er dramatisk. Hun er blitt streng og alvorlig, kanskje som Greta Thunberg? 

Opphøyet til helgen er Therese framstilt med jomfru Marias attributter. Som avkjønnet helgen, med glorien – hellighetstegnet - over hodet, er hun fratatt sin myke,  naturlige (syndige?) kvinnelighet. Hun holder intet Jesus-barn i armene, men ingen kan vel være i tvil om den unge Thereses hengivne underkastelse/tilbedelse og intime relasjon til mannen Jesus/Kristus: «Guds eneste Sønn»…

St.Therese har nok som mange kvinnelige helgener og nonner status som «Kristi brud». Og hun befinner seg kanskje i dette gullforgylte Himmelriket?

https://www.communes.com/images/orig/basse-normandie/calvados/lisieux_14100/lisieux_238699.jpg 

 

----------------------  

 

Gjennom hele Reformasjonsjubileet 2017 feiret DnK sin uoffisielle «helgen»: Martin Luther. Valfarten til Wittenburg dette jubileumsåret står lite tilbake for den katolske helgendyrkelse og pilegrimstradisjon.

http://historiskerejser.dk/slotskirken-i-wittenberg/ 

 

Underlig da å registrere at i kirkevalgkampen 2019 er evangelisk-luthersk lære et «ikke-tema». Hvorfor er ikke Jesus, Paulus og Luther avbildet på valgplakatene? Hvorfor intet kors? Hvorfor ingen av Jesu mange domsord i evangelieskriftene? 

Valgbare medlemmer i DnK får ingen informasjon om de lutherske kirkepartienes ideologisk-teologiske grunnlag. «Skrift og bekjennelse» er av en eller annen grunn skjøvet helt ut av synsfeltet.

Har "Folkekirkens" autoriteter opprettet en (midlertidig) avdeling i Himmelriket/Gudsstaten for tvilere, skeptikere og de svake (umodne) i troen? I så fall bør det presiseres at en slik mellomkategori ikke finnes i Jesu doms- og endetidsforkynnelse i evangelieskriftene. Hans dualisme er enkel og knivskarp. Den skjærer mellom grupper av mennesker, slik også europeisk kirke-kristendom i årtusener iverksatte Jesu lære og forkynnelse.

 

"Ugresset" skulle kastes på bålet ("ildovnen"), hva som også faktisk skjedde det foregående årtusen. I forrige århundret ble millioner jøder - Jesu og Kirkens motstandere/fiender -  utryddet i nazistenes gasskamre midt i det kristne Europa. At en norsk, evangelisk-luthersk prestesønn og teologiutdannet person, Vidkun Quisling, endte opp som nazist og fanatisk jødehater i krigsårene kan vel ikke forundre noen.

Flosklene "Tro, Håp og Kjærlighet for alle" kan ikke redde kirkens omdømme. Alle mulige avledningsstrategier er oppbrukt. Ja, også forsøket på å plassere ansvaret for dagens antisemittisme hos muslimer. Men Holocaust (Shoah) skjedde i det kristne, jødefiendtlige Europa, ikke i den muslimsk-arabiske verden. Når skal dette enkle faktum erkjennes av kirkeledere og kirkelærere? 

Det forskrudde "Jødespørsmålet" i kirke-kristendommen vil tvinge seg fram. Den kristne kirke bærer et blytungt ansvar for den verste og største folkeforfølgelse - etnisk rensing - i historien.

Den kristne religion og kirkes lemfeldige, overflatiske og løgnaktige omgang med sin antisemittiske voldsteologi og voldshistorie, vil slå grusomt tilbake. Verken Jesus-minner, homofile vigsler, dialogteologi og rettferdsteologi, klimakrise/skapelsesteologi eller politisk teologi kan redde kirken fra moralsk havari. 

Med større avstand til siste verdenskrig, ser vi håp om at sirkelen av kirkelojalitet, patriotisme og fortielsens sensur brytes opp. Dette er ikke "godt nytt" for Kirken, som av all kraft søker å hvitvaske seg. 

Kristendommens grufulle jødehat - en dødelig fundamentalisme og ekstremisme vi knapt kan fatte omfanget av - har hatt og har ringvirkninger inntil vår tid, som i synet på staten Israel. 

Hatet mot "fariseerne og de skriftlærde" hjemsøker Den norske kirkes presteskap og forkynnere den dag i dag. Doms- og helvetesforkynnelsen er selvsagt ikke avskaffet. 

Jesus fordømte og forbannet sine "ulydige" landsmenn ("Rikets barn") til evig pine i ildovnen eller til å "kastes i mørket utenfor". Kirkelærer Martin Luther gikk ennå lenger i voldelig hatretorikk. Kristne raseideologer og senere nazister i siste del av 1800-tallet og fremover i tid brakte den kristne voldsdualismen til sin ytterste konsekvens, bl.a. med Luther som forbilde og inspirator. Men hatets grobunn var lagt det foregående årtusen eller mer. 

Heldigvis, det finnes sannhetssøkende historikere, forskere og journalister som graver seg dypere og dypere ned i denne heslige, fortrengte materie i vår nære fortid. Kirkelig krenkelseshysteri, berøringsangst og offermentalitet kan man ikke ta hensyn til. Ingen har KRENKET enkeltmennesker og grupper av mennesker som den kristne religion og kirke.

Historiens dom er knusende! 

Det er derfor på tide at Kirkemaktens lovgivende, dømmende og eksekutive myndighet - som overgriper, torturist og voldsutøver - blir dokumentert for det norske folk. Den tyske kirkekritiker, Karlheinz Deschner, har i 10 bind dokumentert kirkens forbryterske historie. Men vi skjønner at også den norske teologiske mafia er rammet av det anti-demokratiske virus: fortielsens sensur. 

 

----------------------  

 

Når verken kirkeledere (biskoper), kirkepartier (ÅF) eller troslærere (teologer) innenfor «Folkekirken» opplyser «folket» om selve grunnplanken i Norges offisielle religion (grunnlovsfestet), mangler en av demokratiets grunnstener: folkeopplysning som grunnlag for kvalifiserte valg og meningsytringer.

Det kirke-kristne menneskesyn, verdensbilde og historieoppfatning (med grunnlag i Jesu lære) får vi svært liten informasjon om. 

Hvilke forutsetninger har valgbare 15-åringer for å vurdere hvem (hvilket "parti") som skal styre/administrere DnK? 

Over 3 mill. valgkort er utsendt til «Folkekirkens» valgbare medlemmer, mens en rekke intervjuer med kandidater på partilistene er lukket bak Vårt Lands betalingsmur. Lenger strekker ikke demokratiet seg. Det skulle være interessant å vite hvordan Vårt Lands redaksjon siler ut «åpne» (eksterne) og «lukkede» (interne) valgkampinnlegg.

Den kløvde tunge er merkbar. Det er flust med doble budskap. Å stå i spagaten er en umulig stilling. Språk, virkelighetsoppfatning og fokus endres og tilpasses mottakerne; ett for Vårt Lands kristen-troende abonnenter, et annet for de kirkefremmede. For den siste gruppen presenteres «Guds hus» som en varmestue (omsorgskirken), en kulturinstitusjon eller et politisk laboratorium.

Begrepene tilhørighet, identitet og livstolkning er ny-ord konstruert som en slags inngangsportal til Kirkens hus og Gud Faders «hjem». Dette er light versjonen av kristendommen. Dess mer utvannet – sekulær - den blir, dess mer likegyldig blir den.

I siste valgkampinnspurt har Kirkerådslederen, Kristin Gunleiksrud Raaum, publisert propaganda for kirkepartiet "Åpen folkekirke" i to ulike medier: Klassekampen og Vårt Land. I førstnevnte avis er hovedsaken homofile vigsler. I avisen Vårt Land er fokus et helt annet.

I innlegget nedenfor (som bør leses i sin helhet) får vi klar beskjed: det finnes intet HÅP, intet menneskeverd, utenfor Gunleiksrud Raaums kirke/kirkeparti. For det er bare Kirken og dens "Gud" som angivelig ser og bekrefter oss mennesker som vi egentlig er...Men for at den særlige (tros)kvalitet skal komme til syne, må man først døpes!  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752677-for-i-var-herres-lommer-er-det-plass  

 

Men det menneskelige (sekulære) "rommet" utenfor DnK er langt videre og åpnere enn de trange "lommer" Kirkerådslederen og hennes "Gud" vil putte oss inn i.

Alminnelig tro, håp og kjærlighet erfarer vi alle i dagliglivet utenfor Kirken. Disse følelser og behov inngår i alle mellom-menneskelige relasjoner og samfunn. Ethvert menneske på hele kloden lever dag for dag i disse naturlige spenninger. Vi svinger alle mellom normal (ikke-kristen) tro, håp og kjærlighet.

Men vi har forstått at Paulus, den senere Lutherkirke OG Gunleiksrud Raaum har en helt annen oppfatning av de samme begrepene. Sikkert er at vi ikke trenger DnKs kirkekaffe eller geistlige belæringer for å fortelle oss helt elementære, menneskelige følelser og erfaringer. Vi trenger ingen kirkelig bekreftelse på hvem vi er, eller hva vi er verdt. Vi søker ingen plass i Vårherres lommer, slik Gunleiksrud Raaum gjør det. Hun snakker kun for seg selv (ikke for "oss"), som her: 

 

"Mandag kveld satt jeg og skalv av bevegelse i Kulturkirken Jakob. Det var Konsert for en Åpen kirke. Moddi, Tord Gudstavsson, Marthe Valle tok oss med inn et musikalsk univers av lengsel etter en kirke som tar imot oss, fordi Gud tar imot oss".

