"Evig straff" i den nye Pakt (NT)

Jesu uholdbare forestillinger

 

Matteus 25:41: Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans.

 

Matteus 3:12: Han har sin kasteskovl i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.

 

"Det å beskylde Gud for at han skal pine og plage alle ikke troende i et evig inferno kalt helvete er ingen bibelsk og riktig lære. Guds ord taler klart om en utslettelse og tilintetgjørelse av alle som ikke blir funnet verdige for den kommende verden.

Gud er ikke et monster eller diktator.

Hadde helveteslæren vært sann, hadde Gud vært en større diktator og monster enn selv Hitler".

http://blog.janchristensen.net/2014/01/nr-746-hadde-helveteslren-vrt-sann.html  

 

"Og når han (talsmannen) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom. Synden er at de ikke tror på meg". 

(Joh. 16:8-9)  

 

«Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Deres straff blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt.» 

(2. Tess. 8:9)

 

"Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time...

Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen. Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen".

(Johannes første brev, 2. kapittel) 

 

«I kjærlighet har Han, av Sin egen frie vilje, forutbestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for Hans herlighet og for den nåde Han gav oss i Sin elskede Sønn».

(Efeserne 1: 5-6)

 

https://jesusnett.com/?p=4184  

http://snakkomtro.com/fire-syn-pa-fortapelsen/  

 

«Ingen frelse utenfor kirken», uttalte oldtidens kirkefedre. Mer om dette her

http://www.vestkirken.no/artikler/extra_ecclesiam_nulla_salus_20100307.pdf 

 

Rabbiner Joav Melchior (VL/Verdidebatt) uttaler seg i sterk kontrast til (ufattelig) kristelig selvopphøyelse og kirkelig hovmot. Det er ganske umulig å tenke seg at en muslimsk imam eller en kristen prest kunne ha uttalt hva rabbiner J. Melchior sier nedenfor: 

 

"Det jødiske samfunnet har gjennom årene vært utsatt for mye press for å skifte religion, spesielt fra kristent hold. Situasjonen er mye bedre i dag, der den aggressive måten å påtvinge jøder konvertering ikke lenger eksisterer. Allikevel skaper misjonærer som prøver å omvende jøder sterk motstand hos jøder flest.

Når noen jobber aktiv for å endre min tro og religion, ser jeg det som en trussel. Ikke bare mot min religion, men også mot den åpne og ærlige kontakten som to forskjellige uttrykk for tro bør ha med hverandre. 

Jeg er stolt av å være en del av en religion som ikke ønsker at alle skal konvertere til vår tro. Dette er ikke fordi vi ønsker en slags enerett på den sanne troen. Vi tror at den ene Gud er Gud for alle og den sanne veien til ham ligger hos flere enn oss. Verden vil være fattig hvis alle kun hadde den jødiske veien til gud".  

 

Avsnittet nedenfor (Thomassen) viser at den kristne kirke ikke tenker vesentlig annerledes enn kirkefedrene i dag, heller ikke Lutherkirken.

Den kristne "Gud" er fysisk et hankjønnsvesen, partikularistisk og sekterisk. Han lar seg ikke møte i synagogen, moskeen eller tempelet, bare i den kristne liturgi i "Kirkens hus": i sakramenter og "nådemidler".

Han er gud og far kun for sin rettroende menighet/sekt: de hellige, utvalgte. "Guds barn" er kirkens troende og døpte medlemmer. Guden (og biskopen) er hyrde for sin saueflokk. Han er gjeteren som skiller fårene fra geitene. 

Som Jesus sier det: "Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg...Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg". (Joh. 10)

 

Bare det faktum at den luthersk-protestantiske kirke driver aktiv, målrettet misjon blant jøder og muslimer er i seg selv en avvisning av disse religioners gudsoppfatning. Ikke bare det, det er utrykk for en svært nedlatende og respektløs holdning.

Her er heller ingen åpning for Helge Hognestads såkalte "indre gudsrike" eller for mystikernes "forening med guddommen". Gud i skaperverket, i Skriften/Ordet/Bibelen - eller i nattverdblodet?

Guden finnes altså ikke i Koranen, men i den kristne bibel. Bare den geistlige og biskopelige autoritet VET hvem (den eneste) verdensguden er, og HVOR han er å finne. Kirkens geistlighet har overtatt Jesu ord: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg". 

 

Jeg siterer Thomassen: 

«Men mange søker Gud på feil sted: i seg selv. Dermed blir de også overlatt til seg selv, og særlig når det røyner på. Kirken har noe ufattelig mye bedre å by på.

Vi kan henvise til Gud der han er å finne: utenfor oss selv.

Gud er å finne i bibelen, bønnen, sakramentene og forkynnelsen.

Gud er å finne i kirkens liv, et mangearta liv som ikke handler om realisering av det individuelle selvet, men realisering av troen på den korsfesta og oppstandne Kristus».

(TF-teolog, feminist, aktuell bispekandidat og spaltist i Vårt Land/Verdidebatt 17. april: Merete Thomassen).  

 

M. Thomassen hevder at sekularisering ikke er ensbetydende med avvisning av «en religiøs dimensjon ved livet». Hva en ullen «religiøs dimensjon» betyr for den presteordinerte TF-teologen Thomassen, får vi dessverre ingen klarhet i.

Men når "gudstro" og "selvtro" (?) stilles opp som motsetningspar, forstår vi hva det handler om. Vi plasseres i det enkle dualistiske skjema, igjen og igjen.

Man må være klar over at Gud-Satan-mytolologien fra Det nye testamente opptrer i mange forkledte former innenfor kirkelig forkynnelse og teologi. Og det er nok av dystopiske skildringer i NT og i kirke-kristendommens historie, som bl.a. beskrevet i bøkene til den eminente jødiske historiker Norman Cohn: Europas indre demoner og Jakten på tusenårsriket. 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/PWgd0/historikeren-norman-cohn-er-doed  

 

Det er hva den kirke-kristne steinharde lære og dogmatikk har postulert og forkynt i nær 2000 år vi interesserer oss for. 

Å "søke Gud på feil sted" fikk sine konsekvenser. Titalls millioner ble uskyldige ofre for kirkemaktens draps- og undertrykkelsesmaskineri, som den fryktede Inkvisisjonens skrekkelige herjinger gjennom middelalderens mørke århundrer. Det er dessverre bare en liten del av den uhyggelige virkningshistorie kristne kirkehistorikere, teologer og apologeter fortier i norsk offentlighet.

Historien viser at vi mennesker og vår (feilbarlige)  menneskelighet var (og er?) Kirkens største problem. Når saueflokken ikke lystret den kirkelige Hyrden, ble de jaget og torturert. Porten til himmelriket ble stengt. De fordømte, ulykkeliges skjebne kan vi lese om bl.a. i Dantes morbide torturfantasier: Inferno.  

(jfr. forkynner/predikant Kjetil Mæhles blogg på Verdidebatt: "Gud er menneskets største problem". Alt stilles på hodet i den vrangsnudde, kristelige verden). 

 

Dess høyere de kristne skriker om Koranens "ufeilbarlighet", dess mindre forstår de at den samme kritikken må ramme Jesu "ufelbarlighet" med full tyngde. Vi VET at verken skrifter eller mennesker er ufeilbarlige eller hellige. Men dette er disse to Åpenbaringsreligionenes felles, umulige problem.