 

"Åpen folkekirke" har ingen grunn eller rett til å frarøve oss erfaring eller definisjonsmakt over vårt liv, slik den hovmodig og bramfritt gjør i sine enkle, slagordpregede annonsekampanjer: "Tro, Håp og Kjærlighet for alle". 

 

 "Alt det ytre flerres av, og vi vet at ett sted i verden kan vi bli sett som den vi innerst inne er.... der alle som ønsker det kan komme med hele sitt liv og hele sin tro og føle seg hjemme. Som åpner kirkedøren og kontordøren. Som lar oss komme inn og varme oss. Tenne lys. Kanskje gjøre korstegnet. Kirkelige medarbeidere som setter av tid til samtale. Som koker kaffe. Som lyser velsignelsen. Som lar oss alle gå ut i verden, ørlite rettere i ryggen. Og fylt av vissheten av at i Vårherres lommer er det også plass til meg".

 

KIRKELIG POPULISME   

 

«Hva slags kirke vil du ha?», spør representanter for  Bispemøtet og Kirkerådet. Da må vi spørre dem: hvor langt er kirken villig til å gå for å oppfylle medlemmenes behov og ønsker? Vet den ikke selv lenger hva slags kirke den er?

Sikkert er at den er kongefamiliens kirke. Vi ser av gjestelisten til prinsesse Ingrid Alexandras konfirmasjongudstjeneste at det er Europas kongehus og norsk samfunnselite som er invitert. Også HEF (som medlem av STL).  

Slik styrkes båndene mellom kirke/bispemakt og kongehus. Slik demonstrerer kirken sin makt og rikdom: sosial status, politiske bindinger og privilegier. Kirken er overklassen og privilegiesamfunnets kirke. Den er seg selv lik.  

 

Biskop Sigurd Osberg (1990-2002) var i sin tid en av Dagbladets favoritter (som også biskop Gunnar Stålsett).  

 

https://www.dagbladet.no/kultur/kirken-apnes/66404229  

https://tv.nrk.no/program/FALM07000191  

https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Osberg  

 

DnKs eksklusive gjestelister. Verken i konfirmasjons-gudstjenesten i Slottskirken (2019) eller i Reformasjonsgudstjenesten i Nidarosdomen (2017) var det rom for fattige «lazaruser». Gjestelistene peker dessverre mot helt andre aktører i norsk kirkeliv og samfunnsliv.

 

https://www.seher.no/kongelig/her-er-den-eksklusive-gjestelisten/71531456  

https://tv.nrk.no/program/DMTL21300017  

https://tv.nrk.no/serie/olavsfestdagene-2016/2017/DMTL21290217  

 

På samme tid inviteres politiske partier (og Bymisjonen) til debatt i kirkerommet – om fattigdom!!! At denne spektakulære konfirmasjonsgudstjenesten er avholdt rett før kirkevalget, kan umulig slå heldig ut for Den norske kirke.  

 

Prinsessen har opplagt ikke samme «trosfrihet» som andre tenåringer på hennes alder. Hva slags type kirkemedlem er hun da?

 

Vi andre tvangsinndøpte medlemmer ønsker å se bakenfor dette seremoniellet: glansbildet, retorikken og utvendigheten.

Kirken opplyser ikke velgerne at i dette «Guds hus» er mannspersonen Jesus («Kristus») Herre, Frelser og Dommer: Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten ved ham, sier Jesus om seg selv. Han er altså selve inngangsporten til Faderhuset.

For å bli formelt medlem av kirken holder det med barnedåp. For å bli sant medlem av «Guds rike» kreves Jesus-tilbedelse og Kristus-tro; en særlig Gudsrelasjon. Disse kristne utgjør den sanne Kirke og de sanne Troende: elitelaget (Den store hvite flokk, De helliges samfunn).

 

Ved politiske valg kan folket stemme på partiene uten å være medlem. I kirkestatens partisystem må man være døpt, innviet, til den kristne treenighetsguden: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd (med all makt, vilje og ære). Majoriteten av kirkemedlemmene har ingen mulighet eller frihet til å påvirke maktkirkens autoritære tros- og læregrunnlag.

Det er fortsatt trangt og lukket i «Guds hus», slik mange av Jesu lignelser om «Guds rike» også viser.

Den konsensus kirkemakten målbevisst har etablert på religions- og livssynsfeltet de siste årtier ville selvsagt aldri tåle en Arnulf Øverland eller Andreas Edwien. Konstruksjonene «Dialogkirken» og «Uenighetens fellesskap» ligner mer en strategi for nøytralisering av kristendomskritikk.

 

De fleste sier JA til islamkritikk (ikke muslimhat), men NEI til kristendomskritikk. Det er etablert en konsensus om at kristendomskritikk er noe ferdig og tilbakelagt. Men da har man manglende kunnskap om reaksjonsformene kirkemakten og de teologiske fakultetene har benyttet for å kvele alle tilløp til kritikk.

Det er påfallende at honnørordene religionsfrihet/trosfrihet, likebehandling, livssynsåpenhet og mangfold ikke synes å tolerere eller skape rom for prinsipiell teologi- og dogmekritikk.

 

Den stadig større gruppen av ikke-kristne eller ikke-religiøse borgere i vårt land, indifferente eller kritiske, er åpenbart vanskelig å håndtere innenfor «tros- og livssynsmangfoldet». Den største gruppen medlemmer i Den norske kirke kan karakteriseres som «ateister» (de har ingen gudstro). 

Hva vil kirken gjøre med dem? Invitere til «dialog» - eller til nattverd?

 

HEF (v/Kristin Mile) og Mellomkirkelig Råd (v/Berit Hagen Agøy) publiserte 2018 sammen et protestskriv til UD om det muslimske Egypts behandling av ateister. Men hvorfor rettes oppmerksomheten mot Egypt, ikke mot ateistene i det kristne Norge?

https://fritanke.no/nyheter/den-norske-kirke-og-human-etisk-forbund-sammen-i-protest-mot-egypt/19.10696   

https://fritanke.no/skuffet-over-svar-fra-utenriksdepartementet-om-egypt/19.10701   

 

Berit Hagen Agøy er en slags kirkelig «utenriksminister». Se hennes blogg på Verdidebatt.

http://www.verdidebatt.no/beritha?page=4   

 

I Agøys evangelisk-lutherske bekjennelse (Augustana art. 17) skal vi gudløse/ugudelige/vantro sammen med djevlene «av Kristus fordømmes til å pines uten ende». Er dette en passende straff for oss gudløse, ifølge Berit Hagen Agøy?

Det statsoppnevnte og statsstøttede STL (etablert i 1996) har pr. i dag bestemt hva som er et «fullverdig livssyn». Men mange av medlemmene i STL vil klart rammes av Martin Luther og Augustana fordømmelser.

Organisasjonen (STL) har 15 godkjente medlemmer. Humanistforbundet, Spiritistisk forening og Jehovas Vitner er blant organisasjoner som ikke er funnet verdige til medlemskap i denne eksklusive forening. Men STL har (med HEF som medlem) enstemmig vedtatt at Kristensamfunnet og Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige (mormonkirken) er fullverdige livssyn, dvs. kvalifisert for medlemskap. Kanskje derfor har også avisen Vårt Land tatt mormonkirken inn i husvarmen?  

Se STLs sammensetning i Rådet – Styret – Sekretariatet – Lederforum. Aktørene i «Sekretariatet» er særlig interessant, med forgreninger til

www.religioner.no

 

https://www.trooglivssyn.no/om-oss/ 

https://www.trooglivssyn.no/om-oss/#sekretariatet 

 

Ingrid Rosendorf Joys har vært leder for STL siden 2015.

http://www.katolsk.no/nyheter/2015/02/ingrid-rosendorf-joys-ny-leder-for-samarbeidsradet-for-tros-og-livssynssamfunn-1 

 

Liberalteologien bærer, etter mitt syn, et tungt ansvar for kontroll og innsnevring av kristendomskritisk debatt i mediespaltene de siste årtier. Den har i mange årtier drevet en voldsom propaganda for Jacob Jervell og Halvor Moxnes etisk-humanistiske «Jesus». Siste innslag i dette «spillet» var Bjørn Eidsvågs teaterforestilling, hvor Jesus-idolatriet på ny ble befestet. Dessverre har mange latt seg forføre, også avisredaksjoner, akademikere, kulturpersonligheter og kjendiser.

 

Alf Gjøsund er nåværende «religionsredaktør» i Vårt Land, og han har (tilsynelatende) store problemer med å manøvrere i det splittede (norske) kirkelandskapet. Kirkelig-teologisk enhet har aldri eksistert, verken i Romerkirken eller i luthersk-evangelisk statskirke, verken i Vårt Land eller blant fakultetsteologene.

 

Når journalister og statsråder blir pilegrimsvandrere…

 

Den kristelige avisen Vårt Land inviterer spaltister fra STLs «trossamfunn», men ingen human-etiker har ennå erstattet Didrik Søderlinds «dialogiske» stemme i avisen.

Andre «dialogiske» spaltister i avisen er Merete Thomassen, Geir Hellemo, Ingrid Nyhus, Heide Terese Vangen, Joel Halldorf, Maryam Trine Skogen, Joanna Bjerga og Mohammed Usman Rana (se Verdidebatt).

Såkalt moderat kristendom og moderat islam passer godt innenfor Vårt Lands nyere linje/profil eller konsept, som synes å sky konfrontasjon. Her skal alle røster samstemmes - harmoniseres - innenfor dialogkirkens herredømme.