Kristendommen og islam klarer ikke å forene sin Åpenbaringstro (den ene, uforanderlige Sannheten) med den omskiftelige, menneskelige utviklingshistorie. De såkalt "moderate" (reformvennlige) innenfor begge religionene strever hardt for å modernisere og aktualisere oldtidens forstenede åpenbaringer, men resultatet blir bare mer (intern) forvirring og splittelse.

 

Hornnes sier han har fått åpenbart at Gud ikke er slik han trodde

"...men at han er hundre prosent lik Jesus...Om vi av forskjellige årsaker ikke klarte å be frelsebønnen før vi døde, så vil Guds kjærlighet etterjage oss også i etterlivet...

Jeg unner deg å miste alle satans løgner om at Jesus ikke er verdens frelser, men kun for de som klarte å tro på ham før de døde". 

Merk! ikke kirke-kristendommens løgner, men "satans løgner". Mytologien og dualismen består intakt. Når vi ikke "tror på" Jesus som verdens frelser, er vi altså villedet eller forført av den onde Satan? 

 

Verken den ufeilbarlige Koranen eller den ufeilbarlige Jesus kan brukes som "fyrtårn" for vår tids etiske, eksistensielle eller samfunnsrelaterte problemstillinger. Verken Koranen eller Jesus svarer på våre behov eller spørsmål. Det ville være som om ingen utvikling har funnet sted etter 300-tallet, eller etter  600-tallet.

 

"Verbalinspirasjonen" i luthersk-protestantisk tradisjon er kanskje ikke så godt kjent for leserne? Luthers slagord "Skriften alene" er framstilt og uttrykt på svært ulike måter. Luther selv tok seg store friheter i sin bibeloversettelse til det tyske språk (1522-1545).

"Etter hans død våget de lutherske kirker ikke å foreta noen endringer i oversettelsen før i annen halvdel av 1800-tallet. Siden da er imidlertid teksten revidert en rekke ganger".

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Lutherbibelen  

http://www.luthersk-kirke.no/lbk-luthersk-kirke.no/verbalinspirasjonen.htm  

https://snl.no/verbalinspirasjon

 

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Konkordieformelen  

https://no.wikipedia.org/wiki/Syvendedags_Adventistkirken  

 

Oldtidsprofetene Jesus og Muhammed talte til sin egen (situasjonsbestemte) samtid, ikke til vår! De hadde naturlig nok ikke den kunnskap, viten og erfaring vi i dag har internalisert og "akkumulert". Om det er (imperialistiske) maktpolitiske interesser eller grenseløs naivitet som styrer disse to verdensreligionenes overmodige ambisjoner i dag, kan vi nok ha delte meninger om. 

Når spørsmålet om homofili og hijab og/eller kirkeklokker og bønnerop fra moskeene igjen og igjen påtvinges offentligheten, kan vi bare undres over perspektiv og fokus.

 

LØVEN OG LAMMET, HERSKERMAKTEN OG UNDERSÅTTENE, HYRDEN OG FÅRENE 

 

Det er et framskritt når en lokal ordfører vil ha Kristus (symbolisert ved løve, øks og kongekrone) ut av kommunevåpenet. Det er høyst på tide at saken settes på dagsorden, og det er ikke Vårt Lands tendensiøse oppslag som bør styre debattens innhold og retning.

Aggressive, voldsfremmende symboler i kommunevåpen er uttrykk for "kristne verdier", men uforenlig med idealene i et sekulært, humant og demokratisk samfunn. Denne saken er et godt eksempel på hva "kristen kulturarv" betyr.

Det er også et langt sprang mellom framstillingen av Jesus som "offerlam" og Kristus som et farlig rovdyr...Slike indre  motsetninger er det mange av i det kristne, ny-testamentlige  gudsbildet, som i bildet av faderen og sønnen, kongen og tjeneren, herren og slaven. 

https://www.vl.no/nyhet/onsker-ikke-kristent-kommunevapen-1.1135428  

 

"Bruken av religiøse symboler i offentligheten vekker sterke følelser. Blant annet viser debatten om det kristne korset i politiets emblem og religiøse plagg i norske domstoler. Hva er det med symboler som får så stor sprengkraft?". 

 

Her er det ikke snakk om "religiøse" symboler, men om KRISTNE symboler! Klarer ikke Vårt Land i dette konkrete tilfelle å skille mellom "religiøst" og "kristent"? Det er selvsagt bare kristenfolket og de kristelige medier (Dagen og Vårt Land) som bestemmer om denne saken skal få den "sprengkraft" og vekke slike "sterke følelser" disse medier gjerne legger opp til.

Det må være mulig å føre en saklig, nøktern meningsutveksling om de kristne symbolers innhold  uten at kristenfolkets "sårede følelser" skal avlede og forstyrre all debatt. 

Løven ("dyrenes konge") symboliserer bl.a. herskermakten! 

"Løven symboliserer styrke, magt, det majestætiske, vildskab, dyriskhed. I Bibelen og i kristendommens historie er dens rolle dobbelt: Dels er den "helten blandt dyrene" (Ordsprogenes Bog 30,30; tidl. oversat med "dyrenes konge"), knyttet til Juda stamme og evangelistsymbol for Markus.

Dels er den det farlige eller dæmoniske; det er en heltegerning at besejre den, som fx Samson gjorde; Djævelen kaldes en brølende løve (1. Petersbrev 5,8); når fredsriget kommer, skal den græsse med den tamme kalv (Esajas 11,6); den hellige Hieronymus gjorde en såret løve til et tamt husdyr, dvs. han betvang Djævelen og drifterne.

I heraldik er løven et hyppigt anvendt dyr".

http://denstoredanske.dk/Natur_og_miljø/Zoologi/Rovdyr/løve  

 

"POLARISERINGENS ELENDIGHET"   

(Terje Tvedt, Morgenbladet nr. 15)  

 

Dette er en god tittel! 

Så lenge kristendommen og islam forlanger å være offentlige og politiske, vil kirkeklokker og bønnerop provosere og splitte befolkningen. Om det er religionene eller de politiske partier som "blåser i menneskerettighetene", skal være usagt.

Men det er mildt sagt oppsiktsvekkende at en assisterende direktør i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) uttaler dette på Verdidebatt: 

"Religionsfriheten er en særlig form for ytringsfrihet, og en av demokratiets hjørnesteiner. Hovedpoenget med den er å sikre religiøst mangfold". 

Jaså? Hvor står dette skrevet? Hva sier EMK og NIM når religioner som kristendommen og islam lærer og forkynner anti-demokratiske idealer, som lydighet og underkastelse?

Enten venn eller fiende, tilhenger eller motstander: "Den som ikke er med meg, er mot meg". 

Guds vilje fremfor folkeviljen? Kristen og muslimsk identitet fremfor medborgerskap i samfunnsfelleskapet? Man kan selvsagt ikke forby alminnelige religiøse ytringer og praksis, men hvor langt skal et samfunn strekke seg i toleranse for religioners splittende, inhumane og anti-demokratiske ideer?

Gir menneskerettighetene et særskilt vern for religiøs undertrykkelse, som "sosial kontroll" og diskriminering, sanksjoner overfor avvikende meninger, utestengelse og brutal utstøtelse av ulydige medlemmer?

 

https://www.dagbladet.no/kultur/mot-menigheten-som-forbyr-17-mai-og-nekter-kvinner-kort-har/60425600  

https://www.nrk.no/rogaland/bak-lukkede-dorer-1.5791612  

 

Det er hovedsakelig muslimske miljøer og moskeer som får offentlighetens kritiske søkelys rettet mot seg. Islamsk Råd Norge (IRN) er ekskludert fra det gode (dialog)selskap i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL): et statlig oppnevnt organ! 

Ganske oppsiktsvekkende er at Human-Etisk Forbund (HEF) har funnet sin plass her, i floraen av kirkelige og religiøse "trossamfunn". Ikke så få sentralt plasserte human-etikere har også hatt lederverv i STL.

"STL har siden opprettelsen i 1996 spilt en viktig rolle som brobygger mellom tros- og livssynssamfunn og sørget for en bevisstgjøring (?) omkring religions- og livssynspolitiske utfordringer og dilemmaer i Norge".

 

http://trooglivssyn.no/index.cfm?id=430888  

https://nettsteder.regjeringen.no/nytrossamfunnslov/dss-wp-hearing-answr/samarbeidsradet-for-tros-og-livssynssamfunn-stl/  

 

Er det i samsvar med demokratiske og menneskerettslige idealer at kristne, lukkede sekter ("trosmenigheter") mottar statsstøtte? Hvilken "bevisstgjøring" har STL fremmet?

Hva er Hjelpekilden? Jo, det skal visstnok være et tilbud for mennesker i religiøse bruddprosesser...Bymisjonens "Guds Brente Barn" er et samtaletilbud til mennesker som har brutt ut av "usunne religiøse miljøer".

Jeg tror vi skjønner tegningen. Når teologisk utdannete religionspsykologer fra Menighetsfakultetet og Modum Bad hentes fram som ekspertkommentatorer (som Gry Stålsett og Kari Halstensen), skjønner vi at det handler om å bringe de brente barn og skadeskutte individer tilbake til den kristne folden, dvs. til en mer moden og sunn tro.  

"De fleste som oppsøker Hjelpekilden har vokst opp i et trossamfunn der foreldrene har brukt maktmidler som straff og frykt for fortapelse mot dem".

 

http://www.hjelpekilden.no/om-oss.html  

https://www.minervanett.no/guds-brente-barn/  

 

Terje Tvedt har med sitt uavhengige forskerblikk og sin skarpe penn, i bøker og artikler, sveipet over mange konkrete eksempler på det han kaller "det humanitær-politiske komplekset" og "det nasjonale godhetsregimet" (nå sist i en serie artikler i ukeavisen Ny Tid). 

STL (med HEF som aktivt medlem) kan vel sies å være en del av den "moralske makt og identitetsmakt", hvor den offentlige samtale som kritisk instans i det postmoderne samfunn har kollapset?

Den statsstyrte og statsfinansierte "religionsdialogen" skaper lojalitetsbånd, dekker over dypere motsetninger og nøytraliserer religionskritikken. 

Verken politikere, journalister, religionshistorikere/ religionsvitere, religionspsykologer, samfunnsvitere eller filosofer i vårt statskirkelige lutherland (som heller ikke de teologiske fakulteter) tilfører oss ny religionskritisk innsikt.  

Med henvisning til den tyske sosiologen Jurgen Habermas ("den fremste forskeren på kommunikasjonens vilkår i det moderne samfunn"), kan vi vel ikke si at norsk luthersk-protestantisk og statskirkelig offentlighet kjennetegnes av "idealet om debatt preget av fornuft og kritisk dømmekraft og av at det beste argumentet overbeviser debattens deltakere"?  

 

"Norske tenkemåter" (Terje Tvedt, Aschehoug, 2016/2018) er etter mitt syn utenkelig uten de foregående århundrer med  kristne kirkers imperialistiske, rasistiske og kultursjåvinistiske grunnholdning.

På tittelbladet opplyses at forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Den samme stiftelse ga 75 000 kroner i støtte/stipend til Nøstvolds ("Fjordmanns") bokprosjekt.

Stiftelsen har de senere år honorert flere modige utbrytere fra muslimske miljøer, men så vidt jeg vet: ingen avhoppere fra kristne sekter/menigheter!

Jeg tror ikke deres kamp for løsrivelse, frigjøring og selvstendighet har hatt mindre personlige omkostninger. 

https://www.tv2.no/a/4068104  

 

Her er en god gjennomgang av kristelige "trossamfunn": 

http://www.sokelys.com/?page_id=8002  

 

https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/et-mangfold-av-tro-og-livssyn  

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/152-trossamfunn-far-statsstotte-1.7961157  

  

Artikkelforfatter på Verdidebatt, Adele Matheson Mestad, foregir å gi svar på spørsmålet om hva menneskerettighetene sier om bønnerop (og religiøs støy), men ingen referanser oppgis. Hun forteller at Sveits ved en folkeavstemning i 2009 forbød nye minareter, men hun vet ikke om dette forbudet var i strid med menneskerettighetene..?  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11724443-unodig-stoy  

 

Bøkene "Hvorfor jeg ikke er kristen" (Bertrand Russel) og "Hvorfor jeg ikke er muslim" (Ibn Warraq) er vel verdt å hente frem igjen. 

 

-----------------     

 

Jeg siterer Andreas Edwien i boken "Dogmet om Jesus":  

«Jesus tar en rekke personer fra det autoritære mannssamfunnets typegalleri, som konger, hærførere, slaveeier og patriarkalske familiefedre, og bruker dem som modell for «Gud» og «Guds rike» og for sin egen rolle som hans messianske fullmektig.

For en stor del gjelder det personer som står fast plantet i barbariets verden og som bare kan bli forbilder – ikke for et demokratisk samfunn bygget på en humanistisk ethos – men for det rent autoritære religions- og statsideal.

At «Guds» eller hans messias’ virksomhet sammenlignes med forretningsmenn og politikere som er opptatt med å skaffe seg mange penger (Mt. 25:14 f.) eller erhverve politisk makt (Lk. 19:12 f.), er så sin sak, og i betraktning av en ganske utbredt politisk og forretningsmessig moral alt annet enn tillitvekkende som «lignelser om Guds rike».

Verre er det med en «Gud» eller «Messias» som lignes med herrer som kommer uforvarende over sine slaver og hogger dem i småbiter (Mt. 18: 34-35), med dommere som skaffer sine klienter rett for å få nattero og fred for mas (Lk. 18:2 f.), med en gjestebudsvert som selv henter gjestene som de står og går inn fra veiene, for deretter å baste og kneble en som ikke er korrekt antrukket og kaste ham inn i sin torturanstalt (Mt.. 22:13), med husholdere som benytter seg av klart bedrageri for å skaffe seg personlige fordeler (Lk. 16:1 f.), med konger som sender ut sine hærer, slår fiender i hjel og setter deres byer i brann (Mt. 22:7), og med voldsdiktatorer som gir ordre om å la sine politiske motstandere bli «hugget ned for sine øyne» (Lk. 19:27).