Kirkeårets bibel- og prekentekster overlater Vårt Lands redaksjon til konservative fortolkere. NRK overlater morgenandaktene til utflytende typer som Petter Myhr, Tomm Kristiansen  og Åste Dokka.   

https://annebentehadland.wordpress.com/2013/08/28/liturgi-og-tradisjon/  

 

Den kirke-kristne drømmen er at vi alle skal bli kristen-humanister, kristen-sosialister eller pilegrimsvandrere, med oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth som ideal og autoritetsfigur, i samsvar med siste revisjon av Grunnlovens § 2 (2014).

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Grunnlov_§_2   

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/lPVdk/en-kristen-og-humanistisk-arv   

https://fritanke.no/men-hvilken-del-av-kristenarven-skal-vi-basere-oss-pa/19.9048   

 

Nedenfor kan leses Ap-leder Jonas Gahr Støres foredrag på Bispemøtet i Trondheim 2014. Ja, også hans selsomme pilegrimsvandring sammen med Mette-Marit, som endte opp i en underlig samtale eller dialog-seanse med daværende, mangeårige prest i Aftenposten: Per Arne Dahl.

Jeg finner ikke bedre eksempler på dette usunne samrøret mellom Kongehus – Regjering/Ap – DnK – NRK - Schibsted avisene. Også tidligere kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås gikk «tilfeldigvis» pilegrimsvandring på denne tid (2013).

 

http://www.virksommeord.no/tale/10401/ 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/7WxL8/stoere-feirer-50-med-kronprinsparet 

 

https://www.vl.no/troogkirke/kulturredaktoren-ble-pilegrim-1.44108 

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/kulturministeren-gar-olavsleden-fra-oslo-til-trondheim/id2564905/ 

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/vennskapet-til-kronprinsparet-gjor-store-inhabil/64631478 

https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/n9ew5/Dagbladet-som-kongepuddel     

 

Så viste det seg at også en av Dagbladets profilerte journalister, kulturredaktør Hege Duckert, var sterkt involvert i kronprinsparets krets. Hun ble flyttet fra Dagbladet til stillingen som Kulturredaktør i NRK (2016).

Utvekslingen av journalister/redaktører mellom NRK og Dagbladet er ganske enkelt utrolig.

Nåværende Kringkastingssjef, Gjermund Eriksen, kommer ikke overraskende fra Dagbladet og SV-kompaniet. Vi har den senere tid sett hvordan han gjemmer sitt kirkepolitiske redaktøransvar i NRK, bl.a. i den meget stygge, avslørende og kompromitterende jødekarikaturen på «Satiriks»: jødesvin.

At jødehat og Israels-hat ulmer i den kristelige statskanalen (som i andre dagsaviser), vet vi fra lang tid tilbake. I NRKs ukentlige gudstjenesteoverføringer gjennom kirkeårets ny-testamentlige tekster blir alt dette kristelige grumset jevnlig kringkastet over det ganske land.

Om kringkastingssjefen vil bidra til rehabilitering av sin gamle kompis og skandaliserte «trosfelle» og «partifelle» Erik Solheim, gjenstår å se. Norske kristen-sosialister og amerikanske mega-predikanter har alle sans for høye ambisjoner, dyre vaner og skyhøye reiseregninger.

Gjermund Eriksen forsto heller ikke at hans kjæresteforhold til en toppsjef i TV2 kunne by på habilitetsproblemer. Vurderingsevnen har opplagt sviktet hos flere av toppsjefene i Den norske kirke og i våre mediebedrifter.

Det er lite betryggende hva Kringkastingssjefen uttalte nedenfor.

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2019/08/03/195599057/kringkastingssjefen-utelukker-ikke-nye-overtramp    

 

I hele 14 år har tidligere Oslo-biskop, Gunnar Stålsett, hatt god nytte av arbeidskraften til en «ureturnebar asylsøker» fra Eritrea. Vi andre utfører renhold i heimen selv. Det gjør ikke Gunnar Stålsett! Han har vel viktigere ting å befatte seg med.

Hvordan han har kombinert egennytte og (kristelig) altruisme har vi ikke fått klarhet i. Hvor grensen går mellom sivil ulydighet (samvittighetsspørsmål/moralske ordninger/kristen plikt) OG juridiske fortolkninger av Loven i en sak som denne, vil forhåpentlig bli avklart av politietterforskning, påtalemakt og domstol. Bakgrunn og hendelsesforløp vil sikkert bli godt belyst fra begge sider.

En enkel, upresis regelendring er trolig ikke eneste forklaring på G. Stålsetts mangeårige engasjement i denne enkeltsak, slik Vårt Lands lederartikkel vil ha det til. Om andre enn rent idealistiske interesser og formalistiske hensyn, som kirkelig misjonsarbeid i Eritrea, har vært styrende vil nok komme fram.

Men G. Stålsett er kanskje en av avisens (ufeilbarlige) "godhetsengler"? En luthersk helgen, kanskje? Som Oslo-biskop  Kari Veiteberg og den (mulig) kommende preses/erkebiskop: Olav Fykse Tveit? 

 

----------------------                                                                                                  

Prinsipielt er det absurd at mediene evaluerer seg selv. Vi kan bare håpe at VGs (uetiske) kampanjejournalistikk, etter den knusende dommen i PFU, har fått seg en vekker. Men det ser ikke ut til at sjefredaktør Gard Steiro, med sitt steinansikt, har forstått alvoret. Hvis han det gjorde, hadde han gått av på et langt tidligere tidspunkt.

Ansvarsfraskrivelse eller pulverisering av ansvar har vi sett mange eksempler på i den skandaløse VG-saken. Man bare permitterer, sykemelder eller omplasserer «syndebukkene» (med full lønn), akkurat slik man gjør i Den norske kirke (der blir man «statsstipendiat», dvs. man kan ta en doktorgrad på statens regning).

Men VG og NRK er slett ikke alene om overtramp og inhabilitet. Politisk og religiøs-kirkelig nettverksbygging finner vi i de fleste norske aviser. Fremst i rekken står NRK og Vårt Land. Men også Dagbladet og Dagsavisens journalister har sine svin på skogen. De svermer rundt politikere og kongehuset, slik vi så det i reportasjene fra den beklemmende bursdagsfesten eller «pølsefesten» kjæresteparet Hadia Tadjik/Kristian Skard inviterte til.

Det er heller ikke uten interesse at redaktørene Harald Stanghelle og Hilde Haugsjerd, med bakgrunn i avisene Dagen og Vårt Land, etter mange journalistiske omveier endte opp i Aftenposten.

«Få journalister hatt så stor spennvidde i sin politiske og journalistiske utvikling som Haugsgjerd», skriver Store norske leksikon. Spennvidden i Harald Stanghelles karriere er ikke mindre større og sprikende. Den har brakt ham fra avisen Dagen via redaktørstolen i Dagsavisen og Dagbladet, til ubestridt politisk redaktør og kommentator i Aftenposten.

Stanghelle har også vist seg som en sterk (ukritisk) forsvarer av Stålsettutvalgets rapport, publisert 2013.  

 

"Utvalget går ikke bare inn for å akseptere religionsutfoldelse, men også for aktivt å legge til rette for tros- og livssynspraksis. Bønnerom i skolene er et eksempel på det.

Utvalget begrunner dette med likebehandlingsprinsippet. «Offentlige institusjoner, som for eksempel sykehus og skoler, må være rause og tilretteleggende med hensyn til å tilby rom for slike behov».

 

Hva med Stålsett-utvalgets forslag om å frata kirken vigselsrett? Har forslaget havnet i en låst skuff i Kirkerådet/Åpen Folkekirke?

«Blant hovedkonklusjonene som i dag vil bli presentert er forslag om at alle må gifte seg borgerlig. Det vil si at alle må ha en borgerlig vielse for å inngå ekteskap, og deretter står fritt til å ha en kirkeseremoni for å få en religiøs velsignelse». 

 

MONOLOG - IKKE DIALOG. DIKTATUR - IKKE DEMOKRATI. ENSRETTING - IKKE MANGFOLD. KRIG - IKKE FRED  

 

Avisen Vårt Land vil gjerne være en «brobygger», men når reelle maktkamper og religionskonflikter - lokalt, nasjonalt og globalt - tilsløres til fordel for den kristelige harmoniserings-modellen, blir avisen redusert til en pludrende, konfliktsky varmestue.

Enhets- og harmoniseringsviljen har vist seg like håpløs og umulig i dag som i de forgagne århundrer.

Mange tiårs «økumeniske samtaler» det siste århundret synes å ha strandet. Når kirkesamfunnene seg imellom ikke evner å føre normal dialog, har de ingen rett eller grunn til å «stjele» eller smykke seg med dialog-begrepet. Tvert om, det er et grovt misbruk av vårt språk!  

 

Dialog, mangfold og demokrati har gjennom årtusener vist seg som fremmedelementer i den kristne religion og kirke. Det er prestens monotone tale OG den lydige menghet som er Kirkens kommunikasjonsform i teologi og liturgi.

Teologenes monologer i avisspaltene synes fortsatt beskyttet av redaksjonene. Den konservative Espen Ottosen, som i Aftenposten titulerer seg som teolog og filosof, får få eller ingen motinnlegg fra andre teologer (MF, TF eller VID). Det er ganske merkelig alt sammen. 

Flere toneangivende papiraviser, som Aftenposten og VG, har sine uoffisielle kirke- eller religionsredaktører som sørger for at prinsipiell, faglig religions- og kristendomskritisk debatt ikke blir tema i avisspaltene. Vi skjønner tegningen.