Vår kirkes prester og biskoper har ingen grunn til å undre seg over at det ofte er glissent mellom benkeradene. Vi skal være glade for det. Firmamentets gjenspeiling av oldtidens despoter kan ikke være «Gud» for oss som lever i dag.

Ikke sjelden får «jødene» - ved en perfid misbruk av ordet – skylden for at dette gudsbildet stadig herjer i vår religion. Man kan da ikke høyt nok og klart nok minne om at «jødene» aldri har oppfordret de kristne til å proklamere som «Gud» en legpredikant som for to tusen år siden fullt realistisk hadde denne gudsoppfatning.

De har alltid protestert mot denne overspente menneskeforgudelse.

Moderne teologer vil for øvrig – hva lignelsene angår – bl.a. forsøke det forsvar at «poenget» ved dem, det som Jesus «vil ha fram», ligger ganske andre steder. Underlig nok finner man da som oftest «poenget» som passer til ens teologiske anskuelser. Til dette kan først bemerkes at om man er fantasisrik nok, så kan man finne utmerkede poenger ved praktisk all menneskelig gjøren og laden uten at man dermed taler om «lignelser om Guds rike».

Verden, historien og menneskelivet vrimler av ypperlige poenger. Jesu lignelser har mange gode poenger, skjønt få av dem originale i hans miljø, selv om de tok seg slik ut for hans uopplyste tilhørere, og selv om teologiske manipulasjoner får det til å se slik ut for hans uopplyste tilhørere i dag. Han blir ikke «Gud» av den grunn.

 

Hvis for øvrig Jesu forkynnelse besto av den lille håndfull «poenger» som moderne teologer gjerne søker seg ut i den, og som ofte ligger langt på siden av det som utvilsomt var Jesu egne «poenger», så måtte man karakterisere storparten av hans ord som unødvendig, sterkt villedende og forstyrrende utenomsnakk som leder oppmerksomheten bort fra «poenget». Den teologiske poengjakt er derfor ikke så ubetinget smigrende for Jesus som man tror.

 

For øvrig er det klart nok at det vi her har pekt på – like lite som hans forestillinger om «evig liv» og «evig straff» i himmel og helvete – ikke var staffasje for Jesus.

I så fall gjør man ham til en bevisst bedrager og demagog.

Det han brukte som «lignelser om Guds rike» og bilder på Jahves forhold til menneskene, tjente ikke bare til å sette farge på et eller annet «poeng». De må ses i lys av det faktum at det jo slett ikke bare var lignelsens form Jesus beskrev sin guds vesen.

Det forekommer jo også en rekke direkte skildringer av gudens autoritære typus som viser ham som en – overfor alle som ikke forutsettes å høre til hans parti av utvalgte – brutal despot i bildet av oldtidens diktaturer.

Det som hans tilhørere måtte oppfatte realistisk, slik som det var sagt, var selvfølgelig ikke symbolsk eller figurlig ment fra Jesu side:

«Jeg vil advare dere mot ham som dere skal være redde for: Vær redde for ham som etter å ha drept, har makt til også å kaste i helvete».  (Luk. 12:5) 

På dette vesentlige punkt har Jesus ikke uten videre overtatt det gammeltestamentlige gudsbildets eskatologiske aspekt. Som vi har omtalt har han i høy grad forgrovet dette aspekt.

For i følge GT ble all lønn og straff fullbyrdet på jorden, på denne side av graven. Men Jesus opererer – etter innflytelsen fra persisk mytologi og i motsetning til oppfatningen i Det gamle testamente - med en hinsidig gjengjeldelse som «evig (æonisk) liv» og «evig straff».

 

Andreas Edwien: "Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser" (1965/995). Kapittel II.

 

KIRKE-KRISTENDOMMENS "DJEVELSKE LØGN" 

 

Lesere av Verdidebatt vil nok ha merket seg et nytt forsøk på oppgjør med den heslige helvetesforestillingen. Når motsetningene i «Bibelens» gudsbilde blir for besværlige, konkluderer Thor Ivar Horn(n)es at hans subjektive oppfatning eller tolkning er rett.

Ved å oppstille den velkjente kontrasten mellom den gamle Pakt og den nye Pakt – en kunstig konstruksjon den kristne kirke har skapt seg – mener Horn(n)es åpenbart at han kan forsvare sin kristelige Jesus-dyrkelse.

Nylig har han i en kommentar kalt sin teologi for "Jesulogi". Det er kanskje en passende betegnelse på all kirkelig Jesus-forgudelse. 

"Først hvilke tekster jeg tror på, i både NT og GT. Svaret er enkelt, i hvert fall for meg, for jeg tror på alt som stemmer med Jesu liv og gjerning...Men alt som ikke stemmer med ubetinget kjærlighet (Jesus) ser jeg bort i fra". 

Ja, dette er jo rene ord for pengene, som han selv sier det. Med innlegget "Les Jesus inn i Bibelen", bekrefter Hornes sin forrykte Jesulogi. Kristologi er et annet ord/begrep for den samme person- og autoritetsdyrkelse og det samme forblindete skriftsyn. 

Her er intet originalt eller nytt, for alle kirkesamfunn, all kristendom og kirkelig teologi har den samme Jesus-idolatri og Jesus-dyrkelse som bærende grunnlag. Vi ønsker ikke «å bli kjent med Ham» (!) som Horn(n)es personlig dyrker og forkynner!

 

«Hvorfor var nesten alle nytestamentlige advarsler med hentydning til straff, adressert til jødene, og da særlig til de religiøse fariseerne og skriftlærde?».

 

Det er et godt spørsmål, men svaret er ikke verken godt eller klargjørende. Vi forventer saklig opplysning om den (religions)historiske bakgrunnen for at Jesus kom i så voldsom konflikt med "fariseere og skriftlærde" (ikke yppersteprestene). Vi venter forgjeves. 

Kristelig forkynnelse, vitnesbyrd og vitnemøter på Verdidebatt har intet med folkeopplysning eller seriøs debatt å gjøre. Slikt har ingen interesse for andre enn den (interne) Kristus-troende menighet.

Den kristne språk- og tankeverden er så særegen at all normal kommunikasjon må bryte sammen. Det finnes ingen felles referanser eller holdepunkter, bare avstand og fremmedgjøring. 

 

Jeg siterer Hornes svært ortodokse preken:  

Jesus kom for å vise oss Guds sanne vesen slik at vi kan få det godt sammen med ham, både her i denne tiden og i evigheten.

Jeg ønsker å forkynne Jesus slik at alle mennesker skal bli kjent med Ham som er Veien, Sannheten og Livet, og at de alle skal få oppleve livet i Guds ubetingede kjærlighet.

Jeg mener helveteslæren slett ikke har vært en bæresøyle, men heller en fryktelig hindring for evangeliet. Millioner av mennesker har på grunn av denne djevelske løgnen ikke klart å tro på Gud, eller klart å fullkomment hvile fra sitt strev i hans godhet

Jesus var altså ingen helvetes-forkynner som noen feilaktig påstår, men i kjærlighet advarte Han jødene om den kommende trengselen i år 70 da Jerusalem ble inntatt, tempelet ødelagt, og mer enn en million jøder ble massakrert.

Det kommer derfor ingen ny trengsel, og heller ikke et helvete for de ufrelste».

 

For det jødiske folk kom det mange trengsler også etter at kristendommen på 400-tallet ble Romerrikets eneste tillatte religion. Var det «i kjærlighet» Hornes og Sjåstads kristen-europeiske kirke terroriserte jøder i mer enn halvannet årtusen – og gjennom flere århundrer (!) kastet kjettere og hekser på bålet?

Som et fredløst, jaget og (evig) fordømt folk skulle jødene aldri finne hvile. Dette ble åpent og skamløst uttalt av de «hellige» kirkelærere, helt fra oldtiden. Hornes mangler ikke bare «bakkekontakt», men også kunnskap om hans religions læreskrifter OG historisk-faktiske voldsutøvelse.

Martin Luthers antisemittisme er allerede omtalt. For bare litt over 70 år siden ble 6 millioner jøder utryddet i nazistenes konsentrasjonsleire midt i hjertet av det kristne Europa.

Ildovnen kom til anvendelse i nazistenes gasskamre og krematorier. Glemte Thornes tilfeldigvis denne trengsel i det forrige århundret: dette helvete på jorden for de «ufrelste» jøder?

 

Det er på grunn av «denne djevelske løgnen» millioner av mennesker ikke har klart å tro på Gud, sier Hornes så bråkjekt. Nei, tvert om! Det er mer trolig at det var helvetesskrekken som samlet folkene om gudsdyrkelsen i Kirkens hus.

Man trodde at den mektige geistlighet forvaltet Sannheten om liv og død, slik kanskje også ny-apologeten Daniel Joachim H. Kleiven i VG vil ha oss til å tro? Han utsteder garantier på gudens vegne. Med hvilken fullmakt?

Han er en av mange som har gjennomgått kurs og opplæring i apologetikk (så vidt jeg vet har radarparet Atle O. Søvik/Bjørn Are Davidsen vært foredragsholdere ved denne type kursvirksomhet). 

Igjen og igjen møter vi den kristnes abnorme selvbilde, som når Kleiven uttaler seg om den ene «Guds» visdom, allmakt og suverenitet. Ingen «hellige skrifter» nevnes eller siteres.

Det hele koker ned til at «sannheten i skaperverket reflekterer Skaperen selv». Er Jesu fødsel – Inkarnasjonen - overflødig som gudsåpenbaring? Hvorfor tviholder den kristne kirke da på bekjennelsesskriftenes hellige, uforanderlige autoritet?

Kleiven gir sitt (dogmatiske) svar i sitatet nedenfor: "Den guddommelige Sannheten er legemliggjort (inkarnert) i en bestemt person, på et bestemt tidspunkt i historien". Det forteller alt om Kleivens agenda. Da er det desto mer underlig at han ikke nevner denne bestemte personens navn: Jesus fra Nazareth - eller "Jesus Kristus"? 

Kleiven er utsendt fra den kristen-konservative tankesmie Skaperkraft, som har Espen Ottosen som leder. Sistnevnte har vært spaltist i Aftenposten gjennom en årrekke. Kleivens innlegg er renspikket (påske)forkynnelse; en hån mot historisk sannhet, menneskehetens utvikling, rasjonell tenkning og logikk. 

 

Nevnes kan at Daniel Joachim Kleiven sitter i styret her,  sammen med ateisten Didrik Søderlind, en pludrende "religionsvennlig" spaltist i Vårt Land. 

http://religioner.no/om-oss/styret-i-religioner-no/   

 

«…I motsetning til dette har det kristne perspektivet en garanti for at sannhet finnes og er et mål i seg selv, fordi sannheten i skaperverket reflekterer Skaperen selv.

Selv om det ikke uten videre er lett å oppdage denne, kan vi nå garantere at sannhet faktisk finnes. Vi kan dermed anstrenge oss for å finne den, enten fra logikk, vitenskapene eller hverdagslivet. Å elske sannhet er å elske Gud. De (??) opererer alltid sammen.

Påskens høydepunkt forteller at den frigjørende sannheten legemliggjøres i en person, tar bolig blant oss, lever, lider, dør og gjenoppstår med oss. Friheten er ikke lenger begrenset til akademiet, men finnes i et liv i imitasjon».

 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e1X874/paaskebudskapet-aa-gjenkjenne-det-ekte-og-uforanderlige 

 

Når fryktens etikk og djevelske løgn slipper tak i menneskesinnet, blir avkristning/sekularisering og likegyldighet resultatet. Ingen kjærlighetens gud kan oppveie eller erstatte kristendommens rasende «djevelgud».

«Guds ubetingede kjærlighet» og «Guds nåde», som kirken roper så høyt om i dag, forstår vi ingenting av. Det er ikke bare selvmotsigende («nåde» forutsetter betingethet), men meningsløst føleri og ordgyteri. Vi har ikke slike behov. 

 

«Nydelig innlegg», skriver Per Søetorp først i kommentarfeltet til trådstarteren Hornes. Det er skrekkelig, men da vet vi straks hvor vi har ham, slik også Oddbjørn Johannessens julepreken og påskepreken har tydeliggjort hans teologiske tilhørighet og lojalitet.

Den allestedsnærværende (kameleon) Njål Kristiansen befinner seg trolig i samme divisjon. Det gjør opplagt også den katolsk orienterte Geir Wigdel. Ironien er at de «bibeltro» kommentatorer er langt mer skriftlig etterrettelige enn deres liberale/progressive motparter. De har ikke en "skjult agenda", men tilkjennegir åpent og redelig sine motiver og hensikter. Det kan vi forholde oss kritisk til. De folkekirkelige «kameleoner» skifter farge etter sine omgivelser. De er glatte som ålen.

Det er ikke G. Wigdel, H. Jørgensen, O. Johannessen eller Å. Dokka som siterer Jesu (mytologiske) doms- og straffetrusler i evangelieskriftene. De er kanskje rammet av samme forlegenhets-syndrom som Agder-teologene Paul Leer-Salvesen og Pål Repstad, avgåtte (misjons)biskop T. B. Jørgensen og TF-professor (emeritus) Notto Thelle? 

Det ser ut til at det er den gud-menneskelige "Jesus Kristus" de ikke kan eller vil forholde seg til. Men kirken lærer at betegnelsen/navnet «Kristus» bestemmer Jesu guddommelige natur (han har som kjent to naturer: sann Gud og sant menneske).

 

Jeg siterer Hornes igjen.

"De religiøse løgnene (?) har alltid stått imot Jesu nådebudskap. Slik var det før, og slik er det nå. Mange kristne lever også i dag under løgnen om at Gud belønner eller straffer basert på ens personlige prestasjoner, og i frykt mer enn i hvile.

Dette kommer tydelig og klart fram i slike tråder som dette, ev også på andre offentlige media der kristne blir hverandres "fiender" basert på teologi og Gudsforståelse.

Men jeg tror dette er på hell, og at vi er i en kjærlighets-vekkelse uten ende der hele verden vil se Guds ubetingede kjærlighet (les: JESUS).

Han viste oss det sanne bildet av Gud, det bildet de religiøse på den tiden (hvem??) IKKE helt hadde sett».