Få blir fristet til å ytre seg når kirkemaktens representanter brøler ut ved den minste motstand og kritikk. Da har kanskje kirkemakten oppnådd hva den ville? Nylig fikk vi et grellt eksempel på hvor grensen går for såkalt livssynsmessig folkeskikk, med selveste Kirkerådslederens sårede følelser overfor HEFs korte, faktabaserte informasjonsvideo om kirkevalget.

Lite skal til før den kirkelige selvhevdelse og berøringsangst  trer i kraft! Stig Magne Heitmanns innlegg i avisen Dagen OG hans blogg på Verdidebatt forteller sitt. 

 

Nedenfor er to interessante intervjuer med Den norske kirkes «regjeringssjef»: Kristin Gunleiksrud Raaum (sønnen har hatt en sentral posisjon i Humanistisk ungdom i HEF).

 

https://www.dagen.no/Nyheter/kirkerådet/Vil-ikke-bruke-Skriften-mot-andre-kristne-368258 

https://fritanke.no/som-mor-sa-ikke-sonn/19.9868  

 

Klassekampens reportasjer uke 35 «Tro, hat og kapital» og «Eliten bak hatbølgen» avslører hvordan pengesterke kristne i USA (de som fikk Trump til makten) har alliert seg også med høyreradikale krefter i Europa.

Morsomt nok, de kalles «evangeliske». I disse kretser ser vi en voldsom mobilisering for kristne familieverdier, mot muslimsk innvandring, mot abort og homofili.

Dette er slett ikke «ultrakonservativt» (slik Klassekampen vil ha det til), men helt ortodoks og klassisk kristendom. Vi kjenner det alt sammen fra vår nære historie. Autoritær religion og autoritær ideologi, som kristendom og fascisme/nazisme, lot seg godt forene i det kristne Europa det forrige halve århundret.

Når herskermakt/kongemakt, kirkemakt og mediemakt allierer seg, blir norske verdier og kristentro smeltet sammen til «kristne verdier», slik vi har sett mange eksempler på de siste årene.

Kristne verdier og kristen kulturarv er blitt hyllet av nåværende statsminister OG sentrale medieaktører. Den norske kirkes årlige kamp for skolegudstjenester viser dens ideologiske maktkamp. Det er trist og nedverdigende for Den norske kirkes omdømme. Men slik avslører den at makten over barn og unges sinn går foran alle andre menneskerettslige hensyn.

 

-------------------   

 

Inviterte foredragsholdere til Oslo Symposium (arrangør: avisen «Norge I dag») spenner fra det ytre høyre til det ytre venstre i det kirkepolitiske landskap. Det er interessant hvordan politiske ytterpunkter finner sammen i kristelig forståelse. 

Dette år var det Mimir Kristjansson fra partiet Rødt OG Klassekampen som søkte «brobygging» mellom bedehusmiljøet (pietismen) og sosialismen/kommunismen. Det er knapt til å fatte. 

Det er på tide at vi får en reportasje i Klassekampen om denne avisens katolske og/eller kristen-sosialistiske slagside. Rekken av Israel-fiendtlige artikler, signert bl.a. av Sissel Henriksen, Åse Brandvold og Peter M. Johansen inngår i Klassekampens religiøs-ideologiske verdenbilde. 

 

Forfatter, spaltist Edvard Hoem og litteraturanmelder Tom Egil Hverven befinner seg også innenfor innenfor det kirkelig-teologiske univers. Hverven tror kanskje at ikke vi har lest hans Paulus-apologi i tidsskriftet Kirke og Kultur, 4/2010? 

https://www.idunn.no/kok/2010/04/art08  

 

 

Klassekampens euforiske omtale av Dantes "Inferno" er også verdt oppmerksomhet. Mer passende respektløst er Dagbladets omtale her. 

https://www.dagbladet.no/kultur/en-svipptur-til-helvete/64939771

 

Var det sjefredaktør Bjørgulf Braanen fra Dagens Næringsliv (!) som innførte katolsk teologi i avisens spalter? Den katolske pater og mangeårig spaltist, Arnfinn Haram, ble såvidt jeg har forstått en nær venn av sjefredaktøren i Klassekampen.

Nåværende sjefredaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, ble ikke uventet invitert til koselig, pludrende samtale i H. Nyhus/Å. Dokkas podcast i Vårt Land. Det er opplagt "god kjemi" mellom disse to aviser.

Den som leter, vil finne mange eksemler på hvordan teologiske og kirkepolitiske allianer bygges, om det skjer i Stortingssalen eller i avisredaksjonene. 

 

https://www.bing.com/videos/search?q=herland+repport&&view=detail&mid=BE7C01E26651AECCB19ABE7C01E26651AECCB19A&&FORM=VRDGAR 

https://www.vl.no/samfunn/sv-solheim-mott-med-jubel-pa-symposium-1.24152 

 

Innenfor demokratiets rammer gjennom etterkrigstiden har Vest-europeisk kristendom utøvet såkalt «myk makt», i form av stille infiltrasjon (som usynlig gass). Ved å innta ledende posisjoner på alle viktige samfunnsområder (helse og undervisning, akademia, kulturlivet, politikk og medier) håper  kirkemakten å styre den ideologiske ensrettingen til sin fordel.

Denne strategien har båret "god frukt". Avkristningen har ikke latt seg stanse. Men da må det kanskje hardere lut til?

En løsning blir å vende tilbake til det kristne Europas «røtter» (radikal betyr «rot»): diktaturet. Vi ser at et tyranniet er på vei tilbake i det kristne Vesten. Mer ensretting og maktbruk er helt i samsvar med kirkelige terror-regimer det foregående årtusen. 

KrFs veivalg og allianse med FrP peker i samme retning. Det gjør også flere av de reaksjonære og ny-fascistiske partier som er poppet opp i vårt Lutherland: DemokratenePartiet De KristneFedrelandspartietAlliansen

De har alle «kristne verdier» og «den kristne kulturarv» som bakteppe. Her er ingen overraskelser, hva enten man kaller det rasekrig, kulturkrig, religionskrig eller åndskamp... Fiendebildet er klart definert, som gjennom hele kirke-kristendommens historie.

Den reaksjonære vinden blåser iskaldt over vårt Lutherland. Den totalitære lengsel er dypt kristen.

 

"Forakt for godhet", Ingrid Nyhus?

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752621-det-godes-problem     

 

Verken Ingrid Nyhus, Helge Simonnes, Kjell Magne Bondevik,  Atle Sommerfeldt, Erik Solheim, Hilde Frafjord Johnson, Emil Andre Erstad eller Jan Egeland kan bremse eller stanse flodbølgen av hatytringer som skyller over oss.

Noen av dens mørkeste kilder finner vi nettopp i Jesu lære og opptreden i evangelieskriftene, i Det nye testamente og i Augustana. Å hoppe eller manøvrere mellom prekestol, kirkepolitiske taburetter og humanitære organisasjoner styrker ikke nettopp de kristne godhetsposørenes omdømme, om de kalles engler eller helgener.  

Den kristne presten Ingrid Nyhus refleksjoner over godhet er høyst merkverdig. Hun insinuerer at vi forakter godhet. Det gjør vi selvsagt ikke, da vi opplever alminnelig, menneskelig godhet og omtanke hver eneste dag. Den er så naturlig at vi ikke reflekterer over den.

Men hvilken (dualistiske) verden og virkelighet lever presten Nyhus i? Det lurer vi på. Makan til arrogant nedladenhet, forenkling og unyansert beskrivelse av menneskelivet er sjelden kost.

Den «fariseisme» kristne forkynnere ustanselig stiller opp i kontrast til Jesu godhet, slår meget stygt tilbake. Det er kirkelig selvrettferdighet, fromhet og hovmot vi reagerer på, den som påberoper seg en særlig enestående, utskilt og hellig (ren) Godhet.

Huff og huff!

Visse kristne menigheter går så langt i sin selvkjærlighet og selvovervurdering at de mener seg kvalifisert til å holde «kurs i godhet». Tenk det! Mediehelter som Gretha Tunberg, Hans Olav Lahlum og Arne Viste kan presten Ingrid Nyhus ha for seg selv. Disse godhetsposørene roper etter oppmerksomhet.

Det spektakulære tiltaler oss ikke. De fleste av oss er lykkelige for de utallige små daglige samhandlinger og gester fra våre medmennesker som ikke fremkaller store overskrifter i avisspaltene.

La oss få ha den hverdagslige, menneskelige godhet i fred! «Det godes problem» finnes ikke, annet enn som en mulig  tankeforstyrrelse i presten Ingrid Nyhus`hode. Prester ser "Synd" og "Skam" over alt. 

--------------------  

 

Det er misjonsimperialismens essens at ALLE skal bøye kne for den kristne verdenshersker: Kristus pantokrator. Når kristne kretser er så engasjert i forsvaret for muslimske flyktninger, skyldes det ganske sikkert at disse betraktes som potensielle misjonsobjekter.

Godhet og gode gjerninger er underordnet Kristus-troen. Misjonsstrategiene har endret seg det siste århundret, men målet er det samme. Kampen for «trosfrihet» skal sikre konverteringer fra islam til kristendommen. Det er stor jubel i kristne menigheter når en jøde, muslim eller ateist «møter Jesus».

Da får man bekreftet at den kristne gud er den sterkeste. Den guddommeliggjorte Jesus («Kristus») er sterkere enn den simple profeten Muhammad, slik Stig Magne Heitmann, Hege Storhaug, Hans Rustad og Lars Akerhaug og Helge Simonnes  presenterer saken. Selvsagt er de alle kristne! 

 

KONFLIKTKIRKEN - IGJEN!  

 

DnK er full av teologisk sprengstoff (udetonerte bomber), eller jordskjelv som en debattant på Verdidebatt kaller det. Den fraksjonsvirksomhet og gruppetenkning vi ser utfolde seg i de kristelige aviser er ødeleggende for Den norske kirkes omdømme. Det rare er at den selv ikke synes å forstå dette.

Når homofilt samliv gjøres til hovedproblem og kampsak år etter år i DnK, undres vi om denne evangelisk-lutherske kirke har noe annet budskap å formidle. Det er bare å frata DnK vigselsretten, så vil man se hva som blir igjen av «Åpen folkekirke» (kirkens mest populistiske fraksjon/parti).

Man kan le eller gråte over Bispemøtets «piruetter» i homofili-saken. Det er ikke det minste rart om mange kristne kirkesamfunn i dag, nasjonalt og globalt, forbindes ensidig med motstand mot kvinnelige prester, selvbestemt abort og homofilt samliv. Vi har det siste halve århundret i vårt lutherske statskirkeland fått mer enn nok av dette hysteriske rabalderet omkring sex, kjønn og samliv.

Med slagordet «livssynsåpenhet» får vi nye utmattende runder om lignende tema: hijab og håndhilsing. Hva med kirkens fornærmelse over at den ikke får avholde gudstjeneste og drive misjonsvirksomhet under Arendalsuken - eller «bollebaking» i grunnskolen i regi av Skolelagets andakter?        

 

Den norske kirkes valgkamp er redusert til interne og stadig uoppgjorte krangler om saker i periferien: kirkeordning, valgsystem og homofile vigsler. Når kirkepartiene også krangler innbyrdes om hvem som gjør porten høyest eller lavest, dvs. hvem som har mest «kjærlighet», er bunnivået nådd.

Å gå til kirkevalg med slagordene «tro, håp og kjærlighet for alle» er ikke bare en grov undervurdering av «folket», men også en moralsk og intellektuell fornærmelse mot alle potensielle velgere. De fleste ble spebarnsdøpt; i seg selv et grovt brudd på demokratiets spilleregler. Et kirkevalg rettet hovedsakelig mot tvangsinndøpte medlemmer er en (demokratisk) selvmotsigelse, i likhet med all kirke-kristen misjonsvirksomhet.

Man må være klar over at slagordene ovenfor betyr noe ganske annet innenfor den kirkelige tankeverden enn i normal språkbruk. Den ulne, upresise kjærlighetsretorikken framstår mer og mer som et mislykket forsøk på å unngå langt mer eksplosive dogmatisk-teologiske stridsspørsmål.

Nedenfor oppstilles noen av de grunnleggende problemstillinger kirkefraksjonene (selvsagt også «Åpen folkekirke») unnlater å svare på i sine store reklameannonser, bl.a. på bussholdeplasser. En av dem lyder slik: «Rom for anger». Evangelisk-luthersk liturgi og pietistisk teologi er løsningen syndsbekjennelse og frelse.

 

  • Hvem var Jesu fordømte, navngitte og utpekte fiender, om ikke hans jødiske landsmenn?
  • Hvilken «Jesus» forkynnes i dag: de ortodokses frelses-Jesus eller de halvortodokses ideal-Jesus? Den historiske Jesus, Nicæneums/Apostolicums Jesus eller fantom-Jesus (minnenes Jesus)? Den politiske Jesus?   
  • Hva er doms- og frelsesgrunnlaget? Hvilken straffejustis skal DnKs medlemmer dømmes etter når det ikke finnes noen konkret, objektiv straffelov?
  • Fortapelsens «mulighet» eller «realitet»?   
  • Hvilken helveteslære eller fortapelsesteori går dagens kirkepartier inn for? Evig pine eller evig død? Annihilasjon eller apokastasis?  

 

Aase Marie Holmbergs blogg på Verdidebatt, som nå klistrer seg tett til biskop Sommerfeldt, er ganske rystende lesning. Som sedvanlig blant moderne/moderate folkekirke-apologeter sier hun JA og NEI på samme tid.

I ett innlegg går hun inn for å forkaste Luthers sentrale, konfesjonelle læreskrift, Confessio Augustana, hvis artikler hun kaller «absurde» og «ugudelige» - for i neste innlegg å sitere

«noen kloke ord av Luther som jeg mener det er verdt å ta med seg i en debatt som denne. Han mener vi burde avstå fra å si noe om hva evig liv betyr, og sier: “Om det evige liv vet vi like lite som barnet i mors liv vet om livet som venter det etter fødselen.” Han sier også at ingen blir frelst ved skremsler».

Spørsmålet er hvorfor Holmberg og Sommerfeldts (offisielle) evangelisk-lutherske kirke de siste 500 år har hatt så god nytte av Martin Luthers skremsler? Selvmotsigelsene står i kø. Luthers forfatterskap er svært omfattende. Hans menneskeforakt rammer svært mange grupper: jøder, bønder, kvinner og muslimer.

Et rikholdig utvalg av sitater fra Luthers skrifter, prekener og bordtaler - med kildehenvisninger - er samlet av Lutherkjenner Ronnie Johanson i boken «Luthers lille brune» (2006). Boken vakte bestyrtelse hos TF-teologen Inge Lønning og i Vårt Land.

 

«Boken inneholder en samling utrolige sitater fra Martin Luther. De viser Luthers mørke side, bl.a. at han hatet bønder og jøder, ville gjeninnføre slaveriet, mente tyranni er den styreform vi trenger, og at de som ikke ville lære hans lille katekisme, skulle nektes mat og drikke. Videre ville han at myndighetene skulle henrette kvinner som nektet ektemannen sex, samt barn som var ulydige mot sine foreldre.

De fleste sitatene er ikke oversatt til norsk tidligere. Alle er hentet fra standardutgaven av hans samlede verker «Weimar Ausgabe». Johanson dokumenterer blant annet at Luther hadde et hovedansvar for at heksebålene flammet opp for alvor på hans tid. Luther utvidet heksebegrepet drastisk, til også å omfatte «kloke koner», som ikke hadde gjort skade men bare prøvd å hjelpe sine medmennesker. Dette, samt at han var direkte involvert i hekseprosesser, forties selv av moderne biografer.

I tillegg til Luther sitater omfatter boken også utrolige utdrag fra Kirkens bekjennelsesskrifter, som blant annet dømmer udøpte barn til evig pine. I Norge blir fortsatt seks av ti båret inn i den lutherske kirke lenge før de skjønner at dåp innebærer medlemskap. Det er kanskje fornuftig å sette seg inn i hva så vel kirken som dens opphavsmann står for, før man blir båret ut igjen?».

 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/Luthers-lille-brune/I9788272650161 

https://www.klassekampen.no/18756/article/item/null/luthers-lille-brune  

http://www.lutherdansk.dk/ 

 

«Luther var opvokset med overtro. Han så djævelen overalt - i andre reformatorer, i oprørske bønder, hekse, katolikker, omstrejfende dyr, banke- og skramlelyde.

"Jeg tror mine sygdomme ikke er naturlige, men udelukkende skyldes hekseri," sagde han selv, og var meget optaget af heksejagt. Kvinders manglende åndsevner ville efter hans syn gøre dem ekstra udsat for djævelens fristelser, som man så det med Eva og slangen».

 

Eksempler på bannbuller eller bannlysninger fra 11-1900-tallet kan leses her.

https://no.wikipedia.org/wiki/Pavelig_bulle

 

«Den katolske kirken styrte i middelalderen stort sett hele Europa og opprettholdt en orden der alle – høy som lav – kjente sin plass. Først og sist holdt kirken, med sitt monopol på avlat, nøkkelen til himmelriket – et avgjørende maktmiddel overfor middelalderens religiøse mennesker.

I oktober 1518 sa Luther til en av pavens utsendinger at han ikke regnet paven som en del av den kirken som var beskrevet i Bibelen. «Og jeg hvisker dette i øret ditt: Jeg vet ikke om paven er Antikrist eller Antikrists apostel slik som han med sine dekreter korrumperer og korsfester Kristus», skrev Martin Luther til en venn i samme periode.

I juni 1520 utstedte pave Leo en bannbulle der han sammenlignet Luther med et villsvin som herjet i Herrens vingård. I bullen ble den uregjerlige munken anklaget for 41 tilfeller av kjetteri, og paven ga ham 60 dager til å trekke tilbake alt han hadde skrevet.

Luther nektet å gi etter for pavens krav. Under normale omstendigheter ville han ha blitt sendt direkte på kjetterbålet. Men heldigvis for Luther var ikke omstendighetene normale. Fredrik den vise, kurfyrste av Sachsen, hadde få år tidligere stiftet universitetet i Wittenberg, der Luther underviste, og han ville gå langt for å forsvare universitetets ubestridte stjerne.

Også den unge Karl 5., som nylig var blitt kronet til tysk-romersk keiser, så et potensial i Luther. Karl regnet Leo 10. som en farlig rival, og han ønsket ikke å gi makten hans et løft ved å få Luther arrestert».

 

Etter at pave Leo X den 3. utstedte bannbullen 1521, utga Luther tre skarpe programmatiske reformatoriske skrifter (i følge Wikipedia).

«Det politiske «Til den tyske nasjons kristne adel» (august 1520), der Luther henvender seg til keiser og riksstendene, en oppfordring om et nasjonalkonsil som skal iverksette reformer; alle stender er like fordi alle døpte har del av det alminnelige prestedømme, Det dogmatiske «Om kirkens babylonske fangenskap» (oktober 1520, på latin), der Luther angriper katolsk sakramentslære og reduserer sakramentenes antall fra syv til to (dåp og nattverd), Det etiske «Om et kristenmenneskes frihet» (november 1520), der Luther fremhever at Guds nåde kun kan erfares ved troen (Sola gratia, Sola fide). Samme høst utga han også et skrift «Om gode gjerninger».