 

Vi gjenkjenner godt den (kristelige) stygge, nedlatende holdningen til annerledestenkende. Jøder blir også i dag fortalt (belært) at de trenger omvendelse til det kristne "evangelium": troen på Jesus som Messias. Med andre ord: det ny-testamentlige "evangelium" og de kirkelige "dogmer", som i nær 2000 år har påført jødene umenneskelige lidelser. 

 

Se her hvordan man tenker og resonnerer om "det jødiske folk" i Den norske Israelsmisjon (DNI). 

http://www.israelsmisjonen.no/_service/316/download/id/90/name/PRINSIPPERKLÆRINGEN+febr+2004+A4.pdf   

Flere teologer og biskoper har bakgrunn fra DNIs Caspari Center i Jerusalem. Avgåtte Oslo-biskop Ole Christian Kvarme er en av dem. 

"Han var misjonsprest for Den Norske Israelsmisjon 1976-81, med bosted i Haifa i Israel. Samtidig var han eksekutivsekretær for Bibelselskapet i Israel og for Bibelselskapet på Vestbredden for De Forente Bibelselskaper.

Deretter bestyrer for Caspari Center for bibelske og jødiske studier i Jerusalem, 1982-86, og generalsekretær i Bibelselskapet, 1986-96".

 

MF-teolog, ordinert prest, Indremisjonsmann og bibelskolelærer (bibelskoler kalles nå Høgskoler), Torleif Elgvin, har også bakgrunn fra Caspari Center. Nå er han blitt opphøyet til professor og "dødehavsforsker". 

 

"Han var leder for det nordiske nettverket for Dødehavsforskere 2003-2007, og har siden 1992 deltatt i utgiverteamet for Dødehavsrullene.

I 2004 redigerte han Dødehavsrullene i Bokklubbenes serie Verdens hellige skrifter". 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Torleif_Elgvin  

 

HISTORIE, DOGMER ELLER MYSTERIER?   

 

Vi tror ikke på Hornes «kjærlighets-vekkelse uten ende». Vi tror ikke på Hornes «Jesus» eller «Guds ubetingede kjærlighet». Kirke-kristendommens (virknings)historie viser et helt annet bilde. 

Jesus som "det sanne bildet av Gud" er nok intet guddommelig eller etisk ideal (jfr. skrifthenvisningene fra NT i avsnittet over av A. Edwien). Snarere er det å håpe at kirke-kristendommen besinner seg.

For det er ikke jøder, men de kristne som er "forblindet". 

Hornes m.fl. vet og vi vet at de skriftlige kilder forteller en helt annen historie om Jesus fra Nazareth enn den steinharde  dogmatikk og forkynnelse Kirken har postulert i halvannet årtusen.

Motivene straff - belønning var Jesus helt fortrolig med. Det har også kirkens presteskap (paver, biskoper og teologer) vært gjennom hele sin historie. Her er lag på lag med løgner og mytologiske avleiringer. 

 

-------------------  

 

Med Nicæneum og Apostolicum fikk Jesu forkynnelse og lære guddommelig autoritet. «Slik lyder Herrens ord», sier presten til menigheten ved hver eneste gudstjeneste. Mange av bibel- og prekentekster (samt daglige andaktsord) i kirkeåret er helt skrekkelige. 

Kirkens umulige dilemma består i at den ikke kan ta oppgjør med helveteslæren uten samtidig å frakjenne Jesus hans guddommelighet. Et oppgjør med helveteslæren impliserer uunngåelig et oppgjør med Jesus autoritet.

Noe slikt kan ikke kirke- og teologimakten risikere.

Derfor får vi alle disse nye, rare Jesus-konstruksjonene. Og kanskje derfor må kirken stadig «revidere» de bibelske skriftsamlingene? Den (inkarnerte) uforanderlige sannheten (jfr. Kleiven) finnes ikke lenger. Det gjør nok heller ikke Ivar Bu Larssen "inkarnasjonens mysterium".

Han gir likevel en god situasjonsbskrivelse av DnK på Verdidebatt:  

"Saken er at det store flertallet av befolkningen og kirkens medlemmer (paradoksalt nok) synes komplett likegyldige til hva som foregår innenfor dens vegger.

Det er altså ikke en manglende åpenhet som er saken, tvert i mot er det at den står som et tomt rom, som ikke vet hva den skal forkynne og hvorfor, den har bare overtatt venstresidens politiske program og gjort det til en teologisk sannhet".

 

Jeg tviler på om Kjell A. Nyhus, Helge Hognestad eller Ivar Bu Larssen fyller inn tomrommet. Det er unektelig litt rart at sistnevnte, en avgått kirkelig prest (med munkekutten på), sier følgende på Verdidebatt:

  

"...kirken (bør) konsentrere seg om å være det den dypest sett er, et trossamfunn, som er samlet om inkarnasjonens mysterium, at Gud åpenbares i Jesus Kristus.

I fødselskirken i Betlehem, blir dette tydelig, der finnes ingen vidåpen låvedør, folk må isteden bøye seg ned for å komme inn gjennom en trang dør.

Symbolsk sett kan dette også sies å innebære å bøye seg i ydmykhet for mysteriet, for det hellige. Jeg tror dette er den eneste veien videre for kirken i et etterkristent samfunn!".

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/debatt/Islam-et-falsum-som-hindrer-all-vitenskapelig-fremgang-603618  

 

"Min observasjon er at hullene i islams lære er så store at vi trygt kan kalle denne læren et falsum".

 

Jeg kan ikke se at hullene i kristendommens lære er mindre. Journalistens kritikk av islam handler egentlig om hans egen religion: kristendommen. Det er slik den kristelige "overføringsmekanisme" virker i dag. Når de kristne kritiserer islam, kritiserer de seg selv. De kaster bare skiten sin på "de andre".

Nøyktig samme pinlige fenomen kan vi observere her: 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/debatt/Koranen-–-Allahs-tanker-604488  

 

----------------  

 

I iveren etter å demokratisere og humanisere Jesus og hans gud (les: aktualisere) går man ikke av veien for rene skriftforfalskninger. Som når «Guds sønner» blir til «Guds barn», brødrene blir til søsken og slave/trell blir tjener…

Den ideologisk styrte «Fattigdomsbibelen» (og andre typer "trendbibler") er en nyere norsk utgave av bibelen som sirkulerer på bibelmarkedet. Blant kristen-sosialister for noen tiår siden var «kamerat Jesus» populær. For en del år siden utkom «Bibelen på 100 minutter», med forord av presten Einar Gelius. Det svært selektive utvalg som er gjort i dette tynne skriftet, forteller mye om liberalteologiens dogmatiske, a-historiske «bibelsyn».

Hvis bibelens gud og Jesus skal være «politisk korrekt» - relevant og samfunnsaktuell – må det stadig gjøres nye oppdateringer og omtolkninger. Hva blir det neste, mon tro? En feministisk bibel? Det er alt sammen uttrykk for kristendommens karakter av Åpenbaringstro, med dens forakt for historisk utvikling.

(Historisk bevissthet og sannferdighet er til sammenligning et av jødedommens nobleste særtrekk).

At Jesus er blitt feilsitert og misforstått er en av redningsplankene teologien klamrer seg til. Som fullkommen kjærlighet og ufeilbarlig etisk ideal kan han jo ikke ha sagt hva han faktisk har sagt (i følge kirkens eget autoriserte skriftutvalg!?).