 

Fyrster, keiser og pave lå i stadig strid og inngikk allianser på kryss og tvers, mens kirken ble splittet og Europa utviklet seg til et lappeteppe av katolske og protestantiske fyrstedømmer. Årtuseners fiendehat mellom og innenfor de kristne kirkesamfunn har ringvirkninger i dagens kirkevalg.

 

Skjult kirkemakt: maktstrategier i DnKs bakrom    

 

Kirkepartiet «Åpen folkekirke» er et godt eksempel på hvordan kirkeledelsens makt utøves i dag. Den er ikke mindre autoritær enn i de foregående århundrer, selv om den smykker seg med folkelighet, sekulære verdier OG påberoper seg en allkjærlighet og toleranse like ukjent i Det nye testamente som i Kirkens teologi og historie fra år 325 evt.

 

Utenfra sett er kirkevalget en farse. Innenfra sett er kirkevalget en tragedie. At kirkestaten modelleres etter et politisk skjema, med partidannelser, burde være grunn nok til boikott.

Når partiene Ap og Venstre anbefaler sine medlemmer å stemme på kirkepartiet «Åpen folkekirke», bør alle alarmklokker ringe. Partipolitiske bindinger er like forkastelig,  om det er hos høyre- eller venstresiden den offisielle Kirkemakten søker støtte og legitimitet.

Uten økonomiske privilegier og kirkepolitiske bindinger til statsmakten ville DnK vært «døende». Intet tyder på at de foregående kirkevalg har skapt noen entusiasme for større engasjement i de lokale menighetsrådene.

Homofile vigsler er en tapt sak for DnK. Verken homofile eller heterofile par trenger DnK for å få legalisert sitt samliv.  Kirkebryllup er en tradisjon på vei ut, som andre kirkelige seremonier.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Osberg  

 

Siden forrige kirkevalg i 2015 har 72.123 personer meldt seg ut av Den norske kirke. Vi forstår at Kristin Gunleiksrud Raaum og Gard Realf Sandaker-Nielsen har mye å forsvare. Uten HTBL-kortet har de vel intet budskap å formidle? 

Kirken er ikke for «alle», men for de døpte og troende kristne. Jeg minner igjen om at Teologien opererer med termer som «den skjulte kirke» og «den synlige kirke».

 

https://www.lmd.no/2005/05/den-skjulte-pavemakten/   

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/OwWbV/kirken-i-irland-skjulte-sexmisbruk-fram-til-2009  

https://www.hf.uio.no/ikos/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2016/den-skjulte-makten-i-fn.html 

https://snl.no/predestinasjon_-_teologi 

 

Kirke-kristendommens historie i Europa har vist at dess mer politisert denne religionen blir, dess farligere er den. I dag ser vi at autoritære politiske og kristelige partier finner et verdi- og interessefellesskap, ganske som i de forgagne århundrer.

Kristendomskritikkens vilkår er blitt gradvis forverret og innskrenket de siste 20-40 år. Vi har sett mange eksempler på hvor lite som skal til før kristen-folket blåser seg opp og skriker ut om diskriminering, intoleranse og «berøringsangst for religion». Det er skammelig hvordan den kristne kirke og religion, som nyter alle privilegier, plasserer seg i «offerrollen» så snart den møter den minste motstand utenfra.

Slike irrasjonelle og angstridde reaksjoner tyder på at det indre trykket tynger kirken mer enn den kan utholde. Det er noe hysterisk over den kirkelige maktkamp og kirkevalgkamp.

Kirkevalgkampen 2019 har til fulle avslørt den interne maktkampen som pågår i DnK. Den går langs kjente linjer: de helortodokse mot de halvortodokse, mørkemennene mot de «opplyste», legfolket/grasrota mot presteveldet, klassisk teologi mot en såkalt åpen, progressiv eller ny kristendomstype.

 

DnK, KrF og avisen Vårt Land/Verdidebatt gjenspeiler meget godt denne krisetilstand.

https://apenfolkekirke.org/ 

https://apenfolkekirke.org/plattform/ 

 

Man bør merke seg at biskop Atle Sommerfeldt i sitt liksom-oppgjør med svovelprekener opprettholder «fortapelsens mulighet». Ingen skal føle seg trygg! Dette er hva Bertrand Russell omtalte som «fryktens etikk». Frykten, usikkerheten og vilkårligheten er nettopp terrorens funksjon og virkning. Frykten og framtidspessimismen synes nær beslektet. Det er ikke bare Putin og Trump som har «avlyst ideen om at det finnes en framtid» (jfr. professor Timothy Snyder i Dagbladet 18. juni 2019). Kirke-kristendommen har, i samsvar med Jesu lære, forkynt dommedag i nær 2000 år. Den av Romerkirken gudommeliggjorte Jesus «avlyste» alt framtidshåp for jorden og menneskeheten.

Det kristne fatalistiske menneskesyn - og historieoppfatning - bryter gjennom i dagens kristning eller teologisering av bl.a. klimakrise og klimaangst. Syndsbegrepet er bare byttet ut med ordet SKAM! Skam-begrepet, som i miljøskam, klimaskam og flyskam, er genuint kristent. Nå kan man komme til kirken for å bekjenne sine «miljøsynder».

Apokalypsen og eskatologien er aldri langt unna i den kristnes bevissthet. Utallige kristne «profeter» har gjennom historien refset og advart om «de siste tider». Også Martin Luther! På grunn av sin iboende syndighet driver menneskeheten seg selv mot undergangen.

Det er en helt grunnleggende forestilling i kristen teologi og antropologi at mennesket ikke kan redde/frelse seg selv. Bare en «ny fødsel» i vann (dåp), ånd og blod kan redde/frelse mennesket fra «Guds» vredesdom. For Faderen er fortsatt sint! Hvorfor skal han ellers holde Dom over sine «ulydige», «onde» og «ugudelige» skapninger? Dette er hva kirkelig, evangelisk-lutherske lære og budskap handler om.

 

De bekjennende kristnes «ømme punkt» 

 

I DnKs konfesjonelle læreskrift Confessio Augustana hagler fordømmelsene over navngitte, utpekte fiender og motstandere. De fordømmes ikke for konkrete handlinger eller moralsk vandel, men for LÆREAVVIK. Biskop Sommerfeldt vet at «Gud» nå er sint på alle som ødelegger jordens bærekraft, men han vet tilsynelatende ikke HVEM som risikerer «fortapelsens mulighet» («realitet»?) for klimaskam og miljøsynder.

Han reflekterer heller ikke over at den kristne verden kommer dårligst ut når det gjelder krigføring, militarisme og våpenteknologi (som inkluderer masseødeleggelsesvåpen), miljøødeleggelser og grådig ressursutnyttelse på alle kontinenter.

Men indirekte har biskop Sommerfeldt allerede frikjent seg selv, ved at han slutter seg til Luthers redningsoperasjon: «nåden» og «rettferdiggjørelse ved troen alene». Vi ugudelige og vantro skal (sammen med djevlene) dømmes for manglende gudstro, uspesifiserte handlinger og «unnlatelsessynder», mens Sommerfeldt og hans trosfeller kan anse seg for frelst/frikjent ved Kristus-troen alene (se Joh. 3:18). Slik er rettsprinsippet og rettferdighets-tenkningen i biskop Sommerfeldts kirke.

Kirkelig forkynnelse/misjon, oppdragelse og indoktrinering har i århundrer lammet menneskets egenvilje og handlingskraft, ved ustanselig å innpode våre minste små avhengighet, passivitet, avmakt og selvforakt. Utallige andakter/prekener, også i Vårt Land, understreker ensidig menneskets skavanker, tilkortkommenhet og litenhet (jfr. Syndsbekjennelsen i kirkens liturgi). 

 

I Stavanger Aftenblads «Søndagstanker» lørdag 24. august er det teksten i Joh. 8, 31-36 avisens andaktsholder utlegger. Aftenbladets andaktsholder, Møyfrid Lunde, innleder i velkjent antijødisk tradisjon:

«Er det ikke rart hvordan det lille ordet fri fyrer opp disse jødene? Jesus tilbyr dem sannheten som kan sette dem fri. Men i stedet velger de å ta det som en fornærmelse. Han kommer tydeligvis nær et ømt punkt hos dem».

Var det jødenes avvisning av Frihet og Sannhet som dømte dem til mer enn 1700-års trelldom i det kristne Europa; forfølgelse, utestengelse, terror og massakrer?

 

Avisen Dagen følger opp i samme stygge prekentradisjon.

https://www.dagen.no/meninger/frispark/2019-06-23/Jesu-to-fiender-og-eneste-venner-765831.html    

 

I Vårt Lands kommentar lørdag 24. august har Erling Rimehaug satt følgende megetsigende overskrift: «USAs arvesynd». Dette er en velkjent avledningsmanøver i Vårt Lands spalter. På samme side kan vi lese Vårt Lands lederartikkel, som spør om (den katolske) president Bolsonaro i Brasil er farligere enn (den evangeliske) president Trump i USA?

Rasismen er helt riktig vevet inn i grunnleggelsen av USA, et kontinent for en stor del kolonisert av kristen-europeiske fanatikere og imperialister.

Men hva er den europeiske rasismens opphav? E. Rimehaug unngår beleilig alle kilder og henvisninger som kan kompromittere hans kirke og religion.

«Ofte undervurder vi kompleksiteten i det kristne landskapet i Norge og mangfoldet av kristne velgere», sier KIFOs forsker (Tore Witsø Rafoss, som kaller seg pragmatisk samfunnsforsker) til Vårt Land 24. august. At partiet Høyre har flest kristne velgere, kan vel ikke være noen overraskelse? Men blant «bekjennende kristne» er KrF det foretrukne partiet.

I KIFOs undersøkelse deles kristne velgere i to grupper: «bekjennende kristne» eller «kristen, men ikke bekjennende». Blant såkalt «ikke-bekjennende kristne» (hva nå det er for noe rart) er visstnok partiene Høyre, Ap, Sp – og i noen grad FrP – mest populære. Om de som stemmer Ap, SV og MDG er «bekjennende kristne» eller «ikke-bekjennende kristne», blir ikke klart for oss.  

Alle kirkelig-teologiske strategier og teorier i vår tid går ut på å nøytralisere ethvert tilløp til faglig fundert teologi- og kristendomskritikk. Såkalt «kirkedemokrati» er en slags anomali, dvs. et avvik fra normen. Det er våre statlige myndigheter som har presset DnK til å iverksette visse demokratiske prinsipper. Dette har så vidt jeg vet aldri vært noe krav innenfra. Men i bytte for statlig støtte og økonomisk underhold, måtte Den norske kirke gjennomføre visse demokratiske reformer. De har vist seg lite vellykket.

Tros- og lydighetskravet innprenter prest og menighet hver eneste søndag ved fremsigelsen av «trosbekjennelsen» og «Fader vår». Her torpederes alle demokratiske prinsipper og idealer. Det er «Guds vilje» som skal herske, ikke folkeviljen.

«Det gjelder å få folket passivisert, ikke gi dem illusjoner om at det finnes spillerom for forandring». (Timothy Snyder)

 

«Aggressiv forkynnelse»   

(Oddbjørn Johannessen, Verdidebatt)

 

Aggressiv helvetes-forkynnelse er høyst «bibelsk», dvs. hentet fra Jesu mange doms- og straffetrusler i evangelieskriftene. Det kristne Håp er utelukkende knyttet til omvendelse og frelse «i Jesu navn» - før den forestående domsdagen. Da skal «de onde» (les: jødene) skilles ut som ugress, dårlig frukt eller råtten fisk…I mange bilder, lignelser og beretninger har Jesus fra Nazareth anskueliggjort voldsdualismens uhyrligheter. 

«Magnus talte med utgangspunkt i Jesu liknelse om «ugresset i hveteåkeren».

I lignelsen forteller Jesus om en åker der hvete og ugress vokser opp side om side. Under innhøstingen skal ugresset kastes i ildovnen. Når Jesus senere forklarer lignelsen, er innhøstingen et bilde på det som skal skje «ved verdens ende».

Vi ser at mange Folkekirke-apologeter ønsker å flytte fokus bort fra Jesu primitive domsforkynnelse i den «kristne bibel» (NT) - til personene Sylvie Listhaug, Jan Hanvold, Svein Magne Pedersen, Alv Magnus og Levi Jensen... Ved å plassere disse enkeltpersoner i båsen «ekstremister», kan man hvitvaske seg selv. Det er nettopp slik dualismen («fiendskapets ideologi») fungerer. Men såkalte svovelpredikanter og mørkemenn er ikke mer «ekstremistiske» enn Jesus selv var det. Alle kristne, konservative eller liberale, har den samme guddommeliggjorte Jesus som ideal!

De såkalte «bibeltro» henter fram de skriftordene i den kristne bibel som liberalteologer og folkekirke-populister fortier. Da kalles det «misbruk», må vite. Den rette forståelse har bare biskopene! De på sin side «glemmer» så lett at Det nye testamente er tilgjengelig og forståelig for enhver. Uten teologisk-dogmatiske briller er oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth verken gåtefull eller enestående.

Vi undres: når skal Vårt Lands «religionsredaktør» (Alf Gjøsund) og VGs politiske kommentator (Hanne Skarstein) sette religionen kristendommens bekjennelse og teologi under debatt? Når den ene avisen heller skriver om sjamanisme eller bahai-religionen, og den andre om muslimhat, blir det ikke mye rom for prinsipiell kristendomskritikk.

Det kirkelige dialogtyranniet trumfer alle motstemmer i den offentlige debatt. Den trange port (inn til Guds rike) er ikke blitt videre siden Jesus forkynte sin lære for «de få utvalgte».

Det ser ut til at teologene er nidkjære portvoktere på medienes debattsider, slik Harald Stanghelle (med bakgrunn i avisen Dagen) opptrer som Sturla Stålsetts forlengede arm. Og slik Helge Simonnes målbærer kristen-folkets «røde» fraksjon i Dagsavisen.

I DnKs nattverdgudstjenester kan alle besøkende bevitne hvordan «de helliges samfunn» inntar Jesu Kristi legeme og blod. Denne kirkelige handling – alter eller sakrament - er selvsagt utelukket for alle andre enn de som har et personlig behov for å drikke Jesu blod.

Tidligere Ap-politiker og nåværende dialogprest Kristian Reme befinner seg ganske sikkert i dette blodsfellesskapet. Vår avstandstaken til dette blodsritualet skyldes ikke berøringsangst for religion, men avsky.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752542-apen-dor-og-lukket-alter   

 

De (og vi) fordømte  

 

Gruppe-tenkningen er dypt forankret i kristendommen. Den økende polariseringen i samfunnet fremmes fra mange hold. Jeg siterer nedenfor idehistoriker Carl Muller Frøland, som er veldig «på hugget» for tiden. Ikke bare i dagsavisene, men også i «Tidsskrift for Norsk psykologforening».

 

Jeg siterer ham:

«Jeg vil snu på det: I en så polarisert tid er det helt avgjørende å sikre et så vidt ytringsrom som mulig, så begge «poler» får samme mulighet til å uttrykke sine meninger (men uten at ytringene innskrenker andres grunnleggende rettigheter).

Den usedvanlig vagt formulerte «rasismeparagrafen» legger opp til høyst subjektive domsavsigelser. Ved å fjerne denne bestemmelsen ville man sende følgende signal: Ytringsfriheten utvides, og den liberale offentlighet styrkes».

 

Nei, nei! I en polarisert tid må ytringsrommet beskyttes og skjermes for utsagn av MF-teologen Carl Muller Frølands polariserende type. Det er nettopp «polene» vi må bekjempe, og vi vet at disse «poler» for en stor del handler om motsetningen: kristendom - islam. Dette søkes tildekket, men det er religionen islam og den muslimske minoriteten de fleste hatske og sjikanerende kommentarer retter seg mot.

Det er fristende å spørre: har Carl Muller Frøland en luthersk teolog i magen? Har denne idehistoriker reflektert over de evangelisk-lutherske fordømmelser og domsavsigelser i det grunnlovsfestede Confessio Augustana?

Er det etisk-rettslig holdbart å true trosavvikere og meningsmotstandere med evigvarende torturstraff: «pine uten ende»? Vi har å gjøre med verdens skumleste straffejustis: Dom uten lov og rett.  

Har Confessio Augustana formidlet «rene meningsytringer» i 500 år? Teologiprofessor ved MF, Ole Hallesby, holdt sin berømmelige radiotale i NRK 1953. Nær 70 år senere står biskoper, teologer og journalister i stampe.

De er hjelpeløse, som Verdidebatts serie «Hyrdebrevet mot Alv Magnus» klart viser.

En enkelt biskop har uttalt seg, med en velkjent «bannbulle» rettet mot en intern fiende. Kirkerådslederen (regjeringssjef), fakultetsteologene og bispemøtet er TAUSE i saken.

Etter bispemøtets erklæring om abort og status for det ufødte liv er det vel naturlig å etterspørre en offentlig uttalelse fra bispemøtet om status for de døde i etterlivet? Vi venter på Bispemøtets avklaring.  

 

Flere teologiske doktoravhandlinger har hatt etterlivet som hovedtema (eks. teologene Kjetil Grandal, Atle Ottesen Søvik og Åste Dokka). Hvorfor TIER de om biskop Sommerfeldts «hyrdebrev»?

https://www.dagbladet.no/nyheter/avskaffer-helvete/65594362    

 

Helveteslæren («fortapelsen») kan ikke avskaffes uten at Jesu autoritet faller som en stein. Man forsøker i stedet det umulige: å «humanisere» Dommen og Straffen. Berøringsangsten er så sterk at man ender opp med å si JA og NEI på samme tid.

Wikipedias artikkel om «helvete» bærer den moderne teologiens kjennemerke. Den søker ryggdekning ved skamløst å henvise kirke-kristendommens helvetesforestilling til folkefantasi og populærkultur i middelalderen. Det gjelder å frita kirkeautoriteten for moralsk og teologisk ansvar.

Man nøyer seg med denne ene kryptiske setning: «Straff for de vantro og belønning til de troende er et gjennomgående tema i den tidlige kristendommen». Ingen skriftlige kilder eller dokumentasjon oppgis. Ingen kirkefedre nevnes. Katolsk og luthersk lære forties.

https://no.wikipedia.org/wiki/Helvete#Kristendommen    

 

De interne motsetninger i kristen-Norge – sekterismen – viser at problemet består uavklart og så godt som uløselig. Aktørene klarer ikke å håndtere Jesu oldtidsmytologi: helvetslæren, dualismen og eskatologien. Vi vil gjerne vite hvordan Åpen folkekirke i dag forvalter sin opphøyde, enestående «kjærlighet», motsatt alle andre kirkesamfunn. Vi kan ikke se at «kjærligheten» er særlig framtredende i den pågående kirkelige valgkamp.