Ettersom dagens teologer og apologeter synes å kjenne Jesu indre liv bedre enn ham selv og hans nærmeste etterfølgere –  tradisjonsbærerne - ville det ha stor interesse om teologene (gudsekspertene) kunne skille ut i et eget skrift hva Jesus i sin guddommelige natur (som «Kristus») har sagt. Ja, det ville nok bli et tynt skrift!

-----------------     

 

Hvordan skiller O. Johannessen mellom Kristus-troen OG  helvetesangsten?

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11606205  

 

«Kanskje det er på tide at både konservative og progressive kirkeledere sammen konstaterer at de tradisjonelle forestillingene om evig pine er absurde og ubibelske?».  

 

ABSURDE JA, MEN UBIBELSKE NEI! JESU FORESTLLINGER OM «EVIG PINE» ER NY-TESTAMENTLIG LÆRE. ALTSÅ BIBELSK!

JESUS ER OPPHAVSMANN TIL DENNE FORRYKTE FORESTILLING I DEN KRISTNE KIRKE.

DET ER I DEN KRISTNE BIBEL – DEN NYE PAKT – DJEVELTROEN OG HELVETESFORESTILLINGEN FORKYNNES OG POSTULERES.

DET ER DEN MILDE "PASIFISTISKE" JESUS SOM SLYNGER DE VERSTE VOLDSTRUSLER MOT SINE (JØDISKE) MENINGSMOTSTANDERE.

 

Johannessen tror han vet hvor den «ubestemmelige uro» kommer fra. Ja, hvor kommer den fra?  Det er ganske riktig at Jesu doms- og straffetrusler i evangelieskriftene OG kirkens «djevelske løgner» har villedet oss i tusener av år.

For min del tror jeg også "hallusinasjonene" i Joh. Åp. ligger nær opp til Jesu apokalyptiske visjoner. Det er et nært slektskap mellom Det nye testamentets første skrift (Matteus) og det siste (Joh. Åp.).

Daniels bok er et skrift i samme sjanger.

Det er sikkert også riktig at jo tidligere man som barn er blitt indoktrinert i den kirkelige lære, dess vanskeligere er det å bli kvitt den. Lykkeligvis har kirkens doms- og straffetrusler på vårt evige liv liten virkning på den oppvoksende slekt. Det har heller ikke Dantes grusomme «Inferno». 

Men hvorfor er ikke Peters apokalypse oversatt og presentert for et norsk publikum? Denne svært grove svikt fra "forskningsbasert" teologi krever sin forklaring. Hvorfor Dante og ikke (apostelen) Peters apokalypse? Hvorfor Dante og ikke Martin Luthers skrifter?

Om teologene forståelig nok ikke vil hente frem dette fryktelige (svært tidlige) skrift, kunne vel religionshistorikerne gjøre det?

 

Jeg siterer Wikipedias meget kortfattede (men dog poengterte) linjer:

"Peters apokalypse er et apokryft verk som kanskje er skrevet omkring år 100. I verket kan man lese om forskjellige straffer som venter forskjellige syndere etter døden.

Klemens av Alexandria skrev om verket og hevdet at det var av guddommelig opprinnelse".

 

------------------- 

 

Igjen: det var helvetesfrykten (forestillingen om evig straff) som holdt millioner mennesker fast i mental trelldom. Dødsangsten middelalder-menneskene var hjemsøkt av, har omsider sluppet tak. Det har tatt sin tid. Vi frykter i dag ingen ny trengsel, ingen dom og intet straffested for oss «ufrelste». Vi trenger ikke den kristne gudens «nåde» eller presteskapets «absolusjon».

https://no.wikipedia.org/wiki/Syndsbekjennelse  

 

Det betyr kanskje at vi utvikler et friere og mer forsonende, avslappet syn på døden. Vi skal alle samme vei som våre forfedre. Ingen av dem har «gjenoppstått», men livet fortsetter… Døden og livet er følgesvenner. Uten død, intet liv.

Døden har ikke samme heslige, skrekkinngytende "ansikt". Eller, døden har flere "ansikter", ikke bare som trussel og fiende. Følgen blir naturlig nok at kirke-kristendommens fortolkning (rettere: monopolisering) av livet og døden ikke har samme appell som i de forgagne århundrer. Når vi i dag kan velge mellom ulike typer seremonitjenester (eller ingen seremoni) ved dødens overgang, ser det ut til at flere og flere velger bort kirken som seremonimester.

Men veldig mange kristen-troende skribenter og forkynnere henger fast i det mytologiske verdensbilde/gudsbilde, som her på Verdidebatt:

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11666441-er-bare-gud-god   

 

Etter mer enn 20 år er ikke amanuensis ved UiA, O. Johannessen, blitt helt kvitt sin «ubestemmelige uro». Bjørn Eidsvåg har fortalt Dagbladets lesere at han har gått 30 år i terapi – for å bli kvitt Gud («Faderen»).

Vi kan føle både sympati og medlidenhet med disse ubehjelpelige, men (lojale) akademiske «kulturkristne», som etter mange tiår ikke klarer å distansere seg fra det kirkelig-teologiske tankegodset. Det er høyst sannsynlig at gudsfrykten og helvetesangsten dør endelig ut med denne generasjonen (dagens 60- og 70-åringer).

 

En del av dem vil nok slutte rekkene her:

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11720688-religion-er-nodvendig   

 

«Denne djevelske løgnen» (inspirert av ideal-Jesus og fastholdt av den kristne kirke) kan ikke oppveies eller erstattes av dagens patosfylte retorikk om «Guds ubetingede kjærlighet».

Like mye som vi fryktet Guds hevnende straff, like lite tiltales vi av Guds kjærlighet - eller av O. Johannessens (personlige) behov for den idealiserte «vennen» Jesus. Han må gjerne holde sine folkekirkelige og teologisk tidsriktige jule- og påskeprekener for Verdidebatts menighet, men vi har gjennomskuet ham.

 

"Vrengebildene av Gud" søkes korrigert og justert av bl.a. Vårt Lands biskoper, kommentatorer og debattanter.

Er det den avskyelige «nåden» vi liksom skal være så takknemlige for?

https://www.vl.no/kultur/vraker-vrengebildene-av-gud-1.1122304     

 

Hornes abra-kadabra språk er ikke mye verd, heller ikke i denne (kryptiske) kommentar til Åge Kvangarsnes:

«Når du skriver «Guds ord» er dette Bibelens navn på Jesus, men har etter hvert forstått at du tenker på Bibelen. For å unngå ev. misforståelser er det kanskje greit at du kaller Bibelen det den heter?».

Og hva heter Bibelen? Hva er Bibelens navn på Jesus? "Guds ord"? Hva i all verden er det Thornes mener? Han befinner seg så langt ute på glattisen som man kan komme. Det gjør også den arme sokneprest Runar Foss Sjåstad, som kanskje ikke helt har gjennomtenkt hva han faktisk sier nedenfor: 

 

«Jeg tror at Jesu oppstandelse tilveiebrakte frelse for alle i fortid, nåtid og fremtid. Og for den saks skyld tror jeg på legemets oppstandelse, både Kristus og vår egen i fremtiden ved dommens dag.