Har Åpen folkekirke ved sin leder uttalt seg kritisk eller avvisende til Augustana? Som ordinert prest har Gard Realf Sandaker-Nielsen (offentlig) avgitt lydighetsløfte til bekjennelsen. Er bekjennelsesskriftene normerende for hans tolkning av «Herrens ord»?

Sekterisk hat i kirkehistorien vet vi sørgelig mye om. Sivilisert meningsutveksling derimot, som også religionsfrihet, er noe helt nytt og fremmed i kirkelige og misjonale kretser. I mangel av holdbare argumenter/resonnementer, alminnelig logikk og historisk-faktiske begrunnelser søker man tilflukt bak den dogmatisk barrikaderte jernporten.

Det kristelige, oppblåste selvbildet er avskyelig, om det er den venstre-radikale dialogprest og palestina-aktivist Kian Reme eller den høyre-radikale, kristen-sionisten Stig Magne Heitmann som fremfører det (se Verdidebatt).

«Som kristne er vi kalt til å snakke sant…», skriver leder for misjonsorganisasjonen Stefanusalliansen (tidligere debattredaktør på Verdidebatt, Johannes Morken, er nå redaktør i Stefanusalliansen). Man kan bli helt målløs over denne type ytringer.

 

Hvem av dem snakker sant? De er kalt til å elske sine fiender, hører vi, selv om historikere dokumenterer en voldsutgytelse uten sidestykke det foregående årtusen. Men det er nettopp kallet eller kallelsen som skiller de kristne fra oss andre. Her består en avgrunnsdyp avstand. De kristne skal lydig underlegge seg «Guds vilje», «Herrens ord» og «Kristi etterfølgelse». Dette kaller de Godhet, Barmhjertighet og Kjærlighet.

 

Lykkeligvis lytter folk flest til den menneskelige erfaring, samvittighet og rasjonelle overveielser som retningsgivende for etisk handling. Men det er vel selve ursynden i den kristne religion?

Det handler ganske enkelt om tillit eller mistillit til menneskets vurderingsevne. Sekulære, menneskesentrerte verdier og idealer de siste par århundrer har paradoksalt nok skapt langt mer bærekraftige og humane samfunn enn hva de katolske og protestantiske Kristus-sentrerte verdensbilder og samfunnsdannelser har vist oss i historisk praksis.

Vi kan bare føle medlidenhet med kirkefraksjonen «Åpen folkekirke», som åpenbart tror eller håper at et ensidig fokus på homofile vigsler skal gjenopprette den kristne Kirkes ære og prestisje - etter systematisk fiendehat, vanære og voldsutøvelse det foregående årtusen i lære/teologi og praksis.    

 

Majestetsfornærmelse og blasfemi 

 

«Historisk har det vært meget strenge straffer for blasfemi innenfor de forskjellige religioner. Innenfor jødedommen kunne man bli steinet, i kristendommen har man blant annet risikert å bli brent. Også innenfor islam risikerer man dødsstraff, noe som til en viss grad fortsatt praktiseres i enkelte land».

 

«Blasfemi var straffbart i Norge etter Almindelig borgerlig Straffelovs § 142 frem til 2015. Blasfemi var der definert videre enn bare gudsbespottelse, idet loven forbød å vise ringeakt «for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Dette inkluderte også for eksempel ringeakt mot sakramenter, trosbekjennelser og religiøse seremonier».

 

«Christian Vs Norske Lov av 1687, paragraf 6–4–1, fastslo:

Hvo som laster Kongen, eller Dronningen, til Beskæmmelse, eller deris og deris Børns Liv eftertragter, have forbrut Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis. Kroppen parteris og læggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden sættis paa en Stage".

 

«Kongeriket Norges Grunnlov av 1814 fastslår i paragraf 5 at Kongens person er hellig og at han hverken kan lastes eller anklages».

 

§ 4.

Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.

(Endret ved grunnlovsvedtak 21 mai 2012 kunngjort ved res. 15 juni 2012 nr. 522, 6 mai 2014 kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613).

 

§ 5.

Kongens person kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.

(Endret ved grunnlovsvedtak 6 mai 2014 kunngjort ved res. 9 mai 2014 nr. 613, 8 mai 2018 kunngjort ved res. 1 juni 2018 nr. 788).

 

KRISTNE DYDER OG OLAVS-DYRKELSE I AVISEN VÅRT LAND 

 

I en kommentar 27. august med ovennevnte tittel proklamerer Alf Gjøsund (religionsredaktør i Vårt Land) de kristne verdier slik: tilgivelse, velvilje og sjenerøsitet. Disse dyder ble angivelig introdusert i norrøn tid. Gjøsund bedriver velkjent brannslukning, slik avisen har for vane.

Det er man kanskje nødt til når krigerkongen Olav den hellige og antisemitten Martin Luther hylles og feires i vår tid.

Gjøsund passer på å ikke nevne blasfemiparagrafen («majestesfornærmelsen») i dansk-norsk protestantisk straffejustis, fram til paragrafens opphevelse så sent som i 2015.

«Blasfemi var ulovlig i Norge frem til den nye Straffeloven 2005 trådte i kraft 29. mai 2015. I Straffeloven 1902 § 142 het det: Hvo som offentlig driver spot med eller forhaaner nogen trosbekjendelse, hvis udøvelse her i riget er tilstedet, eller som medvirker hertil, straffes med bøder eller med hefte eller fængsel indtil 6 maaneder."

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Blasfemi 

https://snl.no/blasfemi 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/xLPxQ/den-norske-blasfemiparagrafen-er-historie 

 

Kirkens årtuseners jødehat er visst bare et rusk i maskineriet, forvist til noe fjernt og ubestemmelig i folkedypet. Konkrete, historiske detaljer har Gjøsund ingen interesse for. Han har utelukkende en teologisk-dogmatisk interesse.

Vel, med en slik (selektiv) forskjønnende historieforståelse eller historieforfalskning er det ikke overraskende om det uerkjente, fortrengte hatet kommer kastende over oss mange århundrer senere.

 

Jeg siterer religionsredaktør i Vårt Land, Alf Gjøsund:  

«I den norrøne perioden var ære en av våre viktigste verdier. Den minste krenkelse krevde oppreisning og godtgjørelse. Vi kjente ennå ikke betydningen av kristne dyder som tilgivelse, velvilje og sjenerøsitet.

Så – langsomt – kom påvirkningen gjennom den nye religionen fra Midtøsten. Prester, munker, ja til og med konger, introduserte en Gud som lot seg krenke uten å gjengjelde. Som i stedet var tålmodig med mennesker, ja, enda mer, som satte en strek over krenkelsene deres og ga dem nye verdier å leve for.

Å elske sin neste som seg selv, er en oppsummering av disse verdiene. På en måte ble nestekjærligheten en norsk verdi. Ikke i den forstand at nordmenn alltid greide å praktisere den, men i den forstand at den ble vårt høyeste ideal».

 

"The family", Vårt Land og den nasjonale bønnefrokosten i Washington DC  

 

Jeg siterer Erling Rimehaugs (skumle) kommentar i Vårt Land 4. september ("Jesus alene?"), hvor han med tydelig forlegenhet forteller om sin nære tilknytning til dette "hemmelige brorskap" gjennom hele 33 år.

Hvordan skal han komme seg ut av denne bevegelse uten å tape ansikt? 

 

"Det er mye jeg kjenner meg igjen i. Det er mennesker jeg kjenner, steder jeg har vært, bruddstykker av taler jeg har hørt. Samtidig kjenner jeg meg ikke igjen. Det var ikke slik jeg opplevde det i de årene jeg var innvolvert i nettverket...

Jeg deltok i en bønnegruppe i det amerikanske utenriksdeparementet. En av deltakerne skulle på oppdrag i Nicaragua. Hva han skulle var hemmelig. Men jeg fikk en følelse av at skulle hjelpe opprørerne i Contras med å styrte den lovlig valgte presidenten.

Når vi ba for ham, støttet jeg da amerikansk utenrikspolitikk? Den nære forbindelsen til sentrale amerikanske politikere gjorde at mange var interessert i å få kontakt med fellesskapet...

Fellesskapet nådde inn i den politiske eliten i mange land, også her i Norge

Vi vet at fellesskapet spilte en rolle for fredsavtalen mellom Israel og Egypt under Jimmy Carter, og for avviklingen av det hvite kolonistyret i det som den gang het Rhodesia - nå Zimbabwe.

Men også diktatorer var velkomne i fellesskapet...jo verre de var, jo viktigere var det for fellesskapet å nå dem med budskapet om Jesus".  

 

-------------------    

 

Historikerne forteller en ganske annen og sannere historie om katolsk og luthersk brutalitet, hevn og hat det foregående  årtusen. 

 

http://luther-2017.dk/tag/blasfemi/

https://humanist.no/2017/01/barn-av-djevelen/ 

 

https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/forbrytelse-og-straff/blasfemi-og-uskikkeleg-oppforsel-om-kvardagsliv-i-kyrkjeleg-rettsmateriale 

 

https://www.vi.no/familie/henrettet-for-tyveri-og-mord-siste-halshuggingen-i-norge-skjedde-med-denne-oksen-for-142-ar-siden/70298211 

https://www.nb.no/hva-skjer/reformasjonen-uten-folk-boklansering/ 

 

---------------------  

 

08.09.2019 (revidert 18.09. 2019) 

G. Ullestad