Men før det, så er vi bevisste åndelige skapninger, også etter døden».

 

Jeg vet ikke om tre bøyninger av «Gehenna» (Hinnoms dal) og stedsnavnet hadde like sterke assosiasjoner hos folket på Jesu tid, som ordet Auschwitz/Holocaust har for jødene i dag. Til sammenligning vet vi ikke hvor mange som ble kastet i Gehennas "brennede inferno". 

 

«Dette visste selvsagt Jesus, og det var en vanlig argumentasjonsmåte på Jesu tid å sette ting veldig på spissen for å få frem et retorisk poeng…

Jesus snakket om syndens konsekvenser som til syvende og sist kunne lede folk til å gå til grunne – illustrert ved at de ville dø og bli brent i Gehenna....

Det klassiske synet med tortur, brennende mennesker og djevel med høygaffel fikk fotfeste i kulturen gjennom Dantes inferno på 1300-tallet».

 

Nei, nei! De reddsomme Jesus-inspirerte forestillinger om den hinsidige dom og straff eksisterte mange århundrer før Dante, og de har forgiftet vår kultur inntil i dag. Vi finner dem i Det nye testamente: den nye Pakt.

Det er sørgelig at dagens teologiske «brannslukkere» ikke er i stand til å ta oppgjør med den religiøs-kristelige forgiftning som fant sted årtusener FØR Ole Hallesbys radiopreken år 1953.

Ingemar Hedenius bok "Helvetesläran" (1972) kan kanskje bidra til litt bakgrunnsstoff? (Ingen av Hedenius bøker er dessverre oversatt til norsk).

 

Læren om de to sjeleraser: religiøs rasisme 

 

«Det vakte oppsikt da en italiensk avis meldte at paven ikke trodde på helvete. – Det er ingen som tror helvete er et konkret, geografisk sted, sier ­katolsk prest».

 

https://www.vl.no/nyhet/avlyste-pave-frans-helvete-1.1124892   

 

Det er bare delvis riktig. «Helvete» blir i dag for det meste forstått og utlagt som en sjelelig eller psykisk tilstand og straff: tilintetgjørelse eller «evig gudsfravær» ("evig død"). Men pinefullt skal det være! Det er endog sagt at den psykisk-sjelelige pine vil være verre enn den fysiske.

Men Jesus var ikke så sofistikert og lærd at han utformet et abstrakt eller symbolsk innviklet læresystem om den hinsidige verden.

Han var en enkel, naiv predikant som forkynte sitt mytologiske verdensbilde konkret og bokstavlig, slik mange kristelige predikanter og kirkelige prester gjør ham etter den dag i dag.

 

«Jesus trodde naturligvis på «helvete» som et konkret, geografisk sted. Han var fortrolig med datidens tredimensjonale verdensbilde. Jesu kosmologi var bygget opp som en underverden, en jord-etasje og en øverste avdeling i som regel syv himmeletasjer.

Verdensrommet hadde for Jesus en avdeling for den jordiske tilværelse og to avdelinger for den hinsidige eksistens. Det var utvilsomt denne hinsidige dualisme Jesus var mest opptatt av, og som vi derfor i det følgende skal beskjeftige oss vesentlig med.

Himmelriket med Paradiset og dødsriket med Gehenna ble fundamentale forestillinger i Jesu virkelighetsoppfatning». 

 

(Andreas Edwien: "Dogmet om Jesus. En bok om Jesu feiltakelser", Pax Forlag 1965, 5. oppl. 1995).

 

Jeg siterer nedenfor fra samme bok:

 

«Det er neppe mange teologer som i dag ikke er fullt klar over at selve Bibelens kosmologi, dens «fysikalske» verdensbilde, er uholdbart. Om de nødig sier det, vet de at det er blitt til ut fra manglende forutsetninger for naturvitenskapelig forskning og at det derfor – ut fra det vi vet i dag – er galt, beror på en misforståelse.

Framfor noe annet er det religionene som har skapt de etniske skiller mellom folk og folkegrupper. Jo mer «fundamentalistiske» de er i sine bekjennelser, jo skarpere deres tilhengere identifiserer seg konfesjonelt ved å utpeke seg som «utvalgte», «frelste», slik de kristne trosbekjennelser gjør det, på grunnlag av den ny-testamentlige teologien, desto dypere blir den etniske kløften mot de utenforstående, mot jødene, mot «hedningene», mot de ikke-kristne folkegrupper.

Fordi den religiøse rasismen i kristendommen oppfattes som langt mer fundamental enn den som baserer seg på fysiske, legemlige kjennetegn, er det av «Gud» ikke godkjente, vantro menneske ikke bare av en lavere verdi, ikke bare et «undermenneske», slik som i den biologiske rasismen. Det er verre enn bare verdiløst: det er kvalifisert ondt.

I de kirkelige bekjennelser stilles denne menneskegruppe i klasse med «djevlene» og skal derfor «tortureres uten ende».

Det er karakteristisk at vår norske folkekirke, som med statens autorisasjon stadig truer med dette i sin bekjennelse, peker ut muslimene (ved siden av kjetterske sekter) som særlig objekt for vår «fordømmelse», simpelthen fordi de ikke aksepterer treenighetslæren og dens Jesus-forgudelse (Augustana art.1 og 17).

Men kristendommen var i sin ny-testamentlige og kirkelige sekterisme ikke bare en voldelig autoritær og totalitær ideologi, men den mest utpregede rasistiske av alle verdensreligionene.

Sin troende rasefelle, sin «neste», skulle den kristne «elske som seg selv». Men den vantro, den utenforstående var en fiende som fikk helvetestrusselens hat over seg: «Fortapelsen» var en fysisk og psykisk tortur uten ende som «uten tvil» skulle ramme den som nektet å bekjenne «den kristne felles tro» på at «Jesus er Gud og menneske», dvs. det raserene menneske, nemlig «født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen».

Ved dåpen og nattverden fikk alle kirkens medlemmer del i denne raserenheten. I dag - tusen år senere – er dette uforandret i Den norske kirkes bekjennelse og praksis.

Som det fremgår av det jeg ovenfor har sagt, er rasismen i kirkens bekjennelse intimt knyttet til forestillingen at Jesus i egenskap av «Kristus» er både fysisk og psykisk et overmenneske. Den går ut på at han eksisterte på forhånd som «født av Faderen før alle tider», dvs. før han «steg ned av himmelen, ble kjød av jomfru Maria og ble menneske».

Kristendommen betrakter ham derfor som et vesen fra en annen verden enn vår, et inngrep i menneskehetens historie og et sensasjonelt brudd på dens lover.

Han er – forlanger og postulerer kirken og dens teologer – en absolutt og definitiv «åpenbaring av Gud», og atskiller seg derfor fundamentalt fra andre religionsstiftere og deres forhold til sin historie og sitt religiøse miljø.

Er dette holdbart? At det ikke er holdbart, har jeg påvist i min avhandling fra 1958 om det kristne gudsbildets opprinnelse og utviklingshistorie innenfor den bibelske tidsepoke».

http://edwien.no/publikasjoner/   

 

-------------------

 

22.04.2018 (revidert 04.05.2018)

G. Ullestad